Åpne hovedmenyen
Kongebjorka.jpeg
Andre verdenskrig regnes som den siste av to globale væpnede konflikter, og pågikk i årene 1939 til 1945. Den militære konflikten involverte de fleste av verdens nasjoner, herunder alle stormaktene, og to stridende militære allianser, de allierte og aksemaktene, ble dannet. Det var den mest altomfattende striden i verdenshistorien, med mer enn 100 millioner mobiliserte soldater. I en tilstand av total krig, hadde de største stridende nasjonene plassert alle økonomiske, industrielle og vitenskapelige ressurser tilgjengelig for krigsinnsatsen, og skillet mellom sivile og militære ressurser var borte. Konflikten var preget av hendelser som involverte massedød av sivile, inkludert holocaust, strategisk bombing og det eneste tilfellet av atombomber brukt i krig, og resulterte i 50 til 70 millioner drepte, noe som gjør den til den dødeligste konflikten i menneskehetens historie.  Les mer…
  • Aftenposten fakta er tidligere publiserte artikler som er tematisk organisert og strukturert…
  • Krigstrykksamlingen skal samle dokumenter og bilder med tilknytning til krigen i Norge 1940-1945…
  • NorgesLexi har som hovedprioriteringsområder 2. verdenskrig, særlig i Norge og i forbindelse med Norge…
  • Okkupasjonshistorisk arkiv ved Porsgrunn bibliotek har omfattende omtale fra distriktiet…
  • Commons er et medielager for Wikimedia-prosjekter, strukturert i gallerier og kategorier…
Loose lips sinks ships WW2 poster.jpg
Flagg ført av norske skip administrert av Nortraship

Norwegian Shipping and Trade Mission (Nortraship) var en organisasjon som under andre verdenskrig administrerte den store norske handelsflåten utenfor tyskkontrollerte områder. Nortraship ble dannet i april 1940 etter at den norske regjeringen hadde rekvirert hele den norske handelsflåten som befant seg utenfor tyskkontrollert område.[1] Nortraships flåte besto av om lag 1 000 skip;[2] det var verdens største rederi og bidro avgjørende til den allierte innsatsen under andre verdenskrig.[note 1] Nortraship ble imidlertid også kritisert av britene for å være for fokusert på profitt og for å bidra for lite på den allierte siden.[3] Fra norsk side ble disse anklagene møtt med motanklager; britene tildekket sine kommersielle interesser med krigens behov.[4]

Nortraship hadde sine hovedkontorer i London og New York, og var aktiv under og etter andre verdenskrig. Nortraship spilte en avgjørende rolle for Norge og den norske eksilregjeringen som manglet andre midler for å støtte den allierte kampen mot aksemaktene. De rekvirerte skip ble levert tilbake etter at Norge ble frigjort i mai 1945. Av Nortraships 30 000 sjøfolk omkom rundt 3 000.[note 2] Om lag 500 av Nortraships skip gikk tapt,[5] totalt 1,9 millioner bruttoregistertonn i tonnasje.[5]

Da krigen var over var Nortraships totale disponible midler om lag 4,5 milliarder norske kroner (1945 verdi),[6] til sammenligning var statens samlede utgifter for 1945-1946 vel 2 milliarder kroner.[6] De ulike forsikringsoppgjør etter tilbakeleveringen av skip var komplisert og tok lang tid; den endelig rapporten for oppgjøret ble ikke lagt frem for Stortinget før i 1964.[7] Det endelige overskudd etter oppgjøret med rederne var på 818 millioner kroner,[8] pengene tilfalt statskassen og ble brukt til å dekke underskuddet etter eksilregjeringens tid i London, det såkalte London-regnskapet.[9] I en rekke år etter krigen var det sterk strid om Nortraships Sjømannsfond, kjent som Nortraships hemmelige fond, saken ble ikke løst før i 1972.

