Bugøynes
Bugøynes (kvensk: Pykeijä; nordsamisk: Buođggák; finsk: Pykeija)[1][2] er et sted og eneste fiskevær i Sør-Varanger kommune i Finnmark. Det bor omtrent 200 personer i Bugøynes.
| Bugøynes Pykeijä Buođggák | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Land |  Norge | ||
| Fylke | Finnmark | ||
| Kommune | Sør-Varanger | ||
| Postnummer | 9935 Bugøynes | ||
| Høyde o.h. | 7 meter | ||
 Bugøynes 69°58′22″N 29°38′34″Ø | |||
På et håndtegnet Finnmarkskart fra 1689 er det anført at øya «Bugge-Øe» er det ytterste sted som er bebodd av norske folk.[3]
Bygda ble befolket av finske innvandrere på 1800-tallet. Finsk er et språk som er i daglig bruk i bygda. Bugøynes kalles også gjerne Lille-Finland (Pikku-Suomi).
Bugøynes er ett av få steder som unngikk å bli nedbrent av tyske soldater da de trakk seg tilbake fra Nord-Troms og Finnmark. Stedet er derfor preget av tett trehusbebyggelse. Bugøynes kapell ble innviet i 1989.
Stedets tyske kommandant Peter Paul Flach sa før tilbaketrekningen at lokalbefolkningen ikke hadde grunn til å frykte de fremrykkende russiske soldatene. Selv ville han ikke brenne Bugøynes og gjorde det heller ikke, men kunne ikke garantere at ikke andre kunne dukke opp senere og rasere stedet. Ordrenekt var ikke risikofritt, men Flach ble i stedet forfremmet til Oberleutnant med virkning fra 1. januar 1945. I 1961 kom han tilbake til Bugøynes på besøk og ble godt mottatt av befolkningen.[4]
Da fiskebruket ble solgt på tvangsauksjon i 1989, averterte folket hele bygda til salgs i landets største aviser. Det var et rop om hjelp. Bygda hadde ca. 300 innbyggere på den tiden.[5] I den senere tid har kongekrabben blitt en viktig ressurs for bygda, og har snudd pessimismen til optimisme.
Bygda har veiforbindelse gjennom fylkesvei 355.
Referanser rediger
- ^ https://stadnamn.kartverket.no/fakta/747169/
- ^ https://kaino.kotus.fi/eksonyymit/?a=listaus&hakunimi=Pykeija
- ^ Fredrik Rode: "Optegnelser fra Finmarken" 1842
- ^ Bugøynes ble ikke brent
- ^ Hvem Hva Hvor 1990. Schibsted. 1989. s. 94.