Blåbær

planteart

Blåbær (Vaccinium myrtillus) er en flerårig dvergbusk i bærlyngslekta. Vanligvis blir den omkring 30 centimeter høy, men kan strekke seg inntil 70 centimeter.

Blåbær
Blåbær
Vitenskapelig(e)
navn
:
Vaccinium myrtillus
L.
Norsk(e) navn: Blåbær
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Planter
Divisjon: Dekkfrøete planter
Klasse: Tofrøbladete planter
Orden: Lyngordenen
Familie: Lyngfamilien
Slekt: Bærlyngslekta
Habitat: fuktig, sur jord
Utbredelse: tempererte og subarktiske soner i Eurasia, de vestlige statene i Nord-Amerika, samt Grønland

Busken er kjent for de spiselige blåbærene som modnes ut over sommeren og høsten. I gode år kan det være mellom 25 og 40 bær på en enkelt busk.

I butikker kan man få kjøpt «blåbær» som egentlig stammer fra en annen beslektet art, nemlig hageblåbær. Blokkebær, trollbær og frukten av firblad er frukter i norsk natur som kan ligne på blåbærene. De to sistnevnte er giftige.

Det har foreløpig ikke lykkes å dyrke blåbær, og innhøstningen av ville bær gir begrenset kommersiell avkastning. Tradisjonell medisin tillegger blåbær og blader av busken medisinske egenskaper som ikke har vært mulig å bekrefte med moderne medisinske metoder. Likevel er det flere innholdsstoffer i blåbærene som har vakt interesse og som har nytteverdi i ernæring.

BeskrivelseRediger

Blåbærlyngen blir vanligvis mellom 10–30 cm høy, men kan vokse seg større, helt inntil 60–70 cm.[1][2] Den har grønne kantete grener, som med årene blir brunaktig og forvedet, spesielt nederst på buskene. I Norge er det funnet blåbærbusker med opptil 30 årringer.[3] Eldre stammer får gråbrun bark og med en jevnt oppsprukket overflate.

Knoppene er uanselige små skjell på grenene.[2] Bladene sitter spredt og skruestilt på grenene. De er tynne og papiraktige med et eggformet eller elliptisk omriss. De kan bli inntil 3 cm i lengde og 1,6 cm på det bredeste.[2] Kanten er takkete, fargen er til å begynne med lys grønn, men blir ofte rødlig flekkete utover i sesongen. Bladene felles om høsten.[2] Før de felles kan de få en vakker rød høstfarge, særlig i fjellet.[1]

Om våren får busken grønnhvite til rødlige blomster med sammenvokste kronblad slik at de får form som en krukke med smal munning hvor kronbladets fliker er rullet bakover. De åpner seg fra mai i lavlandet og noe senere i høyereliggende områder og langt til nord. Begeret ligger som en krage ved stilkfestet

Disse utvikles til saftige, blåsvarte, helt svarte eller lysere blå bær. Fargenyansene har sammenheng med et tynt vokslag som ligger utenpå bærene. En vanlig form (f. epruinosum) mangler dette vokslaget og får derfor helt svarte bær som kan oppleves skinnende blanke. I noen sjeldne tilfeller kan man til og med finne helt hvite bær (f. leucocarpum).[1]

Fruktkjøttet og saften er rødfiolett. Grunnen til at man blir blå omkring munnen, på tennene og på tungen etter å ha spist dem, er at fargestoffet reagerer basisk med spyttet.

I gode år kan det være mellom 25–40 bær på en enkelt busk.[4]

En hybrid mellom tyttebær og blåbær (Vaccinium x intermedium) kan oppstå av når pollen fra en tyttebærplante pollinerer en blomstrende blåbærplante. Siden disse plantene sjelden blomstrer samtidig skjer dette likevel veldig sjelden.[5]

Botanisk beskrivelseRediger

Den botaniske beskrivelsen i slekten Vaccinium under navnet V. myrtillus ble publisert i Carl von Linnés banebrytende verk Species plantarum.[6] Denne beskrivelsen regnes fortsatt som gyldig for arten.

ForvekslingsmuligheterRediger

I Nord-Amerika kalles et lignende bær for blueberry, men da refererer en til hageblåbær (Vaccinium corymbosum), som er en beslektet plante. Disse er ofte noe større enn blåbær, og har mildere smak. De kan enklest skilles fra blåbær ved at de mangler den karakteristiske lilla fruktsaften, hvilket gjør dem blekgrønne inni. Disse markedsføres ofte som «blåbær» i butikker. De dyrkes nå for salg en del steder særlig på Østlandet og Vestlandet.[7][8]

En forvekslingsart i norsk natur er blokkebær. Blokkebærene er nokså like i form og farge, men innvendig er de også hvitgrønne, ikke fiolett-røde som blåbærene. Buskene er dessuten høyere, grovere og bladene mer blåaktig grønne.

