Europa

Kart over det europeiske kontinentet

Areal 9 958 535 km²
Folkemengde 721 921 151
Land 41
Mikrostater 5
Biland 5
Omstridt 3
Subregioner
1. Nordlige Europa
2. Sørlige Europa
3. Vestlige Europa
4. Østlige Europa
Språk Germanske språk
Romanske språk
Slaviske språk
med flere
Største byer
1. Istanbul
2. Moskva
3. Paris
4. London
5. Madrid
6. Barcelona
7. St. Petersburg
8. Roma
9. Berlin

Europa er en verdensdel som dekker den vestlige delen av kontinentet Eurasia. Arealet er på størrelse med land som Canada, Kina, og USA. Folketallet er omtrent halvparten av det indiske og det kinesiske, men det doble av USAs.

Det europeiske flagget
Politisk kart over Europa
Satellittfoto av Europa

Europa grenser mot Amerika vest for Island og Asorene i Atlanterhavet, og nord for Svalbard og Frans Josefs land i Nordishavet. Gibraltarstredet og Middelhavet danner den sørlige grensen mot Afrika. Grensen mot Asia går ved Dardanellene, Marmarahavet, Bosporos, Svartehavet, Azovhavet, Kuma-Manytsjsenkningen, Det kaspiske hav, Embaelven, Uralfjellene og Karahavet.[1]

Europas territorium fordeler seg på 46 suverene stater, i tillegg regnes Kypros ofte til Europa selv om det geografisk ligger i Asia. Fem av statene er såkalte mikrostater med svært lite areal og folketall: Andorra, Liechtenstein, Monaco, San Marino og Vatikanstaten. I tillegg er det fem biland i Europa: Gibraltar, Guernsey, Jersey og Man som tilhører Storbritannia, og Færøyene som tilhører Danmark. Russland og Tyrkia har størstedelen av sitt territorium i Asia. En del andre europeiske land har også territorier i andre verdensdeler, for det meste øyer i Amerika og Oseania, som er gjenværende rester fra den historiske europeiske koloniseringen av verden.

Rundt 75 % av befolkningen definerte seg som kristne i 2010. Samme undersøkelse viste at nærmere 19 % definert seg som ikke-troende, nær 6 % som muslimer og resten (under 1 %) var fordelt på andre religioner.[2]

Den europeiske union (EU) er et traktatfestet mellomstatlig samarbeide som har sitt utspring i perioden etter den annen verdenskrig og som gradvis har utviklet seg til å bli stadig mer omfattende. Medregnet EUs 27 medlemsstater har Europarådet 46 medlemsland.[3]

Etymologi og begrepshistorie

 
Europa og oksen, av Gustave Moreau, c. 1869

Det greske begrepet Europa har trolig blitt avledet fra de greske ordene eurys (= «bred») og ops (= «ansikt»), hvor ‘bred’ er blitt et beskrivende ord for jorden i seg selv i den (rekonstruerte) urindoeuropeisk religionen. Enkelte språkforskere har derimot antydet at Europa er basert på et semittisk ord som det akkadiske erēbu i betydningen «solnedgang».[4] Sett fra Midtøsten går solen ned over Europa, landene i vest. Likeledes antas det at ordet Asia kan tenkes å komme fra et semittisk ord som det akkadiske asu, «soloppgang».

For den greske geografen Hekataios besto den kjente verden av to verdensdeler: Europa og Asia. Grensen gikk ved Egeerhavet, Azovhavet og Marmarahavet og elva Don. For historieskriveren Herodot var Asia identifisert med det store Perserriket, mens Europa var den Greske sivilisasjon.

Alminnelig bruk av ordet som vanligste betegnelse for det vi i dag oppfatter som Europa, hører til moderne tid. I antikken omtalte man det romerske rike som «Roma» eller «Imperium Romanum». Det fantes da ikke noe geografisk uttrykk som inkluderte riket nord for Middelhavet og som dessuten inkluderte områdene bebodd av germanske og slaviske stammer i Nord- og Øst-Europa.

Ordet spredte seg fra gresk til Europas romanske språk gjennom en berømt myte som ble gjenfortalt i senantikken. I gresk mytologi var Europa en fønikisk prinsesse som ble forført av Zevs i form av en hvit okse og ført til øya Kreta hvor hun fødte Minos, Rhadamantys, og Sarpedon. For Homer var Europé (gresk Ευρωπη) den mytologiske dronning av Kreta, og ikke stedet hun ble ført til. Som andre greske myter er nok denne myten ikke opphavet til ordet Europa i seg selv, men skapt i ettertid for å gi ordet en spennende forhistorie. Senere ble Europa ensbetydende med fastlandet Hellas, og rundt 500 f.Kr. hadde betydningen også begynt å omfatte landene nord for Hellas.

Denne myten er blitt overbrakt av tre av senantikkens historiefortellere: St. Augustin, Isidor av Sevilla og Orosius. Det er usikkert hvor de regnet grensen mellom verdensdelene (orbis terrarum). For Orosius gikk grensen mellom Asia og Europa gjennom elva Don og Azovhavet. Orosius ble kilde for 900-tallets frankiske lærde Richter av St. Rémy som fremstilte verden som tre orbis plaga der Mare Nostrum (Middelhavet) var skillet mellom verdensdelene. Richter regnet flere av folkeslagene som slo seg ned i Europa i Folkevandringstiden for å komme fra Asia. Lombardenes historieskriver Paulus Diaconus (død 797?) regnet lombardene for å ha flyttet fra øya Scandinavia på grunn av overbefolkning. Det virker som om Scandinavia da ikke ble regnet som en del av Europa. Dette fordi grad av siviliserthet var blitt introdusert som et kriterium for å være en del av «Europa».[5]

I senantikken og middelalderen var det vanligere å skille mellom «Kristenheten» og hedenske områder enn å bruke betegnelsen Europa. Men innen «Kristenheten» begynte begrepet Europa gradvis å få den betydningen det har i dag. Ved å referere til «Europa» i hyllingsdikt til Frankiske konger viste de både at de var lærde og belest i den antikke arven, samtidig som referanser til Kongen som «Europas konge» gav aspirasjoner om fremtidige landerobringer. Om makten ikke strakte seg langt utover Frankerriket, kunne skaldene i det minste smigre kongen med at han var berømt i «hele Europa». I hoffet til Karl den store ble referanser til Europa-begrepet hyppigere. For eksempel priste Catwulf Kong Karl i 775 for å ha blitt utpekt til å bli Europas konge (Regni Europae). Hoffet til Karl den store brukte imidlertid helst begrepet Imperium Christianum, ikke det geografiske begrepet Europa som betegnelse på sitt rike. Karolingerne oppfattet hovedstaden Aachen som det andre Roma, og sitt rike som Romerrikets gjenkomst i Europa. Det er blitt overlevert flere kilder der Karl omtales som rex, pater Europe (konge, Europas far).[5]

En annen terminologi som i middelalderen ble brukt for å skille det som vi i dag regner som (Vest-)Europa fra verden for øvrig er skillet Oksidenten / Orienten. Oksidenten, av latin Oc + cadere ~ (dit solen) faller ned = Vesten. Oksidenten var da den vestlige kristenhet, som utgjorde mesteparten av Europa.

Lærde kristne på 600-tallet som Isidor av Sevilla regnet ut fra sitt bibelske historiesyn verdens befolkning for å stamme fra Noahs etterkommere: Jafet, Sem, og Kam. Europeerne stammet fra Jafet, derfor hadde folkeslag som frankerne, alemannerne, latinerne og britene alle samme opphav.

Skillet mellom Øst- og Vest-Europa

Det begrepsmessige skillet mellom Vest-Europa og Øst-Europa ble introdusert av opplysningsfilosofen Voltaire i en biografi over den svenske kong Karl 12. fra 1731.[6] Dette skillet ble sementert under den kalde krigen, da de østeuropeiske landene ble sovjetiske vasallstater. Etter Berlinmurens fall, ville enkelte gjenopplive uttrykket Østmiddel-Europa for å skape kontinuitet til historien før verdenskrigene. Imidlertid ser det ut til at ordet Sentral-Europa er blitt det hyppigst brukte begrep for å beskrive de eks-kommunistiske statene i den tidligere Østblokken som ikke var en del av Sovjetunionen.

I geografisk forstand utgjøres den østlige halvdelen av Europa (4 985 706 km²) av statene Belarus, Estland, Latvia, Litauen, Moldova, Ukraina og den europeiske del av Russland, alle hovedsakelig beliggende på den østeuropeiske slette og tidligere en del av Sovjetunionen. Landene vest for dette ligger i den vestlige halvdelen av Europa (4 939 814 km²) og har 76,2 % av folkemengden. Språklig og kulturelt kan Europa grovt inndeles i et germansk og protestantisk nord, et romansk og katolsk sør og et slavisk katolsk og ortodoks øst. Geopolitisk er mye av Europa i nyere tid blitt forent gjennom samarbeidet i EU og NATO, som er utvidet østover etter jernteppets fall.

Historie

Utdypende artikkel: Europas historie

Forhistorisk Europa

Paleolittisk

Homo erectus og neandertalerne slo seg ned i Europa lenge før det moderne mennesket, Homo sapiens sapiens viste seg. De eldste menneskebeinene er funnet i Dmanisi, Georgia, datert 2 000 000 år tilbake. De tidligste spor av det moderne mennesket kan stammes 35 000 år tilbake i tid. Spor etter permanente bosetninger kan dateres til det 7. millennium f. Kr, i Bulgaria, Romania og Hellas.

Neolittisk

 
Neolittisk Europa

Den neolittiske tidsepoken nådde Sentral-Europa i det 6. millennium f.Kr. og Nord-Europa i det 5. og 4. millennium. Det er ingen prehistorisk kultur som dekker hele Europa.