Under den kalde krigen ble navnet Nortraship brukt som betegnelsen på regjeringens beredskapsorganisasjon for handelsflåten,[10] og etter terrorangrepet i september 2001 har navnet igjen blitt tatt i bruk.[note 3]  Les mer…
Utmerket artikkel Utmerkede artikler   Andre verdenskrig
Slag Angrepet på Pearl Harbor
Personer Adolf Hitler · Mao Zedong · Jan Smuts · Josef Stalin
Annet Nortraship · Wolfsschanze
Anbefalt artikkel Anbefalte artikler Slag Angrepet på Danmark i 1940 · Ardenneroffensiven · Felttoget i Polen i 1939 · Slaget om Frankrike · Slaget om Moskva · Slaget om Stalingrad · Slaget om Storbritannia · Slaget ved Kursk · Slaget ved Midway · Vinterkrigen
Personer Robert Brasillach · Winston Churchill · Nordahl Grieg · Gustav V av Sverige · Ingeborg Refling Hagen · Heinrich Himmler · Johan Bernhard Hjort · Per Imerslund · Haakon Lie · Carl Gustaf Mannerheim · Otto von Habsburg · Sverre Riisnæs · Claus von Stauffenberg · Julius Streicher
Annet Amerikas forente staters historie (1918–1945) · Berghof · De hvite bussene · Nasjonalsosialisme ·  Norge under andre verdenskrig · Tysklands historie (1933–1945) · Østfronten
<onlyinclude>
MolotovRibbentropStalin.jpg
Molotov–Ribbentrop-pakten, også kalt Hitler–Stalin-pakten, egentlig Den tysk-sovjetiske ikke–angrepspakten, var en ikke-angrepspakt mellom Tyskland og Sovjetunionen. Den ble undertegnet i Moskva den 23. august 1939, en uke før utbruddet av andre verdenskrig. Paktens navn viser til de sovjetiske og tyske utenriksministrene, Vjatsjeslav Molotov og Joachim von Ribbentrop, som undertegnet tillegget. Den dannet grunnlag for det tyske angrepet på Polen en uke senere og for sovjetisk invasjon av Polen to uker etter den tyske. Paktens hemmelige tillegg innebar at Tyskland og Sovjetunionen delte Polen, Baltikum og Finland mellom seg. Tyskland fikk store deler av Polen mens Sovjetunionen ekspanderte vestover i sine nærområder. Churchill og Roosevelt aksepterte at Sovjetunionen beholdt den erobrede territoriet etter krigen. Ifølge Sven G. Holtsmark antok Stalin trolig at pakten kunne holde Sovjetunionen utenfor en kommende storkrig i Europa.[11]

Bakgrunn

Ribbentrop ønsket å danne en kontinental blokk, særlig gjennom allianse med Sovjetunionen, for å holde Storbritannia i sjakk.[12] I mai 1939 ble Maksim Litvinov erstattet av Vjatsjeslav Molotov som Sovjetunionens utenrikskommissar. For Hitler var det vanskelig å forhandle med jødiske Litvinov.[13]

Sommeren 1939 holdt Stalin i gang sonderinger om militærallianser med både Tyskland og Storbritannia/Frankrike.[14] Sovjetunionen hadde på denne tiden ingen allierte.[15] Storbritannia og Frankrike ga sikkerhetsgarantier til Polen og forhandlet med Sovjetunionen våren og forsommeren 1939. For Hitler var det vesentlig å hindre disse samtalene, eller enda bedre å sikre seg sovjetisk nøytralitet i tilfelle krig med Polen. Ribbentrop var en tidlig pådriver for en hestehandel med Stalin. Forhandlinger om handelsavtale var allerede planlagt og Ernst von Weizsäcker, Ribbentrops statssekretær, sonderte med den sovjetisk legasjonen i Berlin. På grunn av sovjetisk motvilje stanset forhandlingen midtsommers, men ble tatt opp igjen i slutten av juli.[12][16]:394-404

