Koreakrigen

væpnet konflikt i årene 1950–1953

Koreakrigen var en væpnet konflikt som varte fra 25. juni 1950 til 27. juli 1953 da en våpenhvile trådte i kraft. Teknisk sett pågår konflikten fremdeles ettersom det aldri ble etablert en varig fredsavtale etter at kamphandlingene opphørte. En deklarasjon om fred ble signert mellom de to koreanske statene 4. oktober 2007 og målet er å erstatte våpenhvilen med en fredsavtale. De to nåværende lederne av Sør- og Nord-Korea møttes til toppmøte i 2018 for å diskutere en mulig varig fredsavtale.

Koreakrigen
Konflikt: Den kalde krigen
Dato25. juni 1950 -
våpenhvile fra 27. juli 1953
StedSør-Koreas flaggNord-Koreas flagg Koreahalvøya
ResultatFolkerettslig er det fortsatt krigstilstand, men kamphandlingene opphørte etter våpenhvileavtalen.
Territoriale
endringer
Opprettelse av demilitarisert sone. Begge parter fikk og avga mindre områder langs 38. breddegrad
Stridende parter
FNs flagg FN-koalisjonen:

Sør-Koreas flagg Sør-Korea
USAs flagg USA
Storbritannias flagg Storbritannia
Australias flagg Australia
Belgias flagg Belgia
Canadas flagg Canada
Colombias flagg Colombia
Etiopias flagg Etiopia
Filippinenes flagg Filippinene
Frankrikes flagg Frankrike
Hellas’ flagg Hellas
Luxembourgs flagg Luxembourg
Nederlands flagg Nederland
New Zealands flagg New Zealand
Unionen Sør-Afrikas flagg Unionen Sør-Afrika
Thailands flagg Thailand
Tyrkias flagg Tyrkia
Medisinske enheter:

Danmarks flagg Danmark
Indias flagg India
Italias flagg Italia
Norges flagg Norge (se NORMASH)
Sveriges flagg Sverige
Israels flagg Israel[1]
Nord-Koreas flagg Nord-Korea

Folkerepublikken Kinas flagg Kina
Sovjetunionens flagg Sovjetunionen
Medisinske enheter:[2]

Tsjekkoslovakias flagg Tsjekkoslovakia[3]
Polens flagg Polen
Ungarns flagg Ungarn
Bulgarias flagg Bulgaria
Romanias flagg Romania
Kommandanter og ledere
Sør-Koreas flagg Syngman Rhee
Sør-Koreas flagg Chung Il-kwon
Sør-Koreas flagg Paik Sun-yup
USAs flagg Harry S. Truman
USAs flagg Dwight D. Eisenhower
USAs flaggFNs flagg Douglas MacArthur
USAs flaggFNs flagg Matthew Ridgway
USAs flagg Mark Wayne Clark
Nord-Koreas flagg Kim Il-sung

Nord-Koreas flagg Choi Yong-kun
Nord-Koreas flagg Park Hon-young
Nord-Koreas flagg Kim Chaek
Folkerepublikken Kinas flagg Mao Zedong
Folkerepublikken Kinas flagg Peng Dehuai

Sovjetunionens flagg Josef Stalin
Styrker
Sør-Korea:

590 000

USA:
480 000

Storbritannia:
63 000

Canada:
26 000

Australia:
17 000

Andre:
25 240

Totalt:

1 201 240
Nord-Korea:

260 000

Kina:
926 000

Sovjetunionen:
26 000

Totalt:

1 212 000
Tap
Sør-Koreas hær:

137 899 drept,
450 742 skadet,
24 495 lemlestet i kamp,
8 343 fanget

USA:
36 516 drept,
92 134 skadet,
8 176 lemlestet i kamp,
7 245 fanget

Storbritannia:
1 109 drept,
2 674 skadde,
1 060 lemlestet eller fanget

Tyrkia:
721 døde,
2 111 skadde,
168 lemlestet i kamp,
216 fanget

Canada:
516 døde,
1 042 skadde

Australia:
339 døde,
1 200 skadde

Frankrike:
300 drept eller lemlestet i kamp

Hellas:
194 drept
459 skadde

Colombia:
163 døde,
448 skadde,
2 lemlestet,
28 fanget,

Thailand:
129 drept,
1 139 skadde,
5 lemlestet

Nederland:
123 drept

Filippinene:
112 drept

Belgia:
101 drept,
478 skadde,
4 lemlestet

New Zealand:
33 drept

Sør-Afrika:
28 drept,
8 lemlestet

Luxembourg: 2 drept

TOTALT: 178 185 soldater drept


Sivile tap: (sørkoreanske tall)
373 599 drept,
229 625 skadd,

387 744 savnet eller bortført
Den koreanske folkearmé:

215 000 døde,
303 000 skadde,
120 000 lemlestet eller krigsfanger

Kina:
138 108 drepte (offisielt),
minst 400 000 drepte (amerikansk estimat),
383 318 skadde (offisielt)
486 000 drept (amerikansk estimat)
25 621 maltraktert (offisielt)
21 400 fanget (offisielt)
21 000 fanget (amerikansk estimat)

Sovjetunionen:
282 døde

MILITÆRE TOTALT:
ca. 353 390 – minst 615 000


Sivile tap:
Ca. 1 million drepte (ingen offisielle estimater)[4]


Tap på begge sider:

Ca. 1 900 000 - ca. 2 540 400 (ca. 1 370 000 sivile og 531 575 - 1 166 784 militære)

Konflikten var geografisk begrenset til den koreanske halvøy og omfattet to parter. På den ene siden stod Nord-Korea støttet av Kina og Sovjetunionen, mens den andre siden bestod av Sør-Korea støttet av en USA-ledet FN-styrke.

Bakgrunn rediger

 
Framrykninger og tilbaketrekninger til fronten ble stabilisert

Korea har gjennom århundrene blitt invadert flere ganger av både Kina og Japan. Etter å ha slått de kinesiske styrkene i Første kinesisk-japanske krig i 1895 ble de japanske styrkene stående i Korea, da dette var strategisk sett svært viktig for Japan. Ti år senere slo de den russiske marinen utenfor Korea i Den russisk-japanske krig, og Japan annekterte landet formelt i august 1910.

Avslutningen av andre verdenskrig rediger

Denne situasjonen varte fram til Japans nederlag i andre verdenskrig. Under Potsdamkonferansen i juli-august 1945 besluttet andre verdenskrigs seierherrer at Koreahalvøya skulle deles i to okkupasjonssoner langs den 38. breddegraden. 10. august 1945 rykket de sovjetiske styrkene inn i den nordlige delen, mens de amerikanske styrkene okkuperte den sørlige delen tidlig i september, hvor de japanske styrkene formelt overleverte området til generalløytnant John R. Hodge 9. september 1945.

I forkant av den amerikanske innrykkingen, hadde den politiske organiseringen startet i det sørlige Korea. I desember 1945 ble Sovjetunionen og USA enige om en felles administrasjon for området for de neste fire årene, under internasjonalt tilsyn. Imidlertid valgte både USA og Sovjetunionen å styre sine respektive soner gjennom koreanske regjeringer, utpekt innen politiske miljøer som sto nær deres egne politiske ideologier. Dette førte til voldelige anslag i nord og politiske demonstrasjoner i sør.

Spørsmål om valg rediger

Den lange perioden under japansk styre gjorde de utenlandske okkupasjonene upopulære i Korea. Samtidig var det viktig for amerikanerne å unngå at det også i Korea ble etablert et sovjetvennlig regime, slik det utviklet seg i Øst-Europa.

Amerikanerne endret derfor posisjon og ba om at det ble avholdt valg i hele Korea, ut fra en antakelse om at den nordkoreanske lederen Kim Il-sung ville tape. Befolkningen i den sørlige okkupasjonssonen var omtrent dobbelt så stor som i nord, og Sovjetunionen forsto at deres kandidat Kim Il-sung neppe ville kunne vinne noe åpent valg for hele Korea.

Valg ble avholdt bare i sør, med støtte fra USA og FN. Valget ble vunnet av Syngman Rhee, en tidligere politisk fange hos japanerne, som senere hadde flyktet til USA. Venstresiden i det sørlige Korea boikottet valget som en protest mot USAs rolle under valgene. I nord åpnet Sovjetunionen for en maktovertakelse for Kim Il-sung. Rhees mange valg er kritisert for valgfusk,[5][6] noe som førte til at han senere måtte gå av etter Aprilrevolusjonen i 1960.