Bronsealderen

Utdypende artikkel: Bronsealderen

Bronsealderen er en betegnelse på en periode i menneskets historie som fant sted mellom steinalderen (noen steder kobberalderen) og jernalderen. Perioden har fått sitt navn fordi bronse var det mest avanserte materialet man hadde for tilvirkning av redskap, våpen og smykker på den tiden. Bronse er en legering som består av ca. 90 % kobber og 10 % tinn. Den var svært kostbar, og man brukte derfor fortsatt en mengde steinredskaper helt fram til romersk jernalder.
(Oppdelingen av oldtiden i tre perioder; stein-, bronse- og jernalder, ble opprinnelig formulert av den danske arkeologen Christian Jürgensen Thomsen.)

Bronsealderen inntreffer til forskjellige tider, avhengig av hvilke steder man snakker om. De eldste kjente bronsegjenstander er fra Midtøsten (Egypt og Mesopotamia) ca. 3500 f.Kr. Herfra brer det seg til Hellas 3200 f.Kr., Øst-Europa 2500 f.Kr., Vest-Europa 2200 f.Kr., Kina 2000 f.Kr., og Skandinavia 1800 f.Kr.

Jernalderen

Utdypende artikkel: Jernalderen

Jernalderen er i arkeologien regnet som den tidsepoken der bruken av jern er framtredende i produksjonen av våpen og redskap. I Norge begynte jernalderen fra om lag år 500 f.Kr., men de tidligste sporene av jernutvinning er mye eldre, kanskje så tidlig som år 3000 f.Kr. Det tok bortimot 1000 år fra menneskeheten oppdaget jernutvinning til kunnskapen nådde Norden. Jernalderen begynte på ulike tider på ulike steder i Europa.

I Europa og Asia etterfølger jernalderen bronsealderen, mens den i resten av verden etterfølger steinalderen direkte. Det er vanskelig å tidfeste jernalderen nøyaktig for en enkelt region, men det refererer til den tidsepoken hvor bruken av jern er det mest avanserte metallarbeidet til en sivilisasjon.

Antikkens Hellas og Romerriket

Utdypende artikler: Antikkens Hellas og Romerriket

 
Europa, c. 220 f.Kr.

Antikkens Hellas var enerådende og nyskapende innen forskjellige styreformer (det athenske demokrati), filosofi, vitenskap, politikk, sport, teater og musikk. De greske bystatene grunnla flere kolonier ved Svartehavet, Middelhavet, Lilleasia, Sicilia og i Sør-Italia. Den greske verden fikk et grunnskudd ved Peloponneskrigen, og det senere Makedonias ekspansjon i det 4. århundre f.Kr.

Mye av den greske kunnskapen ble assimilert av romerne og spredt utover det europeiske kontinentet. Romerriket hadde sitt sentrum ved Middelhavet, og kontrollerte alle de nærliggende landene rundt havet. Den nordlige grensen var i hovedsak naturlige hindringer, som elvene Rhinen og Donau. Under keiser Trajan, i det andre århundre, nådde riket sitt territorielle høydepunkt, der Storbritannia, Dakia (dagens Romania) og deler av Mesopotamia var inkludert. Keiserrikets første periode, Pax Romana, brakte med seg fred, sivilisasjon, og effektive sentraliserte regjeringer til de underlagte områdene, men i det 3. århundre begynte riket å skrante gjennom en serie av borgerkriger og økonomiske, samt sosiale kriser.

Vikingtiden

Utdypende artikkel: Vikingtiden

Vikingtiden er en epoke i nordeuropeisk historie som strekker seg fra siste del av 700-tallet til første del av 1000-tallet.

Middelalderen

Utdypende artikkel: Middelalderen

Middelalderen regnes i Europa som tiden mellom 500 og 1500 e.Kr. eller mellom Romerrikets fall og Reformasjonen på begynnelsen av 1500-tallet. Det er også vanlig å anse middelalderen som slutt i 1492, da Columbus ankom Amerika.

Svartedauden

Utdypende artikkel: Svartedauden

 
Kart som viser svartedaudens utbredelse 1347 - 1351

Svartedauden, en byllepest, er den største katastrofen verden har opplevd i fredstid. Italia ble rammet i 1347, og pesten spredte seg videre via handelsveier til andre deler av Europa og det nordlige Afrika og Midtøsten gjennom 1348. Videre spredte den seg til Mesopotamia, Sør-Spania, Nord-Europa (bl.a. Norge) og til sist Russland i 1351. Polen stengte grensene sine, og ble spart for pesten. Island ble delvis spart, siden mannskapene på skip dit stort sett døde før de kom fram. Ca. 1/3 av befolkningen her døde.

Reformasjonen

Utdypende artikkel: Reformasjonen

Reformasjonen var en religiøs omveltning fra katolisisme til protestantisme i deler av Europa på 1500-tallet, utløst av Martin Luther. Reformasjonen spredte seg etter hvert fra Nord-Tyskland til Skandinavia, Sveits og Frankrike. I England oppsto det parallelt en reformasjon basert på politiske hensyn, som etter hvert tok mye av den samme retning som reformasjonen på kontinentet.

Kolonitiden

Utdypende artikkel: Europeisk kolonisering

Napoleonskrigene

Utdypende artikkel: Napoleonskrigene

Napoleonskrigene utspant seg fra 1800 til 1815 i kjølvannet av den franske revolusjon. Tidsperioden ble fremfor alt preget av kampen mellom Napoléon Bonapartes Frankrike på den ene siden og Storbritannia, de tyske statene og Russland på den andre. Frankrike led det endelige nederlag ved slaget ved Waterloo i 1815.

Restaurasjonstiden

Utdypende artikkel: Wienerkongressen

Wienerkongressen ble avholdt fra 1814 til 1815 og hadde som mål å gjenskape maktforholdene i Europa før de 25 år lange revolusjons- og Napoleonskrigene. Kongressen fastslo de politiske grensene som kom til å vedvare til 1914, og slo fast at prinsippet om fyrstesuvereniteten skulle diktere maktforholdene, ikke folkesuvereniteten.

Første og andre verdenskrig

Utdypende artikler: Første verdenskrig og Andre verdenskrig

Første verdenskrig er en av de blodigste krigene noensinne utkjempet i Europa. Den varte fra august 1914 til 11. november 1918, og medførte vesentlige endringer av europakartet. Nye stater oppsto etter nasjonalstatsprinsippet; Østerrike-Ungarn forsvant og ble erstattet av en mengde mindre sentraleuropeiske stater (mens Tyskland ble omformet fra monarki til republikk.

Andre verdenskrig var den mest omfattende militære konflikt i verdenshistorien, og involverte en stor del av verdens land og ble utkjempet samtidig i flere verdensdeler. Selv om det hadde vært krig i Asia siden 1931; er mest utbredte oppfatning blant faghistorikere og folk flest at andre verdenskrig brøt ut i Europa i 1939, da Tyskland invaderte Polen 1. september med påfølgende krigserklæringer fra Storbritannia og Frankrike.

 
Politisk kart over Europa 1941-42

Den andre verdenskrig raste fram til 1945, og endte med aksemaktenes totale nederlag. I løpet av krigen hadde hele 60 millioner mennesker mistet livet, noe som gjør andre verdenskrig til historiens blodigste konflikt.


Mot slutten av 1944 var Tyskland hardt presset på alle fronter. Krigen til sjøs var tapt, Øst-Europa var falt i sovjeternes hender, og på vestfronten var de allierte overlegne så vel i luften som på bakken. Den 8. mai 1945 undertegnet Tyskland en betingelsesløs kapitulasjon overfor de allierte, og dagen etter ble dette gjentatt overfor de sovjetiske styrkene.

Den russiske revolusjon

Utdypende artikkel: Den russiske revolusjon

Den kalde krigen

Utdypende artikkel: Den kalde krigen

Den kalde krigen (19481989) var rivaliseringen som utviklet seg etter den andre verdenskrig mellom gruppene av nasjoner som praktiserte ulike ideologier og politiske systemer. På den ene siden var Sovjetunionen (U.S.S.R.) og dens allierte, ofte referert til som Øst-blokken. På den andre siden var USA og dens allierte, ofte referert til som Vest-blokken. Man sier gjerne at den kalde krigen endte i 1989, da Berlinmuren falt, eller i 1991, da Sovjetunionen ble oppløst.

Den europeiske union

Utdypende artikkel: Den europeiske union

Den europeiske union har trinnvis utviklet seg siden 1953 fra å være et regjeringssamarbeid på avgrensede politiske områder, til å bli en vidtgående statssammenslutning der beslutningskompetanse på flere lovområder er overført til fellesorganene.

Geografi

Utdypende artikkel: Europas geografi

 
Topografisk kart over Europa

Geografisk er Europa en del av den større landmassen kjent som Eurasia. Landmassen er sterkt innskåret av bukter og viker, og har følgelig svært lang kystlinje. De mange og varierende høydeforholdene skaper også sterkt varierende klima og mikroklima. En stor mengde halvøyer, øyer og atskilte elvedaler har også skapt meget stor språklig og nasjonal variasjon. Ideen om at Europa er et eget kontinent er derfor ikke universelt godtatt. Noen ikke-europeiske tekster refererer til et Eurasia-kontinent, eller til et europeisk underkontinent, fordi Europa ikke er helt omgitt av sjø. I geologisk forstand er Europa derimot en landplate, som ofte har vært løsrevet fra andre landplater i geologisk tid, avhengig av kontinentaldriften.

Landformer og geologi

 
Bilde av Volga, Europas lengste elv, som renner igjennom byen Staritsa i Tver oblast i Russland. Bildet ble tatt av Sergej Prokudin-Gorskij i 1912.
 
Mont Blanc, Vest-Europas høyeste fjell
 
Regnbue over Ladoga, Europas største innsjø

De to største landformene er «hoved-Europa» og Skandinavia i nord, skilt fra hverandre av Østersjøen. Tre mindre halvøyer, Den iberiske halvøy, Italia og Balkan, springer ut i Middelhavet fra sør. Østover vider Europa seg ut inntil grensen mot Asia ved Uralfjellene. Landskapet i Europa varierer mye over relativt små områder. De sørlige områdene består av fjell. Beveger en seg oppover synker terrenget fra de høye Alpene, Pyreneene og Karpatene gjennom høye fjellområder inn til de lave områdene i nord. Høye fjell eksisterer også langs den nordvestlige sjøgrensen, begynnende vest på De britiske øyer, og fortsetter langs hele Norge.

