Kirkenes

by Sør-Varanger kommune i Finnmark fylke

Kirkenes (nordsamisk: Girkonjárga [ˈkir̥ː.ko.ˌɲaːrːka], kvensk/finsk: Kirkkoniemi[1][2], skoltesamisk: Ǩeârkknjargg, kyrillisk russisk: Киркенес) er en by og administrasjonssenteret i Sør-Varanger kommune i Finnmark fylke. Byen har 3 404[3] innbyggere per 1. januar 2023. Neset mellom Pasvikelven og Langfjorden het tidligere Piselvnes. Da det i 1862 ble bygget ei kirke på neset ble stedsnavnet endret til Kirkenes.

Kirkenes
Girkonjárga (nordsamisk)
Kirkkoniemi (kvensk/finsk)
Ǩeârkknjargg (skoltesamisk)
Gågata i Kirkenes
LandNorges flagg Norge
FylkeFinnmark
KommuneSør-Varanger
InnbyggernavnKirkeneser
Grunnlagt1826 (Julian)
Postnummer9900 Kirkenes, 9901 Kirkenes
Areal2,29 km²
Befolkning3 404[a] (2023)
Bef.tetthet1 486,5 innb./km²
Høyde o.h.9 meter
Preposisjoni Kirkenes
Girkonjárga (nordsamisk)
Kirkkoniemi (kvensk/finsk)
Ǩeârkknjargg (skoltesamisk)
Kart
Kirkenes
69°43′37″N 30°02′42″Ø

Havna i Kirkenes med russiske trålere og anlegget til AS Sydvaranger.
Kirkenes er endepunkt for Hurtigruten. Her er MS «Trollfjord» ved kai.
Tilfluktsrommet Andersgrotta.
Kirkenes kirke fra 1959.
Mange steder ligger et stykke syd for Kirkenes.

Stedet rediger

Byen er endepunkt for E6 og for Hurtigruten. Om man regner tettstedene Hesseng, Sandnes og Bjørnevatn, som ligger i umiddelbar nærhet, med i byområdet har byen 7209 innbyggere (1. jan 2005, SSB).

Hovednæringen i Kirkenes var i mange år gruvedrift. På det meste hadde gruvedriften 1500 ansatte. I 1996 opphørte driften ved AS Sydvaranger, men i 2009 begynte arbeidet med å forberede gruvene for ny drift. I 2015 ble prosjektet avsluttet og gruven var ennå ikke i drift i 2022. I den senere tid har turisme overtatt som den viktigste næringen i Kirkenes.

Sydvaranger ble i februar 2006 solgt til Norberg Eiendom av eierne, Sør-Varanger kommune og Varanger kraft for 102 mill. kr. Nordberg Eiendom solgte Sydvaranger videre til Tschudi Shipping 1. mai 2006. Tschudi Shipping børsnoterte Sydvaranger Gruve på den australske børsen gjennom eierselskapet Northern Iron Limited, og fikk gjennom børsnoteringen finansiert oppstart av ny gruvedrift. Arbeidet med å forberede gruveområdet for ny drift og opprusting av gammelt utstyr begynte i januar 2009. Det ble i 2009 gjort forsøk på å starte opp ny og lønnsom gruvedrift 2009. Dette opphørte i 2015 etter vedvarende lave malmpriser på det globale markedet. Per idag er det kun et 20-talls ansatte i gruven som utelukkende driver vedlikehold.

I Kirkenes finner man også Barentssekretariatet. Barentssekretariatet ble etablert høsten 1993, et halvår etter signeringen av Kirkeneserklæringen som markerte starten for Barentssamarbeidet. Hovedoppgaven til Barentssekretariatet er å utvikle det norsk-russiske samarbeidet i nord. Hvert år er Barentssekretariatet tildelt en bevilgning fra Utenriksdepartementet for norsk-russiske samarbeidsprosjekter i norsk og russisk del av Barentsregionen. I november 2022 opplyste Barentssekretariatet at de ville legge ned sin virksohet i Russland fra 1. februar 2023 på grunn av de utfordringene krigen i Ukraina skapte for arbeidet.[4]

Militærleiren Høybuktmoen ligger ca. 14 km fra Kirkenes, og huser Garnisonen i Sør-Varanger (GSV). Byens flyplass, Høybuktmoen lufthavn, har daglige avganger til Oslo og Tromsø, samt resten av Finnmark. På sommeren er det en ukentlig avgang til Tyskland.