Militær spenning rediger

I henhold til avtalen fra desember 1945 trakk både USA og Sovjetunionen ut sine styrker i 1949. Samtidig argumenterte både Syngman Rhee og Kim Il-sung for at Korea skulle bli gjenforent under deres politiske system. Gjennom både 1949 og tidlig i 1950 var det militære sammenstøt langs 38. breddegrad. Josef Stalin var imidlertid tilbakeholden med å gi nordkoreanerne støtte for en militær aksjon med sør. Men i hele perioden ble de militære styrkene bygget opp og styrket med koreanere som hadde utført tjeneste i det kinesiske Folkets frigjøringshær.

Politisk spenning fram til nye krigshandlinger rediger

Utover våren 1950 var det store politiske massemønstringer og politisk relaterte demonstrasjoner i sør, hvilke ble brutalt slått ned av Syngman Rhees politistyrker. Myndighetenes utstrakte maktbruk som svar på urolighetene indikerte at politisk overtakelse i sør via infiltrasjon og agitasjon ville være en vanskelig oppgave. Kombinert med at de militære styrkene i sør ble stadig sterkere, gjorde dette at Kim Il-sung mente at de ikke kunne vente lenger med en militær aksjon sørover. Stalin godkjente dette til slutt og lovet materiell støtte.

Aktive krigshandlinger rediger

Krigsutbrudd rediger

25. juni 1950 gikk nordkoreanske styrker over den 38. breddegrad og inn i Sør-Korea, støttet av et intenst bombardement. 135 000 soldater støttet av til sammen 242 stridsvogner, hvorav 150 sovjetiske T-34, og 180 fly avanserte de hurtig mot en langt svakere motstander på rundt 98 000[7] soldater med dårligere utstyr, hvor de manglet blant annet stridsvogner, angrepsfly og panservernvåpen. Det var heller ingen utenlandske soldater stasjonert i landet da angrepet kom. Allerede om ettermiddagen 28. juni var den sørkoreanske hovedstaden Seoul inntatt.

Kamphandlingene skapte umiddelbart en stor flyktningestrøm, men mange av flyktningene ble drept av kamphandlingene.

FNs intervensjon rediger

Flertallet i FNs sikkerhetsråd, med Sovjetunionens representant fraværende, vedtok allerede samme dag som invasjonen fant sted, en henstilling til regjeringen i Pyongyang om å trekke sine tropper tilbake. Det skjedde ikke, og samme dag gikk USA til aksjon for å støtte Sør-Korea.

De sørkoreanske styrkene ble presset ned til den sørøstlige kystbyen Busan. Der ble FN-styrkene forsterket, og et motangrep ble igangsatt med en ilandsetting av marinestyrker ved Incheon utenfor Seoul. Dette kuttet de allerede sterkt belastede nordkoreanske forsyningslinjene og tvang dem til en rask retrett.

Da FN-styrkene, ledet av den amerikanske generalen Douglas MacArthur, krysset den 38. breddegrad, ble det advart mot å rykke for langt inn mot den kinesiske grensen, både fordi dette ville kunne provosere fra kinesisk militært engasjement, og vinteren i disse fjellstrøkene kunne by på tøffe forhold.

MacArthur avviste fullstendig muligheten for kinesisk militær innblanding, og selv etter trefninger med kinesiske tropper ble FN-styrkenes meldinger om dette avvist av hovedkvarteret for FN-styrkene, plassert i Japan.

Kinas inngripen rediger

I november 1950 dukket de første kinesiske troppene opp i felten, og Kinas engasjement økte betydelig etter hvert. Vinteren satte inn for fullt, og de amerikanske styrkene i dette området var ikke utstyrt for å møte slik ekstrem kulde som de ble utsatt for. Mange frøs i hjel, og kineserne feide over de forkomne amerikanske styrkene. En storstilt og vellykket evakuering fra de mest utsatte områdene ble gjennomført og reddet FN-styrkene fra et totalt nederlag i nord.

