Strømm kirke
Strømm kirke, også kjent som Strømmens Kirke [1] og Svelvik gamle kirke [2], var ei steinkirke fra middelalderen som lå i dagens Svelvik, der Svelvik kirke i dag ligger. Den ble revet forsommeren 1856. Bevarte kilder forteller at kirka var en enkel steinbygning, med skip, kor, våpenhus og takrytter. En del gjenstander fra den gamle kirka er bevart.[3]
Historie rediger
«Straums kirkia» rediger
Strømm kirke ble i middelalderen omtalt som «Straums kirkia»,[4] og lå mindre enn hundre meter vest for vestbredden av Svelvikstrømmen i Drammensfjorden. I en kilde fra 1445 kalles den «Straums kirkio a Vestfollena» (Strømms kirke på Vestfold).[5] Kirka var bygd på grunnen til gården Tømmerås (norr. Timbráss).[6] Det har blitt foreslått at gården Tømmerås har blitt utskilt fra en eldre, og nå forsvunnet gård ved navn «Straum», men det finnes ingen kilder om denne hypotetiske eldre gården.[7] Gjennom hele dansketida, og også seinere, ble kirka vanligvis kalt «Strømmens kirke».
Ifølge Jens Kraft (1822) var kirka via til St. Nikolaus, men det er usikkert hvor han har fått denne opplysninga fra.[8] Kirkesognet ble kalt Straums sokn, og er tidligst kjent nevnt i 1343/1344, altså noen få år før svartedauden.[9]
Selve kirka nevnes bare noen få ganger i kildene i fra middelalderen, og tidligst i et testamente fra 1396, der den rike enka Åsa Salmundsdatter gav Straums kirkiu till byggingar vj aura boll j Myre er ligger j Straums sokn (til Strømms kirkes bygningskasse: 6 øresbol i Myre som ligger i Strømms sogn).[10]
Kun navnet på én av prestene i Strømm i middelalderen er bevart. Rundt år 1400 nevnes Asmundar Æilifsson þer songh a Straum (Åsmund Eilifsson som sang på Strømm) som sammen med Bent, prest på Hov (i Hurum) og lagrettemennene Kolbjørn Oddsson og Håkon Sigurdsson vidimerte et brev.[11]
Byggeperiode rediger
Beskrivelser og tegninger fra før rivinga viser at kirka var en enkel, romansk steinbygning. Skipet var rektangulært, og koret var mindre og smalere, med rett østvegg.[12] Det finnes ingen skriftlige kilder som opplyser om når den ble bygd. Slike enkle, romanske steinkirker ble det bygd mange av i Norge mellom rundt 1150 og 1250.[13] Under tre kilometer øst for Strømm kirke, på den andre sida av Svelvikstrømmen, ligger Hurum kirke, som trolig ble bygd en gang på 1100-tallet. Strømm kirke var mindre enn Hurum kirke, og hadde et mindre jordegods. Etter reformasjonen ble Strømm sogn et annekssogn under Hurum sogn. Strømm kirke var derfor sannsynligvis yngre enn Hurum kirke, og det har vært foreslått at den har blitt bygd en gang i første halvdel av 1200-tallet.[14]
Byggherrer rediger
Det finnes ingen kilder som forteller hvem som stod bak bygginga av kirka. På gården Tømmerås, hvor kirka stod, bodde det storbønder i seinmiddelalderen. Andres på Tømmerås var i 1442 blant de 35 norske utsendingene allmuen som representerte den norske allmuen under kongehyllinga av Kristoffer av Bayern i Lödöse i juni dette året.[15] Initiativet til kirkebygginga kan ha blitt tatt av storbøndene på Tømmerås. Det har også blitt foreslått at kirka kan ha vært ei såkalt lovekirke (også kalt gavekirke eller votivkirke), som ble holdt vedlike av gaver gitt av sjøfarende som takk for trygg seilas gjennom den farlige Svelvikstrømmen.[16]
Jordegods og eiere rediger
Strømm kirke hadde aldri noe stort jordegods. I biskop Eysteins jordebok fra rundt år 1400 mangler sida med den første delen avsnittet om Strømm kirke, men følgende opplysninger om eiendomsparter er bevart:[17]
- 1 øresbol gitt av Helge på Eik for tiende.
