Kriegsmarine

Kriegsmarine var marinen i det nasjonalsosialistiske Tyskland i perioden fra 1935 til 1945. Kriegsmarine utgjorde den ene av Wehrmachts tre forsvarsgreiner. De to andre var Heer (hæren) og Luftwaffe (flyvåpenet).

Det nasjonalsosialistiske Tysklands orlogsflagg og «krigsflagg» (Reichskriegsflagge) 1935-1945

Forløperne for Kriegsmarine var Den tyske keiserlige flåte (1871–1918) og Reichsmarine (1919–1935) i Weimarrepublikken. Etter andre verdenskrig ble de få gjenværende skipene i Kriegsmarine fordelt mellom seierherrene. Etter at Vest-Tyskland rustet opp igjen og ble medlem av NATO i 1956, ble marinen i landet uformelt referert til som forbundsmarinen. Da DDR (Øst-Tyskland) opprettet sin egen militære styrke samme år, Nationale Volksarmee, fikk den sjømilitære delen navnet Volksmarine. Etter Tysklands gjenforening i 1990 fikk marinen navnet Deutsche Marine.

Historie

«Graf Zeppelin», den tyske krigsmarinens eneste hangarskip, ble sjøsatt til hitlerhilsener i 1938 men aldri tatt i bruk under andre verdenskrig.

Matroser ved en halvautomatisk luftvernkanon på et skoleskip i den tyske krigsmarinen i februar 1940.

Etter det tyske nederlaget i første verdenskrig la Versaillestraktaten begrensninger på Tysklands militære slagkraft. Det tyske flyvåpen ble nedlagt, mens Reichsmarine fikk ha maksimalt seks større krigsskip på inntil 10 000 tonn, og et begrenset antall mindre fartøyer. Lommeslagskipene «Admiral Graf Spee», «Deutschland» og «Admiral Scheer» ble bygget for å komme akkurat under grensen på 10 000 tonn.

Etter at nasjonalsosialistene grep makten i 1933 startet Tyskland å ruste opp. I mars 1935 kunngjorde Hitler at han ikke lengre anså seg bundet av traktatens militære bestemmelser, dette inngikk i plan Z. I juni samme år inngikk Storbritannia og Tyskland en flåteoverenskomst som tillot tyskerne å bygge opp en flåtestyrke langt utover Versaillestraktatens begrensninger.

Kriegsmarine ble dannet 1. juni 1935 under ledelse av storadmiral Erich Raeder og markerte starten på et stort byggeprogram av tyske skip. I 1934 ble kjølen strukket på slagskipet «Gneisenau», i 1935 på «Scharnhorst» og i 1936 «Tirpitz» og «Bismarck».

Kriegsmarine var første gang i kamp under den spanske borgerkrigen, og et marinefartøy ble brukt i innledningen til gjenerobringen av Danzig 1. september 1939. Erich Raeder var pådriver for at Norge skulle invaderes for å gi Kriegsmarine baser. I begynnelsen hadde de store overflateskipene en viss suksess, men de ble jaget av den overlegne britiske marinen og viste seg å være sårbare for luftangrep. Etter at flaggskipet «Bismarck» ble senket i 1942 bestemte tyskerne seg for å satse på ubåtflåten som hadde suksess inntil 1943. En vesentlig del av overflateskipene befant seg i de siste krigsårene i Østersjøen, det siste havområdet Kriegsmarine kontrollerte. Her spilte de en sentral rolle da tyskerne trakk seg tilbake ved slutten av krigen. I de siste månedene før kapitulasjonen ytte Kriegsmarine en betydelig innsats i evakueringen av hundretusenvis av flyktninger fra Østpreussen.

Kriegsmarine i Norge

Utdypende artikkel: Angrepet på Norge i 1940

Åtte av de anklagede tyske nasjonalsosialistene under Nürnberg-prosessen etter andre verdenskrig: På første rekke sitter fra venstre Göring, Hess, Ribbentrop og Keitel, bak Karl Dönitz og Erich Raeder, som var øverstkommanderende storadmiraler i den tyske krigsmarinen i henholdsvis 1943–1945 og 1935-1943, samt Schirach og Sauckel. Raeder var en av hovedpådriverne bak Operasjon Weserübung, det tyske angrepet på Danmark og Norge, men ble siden erstattet av Dönitz.

Mannskaper fra den tyske krigsmarinen på ubåt i Norge under andre verdenskrig i 1940. Den tyske marinen var sterkt involvert i invasjonen av Norge, og led alvorlige tap i norske farvann. Etter at invasjonen var gjennomført etablerte tyskerne flere viktige baser for overflatefartøyer og ubåter i Norge. Marinen hadde også med øremerket personell til å bemanne de norske kystfortene som ble tatt under invasjonen. Videre var det frem til våren 1941 utelukkende marinen som hadde ansvaret for kystforsvaret av Norge. Etter at «Marineoberkommando (MOK) Norwegen» ble opprettet i april 1940 kom det etter hvert en kommandant for Seeverteidigung Oslofjord med base i Horten, en Admiral der norwegischen Westküste i Bergen (admiral Otto von Schrader), en Admiral der norwegischen Nordküste i Trondheim og en Admiral der norwegischen Polarküste med base i Tromsø. I tillegg var det en kort periode en kommandant for der norwegischen Südküste i Kristiansand Kommandantene hadde underlagt flere områder, som igjen var underlagt hver sin Seekommandant. Hver Seekommandant hadde egne dedikerte sjø- og bakkestyrker, som eksempelvis havnesikringspatruljer, oppsynsbåter og kystfort. Kriegsmarine bygget også flere såkalte fjernkampbatterier som var grovt skyts beregnet på skyting over store avstander. Eksempler på slike batterier er Batterie Vara, Batterie Dietl, Austrått fort, Vardås fort og Fjell festning. De havgående overflateskipene som periodevis var i Norge, hørte ikke under MOK Norwegen, heller ikke ubåtene som hadde en egen ubåtkommando – Befehlshaber der Unterseeboote (BdU) Norwegen. MOK hadde en egen avdeling for sivile fartøyer.

• 

  Den tyske krysseren «Blücher» ble senket i Drøbaksundet under det tyske angrepet på Norge 9. april 1940

• 

  Admiralene og kapteinene Oskar Kummetz, Hellmuth Heye og August Thiele i Kriegsmarine ble hedret med Jernkorsets Ridderkors etter angrepet på Norge i 1940.

• 

  Tyske krigsskip fra Kriegsmarine i havn i forbindelse med Slaget om Narvik i 1940

• 

  Slagskipet «Tirpitz» og andre tyske krigsskip utenfor norskekysten i oktober 1942

Eksterne lenker

• (en) Kategori:Kriegsmarine – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons