Blåbær (Vaccinium myrtillus) er en flerårig dvergbusk i bærlyngslekta som er navngitt etter de blå bærene som busken bærer. I gode år kan en enkelt busk bære mellom 25 og 40 bær. Buskene vokser ofte tett sammen og danner tepper eller tuer av blåbærlyng som vanligvis vokser seg rundt 30 til 50 centimeter høy.

Blåbær
Nomenklatur
Vaccinium myrtillus
L.,
Populærnavn
Blåbær, skogsblåbær. [1]
Klassifikasjon
RikePlanter
DivisjonDekkfrøete planter
KlasseTofrøbladete planter
OrdenLyngordenen
FamilieLyngfamilien
SlektBærlyngslekta
Økologi
Habitat: fuktig, sur jord
Utbredelse: tempererte og subarktiske soner i Eurasia, de vestlige statene i Nord-Amerika, samt Grønland

Bærene som høstes fra naturen er ettertraktet til safting og sylting i husholdninger i Skandinavia i dag. Det har foreløpig ikke lykkes å dyrke blåbær, og innhøstningen av ville bær gir begrenset kommersiell avkastning. Dyrkede «blåbær» man får kjøpt i butikker stammer fra en annen beslektet art som har fått det norske navnet hageblåbær. Ved behov for å skille bærene av disse buskene fra hverandre kalles gjerne de ville blåbærene skogsblåbær.

I norsk natur kan frukten av plantene blokkebær, trollbær og firblad ligne på spiselige blåbær, men de to sistnevnte er giftige.

I tradisjonell medisin tillegges blåbær og blåbærblader medisinske egenskaper. Moderne medisinsk forskning har ikke klart å bekrefte alle de påståtte virkningene, men det er flere stoffer i blåbær som har vakt interesse innen medisinsk forskning, og som har nytteverdi i ernæringsmessig sammenheng.

Beskrivelse rediger

Blåbærlyngen blir vanligvis mellom 10–30 cm høy, men kan vokse seg større, helt inntil 60–70 cm.[2][3] Den har grønne kantete grener, som med årene blir brunaktig og forvedet, spesielt nederst på buskene. I Norge er det funnet blåbærbusker med opptil 30 årringer.[4] Eldre stammer får gråbrun bark og med en jevnt oppsprukket overflate. Knoppene er uanselige små skjell på grenene.[3]

Bladene som er tynne og papiraktige har sagtakket kant og et eggformet eller elliptisk omriss. De kan bli inntil 3 cm i lengde og 1,6 cm på det bredeste.[3] Fargen på bladene er til å begynne med lys grønn, men blir ofte rødlig flekkete utover i sesongen.[3] Før buskene feller bladene om høsten kan de få en vakker rød høstfarge, særlig i fjellet.[2] Bladstillingen er spredt og skruestilt.

Om våren får busken grønnhvite til rødlige blomster hvis kronblad er sammenvokst slik at de får form som en krukke med smal munning hvor kronbladenes fliker er rullet bakover. Blomstene åpner seg fra mai i lavlandet og i sør, men det skjer først noe senere i høyereliggende områder og langt til nord. Begeret ligger som en krage ved stilkfestet

Senere utvikles det saftige, blåsvarte, helt svarte eller lysere blå bær, i gode år inntil 25–40 på en enkelt busk.[5] Fargenyansene er forbundet med et tynt vokslag som ligger utenpå bærene. En vanlig form (f. epruinosum) mangler dette vokslaget og får derfor helt svarte bær som kan oppleves skinnende blanke. En sjelden gang kan man til og med finne helt hvite bær (f. leucocarpum).[2] Fruktkjøttet og saften er rødfiolett, men når man spiser bær blir man blå omkring munnen, på tennene og på tungen fordi fargestoffene i bærene reagerer basisk med spyttet.

