Våpenhus

Et våpenhus eller forhall er et forrom til menighetsinngangen i en kirke. Betegnelsen våpenhus brukes bare i Skandinavia og Finland (finsk: asehuone). På engelsk kalles det porch og på tysk Vorhalle. Betegnelsen skriver seg trolig fra at rommet ble brukt som våpenlager (arsenal) og kirken ble ofte brukt som tilfluktssted i urolige tider.[1]

Leikanger kirke i Sogn med våpenhus i brunt treverk mot vest.[2]
Olaus Magnus fremstilling på 1500-tallet.

Det er en vanlig antagelse at navnet våpenhus skriver seg fra en skikk om at mennene i eldre tider måtte sette fra seg våpnene i våpenhuset før de gikk inn i kirken.[3][4] Denne teorien er først nevnt i Olaus Magnus' bok Historia de gentibus septentrionalibus (Historien om de nordiske folk) (1555).[5][6] I sekstende bok (kapitlene 21-22) gir Olaus Magnus en livlig skildring av våpenbruken i tidligere tider der de på kirkevegen var utrustet med armbrøst og øks for å bekjempe bjørn og ulv; fremme ved kirken måtte de dermed legge fra seg våpnene og inne i kirken var de trygge for ingen tyv våget å stjele fra et hellig hus. Fremstillingen i tekst er illustrert med et tresnitt som viser våpen i et rom utenfor selve kirkerommet.[1]

Olaus Magnus’ fremstilling var trolig motivert av et romantisk ønske om å fremstille nordboerne som et kraftfullt og moralsk høytstående folk. Innvendinger mot denne fremstillingen er blant annet at landskapslovene i Sverige ikke hadde noen forbud mot å ta med våpen inn i kirkerommet og våpenhusene var ventelig noe for små dersom alle skulle legge fra seg våpen der. I Norge var det til dels forbud mot våpen inne i kirken i henhold til kong Sverre og erkebiskop Jon Raudes kristenrett. Anna Nilsén konkluderer med at Olaus Magnus beskrivelse av bevæpning trolig er overdrevet og det er veldig usikkert om i hvilken grad allmuen bar våpen til daglig.[1]

Bø kirke i Hyllestad med våpenhus i tårnfoten.

I de eldste kirkene i Sverige og Skåne var det dør eller portal rett inn i kirkerommet. Senere ble vanlig å sette et våpenhus foran inngangen.[7] I Skandinavia og Finland har de fleste kirker fra senmiddelalderen (rundt 1400) av vært utstyrt med et tilbygg foran hovedinngangen, ofte på sørsiden eller i vestenden. Et stort antall våpenhus i Skandinavia ble oppført rundt 1500 fra siste halvdel av 1400-tallet. I Sverige er de fleste våpenhus på sørsiden og ha saltak. I kirker med tårn i vest (kjent i Norge og på Gotland) har tårnfoten ofte tjent som våpenhus, som i Bø kirke i Hyllestad. Norske stenkirker har ikke bevarte våpenhus, men det antas å ha eksistert en del av stavkonstruksjon. I Jämtland under norsk styre var våpenhusene ofte laftede. Grunnplanet er ofte rektangulært med saltak over. I Sverige er våpenhusene ofte oppført i naturstein og i Danmark i tegl. Ifølge Håkon Christie ble mellometasjer i norske steinkirkers vesttårn brukt som lager for militært materiell, mens den øverste etasjen ble brukt til kirkeklokke. Tårnet ble trolig også brukt til utkikk ved vakthold. Det finnes beretninger om at innbyggerne har forskanset seg i kirker ved væpnet konflikt. Noen få våpenhus har trolig blitt brukt som kapell med et lite alter. Personer som gjorde bot fikk i en periode ikke komme inn i kirkerommet, men måte oppholde seg i våpenhuset under messen og noen steder ble det innrettet en liten åpning (vindu) mellom våpenhus og skip slik at de kunne følge messen.[1][8]

Stange kirke har en gjenmuret sørportal fra middelalderen og moderne inngang gjennom våpenhus oppført på 1800-tallet ved vestportalen. Bø gamle kirke fra 1100-tallet har våpenhus reist på 1600-tallet. Kviteseid kirke har ikke vestportal, bare portal i sør med våpenhus fra 1700 i form av en åpen sval. Dale kirke i Luster fikk våpenhus ved vestportalen på 1600-tallet. Tårnfoten i vestenden av Værnes kirke har ikke portal og er bare tilgjengelig fra skipet; tårnfoten har trolig fungert som baptisterium (dåpshus) og ikke som våpenhus.[9]

