Robert Schuman

fransk politiker
For den tyske komponisten, se Robert Schumann

Robert Schuman (1886–1963) var en fransk jurist og kristendemokratisk politiker. Han tjenestegjorde i forskjellige departementer under den fjerde franske republikk, blant annet som utenriksminister og to ganger som statsminister. Senere ble han president for Europaparlamentet, der han også ble utnevnt som ærespresident.

Robert Schuman
Bundesarchiv Bild 183-19000-2453, Robert Schuman.jpg
Robert Schuman i 1949, 63 år gammel
FødtJean-Baptiste Nicolas Robert Schuman
29. juni 1886[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Luxembourg by[5]Rediger på Wikidata
Død4. september 1963[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (77 år)
Scy-Chazelles[6][7][8][5]Rediger på Wikidata
Gravlagt Église Saint-Quentin de Scy-ChazellesRediger på Wikidata
Utdannet ved Université de Strasbourg, Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität, Humboldt-Universität zu Berlin, Ludwig-Maximilians-Universität München, Athénée de LuxembourgRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, diplomat, juristRediger på Wikidata
Embete
32 oppføringer
President of the Council (1947–1948), medlem av Europaparlamentet (1958–1962), president for Europaparlamentet (1958–1960), President of the Council (1948–1948), conseiller général (1937–1940), conseiller général (1945–1949), deputert (1919–1924), deputert (1924–1928), deputert (1928–1932), deputert (1932–1936), deputert (1936–1942), deputert (1945–1946), deputert (1946–1946), deputert (1946–1951), deputert (1951–1955), deputert (1956–1958), deputert (1958–1962), utenriksminister (1952–1952), Minister of Justice (1955–1956), utenriksminister (1952–1952), utenriksminister (1951–1952), utenriksminister (1951–1951), utenriksminister (1950–1951), utenriksminister (1950–1950), utenriksminister (1950–1950), utenriksminister (1949–1950), utenriksminister (1948–1949), utenriksminister (1948–1948), utenriksminister (1948–1948), økonomi-, finans- og industriminister (1947–1947), økonomi-, finans- og industriminister (1947–1947), økonomi-, finans- og industriminister (1946–1946)Rediger på Wikidata
Parti Mouvement républicain populaire, Lorrain Republican Union, Popular Democratic PartyRediger på Wikidata
Nasjonalitet Frankrike, TysklandRediger på Wikidata
Utmerkelser
9 oppføringer
Ridder av Piusordenen, Erasmusprisen (1959), Karlsprisen (1958)[9], æresdoktor ved université Laval (1952)[10], æresdoktor ved Katholieke Universiteit Leuven, Æresborger av Luxembourg (1949)[11], storkors av forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden, æresdoktor ved University of Ottawa, æresborger av BonnRediger på Wikidata
Signatur
Robert Schumans signatur
Robert Schuman på Commons
Robert Schumans barndomshjem i Luxembourg.
Foto: Petra Klawikowski
Robert Schuman i 1929, 43 år gammel.
Robert Schuman møter til Europaparlamentets første møte 19. mars 1958.

Som fransk utenriksminister la han 9. mai 1950 fram den såkalte Schuman-planen for internasjonal forvaltning av den franske og tyske kull- og stålindustrien. Planen regnes som starten på den europeiske integrasjon etter andre verdenskrig, og som gjennom flere utviklingstrinn kulminerte med opprettelse av EU i 1993. Datoen 9. mai er vedtatt som Europadagen.

Schuman ble født med tysk statsborgerskap. Han skiftet til fransk statsborgerskap i 1919. I oppgjøret etter første verdenskrig, gikk Elsass-Lothringen da til Frankrike (som «Alsace-Lorraine»). Det ble i 1990 åpnet en saligkåringsprosess for Schuman i Den katolske kirke, og saken ble i 2004 sendt til Roma og Vatikanet.

Liv og virkeRediger

Schuman ble født i Clausen i Luxembourg av far Jean Bernard Schuman fra Lorraine (død 1900), og mor Eugénie, født Duren, fra Luxembourg (død 1911).[12] Hans fullstendige navn var Jean-Baptiste Nicolas Robert Schuman. Han vokste opp tospråklig, og ble preget av såvel tysk som fransk kultur.[13]

Han gikk ungdomsskole på Athénée de Luxembourg fra 1896 til 1903. Deretter tok han sin abitur ved Kaiserliche Gymnasium i Metz, og studerte fra 1904 til 1910 jus ved Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität i Bonn, senere i München, Berlin og Strasbourg. Han avsluttet med juridisk doktorgrad i Strasbourg i 1910.[13][14]

