Finland

land i Europa

Finland (finsk: Suomi uttale ), offisielt Republikken Finland (finsk: Suomen tasavalta) er et land i Norden. Finland grenser til Norge i nord, Sverige i nordvest og Russland i øst. Landet har også en lang kystlinje mot Østersjøen, som kan deles inn i Bottenviken i vest og Finskebukten i sør. Sør for Finskebukten ligger Estland.

Republikken Finland
Suomen tasavalta
Republiken Finland

Flagg

Våpen

FlaggRiksvåpen

Kart over Republikken Finland

InnbyggernavnFinlender/finlending/finne, finlandsk/finsk[1]
Grunnlagt6. desember 1917
Oppkalt etterfinner
HovedstadHelsingfors
TidssoneUTC+2
Areal
 – Totalt
 – Vann
Rangert som nr. 64
338 424,38 km²
9,4 %
Befolkning
 – Totalt
Rangert som nr. 116
5 516 224[2] (2017)
Bef.tetthet16,3 innb./km²
HDI0,879 (rangert som nr. 24)
Lesekyndighet100% (2018)[3]
StyreformRepublikk
PresidentSauli Niinistö
StatsministerSanna Marin
Lovgivende forsamlingFinlands riksdag
Offisielle språkFinsk og svensk1
Uavhengighet fraRussland
6. desember 1917
ValutaEuro (EUR)
Nasjonaldag6. desember
NasjonalsangVårt land (Maamme)
ISO 3166-kodeFI
Toppnivådomene.fi
Landskode for telefon+358
Landskode for mobilnett244

1Finsk og svensk er likeverdige offisielle språk i Finland. I tillegg blir samisk, romani, karelsk, finsk tegnspråk og finlandssvensk tegnspråk i ulik grad særbehandlet.

Finland er blant Europas største land i areal, men et av de tynnest befolkede. De fleste av landets 5,5 millioner innbyggere bor i det flate lavlandet i sør. Landskapet er skogkledd og preget av flere tusen innsjøer. Ut mot kysten ligger sletter med fruktbar leirjord. Hovedstaden Helsingfors med omegn har rundt 1,5 millioner innbyggere. Andre store byer er Tammerfors, Åbo og Uleåborg. 85–90 % av landets befolkning er etniske finner, som snakker finsk. 5 % er finlandssvensker, som snakker svensk. Landet har også en samisk minoritet.

Finland har vært bosatt av mennesker siden isens tilbaketrekning omkring 9 000 år f.Kr. Jordbruket ble trolig innført i Sørvest-Finland omkring 2 500 f.Kr. Finnene drev utstrakt handel med både Skandinavia og Baltikum. Fra 1200-tallet ble Finland gradvis integrert i det storsvenske riket. Etter finskekrigen måtte Sverige i 1809 avstå sine østlige riksdeler, som heretter ble Storfyrstedømmet Finland, en delvis selvstyrt del av Tsar-Russland. Etter den russiske revolusjon i 1917 erklærte Finland sin uavhengighet. Sterke nasjonale motsetninger med storpolitiske overtoner førte til den finske borgerkrigen i 1918. Under vinterkrigen forsøkte Sovjetunionen å invadere den unge republikken. Finland forsvarte sin uavhengighet, men mistet store deler av Karelen og andre grenseområder.

Finland var mest et jord- og skogbruksland frem til 1950-årene, men ble tvunget til å reise en stor metall- og verkstedindustri da Sovjetunionen forlangte skip og maskiner som krigsskadeserstatning. Finland bygget ut en omfattende velferdsstat etter skandinavisk modell. Finland er i dag et av verdens rikeste og mest utviklede land. Finland er en stor eksportør av papir, papirmasse og trevarer. Finland har også en høyteknologisk industri innen elektronikk og telekommunikasjon. Finsk arkitektur og industridesign har blitt kjent over hele verden.

Finland er en parlamentarisk republikk. Øygruppen Åland er et demilitarisert og selvstyrt område innenfor riket. Finland er medlem av EU. I likhet med Sverige har Finland hatt et militært og sikkerhetspolitisk samarbeid med NATO, men uten å være medlem. I 2022, etter Russlands invasjon av Ukraina, søkte både Finland og Sverige om NATO-medlemskap.

EtymologiRediger

Det germanske navnet Finland viser til folkegruppen finner. Det antas å komme av proto-germansk *fanþian-, «vandrere» eller «jegere».[4] Begrepet har vært brukt delvis overlappende om samer. Det er derfor ikke sikkert hvem folkegruppen fenni, som den romerske historikeren Tacitus nevner i Germania 100 år e.Kr., eller phinnoi, som geografen Ptolemaios nevner i Geographia 150 år e.Kr., egentlig viser til.[4][5]

Landskapsnavnet Finland finnes på runesteiner i Sverige i middelalderen.[6][7] I løpet av svensketiden kom navnet Finland til å gå fra bare å betegne landskapet Egentliga Finland til å betegne hele den østre riksdelen, som ikke fikk sin nåværende utstrekning lengst nord før grensedragningen i 1809.[8]

Det finske egennavnet Suomi er ikke sikkert forklart. Det kan komme av proto-baltisk *zemē, «land», som finnes i både østersjøfinske og baltiske språk. At navnet skal være lånt direkte fra samenes egennavn sámi eller sápmi, som antas å ha samme rot, er mer omstridt.[9] Navnet Suomi forekommer første gang i russiske krøniker på 1200-tallet.[7][10]

Den norske skrivemåten ble i 1959 endret fra «Finnland» til «Finland», i samsvar med den finlandssvenske formen.[11] Det norske Språkrådet anbefaler å bruke offisielle svenske stedsnavn i Finland «av omsyn til det skandinaviske språkfellesskapet».[12]

I tradisjonell skandinavisk språkbruk har «finne» vært brukt om alle fra Finland. Den finlandssvenske kulturbevegelsen har fått noe gjennomslag for å bruke «finner» utelukkende om de finsktalende, og «finlendinger» om alle fra Finland.[12][13][14]

NaturgeografiRediger

Utdypende artikkel: Finlands geografi

Finland hadde et samlet flateinnhold på 338 455 km², hvorav 34 534 km² (9 %) var ferskvann, oppgav Lantmäteriverket i 2019. Landet måler 1 157 km på det lengste fra Hangö i sør til Utsjok i nord, og 542 km på det bredeste fra Närpes i vest til Ilomants i øst.[15]

Finland har en 614 km lang landegrense mot Sverige i vest, 736 km mot Norge i nord, og 1 340 km mot Russland i øst.[15] I tillegg har Finland en sjøgrense mot Estland i sør. Landegrensen mot Sverige følger i hovedsak Könkämäälven, Muonioälven og Torneälven mot Bottenviken, mens grensen mot Norge langt på vei følger elvene Tana og Anárjohka (Enare älv) og fjellmassivene.

Finland er et av verdens nordligste land. Landet ligger omtrent mellom 60° og 70° nordlig bredde og 20° and 32° østlig lengde. En tredjedel av Finlands lengdeutstrekning og en fjerdedel av arealet ligger nord for polarsirkelen.[16]

TopografiRediger

 
Topografisk kart over Finland.

Finland er nokså flatt og lavtliggende, særlig i sør, og noe mer kupert i nord. To tredjedeler av Finlands areal ligger mindre enn 200 moh. Ut mot kysten, spesielt i Österbotten, er det store sletter med leirjord.[16] Finlands høyeste punkt (1 324 moh.) ligger på Háldi på grensen til Norge.[15]

Finland kalles ofte «de tusen sjøers land» for sine mange og store innsjøer, særlig i de indre, sørøstlige delene av landet.[17] Det finnes rundt 168 000 innsjøer på minst 500 m².[15] Flesteparten av innsjøene er dannet i hellinger i berggrunnen, og de fleste er derfor grunne og ofte sterkt forgrenet.[17][18] Saimen er den største innsjøen på 1 393 km², og er Europas fjerde største naturlige innsjø. Päijänne er Finlands nest største innsjø med 1 082 km² og den dypeste med 95,3 m på det meste.[15][17] I nord er det færre av de store innsjøene; et unntak er Enaresjøen, som er Finlands tredje største. I områder med dårlig avrenning er landskapet ofte myrlendt.[18]

I vest og sør avgrenses Finland naturlig av Østersjøen med Bottenviken i vest og Finskebukten i sør. Finland har en kystlinje på rundt 1 250 km med mange innskjæringer, og utenfor kysten ligger det svært mange øyer, spesielt i Skärgårdshavet (Åboland og Åland) og i Norra kvarken.[19] Det finnes rundt 187 000 øyer som er større enn 100 m². Fasta Åland er med sine 689 km² Finlands største øy. Den største øya utenom Åland er Kimitoön på 545 km².[15]

Kemi älv i Nord-Finland er rundt 500 km lang og regnes som Finlands lengste elv.[15][17] Nesten alle vassdrag i Finland drenerer til slutt i Østersjøen. Unntaket er vassdragene nord for landryggen Maanselkä i Lappland, som drenerer i Nordishavet.[17] Ettersom ferskvannstilstrømningen er så stor og fordampningen liten, er saltinnholdet i havene rundt Finland mindre enn i verdenshavene. Nord i Bottenviken er saltinnholdet så lite at det også finnes ferskvannsarter i havet.[19]