Forhandling

Ribbentrop fremholdt 2. august, overfor den sovjetiske chargé d'affaires i Berlin, muligheten for en allianse.[17] Ribbentrop forsøkte å få til forhandlinger direkte med Molotov. Molotov var på sin side bekymret for tysk støtte til Japan, som på den tiden fortsatt var i strid med sovjetiske styrker. Britiske og franske militærdelegasjoner skulle til Moskva 11. august for å fortsette samtalene. Hitler sendte 20. august et telegram til Stalin, hvor han ba Stalin om å motta Ribbentrop 22. eller senest 23. august. På forhånd fikk Hitler tilsendt Molotovs utkast til avtale. I avtalen tok Molotov forbehold om at det måtte utarbeides en særskilt protokoll, der det konkret ble beskrevet hvordan Øst-Europa skulle deles opp i tyske og sovjetiske sfærer. Ribbentrop fikk vide fullmakter til å fullføre hestehandelen da han reiste til Moskva 23. august. Ribbentrop, Stalin og Molotov diskuterte flere sider av verdenssituasjonen inkludert Japan, Italia, Tyrkia, Storbritannia og Frankrike samt antikominternpakten. For Ribbentrop var antikominternpakten, som han selv sto bak og med brodd mot Moskva, et vanskelig punkt.[16]:394-404 Hitler hadde det travelt med å få til en avtale med Stalin for å kunne invadere Polen før høstregnet begynte (26. august var opprinnelig planlagt dato for angrepet), Hitler var derfor villig til å strekke seg langt.[18][15] Molotov var hovedmannen bak pakten på sovjetisk side.[19]:238

Ribbentrop innledet forhandlinger om en handelsavtale med Sovjetunionen. Senere i august 1939 fortsatte Ribbentrop forhandlingene og undertegnet den tysk-sovjetiske ikke-angrepspakten, også kalt Molotov–Ribbentrop-pakten.[14] I Sovjetunionen hadde det tidligere på sommeren 1939 vært misnøye med at forhandlingene skjedde via underordnete diplomater. Hitler bestemte derfor den 14. august at Ribbentrop personlig skulle sluttføre forhandlingene med Molotov og Stalin. Fra 18. august var Ribbentrop i beredskap for å reise med fly til Moskva. Hitler hadde i utgangspunktet planlagt invasjon av Polen 26. august og avtalen med Moskva måtte være på plass før. Stalin oppfattet trolig Hitlers hastverk. Den hemmelige delen av avtalen omhandlet delingen av Polen og Baltikum. Hitler ønsket å trekke demarkasjonslinjen midt i Latvia langs elven Daugava. Stalin ønsket å få kontroll over de gamle russiske flåtehavnene Liepaja og Ventspils, og foreslo Litauens nordgrense som skillelinje mellom Tysklands og Sovjetunionens interessesfære. Ribbentrop kontaktet Hitler mens forhandlingene i Moskva pågikk og fikk straks ja til å oppgi Kurzeme og Zemgale. Den hemmelige delen omfattet videre delingen av Polen i sovjetisk og tysk del (langs elvene Pissa, Nemunas, Wisła og San), samt sovjetisk kontroll over Bessarabia, Estland, Latvia og Finland som sovjetisk interessesfærer. Den hemmelig delen var basert på et sovjetisk utkast av 19. august.[15]

Pakten var en stor overraskelse for opposisjonen i Tyskland inkludert general Ludwig Beck som hadde gått av i forbindelse med Tsjekkoslovakia i 1938. Beck og general Franz Halder fryktet at pakten ville åpne opp for sovjetisk ekspansjon til Baltikum og Østersjø-området. Denne bekrymingen var utbredt også i utenriksdepartementet.[12]

Innhold

Signert kart fra paktens tilleggsprotokoll

Pakten omfattet en hemmelig tilleggsprotokoll om deling av Sentral- og Øst-Europa i innflytelsessfærer for de to partene. Blant annet ble det avtalt at Estland og Latvia skulle tilfalle Sovjetunionen, mens Litauen skulle tilfalle Tyskland. Det daværende Polen ble forutsatt delt mellom landene etter en grense som fulgte elvene San, Wisła og Narew; Tyskland skulle overta de vestlige områdene, som i hovedtrekk hadde vært tyske eller østerrikske før første verdenskrig, og Sovjetunionen de østlige områdene som tidligere hadde tilhørt Russland. Grensen fulgte i hovedsak Curzon-linjen fra 1919.

Ikke-angrepspakten ga hver av partene «rett» til å angripe Polen og ta kontroll over sine respektive interessesfærer.