I 1971 ble det fra sørlige Finland rapportert om en hybrid mellom tyttebær og blåbær (Vaccinium × intermedium Ruthe) som hadde oppstått naturlig i en dalside hvor tyttebærplanter hadde gunstige forhold slik at de oppnådde en tidlig blomstring og pollinerte blåbærplanter i den skyggefylte skogen i dalbunnen.[6] At det virkelig var en hybrid mellom disse to artene ble bekreftet ved kunstig hybridisering som fulgte etter funnet.[6][7] Hybridisering forekommer likevel sjelden siden disse plantene normalt ikke blomstrer samtidig.[7]

Tyttebær er en eviggrønn plante, mens blåbær er en løvfellende busk. Hos hybriden vil noen blader forbli på planten året gjennom, mens andre blader felles. Hybridens frukter vokser ikke i klaser slik tyttbærene gjør, men heller alene på grenene slik blåbærene gjør. Den produserer merkbart færre blomster, og mindre frukter enn morplanten, og fargen på fruktene får en tydelig rødlig tone.[7] Hybriden er steril.[6]

Forvekslingsmuligheter rediger

I Nord-Amerika kalles bær fra busker og dvergbusker i seksjon Cyanococcus i bærlyngslekta for blueberry. Den mest kjente av disse artene er hageblåbær (Vaccinium corymbosum), som på engelsk blant annet kalles northern highbush blueberry. Blåbær kalles på engelsk bilberries og regnes til seksjon Myrtillus i bærlyngslekta. Hageblåbær er ofte noe større enn blåbær og har mildere smak. De kan enklest skilles fra blåbær ved at hageblåbær mangler den karakteristiske lilla fruktsaften, hvilket gjør dem blekgrønne inni. Disse markedsføres ofte som «blåbær» i butikker og kan være importert, men kommer også fra busker som dyrkes i Norge, særlig på Østlandet og Vestlandet.[8][9][10]

En forvekslingsart i norsk natur er blokkebær. Blokkebærene er nokså like i form og farge, men innvendig er de også hvitgrønne, ikke fiolett-røde som blåbærene. Buskene er dessuten høyere, grovere og bladene mer blåaktig grønne.

Selv om plantene trollbær og firblad ikke ligner, kan barn forveksle blåbær med disse plantenes giftige frukter.[11]

Bildegalleri rediger

Botanisk beskrivelse rediger

Den botaniske beskrivelsen i slekten Vaccinium under navnet V. myrtillus ble publisert i naturforskeren Carl von Linnés banebrytende verk Species plantarum.[12] Denne beskrivelsen regnes fortsatt som gyldig for arten. Siden en holotype ikke ble utpekt ved beskrivelsen, er det vitenskapelige navnet idag basert på en lektotype utvalgt under ledelse av botaniker Charlie Edward Jarvis. Lektotypen oppbevares av Linnean Society of London.[13][14] Navnet Vaccinium oreophilum knyttet til en isotype samlet inn i Nord-Amerika, regnes som et synonym.[15]

Navn rediger

Blåbær er det vanligste norske navnet på arten V. myrtillus fra gammelt av. Formen med blanke svarte bær har derimot hatt svært mange ulike navn.[16] Det finnes mange oppfinnsomme forklaringer på hvordan de har mistet vokslaget som omgir de fleste blåbærene. Mange har forklart det med at forskjellige dyr har sleiket dem, eller kysset dem. Huggormen er oftest blitt beskyldt for det, men også bjørnen, snegler og frosker er gitt skylden.[16]

Negative forestillinger om hvordan disse bærene har blitt mørkere enn andre har gjort at de har fått mange nedsettende navn som fuglabær, ravnabær, bjønnesleik, ormebær, trollkjærringbær og andre.[16]

Positive tanker om at de er bedre enn andre bær har vist seg i navn som jomfrumariabær, prestbær, kongsbær, herrebær og lignende.[16]

Det systematiske artsepitetet består av myrtus med suffikset -illus som angir diminutiv. Myrtus er det systematiske navnet på slekten myrt, og myrtillus betyr derfor «liten myrtebusk».[17] Slektsnavnet Myrtus har lang historie i bruk om myrt og kommer trolig fra sumeriske eller akkadiske navn.[18]

Utbredelse rediger

Blåbær er en vanlig plante i store deler av Europa, men mangler i lavlandet ved Middelhavet. Den finnes også på Færøyene, Island og et sted på Grønland. I Asia finnes den i Japan, Mongolia, Kasakhstan, Xinjiang og deler av Sibir, samt i nordlige Anatolia og Transkaukasia. I USA og Canada forekommer blåbær i de vestlige statene fra Alberta og Britisk Columbia sørover til Arizona og New Mexico, men arten mangler helt i Alaska og arktisk Canada. Tidligere ble ofte de nordamerikanske plantene behandlet som en egen art, Vaccinium oreophilum.[19][20]

I Norge vokser blåbær på store deler av landarealet fra havets nivå opp til og med lavalpin sone. Den finnes helst på sur, næringsfattig jord i skog eller heier, gjerne med podsolprofil. Den forekommer opp til 1700 moh. i Jotunheimen.[19][21] Den store utbredelsen i Norge og Fennoskandia ses i sammenheng med mye kalkfattige bergarter og løse avleiringsmasser.

