Vadsø prestegjeld
Vadsø prestegjeld var et prestegjeld tilhørende Varanger prosti. Det omfattet sogn i Vadsø kommune i Finnmark fylke, og hovedkirken var Vadsø kirke.
Vadsøs kirkesogn er nå en del av Vadsø kirkelige fellesråd, og underlagt Varanger prosti i Nord-Hålogaland bispedømme i Den norske kirke.
Historikk rediger
I Reformatsen 1589 er det angitt at kirkene i Wardøe, Kyberg[1] [och] Wastzøe betienes aff en pastor och en cappellan.[2] Vadsø annekskirke antas å være oppført mellom reformasjonen og 1575,[3] og var opprinnelig et anneks til Vardø prestegjeld. Fra 1694 skjedde det et skifte, og inntil 1849 var Vardø tidvis underlagt Vadsø kirke. Moses Sørenssøn var sogneprest til Vardø til sin død i 1687. Han var mye syk, og embedet ble for det meste styrt av hans kapellan i Vadsø, Ludvig Christenssøn Paus. Da Sørenssøn døde, ble Paus sogneprest til Vardø, men han ønsket ikke å flytte dit. Ved kgl.res. av 28. januar 1688 fikk han tillatelse til å betjene sognekallet uten kapellan, mens en kapellan på Vardø betjente Vardø, Kiberg og Makkaur kirker.[4] Da Paus døde i 1707 ble hans sønn Ludvig Christian Ludvigssønn Paus, ved kgl.res. av 18. august 1707, utnevnt som etterfølger til sin far. Det er riktigst å betrakte Paus den yngre som sogneprest til Vadsø prestegjeld, og Vardø som et kapellani under Vadsø.[5]
Ved kgl.res av 5. oktober 1771, gikk kapellaniet på Vardø igjen over til å bli et egen sognekall med Peter Borchgrevink som sogneprest i det gjenopprettede Vardø prestegjeld. Da Peter Vogelius Deinboll ble utnevnt til Vadsø i 1816, ble han ganske snart overdratt betjeningen av samtlige kall i Øst-Finnmark, og fra 1819 måtte han bestyre Øst-Finnmark prosti. Ved kgl.res. av 3. desember ble Vardø igjen anneks til Vadsø prestegjeld. Utfordringen ved sognekallet lå ikke i en stor folkemengde, med de lange avstander og den spredte bosetningen.[5]
Vadsø prestegjeld var lenge delt i to sogn, Vadsø og Nesseby, og ved kgl.res. 31. januar 1846 ble sistnevnte utskilt som Nesseby prestegjeld, med Tana sogn, som lå under Lebesby, som annekssogn. Kgl.res. av 18. mars 1857 gav tillatelse til å oppføre en kirke på sydsiden av Varangerfjorden, og distriktet omkring fjorden ble utskilt som eget Sør-Varanger sogn. Ved kgl.res. av 30. mai 1864 ble dette kirkesogn utskilt til et eget Sør-Varanger prestegjeld. Kgl.res. av 27. februar 1864 fastsatte grensen mellom Nesseby og Vadsø på begge sider av Varangerfjorden.[6]
Fra 2004 ble prestegjeldene som administrativ enhet faset ut av Den norske kirke, og fra 2012 gikk de også ut av lovverket.[7]
Menigheter rediger
Prestegjeldet hadde ved sin avvikling følgende menigheter:[8]
Referanser rediger
- ^ (no) «Kiberg kirkested». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.
- ^ Hamre, Anne-Marit (1983). Trondhjems reformats 1589 ; Oslo domkapittels jordebok 1595. Norsk historisk kjeldeskrift-instituFusikkerttt. s. 77-93. ISBN 8270612960.
- ^ Sørvær. no#: Universitetet. 1980. s. 251,255,257,263. ISBN 8299062209.
- ^ Sollied, P.R. (1901). Prester, prestegjeld og kirker i Finmarken i det 17de århundrede. J. Chr. Gundersens bogtrykkeri. s. 32-34.
- ^ a b Solhaug, Odd (1979). Kirke og folk i Båtsfjord kommune. no#: Utgitt av Lions Club, Båtsfjord i samarbeid med Båtsfjord kulturstyre. s. 36-37,52,60,76. ISBN 8299056608.
- ^ Prestegjeld og sogn i Finnmark, arkivverket.no
- ^ Fornyings-, administrasjons-og kirkedepartementet (20. desember 2011). «Endringer i gravferdsloven og kirkeloven». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 5. mars 2023.
- ^ «Kirkelig enheter og endringer i prosti og menigheter». docplayer.me. Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste AS. 2009. Besøkt 5. mars 2023.