Joachim von Ribbentrop

Ulrich Friedrich Wilhelm Joachim von Ribbentrop (født 30. april 1893 i Wesel i Tyskland, henrettet 16. oktober 1946 i Nürnberg) var utenriksminister i Nazi-Tyskland fra 1938 til 1945. Han var general (Obergruppenführer) i Schutzstaffel (SS), nazistenes paramilitære elitestyrke, og hadde bakgrunn som diplomat og forretningsmann. Han spilte en nøkkelrolle i forhandlingene om Antikominternpakten mellom Tyskland og Japan i 1936, og senere Molotov–Ribbentrop-pakten mellom Tyskland og Sovjetunionen i 1939. Han spilte en underordnet rolle i forbindelse med forhandlingene om Münchenavtalen i 1938.

Joachim von Ribbentrop
Født		Ulrich Friedrich Wilhelm Joachim Ribbentrop 30. apr. 1893 Wesel
Død		16. okt. 1946 (53 år) Nürnberg Nürnberg fengsel
Beskjeftigelse		Politiker, diplomat
Utdannet ved		Lycée Fabert
Ektefelle		Annelis von Ribbentrop (1920–)
Far		Richard Ribbentrop
Mor		Johanne Sophie Hertwig
Barn		Rudolf von Ribbentrop Bettina von Ribbentrop Ursula von Ribbentrop Adolf Richard von Ribbentrop Barthold von Ribbentrop
Parti		Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (1930–)
Nasjonalitet		Tyskland
Gravlagt		Wenzbach
Medlem av		Schutzstaffel Travellers Club
Utmerkelser		15 oppføringer Storkors med kjede av Isabella den katolskes orden (1939) NSDAPs partimerke i gull Jernkorset av 2. klasse Den tyske ørns fortjenesteorden (1938) Danzig-korset Annunziataordenen (1939) Storkorsridder av Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden Storkorsridder av Italias kroneorden Storkors med kjede av Finlands hvite roses orden (1942) Sankt Stefans orden Isabella den katolskes orden Orden Imperial del Yugo y las Flechas Carlos Manuel de Céspedes' orden Q114840231 (1940) Ehrenwinkel der Alten Kämpfer
Tysklands utenriksminister
4. februar 1938 – 30. april 1945
Regjering		Hitler I
Forgjenger		Konstantin von Neurath
Etterfølger		Arthur Seyss-Inquart
Signatur
Joachim von Ribbentrop på Commons

Ribbentrop trodde at Frankrike og Storbritannia ikke ville gå til krig for å redde Tsjekkoslovakia eller Polen. Han hevdet at Storbritannia ville la seg skremme til nøytralitet. Han trodde ikke at USA var en seriøs motstander for Tyskland. Ribbentrop var ved innledningen til andre verdenskrig talsmann for invasjon av Tsjekkoslovakia og Polen. Han fikk stadig svekket innflytelse etter 1939 da diplomati fikk mindre å bety.

Ribbentrop var mot den tyske invasjonen av Sovjetunionen i 1941. Ribbentrop hadde en egen evne til å ta tak i halvtenkte ideer fra nazistlederen Adolf Hitler og utbrodere disse til store visjoner. Internt i Hitlers regime rivaliserte han blant annet med riksmarskalken Hermann Göring og ideologen Alfred Rosenberg.

Ribbentrop ble involvert i politikk i tiden omkring Hitlers maktovertakelse i 1933. Han hadde da bak seg en karriere som vellykket forretningsmann innenfor handel med vin og sprit. Ribbentrop var den eneste ledende nazisten med jødisk omgangskrets. Han ble som utenriksminister involvert i gjennomføringen av Holocaust, nazistenes folkemord på jødene før og under krigen.

Etter andre verdenskrig stilte de allierte seiersmaktene Ribbentrop for retten i Nürnbergprosessen sammen med andre tyske toppledere som ikke hadde begått selvmord etter krigsnederlaget. Han ble dømt til døden og hengt.

