En isbryter er et skip konstruert spesielt for å kunne seile i farvann som er dekket av is. Sammenlignet med vanlige skip har isbrytere forsterkede skrog og et kraftig fremdriftsmaskineri.

Den tyske isbryteren «Polarstern»

KonstruksjonRediger

En isbryter bruker motorkraften til å kjøre baugen opp på isen, som bryter sammen under vekten av fartøyet. Skroget er konstruert for å lede isen unna, enten under eller rundt skipet, baugen under vannlinjen gjøres derfor sterkt skrånende. Mange større isbrytere har i tillegg én eller to propeller ved nedre ende av det skrå partiet. Vannstrømmen fra disse skaper et undertrykk under isen som hjelper til med å presse den ned. Når isen har en viss tykkelse, må isbryteren ramme, dvs. stange noen meter om gangen. Hvis isbryteren klarer å holde god fart, vil isen pga. bølgene brytes opp.[1]

Norske forholdRediger

Den norske kysten er stort sett isfri og isbryting trenges da ikke. Finnmark og Svalbard patruljeres imidlertid av kystvaktskipet KV «Svalbard» som har isbryterkapasitet. Det isbrytende forskningsskipet Kronprins Haakon ble sjøsatt 2017.[2]

De indre delene av fjordene i Nord-Norge kan få is. Havner er vanligvis ikke plassert der. Et unntak er Alta som kan ha isproblemer.[3]

Kystverket er ansvarlig for å holde hovedleder og bileder langs kysten farbare. Havneområder og kommunens sjøområde ellers er kommunenes/havnevesenets ansvar.[4]

ReferanserRediger

 Denne artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide eller endre den.