- 1 øresbol i Korsgården (på Hurum) gitt av Halvard på Sundby.
- 1 øresbol i Kinn gitt av Halstein på Berger
- 6 øresbol i Myre gitt av Åsa Salmundsdatter til kirkas bygningskasse.
- 2 øresbol i Nordby gitt av Torleif på Tømmerås og kona hans, Signe.
- 3 markebol i Skuleberg (i Spydeberg) gitt av Ogmund Bolt og Henrik Gerst, «halvparten til korset og halvparten til kirkas bygningskasse».
Til sammen utgjorde dette jordegodset altså 34 øresbol. Det aller meste av dette, hele 30 øresbol, stamma fra store gaver fra Åsa Salmundsdatter, Ogmund Bolt og Henrik Gerst på slutten av 1300-tallet. Før dette må kirka ha hatt et ytterst sparsomt jordegods, og den må ha vært avhengig av gaver og vedlikeholdsinnsats fra bygdas bønder.
Lista over eiendommer i biskop Eysteins jordebok samsvarer ganske godt med lista over kirkas jordegods i Oslo og Hamar bispedømmes jordebok fra 1575, men det kan se ut til at de tapte sidene i biskop Eysteins jordebok inneholdt opplysninger om kirkas eiendom i gårdene Tømmerås og Gylteser, og kanskje også i Knem, Sand, Nes og «Monomsrud»:[18]
- Tømmerås: 5 lispund salt
- Gylteser (i Sande): 5 lispund salt
- Myre: 8 lispund salt
- Knem: 2 skilling
- Nordby: 2 skilling
- Sand: 2 skilling
- Monomsrud: 2 skilling
- Skuleberg (i Spydeberg): 2 danske mark
- Nes: 2 skilling
Ei liste fra 1622 over «Strømb Annex Kierches Aarlige Rente och Indkomst» er også bevart, og gir i det vesentligste de samme opplysningene som i 1575:
I Strømm sogn:
- Tømmerås: 1 fjerding (5 lispund) salt
- Myre: 8 lispund salt
- Knem: 2 skilling
- Nordby: 2 skilling
- Sand øde: 1 skilling
- Momserud: 2 skilling (med notis om en gård i et annet sogn)
- Nes: 2 skilling
I Sande sogn:
- Gylteser: 1 fjerding (5 lispund) salt
I Spydeberg sogn:
- Skuleberg: 1 skippund mel
Med opprettelsen av Jarlsberg grevskap i 1673 ble kirka en del av grevskapets eiendom. I 1755 kjøpte menigheten kirka på auksjon av greven.[19]
Riving rediger
Etter at menigheten kjøpte kirka i 1755 ble bygningen godt vedlikeholdt, og så seint som i 1812 ble den erklært å være i god stand. Tettstedet Svelvik var imidlertid i sterk vekst, og i 1845 fikk stedet status som ladested. Folketallet var økende, og den gamle kirka var ikke stor nok. I 1847 drøfta herredsstyret i Strømm å utvide den gamle kirka, men flertallet ville i stedet rive det gamle, og bygge ei helt ny, og mer prangende kirke. Tillatelse til nybygging ble gitt ved kgl. res. av 10. desember 1855, og rivinga av den gamle kirka var fullført da grunnarbeidene til den nye kirka begynte 19. juni 1856. Noe av steinen fra den gamle kirka ble brukt som grunnmur for den nye, og noe av steinen ble også brukt til å reparere kirkegårdsmuren.[20]
Kirkebygningen rediger
Det finnes ingen oppmålingstegninger av Strømm kirke fra før den ble revet. Den viktigste kilden til kunnskap om bygningen er noen skisser som sogneprest Schaanning lagde på 1890-tallet på grunnlag av opplysninger fra den gamle kirketjeneren Johan Pedersen. Kirka er også avbilda på et maleri av Johan Fredrik Eckersberg, som var i Svelvik i 1854.[21]
Den gamle kirkas beliggenhet er kjent nokså nøyaktig. Da den nye kirka skulle bygges ble det bestemt at den gamle kirketomta skulle benyttes til den nye kirka: «således at den inntar midten av kirkegården mot nord og syd, samt at kirken ikke rykkes mer østlig enn hvor den gamle kirkes midtskip mot denne kant ender».[22] Koret i den gamle kirka har altså ligget noen meter øst for østveggen i den nåværende kirka.