Økologi rediger

Blåbær vokser både som undervegetasjon i skog og i åpent landskap som lyngheier og snaufjell i den lavalpine sone. Blåbærgranskog der undervegetasjonen består av blåbær, smyle og moser er svært vanlig på Østlandet og i Trøndelag. Andre vanlige planter i denne skogtypen er tyttebær, maiblom, skogstjerne, gullris, nikkevintergrønn og hårfrytle. Blåbær er også vanlig i furu-, bjørke-, eike- og bøkeskog.[22]

På samme måte som de fleste andre arter i lyngfamilien, danner blåbærplantens røtter en symbiose med jordlevende sopp, kalt lyngmykorrhiza (engelsk: ericoid mycorrhiza).[9]

Blåbærene er en viktig matkilde for mange smådyr og fugler. I tillegg til at buskene spres med jordstengler,[3] bidrar ulike skogsfugl og dyr til spredning av bærene og til utbredelsen av planten.

Selv rødrev og bjørn nyter blåbærene som en del av kosten.[2] Spesielt utover høsten når blåbærene inneholder mye sukker, er de viktige for bjørnens fettreserver før den går i hi for å begynne på vintersøvnen.[23]

I hele Fennoskandia er blåbærlyngen den viktigste matkilden for gråsidemus gjennom vinteren.[24] Lirypekyllinger spiser både blader, blomster og bær av blåbærlyngen.[25]

Nesten overalt der det vokser blåbær finner man også flere sommerfugler. Blåbærmåleren lever både på åpne heier og i bar- eller løvskog. Den kan ofte være meget tallrik og er en av Norges aller vanligste sommerfugler. Larvene lever på blåbærbuskene, men av og til også på blokkebær. Det samme kan sies om blåbærbladmåler, blåbærblomstmåler, blåbærflatvikler, blåbærfly og blåbærhakevikler.

Bildegalleri rediger

Bruk rediger

 
Høsting av blåbær med bærplukker.

Selv om blåbærene i moderne tid er ansett som en tradisjonsrik nyttevekst med matverdi, er det et kontroversielt spørsmål hvorvidt de i Norge har vært benyttet som mat opp igjennom historien.

Fredrik Grøn forteller at de hadde liten verdi og kun ble brukt som nødkost og som medisin. Jens Holmboe på sin side antar at de har spilt en viktig rolle opp gjennom tiden, men han baserer sine antagelser på historiske opplysninger fra andre land, og omtale i nødstider.[26][27][28] Ove Arbo Høegs Planter og tradisjon viser til den levende tradisjonen på begynnelsen av 1900-tallet som til dels foraktet blåbær.[29][16] Også noen steder i Sverige ble de fullstendig forkastet som mat, selv om de andre steder i Sverige kunne bli satt fram for å vise gjestfrihet, bli brukt i syltetøy, grøt og desserter.[30]

Tradisjonen fra de siste par hundreår viser at barn er nysgjerrige og har spist blåbær. De har også sugd nektaren ut av blomstene for å få litt søtsmak i munnen. Til og med unge blader har vært forsøkt spist.[16] Det har vært lang tradisjon hos barn å plukke blåbær og tre dem på strå, noen ganger fikk kreativiteten dem til å knytte sammen endene og lage «perlebånd» av blåbær som kunne gis i gave til hverandre. Etter hvert ble de puttet i munnen og nytt som godteri.[16]

At blåbærbusken setter blad og blomster har tidligere vært sett på som et vårtegn, og det gjorde folk trygge på å slippe dyrene på beite etter vinteren.[16] Blåbærriset har også vært slått og sanket inn som fôr, men senere på året burde man prøve å unngå at kyrne spiste det, fordi det skulle begrense melkeproduksjonen.[16]