GeologiRediger

Finland hører med til den midtre og eldste delen av det fennoskandiske grunnfjellsskjoldet. Det finnes knapt fjell i Finland som er dannet etter prekambrisk tid. De vanligste bergartene i Finland er omdannet granitt, gneis og skifer.[20][21]

Overflaten på grunnfjellet ble furet under den siste tid. Isens bevegelser i sørvestlig–nordøstlig vises fortsatt i retningen på innsjøer og elver.[17][20] De 2–3 km tykke ismassene var så tunge at nesten hele Finland opp til 67° nordlig bredde ligger under den marine grense.[16] Fordi landet har ligget under havet, er det avsatt mye marin leire i fordypninger og sprekker i berggrunnen.[20][21]

Da isen trakk seg tilbake, etterlot de et landskap med mange endemorener, drumlins og eskere i isens lengderetning. De største er Salpausselkä-ryggene, som løper parallelt gjennom Sør-Finland. På det høyeste er de 200 moh. og Sør-Finlands høyeste punkt.[20][21]

Landhevningen etter istiden pågår fortsatt i Finland. Størst er den i Österbotten med 80–90 cm på 100 år.[20]

KlimaRediger

 
Satellittbilde fra midten av mars, typisk en snørik periode i Finland. Snødekke over det meste av Finland og nabolandene. Nordre del av Bottenviken er frosset.

Etter Köppens klimaklassifisering vil klimaet i Finland i normalår betegnes som kontinentalt subarktisk.[22]

Finland har en blanding av innlandsklima og kystklima. Nærheten til Østersjøen og de mange innsjøene bidrar til dette. Landet ligger nært nok Atlanterhavet til å påvirkes av Gulfstrømmen, så klimaet i Finland er nokså mildt sammenlignet med land på samme breddegrader. Det milde kystklimaet avtar med avstanden fra havet. På en annen side er de store luftmassene fra Sibir aldri langt borte. I grensetraktene er innlandsklimaet mest påtagelig.[23][24]

I de varmeste sommermånedene kan middeltemperaturen i Sør-Finland ligge på 21–22 ℃, mens i de kaldeste vintermånedene kan Nord-Finland ha middeltemperaturer ned mot −25 ℃. Variasjonen mellom middeltemperaturen i juli og februar er vanligvis 23–26 ℃ for hele Finland.[23]

Fra januar av kommer som regel den kalde sibirluften, og Bottenviken og innsjøene i Finland fryser til. Det snør ofte gjennom vintermånedene, men snøen er som regel lett, mens temperaturene sjelden kommer over frysepunktet. Snødekket er likevel dypere i nord på grunn av mindre tining og lengre snøsesong. Det er kaldest i Lappland, selv om de fleste steder i Finland har hatt dagtemperaturer på under −30 ℃.[23][24][25]

Våren er den tørreste årstiden, ofte bare med 20–40 mm nedbør i måneden, med en god del sol. Snøen smelter fra nord til sør i løpet av april og mai, men i Lappland er ikke bakken helt bar før i juni.[23] Finland har større sjanse for tåke enn nabolandene, særlig langs kysten. Tåke er mest vanlig om natten og tidlig om morgenen i høstmånedene.[26]

Nedbørsmengdene er ujevnt fordelt mellom landsdelene. Lappland har en normal årsnedbør på rundt 400 mm, mens den i Helsingsfors er rundt 650 mm.[24][25] Nedbøren i sommerhalvåret er som regel størst i juli–august. Om høsten blir nedbørsmengden mindre, men fordelt på flere nedbørsdager.[23][24]

ØkologiRediger

Omtrent tre fjerdedeler av Finlands landareal er dekket av skog.[15][27][28] Finland deles gjerne inn i tre biomer: Det meste av landet ligger i det boreale barskogsbeltet. Det sørvestlige Finland tilhører edelløvskogbeltet. I det nordlige Lappland er det tundravegetasjon med fjellbjørkeskog i de lavalpine områdene og bart fjell i de høyalpine.[29][30]

Skogtakseringen for 2014–2017 viste at 50 % av det stående tømmervolumet var furu, 30 % var gran, og 20 % bjørk og andre løvtrær.[15] Finland var bevokst med granskog lenge før Sverige og Norge. Man regner med at granen først innvandret til det østlige Finland fra Russland omkring 5 500 år siden, og at den for 3 000 år siden hadde spredt seg til det meste av landet.[29][31] Det meste av skogen vokser på fastmark, men en del også i Finlands mange sumper og myrer. En tredjedel av Finlands landareal er dekket av torvjord, men mange av myrene er drenert og dyrket.[30][32] I 2015 var anslagsvis 5 % av Finlands landareal våtmark.[33]

Det finnes minst 45 000 levende dyre-, plante- og sopparter i Finland, hvorav 27 000 kjente dyrearter (deriblant 20 000 insekter), 4 500 plantearter og 7 500 sopparter. Minst 60 levende pattedyrarter, 256 hekkende fuglearter, 70 fiskearter og 11 amfibie- og krypdyrarter hører naturlig hjemme i Finland, ifølge nasjonal rødliste fra 2010.[34]

Det største skogsdyret i det boreale barskogsbeltet er elgen. Andre hjortedyr som finnes naturlig i landet er fjellrein, som til dels er temmet, og mer sjelden finsk skogsrein, som lever vilt. Sørvest i landet er det også introdusert dåhjort og hvithalehjort.[35]

De største ville rovpattedyrene i Finland er brunbjørnen, som regnes som Finlands nasjonaldyr, ulv, gaupe og jerv. Rovpattedyrene er i hovedregelen fredet, og populasjonene er voksende. Fjellreven var tidligere utbredt over hele landet, men er nå begrenset til Nord-Finland og anses som truet. Rødrev og grevling finnes over det meste av landet. Mårhunden har innvandret fra Russland og bredt om seg i Finland.[35]

Det har blitt observert rundt 470 fuglearter i Finland, hvorav 250 hekker i landet. De fleste er trekkfugler.[34][35][36] Finlands skjærgård har ikke så store sjøfuglkolonier som ute ved verdenshavene, men har viktige leveområder for vadende fugler.[35][36] En art som trives i myrer, sumper og ved randen av innsjøer er sangsvanen, som har hatt en plass i finsk folketro og regnes som Finlands nasjonalfugl. De mest tallrike hekkefuglene i Finland er løvsanger, bokfink og rødvingetrost.[35][36][37]

Det finnes rike fiskebestander i både Østersjøen, elvene og innsjøene i Finland. Noen arter lever i både ferskvann og saltvann.[35][38] Det vanligste sjølevende rovpattedyret er gråselen, som finnes langs hele Østersjøkysten.[35][39] Saimenselen er stedegen for ferskvannssjøen Saimen og den eneste kjente dyrearten som er stedegen for Finland.[35]

HistorieRediger

Utdypende artikkel: Finlands historie

Forhistorisk tidRediger

 
Helleristninger som viser mennesker, en båt og en elg. Fra helleristningsfeltet Astuvansalmi i Savolax.

Det tidligste arkeologiske funnet av menneskelig bosetting i Finland er sandsteinredskaper i Varggrottan ved Kristinestad fra siste mellomistid (120–125 000 år siden). De har blitt laget av neandertalere.[6][40]

Finland ble bosatt av moderne mennesker i slutten av siste istid. Etter samene kom finsk-ugriske stammer – finner, tavastere og karelere – fra sør og øst. De bosatte seg ved kysten og innsjøene, der de jaktet på pattedyr som elg, bever og sel. Det er også funnet fiskegarn fra eldre steinalderDet karelske nes. I yngre steinalder tilhørte Finland kamkeramikkulturen, og hadde påviselig kontakt med folk rundt Østersjøen og i Vest-Russland. Det var fortsatt en ren fangstkultur, men funn i Øst-Finland viser at kobberet var kjent. Mot slutten av yngre steinalder opptrer båtøkskulturen. Den kan henge sammen med innføringen av jordbruket sørvest i Finland omkring 2 500 år f.Kr. Jordbruket hadde spredt seg til store deler av kysten innen 2 000 år f.Kr.[6][41]

I bronsealderen vokste det frem et samfunn av fastboende bønder på kysten av Vest-Finland. Trolig har bebyggelsen bestått av enkeltstående gårder, i form av langhus, og små gårdsansamlinger. Kystområdene tilhørte den nordiske bronsealderkulturen. Bronsealderkulturen etterlot seg også store gravhauger. Midt i bronsealderen gikk de over til branngraver, noe som tyder på påvirkning fra Skandinavia. I innlandet og det nordlige Finland dominerte fortsatt fangstkulturen, men det ble eksperimentert med jordbruk i innlandet. Denne arktiske bronsealderkulturen hadde utstrakt kontakt med Russland.[6][41]

Tidlig i romersk jernalder vokste det frem tettbefolkede bygder som lå beskyttet av skjærgården eller i elvedaler. Jordbruket bredte seg også ut i Tavastland. Finnene handlet pelsverk og rav med romerne. Den materielle kulturen ble rikere i folkevandringstiden. Gravfunn i det sørvestlige Finland vitner om et høvdingesamfunn, men hvordan folkegruppene i Finland i forhistorisk tid var organisert, er uvisst.[6]

I vikingtiden ser Finland ut til å ha vært et velstående bondesamfunn med utstrakte handelsforbindelser. Sørkysten av Finland lå på vikingenes handels- og ekspedisjonsrute i østerled. Ved Kyrksundet i Kimitoön har vikingene hatt en havn.[6][42] Olav Digre skal også ha forsøkt å skattlegge finnene i 1028.[43] En nedtegnelse som inngår i kong Valdemar Seiers jordebok, beskriver en innenskjærs seilingsled opp langs den svenske østkysten, via Skjærgårdshavet og Åland, langs den finske sørkysten og inn i Finskebukten. I vikingtiden ryddet finnene enda mer jordbruksland i Tavastland og Savolax.[6][42]

Svensketiden: middelalder og tidlig moderne tidRediger

 
Et bilde fra messeboken Missale Aboense fra 1488 viser Henrik den hellige stå over sin banemann, hedningen Lalli. Messeboken er Finlands eldste bok.