Næringslivet i Kirkenes ble spesielt hardt rammet av sanksjonene mot Russland som følge av krigen i Ukraina. Bedrifter med mange eller utelukkende russiske kunder måtte permittere og si opp ansatte.

Dette er forventet å gå hardt ut over folketallet i en kommune som i flere år har slitt med fraflytting og økende antall eldre. Sør-Varanger kommune og deres utviklingsselskap ønsker å iverksette tiltak for å ivareta tilflyttere og unge. Det er spesielt et problem at tilflyttere kun oppholder seg i kommunen i korte perioder. Demografiske utfordringer er ikke et unikt problem for Sør-Varanger kommune, men et problem som rammer alle de nordligste fylkene i Norge.

Grensebyen rediger

I Kirkenes er sentrumsgatene skiltet både med det latinske og det kyrilliske alfabetet, på norsk, finsk og russisk. Omkring 10 prosent av befolkningen i selve Kirkenes er russere[når?]. I 2023 ble tidligere ordfører i Sør-Varanger, Rune Rafaelsen (Ap), tillagt uttalelsen at "Kirkenes er en russisk by i Norge". Tidligere leder for Finnmark fylkeskommune, Ragnhild Vassvik (Ap), har også uttalt at «det er på tide at Norge avskaffer sanksjonene mot Russland og i stedet innfører lignende tiltak mot USA».[5] Den russisk-ortodokse biskopen Mitrofan av Murmansk, med grad av løytnant i den russiske nordflåten, har omtalt Sør-Varanger som "vårt ortodokse land Novgorod", men han understreket at Russland ikke ville gjøre hevd på området.[6]

Historie rediger

Kirkenes fikk bystatus i 1998. Området rundt Kirkenes var et felles norsk-russisk distrikt fram til 1826, da den nåværende grensen ble fastsatt. Det opprinnelige navnet på halvøya var Piselvnes, men dette endret seg til Kirkenes etter Kirkenes kirke ble bygget her i 1862.

Andre verdenskrig rediger

 
Det norske flagget heises etter at sovjetiske styrker kom til Kirkenes

Under okkupasjonen av Norge var Kirkenes en av mange baser for den tyske Kriegsmarine, samt Luftwaffes Jagdgeschwader 5; i tillegg til dette var Kirkenes hovedbasen for forsyninger til Murmanskfronten (se Lapplandskrigen). Kirkenes er angivelig kun bak Malta på en liste over europeiske byer som opplevde mest flyalarmer og angrep, med mer enn 1000 alarmer og 320 luftangrep. Brenningen av Kirkenes begynte den 21. oktober 1944.[7] Byen ble tatt over av Den røde armé den 25. oktober 1944, da det tyske Wehrmacht ble drevet ut og flyktet fra byen etter å ha ødelagt det meste av infrastrukturen. Kun 13 hus sto etter krigen og Kirkenes ble den første norske byen som ble befridd.

Rundt Varangerfjorden var det en rekke nordmenn som hadde fått opplæring som partisaner i Sovjetunionen. De opplevde store tap i løpet av krigen. Blant disse var elleve frihetskjemperne som hjalp partisanene med å samle informasjon om den tyske aktiviteten. Sommeren 1943 ble de arrestert og mange ble sent til fangeleirer nær Kirkenes. Etter å bli stilt for krigsrett ble de elleve dømt til døden og henrettet den 18. august 1943 i Kirkenes.[8]. Et minnesmerke er satt opp på kirkegården ved Stegelneset kapell i Vardø.[9]