I moderne tid rediger

 Det måtte gå an å tenke på blåbærsyltetøy også for en gangs skyld, og ikke bare tenke på pannekaker 

Bærene som høstes fra naturen er ettertraktet til safting og sylting i husholdninger i Skandinavia i dag. På Elverum i 1980-årene fortelles det at blåbær ble satt til gjæring og brukt sammen med grynsuppe til middag. Noen flere steder fortelles det om konservering av blåbær ved tørking. De ble gjerne spist som de var gjennom vinteren, eller det kunne kokes suppe på dem. Både folk og fe fikk tørkede blåbær for å «binde magen» ved magesyke og diaré.[16]

Gradvis har høsting av ville frukter til bruk i mat, deriblant blåbær, økt i popularitet, spesielt i urbane strøk.[30] Alf Prøysens Teskjekjerringa illustrerer i hvilken grad blåbærsyltetøy kan oppfattes som en selvsagt følgesvenn til pannekaker.[32]Romerike i 1930-årene var ertesuppe etterfulgt av pannekaker med blåbærsyltetøy et fast innslag i mange husholdningers ukemenyer.[33] En gjennomsnittlig norsk ukemeny på 1980-tallet omfattet også pannekaker med blåbærsyltetøy, men suppen var byttet ut med tomatsuppe.[34]

Folkemedisinsk bruk rediger

I folkemedisinen har blåbær blitt foreskrevet i behandlingen av tilstoppede blodårer og åreforkalkning. Det finnes noen studier på dyr som kan se ut til å støtte en slik bruk, men per 2009 kunne en systematisk gjennomgang av tilgjengelig forskning ikke bekrefte eller avkrefte en gunstig virkning på dette området.[35] Det har blitt hevdet at blåbær har en gunstig innvirkning på synet.[4] Men gjennomgangen fant ikke støtte for disse påstandene heller.[35] Lignende mangel på gode studier gjaldt behandling av forskjellige øyelidelser, diabetes, diaré, menstruasjonssmerter og magesår.[35] En senere gjennomgang av påståtte effekter har gitt samme resultat.[7] Det er påvist at blåbær har antibakteriell virkning og kan hjelpe mot blant annet urinveisinfeksjoner.[36]

Innholdsstoffer rediger

Bærene er meget rike på antioksidanter. Blant disse er antocyanidinene delphinidin, cyanidin, petunidin, peonidin og malvidin.[37][38][7] Innholdet av flavoner består av quercetin, myricetin, syringetin, laricitrin og isorhamnetin.[7] Garvestoffene katekin og epikatekin finnes både i frukt og blader, mens kaempferol finnes i bladene. Studier viser generelt sett at blåbærbusker ikke inneholder arbutin, med mindre man snakker om hybriden mellom blåbær og tyttebær.[7] Enkle organiske syrer funnet i fruktene omfatter shikiminsyre, kininsyre, sitronsyre og eplesyre.[7]. De inneholder dessuten vitamin C karotin, jern og magnesium.[39]

Mathygiene rediger

 
Tørkede blåbær.

Bærene inneholder lite benzosyre, et naturlig konserveringsmiddel, men de kan konserveres ved tørking og frysing.[36] Det er ikke helseskadelig å spise bær som har vært lenge i fryseren, selv om innholdet av C-vitamin synker og smaken kan endres noe. Hvis de smaker av mugg anbefaler imidlertid Mattilsynet at de kastes.[40]

Mattilsynet anbefaler også å unngå å plukke bær hvis det ligger avføring fra dyr nær bærtua, da det er en liten teoterisk mulighet for at det kan føre til smitte av harepest.[41] Etter påvisning av revens dvergbendelorm (Echinococcus multilocularis) hos rev i Sverige har det oppstått en teoretisk mulighet for overføring av smitte til bærplukkere via bær forurenset med egg fra avføring. Vitenskapskomiteen for mattrygghet har vurdert faren for at parasitten vil bli importert til Norge. og anser risikoen for å være liten. I områder med høy forekomst av parasitten rådes befolkningen til å varmebehandle eller skylle bær veldig nøye. I Norge anbefales ingen spesielle forholdsregler.[42]

