Stora ofreden (isovihafinsk) var i Finlands historie tiden fra den store nordiske krigs utbrudd i 1700 til freden i Nystad i 1721. I mer snever forstand benyttes uttrytket om den russiske okkupasjonen av landet 1713—1721. Den gamle forvaltningen sluttet da å fungere og et rent militærvelde ble rådende. En stor del av landets befolkning flyktet fra landet.

Etter den russiske seieren ved slaget ved Poltava i 1709 inntok russerne de finske byene Viborg og Kexholm i 1710, og dette åpnet for fortsatt ekspansjon inn i Finland. Tsar Peter landsteg i Helsingfors i 1713, og de russiske styrkene tok under det følgende år kontroll over hele landet.

Etter den russiske seieren i Isokyrö ble Mikhail Golitsyn guvernør i Finland. Finnene startet geriljakrig mot russerne. Som hevn måtte de finske bøndene betale store skatter til russerne (som var vanlig på den tiden). Plyndringen var omfattende, særlig i Österbotten og i samfunnene nær hovedfartsårene. Kirkene ble plyndret og Isokyrö brent ned til grunnen. Russerne benyttet brente jords taktikk i et flere hundre kilometer bredt belte for å hindre svenske motangrep. Om lag 5 000 finner mistet livet og omkring 10 000 ble tatt som slaver, og bare noen få tusen av dem kom noensinne tilbake.[1] Tusenvis, særlig funksjonærer, flyktet også til det (relativt) trygge Sverige. De fattigere bøndene gjemte seg i skogene for å unngå okkupasjonsmaktens herjinger og tvangsutskrivninger.[2]. Nådeløsheten var verst mellom 1714 og 1717 da den fryktede svenske greven Gustaf Otto Douglas, som hadde gått over til russene i løpet av krigen, ledet okkupasjonen.

Ved freden 1721 ble landet forlatt av russerne, med unntak av sørlige og sørøstre Karelen med Viborg, Kexholm og Sordavala, som ble avstått til Russland. Etter freden øket befolkningen atter raskt. Skolene og administrasjonen ble gjenopprettet og man fikk betydelige skattelettelser.

Litteratur rediger

  • Mattila, Tapani (1983). Meri maamme turvana [Sea safeguarding our country] (Finnish). Jyväskylä: K. J. Gummerus Osakeyhtiö. ISBN 951-99487-0-8. 
  • Svenska slagfält, 2003, (Wahlström & Widstrand, ISBN 91-46-21087-3)

Referanser rediger

  1. ^ Suomen historian pikkujättiläinen. ISBN 951-0-1425-0. s. 265.
  2. ^ Uppslagsverket Finland, 1985