Barentsregionen

Barentsregionen omfatter de 14 fylker, län og russiske føderasjonssubjekter som er del av det politiske Barentssamarbeidet. Barentsregionen har ved flere anledninger blitt utvidet og per i dag omfatter dette:

Kart som viser Barentsregionen.

Regionen strekker seg over et enormt landområde på 1 947 029 km² (mer enn fem ganger Norges størrelse), med en total befolkning på 5,2 millioner mennesker, hvorav omtrent 3,5 millioner i Russland. Regionens viktigste naturressurser er olje og gass (hovedsakelig offshore i selve Barentshavet og på land i Russland), tømmer, mineraler og fisk.

BarentssamarbeidetRediger

Norges daværende utenriksminister, Thorvald Stoltenberg, tok initiativet til å etablere Barentssamarbeidet våren 1992, og det ble formelt etablert ved Kirkeneserklæringen 11. januar 1993.[1] Den underliggende forutsetningen for etableringer var at nært samarbeid skulle sikre fred og stabilitet i regionen og redusere mulige spenninger. Dette målet er allerede innfridd og med Barentssamarbeidet har det vokst frem en tettere kontakt mellom folk i regionen.

I tillegg til de fire landene i Barentsregionen, var også Danmark, Island og EU med på å signere Kirkeneserklæringen. Representanter fra landene som signerte Kirkeneserklæringen er medlem av Barents Euro-Arktiske Råd. (Barents Euro-Arctic CouncilBEAC). BEAC møtes annet hvert år på utenriksministernivå i landet som har formannskapet i den perioden. Formannskapet veksler mellom de fire Barentslandene. Målet er å fremme økonomisk og sosial utvikling i Barentsregionen og derved bidra til en fredfull utvikling i den nordligste delen av Europa. På møtene i BEAC har Canada, Frankrike, Tyskland, Italia, Japan, Nederland, Polen, Storbritannia og USA observatørstatus.

I januar 2008 ble det Internasjonale Barentssekretariatet opprettet, som skal være et felles sekretariat for alle medlemslandene i BEAC. Kontoret ble lagt til Kirkenes, hvor også det norske Barentssekretariatet holder til.

Barentssamarbeidet har som intensjon å skape tettere samarbeid innen Barentsregionen. Samarbeidet mellom folk i regionen går flere århundrer tilbake i tid, da man hadde Pomorhandel mellom folk i Nord-Norge og russere helt til Arkhangelsk og de omkringliggende områder. Etter 50 år til kald krig og politisk spenning i nord, ønsket man med etableringen av Barentssamarbeidet å styrke de nære relasjonene mellom folk i regionen. Gjennom prosjektfinansiering og folk til folk samarbeid har man lagt til rette for at folk på begge sider av grensen kan treffes og lære av hverandre. Gjennom snart 30 år med Barentssamarbeid har Barentssekretariatet finansiert rundt 6000 norsk-russiske samarbeidsprosjekter innenfor kulturliv, idrett, utdanning, organisasjonsarbeid, ungdomsarbeid og næringsliv for å nevne noen sektorer.[2]

Betydelige økonomiske, kulturelle, språklige og religiøse forskjeller i regionen har vært en utfordring for samarbeidet. En rapport sier imidlertid at «mange profesjoner innenfor privat sektor i Russland i dag har et lønnsnivå som relativt sett kan konkurrere med Norge».[3] Man ser en stadig økende handel og interaksjon over landegrensene.

Den 27. april 2010 vil for alltid stå som en av de store merkedager for Barentsregionen og Barentssamarbeidet. Da signerte Norges statsminister Jens Stoltenberg og Russlands president Dmitrij Medvedev en delelinjeavtale for Barentshavet, og avsluttet dermed et arbeid hvor det tok 40 år å komme til enighet. Både Jens Stoltenberg og Dmitrij Medvedev fremhevet i sine taler den betydning som det regionale Barentssamarbeidet har hatt for å komme til enighet om de viktige havområdene i Barentshavet. Mangeårig NRK-korrespondent Hans Wilhelm Steinfeld uttalte høsten 2009 at dersom man klarer å få i land denne avtalen vil det være den viktigste frukt av det unike regionale Barentssamarbeidet på Nordkalotten.[4]