Schaannings skisser inneholder ingen lengdemål. Både Schaannings og Eckersbergs skisser viser imidlertid noenlunde overensstemmelse i proporsjonene. Det ser ut til at forholdet mellom korets og skipets lengde har vært rundt 1:4. På Eckersbergs skisse antyder forholdet til omgivelsene at korets utvendige lengde kan ha vært drøyt tre meter. Skipet har i så fall vært drøyt tolv meter langt. Kirkas samla lengde i middelalderen kan altså ha vært rundt 15–16 meter. Til sammenligning var Hurum kirkes opprinnelige lengde (uten våpenhus) 25,3 meter.[23] Våpenhuset var litt lengre enn koret, slik at kirkas samla lengde etter at våpenhuset ble bygd kan ha vært rundt 20–21 meter.
De eldste delene av kirka bestod av et lite, rektangulært skip i vest og et svært lite og smalere kor i øst. Kirka har aldri hatt sakristi. Det har vært sørportaler i både skipet og koret, og en vestportal har vært hovedinngangen i skipet. Skip og kor var forbundet gjennom ei rundbua korbue. Sogneprest Schaannings skisser viser et lite og et stort vindu i skipets sørvegg og et lite vindu i korets sørvegg. Det ser ikke ut til å ha vært vindu i korets østvegg. Takvinkelen har vært spiss, og taket har vært spontekt.
I første halvdel av 1600-tallet ble kirka om- og påbygd. Innvendig ble det bygd gallerier både på nord- og, uvanlig nok, på østveggen, men ikke på vestveggen i skipet. Det ble også bygd et våpenhus av lafta tømmer vest for skipet, med trappeoppgang til galleriet, veggfaste benker på vestveggen og nordveggen, vindu i vestveggen og ny hovedinngang med dobbeltdør mot sør. Vinduet er bevart på Svelvik museum. Omtrent samtidig fikk kirka trolig innelukka stolesteder med dører. Disse blokkerte den gamle sørportalen i skipet, som da trolig ble gjenmurt. Både galleribrystningen og stolestedsdørene har hatt fyllinger med malerier. På galleriet var det, ifølge Schaanning, malt apostler i forskjellige farger, og på galleriet bak preikestolen var det et maleri av korsfestelsen.[24]
Når kirka fikk takrytter med spir er usikkert, men inventarfortegnelsen fra 1622 nevner «2 Klocher i Taarnnet», som altså må være bygd før 1622. I 1756 sies takrytteren å være i «aller miserableste tilstand», og en ny måtte bygges. Schaannings skisser viser en åttekanta takrytter, mens den i Eckersbergs maleri er firkanta. Sannsynligvis er Eckersbergs framstilling den mest korrekte. Tårnet har vært tjærebredd.
