Otto Ruge

norsk general

Otto Ruge (født 9. januar 1882 i Kristiania, død 15. august 1961) var en norsk offiser, mest kjent for å ha innehatt stillingen som forsvarssjef under krigen i Norge i 1940. Han var krigsfange på Grini og i Tyskland resten av krigen. Han var bror til pedagog Herman Ruge.

Otto Ruge
Født9. jan. 1882[1][2][3]Rediger på Wikidata
Christiania
Død15. aug. 1961[3]Rediger på Wikidata (79 år)
Eidsberg
BeskjeftigelseOffiser Rediger på Wikidata
Embete
Utdannet vedOslo katedralskole
SøskenHerman Ruge
NasjonalitetNorge
GravlagtVestre gravlund
UtmerkelserBronze Star Medal
Æreslegionen
St. Olavs Orden
Dannebrogordenen
TroskapHæren, Forsvaret, Norge
VåpenartHæren
Militær gradGeneralløytnant
KommandoerHæren, Forsvaret
Deltok iAndre verdenskrig
IMDbIMDb

Biografi rediger

Tidlig karriere rediger

Otto Ruge ble født i Kristiania 9. januar 1882. Allerede 20 år gammel ble han offiser, og i 1905 tok han den militære høyskolen. I 1915 tok han generalstabseksamen. Fra 1906 tjenestegjorde Ruge i alle grader i generalstaben, og han ble formet under inntrykkene av tre store nasjonale kriser: Unionsoppløsningen med Sverige i 1905, første verdenskrig og den tiltagende internasjonale spenning utover i 30-årene. Oberst Otto Ruge ble sjef for Generalstaben i 1933, i 1938 trakk han seg fra stillingen og ble tilsatt som generalinspektør for infanteriet.

Andre verdenskrig rediger

Felttoget i Norge i 1940 rediger

Etter at general Kristian Laake gikk av etter uenighet om hva som skulle gjøres den 9. april, ble oberst Ruge forfremmet til generalmajor og utnevnt til kommanderende general 10. april 1940 og i tillegg forsvarssjef fra 18. mai 1940.

Ruge ble en sentral norsk militærpersonlighet under felttoget i 1940. Han tok tak i situasjonen og sendte ut yngre offiserer med vide fullmakter og direktiver om taktikk og strategi til de forskjellige avdelingene. Om nødvendig skulle lite kampvillige offiserer fjernes. Ruge fikk også gjennomført endringer i den militære toppledelsen.

Som kommanderende general ledet han de norske styrkene i kampene i Sør-Norge fram til 2. mai da 2. divisjon kapitulerte. Sammen med regjeringen evakuerte overkommandoen til Nord-Norge.

 
Königstein festning
 
General Ruge ved det midlertidige hovedkvarteret på Nordmo i Øverbygd i juni 1940.

Ruge ga i sine direktiver ordre om å gi invasjonsstyrkene motstand der det var mulig. Improviserte motstandsgrupper skulle hindre tysk framrykking, og gi tid og rom for å ta i mot hjelp fra de allierte. Strategien mislyktes i og med at mange styrker kapitulerte, samtidig som hjelpen fra de allierte viste seg for svak. De norske styrkene kapitulerte den 10. juni 1940.

Krigsfangenskap 1940–1945 rediger

Etter at kapitulasjonsavtalen var undertegnet, ble Ruge tatt til fange i Målselv før han ble transportert til Grini der han satt som krigsfange i direktørboligen. Dette var før Grini ble fangeleir, så Ruge var eneste fange. Den mest umiddelbare grunnen til fangenskapet var at Ruge nektet å gi sitt æresord om ikke å gripe til våpen mot Tyskland igjen. Han hadde på forhånd avslått å bli med regjeringen Nygaardsvold til Storbritannia. Dette fordi han gjennom sitt fangenskap ønsket å representere de av hans underordnede som dro over til Storbritannia. I tillegg ønsket Ruge å tjene som et eksempel for den norske befolkningen i holdningskampen mot okkupasjonsmakten. Han la vekt på at krigstilstanden mellom Norge og Tyskland bestod.

