Fjellbjørkeskog

Fjellbjørkeskogen danner et belte mellom barskogen og skoggrensa i fjellet – den subalpine regionen. Det dominerende treslaget er fjellbjørk. Denne er genetisk ustabil og danner mange overgangsformer mot vanlig bjørk, men kan også krysse med hengebjørk og dvergbjørk. Den varierer mye i utseende, og kan på utsatte steder bli krokete og vindskjev og ikke mye over 2 m høg, mens den andre steder kan være høg og rettstamma.

Fjellbjørkeskog i Trollheimen, 750 moh.

Fjellbjørkeskogen kan også ha innslag av andre hardføre lauvtrær som selje, rogn, gråor og hegg. Feltsjiktet kan variere mye fra sted til sted og fra landsdel til landsdel. Noen steder kan den vokse seg så tett og kronglete at den antar form av krattskog.

I de indre og mindre nedbørrike fjelltraktene dominerer dvergbusker som dvergbjørk og krypende einer, og lyngarter som blåbær, fjellkrekling og tyttebær. Gras og urter kan være de samme som i nærliggende barskog, men fjellplanter forekommer også i stort antall. Smyle, gulaks, sauesvingel, skogmarimjelle, gullris og skogstjerne er vanlige arter. Bunnsjiktet kan enkelte steder være helt dominert av reinlav og andre busklaver.

En spesiell type fjellbjørkeskog er høgstaudefjellskogen, som er karakterisert ved et uvanlig velutvikla feltsjikt med opptil mannshøge kratt av tyrihjelm, turt, mjødurt, skogstorkenebb, skogrørkvein og ballblom. Andre steder dominerer storbregner som strutseveng, skogburkne og ormetelg. Det er et svært produktivt økosystem som utvikles i sørvendte hellinger på kalkrik, næringsrik mark med tilgang på grunnvatn og med beskyttende snødekke om vinteren.

I de østlige fjelltraktene går barskogen høgere enn i de vestlige, og fjellbjørkeskogen har større innslag av bartrær enn i vest. En årsak kan være at grana i slike høgder kan formere seg ved rotskudd, og dermed konkurrerer bedre med bjørka. Mot vest synker barskoggrensa raskere enn bjørkeskoggrensa, slik at fjellbjørkeskogene i vest danner et breiere og mer homogent belte enn i øst.