Selv om plantene trollbær og firblad ikke ligner, kan barn forveksle blåbær med disse plantenes giftige frukter.[9]

NavnRediger

Blåbær er det vanligste norske navnet på arten V. myrtillus fra gammelt av. Formen med blanke svarte bær har derimot hatt svært mange ulike navn.[10] Det finnes mange oppfinnsomme forklaringer på hvordan de har mistet vokslaget som omgir de fleste blåbærene. Mange har forklart det med at forskjellige dyr har sleiket dem, eller kysset dem. Huggormen er oftest blitt beskyldt for det, men også bjørnen, snegler og frosker er gitt skylden.[10]

Negative forestillinger om hvordan disse bærene har blitt mørkere enn andre har gjort at de har fått mange nedsettende navn som fuglabær, ravnabær, bjønnesleik, ormebær, trollkjærringbær og andre.[10]

Positive tanker om at de er bedre enn andre bær har vist seg i navn som jomfrumariabær, prestbær, kongsbær, herrebær og lignende.[10]

UtbredelseRediger

Blåbær er en vanlig plante i store deler av Europa, men mangler i lavlandet ved Middelhavet. Den finnes også på Færøyene, Island og et sted på Grønland. I Asia finnes den i deler av Sibir, samt i nordlige Anatolia og Transkaukasia. I USA og Canada er den vanlig i de vestlige statene. De amerikanske plantene er av og til blitt skilt ut som en egen art, Vaccinium oreophilum.[trenger referanse]

I Norge vokser blåbær på store deler av landarealet fra havets nivå opp til og med lavalpin sone. Den finnes helst på sur, næringsfattig jord i skog eller heier, gjerne med podsolprofil. Den forekommer opp til 1700 moh. i Jotunheimen.[11][12] Den store utbredelsen i Norge og Fennoskandia ses i sammenheng med mye kalkfattige bergarter og løse avleiringsmasser.

På samme måte som de fleste arter i lyngfamilien, danner blåbærplantens røtter en symbiose mellom planterøttene og jordlevende sopp, kalt lyngmykorrhiza (engelsk: ericoid mycorrhiza).[7]

Skogsfugl sørger for spredning av bærene og bidrar til utbredelsen av planten, men også rev og bjørn bidrar når de nyter blåbærene som en del av kosten.[1]

BildegalleriRediger

AnvendelseRediger

Dyrking av blåbærbusker har ikke lykkes, og innhøsting av ville bær gir forholdsvis begrenset kommersiell avkastning.[5] I Norge ble det gjennomført et forsøksprosjekt i de fire årene 2008–2011 for å etterligne kommersiell utnyttelse av de to nordamerikanske blåbærartene V. angustifolium og V. myrtilloides.[13] Forsøkene ble utført i Sørdalen i Bardu, på Snåsa og i Lierne. Man konkluderte med at det burde være mulig å utnytte blåbær kommersielt i Norge, men innrømmet at det ville være utfordrende å oppnå god økonomisk avkastning, på grunn av høye lønnskostnader og vanskelig tilgjengelige marker.[13] Bærene som høstes fra naturen er likevel ettertraktet til safting og sylting i husholdninger i Skandinavia. Finske selskaper kjøper mellom seks og åtte millioner kilo innhøstede blåbær fra finske sankere hvert år, og bortimot halvparten eksporteres.[14]

MathygieneRediger

Det er ingen grunn til å frykte smitte av harepest ved å spise bær i skog og mark. Men Mattilsynet anbefaler å unngå å plukke bær hvis det ligger avføring fra dyr nær bærtua.[15]

Etter påvisning av dvergbendelmark (Echinococcus multilocularis) hos rev i Sverige har det oppstått en teoretisk mulighet for overføring av smitte til bærplukkere via bær forurenset med egg fra avføring. Vitenskapskomiteen for mattrygghet har vurdert faren for at parasitten vil bli importert til Norge. og anser risikoen for å være liten. I områder med høy forekomst av parasitten rådes befolkningen til å varmebehandle eller skylle bær veldig nøye. I Norge anbefales ingen spesielle forholdsregler.[16]

De inneholder lite benzosyre, et naturlig konserveringsmiddel. De kan konserveres ved tørking og frysing.[17] Det er ikke helseskadelig å spise bær som har vært lenge i fryseren, selv om innholdet av C-vitamin synker og smaken kan endres noe. Hvis de smaker av mugg bør de kastes.[18] Blomstene er også spiselige.