Alle kirkene i Jarlsberg grevskap ble, i større eller mindre grad, reparert i 1684, da grev Gustav Wilhelm tiltrådte som greve. I 1733 skreiv sognepresten at kirkebygningen var i god stand. En åbotsforretning fra 1756, året etter at menigheten kjøpte kirka, viser imidlertid at bygningen hadde forfalt mye, og at det ville koste hele 963 riksdaler å sette den i stand. Tak, takrytter, loft og gulv ble revet og bygd opp på nytt. Det vestligste vinduet i skipet, over den gamle og gjenmurte sørportalen, ble utvida. Også korbueåpningen og sørportalen i koret ble utvida. Etter forandringene på 1600-tallet og 1700-tallet er det usikkert hvorvidt noen av de opprinnelige dør- og vindusåpningene fra middelalderen var bevarte.[25]
Da kirka ble revet hadde den flere innelukka kirkestoler. På hver side av inngangen i vest stod det to stoler som ble regna som de fornemste, og hadde gitter og mørke gardiner. Stolen på sørsida tilhørte familien Tofte og den på nordsida tilhørte familien Jensen. På galleriet på nordveggen hadde major Zarbell en stol rett foran preikestolen, og på galleriet på østveggen, rett bak preikestolen, var det en stol som tilhørte familien Bache på gården Jota. På gulvet under denne stod klokkerstolen, og foran Toftes stol, ved den gjenmurte sørportalen, var skolelærerens kirkestol. Denne ble reparert på 1830-tallet.[26]
Kirka ble godt vedlikeholdt etter den store ombygginga på 1750-tallet, og sogneprest Jens Müller skreiv i 1772 at «Bemeldte Annex-Kirke er en smuk Steen-Bygning, og nyelig vel forseet; dog bliver den end videre forbedret». Tårnet har trolig blitt reparert i 1794, for det er bevart en vindfløy av kobber med dette årstallet. Tårnet ble også reparert i 1831, samtidig med kirkeporten, og det ble også reparert i 1848. Det ble lagt ny stein på kirketaket i 1831.[27]
Kirkas inventar rediger
Altertavler rediger
Kirka har trolig hatt flere ulike altertavler, men den eneste som er delvis bevart stammer fra 1710. Den består av et maleri av nattverden, malt av en ukjent kunstner. Tavla ble gitt til kirka av kapteinløytnant Even Friederichsen og kona hans, Ingeborg Toresdatter. Et par bevarte volutter i akantusstil, som visstnok er skåret av Thomas Olssøn Blix, har trolig også tilhørt altertavla. Både maleriet og voluttene befinner seg i dag på Svelvik museum.[28]
Døpefonter rediger
Under åbotsforretningen i 1756 ble det nevnt at den gamle døpefonten var ubrukelig og at det måtte lages en ny. Denne døpefonten har derfor trolig vært lagd av tre. I 1670 fikk kirka et stort døpefat av messing som gave av Peder Hanssøn Brad, og kona hans, Inger Hansdatter Shleter. Brad ble samme år sogneprest i Bamble. Dette fatet befinner seg i dag på Norsk folkemuseum.[29]
Preikestolen rediger
Preikestolen er ikke bevart, og kun avbilda på Schaannings skisse fra 1890-tallet. Den stod foran galleriet på nordsida av korbua, var enten fire- eller sekskanta, og hadde oppgang, men ikke himling. Dateringa av denne preikestolen er ukjent. Den kan ha kommet til kirka allerede kort tid etter reformasjonen, eller blitt satt inn i forbindelse med ombygginga i første halvdel av 1600-tallet.[30] På 1830-tallet fikk preikestolen ei ny tavle til å legge fra seg bøker på.[31]
Nattverdsutstyr rediger
Ei inventarliste fra 1622 nevner «1 Kalck och Disk aff Sølff uforgyeldet». Samme liste nevner også «1 Monstrandtz aff Kaaber», altså en monstrans fra katolsk tid til oppbevaring av innvia nattverdsbrød. Denne levningen fra før reformasjonen nevnes ikke siden.
I 1733 nevnes det at kirka hadde «1 Messing Kalk - 1 Disk af Sølv, som ikke passer til Messing Kalken men til – 1 Kalk som er i støkker og er hensent til Cancelli Raad og Oberinspecteur Peter Clausøn, Skaalen til Kalken er av Sølv, Foden er Kaaber». Det fantes også en oblateske av tre. Messingkalken fantes fortsatt i 1756, da det nevnes at kirka hadde en gammel og «brøstfeldig» kalk av messing. Den er fortsatt i bruk i den nye kirka, og stammer fra 1600-tallet.