De kinesiske tapene var samtidig helt enorme. Etter at en del arkiver er blitt tilgjengelige i Folkerepublikken Kina kan det påvises at dette i stor grad skyldes Mao Zedongs detaljstyring fra Beijing. For ham var politiske og diplomatiske poenger av førsterangs interesse, og store tap var ikke noe vesentlig problem for ham. Den kinesiske overkommandant general Peng Dehuai mente at en langsommere fremrykning som ikke tynnet ut styrkene ved fronten og ikke forlenget forsyninglinjene så raskt ville ha ført til man nådde sine mål, om enn senere. Men i drakampene mellom ham og Mao kom han som regel til kort. Kildene viser at det også oppstod friksjon mellom Mao og Stalin, ettersom sovjeterne utstyrte og trente Folkets frigjøringshærs flystyrker. Måten krigen ble ført på gjorde flystyrkene mindre effektive enn de kunne ha vært; de hadde sin fulle hyre med å patruljere over Yaluelven og hadde for lang vei frem til fronten til å gi virkningsfull kampstøtte til de kinesiske bakkestyrke.[8]

Spørsmål om atomvåpen rediger

MacArthur ville stoppe den kinesiske fremrykningen ved bruk av atomvåpen, men president Harry S. Truman ga ikke tillatelse til dette. MacArthur gikk da ut med sterk kritikk mot presidenten og ble deretter avsatt som øverstkommanderende.

Frontlinjen flyttet seg både sørover og nordover, men sommeren 1951 stabiliserte FN-styrkene sine stillinger noe nord for den opprinnelige grensen. Områder i øst ble tilføyd Sør-Korea, som samtidig mistet kontrollen over en kyststripe i vest.

Våpenhvile rediger

 
Den koreanske halvøy ble før krigen delt etter den 38. breddegrad, deretter langs den demilitariserte sonen (DMZ). De avmerkete tunnelene ble oppdaget på 1970-tallet og i 1999.

Våpenhvileforhandlingene pågikk i to år,[9] først i den gamle koreanske hovedstaden Kaesong som nå ligger i det sørlige Nord-Korea.[9] Det store problemet under forhandlingene var spørsmålet om hjemsendelse av krigsfangene.[9] da en rekke kinesere og nordkoreanere nektet å reise tilbake,[10] noe som var uakseptabelt for de kinesiske og nordkoreanske myndighetene.[9] I den endelige våpenhvileavtalen ble det satt opp en nøytral kommisjon for å håndtere dette spørsmålet.[9][11]

29. november 1952 reiste den nyvalgte amerikanske presidenten Dwight D. Eisenhower til Korea for å se hva som måtte til for å få avsluttet krigen.[9] Etter at FN hadde akseptert Indias forslag til våpenhvile ble en avtale inngått 27. juli 1953, med en delelinje omtrent rundt den 38. breddegrad og da avtalen var akseptert av alle parter, ble det opprettet en demilitarisert sone som siden har blitt bevoktet av deltakerne i krigen.

Utdypende artikkel:Den demilitariserte sonen i Korea

Etter at våpenhvilen ble inngått, ble Operasjon Glory iverksatt i perioden juli-november 1954 for at partene skulle få utvekslet sine døde. Levningene etter 4 167 amerikanske soldater ble utvekslet mot 13 528 døde kinesere og nordkoreanere. I tillegg ble 546 sivile som var døde etter fengsling overlevert.[12] Etter Operasjon Glory ble 416 ikke identifiserte soldater fra Koreakrigen gravlagt på Hawaii. De amerikanske myndighetene opplyste at av 1 394 navn som ble overlevert fra motparten, var 858 riktige. Fra 4 147 kister med levninger, viste rettsmedisinske undersøkelser at disse stammet fra 4 219 individer. Av disse var 2 944 identifisert som amerikanere, og alle, bortsett fra 416 personer, var identifisert ved navn.[13] I perioden mellom 1996 og 2006 har de nordkoreanske myndighetene oppdaget 220 levninger ved det koreansk-kinesiske grensen.[14]

