Drammensfjorden

fjord i Norge

Drammensfjorden er en fjord i kommunene Drammen, Lier og Asker i Viken fylke. Fjorden starter ved Drammen og utløpet av Drammenselva i nord, og er omlag 30 km lang. Den strekker seg videre fra Drammen og Lier forbi landskapet Hurumlandet i Asker på østsiden, og munner ut i Breiangen i Ytre Oslofjord.

Kart over Drammensfjorden
Drammensfjorden anno 1800
Malt av John William Edy
Svelvik-ryggen på tvers av fjorden sett fra Holmsbu
Drammensfjorden en vinterdag.

Omtrent 17 km fra Drammen, ved Svelvik, snevres fjorden inn til det omlag 200 meter smale sundet Svelvikstrømmen. Innsnevringen skyldes en endemorene som stikker ut fra Hurumlandet. Morenen kalles Svelvikryggen, og deler fjorden i en dypere indre del og grunnere ytre del.

På sørsiden av Svelvikryggen ligger tettstedet Verket, med Hurum kirke og Klokkarstua oppe i åssiden. Halveis mellom Svelvikstrømmen og utløpet i Breiangen ligger det gamle ladestedet Holmsbu på Hurumlandet på østsiden av fjorden. Ved vestsiden av utløpet ligger det gamle industristedet Berger.

Drammensfjorden er åpen for skipstrafikk året rundt. I vintertiden settes isbrytere inn etter behov. Det smale sundet ved Svelvik trafikkeres av en bilferge.

Vannforhold og vannkvalitetRediger

Svelvikryggen og Svelvikstrømmen kombinert med ferskvannet fra Drammensvassdraget, gjør at fjorden nord for Svelvik består av brakkvann og fungerer nesten som en innsjø. Fiskefaunen innenfor Svelvik er omtrent som i Drammenselva. Ferskvannsstrømmen ut fjorden fører til at de dypere lagene av saltvann strømmer opp elva forbi Drammen sentrum og torsk og maneter kan komme helt opp til Landfalløybrua. Ved flom i Drammenselva dominerer ferskvann fjorden innenfor Svelvik.[1] Drammensfjorden innenfor Svelvikstrømmen har, blant på grunn av lavt saltinnhold, som regel blitt frosset til og seilskutene måtte overvintre i Svelvik noe som skapte næringsgrunnlag for skipsreparasjon i Svelvik. Etter at damskip og isbrytere ble innført, kunne skipstrafikken gå helt til Drammen hele året.[2] Drammensvassdraget er norges tredje største vassdrag og vannføringen ved utløpet er på ca. 300 m³/s.

På overflaten er vannet nokså ferskt, noe som gjør badeplassene frie for maneter, men lengre nede finnes saltvann, slik at man også har saltvannsfisk som torsk, sei, flyndre og makrell i fjorden. Innenfor Svelvikstrømmen, på Hurum-siden av fjorden, ligger er godt bevart utdødd korallrev på 10–20 meters dyp.

Drammensfjorden har hatt utfordringer med forurensning. Kloakkrensning kombinert med omlegging av industrien og næringslivet i Drammen har gjort fjorden renere. Laks og sjøørret er derfor igjen å finne i fjorden, Drammenselva og Lierelva. Drammensvassdraget er blant Norges viktigste områder for laks, men har hatt problemer med lakseparasitten Gyrodactylus salaris.

NavnRediger

Drammensfjorden er kjent fra norrøn tid under navnet Dramn, Dravn, Dråvn eller Drofn, ord som man tror betyr «uklart vann» eller «bølger». Mens Knut den mektige ble tatt til konge på Øretinget, gjemte Olav Haraldsson seg i Dravn (Drammensfjorden) med flåten sin.[3] I vikingtiden stod vannet omkring fire meter høyere, og fjorden kan ha gått helt til Hokksund, mens nedre del av Drammenselva var en smal arm av Drammensfjorden.[4]

Vannløpet fra Vikersund helt til Svelvik ble fra gammelt kalt Drammen, Drofn, Drafn eller Dramn. St. Hallvard ble sagt å ha druknet i Drafn.[5] Rundt 1600 hadde selve elven fått navnet Storelven eller Ekerelven, mens «Drammen» var navnet på fjorden ut til Svelvik. Fra 1600 ble «Drammen» felles navn for de tre tettstedene ved elvens utløp, og navnene «Drammenselven» og «Drammensfjorden» ble vanlige.[6]

HistorieRediger

 
M/V Auto Baltic tilhørende rederiet UECC ved munningen av Drammensfjorden.