Folkemedisinsk brukRediger

I folkemedisinen har blåbær blitt foreskrevet i behandlingen av tilstoppede blodårer og åreforkalkning. Det finnes noen studier på dyr som kan se ut til å støtte en slik bruk, men per 2009 kunne en systematisk gjennomgang av tilgjengelig forskning ikke bekrefte eller avkrefte en gunstig virkning på dette området.[19] Det har blitt hevdet at blåbær har en gunstig innvirkning på synet.[3] Men gjennomgangen fant ikke støtte for disse påstandene heller.[19] Lignende mangel på gode studier gjaldt behandling av forskjellige øyelidelser, diabetes, diaré, menstruasjonssmerter og magesår.[19] En senere gjennomgang av påståtte effekter har gitt samme resultat.[5] Det er påvist at blåbær har antibakteriell virkning og kan hjelpe mot blant annet urinveisinfeksjoner.[17]

InnholdsstofferRediger

Bærene er meget rike på antioksidanter. Blant disse er antocyanidinene delphinidin, cyanidin, petunidin, peonidin og malvidin.[20][21][5] Innholdet av flavoner består av quercetin, myricetin, syringetin, laricitrin og isorhamnetin.[5] Garvestoffene katekin and epikatekin finnes både i frukt og blader, mens kaempferol finnes i bladene. Studier viser generelt sett at blåbærbusker ikke inneholder arbutin, med mindre man snakker om hybriden mellom blåbær og tyttebær.[5] Enkle organiske syrer funnet i fruktene omfatter shikiminsyre, kininsyre, sitronsyre og eplesyre.[5]. De inneholder dessuten vitamin C karotin, jern og magnesium.[22]

Målinger foretatt på blåbær og multer i Sør-Varanger i Øst-Finnmark viser at luftforurensning kan føre til uønskede innholdsstoffer i bærene. Smelteverket i byen Nikel på russisk side av grensen har tidligere vært en kilde til slik forurensnig, og i sammenheng med det er det målt høyere nivåer av kobber, nikkel og arsen i blåbær og multer i området.[4]

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d Våre ville planter. Tanum. 1956. s. 137–140. 
  2. ^ a b c d «Vaccinium myrtillus L.». WFO. 2022. Besøkt 14. mars 2022. 
  3. ^ a b Ulltveit, Gudrun (1995). Ville bær. Teknologisk forl. s. 21-23. ISBN 8251204534. 
  4. ^ a b Aspholm, Fongen, Myking (15. februar 2021). «Innhold av tungmetaller i multer og blåbær i Sør-Varanger kommune i 2020» . NIBIO Rapport, 6(178): 16. 
  5. ^ a b c d e f g Zuzana Vaneková; Judith M. Rollinger (29. juni 2022). «Bilberries: Curative and Miraculous – A Review on Bioactive Constituents and Clinical Research». Frontiers in Pharmacology (engelsk). doi:10.3389/fphar.2022.909914. 
  6. ^ Carl von Linné (1753). Species plantarum (latin). 1. s. 349. doi:10.5962/bhl.title.37656. 
  7. ^ a b Vik, Unni: blåbær i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 29. august 2022
  8. ^ «Blåbær». bama.no. BAMA Gruppen AS. Besøkt 29. august 2022. 
  9. ^ Våre medisinske planter. xx: Det Beste. 1984. s. 343, 348. ISBN 8270101567. 
  10. ^ a b c d Høeg, Ove Arbo (1974). Planter og tradisjon. Universitetsforl. s. 662–665. ISBN 8200089304. 
  11. ^ «Blåbär». Den virtuella floran. Besøkt 1. mars 2017. 
  12. ^ «Plants Profile for Vaccinium myrtillus (whortleberry)». plants.usda.gov. Besøkt 28. februar 2017. 
  13. ^ a b Nestby, Rolf; Martinussen, Inger; Krogstad, Tore; Uleberg, Eivind (2014). «Effect of fertilization, tiller cutting and environment on plant growth and yield of European blueberry (Vaccinium myrtillus L.) in Norwegian forest fields». Journal of Berry Research. 4: 79–95. doi:10.3233/JBR-140070. 
  14. ^ «Products». arcticbilberry.fi. Besøkt 29. august 2022. 
  15. ^ «Kan jeg få harepest av å spise ville bær?». matportalen.no. Mattilsynet. Besøkt 29. august 2022. 
  16. ^ «Trygt å spise norske bær». matportalen.no. Mattilsynet. Besøkt 29. august 2022. 
  17. ^ a b «Ville bær – sunt og gratis». matportalen.no. Mattilsynet. Besøkt 29. august 2022. 
  18. ^ «Kor lenge kan bær frysast?». matportalen.no. Mattilsynet. Besøkt 29. august 2022. 
  19. ^ a b c Ulbricht C; Basch E; Basch S; Bent S; Boon H; Burke D; Costa D; m.fl. (2009). «An Evidence-Based Systematic Review of Bilberry (Vaccinium Myrtillus) by the Natural Standard Research Collaboration». Journal of Dietary Supplements. 6 (2): 162–200. doi:10.1080/19390210902861858. 
  20. ^ Aarnes, Halvor: antocyaniner i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 28. juli 2022
  21. ^ Øyvind M. Andersen (1987). «Naturens palett 2 : om antocyaner, deres funksjon, anvendelse og analyse». Naturen. Universitetsforlaget. s. 190-194. 
  22. ^ «Derfor er blåbærene hvite inni». Arkivert fra originalen 23. april 2014. Besøkt 29. juni 2014. 

Eksterne lenkerRediger

  Wikibøker: Blåbær i Sankewikiboka – bøker