Douglas MacArthur

amerikansk general og krigshelt

Douglas MacArthur (født 26. januar 1880 i Little Rock i Arkansas, død 5. april 1964 i Washington, DC), sønn av Arthur MacArthur jr., var en amerikansk offiser som tjenestegjorde under blant annet okkupasjonen av Veracruz under den meksikanske borgerkrigen, første verdenskrig, andre verdenskrig, okkupasjonen av Japan og koreakrigen. MacArthur tjenestegjorde som USAs hærstabssjef 1930-1935.[trenger referanse] Han er mest kjent som amerikansk befalshavende i Stillehavet under andre verdenskrig. Douglas MacArthur er den høyest dekorerte soldaten i den amerikanske hærens historie og en av bare fem som noen gang har blitt tildelt graden General of the Army. Han var også den eneste feltmarskalk i den filippinske hæren - fra 1936 til 1937. Offisielt ble han pensjonert fra USAs hær 31. desember 1937.

Douglas MacArthur
Født26. jan. 1880[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Little Rock[5][6]
Død5. apr. 1964[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (84 år)
Washington D.C.[7][6]
Nyresvikt
BeskjeftigelseOffiser, arméoffiser Rediger på Wikidata
Embete
  • USAs hærsjef (1930–1935) Rediger på Wikidata
Utdannet vedU.S. Army Command and General Staff College
United States Military Academy
Milwaukee High School of the Arts
EktefelleJean MacArthur
Louise Cromwell
FarArthur MacArthur jr.
MorMary Pinckney Hardy[8]
SøskenArthur MacArthur III
BarnArthur McArthur IV
PartiDet republikanske parti
NasjonalitetUSA
GravlagtMacArthur Memorial
Utmerkelser
38 oppføringer
Croix de guerre 1914–1918
Medal of Honor
Distinguished Service Cross
Navy Distinguished Service Medal
Silver Star
Distinguished Flying Cross
Air Medal
Philippine Campaign Medal
Mexican Service Medal
World War I Victory Medal
Army of Occupation of Germany Medal
American Defense Service Medal
Asiatic-Pacific Campaign Medal
World War II Victory Medal
Army of Occupation Medal
National Defense Service Medal
Korean Service Medal
FNs Koreamedalje
Bronze Star Medal
Storkorsridder av Order of the Bath
Storkors av Kroneordenen
Purple Heart
Storbånd av Paulowniablomstenes orden
Médaille militaire
Kongressens gullmedalje
Den hvite ørns orden
Army Distinguished Service Medal
Médaille Interalliée 1914-1918
Den hvite løves orden (1932)[9]
Italias militærorden
Den oppadstigende sols orden
Storkors av Æreslegionen
Croix de Guerre
Kroneordenen
Filippinenes æreslegion
Ordenen for nasjonal grunnleggelse
Storkors av Ordenen Polonia Restituta
Sølvkors av Virtuti Militari
TroskapUSA, Filippinene
VåpenartDen filippinske hæren, United States Army
Militær gradGeneral of the Army (18. desember 1944)
Deltok iFørste verdenskrig, Koreakrigen, andre verdenskrig, Det andre slaget ved Marne, slaget ved St. Mihiel, Meuse-Argonne-offensiven, Slaget om Filippinene, felttoget på Ny Guinea, Slaget om Filippinene, Borneo-kampanjen, okkupasjonen av Japan, Slaget om Incheon
IMDbIMDb
Signatur
Douglas MacArthurs signatur

Første og andre verdenskrig rediger

I 1941 kalte USA han tilbake til militærtjeneste. Under andre verdenskrig kommanderte Douglas MacArthur en hær bestående hovedsakelig av australske tropper, men også amerikanske, britiske og nederlandske. Han er fremdeles upopulær i Australia på grunn av sine ordre om at australske seire skulle rapporteres som «allierte seiere», mens amerikanske seire skulle rapporteres som «amerikanske seire».[trenger referanse] Dessuten ble den australske hæren fra 1943 benyttet kun ved harde og usentrale fronter, mens amerikanerne fikk de mest prestisjefylte frontene.[trenger referanse]