Festung Kirkenes rediger

Etter det tyske angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941 fikk Kirkenes rolle som forsyningshavn for tyske styrker på Murmanskfronten. Tyske styrker gikk til angrep på Sovjetunionen gjennom Petsamo 29. juni 1941. Okkupasjonsmakten anla en rekke befestninger eller støttepunkter langs Finnmarskysten. Det var støttepunkter ved Grense Jakobselv, Kobbholmen, Lille Jarfjordnes, Tårnet, Myrslett og Elvenes. Ved Munkelv-Neiden-Sandtangen var det sperrestillinger for opp til en bataljon (disse ble særlig viktig ved retretten i 1944). Det ble også lagt vei over Korpfjellet til Petsamo. Allerede høsten 1940 ble satt opp et lite kanonbatteri som kunne sperre Neidenfjorden og innløpet til Korsfjorden. På Bugøya og på Kiberg var det batteri som sammen dekket Varangerfjorden. Ved blant annet Nyrud og Holmfoss var det lagre med forsyninger til fronten. Ved Svanvik var det hovedkvarter for en divisjon. Disse støttepunktene dannet et ytre forsvar rundt Kirkenes. Mellom Kjelmøya og Holmengrålandet var flere minefelter, og rett før retretten ble Reinøysundet og Bøkfjorden minelagt. På Kjelmøya var det et batteri med 24 cm kanoner, feltartilleri og luftvern. Ved Oksebåsnes var det en kanonstilling og ved Rødberget et delvis ferdigstilt torpedobatteri. På Reinøy og Leirpollen var det luftvernkanoner. Inne på selve havna i Kirkenes var det en stilling med 15 cm kanoner på Prestøya og noen mindre kanoner på Haganes. Det var underjordiske anlegg på Haganes, Storhaugen, Prestelia, Jernbanelia og ved Turisthotellet. Luftvernet omfattet 30 kanoner og til selve forsvaret av Kirkenes var 2000 til 2500 mann. Utbyggingen av Høybuktmoen begynte i 1941. Flyplassen spilte en rolle både ved angrep på konvoiene til Murmansk og ved kampene om Murmansk. Kirkenes hadde en viktig strategisk rolle som forsyningsbase for den tyske hæren og som støttepunkt for fly og marine. I og rundt Kirkenes var det reist brakkeleirer med plass til store styrker. Ved Hesseng-Bjørnelvdal var det lagret 9-12 måneders forsyninger for opp mot 100.000 soldater. Mye av arbeidet ble utført av sovjetiske krigsfanger, samt arresterte norske lærere fra sommeren 1942. Tyske forsyninger kom i konvoi til Kirkenes og ble raskt angrepet av sovjetiske fly.[10]

Etter evakuering og nedbrenning skulle Tromsø overta den rollen Kirkenes hadde tatt og bli base og administrasjon for 20. Gebirgsarmee.[11]

Geografi rediger

Byen ligger helt ytterst på Kirkenes-halvøyen, med Bøkfjorden rett nordover mot Varangerfjorden, som den er en gren av. Bøkfjorden fortsetter øst for byen sydover til Elvenes og Pasvikelvens munning. Langfjorden grener av fra Bøkfjorden mot vest og fortsetter sydvestover til Straumen, der den dreier sydover til Langfjordeid. Øst for byen ligger Prestøya som ble forbundet med fastlandet med en molo bygget av tyskerne i 1942.

Området rundt Kirkenes er ikke bare de østligste delene av Finnmark, men også de sydligste kyststrøkene av fylket. Fjordbunnen i Langfjorden ligger på 69°35'22N, hvilket er 28 km lenger syd enn Kåfjordbotn ved Alta på 69°50'22N, helt vest i Finnmark.

Klima rediger

Midnattssolen skinner fra 17. mai til 21. juli. Polarnatten strekker seg fra 21. november til 21. januar. På tross av sin beliggenhet på kysten har Kirkenes et mer kontinentalt subarktisk klima enn andre tettsteder lengre vest på nordkysten. Døgnmiddeltemperaturen er −11,5 °C (11,3 °F) i januar, og 12,6 °C (54,7 °F) i juli, med årlige regnfall på omtrent 450 millimeter (0,45 m). Den laveste temperaturen målt er −42 °C (−44 °F), og det høyeste målt er 30,3 °C (86,5 °F). Juli 2004 var den varmeste måneden målt, med en døgnmiddeltemperatur på 16,9 °C (62,4 °F). På grunn av kalde sommer er vegetasjonen til en grad begrenset slik typisk for nordlig taiga, men området befinner seg innenfor trelinjen. På tross av sin nordlige beliggenhet er klimaet meget mildt sammenlignet andre arktiske havnebyer på lignende breddegrader som Barrow i Alaska og Amderma i Russland.


Klimadata for Kirkenes (De ti siste år)
Måned Jan Feb Mar Apr Mai Jun Jul Aug Sep Okt Nov Des År
Normal maks. temp. °C -7 -8 -4 0 5 11 14 13 8 3 -3 -5 2,3
Døgnmiddeltemp. °C -11.8 -11.3 -7.4 -2.4 3.0 8.5 12.1 10.5 6.2 0.4 -5.5 -9.7 −0,62
Normal min. temp. °C -12 -13 -9 -4 2 6 10 9 5 0 -7 -9 −1,8
Nedbør (mm) 32 23 21 20 23 41 60 62 47 35 33 33

Severdigheter, aktiviteter og omgivelser rediger

Midt i Kirkenes by finner man monumenter satt opp etter andre verdenskrig, «Russemonumentet» og «Krigsmødremonumentet». Et tilfluktsrom, Andersgrotta, ligger midt i Kirkenes og var det største bomberommet for sivilbefolkningen i Kirkenes. Byen ble bombet over 300 ganger under den andre verdenskrig, og flyalarmen gikk over 1000 ganger.