På 1100-tallet hadde svenskene på nytt bosatt Åland, og de begynte å ekspandere østover mot Finland, eller Österland. Svenske nybyggere bosatte seg ved kysten. Kong Erik den hellige skal ha sendt et korstog for å kristne finnene i 1155. Biskopen i Uppsala fulgte med og skal ha blitt drept under korstoget; Henrik den hellige har blitt Finlands nasjonalhelgen.[44][45][46][47] Olavskulten har også vært sterk.[48]

Det var først på 1200-tallet at kongemakten sørget for å inkorporere landskapene Egentliga Finland, Tavastland og mesteparten av Karelen i det svenske riket. Sverige sikret dermed sine handelsinteresser i Baltikum og Russland. Kirken kom også inn i fastere former med en bispestol i Åbo, som lå under erkebispesetet i Uppsala. Nöteborgstraktaten av 1323 anerkjente Sveriges overherredømme i Sør-Finland, mens de svensk-novgorodske krigene ble utkjempet om makten over Karelen og Ingermanland. Karelerne ble ortodokse kristne etter påtrykk fra Novgorod.[7][44]

Det er vanlig å regne med seks middelalderbyer i Finland: Åbo, Viborg, Ulvsby, Raumo, Borgå og Nådendal. Åbo og Viborg ble viktige svenske befestninger. Tavastehus slott ble også reist. Alle middelalderbyene var etter måten små, men livlige handelssteder. De viktigste handelsrutene gikk mot Stockholm og hansabyer som Lübeck og Reval. Derfor var kjøpmannsstanden i byene dominert av tyskere, senere svensker.[44]

Fra slutten av 1400-tallet kom det svenske riket til å ligge i en rekke grensekonflikter med Storfyrstedømmet Moskva. En av de mest kjente er den russiske beleiringen av Viborg i 1495, som høvedsmannen Knut Jönsson Posse slo tilbake. Forholdet til Moskva ble forbedret, men under riksforstander Svante Nilsson Stures krig mot Danmark ble Åland og Åbo herjet og plyndret av den danske flåten. Krigen lammet skipsfarten i den nordlige Østersjøen.[44][49]

 
Sveaborg i innseilingen til Helsingfors. Festningsverket ble påbegynt av svenskene i 1748, som en motvekt til St. Petersburg.

De østre riksdelene led mindre skade enn de vestre under Gustav Vasas opprør mot Kalmarunionen. På 1500-tallet kom også nybyggere til det nåværende Midt- og Nord-Finland, som hadde vært felles skattland for Sverige og Novgorod. Russerne anerkjente svenskenes rett til å kreve skatt fra samene fra Österbotten til Varangerfjorden ved freden i Teusina i 1595.[50][51] Reformasjonen styrket folkespråket, idet finsk og svensk ble kirkespråk ute i bygdene. Biskop Mikael Agricola utgav en rekke religiøse og verdslige skrifter på finsk. Han regnes som det finske skriftspråkets far. På 1600-tallet sørget generalguvernør Per Brahe for å utvikle Finlands økonomi og bysamfunn. Fremgangen ble brutt sist på 1600-tallet, da avlingene slo feil og en tredjedel av befolkningen sultet i hjel.[50]

De østre riksdelene led sterkt under den store nordiske krig. Hele Sør-Finland ble okkupert av russerne, og ved freden i Nystad måtte Viborg og det meste av Karelen avstås til Russland. Med det endte den svenske stormaktstiden. At tsar Peter den store i 1703 grunnla St. Petersburg som Russlands nye hovedstad ved Finskebukten, forandret Finlands geopolitiske betydning for all fremtid.[50][52][53][54]

Opplysningspresten Anders Chydenius fra Österbotten ble en viktig samfunnsreformator under frihetstiden, som forkjemper for verdens første trykkefrihetsforordning, frihandel og en viss religionsfrihet.[52][55]

Rikssprengning og russisk klientstat (1809–1917)Rediger

Utdypende artikkel: Storfyrstedømmet Finland

 
Folkemusikeren Kreeta Haapasalo spiller kantele i en bondestue. Maleriet tilhører den finske nasjonalromantikken.
 
Verla tresliperi og pappfabrikk tilhører den skogindustrien som ble reist i Finland på 1800-tallet. Fabrikkbygningene står på UNESCOs verdensarvliste.

Både den russisk-svenske krig og napoleonskrigene avdekket et svakt svensk forsvar av de østre riksdelene mot Russland. Tanken om et selvstendig Finland i forbund med Russland fikk grobunn.[52][56]

I 1808 ble de riksdelene som lå øst for Bottenviken erobret av russerne, i det som senere ble kjent som finskekrigen. Ved freden i Fredrikshamn i 1809 måtte Sverige også avstå Åland til Russland. Tsar Aleksander I sverget troskap overfor landdagen i Borgå og anerkjente Finlands styresett og språk. Storfyrstedømmet Finland ble opprettet som en selvstyrt del av det russiske riket. Finland fikk en sentraladministrasjon i Helsingfors.[56][57][58][59] Finland viste «en eksemplarisk underdanighet, innsmigring og frivillig tilbakeholdenhet».[60] Dette skulle bli typisk for den finske østpolitikken.[61]

Under Krimkrigen ble flere kystfort og festninger i Finlands havnebyer bombardert av den engelske og franske flåten. Den finske handelsflåten led også store tap i krigen. Russernes vestligste befestning, Bomarsunds festning på Åland, ble inntatt og sprengt. Ved fredsslutningen forpliktet russerne seg til å la Åland være demilitarisert.[56][57]

Kulturelt kom Finland til å bli preget av 1800-tallets nasjonalromantikk, som fremfor alt begynte i universitetskretser i Åbo. En finskspråklig skjønnlitteratur begynte fort å vokse frem. Finsknasjonale akademikere og storbønder fant sammen og kaltes fennomaner.[57] Det var med russernes bifall at finsk ble likestilt med svensk i løpet av siste halvdel av 1800-tallet.[61] Unge, finsktalende intellektuelle kom til å hevde seg i samfunnslivet.[54][57]

Handelen med omverden økte sterkt som følge av økonomisk liberalisering og innføringen av den finske marken som valuta i 1860. Industrialiseringen i Finland ble fremfor alt drevet av skogindustrien. Økonomisk var landet sterkt knyttet til Russland, og den økonomiske politikken innebar bare en begrenset liberalisering av markedene. Kommunikasjonene ble forbedret med jernbaner og kanaler, deriblant Saima kanal.[57][61]

Etter Tysklands samling i 1871 utviklet Finland sterke bånd til den nye stormakten. Det ble en viktig grunn til at tsaren ved inngangen til 1900-tallet ønsket å begrense det finske selvstyret. Russifiseringen av Finland skulle imidlertid vise seg forfeilet og ødeleggende for Finlands senere forhold til Russland.[61] Etter den russiske revolusjon opplevde Finland for første gang massearbeidsløshet med sterke sosiale og politiske spenninger. Finnene betraktet forholdet til Russland som en personalunion, og da tsaren abdiserte under oktoberrevolusjonen i 1917, erklærte Finland unionen for opphørt.[57] I løpet av få uker ble Finlands uavhengighet anerkjent av den russiske bolsjevik-regjeringen samt nabolandene Sverige og Norge.[62]

Finland som ung selvstendig stat (1917–1945)Rediger

 
Marskalk Carl Gustaf Mannerheim forstås ofte som den finske statens landsfader.