Målinger foretatt på blåbær og multer i Sør-Varanger i Øst-Finnmark viser at luftforurensning kan føre til uønskede innholdsstoffer i bærene. Smelteverket i byen Nikel på russisk side av grensen har tidligere vært en kilde til slik forurensning, og i sammenheng med det er det målt høyere nivåer av kobber, nikkel og arsen i blåbær og multer i området.[5]

Kultivering rediger

Dyrking av blåbærbusker har ikke lykkes, og innhøsting av ville bær er tidkrevende og til dels ineffektivt i forbindelse med kommersiell utnyttelse.[7] I Norge ble det gjennomført et forsøksprosjekt i de fire årene 2008–2011 for å etterligne kommersiell utnyttelse av de to nordamerikanske blåbærartene V. angustifolium og V. myrtilloides.[43] Forsøkene ble utført i Sørdalen i Bardu, på Snåsa og i Lierne. Man konkluderte med at det burde være mulig å utnytte blåbær kommersielt i Norge, men innrømmet at det ville være utfordrende å oppnå god økonomisk avkastning, på grunn av høye lønnskostnader og vanskelig tilgjengelige marker.[43] Finske selskaper kjøper mellom seks og åtte millioner kilo innhøstede blåbær fra finske sankere hvert år, og bortimot halvparten eksporteres.[44] I svenske skoger ble det høstet 4,8 millioner tonn blåbær i år 2000.[30]