I mellomtida hadde kirka fått en ny disk av sølv, som omtales som «1 sølv Patell med navn Gunder Jensen og Jan Andersen, samt Aarstal 1736». Jensen og Andersen var skippere fra Svelvik, og har trolig gitt disken som en gave til kirka. Disken oppbevares på Norsk Folkemuseum.[32]
I 1807 nevnes det også at kirka hadde en kalk av sølv, som fortsatt var i behold i 1842, men som siden har forsvunnet. Trolig var det samme kalk med sølvkupa og kobberfot som var i stykker i 1733, og dette var trolig den samme kalken som ble nevnt i 1622.[33]
Kirkeklokker rediger
Kirka hadde ei kirkeklokke fra middelalderen, som ble tatt vare på da kirka ble revet, og som i dag henger i den nye Svelvik kirke. I Strømms historie, bind I, beskriver museumsdirektør Henning Alsvik klokka slik: «Å dømme etter de undersøkelser som ingeniør Olaf Platou har utført av en mengde norske kirkeklokker, hører denne til det han kaller type III med innoverskrånende underkant. Det er en vakker, velformet, slank klokke med kraftig klang. Den er meget enkelt utstyrt med to spinkle riller om nederkanten og en enkelt om skuldrene. Kronen er delvis åttekantet. Ellers mangler den ethvert spor av merker og innskrifter». Kirkeklokka kan dateres til andre halvdel av 1200-tallet.[34]
Inventarfortegnelsen fra 1622 nevner «2 Klocher i Taarnnet». Allerede på det tidspunktet har altså kirkeklokka fra middelalderen blitt supplert med ei ny, og sannsynligvis større, klokke. Samme fortegnelse nevner også «1 Hand Kloche», altså ei håndklokke, som var en levning fra den katolske gudstjenesten før reformasjonen.
I 1728 fikk kirka ei ny storklokke. Den hadde innskrifta: «Gloria in excelcis Deo! Me Fecit Barthold Holtzman Anno 1728». Johan Barthold Holtzman var klokkestøper i København mellom 1727 og 1757. Også denne klokka ble hengt opp i den nye kirka, men den gikk siden i stykker, og ble sendt til Nauens klokkestøperi i Tønsberg i 1907 for å støpes om.[35] Klokketauet til begge de gamle klokkene hang ned fra et hull i loftet i taket til skipet.
Paramenter rediger
Det finnes få opplysninger om hva slags paramenter som fantes i kirka. En inventarfortegnelse fra 1622 nevner «1 gammel Messe hagell», «2 Røchliner» (messeskjorter) og «1 gammel prennted Messe hagell». Inventarfortegnelsen fra 1733 nevner en rød messehagel av fløyel med blått lerretsfôr og et gulltrådbrodert kors på ryggen, som trolig var den samme gamle messehagelen nevnt i 1622. Det fantes også to messeskjorter, en alterduk med smale, hvite kniplinger gitt av Niels Evensen og kona hans, samt et gammelt, rødt alterklede med grønn fløyel omkring, som trolig stamma fra 1600-tallet.[36] I 1809 gikk kirka til innkjøp av en ny alterduk av lerret med kniplinger, til en kostnad av 6 spesidalere. En ny messehagel ble bestilt fra Christiania i 1835, og kosta hele 53 spesidalere (pluss 2 spesidalere for transporten). Året etter ble det lagd ei kasse av tre til oppbevaring av denne verdifulle gjenstanden.[37]
Lysstell rediger
I seinmiddelalderen har kirka hatt ei stor lysekrone av kobber. En figur av jomfru Maria, framstilt stående på en halvmåne, med krone på hodet og hendene i bærestilling, er fortsatt bevart fra denne lysekrona. Maria har trolig båret Jesusbarnet på venstre arm, og holdt et septer i høyre hånd. Lysekrona har trolig blitt lagd i Tyskland på 1400-tallet, og kan ha kommet til Strømm med et hanseatisk handelsskip i forbindelse med trelasthandelen i Drammensdistriktet.[38]
Inventarfortegnelsen fra 1622 nevner at kirka hadde «3 Iern Kroner», altså tre lysekroner av jern. Disse nevnes ikke siden.