Utdypende artikkel: Bombardementet av Yeonpyeong

Nord-Korea erklærte 27. mai 2009 at de ikke lenger ville rette seg etter våpenhvilen og at ethvert forsøk på å inspisere nordkoreanske fartøy ville bli fulgt av en hurtig og kraftig militær reaksjon.[15] I mars 2010 ble det sørkoreanske krigsskipet Cheonan senket og 46 sørkoreanske soldater ble drept. Sørkoreanske myndigheter mener at det var en nordkoreansk torpedo. Nord-Korea har avvist at de stod bak angrepet.[16] Den 23. november 2010 angrep Nord-Korea den sørkoreanske øya Yeonpyeong med en befolkning på 1 794 med ca. 200 granater, og minst 70 boliger ble satt i brann, fire ble drept, hvorav to sørkoreanske soldater, samt flere skadde, også sivile.[16] Sør-Korea har meldt at de har den høyeste forsvarsberedskapen for fredstid.[16]

Tap rediger

Tallene for hvor mange som har omkommet under Koreakrigen varierer fra 2 til over 3 millioner. De fleste kildene mener tallet ligger rundt 2,5 millioner. Vel 800 000 soldater døde som følge av krigen (Kina ca. 170 000, Nord-Korea ca. 350 000, Sør-Korea ca. 220 000, FN-styrkene ca. 55 000), mens over halvannen million koreanske sivile ble drept (Nord-Korea mellom 700 000 og 1 000 000 og Sør-Korea ca. 550 000).

Over 7 millioner koreanere lever med kjent eller ukjent familie på den andre siden av grensen. De fleste har ikke hatt kontakt siden våpenhvilen startet.

Bidrag etter land rediger

Norges bidrag rediger

Norge deltok fra 1951–1954 med et mobilt militærsykehus (Norwegian Mobile Army Surgical Hospital; NORMASH) som en del av FN-styrken. Her tjenestegjorde til sammen 623 kvinner og menn. Omtrent halvparten av bidraget bestod av sanitetspersonell, inkludert en rekke kvinner, samt en vakttropp og annet støttepersonell.[17] Norge bidro også med penger til de allierte, og etablerte sammen med Danmark og Sverige sykehuset National Medical Center som ble åpnet i 1958.

Påstander om en hemmelig norsk tropp stridende soldater i Korea i 1952 rediger

I 2014 ble det påstått at en tropp stridende norske soldater i all hemmelighet ble sendt til Koreakrigen.[18] Påstandene stammer fra en Arne Andersen som tjenestegjorde som stormpioner i Tysklandsbrigaden i 1952. Andersen og hans tropp skal ifølge påstandene ha blitt sendt til Korea i perioden juni til oktober samme år. Påstandene ble senere omtalt av Knut Kjosås i en artikkel i Klassekampen i 2018,[19] og i en masteroppgave utgitt i 2017,[20] samt i Høiland og Bjaalands Stay Behind, bind 2, fra 2024.[21] Påstandene står således i kontrast til den dokumenterte norske politikken om å unngå at det skulle sendes stridende soldater til krigen, blant annet forklart ved Hærens ressursmangel, og behovet for å bygge opp det hjemlige forsvaret etter andre verdenskrig.[22]

