NATO

mellomnasjonal militær allianse

NATO[a] er en forsvarsorganisasjon[10] og allianse bestående av 31 land i Europa og Nord-Amerika. Organisasjonen ble opprinnelig opprettet for å sikre et felles forsvar mot det kommunistiske Sovjetunionen. Atlanterhavspakten, som ble undertegnet av tolv land i 1949, er grunnlaget for organisasjonen.[11][12]

NATO
Offisiell logo som inneholder NATOs flagg
NATO-toppmøte i juni 2021
Offisielt navnNorth Atlantic Treaty Organization, Organisation du traité de l'Atlantique nord (NATO, OTAN, NAVO, НАТО, NAVO, OTAN, OTAN, OTAN, اَلْنَاتُو, 나토, 北约, 北約, НАТА, נאט"ו, נאַט"אָ, NBNL, نیٹو, NATO, NATO, КАСО)
Stiftet4. april 1949
LandBelgia
HovedkontorBrussel (19672017)[1][2]
16. arrondissement (19591967) (Université Paris-Dauphine)
London (19501952)[3]
Palais de Chaillot (19521959)
Brussel (2017–) (NATO Hovedkvarter)[4]
MedlemskapEuropean Air Transport Command[5]
Grunnlegger(e)Paul-Henri Spaak, Lester B. Pearson, Gustav Rasmussen, Robert Schuman, Bjarni Benediktsson, Carlo Sforza, Joseph Bech, Dirk Stikker, Halvard Lange, José Caeiro da Mata, Ernest Bevin, Dean Acheson
Medlemmer31 land[6]
MottoAnimus in consulendo liber[7]
Flagg
Nettstedwww.nato.int (en, fr, ru, uk)
Kart
NATO
50°52′47″N 4°25′33″Ø

Det nordatlantiske råd er organisasjonens øverste myndighet. Rådet har det endelig ansvaret i alle NATO-spørsmål, også de som angår det militære fellesforsvaret.[13]

Kjernen i NATO er Atlanterhavspaktens artikkel 5, som fastslår at et angrep på et medlemsland er et angrep på hele alliansen.[14] Den eneste gangen den har blitt benyttet er i forbindelse med terrorangrepene mot USA i 2001, da den ble brukt som begrunnelse til angrepet på Afghanistan.[15]

Historie rediger

Begynnelsen rediger

NATO ble dannet i Washington, D.C. 4. april 1949 av tolv vestlige land. Bakgrunnen var frykt for Sovjetunionens økende maktposisjon i Europa, spesielt etter kommunistenes maktovertakelse i Tsjekkoslovakia i 1948. Kjernen av traktaten er artikkel V, som fastslår at et angrep på ett NATO-land er et angrep på hele alliansen.

Norge var en av statene som var med fra starten, noe som markerte et vendepunkt for norsk utenrikspolitikk. Samtidige forhandlinger om et skandinavisk forsvarsforbund måtte vrakes på grunn av en splittelse mellom Norge og Danmark, som ønsket en vestlig sikkerhetsgaranti, og Sverige, som ville fortsette sin nøytralitetspolitikk.[16]

Med opptrappingen av den kalde krigen utover i 1950-årene og utbruddet av Koreakrigen, ble Vest-Tyskland inkludert som medlem i 1955. Sovjetunionen svarte på dette med opprettelsen av Warszawapakten samme år.

Den kalde krigen rediger

 
NATO opererer med 17 overvåkningsfly av typen Boeing E-3 Sentry, som her er støttet av amerikanske F-16 fly.

I 1966 trakk Frankrike seg ut av NATOs felles militære kommandostruktur fordi Frankrikes president Charles de Gaulle mente den felles militærkommandoen i for stor grad fremmet USAs interesser og hemmet Frankrike i å fremme sine egne nasjonale interesser. Frankrike fortsatte likevel som politisk medlem av NATO. Dette førte til at Supreme Headquarters Allied Powers Europe (SHAPE) ble flyttet fra Paris til Mons i Belgia. Først i 1993 ble Frankrike fullverdig medlem igjen.

Spania ble medlem i NATO i 1982, og fra slutten av 1990-årene ble en rekke nye medlemsland fra den tidligere østblokken med.

Etter den kalde krigen rediger

Etter 1991 ble NATOs oppgaver i noen grad redefinert av medlemslandene. Et nytt konsept ble vedtatt som åpner for at NATO kan intervenere uten at noen av medlemslandene har vært utsatt for et direkte angrep, kalt «ikke-artikkel 5-krisehåndteringsoperasjoner». Konseptet har vært omstridt fordi det også åpner for intervensjoner uten et tydelig vedtak om inngripen fra FN.[trenger referanse] I 1995 intervenerte NATO i krigen i Bosnia med bakgrunn i et FN-vedtak. I 1999 gikk NATO til krig mot Jugoslavia uten at det forelå et vedtak om inngripen fra FN, noe som er i strid med suverenitetsprinsippet i folkeretten.[17]

Etter 11. september rediger

 
Bilde tatt under et NATO-møte i Praha i 2002.

Etter terroraksjonene i USA 11. september 2001 aktiverte NATO for første gang artikkel 5. Grunnlaget kan likevel bestrides, siden ingen av kaprerne kom fra Afghanistan og Osama bin Ladens opphold et sted ikke innebærer et angrep fra dette landet.[trenger referanse] USA og Storbritannia valgte likevel å gå til krig mot Afghanistan. Etter at Taliban-regimet i Afghanistan var styrtet, tok NATO kommandoen over ISAF-styrken som har mandat fra FN til å være en stabiliseringsstyrke i landet.

Det har foregått en diskusjon i NATO om de NATO-ledede ISAF-styrkene skal delta mer aktivt i USAs krig mot Taliban og andre grupper som kjemper mot USA og den USA-støttede regjeringen i Afghanistan. I 2003 vedtok NATO å utvide operasjonsområdet til ISAF-styrkene fra hovedstaden Kabul og til hele Afghanistan. I første omgang ble styrkene utplassert i andre områder i nord som har vært forholdsvis rolige. Høsten 2005 begynte prosessen med utplassering av ISAF-styrker i de mer urolige sørlige områdene.

NATO var ikke direkte involvert da USA, sammen med en «koalisjon av villige», gikk til krig mot Irak våren 2003. I forkant av krigsutbruddet ble imidlertid artikkel IV, som fastslår et medlemslands rett til konsultasjoner og felles forsvarsforberedelser, aktivert av Tyrkia, som fryktet at landet kunne bli utsatt for et motangrep fra Irak dersom USA benyttet landet som base for angrepet mot Irak. Situasjonen utløste en nær krise i NATO fordi Frankrike, Tyskland, Belgia og Luxembourg, som var sterkt imot USAs planer om å angripe Irak, lenge nektet å delta i felles forsvarsforberedelsene i situasjonen som forelå.[trenger referanse] Etter invasjonen har NATO hatt ansvar for trening av sikkerhetsstyrker for de nye USA-støttede myndighetene i Irak.

Medlemmer rediger

Opprinnelige land ved dannelsen av NATO den 4. april 1949 rediger

 
Animert kart over NATO–lands kronologiske medlemskap

Utvidelser under den kalde krigen rediger

 
NATO–land markert etter det året de ble medlem

a Den 3. oktober 1990 ble Tyskland gjenforent, og Øst-Tyskland ble en del av NATO

Utvidelse med østblokken rediger

Flere tidligere østblokkland og okkuperte nordeuropeiske land ble medlem av NATO etter avviklingen av den kalde krigen.

a Tidligere medlem av Warszawapakten
b Del av Sovjetunionen 1941-1991
c Del av Sovjetunionen 1941-1990
d Del av Jugoslavia 1918–1991
e Del av Warszawapakten frem til 13. september 1968
f Del av Jugoslavia 1918–2003, og deretter Serbia og Montenegro 2003–2006

Republikken Makedonia lå opprinnelig i navnestrid med Hellas. De to nasjonene inngikk i 2018 en forsoningsavtale. Navnestriden ble løst da Republikken Makedonias president den 12. februar 2019 kunngjorde at republikken skiftet navn til Republikken Nord-Makedonia.[20] NATO bestemte at landet kunne inviteres til å bli medlem av alliansen etter at navnestriden var avgjort.[21] Nord-Makedonia ble NATO-medlem den 27. mars 2020.[22]

Innlemmelse av tidligere nøytrale land rediger

Utdypende artikkel: Finland og NATO

Den 18. mai 2022, i kjølvannet av Russlands invasjon av Ukraina den 24. april, søkte Sverige og Finland om medlemskap i alliansen.

  •   Finland (4. april 2023) – tidligere nøytralt land

Fremtidig utvidelse av alliansen rediger

Sverige og Finland rediger

Utdypende artikkel: Sverige og NATO

 
Finlands president Sauli Niinistö og statsminister Sanna Marin holder pressekonferanse i forbindelse med Russlands invasjon av Ukraina i 2022

Sveriges tiltredelsesprotokoll er ratifisert og deponert av 30 land. De venter ennå på ratifisering av Ungarn.

Membership Action Plan rediger

NATOs Membership Action Plan-program (MAP), er et stadium for land før de blir medlem av organisasjonen.[23]

På et toppmøte i București i 2008 ble det enighet om at Georgia kunne bli medlem en gang i framtiden.[21]

Bosnia-Hercegovina rediger

Bosnia-Hercegovina ble i april 2010 invitert til å bli med i Membership Action Plan (MAP), men deretter ble det stillstand i prosessen på grunn av spørsmål knyttet til kontroll av forsvarsanlegg.[24] I 2018 ble landet igjen oppført i MAP.[25]

Ukraina rediger

NATO har stilt seg positivt til en søknad fra Ukraina, men fra 2010 søkte landet ikke aktivt medlemskap.[21] Dette endret seg i 2017, da president Petro Porosjenko ytret ønske om en plan som skulle lede til medlemskap i 2020.[26][27]

I 2019 trådte en endring av den ukrainske grunnloven i kraft; endring åpnet for at Ukraina kunne søke om medlemskap i NATO, slik parlamentet hadde gått inn for i 2017.[24] I september 2020 godkjente Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj landets nye sikkerhetspolitiske strategi, som omfattet et mål om å inngå partnerskap med NATO med sikte på å bli tatt opp som medlem.[24]

Samarbeid med tredjeland rediger

Partnership for Peace-programmet (PfP) ble etablert i 1994. Det åpner for et praktisk samarbeid mellom NATO og europeiske land på individuelt grunnlag.[28] Det euro-atlantiske partnerskap (EAPC) er et forum for samarbeid med land som ikke er medlem av alliansen. EAPC ble opprettet i 1997 og erstattet North Atlantic Cooperation Council.[29]

Oppbygging rediger

Organisasjonens ledelse rediger

Det nordatlantiske råd er NATOs øverste organ. Rådet har det endelig ansvaret i alle NATO-spørsmål, også de som angår det militære fellesforsvaret.[13] Det har møter en gang i uken og ledes av generalsekretæren. Hvert medlemsland er representert med en representant. Vanligvis møter en fast representant, men stats-, utenriks- og forsvarsministre kan også møte. Noen ganger i året holdes toppmøter hvor høyere politisk ledelse møtes for å ta viktige beslutninger.

NATOs vitenskaps- og teknologiorganisasjon (NATO STO) hører inn under Det nordatlantiske råd. Organisasjonen leder forskningssamarbeid mellom NATO-nasjoner.

NATOs generalsekretær – leder NATOs sekretariat og forskjellige råd.

NATOs militærkomité er NATOs øverste militære organ og består av medlemslandenes forsvarssjefer. Militærkomiteen gir sine militære vurderinger og anbefalinger til Det nordatlantiske råd. Forsvarssjefene er ofte representert i komiteen med en av sine to- eller trestjerners generaler (eller tilsvarende). Island kan ha sivil representasjon. Lederen av militærkomiteen er lederen for NATOs militære operasjoner.[30][31][32]

Militær kommandostruktur rediger

Allied Command Operations, ACO (norsk: Den allierte operasjonskommando) har ansvaret for alliansens militære operasjoner. Hovedkvarteret (SHAPE) ligger nær Mons i Belgia. Under ACO ligger to operative hovedkvarter på andre kommandonivå som er ansvarlig for den direkte kommandoen av operasjonene, i henholdsvis Brunssum i Nederland og Napoli i Italia.

Allied Command Transformation, ACT (norsk: Den allierte transformasjonskommando) med hovedkvarter i Norfolk i Virginia, har ansvaret for transformering og utvikling av alliansens styrker. Joint Warfare Center (Felles krigføringssenter) på Jåttå i Stavanger er en del av ACT.

Per 1. januar 2023 hadde NATO rundt 3,9 millioner yrkesaktive soldater totalt og cirka 8,2 millioner soldater totalt inklusive alle medlemslandenes tilleggsstyrker.[trenger referanse]

Utmelding rediger

Ifølge artikkel 13 kan medlemslandene kan melde seg ut av NATO på følgende vilkår:

 Etter at pakten har vært i kraft i tyve år, kan en part tre ut ett år etter at den har gitt varsel om det til Amerikas forente staters regjering, som skal underrette de andre parters regjering om deponeringen av ethvert varsel om oppsigelse. 