Europas landformer består i tillegg til den generelle beskrivelsen også av en rekke avvik. Underregioner slik som Den iberiske halvøy og Italia har sine egne komplekse geologiske strukturer, på samme måte som «hoved-Europa» også inneholder avvik slik som fjellplatåer, elvedaler og kratre. Island og De britiske øyer har egne geologiske strukturer. De britiske øyer var knyttet til fastlandet, inntil det stigende havnivået etter siste istid adskilte området til en øy for om lag 6 000 år siden.

Europas geologi preges av fire prosesser. Inntil 1 700 millioner år siden dannet det seg stabile grunnfjell («skjold») som har lite geologisk aktivitet. Det dekker store deler av Nord-Europa men stikker bare opp til overflaten i Sverige, Finland og Nordvest-Russland, kjent som det baltiske skjold. Etter grunnfjellstiden var dagens Europa utenom Norden i mange perioder dekket av hav, og det ble avsatt sedimentære bergarter på havbunnen i form av sandstein og skifer. Disse myke, sedimentære lagene dekker store deler av lavlandet i Nord- og Sentral-Europa. For 400 millioner år siden ble en tredje hovedstruktur dannet, da kollisjon med Nord-Amerikas landplate skapte Den kaledonske fjellkjedefolding med oppbygging av nordøstgående foldefjell i Skottland og store deler av Norge. Den fjerde større landskapsdannelsen skjedde for om lag 320 millioner år siden, da Afrika-platen (Gondwanaland) støtte mot Europa fra sør og foldet opp noe lavere fjellområder, i dagens Spania, sørlige Frankrike, sørlige Tyskland, vestre Tsjekkia, Belgia, Wales og sørlige Irland. Disse såkalte hyrceneiske fjellkjedene er høyest i sør nærmest kollisjonssonen, og gradvis lavere når man kommer lenger nord. Ardennene i Belgia er de nordligste.

Elver

Europas lengste elv er Volga med 3531 kilometer. Deretter kommer Donau med 2850 kilometer, Ural (2428 km), Dnepr (2290 km), Don (1950 km), Petsjora (1809 km), Kama (1805 km), Oka (1500 km), Belaja (1430 km) og Dnestr (1352 km).

Fjell

Europas høyeste fjell:

  1. Elbrus (5642 m) Kaukasus, Russland.[7]
  2. Mont Blanc / Monte Bianco (4808 m; med iskappe), grensen Frankrike–Italia, Alpene
  3. Dufourspitze (4634 m; Monte Rosa-massivet), grensen Sveits–Italia, Alpene
  4. Dom (4545 m), Sveits, Alpene

Innsjøer

Den største innsjøen er Ladoga i Russland, den nest største er Onega i Russland og den tredje største Vänern i Sverige.

Øyer

Den største øya er Storbritannia. Andre store øyer er Island, Irland, Sicilia, Sardinia, Korsika, Kreta, Kypros, Sjælland, Spitsbergen, Novaja Semlja og Mallorca.

Klima

Utdypende artikkel: Europas klima

Mesteparten av Europa ligger i vestavindsbeltet. I disse områdene preges klimaet av vandrende lavtrykk, som gir nedbør og ofte sterk vind – og mellomliggende høytrykksrygger, som gir tørt vær. Av og til forsterkes slike høytrykk og blir liggende, og dette kan gi lange perioder med tørt og rolig vær. Europa har like fullt flere ulike klima. Mesteparten har et temperert klima, med nedbør hele året, dog avtagende nedbør østover. Lengst nord i Norden og Russland er klimaet arktisk, mens de høyeste fjellene har et alpint klima. Disse klimaformene kjennes ved at nedbøren kommer som snø mye av året, og enkelte steder har evig snø og is. Områdene lengst sør, og særlig ved Middelhavet, har et subtropisk klima som har fått navnet middelhavsklima. Det kjennes ved lange, varme og tørre somre, og milde og oftest nedbørrike vintre hvor mesteparten av nedbøren kommer som regn selv midtvinters.

Vest-Europa, særlig nær kysten, har et utpreget maritimt klima, med ekstremt milde vintre for breddegraden. Dette skyldes både nærheten til havet, hovedsakelig milde luftstrømmer fra vest og sørvest, og varmt havvann pga. Golfstrømmen. Til gjengjeld er somrene kjølige i disse strøkene, men ikke kjøligere enn at klimaet som helhet blir usedvanlig mildt. Disse områdene får rikelig med nedbør, særlig der hvor luften presses opp mot høye fjell som på Vestlandet og den skotske vestkysten. Mot øst blir klimaet mer kontinentalt – med kjøligere vintre, noe varmere somre, og stort sett med avtagende nedbør. Fjellkjedene skaper store variasjoner i nedbøren avhengig av hvorvidt et område ligger på losiden eller lesiden av fjellene. I Norge er dette særlig markert på begge sider av Jotunheimen, hvor Brekke i Sogn på vestsiden får over 3000 mm årlig mens de tørreste strøkene på østsiden får under 300 mm. Nord–sør-gående fjellkjeder, som Alpene og Kaukasus, skaper også betydelig klimaskiller ved at områdene på sørsiden beskyttes mot kald luft fra nordlig kant.

Fauna

 
Mammuter ble utryddet fra Europa før den yngre steinalderen

Dyregeografisk tilhører Europa den palearktiske sone. Istiden, så vel som menneskets sameksistens med dyrene, har hatt mye å si for Europas fauna. Hos mange dyregrupper avtar artsmangfoldet mot nord og oppover mot høyfjellet – typiske eksempler er reptiler, amfibier, flaggermus og svært mange insektgrupper. Dette skyldes dels at det er mer krevende å tilpasse seg et kaldere klima, dels at mange arter ble utryddet under siste istid og ikke har klart å gjenerobre det tapte. Fjellkjeder og andre barrierer bidrar til det siste.

Pattedyr

I store deler av Europa er mange av de største artene utryddet. Mammuter og urokser ble utryddet allerede før den yngre steinalderen; senere ble også løven utryddet. Mens to av Europas største rovdyr, ulv og brunbjørn, fantes i store deler av Europa, er de nå på grunn av avskoging og jakt utryddet i mesteparten av verdensdelen. I middelalderen ble brunbjørnenes naturlige habitat begrenset til utilgjengelige strøk med tilstrekkelig skogdekke. I dag lever brunbjørnen primært kun i Balkan-områdene, Skandinavia, Finland og Russland. Ellers er den utryddet, eller i beste fall sjelden. I tillegg til dette finnes isbjørn, Europas største rovdyr, på Svalbard. Ulv finnes i Sverige, Norge (svært få), Finland, i Øst-Europa inkl. Balkan, i tillegg til en meget liten bestand i Spania.

Blant kattedyr er gaupe og europeisk villkatt vidt utbredt i Europa, selv om gaupa er utryddet mange steder. Av hundedyr er rødreven svært vanlig; sjakalen forekommer i sør. Mår, røyskatt, snømus og sobel er mårdyr som forekommer naturlig i mye av Europa; minken er innført fra Nord-Amerika og er svært vanlig enkelte steder.

Av de store planteeterne er elgen er vidt utbredt i nordlige strøk, mens visenten (europeisk bison) er blitt sjelden og finnes bare i Øst-Europa. Moskusfeet er innført til Norge og finnes i og ved Dovrefjell. Villsvinet, alteteren fremfor noen blant Europas store pattedyr, er vanlig mange steder og har også spredt seg fordi dyr har rømt fra fangenskap.

Hvaler er godt representert langs Europas kyster, men mange arter er sterkt desimert pga. hvalfangsten, delfiner også fordi de ofte går seg fast og omkommer i garn og nøter.

Reptiler og amfibier

Reptiler og amfibier forekommer overalt i Europa unntatt i arktiske og høyalpine strøk, men med flest arter i sør.

Fisk

Europa har en rik fiskefauna, men mange bestander har gått tilbake eller blitt helt utryddet pga. overfiske og/eller forurensninger, bl.a. sur nedbør. Langs norskekysten og i Norskehavet drives noen av verdens største fiskerier. Middelhavet og atlanterhavskysten sør for Kanalen er mer artsrike, da en rekke arter har en sørlig utbredelse. Bestandene er imidlertid mindre. En rekke arter – f.eks. makrell, ansjos og torsk – har de siste tiår skjøvet utbredelsesområdene nordover. Dette antas å skyldes global oppvarming, i tillegg til at saltvannsfisk som lever pelagisk gjerne har stor evne til å forflytte seg og spre seg. Brugden, verdens nest største fisk (hvalhaien er større, men mangler i Europa), hører hjemme i europeiske farvann fra Nordkapp til Middelhavet, men bestanden er avtagende, og arten regnes som sårbar.[8]

Typisk for ferskvannsfaunaen, særlig i Sentral- og Øst-Europas lavtliggende vassdrag, er de mange artene av karpefisk (litt av denne artsrikdommen finnes også lengst sørøst i Norge – for eksempel i Øyeren, Vannsjø og nedre Glomma). Mange av disse finnes bare i Europa; noen også i Asia. Flere karpefisk, deriblant karpen (som er innført fra Asia), har spredt seg ved menneskenes hjelp ved at de ble satt ut i klosterdammer for å tjene som mat i fastetiden. Også bygging av kanaler har gjort det lettere for enkelte fersksvannfisk å spre seg. I slekt med karpefiskene er mallen, Europas største rene ferskvannsfisk, som finnes i Øst- og Sentral-Europa inkl. Sør-Sverige og Sør-Finland. En annen viktig gruppe, laksefiskene, er mest utbredt i nordlige strøk og i vassdragenes øvre løp – dels fordi en del arter foretrekker kjølig vann, dels fordi laksefisk er følsomme for forurensninger (for eksempel sur nedbør) og eutrofiering.