 
[23] Undersøkelser sannsynliggjør at teksten som er gjengitt her er en modifisert avskrift av teksten fra et ekte Bronze Star Medal sertifikat, For eksempel dette som også er signert av general Gettys. Feil nummer en i avskriften er "executive order" dateringen som enten skulle vært "5 February 1944" eller "24 August 1962". Feil nummer to er "given under my hand" datoen, som ikke kan være før datoen som oppgis i "executive order" delen lenger opp. Feil nummer tre er signaturen til generalmajor Gettys som ikke kunne ha vært generalmajor i 1952. Samtlige feil skaper tre ulike selvmotsigelser som må bety at dette skrivet er en forfalskning gjennomført av en person som ikke kjenner betydningen til de ulike formuleringene i et slikt sertifiktat.[24] Undersøkelser sannsynliggjør at teksten som er gjengitt her er en modifisert avskrift av teksten fra et ekte Bronze Star Medal sertifikat, For eksempel dette som også er signert av general Gettys. Feil nummer en i avskriften er "executive order" dateringen som enten skulle vært "5 February 1944" eller "24 August 1962". Feil nummer to er "given under my hand" datoen, som ikke kan være før datoen som oppgis i "executive order" delen lenger opp. Feil nummer tre er signaturen til generalmajor Gettys som ikke kunne ha vært generalmajor i 1952. Samtlige feil skaper tre ulike selvmotsigelser som må bety at dette skrivet er en forfalskning gjennomført lenge i etterkant av 1952, av en person som ikke kjenner betydningen til de ulike delene i et slikt sertifikat.[25] Undersøkelser sannsynliggjør at teksten som er gjengitt her er en modifisert avskrift av teksten fra et ekte Bronze Star Medal sertifikat, For eksempel dette som også er signert av general Gettys. Feil nummer en i avskriften er "executive order" dateringen som enten skulle vært "5 February 1944" eller "24 August 1962". Feil nummer to er "given under my hand" datoen, som ikke kan være før datoen som oppgis i "executive order" delen lenger opp. Feil nummer tre er signaturen til generalmajor Gettys som ikke kunne ha vært generalmajor i 1952. Samtlige feil skaper tre ulike selvmotsigelser som må bety at dette skrivet er en forfalskning gjennomført av en person som ikke kjenner betydningen til de ulike formuleringene i et slikt sertifiktat.[26] Undersøkelser sannsynliggjør at teksten som er gjengitt her er en modifisert avskrift av teksten fra et ekte Bronze Star Medal sertifikat, For eksempel dette som også er signert av general Gettys. Feil nummer en i avskriften er "executive order" dateringen som enten skulle vært "5 February 1944" eller "24 August 1962". Feil nummer to er "given under my hand" datoen, som ikke kan være før datoen som oppgis i "executive order" delen lenger opp. Feil nummer tre er signaturen til generalmajor Gettys som ikke kunne ha vært generalmajor i 1952. Samtlige feil skaper tre ulike selvmotsigelser som må bety at dette skrivet er en forfalskning gjennomført av en person som ikke kjenner betydningen til de ulike formuleringene i et slikt sertifiktat.[27]

Andersens påstander blir tilbakevist i en redegjørelse fra Forsvaret.[28] Noen av funnene viser for eksempel at et påstått originalt dokument angående amerikanske medaljer ikke er et ekte dokument. Dokumentet inneholder en rekke faktiske feil som ikke ville forekommet dersom de var utstedt fra det amerikanske forsvarsdepartementet (se bildet med forklarende tekst til høyre).[29] Reiseruten Andersen oppgir å ha benyttet inneholder også flere anomalier og ulogiske påstander.[30] De mest fremtredende er at Andersen hevder at hans tropp ble flydd til Salomonøyene i et amerikansk B-52 bombefly, samt at de skal ha blitt deployert til Korea fra nevnte øygruppe som med sine 5500 kilometer fra krigsteateret ikke ble benyttet som en transporthub under krigen.[31]

Undersøkelsene Forsvaret har foretatt viser også at Andersen har beskrevet sin tjeneste og plasserer seg selv fysisk i Tysklandsbrigaden fra mai til oktober 1952. Hans relativt presise beskrivelser passer meget godt med det faktiske utdannings- og øvelsesprogrammet som hans tropp gjennomgikk i brigaden. Andersen beskriver eksempelvis også hvordan han var vitne til at hans medsoldat Kåre Anders Nilsen ble drept den 24. september 1952.[32]

Detaljene som presenteres av Forsvaret, tilsier at historien om at Norge sendte en tropp hemmelige stridende soldater til Koreakrigen i 1952 ikke kan stemme. De nordmenn som kjempet i krigen, og hvis tjeneste kan dokumenteres, var for det meste vervede soldater i det amerikanske forsvaret.[33]

