Endemorene

voll-lignende avsetning av stein og grus foran stagnerende breer eller breer som trekker seg tilbake

Endemorene er ett flatt område av løsmasser som befinner seg nederst i en isbre i en periode hvor isbreen trekker seg tilbake. Av de forskjellige typene morener er endemorenene den som er mest synlige. Flere voller viser hvor langt breen har trengt frem til ulike tider. De ulike trinnene kan identifiseres og dateres, og de har gjerne navn etter bestemte lokaliteter, f.eks. Tjøme-Hvaler-trinnet.[1]

Endemorenen til Wordieisbreen på Grønland

Endemorener kan også betegnes som israndavsetninger, morener avsatt langs randen av isbreen.

Endemorener i NorgeRediger

De yngste er små og er lett synlige foran dagens isbreer. I Norge finner man 6-7 endemorener framfor en bre. Har breen gått fram i en dal (dalbre), har endemorenen gjerne form som en halvsirkel. Mange innsjøer er oppdemt av endemorener (bresjø).

1700-tallet ble det skapt mange endemorener som i dag ligger mange kilometer fra dagens brefront for eksempel framfor flere utløp fra Jostedalsbreen.

Briksdalsbreen gikk i perioden 19871996 fram 400 meter. Fra 1996 har den gått tilbake 100 meter.

ForskningshistorieRediger

Geologen Theodor Kjerulf var den første som beskrev de store kvartærgeologiske løsmassene på Østlandet som avsetninger fra istiden.[2]

ReferanserRediger

  1. ^ «Geografi-vgs (2013): endemorene,». geografi-vgs.cappelendamm.no. Besøkt 11. desember 2020. 
  2. ^ Theodor Kjerulf: Istiden. København 1876.

LitteraturRediger

  • Ole G. Karlsen: Delta. Naturgeografi for den videregående skolen. 1981
  • Ole G. Karlsen: Ei verd av is. Oslo 1992
  • Israndlinjer i Norden. TemaNord 1998. bokhylla.no
  • Theodor Kjerulf: Istiden. København 1876. bokhylla.no