Finland var bare langsomt industrialisert, så det fantes en stor gruppe jordløse landarbeidere og husmenn, som gjorde felles sak med radikale industriarbeidere. Den unge staten var i fare under verdenskrigen og kunne ikke bekoste sosiale reformer. 40 000 russiske soldater befant seg fortsatt i landet. Finland innførte, som første land i Europa, allmenn stemmerett for både menn og kvinner i 1906. Finlands sosialdemokratiske parti ble størst, men kunne ikke omsette stemmene i regjeringsmakt. Finlands riksdag hadde ikke noen parlamentarisk styreform og derfor ingen kultur for klassesamarbeid. Regjeringen hadde sterkest støtte hos overklassen, middelklassen og bøndene. I 1917 mistet sosialistene også flertallet i Riksdagen, noe som førte til en revolusjonær stemning i arbeiderklassen. Både «de røde» og «de hvite» begynte å reise væpnede grupper.[63][64][65]

I januar 1918 utbrøt den finske borgerkrigen. Borgerkrigen hadde storpolitiske overtoner, ettersom de hvite ble støttet av Tyskland og i beskjeden grad av Sverige, mens de røde støttet seg på russerne. Etter fire måneders kamp led de røde et endelig nederlag i slaget om Tammerfors. Regjeringsstyrkene, ledet av general Carl Gustaf Mannerheim, inntok Helsingfors uken etter og avsluttet krigen.[63][64][66] Anslagsvis 36 000 døde under krigen. Mange døde i fangeleire eller ved henrettelser uten lov og dom.[63][66][67] De hvite skyldte den nasjonale tragedien på russisk oppildning.[61][63]

Etter de hvites seier i borgerkrigen var Riksdagen midlertidig uten sosialister, og monarkistene i forfatningskampen kom i flertall. Riksdagen valgte Fredrik Karl av Hessen til konge i det tiltenkte Kongeriket Finland, men han sa fra seg tronen før han tiltrådte, etter at tyskerne led nederlag i den første verdenskrig. I 1919 vedtok den nyvalgte Riksdagen i stedet en ny konstitusjon med en sterk presidentmakt. Finland oppgav også sin tyskorienterte utenrikspolitikk.[61][62][66]

Finlands sosialdemokratiske parti ble normalisert som et reformparti og fikk regjeringsmakt allerede i 1926.[63] Forsoningspolitikken fikk sin motreaksjon i den høyreradikale Lappobevegelsen, som kulminerte med Mäntsälä-opprøret. President Pehr Evind Svinhufvud brukte sin autoritet på høyresiden til å splintre bevegelsen. Straks etter borgerkrigen gikk Finland også inn i en reformperiode, blant annet med jordreformer som gjorde de fleste husmenn og leilendinger til selveiere.[62][65]

Tre måneder etter at den andre verdenskrig brøt ut i 1939, ble Finland angrepet av Sovjetunionen. Angrepet ble internasjonalt fordømt. Noen hundre norske og flere tusen svenske frivillige meldte seg for å kjempe i den finske hæren. Forsvaret ble ledet av general Mannerheim. På tross av den innbitte finske motstanden endte vinterkrigen med store landavstålelser til Sovjetunionen. Fortsettelseskrigen var et forsøk på å vinne tilbake de tapte landområdene. Krigen ble utkjempe som et ledd i Tysklands invasjon av Sovjetunionen. Med tyskernes støtte unngikk Finland å bli okkupert av sovjetrusserne i 1944. Da den tyske østfronten kollapset samme år, sluttet Finland ved president Mannerheim fred med Sovjetunionen.[61][62][68][69]

Finlands historie etter 1945Rediger

Finland ble tvunget til å avstå landområder til Sovjetunionen og betale store krigsskadeserstatninger. Ledende politikere som hadde ført Finland inn i ledtog med Tyskland under krigen, ble stilt for en krigsansvarlighetsprosess og dømt til fengselsstraffer.[62][68]

Over 400 000 karelere, 12 % av Finlands befolkning, flyktet vestover i 1940 og på nytt i 1944. Det var boligmangel i Finland etter krigen, så bosettingen skjedde nokså planløst. Det ble gjennomført en bureisingspolitikk for å la bøndene fra Karelen fortsette sitt levevis i vest. Mange krigsveteraner fikk også tildelt jord som staten hadde tvangsinnløst. I svenskbygdene ble mange urolige for den «forfinskningen» som innsiget av karelere betød.[70]

Geopolitisk ble Finland liggende i en gråsone mellom øst og vest. Den store arbeidsledigheten og usikkerheten om hvorvidt Finland ville forbli fritt, førte til at mange finner utvandret. Innen 1970-årene hadde en halv million finner emigrert, først og fremst til Sverige. Halvparten av disse vendte tilbake til Finland.[62]

 
Urho Kekkonen, Finlands president 1956–1982.

Den utenrikspolitiske linjen under presidentene Juho Kusti Paasikivi (1946–1956) og Urho Kekkonen (1956–1982) tilsa en tilbakeholden og ettergivende østpolitikk, som en overlevelsesstrategi. I 1948 inngikk Finland og Sovjetunionen VSB-avtalen, som innvirket på Finlands utenrikspolitikk under hele den kalde krigen. På Kekkonens tid var det vanskelig å kritisere østpolitikken i finsk offentlighet; Karelen-spørsmålet var et tabu. På den andre siden forsøkte Finland å styrke det nordiske samarbeidet og nærme seg Vest-Europa gjennom medlemskapet i Nordisk råd i 1955 og avtalene med EFTA i 1961 og EF i 1973. Helsingfors-konferansen i 1975 ble et fremskritt for avspenningspolitikken mellom øst og vest.[61][62][71][72]

Finland var lenge et småbrukerland, der vinteren ofte ble brukt på skogsarbeid. Finland fikk en usedvanlig rask strukturrasjonalisering av primærnæringene og påfølgende urbanisering, da arbeidskraften søkte til industrien og tjenesteytende næringer i byene. Mellom 1960 og 1975 falt andelen sysselsatt i primærnæringene fra 32 til 15 %.[65]

Utenrikshandelen med Sovjetunionen ble også en driver for Finlands økonomiske vekst. Fra og med 1960-årene gjennomførte Finland en rekke sosiale reformer, så som utvidelse av folkepensjonen og sykeforsikringen til en folketrygd, mens helsevesenet ble sterkt subsidiert. Omleggingen til grunnskole og utbyggingen av mange tekniske utdannelser ble kostbar, men skulle bli en viktig forutsetning for landets økonomiske vekst i de neste tiårene.[62][73][74] Det fikk også betydning for likestillingen mellom kjønnene; allerede i 1965 var halvparten av studentene ved finske universiteter og høyskoler kvinner.[65]

Etter at Kekkonen gikk av som president i 1982, ble presidentmakten mer innskrenket.[62] Oppløsningen av Sovjetunionen sammenfalt med en bankkrise og en internasjonal lavkonjunktur og førte Finland ut i en økonomisk depresjon. Det offentlige måtte føre en tøff sparepolitikk.[62][74][75] At Finland ble EU-medlem i 1995, samtidig med Sverige, var først og fremst økonomisk motivert, mens sikkerhetspolitikken ble en viktig baktanke.[61][62] Det neste tiåret hadde Finland en sterk, eksportledet vekst, spesielt innen IT, der Nokia ble verdensledende innen mobiltelefoni.[74][75] Finlands økonomi brukte relativt lang tid på å hente seg inn etter finanskrisen i 2008 og en påfølgende krise i det russiske eksportmarkedet i 2012.[75]

DemografiRediger

 
Barn i bybildet i Helsingfors. Finland er blant de beste landene i verden for barn å vokse opp i, men landet har hatt fallende fruktbarhet i mange år.

Ved utgangen av 2018 hadde Finland en befolkning på rundt 5,5 millioner, hvorav 95 % også var finske statsborgere. 1,5 millioner, nesten 30 % av landets befolkning, bodde i Helsingforsregionen.[76][77] Over 70 % av landets befolkning bor i tettbygde strøk.[77] Befolkningstettheten i 2018 var på 18,2 personer per kvadratkilometer,[77] noe som gjør Finland til et av de tynnest befolkede landene i Europa.

Finland har lav fruktbarhet, fødselsunderskudd og en aldrende befolkning, men befolkningsvekst som følge av nettoinnvandring. I 2018 hadde 7,3 % av befolkningen innvandrerbakgrunn.[76][77] De største innvandrergruppene kommer fra Øst-Europa og det tidligere Sovjetunionen.[76]

Finland regnes blant verdens mest utviklede land etter HDI-indeksen. Forventet levealder er omkring 79 år for menn og 84 år for kvinner, noe som er blant de høyeste i verden.[76][78] Spedbarnsdødeligheten og barseldødeligheten er blant de laveste i verden. Finland regnes blant de beste landene i verden for barn å vokse opp i.[78]

TettstederRediger

Finlands største tettsteder (31. desember 2020)[79]

 
Helsingfors
 
Tammerfors

Nr. Tettsted Landskap Befolkning

 
Åbo
 
Uleåborg

1 Helsingfors Nyland 1 298 955
2 Tammerfors Birkaland 349 553
3 Åbo Egentliga Finland 281 108
4 Uleåborg Norra Österbotten 207 690
5 Jyväskylä Mellersta Finland 130 375
6 Lahtis Päijänne-Tavastland 119 842
7 Kuopio Norra Savolax 92 352
8 Björneborg Satakunta 83 420
9 Joensuu Norra Karelen 73 713
10 Vasa Österbotten 67 900

SpråkRediger

 
I tospråklige kommuner er veiskiltene på begge språk, med majoritetsspråket først. I enspråklig finske kommuner er skiltingen kun på finsk, selv om stedet kan ha et svensk eller samisk navn.[80]