Bakgrunn og oppvekst

Familiebakgrunn

Joachim Ribbentrop ble født i Wesel i Rhinprovisen, uten adelspredikatet «von». Faren Richard Ulrich Friedrich Wilhelm Ribbentrop (1859–1941) var oberstløytnant i artilleriet og utmerket seg i første verdenskrig. Moren var Johanne Sophie Hertwig (1860–1902), og han hadde en eldre bror og en yngre søster. Familienavnet skriver seg fra gården Ribbentrup nær Salzuflen i Lippe-Detmold.

Han tilbragte mye av barndommen ved Schloß Wilhelmshöhe i Kassel der faren ble stasjonert. Omkring 1900 ble faren stasjonert i Metz, på det tidspunktet en tysk garnisonsby. Ribbentrop husket faren som en streng og fjern figur. Som enkemann giftet faren seg med Deta von Prittwitz und Gaffron, som kom fra et dynasti av prøyssiske godseiere.

I Metz var fransk språk vanlig, familien reiste til Frankrike på ferie og Ribbentrop gikk en periode på en franskspråklig skole i Grenoble. I et par år (mens faren var ute av tjeneste) bodde familien i feriebyen Arosa, i Graubünden i Sveits. I Arosa ble Joachim og broren kjent med mange i byens internasjonale miljø. Sammen med broren reiste han i 1909 til London for å lære engelsk hos bekjente fra Arosa.

Han presterte under middels på gymnaset. Etter at han var 15 år gammel tok han ingen formell utdanning. Som voksen hadde han vansker med å skrive sammenhengende, i tillegg hadde han en tendens til avsporinger og assosiasjoner under drøftinger.

Ribbentrop snakket flytende fransk og engelsk, og skal etter første verdenskrig fortsatt ha snakket tysk med svakt engelsk tonefall etter opphold i Storbritannia og i Canada.

Opphold i Canada

I 1910 reiste de to brødrene til Canada for å besøke bekjente. Joachim bodde i Canada til 1914. Han begynte først i banklære og arbeidet fra 1912 i det kanadiske jernbaneverket. Han hadde forskjellige jobber, blant annet på anlegg og som gårdsarbeider. Joachim Ribbentrop var der kjent som en pen, veloppdragen og munter gutt. Han bodde også en periode i New York der han skrev reportasjer for dagsaviser.

Han så for seg en fremtid i Canada, og bosatte seg i 1913 i Ottawa. Ved hjelp av arven fra moren begynte han som forretningsmann med blant annet import av tyske viner. I Ottawa ble han kjent med prins Arthur, generalguvernør og dronning Victorias sønn, og hans prøyssiske kone.

Hans-Heinrich Dieckhoff var ambassadør til USA og Spania. Ribbentrop møtte Dieckhoff i Konstantinopel under første verdenskrig, senere ble de forbundet gjennom en felles svoger.

Foto: Library of Congress, 1924

Ribbentrop hadde idrettstalent og gjorde det godt i ridning og tennis. I Canada kom han med på skøytelandslaget i kunstløp og deltok i 1914 i turneringen Ellis Memorial Trophy mot USA.

Adelspredikatet «von»

Han overtalte den barnløse slektningen og familievennen Gertrude Charlotte von Ribbentrop, som tilhørte en gren av familien som hadde blitt adlet, til å adoptere ham (i 1925). Dette for at han kunne føre adelspredikatet «von» i navnet sitt. Hun hadde tapt formuen sin og avtalen innebar at Ribbentrop skulle betale henne en pensjon på 450 riksmark årlig. Göring ergret Ribbentrop ved å tiltale ham bare som «Ribbentrop» uten «von».

Første verdenskrig

Ved utbruddet av første verdenskrig var Ribbentrop i Canada. Han forlot Ottawa straks Storbritannia erklærte Tyskland krig i august 1914. Det nederlandske skipet han reiste med fra New York ble kontrollert av britisk marine i Den engelske kanal uten at han ble internert. Ribbentrop tjenestegjorde i kavaleriet både på østfronten og vestfronten til han ble såret i 1917. Han fikk jernkorset av første klasse for sin innsats og avsluttet tjenesten som premierløytnant («Oberleutnant»).