Virkninger

Umiddelbart etter at pakten ble inngått var Tyskland klar til å gå til angrep på Polen. Det skulle skje den 26. august, men kontraordre ble gitt aftenen før. Tyskland iverksatte angrep på Polen noen dager senere, den 1. september; og rykket raskt østover til tross for kraftig polsk motstand. Etter inngåelsen av pakten sendte den tyske regjeringen stadige oppfordringer til Moskva med ønske om sovjetisk styrkekonsentrasjon langs Polens østgrense.[12] 17. september angrep også Sovjetunionen østfra, og utsatt for en tofrontskrig forsvant håpet om at Polen kunne stå imot. Det tok tyskerne en måned å okkupere sin del av Polen. Hovedstaden Warszawa kapitulerte 28. september, og 6. oktober var de siste lommene av polsk motstand eliminert. Den polske regjering kapitulerte aldri, men klarte å flykte via Romania til eksil i Storbritannia.

Etter Polens militære nederlag annekterte Sovjetunionen i henhold til tilleggsavtalen alt land øst for Curzonlinjen og dessuten Białystok og det østlige Galicia.

Ribbentrop-Molotov no.svg

Utvikling etter oppdelingen av Polen

«Pansergeneralen» Heinz Guderian (i midten) under en felles tysk/sovjetisk seiersparade i Brest i 23. september 1939.

Begge parter var oppriktige i sin forpliktelse til avtalen, og forholdet mellom landene var i tiden like etter svært godt. Mange konferanser og seremonier ble holdt sammen, og landene var de facto allierte. Stalin skal t.o.m ha uttalt: «Sovjetunionen vil ikke tillate at Tyskland blir kvalt».

Imidlertid begynte avtalen og tilliten snart å svekkes, da status quo ble brutt av spesielt to hendelser:

  • Vinterkrigen i 1939-1940 viste hvor dårlig det stod til militært med Sovjetunionen. Hitler begynte etter dette å igjen vurdere å angripe Sovjetunionen.
  • Tysklands suksess på Vestfronten våren 1940. Stalin hadde regnet med Tyskland ville forbli kun i Sentral-Europa (som avtalen ga til dem), og ville måtte kjempe lenge mot vestmaktene. I stedet hadde Hitler erobret store deler av Vest-Europa (Benelux-landene og Frankrike) og hadde kontroll over store deler av Nord-Europa (Danmark og Norge, sterkt diplomatisk press på Sverige) allerede i juni 1940. Hitler hadde nå hele Vestfronten fri, siden de allierte styrkene var isolert på den andre siden av Den engelske kanal.

Stalin ble nå mer iherdig i et forsøk på holde Hitler fornøyd, og økte råvareforsyningene og hjalp tyskerne ytterligere militært. Men forholdet ble stadig dårligere og pakten endte med et brak i juni 1941 da Tyskland angrep Sovjetunionen i det som ble kalt Operasjon Barbarossa. Stalin skal da ha blitt helt sjokkert, siden han trodde dette aldri ville skje. Sovjetunionen allierte seg da med Storbritannia og de øvrige statene som også var i krig med Tyskland.

Østfronten ble så den største krigskueplassen i historien og er kjent for sine grusomheter og massive ødeleggelser, utført av begge de stridende partene.

Sovjetiske hemmelighold

Femtiårsdemonstrasjonen for offentliggjøring av pakten 23. august 1989, da 2 millioner innbyggere i Baltikum holdt hverandre i hendene langs Den baltiske vei mellom Tallinn og Vilnius.

De sovjetiske myndighetene medga aldri offisielt før i 1989 at Sovjetunionen hadde inngått en slik avtale med Tyskland allerede før krigen begynte. Da laget 2 millioner estere, latviere og litauere en over 600 km ubrutt menneskelenke på 50-årsmarkeringen, kalt Den baltiske vei, i protest mot den russiske okkupasjonen av deres land. I 2004, på 15-årsdagen for denne menneskelenken, uttalte Litauens parlamentsleder, Arturas Paulauskas, at dette var generalprøven for de baltiske lands frigjøring fra Sovjetunionen. Av de tre landene var Litauen det første til å erklære seg uavhengig litt over seks måneder senere.