I 2018 hadde 87,6 % av befolkningen finsk som morsmål.[76][77] De fleste i Finland som ikke har finsk som morsmål, behersker det som andrespråk.[81] Finsk tilhører den finsk-ugriske språkfamiliens østersjøfinske gren. Finsk er dermed i nær slekt med estisk og enkelte minoritetsspråk i russiske Karelen og Ingermanland. Samisk er en fjernere slektning. Finsk kan deles inn i østfinske og vestfinske dialekter. Det moderne finske skriftspråket tok form på slutten av 1800-tallet, og det har siden blitt landets førende kulturspråk.[82]

5,2 % hadde svensk som morsmål i 2018. Holdes Åland utenfor, var andelen svenskspråklige 4,8 %.[76][77] De finlandssvenske dialektene har særdrag i uttale, grammatikk og ordforråd som skiller dem fra dialektene i Sverige. Den dannede dagligtalen i byene kalles «høysvensk».[83] De fleste finlandssvensker bor langs kysten; i Österbotten fra Karleby i nord til Kristinestad i sør, og i skjærgården sør for Åbo og i Nyland vestover til Kymmene älv. Nyland har blitt forfinsket, ettersom finskspråklige har flyttet inn til Helsingfors.[84][85] På Åland er det svenske språket enerådende. Ålandsdialekt er nærest beslektet med upplandsk, og ålendingene pleier ikke å regne seg som finlandssvensker.[86]

Historisk sett har finlandssvensker flest levd som bønder og fiskere, men det svenske språket har også stått sterkt i eliten, som har båret det som kulturspråk. Siden 1800-tallet har svensk språk blitt fortrengt av finsk. Finlandssvenskene har vært overrepresentert i utvandringen til Sverige og Amerika. Spørsmålet om finlandssvenskenes etnisitet har vært betent i Finland, og det blir i dag nedtonet av både svensk- og finskspråklige. Mange lever i tospråklige hjem.[47][84][85]

Staten har finsk og svensk som likeverdige offisielle språk. I tillegg blir samisk, romani, karelsk, finsk tegnspråk og finlandssvensk tegnspråk i ulik grad særbehandlet av myndighetene.[87] Kommuner med en viss andel svenskspråklige er offisielt tospråklige. Enspråklige svenske kommuner finnes bare på Åland. Det undervises i svensk som andrespråk i finskspråklige skoler, og omvendt.[84][88] De fleste finner behersker også engelsk eller et annet fremmedspråk.[78][89]

Samemanntallet i Finland talte i 2019 over 10 000 samer, hvorav en tredjedel i Lappland,[90] men bare et mindretall har samisk som morsmål.[76][77] De samiske språkene som snakkes i Finland er nordsamisk, enaresamisk og skoltesamisk.[87]

De største innvandrerspråkene i Finland er russisk, estisk, arabisk og somali.[76][87]

ReligionRediger

 
Petäjävesi gamle kirke i Tavastland står på UNESCOs verdensarvliste.

Finland er kulturelt sett en kristen nasjon. Den evangelisk-lutherske kirke i Finland og Den finske ortodokse kirke er «nasjonale folkekirker». Disse kirkene særbehandles av staten, men staten og kirken griper ikke inn i hverandres virke. Finland regnes som et nokså sekulært samfunn, der religion er lite viktig i de flestes dagligliv, men oppslutningen om kirkelige handlinger som dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse er høy.[91][92][93]

I 2018 var 69,8 % av befolkningen medlemmer av Den evangelisk-lutherske kirke. 1,1 % var medlemmer av Den finske ortodokse kirke.[76] Mange finsk-ortodokse stammer fra Karelen.[94][95]

Historisk sett har vekkelseskristendom grepet mest om seg i Österbotten. Læstadianerne har spredt seg fra Lappland til hele landet, men de står for det meste som medlemmer av Den evangelisk-lutherske kirke. Det finnes også en rekke misjonsorganisasjoner som driver sin virksomhet innenfor rammen av folkekirken.[96] Samene er lutheranere og for en stor del læstadianere, men skoltesamene er russisk-ortodokse.[95]

27,4 % av befolkningen tilhørte ikke noe trossamfunn i 2018.[76] De øvrige 1,7 % av befolkningen (2018) er for det meste medlemmer av andre protestantiske kirkesamfunn, katolikker, muslimer og jøder.[95][97]

Finlandstatarene har vært i landet siden 1800-tallet, og tatarenes islamske forsamling i Helsingfors er den eldste i Norden.[95] I tsartiden kom også et tusentall jøder til Finland. De finske jødene fikk myndighetenes beskyttelse og unnslapp holocaust.[95][98]

Politikk og administrasjonRediger

Lokal og regional forvaltningRediger

Statens regionale forvaltning utøves av seks regionforvaltningsverk med ansvar for utførende oppgaver og tilsyn i forbindelse med lovverket. For spesielle oppgaver av faglig karakter finnes det 15 nærings-, trafikk- og miljøsentraler. Åland har indre selvstyre, og statens oppgaver skjøttes der av Statens embetsverk på Åland.

Det kommunale selvstyret utøves av 309 kommuner. Kommunene er sluttet sammen i 70 økonomiske regioner hvor kommunene samarbeider i ulik grad om næringspolitikk og kommunale tjenester.

Finland er videre delt inn i 19 landskap. Ett av landskapene er Åland som har indre selvstyre og styres av en landskapsregjering. Hvert av de 18 landskapene i Fastlandsfinland ledes av et landskapsforbund som fungerer som en samkommune for kommunene i landskapet. Landskapsforbundene har ansvar for regional utvikling og kommunenes internasjonale kontakter, særlig mot Den europeiske union.

Utenriks- og sikkerhetspolitikkRediger

 
Finske spesialsoldater deltar på en internasjonal øvelse.

Finland har orientert seg mot Vest-Europa og søkt forankring i vestlige institusjoner, men latt forholdet til Russland sette rammene for vestpolitikken. Forholdet til Russland er komplisert og skiftende.[61][71][99][100]

Finland har ønsket å utvide EU-samarbeidet, men ikke militært.[71] Finland deltar i det nordiske forsvars- og sikkerhetssamarbeidet NORDEFCO. Samarbeidet med Sverige står i en særstilling. Finland har, i likhet med Sverige, ikke vært medlem av NATO, men samarbeidet militært og sikkerhetspolitisk med alliansen.[99][100][101][102] Som følge av Russlands invasjon av Ukraina i 2022 søkte Finland og Sverige medlemskap i NATO. Under NATO-toppmøtet i Madrid den 29. juni 2022 ble det klart at Finland og Sverige har støtte fra samtlige medlemsland.[103]

Den finske forsvarsmakten består av hæren, marinen og flyvåpenet. Den finske grensevakten kan også tilføres forsvaret om nødvendig. Finland har allmenn verneplikt for menn. De fleste menn og noen kvinner gjennomfører førstegangstjenesten og overføres deretter til reserven. Finland har et invasjonsforsvar, der hæren kan mobilisere rundt 180 000 soldater og offiserer i krigstid.[99][100] Finland har en like stor mobiliseringsstyrke som resten av Norden til sammen.[100] Meningsmålinger viser at forsvarsviljen er en av de største i Europa.[99][104]

Totalforsvaret i Finland omfatter også 50 000 tilfluktsrom og noen av verdens mest utbygde beredskapslagre med blant annet mat, såvarer, medisiner, drivstoff og ammunisjon.[105][106][107][108]

Åland er en demilitarisert sone. Det er også frivillig for ålendingene å utføre militærtjeneste.[109]

ØkonomiRediger

Utdypende artikkel: Finlands økonomi

 
Marimekko slo igjennom med sine enkle, fargesterke motiver fra og med 1960-årene. Maija Isolas blomstermønstre har blitt ikoniske for finsk industridesign.[110]

Finland er et høyt industrialisert land med en åpen blandingsøkonomi. Finland er en av del av EUs indre marked og eurosonen. Finland har generelt arbeidet for frihandel med unntak for jordbruksvarer. Finland har et bruttonasjonalprodukt (BNP) per innbygger på høyde med vesteuropeiske land som Tyskland, Storbritannia og Nederland. Justert for kjøpekraft er BNP per innbygger på høyde med Storbritannia og Frankrike.[111]

Mellom 2010 og 2020 utgjorde det offentlige forbruket rundt 55 % av BNP.[112] Mens den offentlige sektoren har vokst, har det direkte statlige eierskapet i økonomien blitt mindre. Staten eier fortsatt naturlige monopolister, som Posti og jernbaneselskapet VR, og selskaper av strategisk betydning, som Finnair, kraftselskapet Fortum og oljeselskapet Neste. Statens investeringsselskap Solidium er minoritetseier i flere børsnoterte selskaper.[113]

Arbeidsledigheten i Finland har lenge vært høyere enn i de andre nordiske landene.[111] Arbeidslivet er regulert i tråd med den nordiske modellen.[114] I 2019 var rundt 60 % av arbeidsstyrken fagorganisert, og 90 % var omfattet av tariffavtaler.[115] Arbeidsstyrken er høyt utdannet; over 70 % av befolkningen over 15 år har fullført videregående opplæring, og over 30 % har høyere utdannelse.[116] Finland har et omfordelende skattesystem med en høy marginalskatt.[111][117] Inntektsforskjellene etter skatt er blant de minste av industrilandene.[118]