Sjødyr er også en viktig del av den europeiske faunaen. Viktige dyr som lever i europeiske vann er plankton, bløtdyr, pigghuder, krabber, reker, blekksprut, samt ulike fisker, delfiner og hvaler.

Demografi

Befolkningsutvikling

Folketallet i Europa og Russland økte fra 549 722 000 innbyggere i 1950 til sitt høyeste nivå noensinne på 746 225 000 innbyggere i 2020, en vekst på 35,75 %.

Etter 2020 er folketallet synkende. I juli 2022 er det på 743 556 000 innbyggere. Det ventes en nedgang i folketallet på 21 %, til 586 515 000 innbyggere i år 2100. Samtidig ventes folketallet i verden totalt å øke med 30 %, fra 7 975 105 000 innbyggere i 2022 til 10 349 323 000 innbyggere i 2100.

Europa og Russlands andel av verdens befolkning vil dermed ha sunket fra 21,99 % i 1950 til 9,32 % i 2022 og ned til 5,67 % i 2100. Disse tallene fremgår av FNs prognose for befolkningsutviklingen i verden publisert i juli 2022.

I FNs inndeling av verden i subregioner er verdensdelen Europa inndelt i en nordlig, en sørlig, en vestlig og en østlig del, samt Russland som i sin helhet i statistisk sammenheng er lagt til Europa (78,17 % av Russlands areal ligger i Asia).

Den nordlige delen estimeres å få en liten økning i folketallet på 5,84 % fra 106 550 000 innbyggere i 2022 til 112 768 000 i 2100. Økningen kommer i Danmark, Færøyene, Irland, Jersey, Man, Norge, Storbritannia og Sverige, mens det blir nedgang i Estland, Finland, Guernsey, Island, Latvia og Litauen.

Den sørlige delen estimeres å få en markant nedgang i folketallet på 38,07 % fra 151 760 000 innbyggere i 2022 til 93 985 000 i 2100. Det blir nedgang i Albania, Andorra, Bosnia-Hercegovina, Gibraltar, Hellas, Italia, Kosovo, Kroatia, Malta, Montenegro, Nord-Makedonia, Portugal, San Marino, Serbia, Slovenia og Spania.

Den vestlige delen estimeres å få en moderat nedgang i folketallet på 9,39 % fra 195 620 000 innbyggere i 2022 til 177 246 000 i 2100. Det blir nedgang i Belgia, Frankrike, Nederland, Tyskland og Østerrike, og økning i Liechtenstein, Luxembourg, Monaco og Sveits.

Den østlige delen utenom Russland ventes å få en markant nedgang i folketallet på 37,59 % fra 144 913 000 innbyggere i 2022 til 90 447 000 i 2100. Det blir økning i Tsjekkia, og nedgang i Belarus, Bulgaria, Moldova, Polen, Romania, Slovakia, Ukraina og Ungarn.

I Russland ventes det en nedgang i folketallet på 22,56 % fra 144 713 000 innbyggere i 2022 til 112 069 000 i 2100.

I de andre verdensdelene er utviklingstrekkene for folkemengden i perioden fra 2022 til 2100 estimert slik:

I Afrika ventes det en økning både i den nordlige (89 %), i den sentrale (301 %), i den sørlige (30 %), i den vestlige (199 %) og i den østlige (190 %) delen.

I Amerika ventes det en økning i den nordlige (19 %) og i den sentrale (2 %) delen, og en nedgang i Karibia (10 %) og i den sørlige (2 %) delen.

I Asia ventes det en nedgang i den østlige (45 %) delen, og en økning i den sentrale (66 %), i den vestlige (60 %), i den sørlige (22 % ) og i den sørøstlige (10 %) delen.

I Oseania ventes det en økning både i Australia (46 %), i Melanesia (85 %), i Mikronesia (22 %) og i Polynesia (18 %).

I antall individer øker da folkemengden i Afrika med 2 497 685 000 mennesker, i Amerika med 58 286 000 mennesker, og i Oseania med 23 673 000 mennesker.

I det østlige Asia reduseres folkemengden med 751 923 000 mennesker, i resten av Asia øker den med 703 539 000 mennesker.

I Europa og Russland reduseres folkemengden med 157 041 000 mennesker.

I verden totalt øker folkemengden ifølge prognosen med 2 374 218 000 mennesker fra 2022 til 2100.

I perioden fra 1950 til 2022 økte folkemengden med 5 475 783 000 mennesker.

Merk at tallene for 1950 og 2022 er realiteter, mens prognosen frem mot 2100 er basert på gitte forutsetninger og trender som kan endre seg. Den nåværende prognosen avviker en god del fra den forrige, som ble publisert i 2015.

Tabellen under viser FNs prognose i 2022 for befolkningsutviklingen i Europa og verden:[9]

Land/Territorium År 1950 Andel % År 2022 Andel % År 2100 Andel % Trend %
Russland 102 580 000 144 713 000 112 069 000   22,56
Tyskland 70 964 000 83 370 000 68 936 000   17,31
Storbritannia 50 055 000 67 509 000 70 485 000   4,41
Frankrike 41 842 000 64 627 000 60 852 000   5,84
Italia 46 392 000 59 037 000 36 874 000   37,54
Spania 28 070 000 47 559 000 30 881 000   35,07
Polen 24 786 000 39 857 000 23 082 000   42,09
Ukraina 37 303 000 39 702 000 20 433 000   48,53
Romania 16 393 000 19 659 000 13 105 000   33,34
Nederland 10 094 000 17 564 000 16 580 000   5,60
Belgia 8 617 000 11 656 000 11 521 000   1,16
Sverige 7 015 000 10 549 000 13 188 000   25,02
Tsjekkia 8 917 000 10 494 000 11 172 000   6,46
Hellas 7 669 000 10 385 000 6 381 000   38,56
Portugal 8 417 000 10 271 000 6 885 000   32,97
Ungarn 9 338 000 9 967 000 6 930 000   30,47
Belarus 7 907 000 9 535 000 6 469 000   32,16
Østerrike 6 936 000 8 940 000 7 946 000   11,12
Sveits 4 693 000 8 740 000 10 440 000   19,45
Serbia 6 018 000 7 221 000 3 266 000   54,77
Bulgaria 7 158 000 6 782 000 2 944 000   56,59
Danmark 4 268 000 5 882 000 7 094 000   20,61
Slovakia 3 466 000 5 643 000 3 854 000   31,70
Finland 4 008 000 5 541 000 5 024 000   9,33
Norge 3 281 000 5 434 000 7 220 000   32,87
Irland 2 907 000 5 023 000 5 722 000   13,92
Kroatia 3 865 000 4 030 000 2 114 000   47,54
Moldova 2 370 000 3 273 000 2 457 000   24,93
Bosnia-Hercegovina 2 693 000 3 234 000 1 739 000   46,23
Albania 1 253 000 2 842 000 1 097 000   61,40
Litauen 2 565 000 2 750 000 1 503 000   45,35
Slovenia 1 445 000 2 120 000 1 666 000   21,42
Nord-Makedonia 1 251 000 2 094 000 1 210 000   42,22
Latvia 1 923 000 1 851 000 954 000   48,46
Kosovo 767 000 1 660 000 945 000   43,07
Estland 1 102 000 1 326 000 836 000   36,96
Luxembourg 297 000 648 000 879 000   35,65
Montenegro 402 000 627 000 429 000   31,58
Malta 292 000 533 000 386 000   27,58
Island 143 000 373 000 368 000   1,34
Jersey 57 000 111 000 161 000   45,05
Isle of Man 55 000 85 000 88 000   3,53
Andorra 6 000 80 000 60 000   25,00
Guernsey 44 000 63 000 56 000   11,11
Færøyene 32 000 53 000 69 000   30,19
Liechtenstein 14 000 39 000 41 000   5,13
Monaco 20 000 36 000 51 000   41,67
San Marino 13 000 34 000 26 000   23,53
Gibraltar 21 000 33 000 24 000   27,27
Vatikanstaten 1 000 1 000 1 000  
Europa1 549 722 000 21,99 743 556 000 9,32 586 515 000 5,67   21,12
Verden 2 499 322 000 100 7 975 105 000 100 10 349 323 000 100   29,77
Asia 1 379 048 000 55,18 4 722 635 000 59,22 4 674 249 000 45,16   1,02
Afrika 227 549 000 9,10 1 426 736 000 17,89 3 924 421 000 37,92   175,06
Amerika 330 425 000 13,22 1 037 140 000 13,00 1 095 426 000 10,58   5,62
Oseania 12 578 000 0,50 45 039 000 0,56 68 712 000 0,66   52,56

1Europa og Russland. FNs statistikk inkluderer Russlands asiatiske deler i Europa. Tyrkia og Kypros er lagt til Asia.