Inventarfortegnelsen fra 1733 nevner at kirka hadde ett par gamle tinnlysestaker som var gått i stykker, et par små messinglysestaker som også var i stykker, samt et par små tinnlysestaker til talglys. I 1756 nevnes det at ett av tinnlysestakeparene hadde årstallet 1692 og bokstavene A.B.T og A.B.O innrissa.
Mellom 1733 og 1756 fikk kirka et par lysestaker av bronse fra midten av 1600-tallet. Én av disse er fortsatt bevart på Norsk folkemuseum, og har balusterforma skaft på en rund, hvelva fot, åttekanta fotplate, kraftig utkragning øverst og en stor lyspigg.
Ved preikestolen stod det også en lysestake, som i 1733 omtales som «1 messing Lysearm udi Prædikkestoolen med en Piibe udi». På Norsk folkemuseum finnes det ei sirkelrund messingplate med strålekrans rundt og hull til en lysarm i midten, som trolig stammer fra den samme lysestaken. På plata er et inngravert to våpenskjold og innskriften «Erich Bølling - Maren Christensdatter B. – Guds Naade og Barmhiertighed er voris Rigdom oc Salighed – Anno 1664». Bølling var kjøpmann i Drammen, og i 1664 gav han også ei stor, 16-arma lysekrone til Bragernes kirke. Lysestaken til Strømm kirke var trolig også en gave fra ham.
Inventarfortegnelsen forteller også at kirka hadde: «1 gammel Lyse Chrone med 3 piiber udj givne af Monsr Christian Lantz». Lantz var en rik mann som kjøpte hus i Strømmen strandsted i 1709, og sønn av kaptein Jochum Lantz på gården Ebbestad. Lantz overtok Ebbestad i 1728, og døde der i 1738.[39]
Øvrig inventar rediger
Inventarfortegnelsen fra 1733 nevner at kirka hadde alterbok og en gammel, lærtrukket fotskammel ved alteret. Da kirka ble revet hadde den også en alterring, av ukjent alder, samt en stor, barokk armstol fra 1660-tallet eller 1670-tallet, som stod på venstre side i koret, og som ble brukt som prestestol. Denne stolen ble fotografert på 1950-tallet, og var da i privat eie.[40]
I 1733 fantes det også et kirkeskip, kalt «1 lidet Parade-Skib», som på Schaannings skisse sees å ha hengt i taket mellom klokkestrengen og korbua. Det nevnes også «2de Sørge-Kaarder med Skeeder», som har blitt brukt under begravelser av militære personer, samt «1 Kobber-Kiedel med Jern-Ringer af 3 qvarters Størrelse», som ble brukt til å koke tjære i når tårn og tak skulle tjærebres. Dette er muligens samme kjele som i 1622 omtales som «1 Kedell weger 3 bismerpund».
Til innsamling og oppbevaring av penger har kirka hatt flere tavler og blokker. Ei kirkebøsse av messing utforma som en åttekanta beholder med lokk med spalte i og en bua hank med krok er fortsatt bevart på Norsk folkemuseum. Den stammer trolig fra første halvdel av 1600-tallet, og nevnes i inventarlista fra 1733 som «1 Bøsse til Tavlepengene». I 1756 nevnes det også ei nyere tavle: «1 Penge-Tavle til at ombære, med en liden Sølv-Klocke paa, samt Bogstaver I.A.S og Aarstal 1731». Denne tavla er ikke bevart. Et nytt pengeskrin av tre til tavlepengene ble lagd av snekker Kirkerud i 1847, og oppbevares nå på Svelvik museum. Skrinet har to låser, slik at det bare kunne låses opp av klokker og kirketjener i fellesskap.