Koreakrigen rediger

MacArthur var øverstkommanderende for FN-styrkene i koreakrigen. Etter å ha vært på retrett fra 25. november 1950,[10] klarte USAs Åttende armé (ledet av Ridgway) fra januar 1951 å påføre kineserne store tap[11] og presse dem tilbake. Seoul ble gjenerobret i mars 1951 og kineserne ble presset nord til 38. breddegrad.[12] Etter denne fremgangen øynet president Harry S. Truman en god anledning til å tilby fredsforhandlinger, men allerede 24. mars oppfordret MacArthur Kina til å erkjenne at de var slått, dermed utfordret han både Kina og sine egne overordnede samtidig. Trumans foreslåtte utspill ble dermed lagt dødt.[13]

Den 5. april leste lederen i Representantenes hus Joseph W. Martin jr. opp ett brev på husets gulv fra MacArthur, hvor MacArthur kritiserte Trumans «Europa først»-politikk og den begrensede krigsinnsatsen.[14] Brevet konkluderte med «vi må vinne. Det finnes ikke noe alternativ til seier».[15] MacArthur hadde brutt Trumans direktiv av 6. desember 1950 som forbyr militært personell i å uttale seg offentlig i utenrikspolitiske saker uten forhåndsgodkjenning fra utenriksdepartementet.

MacArthur hadde i en tid blitt oppfattet som stadig mer egenrådig og vanskelig å styre, og det hadde etter hvert oppstått en maktkamp mellom ham og Truman. Samtidig så det ut som at MacArthur enten undervurderte faren for at koreakrigen kunne utvikle seg til en storkrig mellom Kina og USA, eller konsekvensene av en slik krig. På ordre fra Truman ble MacArthur avløst som øverstkommanderende for FN-styrkene av Matthew Ridgway den 11. april 1951. I mai gikk han av med pensjon for andre gang (første gang var 31. desember 1937), men siden en General of the Army formelt innehar sin posisjon livet ut, ble han av administrative grunner registrert som in absenteearméstabssjefens kontor.

Senere liv rediger

I 1955 vurderte kongressen et lovforslag som hvis det ble vedtatt, ville gitt president Dwight D. Eisenhower mulighet til å forfremme Douglas MacArthur til General of the Armies (en «gjenopprettelse» av en ubrukt grad som tilsv. seksstjerners general). Men på grunn av pensjonsreguleringer som ville gitt tap av ytelser hvis han ble forfremmet, og det faktum at det ikke hadde blitt fremmet forslag om samme forfremmelse av general George C. Marshall, meldte MacArthur at han ville komme til å takke nei til en eventuell forfremmelse. Lovforslaget ble dermed trukket.[16]

Både MacArthur og Marshall hadde da graden General of the Army (femstjerners general), men Marshall var regnet som overordnet fordi han hadde lengre ansiennitet og hadde vært fungerende forsvarsminister en periode under koreakrigen.

Douglas MacArthur døde ved Walter Reed Army Medical Center den 5. april 1964 av Primær biliær cirros (en autoimmun leversykdom).[17] Hans siste hvilested er Douglas MacArthur Memorial i Norfolk i Virginia.[18]

 
Som øverste leder for de allierte styrkene undertegner MacArthur det japanske overgivelses-dokumentet ombord på USS «Missouri» i Tokyo-bukten 2. september 1945.
 
Douglas og Jean MacArthurs sarkofag i MacArthur Memorial i Norfolk.

Litteratur rediger

Referanser rediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Douglas-MacArthur, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 37812[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Макартур Дуглас, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ www.prazskyhradarchiv.cz[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ James 1985, s. 537–538.
  11. ^ Schnabel 1972, s. 333–339.
  12. ^ Schnabel 1972, s. 354–355.
  13. ^ Schnabel 1972, s. 357–359.
  14. ^ James 1985, s. 584–589.
  15. ^ James 1985, s. 590.
  16. ^ Senate Joint Resolution 26, 21 January 1955
  17. ^ Perret 1996, s. 585.
  18. ^ Mossman & Stark 1991, s. 236–253.

Eksterne lenker rediger