Referanser rediger

  1. ^ «Blåbær». frukt.no. Opplysningskontoret for frukt og grønt. Besøkt 1. november 2022. 
  2. ^ a b c d Våre ville planter. Tanum. 1956. s. 137–140. 
  3. ^ a b c d e «Vaccinium myrtillus L.». WFO. 2022. Besøkt 14. mars 2022. 
  4. ^ a b Ulltveit, Gudrun (1995). Ville bær. Teknologisk forl. s. 21-23. ISBN 8251204534. 
  5. ^ a b Aspholm, Fongen, Myking (15. februar 2021). «Innhold av tungmetaller i multer og blåbær i Sør-Varanger kommune i 2020» . NIBIO Rapport, 6(178): 16. 
  6. ^ a b c Ahokas, Hannu (1971). «Notes on polyploidy and hybridity in Vaccinium species». Annales Botanici Fennici. 8 (3): 254–256. JSTOR 23724628. 
  7. ^ a b c d e f g h i Zuzana Vaneková; Judith M. Rollinger (29. juni 2022). «Bilberries: curative and miraculous – a review on bioactive constituents and clinical research». Frontiers in Pharmacology (engelsk). doi:10.3389/fphar.2022.909914. 
  8. ^ «Vaccinium». Flora of North America. Besøkt 9. mai 2023. 
  9. ^ a b Vik, Unni: blåbær i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 29. august 2022
  10. ^ «Blåbær». bama.no. BAMA Gruppen AS. Besøkt 29. august 2022. 
  11. ^ Våre medisinske planter. xx: Det Beste. 1984. s. 343, 348. ISBN 8270101567. 
  12. ^ Carl von Linné (1753). Species plantarum (latin). 1. s. 349. doi:10.5962/bhl.title.37656. 
  13. ^ «LINN 497.1 Vaccinium myrtillus (Herb Linn)». The Linnean Collections. Besøkt 10. desember 2022. 
  14. ^ Jarvis C, admin (2007). Kapittel 7: Linnaean Plant Names and their Types (del V). Plazi.org taksonomisk database. Sjekklisten besøkt hos GBIF.org den 10. desember 2022.
  15. ^ Vaccinium myrtillus L. i GBIF Secretariat (2022). GBIF Backbone Taxonomy. Sjekklistens datasett besøkt hos GBIF.org den 12. desember 2022.
  16. ^ a b c d e f g h i j Høeg, Ove Arbo (1974). Planter og tradisjon. Universitetsforl. s. 662–665. ISBN 8200089304. 
  17. ^ Waage, Per Eirik (1993). Europalatin. Waage PROPRIUM forlag. s. 166. ISBN 82-99-28300-0. 
  18. ^ Grindeland, John Magne: myrtefamilien i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 18. januar 2023.
  19. ^ a b «Blåbär». Den virtuella floran. Arkivert fra originalen 12. juli 2022. Besøkt 1. mars 2017. 
  20. ^ «Vaccinium myrtillus». Plants of the World Online. Kew Science. Besøkt 9. mai 2023. 
  21. ^ «Plants Profile for Vaccinium myrtillus (whortleberry)». plants.usda.gov. Besøkt 28. februar 2017. 
  22. ^ Larsson, John Y., Johan Kielland-Sund og Svein M. Søgnen (1994). Barskogens vegetasjonstyper. Landbruksforlaget. ISBN 82-529-1626-0. 
  23. ^ Elgmork, Kåre (1979). Bjørn i naturen. no: Gyldendal. s. 61. ISBN 82-05-11252-5. 
  24. ^ Laine, Kari M. og Heikki Henttonen (1987). «Phenolics/nitrogen ratios in the blueberry Vaccinium myrtillus in relation to temperature and microtine density in Finnish Lapland». Oikos. 50 (3): 389–395. JSTOR 3565500. 
  25. ^ Rypa. Tromsø museum. 1988. s. 25. 
  26. ^ Om kostholdet i Norge indtil aar 1500. no: I kommisjon hos Jacob Dybwad. 1927. s. 72. 
  27. ^ Grøn, Fredrik (1942). Om kostholdet i Norge fra omkring 1500-tallet og op til vår tid. Dybwad. s. 57. 
  28. ^ Gamle norske matplanter. no: I kommisjon hos J. Dybwad. 1929. s. 9. 
  29. ^ Høeg, Ove Arbo (1974). Planter og tradisjon. Universitetsforl. s. 66. ISBN 8200089304. 
  30. ^ a b c Ingvar Svanberg (2012). «The use of wild plants as food in pre-industrial Sweden». Acta Societatis Botanicorum Poloniae. 81 (4): 317–327. ISSN 2083-9480. doi:10.5586/asbp.2012.039. 
  31. ^ Prøysen, Alf (1982). Kjerringa som ble så lita som ei teskje. no: NKL's forl./Tiden. s. 70. ISBN 8210023497. 
  32. ^ Fægri, Knut (1970). Norges planter. Cappelen. s. 119. 
  33. ^ Mattradisjoner fra Akershus. Bondekvinnelaget. 1998. s. 100. ISBN 8299487900. 
  34. ^ Notaker, Henry (1995). Ganens makt. Aschehoug. s. 297. ISBN 82-03-26117-5. 
  35. ^ a b c Ulbricht C; Basch E; Basch S; Bent S; Boon H; Burke D; Costa D; m.fl. (2009). «An evidence-based systematic review of bilberry (Vaccinium myrtillus) by the Natural Standard Research Collaboration». Journal of Dietary Supplements. 6 (2): 162–200. doi:10.1080/19390210902861858. 
  36. ^ a b «Ville bær – sunt og gratis». matportalen.no. Mattilsynet. Besøkt 29. august 2022. 
  37. ^ Aarnes, Halvor: antocyaniner i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 28. juli 2022
  38. ^ Øyvind M. Andersen (1987). «Naturens palett 2 : om antocyaner, deres funksjon, anvendelse og analyse». Naturen. Universitetsforlaget. s. 190-194. 
  39. ^ «Derfor er blåbærene hvite inni». Arkivert fra originalen 23. april 2014. Besøkt 29. juni 2014. 
  40. ^ «Kor lenge kan bær frysast?». matportalen.no. Mattilsynet. Besøkt 29. august 2022. 
  41. ^ «Kan jeg få harepest av å spise ville bær?». matportalen.no. Mattilsynet. Besøkt 29. august 2022. 
  42. ^ «Trygt å spise norske bær». matportalen.no. Mattilsynet. Arkivert fra originalen 29. august 2022. Besøkt 29. august 2022. 
  43. ^ a b Nestby, Rolf; Martinussen, Inger; Krogstad, Tore; Uleberg, Eivind (2014). «Effect of fertilization, tiller cutting and environment on plant growth and yield of European blueberry (Vaccinium myrtillus L.) in Norwegian forest fields». Journal of Berry Research. 4: 79–95. doi:10.3233/JBR-140070. 
  44. ^ «Products». arcticbilberry.fi. Besøkt 29. august 2022. 

Eksterne lenker rediger

  Wikibøker: Blåbær i Sankewikiboka – bøker