Håkon Håkonssons saga
Håkon Håkonssons saga (Hákonar saga Hákonarsonar eller Hákonar saga gamla) er en kongesaga fra 1260-tallet som skildrer den norske kongen Håkon Håkonssons (1204-1263) liv og regjeringstid (1217-63). Sagaen er skrevet av islendingen Sturla Tordsson på oppdrag fra Håkons sønn og etterfølger Magnus Lagabøte.
| Håkon Håkonssons saga | |||
|---|---|---|---|
| Forfatter(e) | Sturla Tordsson | ||
| Språk | Norrønt | ||
| Utgitt | 1264 (julian) | ||
Sagaen er vag i sin skildring av uvennskapet mellom de to. Hensynet til at oppdragsgiveren både var sønn av kong Håkon og dattersønn av Skule kan være en del av forklaringen på dette, og «i denne tåkelegginga ligg forklaringa på dei ulike syn historikarar og diktarar har hatt på Håkon og Skule som statsmenn og personlegdomar.»[1]
I sagaen fortelles det at Sturla Tordsson skrev sagaen to år etter at Håkon hadde gått bort; mens det i Sturlunga saga fortelles at Sturla var hos kong Magnus da Magnus fikk beskjed om at faren hadde dødd på Orknøyene, og at Magnus straks bestilte en saga.
Sagaen skildrer hele Håkons livsløp, med vekt på kongeårene. Sagaen kan sies å falle i tre deler: Håkons ungdom, hans samstyre med Skule fram til 1240, og hans enekongedømme 1240-63. Sagaen er presis i sin kronologi, med vekt på å markere hvilket år, og gjerne også hvilken årstid, som skildres. Størst vekt legges det på «den ytre politiske historia, særleg strid og motsetningar innanlands og andsynes utlandet, og på biografiske emne»[1]. Det er detaljerte referat fra kongelige hendelser som riksmøtet i Bergen 1223, kroninga i 1247, datteren Kristinas ferd til Spania i 1257 og Magnus' bryllup og kroning i 1261. Flere av kvadene i teksten er dels diktet av Sturla og dels av hans bror Olav Hvitaskald[2]. «Det storhendingar som dei ovannemnde vantar, skruknar forteljina i hop til ei laus opprekning av stutte tørre notisar, ordna år for år som i dei mellomalderlege årbøkene eller annalane.»[1]
Forfatteren bygger ikke bare på muntlige opplysninger fra kong Magnus og menn som sto Håkon nær[3], men Sturla har også hentet stoff fra Baglersagaene fra 1217, fra originale brev i de kongelige arkivene og trolig også fra administrative lister og dokument fra hoffet.
Sagaen er karakterisert som tørr og litterært svak, preget av at den er offisielle historieskriving med et propagandaformål, og «somt kan tyde på at Sturla kjende seg klemd og lite inspirert da han skreiv».[1]
Teksten er kjent fra flere håndskrifter, med noen variasjoner. De viktigste håndskriftene er Flatøybok, Codex Frisianus, Eirspennill og Skålholtsbok.
Referanser rediger
- ^ a b c d Knut Helle. Innleiing, i 1963-utgaven.
- ^ snl.no Hákonar saga gamla
- ^ Ólafía Einarsdóttir. «Om samtidssagaens kildeværdi belyst ved Hákonar saga Hákonarsonar» I: Alvíssmál; nr 5 (1995) ISSN 0942-4555. Sitat «Ved læsningen af Hákonarsaga mærkes til fulde, hvorledes den tidsmæssige nærhed påvirker hele fortællingen, især i perioden efter Skuli jarls fald.»
Norske utgaver rediger
- Norges kongesagaer. Bd 4. Haakons, Guttorms og Inges saga, Haakon Haakonssøns saga, Magnus Haakonssøns saga. Oversat ved Gustav Storm og Alexander Bugge ; dekorativt utstyr av Gerhard Munthe. Stenersen, 1914.
- Soga um Håkon Håkonsson. Ved Kr. Audne. Samlaget, 1928. (Norrøne bokverk; 22).
- Soga om Håkon Håkonsson. Revidert utgave ved Knut Helle. Samlaget 1963
- Håkon Håkonssons saga. Oversatt av Anne Holtsmark. Aschehoug, 1964.
- Håkon Håkonssons saga. Aschehoug, 2008. (Thorleif Dahls kulturbibliotek). ISBN 978-82-03-19367-5
- Norges kongesagaer. Bind 4. Håkon Håkonssons saga ; Magnus Lagabøtes saga. Gyldendal, 1979. ISBN 82-05-11159-6
- Noregs kongesoger. Bind 4. Soga om Håkon Håkonsson ; Soga om Magnus Lagabøte. Samlaget, 1979. ISBN 82-521-0894-6