Grensepassering og visumRediger

Russlands utenriksminister Sergej Lavrov har uttalt at Barentssamarbeidet er et eksempel til etterfølgelse for hvordan Russland ønsker å samarbeide med sine naboland. Lavrov besøkte Kirkenes og Murmansk sammen med sin norske kollega Jonas Gahr Støre i juni 2008. Her fremhevet begge ministerne hvor viktig det var å fortsatt jobbe for å bedre samarbeidet over den norsk-russiske grensen. Den 2. november 2010 signerte de to ministerne en avtale om etableringen av en visumfri sone i grenseområdet mellom Sør-Varanger i Norge og Petsjenga-Nikel i Russland.

Den visumfrie sonen ble iverksatt mai 2012. Sonen strekker seg rundt 30 kilometer inn på hver side av grensen, og dette er en avgrenset område hvor russere og nordmenn skal kan krysset grensen med et eget grenseboerbevis i passet.[5] Det bor i dag rundt 55.000 innbygger i dette området, hvorav 45.000 bor på russisk side. Det er forutsetninger for grensehandel da Norge har mye høyere priser på særlig mat, alkohol, bensin og diesel. Russere handler importvarer det er svært å få tak på eller har dårlig kvalitet i Russland, som klær og kaffe.[6]

Av ting som man sliter med for å bedre samarbeidet over grensene er grensepasseringen fortsatt er tidkrevende. En ting er persontransport. En annen ting er innføring av varer og utstyr til og fra Russland. Siden 2008 har den mest brukte veien mellom Kirkenes og Murmansk, den 250 km lange Petsjengaveien, fått kraftige oppgraderinger. Veien blir nå asfaltert jevnlig. Det ble bygget helt ny vei mellom grensestasjonen på Storskog/Boris Gleb og Zapolyarny i 2015 som har kortet ned kjøretiden til Murmansk med 20 minutter. De militære restriksjonene på ferdsel langs denne veien har også blitt fjernet slik at den kan brukes alle dager i uken, og det er ingen restriksjoner for besøk i de russiske grensebyene. På norsk side ble ny E105 fra grenseovergangen på Storskog til Hesseng åpnet i 2017. I forbindelse med etableringen av den visumfrie sonen planlegges det også utbygging av grensestasjonen på Storskog og Boris Gleb for å møte den økte trafikken.

Flyforbindelsen mellom Norge og Russland i nord har vært dårlig. Det har vært perioder med flyrute både mellom Tromsø - Murmansk og Kirkenes - Murmansk, men disse er ikke operative lenger. Det har også vært flyruter mellom Luleå og Murmansk, og mellom Rovaniemi og Murmansk. SAS har sett på muligheten for å åpne en ny flyrute mellom Tromsø og Murmansk, mens Norwegian har konsesjon på flyruten Oslo-Murmansk. Det foreløpig uklart om det blir oppstart på disse rutene.

Barentssamarbeidets utfordringerRediger

De betydelige økonomiske, kulturelle, språklige og religiøse forskjellene i regionen har vært en utfordring for Barentssambeidet. Man har sett en økende handel og interaksjon over landegrensene, men særlig for Norges del har dette hittil antatt noe mindre dimensjoner enn forventet da Barentssamarbeidet ble formelt etablert. Blant store Norges bedriftsetableringer i Nordvest-Russland kan StatoilHydro, Reinertsen, Barel, DNB Nor og Ølen Betong nevnes.

ReferanserRediger

  1. ^ «Stortingsmelding 7 (2011–2012) Nordområdene». Utenriksdepartementet. Besøkt 4. juni 2013. 
  2. ^ «Barentssekretariatet». 
  3. ^ «Gass-Finnmark får problemer». DN.no. 31. juli 2008. 
  4. ^ Hans Wilhelm Steinfeld, NRK Urix 15. oktober 2009
  5. ^ Finnmark, Murmansk welcomes visa-freedom
  6. ^ Til Russland med sko

Se ogsåRediger

Eksterne lenkerRediger