Litteratur

  • David Fisher, Anthony Read: (1999). The Deadly Embrace: Hitler, Stalin, and the Nazi–Soviet Pact 1939–1941. W. W. Norton & Company.
  • Izidors Vizulis: (1990). The Molotov–Ribbentrop Pact of 1939: The Baltic Case. Praeger Publishers. ISBN 0-275-93456-X
  • Richard M. Watt: (1979). Bitter Glory: Poland & Its Fate 1918–1939. Simon & Schuster, NY. ISBN 0-7818-0673-9

Referanser

  1. ^ Nortraship - Profitt og patriotisme, side 130–133
  2. ^ Nortraship - Profitt og patriotisme, side 5
  3. ^ Nortraship - Alliert og konkurrent, side 31
  4. ^ Nortraship - Alliert og konkurrent, side 348
  5. ^ a b Nortraship - Alliert og konkurrent, side 248
  6. ^ a b Nortraship - Alliert og konkurrent, side 327
  7. ^ Nortraship - Alliert og konkurrent, side 332
  8. ^ Nortraship - Alliert og konkurrent, side 329
  9. ^ Nortraship - Alliert og konkurrent, side 331
  10. ^ Nortraship - Alliert og konkurrent, side 351
  11. ^ Holtsmark, Sven G. (31. august 2019). «Krigen ingen kunne stoppe». Klassekampen. s. 42. 
  12. ^ a b c d Koch, H. W. (1983). Hitler's ‘Programme’and the Genesis of Operation ‘Barbarossa’. The Historical Journal, 26(4), 891-920.
  13. ^ Churchill, Winston (1948). Den annen verdenskrig. Oslo: Cappelen. 
  14. ^ a b Wasberg, Gunnar Christie (1967). Den annen verdenskrig: en kort oversikt. Oslo: Olaf Norli. 
  15. ^ a b c Baalsrud, Terje (1990). Stalin-Hitler pakten og de baltiske staters skjebne. Bergen: Thorolf Raftos stiftelse for menneskets rettigheter. ISBN 8274710134. 
  16. ^ a b Bullock, Alan (1957). Hitler: tyrannen og tyranniet. Oslo: Aschehoug. 
  17. ^ Beevor, Anthony (2012): The second world war. Orion Publishing.
  18. ^ Christensen, Chr. A.R. (1988). De store krigene. [Stabekk]: Bokklubben. ISBN 8252511759. 
  19. ^ Steffahn, Harald (1989). Hitler: mennesket, makten, undergangen. Oslo: Schibsted. ISBN 8251612586. 

Eksterne lenker

  Les mer…
Bagnsbergatn gård, sw through the gate.jpg
Kampen om Bagnsbergatn gård var en trefning mellom 3. kompani av IR 10 og de fremrykkende tyske styrkene som marsjerte opp Ådalen og inn i Valdres under Operasjon Weserübung i den andre verdenskrig. De tyske styrkene prøvde å omgå de norske stillingene i Bagn i Sør-Aurdal kommune. Nede i dalen er det en stor åpen gryte hvor veien går inn i gryta gjennom et smalt gjel i hver ende. De tyske styrkene kom ikke forbi og prøvde en rask flankemarsj over Bagnsbergatn med påfølgende infiltrasjon i de bakre norske områder for sperrestillingen ved Bagn.  Les mer…
General Montgomery, kommandanten for de britiske styrkene i Nordafrika.

Felttoget i Nord-Afrika eller Ørkenkrigen foregikk under den andre verdenskrig i ørkenene i Nord-Afrika fra 10. mai 1940 og varte i tre år fram til 16. juni 1943. Hva som sto på spill for Storbritannia og de allierte var kontrollen over Suezkanalen, en vital livslinje for det britiske koloniriket, og av de verdifulle oljereservene i Midtøsten. Oljen i særdeleshet hadde blitt en kritisk strategisk råvare grunnet den økende mekaniseringen av moderne hærstyrker. Storbritannia i særdeleshet var avhengig av olje fra Midtøsten.[1]

I denne tiden mellom 1940 og 1943 presset aksemaktene og de allierte hverandre fram tilbake over ørkenen.[2] I begynnelsen av krigen hadde Libya vært en italiensk koloni i flere tiår og britiske styrker hadde vært i Egypt siden 1882. De to hærene i Libya og Egypt havnet i stridigheter straks fascistiske Italia erklærte krig mot de allierte i 1940 og italienerne invaderte Egypt i september 1940. I desember 1940 satte britene, sammen med indiske styrker, et motangrep, og tok til fange rundt 130 000 italienere.[2] Adolf Hitlers svar var sende det nyopprettede Afrikakorpset til unnsetning., ledet av general Erwin Rommel, som i under dette felttoget fikk tilnavnet «Ørkenreven».[3] De tyske styrkene rykket framover gjennom Libya til Egypt.

