Wikipedia

Kriegsmarine

Kriegsmarine var marinen i det nasjonalsosialistiske Tyskland i perioden fra 1935 til 1945. Kriegsmarine utgjorde den ene av Wehrmachts tre forsvarsgreiner. De to andre var Heer (hæren) og Luftwaffe (flyvåpenet). I strid med Versaillestraktaten vokste Kriegsmarine raskt under den tyske marinens opprustning på 1930-tallet. Traktaten fra 1919 hadde begrenset størrelsen på den tyske marinen og forbød bygging av ubåter.[1]

Det nasjonalsosialistiske Tysklands orlogsflagg og «krigsflagg» (Reichskriegsflagge) 1935-1945
Karl Dönitz inspiserer ubåtbasen Saint-Nazaire i Frankrike, juni 1941
«Graf Zeppelin», den tyske krigsmarinens eneste hangarskip, ble sjøsett til hitlerhilsinger i 1938, men ble aldri tatt i bruk under andre verdenskrig.

Forløperne for Kriegsmarine var Den tyske keiserlige flåte (1871–1918) og Reichsmarine (1919–1935) i Weimarrepublikken i mellomkrigstiden. Etter andre verdenskrig ble de få gjenværende skipene i Kriegsmarine fordelt mellom seierherrene. Etter at Vest-Tyskland rustet opp igjen og ble medlem av NATO i 1956, ble marinen i landet uformelt referert til som forbundsmarinen. Da DDR (Øst-Tyskland) opprettet sin egen militære styrke samme år, Nationale Volksarmee, fikk den sjømilitære delen navnet Volksmarine. Etter Tysklands gjenforening i 1990 fikk marinen navnet Deutsche Marine.

Skipene til Kriegsmarine ble utplassert til farvannet rundt Spania under den spanske borgerkrigen (1936–1939) under dekke av å håndheve ikke-intervensjon, men støttet i realiteten nasjonalistene mot de spanske republikanerne.

I januar 1939 ble Plan Z, et massivt skipsbyggingsprogram, beordret, som krevde jevnbyrdighet overflateflåten til den britiske marinen innen 1944.[2] Da andre verdenskrig brøt ut i september 1939, ble Plan Z skrinlagt til fordel for et krasjbyggeprogram for ubåter i stedet for store krigsskip, og land- og luftstyrker ble prioritert av strategiske ressurser. Den øverstkommanderende for Kriegsmarine (som for alle grener av væpnede styrker i perioden med absolutt nazimakt) var Adolf Hitler, som utøvde sin autoritet gjennom Oberkommando der Marine («Sjøforsvarets øverstkommanderende»).

Blant Kriegsmarines mest betydningsfulle skip var dens ubåter, hvorav de fleste ble konstruert etter at Plan Z ble forlatt i begynnelsen av andre verdenskrig. En taktikk kalt «ulveflokk» var en raskt sammensatte grupper av ubåter som angrep britiske konvoier under første halvdel av slaget om Atlanterhavet,[3] men denne taktikken ble stort sett forlatt i mai 1943 da U-båt tap økte. Sammen med ubåtene ble panserskip (inkludert hjelpekryssere) på overflaten brukt for å forstyrre alliert skipsfart i de første årene av krigen, den mest kjente av disse var de tunge krysserne «Admiral Graf Spee» og «Admiral Scheer» og slagskipet «Bismarck». Adopsjonen av konvoi-eskorte, spesielt i Atlanterhavet, reduserte imidlertid effektiviteten angrepskipene mot konvoiene.

Etter slutten av andre verdenskrig i 1945 ble Kriegsmarines gjenværende skip delt opp mellom de allierte maktene og ble brukt til forskjellige formål inkludert minesveiping. Noen ble lastet med overflødige kjemiske våpen og senket.[4]

HistorieRediger

Opprinnelse etter første verdenskrigRediger

I henhold til vilkårene i Versaillestraktaten fra 1919 fikk Tyskland bare tillatelse til en minimal marine på 15 000 personell, seks kapitalskip (hovedskip)[5] på ikke mer enn 10 000 tonn, seks kryssere, tolv destroyere, tolv torpedobåter, og ingen ubåter eller hangarskip. Militære fly ble også forbudt, så Tyskland kunne ikke ha noen marinefly. Under traktaten kunne Tyskland bare bygge nye skip for å erstatte gamle. Alle tillatte skip og personell ble overtatt fra Kaiserliche Marine, omdøpt til Reichsmarine.

Fra første stund arbeidet Tyskland for å omgå de militære restriksjonene i Versaillestraktaten. Tyskerne fortsatte å utvikle ubåter gjennom et ubåtdesignkontor i Nederland (NV Ingenieurskantoor voor Scheepsbouw) og et torpedoforskningsprogram i Sverige[6] hvor G7e-torpedoen ble utviklet.[7]

Allerede før nazistenes maktovertakelse den 30. januar 1933 vedtok den tyske regjeringen 15. november 1932 å sette i gang et forbudt program for flåteopprustning som omfattet ubåter, fly og et hangarskip. Kriegsmarine ble dannet 1. juni 1935 under ledelse av storadmiral Erich Raeder og markerte starten på et stort byggeprogram av tyske skip.

Lanseringen av det første lommeslagskipet, «Deutschland» i 1931 (som erstatning for det gamle pre-dreadnought[8] slagskipet «Preussen») var et skritt i opprettelsen av en moderne tysk flåte. Byggingen av «Deutschland» forårsaket bestyrtelse hos franskmennene og britene da de hadde forventet at begrensningene i Versaillestraktaten ville begrense erstatningen av gamle slagskipene med nye kystforsvarsskip, egnet kun for defensiv krigføring. Ved å bruke innovative konstruksjonsteknikker hadde tyskerne bygget et tungt skip egnet for offensiv krigføring på åpent hav mens de fortsatt holdt seg til bokstavelig til traktaten.

I 1934 ble kjølen strukket på slagskipet «Gneisenau», i 1935 på «Scharnhorst» og i 1936 «Tirpitz» og «Bismarck».

Nazistisk kontrollRediger

Da nazistene kom til makten i 1933, begynte Adolf Hitler snart på frekt vis å ignorere mange av traktatens restriksjoner og framskyndet den tyske marinens opprustning. Den tysk-britiske flåteavtale av 18. juni 1935 tillot Tyskland å bygge en flåte tilsvarende 35 % av den britiske overflateskiptonnasjen og 45 % av britisk ubåttonnasje; slagskip skulle begrenses til ikke mer enn 35 000 tonn.[9] Samme år ble Reichsmarine omdøpt til Kriegsmarine. I april 1939, da spenningene eskalerte mellom Storbritannia og Tyskland over Polen, opphevet Hitler ensidig begrensningene i den tysk-britiske flåteavtale.[10]

Oppbyggingen av den tyske flåten i perioden 1935–1939 ble bremset av problemer med å samle nok arbeidskraft og materiell til skipsbygging. Dette var på grunn av den samtidige og raske oppbyggingen av den tyske hæren og luftvåpenet som krevde betydelig innsats og ressurser. Noen prosjekter, som D-klasse-kryssere og P-klasse-kryssere, måtte kanselleres.

Den spanske borgerkrigenRediger

Kriegsmarine var første gang i kamp under den spanske borgerkrigen (1936–1939). Etter utbruddet av fiendtlighetene i juli 1936 ble flere store krigsskip fra den tyske flåten sendt til regionen. De tunge krysserne «Deutschland» og «Admiral Scheer», og den lette krysseren «Köln» var de første som ble sendt i juli 1936.[11] Disse store krigsskipene ble ledsaget av en flotilje[12] av torpedobåter. Den tyske tilstedeværelsen ble brukt til å støtte Francos nasjonalister i det skjulte, selv om Tysklands umiddelbare involvering var humanitære hjelpeoperasjoner og evakuering av 9 300 flyktninger, inkludert 4 550 tyske statsborgere.[13] Etter meglingen av den internasjonale ikke-intervensjonspatruljen for å håndheve en internasjonal våpenembargo, ble Kriegsmarine tildelt patruljeområdet mellom Cabo de Gata (Almeria) og Cabo de Oropesa. Tallrike fartøyer tjenestgjorde som en del av disse pliktene, inkludert «Admiral Graf Spee». Den 29. mai 1937 ble «Deutschland» angrepet utenfor Ibiza av to bombefly fra det republikanske luftvåpenet. Totale ofre fra det republikanske angrepet var 31 døde og 110 sårede, 71 alvorlig, for det meste brannskadde. Som gjengjeld beskjøt «Admiral Scheer» Almeria 31. mai og drepte 19–20 sivile, såret 50 og ødela 35 bygninger.[14] Etter ytterligere angrep fra republikanske ubåter mot «Leipzig» utenfor havnen i Oran i Algerie mellom 15. og 18. juni 1937 trakk Tyskland seg fra ikke-intervensjonspatruljen.[15]

Ubåter deltok også i skjult aksjon mot republikansk skipsfart som en del av Operasjon Ursula (oppkalt etter en datter av Karl Dönitz).[16] Minst åtte ubåter engasjerte et lite antall mål i området under hele konflikten.[11] (Til sammenligning opererte den italienske Regia Marina med 58 ubåter i området som en del av Sottomarini Legionari.)

Plan ZRediger

Kriegsmarine anså sin fremste hovedoppgaver å kontrollere Østersjøen og vinne en hærkrig mot Frankrike, ettersom Frankrike ble sett på som den mest sannsynlige fienden i tilfelle krig. Men i 1938 ønsket Hitler å ha muligheten til å vinne en krig mot Storbritannia til sjøs i de kommende årene. Derfor bestilte han planer for en slik flåte fra Kriegsmarine. Fra de tre foreslåtte planene (X, Y og Z) godkjente han Plan Z i januar 1939. Denne planen for det nye tyskeprogrammet for byggingen av en flåte så for seg å bygge omtrent 800 skip i perioden 1939–1947. Hitler krevde at programmet skulle være fullført innen 1945. Hovedstyrken til Plan Z var seks H-klasse slagskip. I versjonen av Plan Z utarbeidet i august 1939 var den tyske flåten planlagt å bestå av følgende skip innen 1945:

Personalstyrken var planlagt å stige til over 200 000.

Det planlagte flåteprogrammet var ikke veldig langt fremme da andre verdenskrig begynte. I 1939 ble to M-klasse kryssere og to H-klasse slagskip lagt ned og deler til ytterligere to H-klasse slagskip og tre O-klasse slagkryssere var i produksjon. Styrken til den tyske flåten ved begynnelsen av krigen var ikke engang 20 % av Plan Z. Den 1. september 1939 hadde marinen fortsatt en samlet personellstyrke på bare 78 000, og den var slett ikke klar for en stor rolle i krigen. På grunn av den lange tiden det ville ta å gjøre Plan Z-flåten klar for aksjon og mangel på arbeidere og materiell i krigstid, ble Plan Z i hovedsak skrinlagt i september 1939 og ressursene som ble bevilget til realiseringen ble i stor grad omdirigert til byggingen av ubåter, som ville være klare for krig mot Storbritannia langt raskere.[17]

Andre verdenskrigRediger

 
«Blücher» i Drøbaksundet under slaget ved Oscarsborg festning morgenen 9. april 1940: Skipet ligger med sterk slagside ved Askholmene. Det er oppgitt og mannskapet debarkerer i det kalde vannet. De fleste fra forskipet svømte til fastlandet i øst mens mange fra akterkipet tok seg til Askholmene

Kriegsmarine deltok i slaget ved Westerplatte og slaget ved Danzigbukta under invasjonen av Polen. I 1939 var store hendelser for Kriegsmarine med senkingen av det britiske hangarskipet HMS «Courageous» og det britiske slagskipet HMS «Royal Oak» og tapet av «Admiral Graf Spee» i slaget ved Río de la Plata. Ubåtangrep på Storbritannias vitale maritime forsyningsruter (slaget om Atlanterhavet) begynte umiddelbart ved krigsutbruddet, selv om de ble hemmet av mangelen på godt plasserte havner å operere fra. Gjennom hele krigen var Kriegsmarine ansvarlig for kystartilleri som beskyttet store havner og viktige kystområder. Den opererte også luftvernbatterier som beskyttet store havner.[18]

I april 1940 var den tyske marinen sterkt involvert i invasjonen av Norge, hvor den led betydelige tap, som inkluderte den tunge krysseren «Blücher» senket av artilleri og torpedoer fra norske landbatterier ved Oscarsborg festning i Oslofjorden. Ti destroyere gikk tapt i slagene ved Narvik (halvparten av tysk destroyerstyrke på den tiden), og to lette kryssere, «Königsberg» som ble bombet og senket av et fly fra Royal Navy i Bergen, og «Karlsruhe» som ble senket utenfor kysten av Kristiansand av en britisk ubåt. Kriegsmarine senket til gjengjeld noen britiske krigsskip under denne kampanjen, inkludert hangarskipet HMS «Glorious».

Tapene i den norske kampanjen etterlot bare en håndfull uskadde tunge skip tilgjengelig for den planlagte, men aldri utførte, invasjonen av Storbritannia (Operasjon Sjøløve) sommeren 1940. Det var alvorlig tvil om at invasjonens sjøruter kunne ha blitt beskyttet mot innblanding fra den britiske flåten. Frankrikes fall og erobringen av Norge ga tyske ubåter kraftig forbedret tilgang til britiske skipsruter i Atlanterhavet. Til å begynne med manglet britiske konvoier eskorte som var tilstrekkelig enten i antall eller utstyr, og som et resultat hadde ubåtene stor suksess for få tap (denne perioden ble kalt den første lykkelige tiden, Die Glückliche Zeit, av tyskerne).[19]

Italia gikk inn i krigen i juni 1940, og slaget om Middelhavet begynte: fra september 1941 til mai 1944 ble rundt 62 tyske ubåter overført dit, og snek seg forbi den britiske marinebasen på Gibraltar. Ubåtene i Middelhavet senket 24 store allierte krigsskip (inkludert 12 destroyere, 4 kryssere, 2 hangarskip og 1 slagskip) og 94 handelsskip (449 206 tonn frakt). Ingen av middelhavsubåtene kom tilbake til sine hjemmebaser, ettersom de alle enten ble senket i kamp eller senket av mannskapet på slutten av krigen.[20]

I 1941 senket «Bismarck», et av de fire moderne tyske slagskipene, HMS «Hood» mens det brøt ut i Atlanterhavet for å angripe handelsskip. «Bismarck» ble på sin side jaget ned av langt mer overlegne britiske styrker etter å ha blitt forkrøplet av en luftutsendt torpedo. Skipet ble deretter senket etter å ha blitt gjort til et brennende vrak av to britiske slagskip.[21]

I november 1941 under kampen om Middelhavet senket den tyske ubåten «U 331» det britiske slagskipet HMS «Barham», som hadde en magasineksplosjon og sank på få minutter, med tap av 862, eller 2/3 av mannskapet hennes.[22]

 
«Dixie Arrow» torpedert utenfor Kapp Hatteras av tyske «U-71», 26. mars 1942

I løpet av 1941 ble Kriegsmarine og den amerikanske marinen de facto krigførende, selv om krig ikke formelt ble erklært, noe som førte til senkingen av USS «Reuben James». Dette hendelsesforløpet var et resultat av den amerikanske beslutningen om å støtte Storbritannia med Låne- og leie-programmet og den påfølgende beslutningen om å eskortere låne- og leie-konvoier med amerikanske krigsskip gjennom den vestlige delen av Atlanterhavet.[23]

Det japanske angrepet på Pearl Harbor og den påfølgende tyske krigserklæringen mot USA[24] i desember 1941 førte til en ny fase av kampen om Atlanterhavet. I Operation Paukenschlag (engelsk: «Operation Drumbeat»)[25] og påfølgende operasjoner frem til august 1942 ble et stort antall allierte handelsskip senket av ubåter utenfor den amerikanske kysten da amerikanerne ikke hadde forberedt seg på ubåtkrigføring, til tross for klare advarsler (dette var den såkalte «andre lykkelige tiden» for den tyske marinen). Situasjonen ble så alvorlig at militære ledere fryktet for hele den allierte strategien. De enorme amerikanske evnen til skipsbygging og flåtestyrkene ble imidlertid nå brakt inn i krigen og mer enn oppveide alle tap påført av de tyske ubåtfarerne. I 1942 fortsatte ubåtkrigføringen på alle fronter, og da tyske styrker i Sovjetunionen nådde Svartehavet, ble noen få ubåter til slutt overført dit.[26]

I februar 1942 ble de tre store krigsskipene stasjonert på Atlanterhavskysten ved Brest evakuert tilbake til tyske havner for utplassering til Norge. Skipene var gjentatte ganger blitt skadet av luftangrep fra RAF, forsyningsskipene for å støtte atlantiske tokt, var blitt ødelagt av Royal Navy, og Hitler følte nå at Norge var «skjebnesonen» for disse skipene. De to slagskipene «Scharnhorst» og «Gneisenau» og den tunge krysseren «Prinz Eugen» passerte gjennom Den engelske kanal (Operasjon Cerberus) på vei til Norge til tross for britiske forsøk på å stoppe dem.[27][28][29] Ikke siden den spanske armada i 1588 hadde noen krigsskip i krigstid gjort dette. Det var en taktisk seier for Kriegsmarine og et slag for britisk moral, men tilbaketrekningen fjernet muligheten for å angripe allierte konvoier i Atlanterhavet med tunge overflateskip.

 
Eskortefartøy og handelsfartøy ved Hvalfjörður før konvoi «PQ-17»s avreise

Med det tyske angrepet på Sovjetunionen i juni 1941 begynte Storbritannia å sende arktiske konvoier med militære forskyninger rundt i Norge for å støtte deres nye allierte. I 1942 begynte tyske styrker å angripe disse konvoiene, for det meste med bombefly og ubåter. De store skipene til Kriegsmarine i Norge var sjelden involvert i disse angrepene, på grunn av underlegenhet til tysk radarteknologi,[30] og fordi Hitler og ledelsen av Kriegsmarine fryktet tap av disse kostbare skipene. Det mest effektive av disse angrepene var nesten ødeleggelsen av Konvoi PQ-17 i juli 1942. Senere i krigen ble tyske angrep på disse konvoiene for det meste redusert til ubåtaktiviteter og mengden av de allierte frakteskipene nådde sitt mål i sovjetiske havner.

Slaget i Barentshavet i desember 1942 var et forsøk fra en tysk flåtestyrke på å angripe en alliert arktisk konvoi. Fordelen ble imidlertid ikke utnyttet og de returnerte til basen. Det var alvorlige implikasjoner: denne fiaskoen gjorde Hitler rasende, som nesten håndhevet en beslutning om å skrote overflateflåten. I stedet ble ressurser omdirigert til nye ubåter, og overflateflåten ble en mindre trussel for de allierte.

Etter desember 1943 da «Scharnhorst» hadde blitt senket i et angrep på en arktisk konvoi i slaget ved Nordkapp av HMS «Duke of York», ble de fleste tyske overflateskip i baser ved Atlanterhavet blokkert i, eller nær, havnene deres som Fleet in being,[31] i frykt for å tape dem i kamp og for å binde opp britiske flåtestyrker. Det største av disse skipene, slagskipet «Tirpitz», var stasjonert i Norge som en trussel mot alliert skipsfart og også som forsvar mot en potensiell alliert invasjon. Da skipet ble senket, etter flere forsøk, av britiske bombefly i november 1944 (Operasjon Catechism), kunne flere britiske hovedskip flyttes til Det fjerne østen.