Etter å ha blitt såret gjorde han i seks måneder kontorarbeid i Konstantinopel (dagens Istanbul i Tyrkia) for de tyske styrkene i det ottomanske riket. I Konstantinopel ble han kjent med diplomatene Hans-Heinrich Dieckhoff og Wilhelm Fabricius, som var svogere av ingeniøren Albert Jenke som i sin tur ble gift med Ingeborg, Ribbentrops søster. Dieckhoff ble senere Tysklands ambassadør til USA og Spania. I Konstantinopel ble han venn av Franz von Papen.

Etter at de allierte inntok Konstantinopel høsten 1918 kom Ribbentrop via Odesa tilbake til Tyskland i mars 1919. Han avsluttet tjenesten som løytnant. Ribbentrop hadde forlatt sine eiendeler i Canada, og faren hadde mistet hele familieformuen i krigens etterdønninger.

Forretningsmann og ekteskap

Ribbentrop var en dyktig forretningsmann og skaffet seg blant annet retten til å selge whiskymerket Johnnie Walker. I 1920 giftet han seg med Anna Elisabeth («Annelis») Henkell, datter av den velstående vinprodusenten Otto Henkell i Wiesbaden. I de følgende årene arbeidet han i svigerfarens firma. Henkell var Tysklands ledende produsent av sekt. Den dominerende Annelis var trolig en viktig drivkraft i Ribbentrops karriere. Han ble medlem av viktige kulturelle og samfunnspolitiske foreninger og klubber i Berlin. Trolig var det Annelies som fikk ham til å søke karrière i nazipartiet.

Han etablerte seg som vin- og spritforhandler i Berlin og skaffet seg agenturene for flere fine franske merker Fra 1924 vokste omsetningen veldig etter at restriksjonene på handel med Frankrike ble opphevet. Agenturet for Johnnie Walker skaffet han seg ved å fly til Skottland, og lande på plenen på Walkers gods i Kilmarnock, noe som imponerte innehaveren. Ved hjelp av blant annet en god relasjon med generalkonsulen i Colombo utvidet han handelsvirksomheten til det sørlige India og Ceylon. Ribbentrop ble etter hvert en holden mann. Ekteparet fikk en posisjon i sosietetslivet og de flyttet inn i en moderne villa i Dahlem, en bydel i Berlin.

Ribbentrop ble en respektert figur i Berlins musikkliv ved at han arrangerte konserter. Noen ganger spilte han fiolin selv.

Flere av Ribbentrops gode kunder var velstående jøder, og Ribbentrop hadde jødiske venner som han regelmessig pleide omgang med. Forretningsmannen Ottmar Strauss var av jødisk opphav, og hjalp Ribbentrop finansielt og sosialt tidlig i karrieren. Herbert M. Gutmann, en av lederne av Dresdner Bank, var også blant dem som hjalp Ribbentrop finansielt. Gutmann flyktet til Storbritannia etter nazistenes maktovertakelse.

Gjennom Dieckhoff og Fabricius fikk Ribbentrop god tilførsel av diplomatisk sladder, men han var ikke populær ved Tysklands utenriksstasjoner; blant annet ville ambassadør Konstantin von Neurath ha minst mulig med ham å gjøre.

Barn

Sønnen Rudolf von Ribbentrop (1921–2019) tjenestegjorde i Waffen-SS' panserstyrker blant annet på østfronten. Han ble såret ved Kharkov og et småfly ble sendt for å hente ham ut, sønnen nektet å akseptere dette privilegiet fremfor sine yngre kamerater. Sønnen ga i 2008 ut boken Mein Vater Joachim von Ribbentrop og han skrev der at faren var forberedt på dødsstraff. Etter at sønnen Rudolf døde i 2019 levde fortsatt to av Ribbentrops barn.

Tidlig karriere i nazipartiet

I 1930 ble han en aktiv, men hemmelig støttespiller for nazipartiet og møtte Hitler samme år. Etter krigen hevdet han å ha møtt Hitler første gang i 1932. Ribbentrop inviterte Hitler hjem på middag i 1932, samme år besøkte han Hitler i Berghof. Hitler fikk på grunnlag av disse første møtene inntrykk av Ribbentrop som en verdensmann med gode forbindelser, noe nazipartiet manglet. Ribbentrops kone, Annelies, ble betatt av Hitlers visjoner for et storartet fremtid for Tyskland. Begge ble medlemmer av NSDAP i 1932. Ribbentrop hadde da allerede lenge støttet partiet økonomisk.

Han møtte Goebbels første gang i Wiesbaden i 1928, hvor de to hadde da en lengre samtale. Ribbentrops engasjement i partiet hadde trolig lite med ideologi å gjøre, han var blant annet ikke særlig antisemittisk. I 1920-årene var han lite politisk aktiv og hadde ikke støttet hverken moderate eller liberale konservative partier.

Ribbentrop ble medlem av SS i mai 1933 med graden Standartenführer (tilsvarende oberst). Han ble forfremmet to ganger i 1935 og i 1936 ble han Gruppenführer (tilsvarende omtrent general eller generalløytnant). Ribbentrop ble ikke forfremmet etter at han ble utenriksminister.

Den nazistiske maktovertakelsen

Se også: Machtergreifung

Ribbentrops villa i Dahlem fungerte som møtested for Hitler og Franz von Papen da de i 1932 planla å danne en koalisjon som skulle erstatte Kurt von Schleicher. Ribbentrop fungerte som formidler mellom nasjonalsosialistene og de konservative.

Ved opptakten til Hitlers maktovertakelse møttes statssekretærene Otto Meissner og Oskar von Hindenburg, Hitler selv, samt Göring, Wilhelm Frick og Franz von Papen hjemme hos Ribbentrop i hans villa i Dahlem. Dette skjedde den 22. januar 1933. Denne kvelden gikk den unge Hindenburg med på å kjøpslå med nazistene. Ribbentrop spilte her en rolle som mellommann mellom Hitler på den ene siden og Papen/Hindenburg på den andre da Hitler ble kansler i 1933. Når forhandlingene gikk i stå, var Ribbentrop behjelpelig med å få samtalene i gang i igjen.

Det er uklart hvor mye Ribbentrop bidro til å hjelpe Hitler til makten i løpet av disse kritiske dagene i januar 1933. Omkring 27.–28. januar medvirket han trolig til å overbevise Papen om å inngå i en hovedsakelig konservativ regjering, med Hitler som kansler og Papen som visekansler. Mandag den 30. januar 1933 ble Hitler utnevnt til kansler av Hindenburg.

Tidlig virke i nazistaten

Ribbentrop ble medlem av det nasjonalsosialistiske partiet i 1932 og av SS i 1933. Han gjorde raskt karriere. Mye av den gamle garden i partiet mislikte ham, da han ble sett på som en opportunist. For å kompensere dette opptrådte han på en fanatisk måte, som nesten grenset til det karikerte. I denne perioden ble han også en svoren antisemitt.

Han hadde gjort stort inntrykk på Hitler med sine kunnskaper om utenrikspolitikk, og ble hans viktigste rådgiver i utenriksspørsmål. Selv om han utvilsomt hadde store kunnskaper om dette, var det først og fremst med smiger han gjorde karriere, og han fortalte Hitler det han ønsket å høre og gikk gjerne lenger enn hva Hitler hadde foreslått. De profesjonelle diplomatene i utenriksdepartementet hadde ofte et annet syn på sakene.

Mellom 1933 og 1938 drev Ribbentrop et eget byrå som fungerte som et «alternativt» utenriksministerium. Dette byrået konkurrerte aggressivt med det egentlige utenriksdepartementet, Auswärtiges Amt. Under sommer-OL 1936 i Berlin holdt Ribbentrop sammen med Göring og Goebbels storslåtte fester for utenlandske gjester.

Neurath (utenriksminister i riksregjeringen), Rosenberg (leder for partiets utenriksavdeling) og Ribbentrop konkurrerte om utforming av utenrikspolitikken og var stadig i tottene på hverandre.

Ribbentrops intrigespill

Ribbentrop (andre fra venstre) sammen med Neville Chamberlain (til venstre), Nevile Henderson (bak) og den britiske journalisten Price, september 1938 før Münchenavtalen.

Von Ribbentrop var dårlig likt av de andre nazistene, i begynnelsen med noen få unntak som Hitler og Heinrich Himmler. Ribbentrop var til å begynne med høyt ansett av Hitler, noe som er nevnt som et eksempel på Hitlers manglende eller ustabile evne som menneskekjenner. Hitler mistet i løpet av krigen respekten for Ribbentrop.

Ifølge den britiske historikeren Alan Bullock var utnevnelsen av Ribbentrop en av de «sletteste» mennene Hitler ga et høyt embete. Den amerikanske historikeren William L. Shirer beskriver Ribbentrop som «udugelig og doven».

Etter krigen ble diplomaten Ernst von Weizsäcker spurt om hvordan Hitler kunne finne på å utnevne Ribbentrop: Hitler la ikke merke til Ribbentrops meningsløse babbling fordi han selv sto for all snakkingen, svarte Weizsäcker.

Hitler unngikk rutinemessig å invitere Ribbentrop til selskapelige sammenkomster, selv om han bodde vegg i vegg med rikskanselliet. Ribbentrop var ikke del av den innerste krets rundt Hitler, til forskjell fra rivalen Goebbels. I stedet ble Walther Hewel, Ribbentrops adjutant, innviet i Hitlers tanker og nære krets.

Ribbentrop ble mislikt blant annet på grunn av metodene han brukte for å smiske seg inn på Hitler. Han snakket ofte med de som hadde sittet i møte med Hitler eller spist mat med ham, for å finne ut av Førerens tanker. Dagen etter presenterte han det Hitler hadde sagt dagen før til Hitler, bare mer radikalt. Der Hitler sa grått, sa Ribbentrop dagen etter svart. Hitlers personlige sekretær Martin Bormann, Goebbels og Speer mente at Ribbentrop var et null.

Hitler sa en gang: «Det er så greit med Ribbentrop, han er alltid så radikal. Alle de andre folkene mine, de kommer hit med problemene sine, de er engstelige og sier vi må være forsiktige. Med Ribbentrop er det motsatt. Han må jeg bremse – det er mye bedre.»

Göring var mindre begeistret for von Ribbentrop: «Han kjøpte seg til et navn, giftet seg til en formue og svindlet seg til et embete.»

Ribbentrop bygger seg opp i utenrikssaker

Ribbentrop overbeviste Hitler om at han kunne skaffe mer pålitelige opplysninger om forholdene utenlands enn det som kom gjennom offisielle kanaler. I 1934 ble han rådgiver for regjeringen i nedrustningsspørsmål (Außenpolitischer Berater und Beauftragter der Reichsregierung für Abrüstungsfragen) underlagt Neurath. Tyskland hadde på dette tidspunktet trukket seg fra nedrustningskonferansen i Genève. I 1935 ble han befordret som ambassadør (Außerordentlichen und Bevollmächtigten Botschafter des Deutschen Reiches). Ett år senere sluttet Tyskland og Japan seg til Antikominternpakten, hvor Japan og Tyskland forpliktet seg til bekjempelse av den kommunistiske internasjonale.

Ribbentrop ble medlem av riksdagen i 1934. Hans «Büro Ribbentrop» (eller «Dienststelle») for «utenrikspolitisk informasjon» konkurrerte med både partiapparatet, herunder kontoret til Alfred Rosenberg, og med utenriksdepartementet. Ribbentrop-kontoret holdt til rett overfor utenriksdepartementet i Wilhelmstrasse. I denne rollen imponerte Ribbentrop Hitler. Kontoret ble drevet for partiets midler. Ribbentrop-kontoret ble bemannet av journalister, arbeidsledige forretningsmenn og partimedlemmer med ambisjoner om karriere i diplomatiet. Ribbentrop hadde som Hitler en negativ holdning til den ordinære utenrikstjenesten.

Antikominternpakten med Japan undertegnet Ribbentrop den 25. november 1936. Pakten hadde et hemmelig tillegg om hvordan de skulle forholde seg ved et eventuelt angrep fra Sovjetunionen.

Utsending til London

Og jeg gjentok: «De må ikke undervurdere England. Vi er en dyktig nasjon. Hvis dere styrter oss ut i enda en storkrig, setter vi hele verden opp mot dere slik som sist.» Da reiste ambassadøren [Ribbentrop] seg i harme og sa: «Ja, det kan nok være at England kan sine ting; men denne gangen skal det ikke lykkes det å sette verden opp mot Tyskland.»