Finland har i lange perioder hatt underskudd på handelsbalansen.[119] De viktigste handelspartnerne er Tyskland, Sverige og Russland. Størst eksportverdi kommer fra industrivarer som tremasse og trevarer, oljer og kjemikalier, legemidler, bearbeidede metaller, maskiner og elektronikk.[119] Telekommunikasjons- og IT-tjenester står for den største delen av tjenesteeksporten.[120] Finland har til gjengjeld en stor import av olje og gass.[119]

Økonomiske nøkkeltall [121][122][123] 2006 % av BNP 2009 % av BNP 2012 % av BNP 2015 % av BNP Kilder
BNP mrd euro 165,8 172,5 192,4 203,0 IMF
BNP mrd US$ [124] 216,6 251,5 256,7 Verdensbanken
BNP/innb US$ [125] 41.120,7 47.107,2 47.415,6 Verdensbanken
BNP realvekst [126] 4,1 -8,3 -1,4 IMF, Verdensbanken
Konsumpriser, endring 1,3 1,6 3,2 1,5 IMF
Renter, 3 mnd 3,1 1,2 0,6 .. IMF
Renter, pengemarked EUR 3,1 1,0 0,1 0,1 IMF
Investering mrd euro 21,8 18,6 19,8 18,4 IMF
Arbeidsløshet 7,7 8,2 7,7 7,9 IMF
Eksport mrd euro 75,5 45,5 65,1 37,7 79,9 41,5 81,2 40,0 IMF
Import mrd euro 67,2 40,5 61,6 35,7 81,0 42,1 80,3 39,6 IMF
Handelsbalanse mrd euro 8,3 5,5 3,5 1,8 -1,1 -0,6 0,9 0,4 IMF
Betalingsbalanse mrd euro 7,5 4,5 3,1 1,8 -2,8 -1,4 0,8 0,4 IMF
Budsjettbalanse 3,7 -1,3 -0,8 0,0 IMF

NæringslivRediger

 
UPMs papirfabrikk i Kuusankoski i Kymmenedalen.

Skogindustrien inngår for en stor del i de finsk-svenske industrikonsernene Stora Enso og UPM-Kymmene.

Et viktig innslag i økonomien er kunnskapsintensiv forretningsmessig tjenesteyting, slik som IT-driftstjenester og programvareutvikling, bank- og forsikringstjenester og juridisk og regnskapsmessig tjenesteyting. Nokia var verdensledende i utviklingen av mobiltelefoni, men har gått over til å produsere annen telekom- og internetteknologi. IT-selskapet Tietoevry og det svensk-finske teleselskapet Telia er også blant Finlands største selskaper. De største finansforetakene er Nordea og Sampo, som står bak If Skadeforsikring.