I 1912 tok han sin andre juridiske statseksamen, og startet praksis som advokat i Metz. I 1913 organiserte han i Metz den 60. Deutsche Katholikentag (det tyske katolikkmøtet), en legmannsfestival for tysktalende katolikker, holdt annethvert år. Fra 1914 til 1918 arbeidet han ved Bezirkspräsidium, distriktsadministrasjonen i Metz. Under første verdenskrig tjenestegjorde han som vanlig soldat i reserven.[13][15]

Etter første verdenskrig ble Elsass-Lothringen fransk (som «Alsace-Lorraine»), og Schuman ble i 1919 fransk statsborger. Hans kjennskap til det tyske språk og tysk levesett, kom til å bli en fordel for ham i hans videre liv som fransk politiker.[16][17]

Fransk politikerRediger

Robert Schuman var katolikk, og tilhørte gjennom hele sitt liv kristendemokratiske partier.[18] Schuman gikk inn i partiet Union Républicane Lorraine, og ble innvalgt i det franske parlamentet i 1919 fra departementet Moselle, valgkrets Thionville. Han ble gjenvalgt ved samtlige valg i mellomkrigstiden, og satt i parlamentet inntil han ble arrestert i 1940.[13][17]

Schuman var leder av parlamentets komité for Alsace-Lorraine fra 1929 til 1936, og visepresident for parlamentet fra 1928 til 1936. Han var også medlem av justiskomiteen. Schuman engasjerte seg for innføringen av fransk sivil-, handels- og undervisningsrett i Alsace-Lorraine. Han gikk inn for språklig og religiøs selvstendighet for Alsace-Lorraine, men uten å gå inn for ren autonomi. Generelt anså han sitt politiske virke som en mulighet til å utføre gode gjerninger, i samsvar med sin konfesjon. Noen personlig politikk anså han ikke som mulig å skape i den tredje franske republikk, som endte i 1940.[17][13][12]

I mars 1940 ble han utnevnt som statssekretær for flyktningesaker i Paul Reynauds regjering. Deretter ble hans embete videreført inn i den første Pétain-regjeringen, men tilsynelatende uten at han ble spurt. Han gikk uansett ut av embetet i juni samme år.[19] Senere samme år ble han arrestert av Gestapo. Han satt i fengsel i Metz og siden i Neustadt an der Weinstrasse. Han flyktet fra fengselet, og sluttet seg til den franske motstandsbevegelsen i 1942. Tyskerne utstedte en dusør på 100 000 Reichsmark til den som arresterte ham. Han avslo likevel et tilbud fra Charles de Gaulle som var leder av den franske eksilregjeringen i London, om å slutte seg til dem. Schuman ønsket å fortsette motstandskampen hos sine landsmenn i Frankrike.[13][20]

Schumans korte og formelle medlemskap av Petáins regjering, medførte først at han ble rammet av forbudet mot å bruke kollaboratører i Vichy-regjeringen, i den fjerde republikkens organer. Etter støtte fra Charles de Gaulle ble han imidlertid i september 1945 renvasket av parlamentets vedtaksorgan i slike saker (Haute Cour), og kunne tre inn i politikken igjen. Schuman ble valgt som medlem av Frankrikes nasjonalforsamling i 1945 og var medlem der til 1963. Han var medlem av den republikanske folkebevegelsen Mouvement républicain populaire.[13][19]

Robert Schuman var finansminister i Frankrike fra 1946 til 1947 i regjeringene til Georges Bidault og Paul Ramadier. Deretter var han statsminister første gang fra 24. november 1947 til 19. juli 1948. Da André Marie overtok som statsminister 26. juli 1948 ble Schuman utenriksminister, og beholdt denne posten også i regjeringene Bidault, Rene Pleven, Edgar Faure og Antoine Pinay. I en kort periode, fra 5. september 1948 til 7. september 1948, var Schuman statsminister for andre gang, men samtidig også utenriksminister. Hans utenrikspolitikk ble kritisert særlig fra gaullistisk side, på grunn av hans vilje til å inngå kompromisser i spørsmålet om Saarland. Fra 1955 til 1956 var han også justisminister i Faures regjering.[13][21]

Starten på europeisk integrasjonRediger

For Schuman var splittelsen mellom nasjonene i Europa en absurd anakronisme, og han tok til orde for etableringen av et samvirke mellom de europeiske landene. Landene skulle på tross av sine forskjeller, forplikte seg til gjensidig beskyttelse og konstruktivt samarbeid. Europas samling skulle ikke skapes gjennom tvang, men gjennom en voksende avhengighet statene imellom.[22]

I 1950 holdt han en rekke taler for studenter i Mainz og Berlin, der han gikk inn for en tilnærming mellom Frankrike og Tyskland.