 
FNs inndeling av verden i subregioner

Tabellen nedenfor viser befolkningsutviklingen i verdensdelene og i deres subregioner og FNs prognose:[10][11]

Subregioner År 1950 Andel % År 2022 Andel % År 2100 Andel % Trend % Landareal km²
Nordlige Afrika 50 057 000 22,00 259 970 000 18,22 482 073 000 12,28   85,43 7 769 438
Sentrale Afrika 26 634 000 11,70 196 078 000 13,74 763 156 000 19,45   289,21 6 496 820
Sørlige Afrika 14 823 000 6,51 68 599 000 4,81 88 716 000 2,26   29,33 2 650 670
Vestlige Afrika 70 240 000 30,87 429 085 000 30,07 1 251 489 000 31,89   191,66 6 064 060
Østlige Afrika 65 794 000 28,91 473 005 000 33,15 1 338 986 000 34,12   183,08 6 667 493
Afrika 227 549 000 100 1 426 736 000 100 3 924 421 000 100   175,06 29 648 481
Karibia 17 166 000 5,20 44 392 000 4,28 39 917 000 3,64   10,08 225 996
Nordlige Amerika 162 089 000 49,05 376 871 000 36,34 448 026 000 40,90   18,88 18 651 660
Sentrale Amerika 37 649 000 11,39 179 060 000 17,26 181 688 000 16,59   1,47 2 452 270
Sørlige Amerika 113 521 000 34,36 436 817 000 42,12 425 794 000 38,87   2,52 17 461 112
Amerika 330 425 000 100 1 037 140 000 100 1 095 426 000 100   5,62 38 791 038
Sentrale Asia 17 395 000 1,26 77 040 000 1,63 126 077 000 2,70   63,65 4 103 000
Sørlige Asia 475 355 000 34,47 2 007 550 000 42,51 2 433 583 000 52,06   21,22 6 688 000
Sørøst-Asia 164 798 000 11,95 681 125 000 14,42 740 740 000 15,85   8,75 4 340 700
Vestlige Asia 51 379 000 3,73 293 720 000 6,22 462 574 000 9,90   57,49 4 805 058
Østlige Asia 670 121 000 48,59 1 663 200 000 35,22 911 277 000 19,50   45,21 11 560 456
Asia 1 379 048 000 100 4 722 635 000 100 4 674 249 000 100   1,02 31 033 131
Nordlige Europa 77 453 000 14,09 106 550 000 14,33 112 769 000 19,23   5,84 1 702 418
Sørlige Europa 108 575 000 19,75 151 760 000 20,41 93 985 000 16,02   38,07 1 294 920
Vestlige Europa 143 477 000 26,10 195 620 000 26,31 177 246 000 30,22   9,39 1 084 794
Østlige Europa 117 637 000 21,40 144 913 000 19,49 90 447 000 15,42   37,59 1 672 716
Russland 102 580 000 18,66 144 713 000 19,46 112 069 000 19,11   22,56 16 377 742
Europa1 549 722 000 100 743 556 000 100 586 515 000 100   21,12 22 132 590
Australia 8 177 000 65,01 26 177 000 58,12 38 089 000 55,43   45,51 7 682 300
Melanesia 2 072 000 16,47 12 413 000 27,56 22 986 000 33,45   85,18 529 590
Mikronesia 162 000 1,29 539 000 1,20 656 000 0,95   21,71 3 170
Polynesia 2 167 000 17,23 5 908 000 13,12 6 980 000 10,16   18,14 272 627
Oseania 12 578 000 100 45 039 000 100 68 712 000 100   52,56 8 487 687

1Europa og Russland. FNs statistikk inkluderer Russlands asiatiske deler i Europa. Tyrkia og Kypros er lagt til Asia.

Største byer

Europas største byområder (urban agglomerations), folketall estimert av CIA for 2023:[12]:

Økonomi

I 2012 var Europas samlede nominelle bruttonasjonalprodukt 23 % av verdens totale verdiskapning. Europa har også rundt en tredjedel av verdens økonomiske eiendeler. EU er verdens største økonomiske område, og 18 av 28 medlemstater har euroen som sin felles valuta. Fem av verdens topp ti største økonomier er i Europa: Tyskland (5), Storbritannia (6), Russland (7), Frankrike (8), og Italia (10).

Internt i Europa er det store forskjeller i inntekt i de forskjellige landene. I 2012 var årlig BNP pr. innbygger lavest i Moldova med 3,424 USD, mens Monaco var høyest med 132,177 USD. BNP per innbygger i Norge i 2012 var 65,640 USD, og er det høyeste i Europa blant land med mer enn en million innbyggere.

Kapitalismen har vært det ledende økonomiske systemet i Europa siden slutten av føydalismen. den industrielle revolusjonen startet i Storbritannia på slutten av det 18. århundre, og i løpet av det 19. århundre ble Vest-Europa industrialisert. Denne utviklingen ble avbrutt av første verdenskrig, men Europa kom tilbake i mellomkrigstiden og var på høyde med USA. Etter dette ble mange industrier i Europa igjen nedbrutt, denne gang av andre verdenskrig. På 50-tallet var Storbritannia og Italia preget av økonomisk ruin og nedgangstider, mens Vest-Tyskland, Frankrike, og senere Spania kom seg rakst tilbake med vekst og modernisering. De landene som hadde et fritt marked fikk mye støtte fra USA i form av Marshallplanen. Disse landene i vest samarbeidet godt, og fokuserte på å bygge opp Vest-Tyskland, som passerte Storbritannia som Europas største økonomi. Store deler av Sentral- og Øst-Europa var en del av Sovjetunionens økonomiske samarbeidsorganisasjon, COMECON. Landene i øst ble skadelidende økonomisk som følge av Sovjetunionens styre og den kalde krigen.

 
Berlinmurens fall i 1989.

Etter Sovjetunionens fall i 1991 begynte de tidligere sosialistiske statene i øst å gå over til det kapitalistiske systemet. Noen land, som Polen, Ungarn, og Slovenia gjorde dette relativt hurtig, mens land som Ukraina og Russland fremdeles er i overgangsfasen. Berlinmurens fall og med det sammenslåingen av Vest- og Øst-Tyskland førte til at Vest slet økonomisk da de måtte bygge opp store deler av infrastrukturen i Øst. Rundt millenniumsskiftet dominerte EU økonomien i Europa, og i 1999 dannet 12 av de 15 medlemslandene eurosonen, og skiftet med det ut sin lokale valuta til fordel for den felles valutaen euro. De tre landene i EU som valgte å ikke gå over til euro var Storbritannia, Danmark, og Sverige.

I tredje kvartal i 2008 gikk eurosonen inn i sin første resesjon. Finanskrisen som hadde startet i USA spredde seg raskt til Europa, som så gikk inn i Eurokrisen. I begynnelsen av 2010 oppstod det stor frykt da det viste seg at enkelte land i Europa kanskje ikke var i stand til å betjene utenlandsgjelden sin. Dette gjaldt spesielt Irland, Spania, Portugal, og Hellas. Og i 2012 ble sistnevnte erklært konkurs. På dette tidspunktet var arbeidsledigheten i EU 10,3 %, og ungdomsarbeidsledigheten på 22,4 % i snitt. På tross av dette er Europa fortsatt en økonomisk supermakt.

Politisk geografi

Stater og territorier i Europa

Selvstendige stater: Folketall[13] Areal km²[14] Dato Hovedstad Språk EU NATO Subregion
  Russland1 107 163 554 3 965 467 01.01.2023 Moskva Russisk Østlige Europa
  Tyskland 84 358 845 357 592 01.01.2023 Berlin Tysk     Vestlige Europa
  Storbritannia 67 026 300 243 610 01.07.2021 London Engelsk   Nordlige Europa
  Frankrike2 65 834 837 549 087 01.01.2023 Paris Fransk     Vestlige Europa
  Italia 58 997 201 302 068 01.01.2023 Roma Italiensk     Sørlige Europa
  Spania 48 047 631 505 983 01.01.2023 Madrid Spansk     Sørlige Europa
  Ukraina3 43 649 785 603 549 01.01.2022 Kyiv Ukrainsk 4 Østlige Europa
  Polen 37 766 327 311 895 01.01.2023 Warszawa Polsk     Østlige Europa
  Romania 19 051 562 238 398 01.01.2023 București Rumensk     Østlige Europa
  Nederland5 17 815 508 41 543 01.01.2023 Amsterdam Nederlandsk     Vestlige Europa
  Tyrkia6 12 231 038 23 764 01.01.2023 Ankara Tyrkisk 4   Vestlige Asia
  Belgia 11 697 557 30 528 01.01.2023 Brussel Fransk og nederlandsk     Vestlige Europa
  Tsjekkia 10 827 529 78 871 01.01.2023 Praha Tsjekkisk     Østlige Europa
  Sverige 10 521 556 447 425 01.01.2023 Stockholm Svensk     Nordlige Europa
  Portugal 10 467 366 92 226 01.01.2023 Lisboa Portugisisk     Sørlige Europa
  Hellas 10 413 982 132 049 01.01.2023 Athen Gresk     Sørlige Europa
  Ungarn 9 597 085 93 030 01.01.2023 Budapest Ungarsk     Østlige Europa
  Belarus 9 200 617 207 628 01.01.2023 Minsk Belarusisk og russisk Østlige Europa
  Østerrike 9 104 772 83 883 01.01.2023 Wien Tysk   Vestlige Europa
  Sveits 8 812 728 41 291 01.01.2023 Bern Fransk, italiensk og tysk Vestlige Europa
  Serbia 6 641 197 77 589 01.01.2023 Beograd Serbisk 4 Sørlige Europa
  Bulgaria 6 447 710 111 036 01.01.2023 Sofia Bulgarsk     Østlige Europa
  Danmark 5 932 654 42 952 01.01.2023 København Dansk     Nordlige Europa
  Finland 5 563 970 338 478 01.01.2023 Helsingfors Finsk og svensk     Nordlige Europa
  Norge7 5 488 984 384 483 01.01.2023 Oslo Norsk   Nordlige Europa
  Slovakia 5 428 792 49 034 01.01.2023 Bratislava Slovakisk     Østlige Europa
  Irland 5 149 139 70 273 03.04.2022 Dublin Engelsk og irsk   Nordlige Europa
  Kroatia 3 850 894 56 594 01.01.2023 Zagreb Kroatisk     Sørlige Europa
  Bosnia-Hercegovina 3 358 744 51 209 30.06.2022 Sarajevo Bosnisk, kroatisk og serbisk 4 Sørlige Europa
  Litauen 2 857 279 65 286 01.01.2023 Vilnius Litauisk     Nordlige Europa
  Albania 2 761 785 28 748 01.01.2023 Tirana Albansk 4   Sørlige Europa
  Moldova 2 512 758 30 334 01.01.2023 Chișinău Rumensk 4 Østlige Europa
  Slovenia 2 116 972 20 675 01.01.2023 Ljubljana Slovensk     Sørlige Europa
  Latvia 1 883 008 64 594 01.01.2023 Riga Latvisk     Nordlige Europa
  Nord-Makedonia 1 829 954 25 710 01.01.2023 Skopje Albansk og makedonsk 4   Sørlige Europa
  Estland 1 365 884 45 339 01.01.2023 Tallinn Estisk     Nordlige Europa
  Kypros 923 272 5 896 01.10.2021 Nikosia Gresk   Vestlige Asia
  Luxembourg 660 809 2 586 01.01.2023 Luxembourg Fransk, luxembourgsk og tysk     Vestlige Europa
  Montenegro 610 510 13 883 01.01.2023 Podgorica Montenegrinsk 4   Sørlige Europa
  Malta 542 051 316 01.01.2023 Valletta Engelsk og maltesisk   Sørlige Europa
  Island 387 758 103 000 01.01.2023 Reykjavík Islandsk   Nordlige Europa
Mikrostater:
  Andorra 81 588 468 01.01.2023 Andorra la Vella Katalansk Sørlige Europa
  Liechtenstein 39 680 160 01.01.2023 Vaduz Tysk Vestlige Europa
  Monaco 39 050 2 01.01.2023 Monaco Fransk Vestlige Europa
  San Marino 33 812 61 01.01.2023 San Marino Italiensk Sørlige Europa
  Vatikanstaten 764 0,5 26.06.2023 Vatikanstaten Latin Sørlige Europa
Biland:
  Jersey (Storbritannia) 103 267 120 21.03.2021 Saint Helier Engelsk   Nordlige Europa
  Man (Storbritannia) 84 069 572 30.05.2021 Douglas Engelsk   Nordlige Europa
  Guernsey (Storbritannia) 66 450 78 31.03.2022 Saint Peter Port Engelsk   Nordlige Europa
  Færøyene (Danmark) 54 167 1 396 01.01.2023 Tórshavn Færøysk   Nordlige Europa
  Gibraltar (Storbritannia) 33 573 6,5 01.01.2016 Gibraltar Engelsk   Sørlige Europa
Omstridte områder:
  Kosovo8 1 773 971 10 905 01.01.2022 Priština Albansk og serbisk Sørlige Europa
  Nord-Kypros9 382 836 3 355 01.07.2021 Nikosia Tyrkisk Vestlige Asia
  Transnistria10 360 938 3 509 01.01.2023 Tiraspol Rumensk, russisk og ukrainsk Østlige Europa
Sum11 721 954 069 9 958 535
  • 1Tallene for Russland inkluderer ikke de fjernøstlige, sibirske og uralske føderasjonskretsene (Sibir) som geografisk ligger i Asia.
  • 2Tallene for Frankrike inkluderer ikke regionene Fransk Guyana, Guadeloupe, Martinique, Mayotte og Réunion som geografisk ligger i Amerika og i Afrika.
  • 3Tallene for Ukraina inkluderer alt territorium som er annektert av Russland siden 2014 og som de jure anerkjennes internasjonalt som ukrainsk.
  • 4 Albania, Bosnia-Hercegovina, Moldova, Montenegro, Nord-Makedonia, Serbia, Tyrkia og Ukraina har søkt om medlemskap i EU og er innvilget kandidatstatus.
  • 5Tallene for Nederland inkluderer ikke kommunene Bonaire, Sint Eustatius og Saba som geografisk ligger i Karibia.
  • 6Tallene for Tyrkia inkluderer kun den europeiske delen (Øst-Trakia), ikke den asiatiske delen (Anatolia).
  • 7Tallene for Norge inkluderer Svalbard og Jan Mayen som geografisk ligger på øyer i Arktis.
  • 8Kosovos de facto løsrivelse fra Serbia som et selvstendig land anerkjennes de jure av 97 av FNs 193 medlemsland, inkludert Norge.
  • 9Nord-Kypros er folkerettslig de jure en del av Kypros, men er de facto okkupert av Tyrkia.
  • 10Transnistria er folkerettslig de jure en del av Moldova, men er de facto en selvstyrt utbryterrepublikk øst for elven Dnister.
  • 11Uten Russland, Tyrkia og Kypros har Europa 601 253 369 innbyggere og 5 960 053 km² fordelt på 38 selvstendige land, 5 mikrostater, 5 biland og 2 omstridte områder.