På slutten av istiden stod havet omkring 200 meter høyere enn i dag. Da isen trakk seg tilbake, ble Drammensdalen fylt av havvann. Ved Eiker er den marine grensen på 190-195 meter. I bronsealderen stod havet fortsatt ni til 14 meter høyere enn i dag, slik at den tids Drammensfjord strakte seg opp gjennom Drammenselvas dalføre opp til og forbi Hellefossen. Ved overgangen mellom eldre og yngre jernalder hadde landet hevet seg så mye at Hellefossen trolig fremstod som et stryk. De eldste gårdene ble anlagt da vannstanden var høyere, slik at nær Drammenselva er gårdene yngre.[4]

Nedre del av Drammenselva og dalføret var i vikingtid fortsatt en smal arm av Drammensfjorden.[4] Dersom teorien om at Ryggkollen dannet en innsjø i Nedre Eiker er riktig, kan Hellefossen ha kommet til syne i løpet av vikingtid og over relativt kort tid. En teori antar at en morene ved Ryggkollene i forhistorisk tid sperret elvens løp, slik at store deler av nedre Eiker var en innsjø. Vannstanden kan ha vært nesten så høy som Haug kirkes murer, kanskje 15-16 meter over havet. En gang i tidlig vikingtid gravde elven seg gjennom sandmorenen, og innsjøen forsvant på relativt kort tid. Teorien om innsjøen innebærer at Drammensfjorden den gang gikk omtrent til Ryggkollen.[6][7]

I vikingtid og middelalder ble Drofn eller Dramn brukt både om Drammenselven (fra Vikersund) og fjorden innenfor Svelvik. Mellom Svelvik og elvemunningen ble fjorden oppfattet som en innsjø. Hellig-Olav styrte inn Oslofjorden til «det vann som heter Drofn» for å unngå Knut den mektige. Svelvikstrømmen ble på den tiden oppfattet som vassdragets munning. Gradvis gikk navnet Dramn eller Drammen over til å bety innsjøen (det vil si fjorden innenfor Svelvik), mens elven ble kalt Eikerelven eller Storelven. Rundt 1600 skrev Jens Nilssøn at grensen mellom de to gikk straks ovenfor Kobberviken.[8]

I istiden hadde brefronten trolig et opphold ved Svelvik, slik at breelven bygget opp en grusavsetning i dag kjent som Svelvik-ryggen. Ryggen har høyeste punkt 60 moh. som ligger langt under marin grense på stedet (omkring 200 moh.), det vil si at avsetningen skjedde langt under den tids havnivå.[9]

ReferanserRediger

  1. ^ Schandy, Tom (2000). Naturperler i Buskerud. Drammen: T. Helgesen. ISBN 8299568218. 
  2. ^ Svelvik 1945-1995. Svelvik: Svelvik kommune. 1995. ISBN 8299367204. 
  3. ^ [1] Olav den helliges saga, avsnitt 173
  4. ^ a b c Johansen, Øystein Klock (1994). Fra fangstmann til viking. Hokksund: Øvre Eiker kommune. 
  5. ^ https://nbl.snl.no/Hallvard_Den_Hellige
  6. ^ a b Borgen, Per: Hvor Drammenselven iler. Drammen: Forlag for by- og bygdehistorie, 1997.
  7. ^ Ek, Bent (1998). Fabrikken ved Hellefossen : Borregaard Hellefoss 1898-1998. Hokksund: Borregaard. 
  8. ^ Pedersen, Tord: Drammen. Bind 1. Drammen, 1961
  9. ^ Jørgensen, Per: Kvartærgeologi. Landbruksforlaget, 1995.

Eksterne lenkerRediger