Den 9. mai 1950 holdt han som Frankrikes utenriksminister en tale, der han presenterte det som siden er kalt Schuman-planen. I talen ga han uttrykk for at Frankrikes og Tysklands kull- og stålindustri burde stå under felles administrasjon. Det skulle skje i en organisasjon som også andre land kunne inviteres til å delta i. Talen som var basert på ideer av Schumans medarbeider Jean Monnet, regnes som starten på den europeiske integrasjon etter andre verdenskrig.[13][23] Både den amerikanske utenriksminister Dean Acheson og Tysklands forbundskansler Konrad Adenauer var blitt informert om talen på forhånd. Den 9. mai feires som Europadagen.[17]

Schuman undertegnet som Frankrikes utenriksminister i 1951 avtalen om det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF), som ble ratifisert i 1952.[13] EKSF utviklet seg videre til Den europeiske union.

Som utenriksminister var Schuman en drivende kraft for etableringen av Det europeiske forsvarsfellesskap (EFF). Avtalen om EFF ble inngått i 1952 mellom regjeringene i Belgia, Frankrike, Luxembourg, Nederland, Italia og Tyskland. Schuman gikk inn for en likestilling av Tyskland med de øvrige europeiske nasjonene. Dette ble bekreftet i den såkalte Tysklandsavtalen som ble undertegnet i 1952.[24] Planene om et europeisk forsvarsfellesskap strandet formelt, ved at Frankrikes nasjonalforsamling i 1954 ikke ønsket å ratifisere avtalen.[13][25] Robert Schuman var president for Europabevegelsen fra 1955 til 1961.

I 1961 fikk han slag under en spasertur, og kom seg aldri helt etter dette.[13][26]

EttermæleRediger

EU regner Schuman som en av unionens grunnleggere.[20] Luxembourg by utnevnte ham i 1949 som æresborger. Han ble enstemmig valgt som president for Europaparlamentet i 1958 og ble samme år tildelt Karlsprisen. I 1960 gikk han av som president i Europaparlamentet, og ble da utnevnt som ærespresident samme sted.[13]

Schumans memoarer Pour l'Europe (for Europa) ble utgitt i 1963.[14]

Det ble i 1990 innledet en saligkåringsprosess for Schuman i den katolske kirke i Frankrike. I mai 2004 ble det annonsert at behandlingen på bispedømmenivå var ferdig, og saken ble sendt til Roma og Vatikanet. Kardinal Paul Poupard ga i et intervju uttrykk for at opprettelsen av EU kunne betraktes som et under, og som sådan bli tatt hensyn til i saligkåringsprosessen for Schuman.[27]

  • Skulpturgruppe i Scy-Chazelles; fra venstre: De Gasperi, Schuman, Monnet og Adenauer.

  • Lycée Robert-Schuman i Metz

  • Schuman-plassen i Brüssel.
    Foto: David Edgar

  • Schuman-broen i Lyon.

  • Robert Schuman-kasernen i den tysk-franske brigaden i Mülheim.

ReferanserRediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Robert-Schuman, besøkt 9. oktober 2017
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014
  3. ^ a b Sycomore, «Robert Schuman», Sycomore-ID 6358
  4. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015
  5. ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Шуман Робер, besøkt 28. september 2015
  6. ^ 4umi.com
  7. ^ www.vanderkrogt.net
  8. ^ Geni.com, www.geni.com, Geni.com-ID 6000000014129660504
  9. ^ «Der Karlspreisträger 1958 Robert Schuman», arkiv-URL web.archive.org, verkets språk tysk, arkivert hos Wayback Machine, besøkt 14. desember 2014
  10. ^ Complete list of recipients from 1864 to today, www.ulaval.ca
  11. ^ www.hdg.de
  12. ^ a b «La biographie de Robert Schuman - Fondation Robert Schuman». www.robert-schuman.eu (fransk). Besøkt 2. mai 2018. 
  13. ^ a b c d e f g h i j k l m Blume, Dorlis/Zündorf, Irmgard. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Biografie: Robert Schuman». www.hdg.de (tysk). Stiftung Deutsches Historisches Museum, Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik Deutschland. Besøkt 30. april 2018. 
  14. ^ a b «Robert Schuman: key dates». CVCE.EU by UNI.LU (engelsk). 7. mai 2016. Besøkt 18. februar 2021. 
  15. ^ «Deutscher Katholikentag:  Gremien». web.archive.org. 6. februar 2015. Besøkt 9. februar 2021. 
  16. ^ Ravensburg, Munzinger-Archiv GmbH,. «Robert Schuman - Munzinger Biographie». www.munzinger.de (tysk). Besøkt 1. mai 2018. 
  17. ^ a b c d «Schuman, Robert». www.kas.de (tysk). 27. august 2013. Besøkt 10. februar 2021. «1919 nimmt er die französische Staatsbürgerschaft an und wird im Alter von 33 Jahren am 8. Dezember 1919 Abgeordneter für den Wahlkreis Diedenhofen (Thionville) in der französischen Nationalversammlung. Das politische Mandat sieht er als eine Aufgabe des Laienapostolats an. In der Dritten Französischen Republik (1920-1940) hat er keine Chance, mit einem eigenen politischen Konzept bekannt zu werden. Er engagiert sich für die Einführung des französischen Zivil-, Handels- und Schulrechts in Elsaß-Lothringen. Durch seine Arbeit in der Finanzkommission sammelt er Erfahrungen, die ihm in seinen politischen Ämtern nach 1945 von großem Nutzen sein werden.» 
  18. ^ «Who was Robert Schuman?». European University Institute (engelsk). Arkivert fra originalen 2. mai 2018. Besøkt 1. mai 2018. 
  19. ^ a b «Robert Schuman: un itinéraire étonnant, Par Raymond Poidevin - Fondation Robert Schuman». www.robert-schuman.eu. Fondation Robert Schuman. Besøkt 9. februar 2021. «Le très actif parlementaire de l'entre-deux-guerres se voit appelé à des fonctions gouvernementales à un moment tragique : il devient sous-secrétaire d' État aux réfugiés dans le gouvernement Paul Reynaud formé le 21 mars 1940 et le reste, semble-t-il sans avoir été consulté, dans le premier gouvernement Pétain. (Norsk meningsoversettelse: Den svært aktive parlamentarikeren i mellomkrigstiden ble kalt til regjeringsfunksjoner i en vanskelig tid. Han ble understatssekretær for flyktninger i Paul Reynaud-regjeringen som ble dannet 21. mars 1940. Deretter ble han tilsynelatende uten å ha blitt konsultert, også utnevnt som medlem av den første Pétain-regjeringen.)» 
  20. ^ a b «EU's pionerer». europa.eu (dansk). 16. juni 2016. Besøkt 9. februar 2021. 
  21. ^ «Site du Premier ministre - portail du Gouvernement français». web.archive.org. 24. april 2003. Besøkt 10. februar 2021. 
  22. ^ Markus Lingen (27. august 2013). «Schuman, Robert». www.kas.de (tysk). Besøkt 10. februar 2021. «Für Schuman ist die nationale Zersplitterung Europas ein widersinniger Anachronismus.» 
  23. ^ Deutschland, Stiftung Deutsches Historisches Museum, Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Kapitel: Anfänge der europäischen Integration». www.hdg.de (tysk). Besøkt 14. februar 2021. 
  24. ^ «Faksimile Die Pariser Verträge, 23. Oktober 1954 / Bayerische Staatsbibliothek (BSB, München)». www.1000dokumente.de. Besøkt 9. februar 2021. 
  25. ^ Bildung, Bundeszentrale für politische. «Europäische Verteidigungsgemeinschaft (EVG) | bpb». www.bpb.de (tysk). Besøkt 1. mai 2018. 
  26. ^ «Historical leaders of the EMI | EMI». europeanmovement.eu (engelsk). Besøkt 2. mai 2018. 
  27. ^ «Robert Schumans saligkåringssak oversendes til Roma». Den katolske kirke (norsk). Besøkt 2. mai 2018. 

Eksterne lenkerRediger


Forgjenger:
 André Philip  		Frankrikes finansminister
 Etterfølger:
 André Philip 
Forgjenger:
 André Philip  		Frankrikes finansminister
 Etterfølger:
 René Maier 
Forgjenger:
 Paul Ramadier  		Frankrikes statsminister
 Etterfølger:
 André Marie 
Forgjenger:
 André Marie  		Frankrikes statsminister
 Etterfølger:
 Henri Queuille 
Forgjenger:
 Georges Bidault  		Frankrikes utenriksminister
 Etterfølger:
 Georges Bidault 
Forgjenger:
 Emmanuel Temple  		Frankrikes justisminister
 Etterfølger:
 François Mitterrand 
Forgjenger:
 Hans Furler  		Europaparlamentets president
 Etterfølger:
 Hans Furler 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Robert_Schuman&oldid=21498535»