Krigen i populærkulturen rediger

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 24. august 2015. Besøkt 8. juli 2015. 
  2. ^ «Cinnost CSLA za valky v Koreji... | Ross Hedvicek ... Nastenka AgitProp». Arkivert fra originalen 8. september 2017. Besøkt 10. september 2010. 
  3. ^ Češi v korejské válce - www.lidovky.cz Arkivert 30. august 2010 hos Wayback Machine.
  4. ^ Twentieth Century Atlas – Death Tolls – 20th Century death tolls larger that one million but fewer that five million – Korean War (3 000 000)
  5. ^ EB
  6. ^ BBC
  7. ^ Store norske leksikon
  8. ^ Xiaoming Zhang: Red Wings over the Yalo: China, the Soviet Union, and the Air War in Korea, College Station TX: Texas A&M University Press, 2002, ISBN 1-58544-201-1
  9. ^ a b c d e f Stokesbury, James L: A Short History of the Korean War, New York: 1990, Harper Perennial. ISBN 0688095135.
  10. ^ Boose, Donald W., Jr. (våren 2000). «Fighting While Talking: The Korean War Truce Talks». OAH Magazine of History. Organization of American Historians. Arkivert fra originalen 12. juli 2007. Besøkt 13. oktober 2010. ««...the UNC advised that only 70,000 out of over 170,000 North Korean and Chinese prisoners desired repatriation.»» 
  11. ^ Hamblen, A.L. «Korean War Educator: United Nations: Command Repatriation Group». Korean War Educator. Besøkt 13. oktober 2010. 
  12. ^ «Operation Glory». Fort Lee, Virginia: Army Quartermaster Museum, US Army. Arkivert fra originalen 28. desember 2007. Besøkt 13. oktober 2010. 
  13. ^ US Department of Defense. «DPMO White Paper: Punch Bowl 239» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 6. januar 2012. Besøkt 13. oktober 2010.  «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 6. januar 2012. Besøkt 13. oktober 2010. 
  14. ^ Remains from Korea identified as Ind. soldier – Army News, opinions, editorials, news from Iraq, photos, reports – Army Times
  15. ^ Bloomberg.com: North Korea Threatens Armed Strike, End to Korean War Armistice Arkivert 23. januar 2009 hos Wayback Machine.
  16. ^ a b c «Sørkoreanske hus brenner etter angrep fra nord» Aftenposten 23. november 2010, besøkt 23. november 2010
  17. ^ «UN Command (UNC)». I tjeneste for Norge (norsk). Besøkt 18. desember 2022. 
  18. ^ Jentoft, Morten (3. mai 2014). «Nordmenn deltok i Koreakrigen». NRK. Besøkt 18. desember 2022. 
  19. ^ «Hva gjorde vi i Korea?». klassekampen.no. Besøkt 18. desember 2022. 
  20. ^ Kjosås, Knut (2017). De taushetsbelagte menn. Høgskulen på Vestlandet. 
  21. ^ Høiland, Geir; Bjaaland, Torstein (2024). Stay Behind, bind 2 Forsvarets hemmelige avdeling 1946–1990. Pax. ISBN 9788253044187. 
  22. ^ Kjetil, Skogran (1994). Norge og Koreaspørsmålet, 1945-1953. Universitetet i Oslo. 
  23. ^ Knut Kjosås. «DE TAUSHETSBELAGTE MENN Den ukjente historien om norske soldater i Koreakrigen». Besøkt 10. juni 2024. 
  24. ^ Redegjørelse for Forsvarets bidrag i Tysklandsbrigaden og Koreakrigen i 1952
  25. ^ Redegjørelse for Forsvarets bidrag i Tysklandsbrigaden og Koreakrigen i 1952
  26. ^ Redegjørelse for Forsvarets bidrag i Tysklandsbrigaden og Koreakrigen i 1952
  27. ^ Redegjørelse for Forsvarets bidrag i Tysklandsbrigaden og Koreakrigen i 1952
  28. ^ Redegjørelse for Forsvarets bidrag i Tysklandsbrigaden og Koreakrigen i 1952
  29. ^ Redegjørelse for Forsvarets bidrag i Tysklandsbrigaden og Koreakrigen i 1952
  30. ^ DE TAUSHETSBELAGTE MENN Den ukjente historien om norske soldater i Koreakrigen Side 52.
  31. ^ Redegjørelse for Forsvarets bidrag i Tysklandsbrigaden og Koreakrigen i 1952
  32. ^ «Nasjonalt veteranmonument». 
  33. ^ Flovik Thoresen, Knut (2019). Nordmenn i krig - 1850 - 2019. Historie og kultur. 

Eksterne lenker rediger