Oversjøiske territorier

Tabellen viser europeiske staters bebodde oversjøiske territorier i andre verdensdeler:

Avhengige områder: Folketall[15] Areal km²[16] Dato Hovedstad Språk Subregion
Biland til Danmark:
  Grønland 56 609 2 166 086 01.01.2023 Nuuk Grønlandsk Nordlige Amerika
Regioner i Frankrike:
  Réunion 873 102 2 512 01.01.2023 Saint-Denis Fransk Østlige Afrika
  Guadeloupe 375 845 1 628 01.01.2023 Basse-Terre Fransk Karibia
  Martinique 347 686 1 128 01.01.2023 Fort-de-France Fransk Karibia
  Mayotte 310 022 374 01.01.2023 Mamoudzou Fransk Østlige Afrika
  Fransk Guyana 301 099 83 846 01.01.2023 Cayenne Fransk Sørlige Amerika
Biland til Frankrike:
  Fransk Polynesia 278 786 4 167 22.08.2022 Papeete Fransk Polynesia
  Ny-Caledonia 271 407 18 575 10.09.2019 Nouméa Fransk Melanesia
  Saint-Martin 31 801 50 01.01.2020 Marigot Fransk Karibia
  Wallis- og Futunaøyene 11 558 142 23.07.2018 Mata Utu Fransk Polynesia
  Saint-Barthélemy 10 289 25 01.01.2019 Gustavia Fransk Karibia
  Saint-Pierre og Miquelon 5 925 242 01.01.2020 Saint-Pierre Fransk Nordlige Amerika
Biland til Nederland:
  Curaçao 148 925 444 01.01.2023 Willemstad Nederlandsk Karibia
  Aruba 107 457 180 01.01.2022 Oranjestad Nederlandsk Karibia
  Sint Maarten 42 938 34 01.01.2023 Philipsburg Nederlandsk Karibia
Kommuner i Nederland:
  Bonaire 24 090 288 01.01.2023 Kralendijk Nederlandsk Karibia
  Sint Eustatius 3 293 21 01.01.2023 Oranjestad Nederlandsk Karibia
  Saba 2 035 13 01.01.2023 The Bottom Nederlandsk Karibia
Biland til Storbritannia:
  Caymanøyene 71 432 264 10.10.2021 George Town Engelsk Karibia
  Bermuda 63 880 54 01.01.2021 Hamilton Engelsk Nordlige Amerika
  Turks- og Caicosøyene 46 131 948 01.07.2021 Cockburn Town Engelsk Karibia
  De britiske Jomfruøyer 28 054 151 12.07.2010 Road Town Engelsk Karibia
  Anguilla 15 701 91 01.01.2022 The Valley Engelsk Karibia
  St. Helena, Ascension og Tristan da Cunha 5 391 394 31.03.2023 Jamestown Engelsk Vestlige Afrika
  Montserrat 4 433 102 01.07.2022 Plymouth Engelsk Karibia
  Falklandsøyene 3 032 12 173 09.10.2016 Stanley Engelsk Sørlige Amerika
  Pitcairnøyene 50 47 01.07.2020 Adamstown Engelsk Polynesia
Sum 3 440 971 2 293 979

I tillegg har den asiatiske delen av Russland (Sibir) 36 808 792 innbyggere og 13 132 779 km² og den asiatiske delen av Tyrkia (Anatolia) 73 048 515 innbyggere og 759 798 km². Europeiske staters befolkede territoriale herredømme i og utenfor Europa omfatter dermed totalt 835 219 429 innbyggere og 26 145 091 km².

Organisering

 
Kart som viser Den europeiske unions medlemsland (blått) og søkerland (gult)

Samtidig som «Europa» (EU) internasjonalt ofte oppfattes som en enhet er de fleste landene i virkeligheten ganske ulikt organisert:

  • Alle land i Europa, unntatt Belarus, Kosovo og Vatikanstaten, er medlemmer av Europarådet. Russland ble suspendert 25. februar 2022 på grunn av sin invasjon av nabolandet Ukraina.[17] Armenia, Aserbajdsjan og Georgia er også medlemmer.
  • 16 av dagens 47 land var ikke selvstendige i 1990. Belarus, Estland, Latvia, Litauen, Moldova, Russland og Ukraina var en del av Sovjetunionen, Bosnia-Hercegovina, Kosovo, Kroatia, Montenegro, Nord-Makedonia, Serbia og Slovenia inngikk i Jugoslavia, mens Tsjekkia og Slovakia sammen utgjorde Tsjekkoslovakia, .
  • 35 land er republikker. Belgia, Danmark, Nederland, Norge, Spania, Storbritannia og Sverige er monarkier. Andorra, Liechtenstein og Monaco er fyrstedømmer. Luxembourg er et storhertugdømme, og Vatikanstaten er et teokrati.
  • 27 land er medlemmer av EU. Albania, Moldova, Montenegro, Nord-Makedonia, Serbia, Tyrkia og Ukraina har søkt om medlemskap. Storbritannia meldte seg ut i 2020 (Brexit). Andorra, Monaco, San Marino, Storbritannia og Sveits har særavtaler med EU.
  • 30 land er tilsluttet EØS-avtalen: De 27 medlemsstatene i EU samt Island, Liechtenstein og Norge.
  • 26 land er tilsluttet Schengen-traktaten.
  • 30 europeiske land er medlemmer av forsvarsalliansen NATO (medregnet Tyrkia). Canada og USA er også medlemmer.
  • 23 land benytter euro som sin valuta.
  • 4 land er EFTA-medlemmer: Island, Liechtenstein, Norge og Sveits.
Land Flagg EU/EFTA Euro Schengen Europarådet NATO
Albania      
Andorra      
Belarus  
Belgia            
Bosnia-Hercegovina    
Bulgaria        
Danmark     1      
Estland            
Finland            
Frankrike            
Hellas            
Island          
Irland        
Italia            
Kosovo    
Kroatia        
Kypros        
Latvia          
Liechtenstein      
Litauen          
Luxembourg            
Nord-Makedonia      
Malta          
Moldova    
Monaco        
Montenegro        
Nederland            
Norge       3    
Polen          
Portugal            
Romania        
Russland2  
San Marino      
Serbia    
Slovakia            
Slovenia            
Spania            
Storbritannia      
Sveits      
Sverige          
Tsjekkia          
Tyrkia2      
Tyskland         3    
Ukraina    
Ungarn          
Vatikanstaten    
Østerrike          
1Færøyene er ikke medlem av EU
2Ligger kun delvis i Europa
3Helgoland og Svalbard er ikke medlem av Schengen
.

Språk

Mer enn 90 prosent av Europas innbyggere snakker språk som tilhører den indoeuropeiske språkfamilien, men det finnes også språk som hører til andre språkfamilier. Blant de indoeuropeiske er de slaviske, germanske og romanske språkgruppene mest utbredt, med en andel på ca. 30 % hver som morsmål for Europas innbyggere.

En undersøkelse i 2012 viste at 51 % av befolkningen i EU behersker engelsk, 27 % tysk, 24 % fransk, 16 % italiensk og 15 % spansk. Undersøkelsen viste at 46 % kun behersker eget morsmål, mens 54 % behersker minst ett fremmedspråk, 25 % minst to fremmedspråk og 10 % minst 3 fremmedspråk i tillegg til eget morsmål. Som morsmål var tysk (16 %), engelsk (13 %), italiensk (13 %), fransk (12 %), spansk (8 %) og polsk (8 %) mest utbredt av de 23 offisielle språkene i EU.[18]

Tabellen viser utbredelsen av de største språkene i EU i 2012 som primærspråk (morsmål) og sekundærspråk (gode eller meget gode kunnskaper i språket) i forskjellige aldersgrupper og totalt:[19]

EU 2012 Morsmål % Sekundær % Totalt %
Språk 15-34 år 35-54 år 55+ år Alle 15-34 år 35-54 år 55+ år Alle 15-34 år 35-54 år 55+ år Alle
Engelsk 12,81 12,61 13,31 12,91 28,24 21,59 11,70 20,09 41,05 34,20 25,01 33,00
Tysk 12,41 15,83 18,38 15,71 8,73 6,99 4,66 6,69 21,14 22,82 23,04 22,40
Fransk 11,92 11,83 12,50 12,09 9,05 7,94 6,10 7,62 20,97 19,77 18,60 19,71
Italiensk 10,17 13,42 13,61 12,52 1,80 1,98 1,58 1,79 11,97 15,40 15,19 14,31
Spansk 7,79 8,48 7,86 8,06 6,50 4,71 2,88 4,60 14,29 13,19 10,74 12,66
Polsk 10,25 7,43 7,12 8,16 0,33 0,43 0,31 0,36 10,58 7,86 8,47 8,52
Nederlandsk 4,21 4,48 4,41 4,38 0,83 0,46 0,37 0,54 5,04 4,94 4,78 4,92
Rumensk 5,56 4,83 3,55 4,60 0,11 0,19 0,16 0,16 5,67 5,02 3,71 4,76

Språk som snakkes godt, meget godt eller flytende av mer enn 1 prosent av befolkningen i det enkelte land:[20]

  • Tyskland: Tysk 94,2 %, engelsk 31,9 %, fransk 8,8 %, russisk 7,6 %, tyrkisk 2,7 %, polsk 2,6 %, spansk 2,5 %, italiensk 2,2 %, nederlandsk 1,1 %.
  • Storbritannia: Engelsk 94,5 %, fransk 15,8 %, tysk 5,2 %, spansk 4,7 %, urdu 2,3 %, italiensk og polsk 1,8 %, hindi og russisk 1,5 %, arabisk og portugisisk 1,4 %, walisisk 1,3 %.
  • Frankrike: Fransk 96,3 %, engelsk 24,2 %, spansk 9,1 %, tysk 5,3 %, italiensk 3,7 %, arabisk 2,6 %, portugisisk 2,4 %.
  • Italia: Italiensk 97,4 %, engelsk 13,7 %, fransk 8,5 %, spansk 6,6 %, tysk 2,1 %, baskisk 1,0 %.
  • Spania: Spansk 93,9 %, katalansk 15,7 %, engelsk 11,7 %, fransk 5,9 %, galisisk 5,6 %, rumensk 2,8 %, italiensk 1,9 %, portugisisk 1,6 %, baskisk 1,3 %, tysk 1,2 %.
  • Polen: Polsk 95,2 %, engelsk 19,9 %, russisk 13,9 %, tysk 13,3 %, fransk 2,6 %, italiensk 1,4 %.
  • Romania: Rumensk 94,5 %, engelsk 17,0 %, fransk 9,7 %, ungarsk 9,2 %, italiensk 4,8 %, tysk 3,1 %, spansk 2,5 %, russisk 1,5 %.
  • Nederland: Nederlandsk 97,5 %, engelsk 38,5 %, tysk 28,3 %, fransk 15,6 %, spansk 3,2 %.
  • Belgia: Nederlandsk 62,0 %, fransk 60,9 %, engelsk 28,8 %, tysk 13,7 %, italiensk og arabisk 3,8 %, spansk 3,2 %, tyrkisk 2,1 %.
  • Portugal: Portugisisk 95,6 %, engelsk 14,9 %, fransk 10,4 %, spansk 7,0 %, estisk 1,9 %, tsjekkisk 1,8 %, tysk 1,2 %.
  • Hellas: Gresk 98,7 %, engelsk 32,7 %, fransk 6,3 %, tysk 4,0 %, italiensk 2,7 %, russisk 1,6 %, bulgarsk 1,1 %.
  • Tsjekkia: Tsjekkisk 98,8 %, engelsk 11,8 %, tysk 8,6 %, slovakisk 7,3 %, russisk 7,1 %, polsk 1,4 %, fransk 1,1 %.
  • Ungarn: Ungarsk 99,1 %, engelsk 12,4 %, tysk 10,9 %, russisk 2,6 %, fransk 1,8 %, rumensk 1,0 %.
  • Sverige: Svensk 96,7 %, engelsk 54,0 %, tysk 18,7 %, fransk 6,9 %, spansk 4,8 %, dansk 4,5 %, finsk 1,6 %, italiensk og arabisk 1,2 %.
  • Østerrike: Tysk 96,9 %, engelsk 40,6 %, fransk 6,9 %, italiensk 5,5 %, spansk 2,5 %, kroatisk 2,3 %, tyrkisk 1,7 %, russisk 1,3 %, ungarsk og slovensk 1,1 %.
  • Bulgaria: Bulgarsk 97,8 %, engelsk 12,3 %, russisk 9,2 %, tyrkisk 4,6 %, tysk 3,4 %, gresk og spansk 1,3 %, fransk 1,0 %.
  • Danmark: Dansk 98,4 %, engelsk 53,0 %, tysk 30,5 %, svensk 6,8 %, fransk 6,4 %, spansk 3,3 %.
  • Finland: Finsk 97,5 %, engelsk 45,3 %, svensk 34,1 %, tysk 13,2 %, fransk 3,3 %, russisk 2,5 %, spansk 2,4 %, estisk 1,2 %.
  • Irland: Engelsk 97,5 %, irsk 17,1 %, fransk 10,6 %, spansk 3,6 %, tysk 3,3 %, polsk 3,0 %.

I 2012 var det 97 % av elevene i EU som ikke hadde engelsk som morsmål som lærer det som fremmedspråk på skolen. 34 % av elevene i EU lærer fransk som fremmedspråk, og 22 % lærer tysk. Franskundervisning er mest utbredt i land som taler romanske og germanske språk. I slavisktalende land er tysken dominerende, og i enkelte land også russisk. Norge, Sverige og Frankrike skiller seg ut ved at spansk der er mest utbredt som fremmedspråk i skolen etter engelsk.[21][22]

Indoeuropeiske språk

Utdypende artikkel: Indoeuropeiske språk

Albansk er offisielt språk i Albania, Kosovo og Nord-Makedonia.

De baltiske språkene litauisk og latvisk snakkes i Litauen og Latvia.

De germanske språkene blir i hovedsak snakket av ca. 206 millioner mennesker i Nordvest-Europa og i noen deler av Sentral-Europa. Tysk snakkes i Tyskland og Østerrike, i tysktalende deler av Sveits, Belgia og Luxembourg, i Liechtenstein og i Sør-Tirol (i Italia). Engelsk snakkes i Storbritannia og Irland, samt Malta og den britiske kolonien Gibraltar. Nederlandsk snakkes i Nederland og Flandern (i Belgia), og frisisk snakkes nord i Nederland. I Norden snakkes det dansk i Danmark, færøyskFærøyene, islandskIsland, norsk i Norge og svensk i Sverige og i de svenskspråklige delene av Finland.

Gresk er offisielt språk i Hellas.

Betegnelsen keltiske språk ble opprinnelig kun brukt for å beskrive de gæliske språkene i Irland. Uttrykket brukes nå også om språkene som snakkes i Skottland og Wales. Keltisk Europa betegner området der de keltiske språkene snakkes eller tidligere ble snakket. De keltiske nasjonene er Irland, Skottland, Wales, Cornwall, Isle of Man og Bretagne. Alle disse landene snakker eller snakket keltiske språk, og deler derfor fortsatt den keltiske kulturen.

Noen ganger tas også Galicia og Asturias (spanske regioner) med i de keltiske områdene, selv om keltisk språk døde ut for over 1000 år siden der. England inkluderes av og til også, selv om Englands keltiske språk døde ut i det 18. århundre i Devon.

De romanske språkene stammer alle fra Latin og blir i Europa hovedsakelig snakket av ca. 210 millioner mennesker i Sørvest-Europa og i deler av Øst-Europa. Fransk snakkes i Frankrike, Luxembourg, Monaco, Romandie (i Sveits), Vallonia og Brussel (i Belgia), på Jersey og Guernsey samt i Valle d'Aosta (i Italia). Italiensk snakkes i Italia, San Marino og Ticino (i Sveits). Spansk og katalansk snakkes i Spania og Andorra, galisisk i Galicia (i Spania), rumensk i Moldova og Romania, portugisisk i Portugal, og retoromansk i deler av Sveits..