Mens Ruge satt på Grini skrev han sine erindringer fra felttoget i Norge.[4] Mens riksrådsforhandlingene pågikk, ønsket tyskerne å ha Ruge i Norge for at han om mulig kunne spille en rolle i styringen av Norge under et riksråd. Da riksrådsforhandlingene brøt sammen og Josef Terbovens kommissariske statsråder var utnevnt 25. september 1940, bestemte Adolf Hitler personlig at Ruge skulle overflyttes til Tyskland.[5] Den 15. oktober 1940 ble han transportert med fly til Dresden, der han ble satt i fangenskap på Königstein festning.[6] I 1943 ble han flyttet til et Sonderlager i Thorn (polsk Toruń) i Polen. Derifra kom han sommeren 1944 til Oflag XXI-C i Ostrzeszów i Polen der de andre norske offiserene som var krigsfanger satt.[7] Mot slutten av krigen ble han overført til Schildberg og deretter til Luckenwalde (Stalag III A).[8][9] Da sovjetiske styrker inntok Luckenwalde, ble Ruge sendt til Moskva og kom hjem 3. juni.[10] I Moskva klarte han å hindre at de gjenværende norske offiserene i sovjetisk sone ble sendt til Norge via Sovjetunionen og Murmansk. I stedet ble de værende i Luckenwalde i den sovjetiske okkupasjonssonen. Ruge overbeviste Johan Bernhard Hjort om å bli værende i Groß Kreutz så lenge som mulig fordi Ruge mente det var svært nyttig å ha nordmenn i nærheten av Berlin når det tyske sammenbruddet kom.[11] Bakgrunnen for at omkring 800 gjenværende norske offiserer skulle sendes til Murmansk, var en avtale fra Jaltakonferansen om at de norske soldatene skulle settes inn i kamp ved Kirkenes.[12]

Karriere etter krigen rediger

 
Kommandantboligen, Høytorp fort

Ruge gjeninntrådte som generalløytnant og forsvarssjef den 16. juli 1945, men tok avskjed allerede 1. januar 1946. Dette var en konsekvens av Ruges samarbeidsproblemer og uenighet med forsvarsminister Jens Christian Hauge. Ruge ønsket å reise et kvantitativt sterkt forsvar på kort sikt, mens Hauge ønsket å bygge opp et forsvar sterkt basert på våpentyper som var på høyde med samtidens teknologi.[13]

Ruge ble ved avskjeden tildelt æresbolig ved Høytorp fort, i kommandantboligen (lokalt kjent som Rugevillaen), der han bodde frem til sin død i 1961.[14]

Utmerkelser rediger

Ruge ble for sin innsats som kommanderende general hedret med storkors med kjede av St. Olavs Orden.[15] Han var også kommandør av Dannebrogordenen, kommandør av Svärdsorden, innehaver av Bronze Star og storoffiser av Æreslegionen.[16]

Til minne om Otto Ruge rediger

Ruge har flere veier oppkalt etter seg. I Mysen går General Ruges vei i Åslia, umiddelbart nedenfor Ruges æresbolig. I Oslo går General Ruges vei mellom Ulsrud og Skullerud. Det er også en vei i Elverum, med samme navn. En General Ruges veg ligger også i nordbyen på Gjøvik. I Bærum kommune er en vei kalt Otto Ruges vei på Østerås/Eiksmarka, og i Sandnes ligger General Ruges vei ved Vatneleiren (tidligere HTKSØ) i Hana bydel. En statue av general Ruge ble avduket av kong OlavTerningmoen i 1981.

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ Merkedager : fødselsdager, stiftelsesdatoer, begivenheter, urn.nb.no[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000886, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Otto_Ruge[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Kruistiansen, s. 159.
  5. ^ Kristiansen, s. 154–159.
  6. ^ Kristiansen, s. 180.
  7. ^ I tysk krigsfangenskap: norske offiserers opplevelser i Polen og Tyskland 1942 - 1945. Oslo: Gyldendal. 1950. s. 19. 
  8. ^ Nordmenn i fangenskap 1940-1945: alfabetisk register. [Oslo]: Universitetsforl. 1995. ISBN 8200223728. 
  9. ^ I tysk krigsfangenskap: norske offiserers opplevelser i Polen og Tyskland 1942 - 1945. Oslo: Gyldendal. 1950. 
  10. ^ Anker, Peter (1903-1977) (1971). Frihetens gisler: fra hjelpearbeidet for de norske fangene 1940-1945. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205003254. 
  11. ^ Ottosen, Kristian (1921-2006) (1998). Redningen: veien ut av fangenskapet våren 1945. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203223044. 
  12. ^ Klungnes, Einar (1995). Hverdagskrigen i Rauma. [Åndalsnes]: Rauma kulturstyre. ISBN 8299348803. 
  13. ^ Lindeland, Torkel (1999). Forsvarets øverste ledelse 1945-1961. Oslo: Institutt for forsvarsstudier. s. 21. 
  14. ^ Dukstad, Sigurd (1994). Transportregimentet 1946-1994: historisk oversikt. Mysen: Transportregimentet. s. 34. 
  15. ^ Norges Statskalender 1948 s. 1091.
  16. ^ «Otto Ruge». Store norske leksikon. Besøkt 8. juni 2012. 

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger

Forgjenger:
 Kristian Laake 
Kommanderende General
Etterfølger:
 Ingen