Traktat for det nord-atlantiske område[33]

Se også rediger

Fotnoter rediger

Type nummerering
  1. ^ av engelsk North Atlantic Treaty Organization; offisielt også fransk Organisation du traité de l’Atlantique nord (OTAN); norsk: Den nordatlantiske traktatsorganisasjon[8][9])

Referanser rediger

  1. ^ www.nato.int[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ www.nato.int[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ www.nato.int[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ www.nato.int[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ eatc-mil.com, besøkt 8. desember 2017[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ "Member countries"; besøksdato: 4. april 2023; forfatternavn: NATO; verkets språk: engelsk.
  7. ^ http://www.nato.int/multi/animus.htm.
  8. ^ (no) «NATO» i Store norske leksikon
  9. ^ «Avtale om status for Den nordatlantiske traktats organisasjon, de nasjonale representanter og den internasjonale stab». Lovdata. 20. september 1951. Besøkt 20. april 2022. 
  10. ^ «NATO». Store norske leksikon. Besøkt 30. oktober 2022. 
  11. ^ Cooper, Camilla Guldahl (21. januar 2022). «NATO». Store norske leksikon. Besøkt 25. mars 2022. 
  12. ^ «Traktat for det nordatlantiske området». Lovdata. 4. april 1949. Besøkt 16. april 2022.  NATOs stiftelsesdokument (norsk tekstversjon)
  13. ^ a b NATO. no#: Forsvarets pressetjeneste. 1955. s. 1. 
  14. ^ NATO. «Collective defence - Article 5». NATO (engelsk). Besøkt 14. mai 2022. 
  15. ^ NATO (11. september 2011). «Press release: Statement by the North Atlantic Council on the occasion of the 10th anniversary of the invocation of article 5 on 12 September 2001». NATO (engelsk). Besøkt 25. mars 2022. 
  16. ^ Lange (25. november 2015). «NATO-medlemskap og blokkpolitikk». www.norgeshistorie.no (norsk). Institutt for arkeologi, konservering og historie (IAKH) ved UiO. Besøkt 25. mars 2022. 
  17. ^ Folkeretten - FN-sambandet
  18. ^ «Montenegro ratifies Nato membership in historic shift to western alliance», The Guardian, 28. april 2017. Lest 27. mai 2017.
  19. ^ «Montenegro joins NATO as 29th Ally», NATO. Lest 5. juni 2017.
  20. ^ «Announcement of the Government of the Republic of North Macedonia for entry into force of the Final Agreement, Constitutional Amendments and Constitutional Law for Implementation of Amendments». Nord-Makedonias regjering. 12. februar 2019. Besøkt 12. februar 2019. 
  21. ^ a b c «Enlargement», NATO. Lest 27. mai 2017.
  22. ^ North Macedonia Officially Joins NATO, rferl.org, 27. mars 2020, 16:49 GMT
  23. ^ «NATO Press Release NAC-S(99)66 - 24 April 1999». www.nato.int. Besøkt 14. mai 2022. 
  24. ^ a b c NATO (11. mars 2022). «Relations with Ukraine». NATO (engelsk). Besøkt 25. mars 2022. «In June 2017, the Ukrainian Parliament adopted legislation reinstating membership in NATO as a strategic foreign and security policy objective. In 2019, a corresponding amendment to Ukraine’s Constitution entered into force. | In September 2020, President Volodymyr Zelenskyy approved Ukraine’s new National Security Strategy, which provides for the development of the distinctive partnership with NATO with the aim of membership in NATO.» 
  25. ^ «Welche Länder sind in der NATO? (Stand 2023)». Bundeszentrale für politische Bildung, Baden-Württemberg. 2023. Besøkt 11. juli 2023. 
  26. ^ «Ukraine wants membership plan talks, says Poroshenko». BBC News (engelsk). 10. juli 2017. Besøkt 10. juli 2017. 
  27. ^ «– Ukraina skal bli NATO-klart innen 2020». ABC Nyheter. 10. juli 2017. Besøkt 10. juli 2017. 
  28. ^ «Partnership for Peace programme». NATO. Besøkt 14. mai 2022. 
  29. ^ «NATO Handbook: The Euro-Atlantic Partnership Council (EAPC)». web.archive.org. 26. november 2002. Archived from the original on 26. november 2002. Besøkt 14. mai 2022. 
  30. ^ Cooper, Camilla Guldahl (30. mars 2020). «NATO». Store norske leksikon. Besøkt 3. mai 2020. 
  31. ^ «Hvordan arbeider NATO?». www.atlanterhavskomiteen.no. Arkivert fra originalen 26. september 2020. Besøkt 3. mai 2020. 
  32. ^ NATO. «Military Committee (MC)». NATO (engelsk). Besøkt 3. mai 2020. 
  33. ^ «Traktat for det nord-atlantiske område». NATO. 4. april 1949. Besøkt 27.12.2023. 

Eksterne lenker rediger