Hver siste torsdag i måneden kan man dra på «russetorget» i sentrum, eller man kan ta turen litt utenom byen opp på Prestefjell for å få et overblikk over byen og Varangerfjorden.

Byens største idrettslag er Kirkenes Idrettsforening, men også Sørild er en stor og tradisjonsrik klubb med tilhold i Kirkenes. I 2006 fikk idrettsmiljøet i Kirkenes ett nytt bidrag da Havna Idrettslag ble stiftet.

Bjørnevatn ligger 12 km sør for Kirkenes hvor man kan dra på gruve-sightseeing, beskue Norges tyngste busskur: en lasteskuffe på over 14 tonn er snudd opp-ned; og man kan se Rallar-monumentet som er reist til ære for de første gruvearbeiderne.

Neiden ligger 45 km vest for Kirkenes, som har Norges syvende beste lakseelv. Siste søndagen i august kan man delta på friluftsmesse i St. Georgs kapell, et russiskortodokst kapell.

Bugøynes ligger om lag 100 km fra Kirkenes hvor finsk språk fremdeles er i daglig bruk. Her kan man få med seg Ranvika fuglefjell, kongekrabben, en badestrand, finsk byggestil fra 1800-tallet og noen muséer.

Grense Jakobselv ligger 60 km øst for Kirkenes hvor kun en liten elv skiller Norge fra Russland. Kong Oscar II kapell er reist her som et grensevern mot Russland. Kun norske statsborgere har anledning til å fiske laks i Grense Jakobselv. Det selges kun 30 fiskekort pr. døgn.

Pasvikdalen huser Norges største bjørnestamme. Her finner man også Øvre Pasvik nasjonalpark. I sommermånedene kan man ta turen til 96 meter-høyda, et utsiktspunkt hvor man kan se over til den russiske byen Nikel og innover Pasvikdalen. Treriksrøysen er en varde som er satt opp der Finland, Norge og Russland møtes. Det er strengt forbudt å gå rundt varden.

Det er stor forskjell på årstidene i Kirkenes. Om vinteren kan man se nordlyset, kjøre snøskuter, hunde- og reinsledekjøring og isfiske. Om sommeren kan man gå fotturer i terrenget, fiske i sjøen, plukke bær og bade på de mange strendene som ligger rundt om Kirkenes.

Pikene på Broen arrangerer kulturfestivalen Barents Spektakel i Kirkenes annet hvert år.

Referanser rediger

  1. ^ https://stadnamn.kartverket.no/fakta/140217/
  2. ^ https://kaino.kotus.fi/eksonyymit/?a=listaus&hakunimi=Kirkkoniemi
  3. ^ «Tettsteders befolkning og areal». Statistisk sentralbyrå. 12. desember 2023. Besøkt 12. desember 2023. 
  4. ^ Barentssekretariatet legger ned kontorene i Russland - barents.no 24. november 2022
  5. ^ «Det er en grunn til at det finske riksvåpenet ser slik ut», Svein Wara, diskusjonsinnlegg i Nordnorsk Debatt, 10. februar 2022
  6. ^ «Russisk revirhevdelse i Finnmark», Vårt Land, 19. mars 2022
  7. ^ Johansen, Nils Henry (1996). Krigen i nord. [N.H. Johansen]. s. 93. 
  8. ^ Minnemarkeringer ved minnesmerker
  9. ^ «Minnesmerke på digitalt museum». Arkivert fra originalen 25. oktober 2019. Besøkt 25. oktober 2019. 
  10. ^ Lunde, Aage med bidrag av Povl Simonsen og Ørnulv Vorren: Sør-Varangers historie. Utgitt av Sør-Varanger kommune, 1979.
  11. ^ http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_troms_og_finnmark/finnmark/4180475.html
  12. ^ «Kirkenes average conditions - base period 10 last years». Storm Weather Center. Arkivert fra originalen 7. januar 2015. Besøkt 5. desember 2009.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 7. januar 2015. Besøkt 28. september 2015. 
  13. ^ «Normaler for Sør-Varanger kommune (1961–1990)». Meteorologisk institutt. Arkivert fra originalen 27. februar 2011. Besøkt 3. mars 2011.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 27. februar 2011. Besøkt 28. september 2015. 

Eksterne lenker rediger