Fra slutten av 1944 til slutten av krigen var den overlevende overflateflåten til Kriegsmarine (tunge kryssere: «Admiral Scheer», «Lützow», «Admiral Hipper», «Prinz Eugen», lette kryssere: «Nürnberg», «Köln», «Emden») sterkt engasjert i å gi artilleristøtte til tilbaketrekkende tyske landstyrker langs kysten av Østersjøen og ved å frakte sivile flyktninger til de vestlige Østersjøens deler av Tyskland (Mecklenburg, Schleswig-Holstein) i store redningsaksjoner. Store deler av befolkningen i østlige Tyskland flyktet fra den nærmer seg den røde armé av frykt for sovjetisk gjengjeldelse og hevn (det fant sted massevoldtekter, drap og plyndring av sovjetiske tropper). Kriegsmarine evakuerte to millioner sivile og tropper i evakueringen av Øst-Preussen og Danzig (dagens Gdańsk) fra januar til mai 1945.[32] Det var under denne aktiviteten at den katastrofale senkingen av flere store tyske passasjerskip skjedde: «Wilhelm Gustloff» og «Goya» ble senket av sovjetiske ubåter, mens «Cap Arcona» ble senket av britiske bombefly, og hver forlis krevde tusenvis av sivile liv. Kriegsmarine ga også viktig bistand i evakueringen av de flyktende tyske sivile av Pommern og Stettin (dagens Szczecin) i mars og april 1945.

 
Senkingen av «Tirpitz»

Et desperat tiltak av Kriegsmarine for å bekjempe den overlegne styrkene til de vestlige allierte fra 1944 var dannelsen av Kleinkampfverbände («Små kampenheter»), forkortet K-Verband. Dette var spesielle flåteenheter med froskemenn, bemannede torpedoer, motorbåter lastet med eksplosiver og så videre. Den mer effektive av disse våpnene og enhetene var utviklingen og utplasseringen av dverg-ubåter som Molch og Seehund. I siste fase av krigen organiserte Kriegsmarine også en rekke divisjoner av infanteri fra sitt personell.[18]

Mellom 1943 og 1945 opererte en gruppe ubåter kjent som Monsun-båtene (Monsun Gruppe) i Det indiske hav fra japanske baser i det okkuperte Nederlandsk India og Britisk Malaya. Allierte konvoier hadde ennå ikke blitt organisert i disse farvannene, så i utgangspunktet ble mange skip senket. Imidlertid ble denne situasjonen snart løst.[33] I løpet av de senere krigsårene ble Monsun-båtene også brukt som et virkemiddel til å utveksle viktige krigsforsyninger med Japan.

I løpet av 1943 og 1944, på grunn av alliert anti-ubåttaktikk og bedre utstyr, begynte den tyske ubåtflåten å lide store tap. Vendepunktet i slaget om Atlanterhavet var under «Svarte mai» i 1943, da ubåtflåten begynte å lide store tap og antallet allierte skip som ble senket begynte å avta. Radar, beskyttelse via langdistansefly, sonar og ekkolodd, forbedret taktikk og nye våpen bidro. Tysk teknisk utvikling, som Schnorchel, forsøkte å motvirke disse. Det var en ubåtsnorkel er en enhet som lar en ubåt operere nedsenket mens den fortsatt tar inn luft fra over overflaten.[34] Nær slutten av krigen ble et lite antall av de nye Elektroboot ubåtene (type XXI og XXIII) operative, de første ubåtene designet for å operere nedsenket til enhver tid. Disse hadde potensialet til å oppheve den allierte teknologiske og taktiske fordelen, selv om de ble utplassert for sent til å bidra til kamp i krigen.[35]

Kriegsmarine i NorgeRediger

Utdypende artikkel: Angrepet på Norge i 1940

 
Åtte av de anklagede tyske nasjonalsosialistene under Nürnberg-prosessen etter andre verdenskrig: På første rekke sitter fra venstre Göring, Hess, Ribbentrop og Keitel, bak Karl Dönitz og Erich Raeder, som var øverstkommanderende storadmiraler i den tyske krigsmarinen i henholdsvis 1943–1945 og 1935-1943, samt Schirach og Sauckel. Raeder var en av hovedpådriverne bak Operasjon Weserübung, det tyske angrepet på Danmark og Norge, men ble siden erstattet av Dönitz.
 