I 1942 var de kommet til El Alamein, ca. 240 km nordøst fra Kairo, hvor de ble slått tilbake av en overlegen britisk styrke ledet av feltmarskalk Bernard Montgomery. Etter at kampene hadde rast fram og tilbake i Libya og deler av Egypt hadde til slutt styrkene fra Det britiske samveldet drevet aksemaktene tilbake til Tunisia. Landganger nordvest i Afrika av britiske og amerikanske styrker, ledet av general George Patton, fanget aksen mellom to fronter og drev de ut av området.

I perioden 1940–1943 var dette det eneste området hvor de vestallierte var i kamp med tyske og italienske bakkestyrker.

Felttoget i Libya og Egypt

Se utdypende artikkel: Felttoget i Libya og Egypt

Operasjon Torch

Se utdypende artikkel: Operasjon Torch

I et forsøk på å fange de tyske styrkene i en knipetangsmanøver gikk amerikanske styrker i land i Vichy-okkupert Fransk Nordafrika uten å vente noen motstand. De fikk seg en overraskelse da vichystyrkene ga kraftig motstand i Oran og Marokko. I Alger hadde et kupp ledet av den franske motstandsbevegelsen lykkes i nøytralisere den franske XIX Armékorps før landsettingen ved å arrestere de høyeste offiserene. Landsettingen i Algerie møtte altså ingen motstand, og byen ble tatt på den første dagen, med hele overkommandoen for vichyholdt Afrika.

Etter tre dagers samtaler klarte general Mark Clark, en av Eisenhowers assistenter, å overtale admiral François Darlan, øverstkommanderende for vichystyrkene, til å slutte å gjøre motstand. Betingelsen var at Darlan skulle forbli øverstkommanderende, men nå for en fri fransk administrasjon.

Referanser

  1. ^ «World War II: North Africa Campaign», History.net
  2. ^ a b Taylor, Alan (4. september 2011): «World War II: The North African Campaign», The Atlantic
  3. ^ «Erwin Rommel Biography», Biography.com

Eksterne lenker

  • Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata
militærhistoriestubbDenne militærhistorierelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.
  Les mer…
VemorkHydroelectricPlant.jpg

Tungtvannsaksjonen var en serie militære, allierte sabotasjeaksjoner under andre verdenskrig som hadde som mål å stoppe produksjonen og utsendelsen av tungtvann ved Norsk Hydros fabrikk på Vemork ved Rjukan i Telemark. Produksjonen av tungtvann hadde stor betydning for tysk atomforskning og eventuell produksjon av atomvåpen. Tungtvannsaksjonen besto av Operasjon Grouse og Operasjon Freshman, Vemork-aksjonen (Operasjon Gunnerside) og Tinnsjøaksjonen. Tungtvannsaksjonen er kjent som en av de mest vellykkede sabotasjeaksjoner under andre verdenskrig.

  Les mer…
Paul Nikolaus von Falkenhorst, eg. Paul Nikolaus von Jastrzembski, født 17. januar 1885 i Breslau i Nedre Schlesien, død 18. juni 1968 i Holzminden i Niedersachsen, var en tysk general under andre verdenskrig. Han er best kjent for å ha planlagt og gjennomført den tyske invasjonen i Danmark og Norge i 1940. Han var også øverstkommanderende for de tyske styrkene i Norge fram til 1944.  Les mer…
«U 864» var en tysk undervannsbåt av Typ IXD2-klassen. Hun ble påbegynt den 15. oktober 1942 ved Deutsche Schiff und Maschinenbau i Bremen og var operativ fra 9. desember 1943. Ubåten lykkes aldri å senke noe alliert fartøy.  Les mer…
Fellesprogrammet var en felles politisk plattform som opprinnelig ble lansert av de fire største politiske partiene ved andre verdenskrigs slutt, Arbeiderpartiet (DNA), Høyre (H), Venstre (V) og Bondepartiet (Senterpartiet) (B). Programmet fikk senere støtte av de to andre partiene, Norges Kommunistiske Parti (NKP) og Kristelig Folkeparti (KrF).  Les mer…


Siteringsfeil: <ref>-merker finnes for gruppenavnet «note», men ingen <references group="note"/>-merking ble funnet, eller det mangler et avsluttende </ref>-merke.