Wikipedia

Formannskapslovene

Formannskapslovene var to lover som ble vedtatt i 14. januar 1837 og som gjaldt fra 1. januar 1838.

Det ble opprettet nye folkevalgte organer i henhold til disse lovene både i bygder og byer. Landet ble delt inn i formannskapsdistrikter, 355 på landet og 37 for byene. Ved siden av disse primærdistriktene ble det opprettet amtsformannskap som omfattet alle formannskapsdistriktene i et amt. Utover 1800-tallet ble det vanlig å kalle formannskapene for herred og på 1900-tallet ble kommune den mest vanlige betegnelsen.

LovenRediger

 
Norges
dokumentarv

Forslaget om å innføre en formannskapslov kom i 1833 fra bonderepresentanten John Neergaard. Dette forslaget samlet 25 underskrifter og gikk ut på at hver kommune skulle styres av et formannskap ved svært vide fullmakter. Dette forslaget ble imidlertid nektet sanksjon av Kongen i statsråd. Loven var en del av et større program for bondekommunalisme, nemlig større lokalt selvstyre og overføring av makt fra byene og byborgere og overføring av skattebyrder fra herredene til byene.[1]

Gjennom formannskap og representantskap fikk lokale, valgte representanter på landet bevilgende, forvaltende og kontrollerende myndighet i lokale saker.

I byene skulle forvaltningen derimot utøves av magistraten (embetsmann) ved siden av de folkevalgte. Videre gav lovene bestemmelser for styring av amtene gjennom amtsting.

Lovene la den kirkelige administrative inndelinga til grunn for organiseringen av lokalstyret, noe som ofte gjorde at det var et formannskap innenfor hvert prestegjeld. Besto et prestegjeld av flere sokn, skulle hvert av disse velge sine formenn og representanter.

Stortingets behandling og vedtak av loven inn i Norges dokumentarvRediger

Lokalt selvstyre ligger høyt i norsk bevissthet, og er et viktig prinsipp for vår styreform. Dokumentene som viser stortingets behandling og vedtak av formannskapslovene i 1837 ble derfor innlemmet i Norges dokumentarv i 2012.[2] Norges dokumentarv er et register over de viktigste dokumentene i norsk historie. Registeret er en nasjonal utgave av UNESCOs Verdensminne-program (Memory of the World), som skal bidra til å verne og tilgjengeliggjøre verdens dokumentarv, og fremstå som menneskehetens kollektive hukommelse.

Formannskapslovene av 1837 ble senere avløst av nye kommunelover av henholdsvis 1921, 1938 og 1954.

Lovenes forhistorieRediger

Grunnloven av 1814 medførte ingen forandringer i embetsmannsstyret i norske byer og bygder. Mangelen på lokalt selvstyre ble opplevd som et misforhold av nordmenn som nå skulle være et «fritt» folk.

Det var i første rekke bøndene som fremsatte krav om lokalt selvstyre. Inspirasjonen ble hentet både fra idealene som lå til grunn for den franske revolusjon og fra grunnlovens ånd.

Argumentene gikk i første rekke på at de som måtte bære kostnadene forbundet med lokale tiltak, også måtte styre dem. Dessuten var lokalkunnskapen og erfaringen langt større hos innbyggerne enn hos innflyttede embetsmenn.

Det utviklet seg til en hard politisk kamp. I 1833 brukte også kongen sin vetorett til å stoppe ny lovgivning på området. Men den 14. januar 1837 fikk Norge nye lover om formannskap på landet og i byene, formannskapslovene.

I ettertid er det sagt at det «... fantes på denne tid neppe noen europeisk stat, hvor det kommunale selvstyre var så vel organisert og gjennemført i så vid utstrekning som det ble i Norge ved lovene av 1837». (Johan Ernst Sars, Norges historie, bind IV).

Videre utviklingRediger

Matrikkelloven som kom i 1853 innførte betegnelsene kommune (herred) og herad (nyn) til erstatning for formannskapsdistrikt.

100 år etter at formannskapslovene var innført (1936), var det 682 herreder (landkommuner) og 65 bykommuner i Norge. Blant byene hadde 43 status som kjøpstad og 22 som ladested.

AmtetRediger

Allerede ved loven av 1837 fikk man «amtsformannskap». Amtstinget, som det snart ble hetende, var sammensatt av alle ordførerne i alle kommunene i amtet.

  • Fra 1850-tallet fikk Amtskommunene nye store oppgaver, som ansvar for sykehusene, de videregående skolene og veitilsynet i amtet.
  • I 1919 endret amtstinget navn til fylkesting, men valgordningen til fylkestinget var i det vesentlige uendret fra fylkesdemokratiet ble innført i 1838 og fram til valget i 1964: Fylkestinget var sammensatt av ordførerne i herredskommunene.
  • I 1961 fikk man en egen lov om fylkeskommuner. Fra 1963, da denne nye fylkeskommuneloven tok til å gjelde, kom også byene med i fylkeskommunen, og fylkestingsrepresentantene var fra da av valgt av kommunestyrene.
  • I 1976 ble direkte valg på fylkesting innført.
  • I 1992 ble det vedtatt en felles lov for kommuner og fylkeskommuner. Denne omtales ofte som kommuneloven.

Amtsinndeling 1837Rediger

Amtsinndelingen besto i hovedtrekk uendret på hele 1800-tallet, bortsett fra:

Opprettelse av kommunalordningen ved formannskapslovene av 1837 gjorde at et nytt system ble bragt inn i den lokale statsforvaltning, med følger for amtmennenes virksomhet. De fikk nå oppgaver som tilsynsmenn for kommunene og ble dessuten også administrative ledere av amtskommunene. Heller ikke frigjøringen fra Sverige i 1905 førte til noen endring i distriktsforvaltningen i Norge. Bergen og Søndre Bergenhus fikk felles amtmann i 1907, men forble to amt. I 1918 kom Lov om forandring av rikets inddelingsnavn, og betegnelsen stift ble endret til bispedømme og amt til fylke. Stortinget forhandlet inngående både hensiktmessigheten av betegnelsen fylke og hvilke geografiske navn som skulle innføres.

Amtsinndeling 1905 (Fylkesnavn fra 1918)Rediger

ReferanserRediger

  1. ^ Tore Pryser «Det kommunale sjølvstyret» kap 14 i Norsk Historie 1814-1860 ISBN 82-521-5547-2
  2. ^ fra Stortingsarkivets nominasjon til Norges dokumentarv

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Formannskapslovene&oldid=19747625»