ReferanserRediger

  1. ^ «Utanlandske stadnamn: A–Å». Språkrådet. Besøkt 14. april 2020. 
  2. ^ http://www.stat.fi/til/vamuu/2017/12/vamuu_2017_12_2018-02-15_tie_001_en.html; Statistikcentralen; besøksdato: 19. februar 2018.
  3. ^ https://www.worldatlas.com/articles/the-highest-literacy-rates-in-the-world.html.
  4. ^ a b Carpelan, Christian. «finnar». Uppslagsverket Finland (svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 28. juli 2021. 
  5. ^ Whitaker, Ian (1980). «Tacitus' Fenni and Ptolemy's Phinnoi». The Classical Journal (engelsk). 75 (3): 215–224. ISSN 0009-8353. 
  6. ^ a b c d e f g Edgren, Torsten. «Finlands historia: Förhistoria». Uppslagsverket Finland (svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 28. juli 2021. 
  7. ^ a b c Sjöstrand, Per Olof (2012). «Frögerståget». Historisk Tidskrift för Finland (svensk). 97 (2): 204–225. ISSN 0046-7596. 
  8. ^ Marjanen, Jani (2017). «Finland som begrepp och retorik». Historisk Tidskrift för Finland (svensk). 102 (3): 533–544. ISSN 0046-7596. 
  9. ^ Grünthal, Riho (1999). «Analyzing the Finnic ethnonyms» (PDF). Folia Uralica Debreceniensia (engelsk) (6): 53–54. ISSN 0239-1953. 
  10. ^ Kirkinen, Heikki (1982). «Finland in Russian sources up to the year 1323». Scandinavian Journal of History (engelsk). 7 (1–4): 255–275. doi:10.1080/03468758208579009. 
  11. ^ Helleland, Botolf (2012). «Firenze på norsk og Florens på svensk: Utanlandske stadnamn på norsk». Språkrådet. Besøkt 17. februar 2021. 
  12. ^ a b «Aktuelt ord: Finland». Språkrådet. 8. september 2016. Besøkt 17. februar 2021. 
  13. ^ Vinje, Finn-Erik (1979). Moderne norsk. Råd og regler for praktisk språkbruk (3 utg.). Oslo: Universitetsforlaget. s. 94. ISBN 82-00-01946-2. 
  14. ^ «finländare». Uppslagsverket Finland (svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 28. juli 2021. 
  15. ^ a b c d e f g h i Finland i siffror 2019 (PDF) (svensk). Helsingsfors: Statistikcentralen. 2019. s. 50–52. ISBN 978-952-244-626-8. 
  16. ^ a b c Smeds, Helmer (1960). «Finland: introduction». I Sømme, Axel. A Geography of Norden: Denmark, Finland, Iceland, Norway, Sweden. Utgitt av Den norske nasjonalkomité for geografi. Oslo: Cappelen. s. 149–152. 
  17. ^ a b c d e f Jaatinen, Stig og Persson, Per-Edvin. «Sjöar och vattendrag». Uppslagsverket Finland (svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 12. april 2020. 
  18. ^ a b Smeds, Helmer (1960). «Finland: hydrography». I Sømme, Axel. A Geography of Norden: Denmark, Finland, Iceland, Norway, Sweden. Utgitt av Den norske nasjonalkomité for geografi. Oslo: Cappelen. s. 156–158. 
  19. ^ a b Bergman, Göran. «Skärgården». Uppslagsverket Finland (svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 12. april 2020. 
  20. ^ a b c d e Edelman, Nils. «Berggrund och ytformer». Uppslagsverket Finland (svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 11. oktober 2020. 
  21. ^ a b c Smeds, Helmer (1960). «Finland: bedrock and morphological features». I Sømme, Axel. A Geography of Norden: Denmark, Finland, Iceland, Norway, Sweden. Utgitt av Den norske nasjonalkomité for geografi. Oslo: Cappelen. s. 149–152. 
  22. ^ Smeds, Helmer (1960). «Finland: climate». I Sømme, Axel. A Geography of Norden: Denmark, Finland, Iceland, Norway, Sweden. Utgitt av Den norske nasjonalkomité for geografi. Oslo: Cappelen. s. 155–156. 
  23. ^ a b c d e «Klimat». Uppslagsverket Finland (svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 13. april 2020. 
  24. ^ a b c d «Nuvarande klimat – medeltal för 30 år» (svensk). Utgitt av Meteorologiska institutet. Klimatguiden. Besøkt 13. april 2020. 
  25. ^ a b «Klimatet i Finland» (svensk). Meteorologiska institutet. Besøkt 13. april 2020. 
  26. ^ «Climate elements» (engelsk). Meteorologiska institutet. Besøkt 19. april 2020. 
  27. ^ Westermarck, Nils og Hagman, Max. «Skogsbruk». Uppslagsverket Finland (svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 14. april 2020. 
  28. ^ «The Global Forest Resources Assessment. Desk reference» (PDF) (engelsk). Roma: FNs organisasjon for ernæring og landbruk. 2015. s. 4. ISBN 978-92-5-108826-5. 
  29. ^ a b Hæggström, Carl-Adam. «Växternas utbredning». Uppslagsverket Finland (svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 28. juli 2020. 
  30. ^ a b Smeds, Helmer (1960). «Finland: vegetation». I Sømme, Axel. A Geography of Norden: Denmark, Finland, Iceland, Norway, Sweden. Utgitt av Den norske nasjonalkomité for geografi. Oslo: Cappelen. s. 158–159. 
  31. ^ Moen, Asbjørn (red.) (1999). National Atlas of Norway: Vegetation. Hønefoss: Statens kartverk. s. 35. ISBN 82-7945-000-9. 
  32. ^ «Myrar». Uppslagsverket Finland (svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 14. april 2020. 
  33. ^ «Wetlands cover 2% of the EU's land» (engelsk). Eurostat. 1. februar 2018. Besøkt 14. april 2020. 
  34. ^ a b «Fauna, flora and fungi of Finland» (engelsk). FinBOL – Finnish Barcode of Life. Arkivert fra originalen 4. april 2019. Besøkt 16. april 2020. 
  35. ^ a b c d e f g h Bergman, Göran og Ulfvens, Johan. «Djurvärld». Uppslagsverket Finland (svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 16. april 2020. 
  36. ^ a b c Staneva, Anna og Burfield, Ian (2017). «Finland». European birds of conservation concern: populations, trends and national responsibilities (engelsk). Cambridge: BirdLife International. s. 56–59. ISBN 978-1-912086-00-9. 
  37. ^ Väisänen, Risto A., Hario, Martti og Saurola, Pertti (2011). «Population estimates of Finnish birds». I Valkama, Jari, Vepsäläinen, Ville og Lehikoinen, Aleksi. The Third Finnish Breeding Bird Atlas (engelsk). Helsingfors: Naturhistoriska centralmuseet og Miljöministeriet. ISBN 978-952-10-7145-4. 
  38. ^ «Fish species» (engelsk). Fishing in Finland. Besøkt 22. april 2020. 
  39. ^ Rassi, Pertti m.fl. (red.) (2010). 2010: Suomen lajien uhanalaisuus – Punainen kirja: The 2010 Red List of Finnish Species (finsk og engelsk). Helsingfors: Miljöministeriet og Finlands miljöcentral. s. 311–319. ISBN 978-952-11-3806-5. 
  40. ^ Schulz, Hans-Peter m.fl. (2002). «Excavations at Susiluola Cave». I Talvio, Tuuka. Suomen Museo: Finskt museum (engelsk). 109. Helsingfors: Finska fornminnesföreningen. s. 5–45. ISSN 1235-0087. 
  41. ^ a b Henrikson, Alf (1987). Nordens historie. Et illustrert overblikk. Oversatt av Leif Toklum. Oslo: Den norske Bokklubben. s. 30–32 og 38. ISBN 978-82-525-1141-3. 
  42. ^ a b Edgren, Torsten (2008). «The Viking Age in Finland». I Brink, Stefan og Price, Neil. The Viking World (engelsk). London og New York: Routledge. s. 470–484. ISBN 978-0-203-41277-0. 
  43. ^ Jor, Finn (1995). Landet vestenfor øst og østenfor vest. Skrå blikk på Finland. Oslo: Aventura. s. 12–13. ISBN 82-588-1173-8. 
  44. ^ a b c d Gallén, Jarl og Huldén, Lena. «Finlands historia: Medeltiden». Uppslagsverket Finland (svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 20. desember 2020. 
  45. ^ Heikkilä, Tuomas (2009). Sankt Henrikslegenden (svensk). Oversatt av Rainer Knapas. Utgitt av Svenska litteratursällskapet i Finland. Stockholm: Bokförlaget Atlantis. ISBN 978-951-583-177-4. 
  46. ^ Henrikson, Alf (1987). Nordens historie. Et illustrert overblikk. Oversatt av Leif Toklum. Oslo: Den norske Bokklubben. s. 104. ISBN 978-82-525-1141-3. 
  47. ^ a b Jor, Finn (1995). Landet vestenfor øst og østenfor vest. Skrå blikk på Finland. Oslo: Aventura. s. 98–103. ISBN 82-588-1173-8. 
  48. ^ Knuutila, Jyrki (2020). «S:t Olav och hans kult i Finland. Några internationella perspektiv rörande Åbo stift från slutet av 1100-talet till mitten av 1500-talet». I Njåstad, Magne og Wærdahl, Randi Bjørshol. Helgener i nord. Nye studier i nordisk helgenkult (svensk). Oslo: Novus. s. 43–67. ISBN 978-82-8390-047-7. 
  49. ^ Henrikson, Alf (1987). Nordens historie. Et illustrert overblikk. Oversatt av Leif Toklum. Oslo: Den norske Bokklubben. s. 178 og 183. ISBN 978-82-525-1141-3. 
  50. ^ a b c Rask, Henry. «Finlands historia: 1500- och 1600-talen». Uppslagsverket Finland (svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 19. januar 2021. 
  51. ^ Henrikson, Alf (1987). Nordens historie. Et illustrert overblikk. Oversatt av Leif Toklum. Oslo: Den norske Bokklubben. s. 200–201 og 213. ISBN 978-82-525-1141-3. 
  52. ^ a b c Rask, Henry. «Finlands historia: 1700-talen». Uppslagsverket Finland (svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 4. februar 2021. 
  53. ^ Henrikson, Alf (1987). Nordens historie. Et illustrert overblikk. Oversatt av Leif Toklum. Oslo: Den norske Bokklubben. s. 250–254. ISBN 978-82-525-1141-3. 
  54. ^ a b von Bergmann-Winberg, Marie-Louise (2017). «Finland i stormens öga». I Almqvist, Kurt. Sverige och Finland (svensk). Utgitt av Axel och Margaret Ax:son Johnsons stiftelse för allmännyttiga ändamål. Stockholm: Axess. s. 79–90. ISBN 978-91-89672-94-9. 
  55. ^ Henrikson, Alf (1987). Nordens historie. Et illustrert overblikk. Oversatt av Leif Toklum. Oslo: Den norske Bokklubben. s. 264. ISBN 978-82-525-1141-3. 
  56. ^ a b c Fatland, Erika (2017). Grensen. Oslo: Kagge forlag. s. 524–528. ISBN 978-82-489-2026-7. 
  57. ^ a b c d e f Jungar, Sune. «Finlands historia: från 1800-talet till Finlands självständighet 1917». Uppslagsverket Finland (svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 5. februar 2021. 
  58. ^ Engman, Max (2009). «Ett långt farväl: Finland mellan Sverige och Ryssland efter 1809». Kungliga Vitterhets Historie och Antikvitets Akademiens Årsbok 2009 (svensk). Stockholm. s. 157–176. ISBN 978-91-7402-392-3. 
  59. ^ Jansson, Torkel (2009). Rikssprängningen som kom av sig. Finsk-svenska gemenskaper efter 1809 (svensk). Stockholm: Bokförlaget Atlantis. ISBN 978-91-7353-328-7. 
  60. ^ Johannes Salminen i dialogverket Puhe on Suomesta (1980), sitert i: Johansen, Jahn Otto (1983). Finland. Det muliges kunst. Oslo: Cappelen. s. 10. 