Stavkirkenes svalganger som flere steder har blitt utvidet med bislag som i Borgund stavkirke kan kanskje regnes som våpenhus. I kirker med vesttårn og inngang der fungerer tårnfoten som våpenhus. Stavbygde våpenhus fra middelalderens norske steinkirker er ikke bevart. I nyere tid var det i Norge en periode vanlig at kvinner skulle ledes inn i kirken av presten ved første kirkebesøk etter en fødsel. Disse «kirkegangskonene» ventet i våpenhuset som noen steder ble kalt «kjerringsvåli». I Finland og på Åland har det vært vanlig med våpenhus på sørveggen, også for kirker med tårn i vest, og våpenhusene ved middelalderkirkene er som regel en del nyere enn skipet.[7]

Ärentuna kirke med våpenhus (tilføyd 1435) med hovedinngang på sørsiden, Uppsala kommune.[1]
Våpenhus på sørsiden av Frösunda kirke (reist på 1400-tallet) i Vallentuna

EtymologiRediger

Ordet våpenhus kommer trolig av norrønt vápnhús[4] eller fra et middeltysk for våpenlager, Waffenhaus eller Wappenhaus, og en alternativ tolkning er at navnet viser til et felles våpenlager i soknet.[10] I eldre svenske former kalt waknhus (på finsk brukes ordet vaakuna i heraldisk sammenheng), wapnhus eller wapen huss.[7] Betegnelsen er ikke brukt i norske middelalderske tekster.[7] På moderne svensk kalles rommet for vapenhus. På middeltysk finnes betegnelsene waffenhaus og wappenhaus i betydning arsenal eller våpenlager, og uten tilknytning til kirke.[11][1]

Anna Nilsén skriver at arsenal er den mest trolige betydning av ordet. Det er flere spor etter at inngangspartier i kirkene ble brukt som våpenlager i kirker i middelalderen. Trolig var dette våpenlageret felles for hele sognet. I Skandinavia var kirkene ofte de eneste murbygninger på landet og ble trolig brukt som tilfluktssted i urolige tider. I tyskspråklige områder kalles kirkers våpenhus for Vorhalle (forhall) og betegnelsen våpenhus er ikke kjent. På storgården Kvåle i Sogndal omtales i 1314 et vakna bud (det vil si våpenbod) som var reist ved siden av kirken på gården (Kvåle hadde egen kirke i middelalderen) og denne våpenboden ble regnet opp blant nyttebyggene på gården. Våpenbode på gården Kvåle var trolig et våpenforråd eller arsenal.[1][12][11] Håkon Håkonssøns saga heter det at noen av birkebeinerne gjemte seg i skotet ved Nannestad kirke og dette var trolig et våpenhus foran en av portalene.[7]

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e f g Nilsén, A. (1984). Det medeltida vapenhuset: om benämningen och användningen (The porch of the medieval church in Scandinavia and Finland. Term and function). Fornvännen, 79, 181-194.
  2. ^ På kyrkjeferd i Sogn og Fjordane. Førde: Selja forl. 2000. s. 177. ISBN 8291722145. 
  3. ^ «Vapenhus». Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder fra vikingtid til reformasjonstid. Bind 19. Oslo: Gyldendal. 1975. s. 516-521. 
  4. ^ a b Gunnarsjaa, Arne (1999). Arkitekturleksikon. Oslo: Abstrakt forlag. s. 848. ISBN 8279350071. 
  5. ^ Bengt Nordahl. «Vapenhus, kyrktorn och kyrkbyggen» Släkt och bygd; nr 1, 2007
  6. ^ Fisher, Peter; Higgens, Humphrey; Foote, Peter; Granlund, John (1998). «How it is safe to place arms in the church porch». Olaus Magnus: Description of the Northern Peoples. Routledge. doi:10.4324/9781315090382. «WHEN the country dwellers in the North are about to enter their parish churches, they stack these weapons, particularly in times of peace, before the double doors or in the porch, and have no fear that they will be stolen while divine service is being held; then, when they are about to return to their own localities, they pick them up again. 1 For, by the law of their forbears, any who are discovered committing sacrilege are usually punished with an extremely severe penalty.» 
  7. ^ a b c d e Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder fra vikingtid til reformasjonstid. 19: Tylle-vidisse. Oslo: Gyldendal. 1975. 
  8. ^ På kyrkjeferd i Sogn og Fjordane. Førde: Selja forl. 2000. ISBN 8291722145. 
  9. ^ Ekroll, Øystein (2000). Middelalder i stein. Oslo: ARFO. ISBN 8291399093. 
  10. ^ Vapenhus; svenskakyrkan.se
  11. ^ a b På kyrkjeferd i Sogn og Fjordane. Førde: Selja forl. 2000. s. 189. ISBN 8291722145. 
  12. ^ https://leksikon.fylkesarkivet.no/article/aae11e33-dba5-43af-854a-a6a24eba7886/

Eksterne lenkerRediger