Mannskaper fra den tyske krigsmarinen på ubåt i Norge under andre verdenskrig i 1940.

Den tyske marinen var sterkt involvert i invasjonen av Norge, og led alvorlige tap i norske farvann. Etter at invasjonen var gjennomført etablerte tyskerne flere viktige baser for overflatefartøyer og ubåter i Norge.

Marinen hadde også med øremerket personell til å bemanne de norske kystfortene som ble tatt under invasjonen. Videre var det frem til våren 1941 utelukkende marinen som hadde ansvaret for kystforsvaret av Norge.

Etter at «Marineoberkommando (MOK) Norwegen» ble opprettet i april 1940 kom det etter hvert en kommandant for Seeverteidigung Oslofjord med base i Horten, en Admiral der norwegischen Westküste i Bergen (admiral Otto von Schrader), en Admiral der norwegischen Nordküste i Trondheim og en Admiral der norwegischen Polarküste med base i Tromsø. I tillegg var det en kort periode en kommandant for der norwegischen Südküste i Kristiansand

Kommandantene hadde underlagt flere områder, som igjen var underlagt hver sin Seekommandant. Hver Seekommandant hadde egne dedikerte sjø- og bakkestyrker, som eksempelvis havnesikringspatruljer, oppsynsbåter og kystfort.

Kriegsmarine bygget også flere såkalte fjernkampbatterier som var grovt skyts beregnet på skyting over store avstander. Eksempler på slike batterier er Batterie Vara, Batterie Dietl, Austrått fort, Vardås fort og Fjell festning.

De havgående overflateskipene som periodevis var i Norge, hørte ikke under MOK Norwegen, heller ikke ubåtene som hadde en egen ubåtkommando – Befehlshaber der Unterseeboote (BdU) Norwegen. MOK hadde en egen avdeling for sivile fartøyer.