  61. ^ a b c d e f g h i j Vihavainen, Timo (2010). «Ryssland i Finlands historia: Några särdrag som påverkar nutiden». Nordisk Østforum (svensk). 24 (2): 185–197. ISSN 0801-7220. 
  62. ^ a b c d e f g h i j k Ekberg, Henrik. «Finlands historia: Efter 1917». Uppslagsverket Finland (svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 5. april 2021. 
  63. ^ a b c d e von Bonsdorff, Göran. «inbördeskriget». Uppslagsverket Finland (svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 23. februar 2021. 
  64. ^ a b Henrikson, Alf (1987). Nordens historie. Et illustrert overblikk. Oversatt av Leif Toklum. Oslo: Den norske Bokklubben. s. 325–326. ISBN 978-82-525-1141-3. 
  65. ^ a b c d Allardt, Erik (1981). «Det finlandske samfunnet sett i eit samanliknande nordisk perspektiv». Samtiden. 90 (5): 2–7. 
  66. ^ a b c Fatland, Erika (2017). Grensen. Oslo: Kagge forlag. s. 539–541. ISBN 978-82-489-2026-7. 
  67. ^ Jentoft, Morten (2018). Finland 1918: den finske borgerkrigen og nordmennene som var vitne til den. Oslo: Gyldendal. ISBN 978-82-05-51111-8. 
  68. ^ a b Henrikson, Alf (1987). Nordens historie. Et illustrert overblikk. Oversatt av Leif Toklum. Oslo: Den norske Bokklubben. s. 333–334 og 337. ISBN 978-82-525-1141-3. 
  69. ^ Fatland, Erika (2017). Grensen. Oslo: Kagge forlag. s. 543–546. ISBN 978-82-489-2026-7. 
  70. ^ Engman, Max (1989). «De förflyttade karelerna – evakuering och integrering». I Johansson, Rune og Persson, Hans-Åke. Nordisk flyktingpolitik i världskrigens epok. CESIC Studies in International Conflict (svensk). 1. Lund: Lund University Press. s. 81–115. ISBN 978-91-7966-071-0. 
  71. ^ a b c Wigell, Mikael (2017). «Rysslands geostrategi och dess konsekvenser i Norden». I Almqvist, Kurt. Sverige och Finland (svensk). Utgitt av Axel och Margaret Ax:son Johnsons stiftelse för allmännyttiga ändamål. Stockholm: Axess. s. 41–49. ISBN 978-91-89672-94-9. 
  72. ^ Fatland, Erika (2017). Grensen. Oslo: Kagge forlag. s. 551–553. ISBN 978-82-489-2026-7. 
  73. ^ Kettunen, Pauli (2001). «The Nordic Welfare State in Finland». Scandinavian Journal of History (engelsk). 26 (3): 225–247. doi:10.1080/034687501750303864. 
  74. ^ a b c Kiander, Jaakko (2005). «The Evolution of the Finnish Model in the 1990s: From Depression to High-Tech Boom». I Becker, Uwe og Schwartz, Herman. Employment ‘Miracles’: A Critical Comparison of the Dutch, Scandinavian, Swiss, Australian and Irish Cases versus Germany and the US. Changing Welfare States (engelsk). 5. Amsterdam University Press. s. 87–110. ISBN 978-90-485-0383-4. doi:10.5117/9789053567555. 
  75. ^ a b c Välimäki, Tuomas og Obstbaum, Meri (august 2020). «Finland and monetary policy through three crises». SUERF Policy Note (engelsk) (190). SUERF – The European Money and Finance Forum. 
  76. ^ a b c d e f g h i j Finland i siffror 2019 (PDF) (svensk). Helsingsfors: Statistikcentralen. 2019. s. 2–9. ISBN 978-952-244-626-8. 
  77. ^ a b c d e f g «11ra – Nyckeltal för befolkningen efter område, 1990–2018» (svensk). Statistikcentralen. Besøkt 11. februar 2021. 
  78. ^ a b c «Finland bland de ledande i världen» (svensk). Statistikscentralen. 5. desember 2019. Besøkt 14. februar 2021. 
  79. ^ «11s8 -- Tätorter efter folkmängd och folktäthet, 2020» (svensk). Statistikcentralen. Besøkt 23. mai 2022. 
  80. ^ Jor, Finn (1995). Landet vestenfor øst og østenfor vest. Skrå blikk på Finland. Oslo: Aventura. s. 21. ISBN 82-588-1173-8. 
  81. ^ «Finska» (svensk). Institutet för de inhemska språken. Besøkt 11. februar 2021. 
  82. ^ Karlsson, Fred. «finska språket». Uppslagsverket Finland (svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 11. februar 2021. 
  83. ^ Lindström, Fredrik (2013). «Rikssvenskans fina kusin». Språktidningen (svensk). Besøkt 20. februar 2021. 
  84. ^ a b c Hedberg, Charlotta (2004). The Finland-Swedish Wheel of Migration: Identity, Networks and Integration 1976–2000 (doktorgradsavhandling i kulturgeografi). Geografiska regionstudier (svensk). 61. Uppsala: Uppsala universitet. s. 19–24. ISBN 91-506-1788-5. 
  85. ^ a b Fougstedt, Gunnar og Westerholm, John. «finlandssvenskar». Uppslagsverket Finland (svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 11. februar 2021. 
  86. ^ Hedberg, Charlotta (2004). The Finland-Swedish Wheel of Migration: Identity, Networks and Integration 1976–2000 (doktorgradsavhandling i kulturgeografi). Geografiska regionstudier (svensk). 61. Uppsala: Uppsala universitet. s. 63. ISBN 91-506-1788-5. 
  87. ^ a b c «Språk i Finland» (svensk). Institutet för de inhemska språken. Besøkt 11. februar 2021. 
  88. ^ Palmgren, Sten. «språklagstifning». Uppslagsverket Finland (svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 11. februar 2021. 
  89. ^ «More than 90 percent of Finnish residents know at least one foreign language» (engelsk). Yle Uutiset. 13. desember 2018. Besøkt 11. februar 2021. 
  90. ^ «Saamelaisten lukumäärä vuoden 2019 Saamelaiskäräjien vaaleissa» (PDF) (finsk). Sametinget i Finland. Arkivert fra originalen (PDF) 28. september 2020. Besøkt 11. februar 2021. 
  91. ^ Taira, Teemu (28. november 2015). «Finland: recent trends and patterns in religion, secularism and atheism» (engelsk). Observatoire des Religions et de la Laïcite. Arkivert fra originalen 15. september 2018. Besøkt 15. februar 2021. 
  92. ^ «Personal religious background». Special Eurobarometer: Biotechnology (PDF). Eurobarometer (engelsk). 73.1. Spørreundersøkelse utført av TNS på oppdrag for Europakommisjonen. oktober 2010. s. 204. Arkivert fra originalen (PDF) 24. juni 2016. 
  93. ^ «Eastern and Western Europeans Differ on Importance of Religion, Views of Minorities, and Key Social Issues» (engelsk). Pew Research Center. 29. oktober 2018. Besøkt 24. februar 2021. 
  94. ^ Rinne, Johannes Wilho (Johannes av Helsingfors) (1988). «The Finnish Orthodox Church». I Ramet, Sabrina P. Eastern Christianity and Politics in the Twentieth Century (engelsk). Durham: Duke University Press. s. 267–285. ISBN 978-0-8223-0827-0. 
  95. ^ a b c d e Allardt, Erik. «minoriteter». Uppslagsverket Finland (svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 11. juli 2022. 
  96. ^ Holm, Nils G. «väckelserörelser». Uppslagsverket Finland (svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 16. februar 2021. 
  97. ^ Sundqvist, Alfons og Holm, Nils G. «frikyrkliga rörelser». Uppslagsverket Finland (svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 16. februar 2021. 
  98. ^ «Judisk historia i Finland» (svensk). Judiska församlingen i Helsingfors. Besøkt 15. februar 2021. 
  99. ^ a b c d Kämpe, Monica K. Mattsson (17. juni 2021). «Finland: Sisu og forsvarsvilje». Folk og Forsvar. Besøkt 29. oktober 2021. 
  100. ^ a b c d Håkenstad, Magnus (23. april 2015). «Forsvaret av Norden». Minerva. Besøkt 29. oktober 2021. 
  101. ^ Husby, Tor (mars 2020). «Sverige og Finland halvveis i Nato». Aftenposten Innsikt. Besøkt 29. oktober 2021. 
  102. ^ «Relations with Finland» (engelsk). NATO. 2. september 2021. Besøkt 29. oktober 2021. 
  103. ^ «Sex steg kvar – så ser vägen till Nato ut». Hufvudstadsbladet (svensk). TT. 29. juni 2022. Besøkt 30. juni 2022. 
  104. ^ «Försvarsviljan» (svensk). Findikator. Besøkt 29. oktober 2021. 
  105. ^ Moe, Ingeborg (12. mars 2022). «Finnene valgte annerledes enn sine naboer. Nå går de igjennom lagrene sine». Aftenposten. Besøkt 3. april 2022. 
  106. ^ Larsen, Martin Hall (6. april 2020). «Finland har store kriselagre: – Nordens «dommedagspreppere», sier ekspert». Aftenposten. Besøkt 29. oktober 2021. 
  107. ^ Andelin, Jan-Erik og Gestrin-Hagner, Maria (18. mars 2020). «Finland har bättre beredskapslager än våra nordiska grannländer». Hufvudstadsbladet (svensk). Besøkt 5. november 2021.  (Abonnement påkrevet)
  108. ^ «Försörjningsberedskapen i Finland» (svensk). Försörjningsberedskapscentralen. Besøkt 5. november 2021. 
  109. ^ «Allmänt om demilitariseringen och neutraliseringen» (svensk). Ålands lagting. Besøkt 12. mai 2022. 
  110. ^ Lutyens, Dominic (12. august 2021). «Marimekko: The Nordic look that defined freedom and joy» (engelsk). BBC. Besøkt 27. juli 2022. 
  111. ^ a b c Finland i siffror 2019 (PDF) (svensk). Helsingsfors: Statistikcentralen. 2019. s. 25–31. ISBN 978-952-244-626-8. 
  112. ^ «12a6 – Den offentliga sektorns utgifter efter ändamål, årsvis, 1990–2020» (svensk). Statistikcentralen. Besøkt 22. juli 2022. 
  113. ^ «Ägarpolitik och ägarstyrning» (svensk). Statsrådets kansli. Besøkt 23. juli 2022. 
  114. ^ Kullander, Mats og Lönnroos, Lisa Tönnes (2016). Styrning av arbetsmarknaden i Norden: Komparativ studie av arbetsmarknadspolitikens styrning i Norden. TemaNord (svensk). 2016:556. København: Nordisk ministerråd. s. 23ff. ISBN 978-92-893-4763-1. 
  115. ^ «Trade Unions and Collective Bargaining» (engelsk). OECD.Stat. Besøkt 22. juli 2022. 
  116. ^ Finland i siffror 2019 (PDF) (svensk). Helsingsfors: Statistikcentralen. 2019. s. 15–21. ISBN 978-952-244-626-8. 
  117. ^ «Taxing Wages: Key findings for Finland» (PDF) (engelsk). OECD. 2022. Besøkt 23. juli 2022. 
  118. ^ «Income Distribution Database» (engelsk). OECD.Stat. Besøkt 24. juli 2022. 
  119. ^ a b c Finland i siffror 2019 (PDF) (svensk). Helsingsfors: Statistikcentralen. 2019. s. 41–48. ISBN 978-952-244-626-8. 
  120. ^ Nielsen, Peter Bøegh m.fl. (2016). Services and Goods Exports from the Nordics: Strongholds and profiles of exporting enterprises. TemaNord (engelsk). 2016:555. København: Nordisk ministerråd. s. 42–47. ISBN 978-92-893-4760-0. 
  121. ^ IMF Ch IV Report 2014
  122. ^ IMF Ch IV Report 2012
  123. ^ IMF Ch IV Report 2008
  124. ^ Verdensbanken - Data, løpende dollar
  125. ^ Verdensbanken - Data, løpende priser
  126. ^ Verdensbanken - Data, faste 2005-dollar

Eksterne lenkerRediger

Wikinytt har nyheter relatert til Finland.