Som så mange andre kirker hadde også Strømm kirke ei fattigbøsse; ei svær jernbøsse med hele tre låser, som var festa til en stor og tung bjelke. Denne bøssa befinner seg nå på Svelvik museum.[41] På museet finnes også fem lysskjold som ble brukt ved begravelser.[42]
Kirkegården rediger
Strømm gamle kirkegård er til dels bevart, og til dels ødelagt av den nye kirka. Mot øst og nord strakk den seg trolig like langt som dagens kirkegård. Kirkegården var i bruk i middelalderen, og er derfor et automatisk freda kulturminne.[43] I kjelleren under den delen av Svelvik kirke som ligger over den gamle kirkegården er det gjort funn av ei rekke godt bevarte skjelettrester.[44]
Schaannings skisse viser at kirkegården hadde en solid steinmur mot øst, og i denne muren var det en port med tak. Resten av kirkegården har trolig hatt gjerde av tre. Kirkegården ble oppgitt å være i god stand i 1812, og en murmester fikk betalt 15 spesidalere for kalking og muring av kirkegårdsmuren i 1820. I 1831 fikk Syver Nielsen betaling for å ha reparert kirkeporten, og samme år fikk Svend Bokerøya betalt tre spesidalere for 300 takstein til bruk på taket til kirkegårdsporten.[45]
Referanser rediger
- ^ «Døpefat». digitaltmuseum.no. Besøkt 24. juli 2022.
- ^ «Disk». digitaltmuseum.no. Besøkt 24. juli 2022.
- ^ Eier, Sigfred Loe (1951). Strømms historie. Bind I. Bygdehistorie. Strømm: Strømm kommune. s. 65-92.
- ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 23. juli 2022.
- ^ «Diplomatarium Norvegicum». www.dokpro.uio.no. Besøkt 23. juli 2022.
- ^ Eier, Sigfred Loe (1951). Strømms historie. Bind II. Gårdshistorie (s. 75).
- ^ «Kart - Kulturminnesøk». Kulturminnesøk. Besøkt 25. juli 2022.
- ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 23. juli 2022.
- ^ «Regesta Norvegica». www.dokpro.uio.no. Besøkt 23. juli 2022.
- ^ «Diplomatarium Norvegicum». www.dokpro.uio.no. Besøkt 23. juli 2022.
- ^ «Diplomatarium Norvegicum». www.dokpro.uio.no. Besøkt 23. juli 2022.
- ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 23. juli 2022.
- ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 23. juli 2022.
- ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 23. juli 2022.
- ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 23. juli 2022.
- ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 25. juli 2022.
- ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 23. juli 2022.
- ^ «Oslo og Hamar bispedømes jordebok 1574-1577 (Pouel Huitfeldts stiftsbok) - Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 23. juli 2022.
- ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 23. juli 2022.
- ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 23. juli 2022.
- ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 23. juli 2022.
- ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 24. juli 2022.
- ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 27. juli 2022.
- ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 24. juli 2022.
- ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 24. juli 2022.
- ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 24. juli 2022.
- ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 24. juli 2022.
- ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 24. juli 2022.
- ^ «Døpefat». digitaltmuseum.no. Besøkt 24. juli 2022.
- ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 24. juli 2022.
- ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 24. juli 2022.
- ^ «Disk». digitaltmuseum.no. Besøkt 24. juli 2022.
- ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 24. juli 2022.
- ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 24. juli 2022.
- ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 24. juli 2022.
- ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 24. juli 2022.
- ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 24. juli 2022.
- ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 24. juli 2022.
- ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 24. juli 2022.
- ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 24. juli 2022.
- ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 24. juli 2022.
- ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 24. juli 2022.
- ^ «Kart - Kulturminnesøk». Kulturminnesøk. Besøkt 24. juli 2022.
- ^ Høiby, Ine-Elise (24.09.2020). «Snakker ikke om det». Svelviksposten. s. 9.
- ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 24. juli 2022.