De slaviske språkene blir i hovedsak snakket av ca. 230 millioner mennesker i Sentral-, Øst- og Sørøst-Europa. Dette inkluderer Belarus, Bosnia-Hercegovina, Bulgaria, Kroatia, Tsjekkia, Nord-Makedonia, Montenegro, Polen, Russland, Serbia, Slovakia, Slovenia og Ukraina, i tillegg til betydelige minoriteter i Estland, Latvia, Litauen og Moldova.

 
Europa linguistic
 
Europa regional culture
 
Europa history; 1000.

Uralske språk

Utdypende artikkel: Uralske språk

De uralske språkene er delt inn i flere undergrupper. Finsk-ugriske språk snakkes i Norge, Sverige, Finland, Estland og europeiske deler av Russland, mens ugriske språk snakkes i Ungarn og sibirske deler av Russland. Disse språkene tilhører ikke den indoeuropeiske språkgruppe.

Tyrkiske språk

Utdypende artikkel: Tyrkiske språk

I den europeiske delen av Tyrkia er tyrkisk, som tilhører de tyrkiske språk, offisielt språk. Dette språk snakkes også av minoriteter i nabolandene, spesielt i Bulgaria. Andre tyrkiske språk som gagausisk og tatarisk er minoritetsspråk i ulike deler av østre og sørøstre Europa.

Totalt sett snakkes de tyrkiske språkene i Tyrkia, det ikke-anerkjente området Nord-Kypros, deler av Bulgaria, deler av Hellas, deler av Romania, deler av Nord-Makedonia, deler av Moldova, deler av Russland, deler av Ukraina og deler av Kaukasus.

Andre språk

I tillegg snakkes det i dag mange ulike språk fra ulike språkfamilier av personer som har innvandret til verdensdelen i den senere tid.

Alfabet

Det vanligste alfabetet i Europa er det latinske alfabet, etterfulgt av det kyrilliske alfabet som benyttes i Russland, Belarus, Ukraina, Bulgaria, Serbia, Montenegro og Nord-Makedonia, samt det greske alfabetet.

Kultur

Utdypende artikkel: Europeisk kultur

Global innflytelse

Kunst

Utdypende artikkel: Europeisk kunst

Mat og drikke

Utdypende artikkel: Europeisk mat og drikke

Musikk

Utdypende artikkel: Europeisk musikk

Sport

Utdypende artikkel: Europeisk sport

Religion

 
Kartet viser befolkningsflertallets religionstilhørighet i ulike deler av Europa og områdene rundt. Katolsk kristendom i blått, protestantisk kristendom i lilla, ortodoks kristendom i rødt, islam i grønt, buddhisme i oransje, jødedom i gult.

På grunn av store folkevandringer praktiseres de aller fleste kjente religioner i større eller mindre grad i Europa. Mest utbredt er:

Andre religioner praktiseres også i Europa, om enn i mindre grad:

Flere millioner europeere tilhører ingen religion eller de er ateister eller agnostikere. De største andelen ikke-religiøse (i prosent av innbyggertallet) finnes i Sverige, Tsjekkia og Frankrike, i tillegg til at de fleste tidligere kommunistiske land har en betydelig andel ikke-religiøse innbyggere.

Offisielle religioner

Flere europeiske land har offisielt privilegerte religioner, slik som

I Sveits er noen av kantonene (regionene) offisielt katolske, andre reformerte protestanter. Noen sveitsiske landsbyer har faktisk navnet på sin religion skrevet på byskiltet i tillegg til bynavnet.[trenger referanse] I Georgia har den georgiske ortodokse kirke en spesiell privilegert status. I Finland er både den finske ortodokse kirke og den finske lutherske kirke status som statskirker. Skottland har presbyterianismen som nasjonal kirke, men den er ikke lenger offisiell. I Sverige er den lutherske kirke nasjonal, men ikke lenger offisiell.

Russland anerkjenner både den østortodokse, den islamske, den buddhistiske og den jødiske tro som offisielle. I de tre russiske delstatene Kalmykia, Buryatia og Tuva er buddhismen offisiell religion.

Frankrike og Tyrkia er offisielt sekulære.

Religion i Europa i 2010 og fram mot år 2050

En prognose for den religiøse demografien i Europa, slik den forventes å være i 2050, viser at andelen kristne vil minke noe, mens andelen ikke-troende og muslimer vil øke noe. Tallene er basert på en studie som amerikanske Pew Research Center publiserte i 2015.[2]

Religiøs gruppe Antall i 2010 (prosent) Antall i 2050 (prosent) Endring (%) Fertilitetsrate (2010-50) Uten migrasjon (2050) Uten konverteringer
Kristne 553,3 mill. (74,5 %) 454,1 mill. (65,2 %) -99,2 mill. (-17,9 %) 1,6 barn per kvinne 66,7 % 70 %
Ikke-troende 139,9 mill. (18,8 %) 162,3 mill. (23,3 %) 22,4 mill. (16,0 %) 1,4 bpk 24 % 18,7 %
Muslimer 43,5 mill. (5,9 %) 70,9 mill. (10,2 %) 27,4 mill. (63,0 %) 2,1 bpk 8,4 % 10,1 %
Jøder 1,4 mill. (0,2 %) 1,2 mill. (0,2 %) -0,2 mill. (-15,2 %) 1,8 bpk 0 %
Hinduer 1,4 mill. (0,2 %) 2,7 mill. (0,4 %) 1,3 mill. (92,9 %) 1,5 bpk 0,2 %
Buddhister 1,4 mill. (0,2 %) 2,5 mill. (0,4 %) 1,1 mill. (85,0 %) 0,2 %
Andre religioner 0,9 mill. (0,1 %) 1,1 mill. (0,2 %) 0,2 mill. (23,3 %) 0,1 %
Folkereligioner 0,9 mill. (0,1 %) 1,6 mill. (0,2 %) 0,7 mill. (83,1 %) 0,1 % 0,2 %
Totalt 742,6 mill. 696,3 mill -46,2 mill 1,6 bpk

Tabellen viser at Europa vil være den eneste av de seks regionene i Pews undersøkelse hvor befolkningsmengden forventes å gå noe tilbake. Den viser videre at andelen kristne vil minke noe, mens andelen ikke-troende og muslimer vil øke noe. Andelen hinduer og buddhister forventes også å øke sin andel, men de vil fremdeles være små. Andelen muslimer forventes å utgjøre 10 % av befolkningen i Europa i år 2050 mens andelen kristne vil forventes å utgjøre 65 %. Veksten hos den muslimske gruppen vil i betydelig grad komme på bakgrunn av immigrasjon (ca halvparten) samt at den vil ha en noe høyere fødselrate enn gjennomsnittet av befolkningen i Europa. For øvrig er immigrasjon forventet å stå for nesten halvparten av økningen hos både muslimer, hinduer og buddhister.

Som i Nord-Amerika vil konverteringer få forholdsvis stor betydning for sammensetningen og den vil i all hovedsak skje mellom kristne og ikke-troende. Det vil i all hovedsak være gruppen ikke-troende som øker på bekosting av kristne. Siden ikke-kristne er den gruppen med lavest fødselsrate og lite migrasjon vil konverteringer ha svært mye å si for dens vekst. Disse to gruppen vil sammen utgjøre 88,5 % av befolkningen i Europa i år 2050 (mot 93 % i dag). Hos de andre gruppene forventes konvertering å ha liten betydning.

Se også

Referanser

  1. ^ Encyclopædia Britannica: Europe
  2. ^ a b Pewforum - The Future of World Religions: Population Growth Projections, 2010-2050 (2.4.2015)
  3. ^ Europarådet: Medlemsland
  4. ^ Ernest Klein: A comprehensive Etymological dictionary of the English Language, 1966
  5. ^ a b Leyser, Karl J. (1992): «Concepts of Europe in the Early and High Middle Ages» i: Past and Present, No. 137, The Cultural and Political Construction of Europe. (Nov. 1992), s. 25-47
  6. ^ Wolff, Larry (1994): Inventing Eastern Europe Stanford UP
  7. ^ Det finnes to forskjellige konvensjoner på hvor grensen mellom Europa og Asia ligger. Elbrus blir derfor tilordnet Europa eller Asia avhengig av hvilken konvensjon som blir lagt til grunn. Ingen av disse konvensjonene er offisielle, og dersom Elbrus blir sett som europeisk, er det Europas høyeste fjell.
  8. ^ «Cetorhinus maximus (Basking Shark)». web.archive.org. 26. juni 2012. Archived from the original on 26. juni 2012. Besøkt 11. september 2022. 
  9. ^ United Nations, Department og Economic and Social Affairs: World Population Prospects, The 2022 revision.
  10. ^ FN: World Statistics Pocketbook 2021
  11. ^ United Nations, Department og Economic and Social Affairs: World Population Prospects, The 2022 revision.
  12. ^ CIA The World Factbook. Major Urban Areas. Population 2023.
  13. ^ citypopulation.de og landenes offisielle nasjonale statistikkbyråer
  14. ^ Encyclopædia Britannica og landenes offisielle nasjonale statistikkbyråer
  15. ^ citypopulation.de og landenes offisielle nasjonale statistikkbyråer
  16. ^ CIA: The World Factbook
  17. ^ «Russland midlertidig kastet ut av Europarådet». NRK. 25. februar 2022. Arkivert fra originalen 25. februar 2022. Besøkt 29. mai 2022. 
  18. ^ Europakommisjonen: Eurobarometer 386: Europeere og deres språk Arkivert 6. januar 2016 hos Wayback Machine.
  19. ^ languageknowledge.eu: Språkkunnskaper i EU (basert på europakommisjonens rapport i 2012)
  20. ^ languageknowledge.eu: Språkkunnskaper i EU (basert på europakommisjonens rapport i 2012)]
  21. ^ Eurostat: Engelsk, fransk og tysk mest utbredt som fremmedspråk i europeiske skoler.
  22. ^ Eurostat: Engelsk, fransk og tysk fortsatt mest vanlige fremmedspråk på ungdomstrinnet i Europas skoler

Eksterne lenker