ReferanserRediger

  1. ^ «Peace Treaty of Versailles», Articles 159-213, Military, Naval and Air Clauses, se Act 159+, Act 181
  2. ^ «Plan Z», Totally History
  3. ^ «U-Boat Wolf Pack Tactic», German U-Boat
  4. ^ «Chemical Weapons Dumped in the Ocean After World War II Could Threaten Waters Worldwide», Smithsonian Magazine 11. november 2016
  5. ^ Kapitalskip eller hovedskip er historiske betegnelser på de fremst eller mest fornemme skipene i en marineflåte, jf. «kapital[-skepp», Svenska Akademiens ordbok. På engelsk benyttes fortsatt begrepet capital ship i det fremste orlogsfartøy
  6. ^ Newpower, Anthony (2006): Iron Men and Tin Fish: The Race to Build a Better Torpedo during World War II, (War, Technology, and History), s. 35
  7. ^ Wright, David Habersham (2010): Wolves Without Teeth: The German Torpedo Crisis in World War Two (PDF), Electronic Theses and Dissertations. 599, s. 24
  8. ^ pre-dreadnought, et generelt begrep for alle typer havgående krigsskip som ble bygd mellom 1890 og 1905, jf. «Definitions for pre-dreadnought battleship», Definitions
  9. ^ Maiolo, Joseph (1998): The Royal Navy and Nazi Germany, 1933–39 A Study in Appeasement and the Origins of the Second World War. London: Macmillan Press. ISBN 0-312-21456-1. s. 35–36.
  10. ^ «The Anglo-German Naval Agreement», Totally History
  11. ^ a b The Spanish Civil War, Deutsches U-Boot-Museum
  12. ^ flotilje, NAOB
  13. ^ «Kriegsmarine (German Navy) ships of WWII», Asisbiz.com
  14. ^ Thomas, Hugh (2006): The Spanish Civil War. Penguin Books. London. s. 665
  15. ^ Thomas, Ann Van Wynen; Thomas, Jr., A.J. (1967): «Non-Intervention And The Spanish Civil War», Proceedings of the American Society of International Law at Its Annual Meeting (1921-1969), Cambridge University Press
  16. ^ Westwell, Ian (2004): Condor Legion: The Wehrmacht's Training Ground. Spearhead. Vol. 15. Hersham, United Kingdom: Ian Allan publishing. ISBN 978-0-7110-3043-5. s. 58.
  17. ^ Breyer, Siegfried (1996): Der Z-PLAN. Podzun-Pallas-Verlag. Wölfersheim-Berstadt. ISBN 3-7909-0535-6
  18. ^ a b «Organization of the Kriegsmarine in the West 1940–1945», Feldgrau
  19. ^ Purnell, Tom (11. april 2003): «The ’Happy Time’». «Canonesa», Convoy HX72 & U-100. Arkivert fra originalen den 1. oktober 2007.
  20. ^ «U-boats in the Mediterranean – Overview», Uboat.net
  21. ^ Klein, Christopher (26. mai 2016): «Remembering the Sinking of the Bismarck», History.com
  22. ^ "Battleship HMS Barham, Militär Wissen
  23. ^ «Lend-Lease Shipments, World War II», Washington: War Department, 1946
  24. ^ «Varför förklarade Hitler krig mot USA?», Allt om historia. 8 april 2017.
  25. ^ Milner, Marc (20. januar 2022): «Operation Drumbeat», Legion, Canada's Military History Magazine
  26. ^ McSmith, Andy (11. februar 2008): «Hitler's 'lost fleet' of U-boats found in the Black Sea», The Independent
  27. ^ Garzke, William H.; Dulin, Robert O. (1985): Battleships: Axis and Neutral Battleships in World War II. Annapolis: Naval Institute Press. ISBN 978-0-87021-101-0. s. 145–146
  28. ^ Koop, Gerhard; Schmolke, Klaus-Peter (1999): Battleships of the Scharnhorst Class. Annapolis: Naval Institute Press. ISBN 978-1-55750-045-8. s. 111.
  29. ^ Hellwinkel, Lars (2014): Hitler's Gateway to the Atlantic: German Naval Bases in France 1940-1945 (Kindle, engelsk overs.). Barnsley: Seaforth Publishing. ISBN 978-184832-199-1. s. Kindle location 731 av 4855.
  30. ^ Sieche, Erwin (4. mai 2007): «German Naval Radar to 1945», Naval Weapons of the World
  31. ^ Fleet in being (engelsk for «eksisterende flåte») er et begrep innen krigføring til havs. Det refererer til en flåtes evne til å undergrave fiendens kontroll til sjøs og binde opp ressursene ved å unngå kamp og utgjøre en konstant, potensiell trussel. Det er først og fremst en strategi som brukes av svakere flåter, som ikke har gode muligheter til å ødelegge motstanderen selv og ta kontroll over havet.
  32. ^ Eberhardt, Piotr (2006): Political Migrations in Poland 1939–1948. 8. Evacuation and flight of the German population to the Potsdam Germany (PDF). Warsaw: Didactica. ISBN 9781536110357. Arkivert fra originalen (PDF) den 26. juni 2015.
  33. ^ «U-boat Operations – The Monsun U-boats», Uboat.net
  34. ^ Keegan, John (1989): The Price of Admiralty. New York: Viking. ISBN 0-670-81416-4. s. 280.
  35. ^ Fontenoy, Paul E. (2007): Submarines: An Illustrated History of Their Impact, ABC-CLIO; Illustrated edition, s. 39

Eksterne lenkerRediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kriegsmarine&oldid=22963757»