Winston Churchill, samtale i 1937.

I 1935 ble Ribbentrop sendt til London som «gesandt i særlig misjon». Der fikk han, bak ryggen på den ordinære utenrikstjenesten, på plass en den tysk-britiske flåteavtalen som gikk med på at den tyske flåten kunne være 35 % av den britiske.

I 1936 ble Ribbentrop utnevnt til tysk ambassadør i London, hans oppdrag var særlig å forhandle frem en britisk-tysk allianse, noe britene avviste. Neurath hadde regnet med at Ribbentrop ville mislykkes i London.

Ribbentrop oppnådde bare å gjøre britisk UD mer mistenksom med sin arrogante oppførsel. Göring kritiserte utnevnelsen av Ribbentrop som han mente ikke var kvalifisert. Ribbentrop hadde flere innflytelsesrike venner og bekjentskaper i Storbritannia. I Berlin antok man at Ribbentrop kjente Wallis Simpson som ble gift med Edvard VIII.

Winston Churchill, som da var parlamentsmedlem, hadde en lengre samtale med Ribbentrop i 1937. Ifølge Churchill ønsket Ribbentrop britisk aksept for at Tyskland fikk frie hender i Øst-Europa, særlig Polen og Danzig, for få plass til sin store befolkning. Churchill poengterte overfor Ribbentrop at England aldri ville godta at Tyskland fikk herredømme i Sentral- og Øst-Europa. Ribbentrop svarte krig i så fall ikke var til å unngå og at der Führer allerede hadde bestemt seg. Ved rettsoppgjøret etter krigen ga Ribbentrop en annen fremstilling av møtet.

Ribbentrop hadde vide fullmakter og drev forhandlinger uten å koble inn den ordinære utenrikstjenesten. Dette ledet til konflikt om myndighets- og ansvarsområde med utenriksdepartementet. Avvisningen i London gjorde Ribbentrop til en motstander av britene, som han anså ikke var egnet til å gå i koalisjon med noen. Han dannet seg samtidig også den oppfatning at britene heller ikke ville sette seg i mot tysk overherredømme på det europeiske kontinent.

Tysk utenriksminister

Ernst von Weizsäcker var statssekretær for Ribbentrop til 1943 og ble regnet som hjernen i utenriksdepartementet. Her sammen med sønnen Richard von Weizsäcker (til venstre) som var assisterende forsvarsadvokat for faren ved rettsoppgjøret etter krigen. Richard von Weizsäcker og broren deltok som soldater ved invasjonen av Polen 1. september 1939.

Ribbentrop var Tysklands utenriksminister fra 1938 og til like før krigens slutt i 1945. Ribbentrop var særlig i den tidlige fasen av andre verdenskrig en talsmann for utvidelse av krigen.

Konstantin von Neurath ble avsatt som utenriksminister (riksminister for Auswärtiges Amt) 4. februar 1938 etter Blomberg-Fritsch-affæren og Ribbentrop overtok. Samtidig ble Wilhelm Keitel sjef for det nyopprettede Oberkommando der Wehrmacht. Ifølge Shirer var utrenskingene og omorganiseringen 4. februar 1938 et vendepunkt og en milepæl på Tysklands vei mot krigen.

Da Ribbentrop kom tilbake til Berlin som ny utenriksminister ble Görings forhold til Hitler vanskeligere. Ribbentrop var slu og forsøkte å bli den nye stjernen hos Hitler. Ribbentrops suksess i London og Roma hadde gjort ham populær hos Hitler, mens Göring alltid så seg selv som nummer 2 i riket etter Hitler. Ribbentrop og Göring hadde svært ulike oppfatninger om utenrikspolitikken, og Hitler brydde seg lite om den harde rivaliseringen mellom de to. Ribbentrop fulgte Hitler i ett og alt for å vinne hans gunst. Han var i stadig i frykt for å miste Hitlers velvilje og våget under krigen knapt å ta ferie.

I mars 1939 marsjerte tyske styrker inn i Praha, noe Göring ifølge Ribbentrop var meget misfornøyd med. Henvendt til Ribbentrop uttrykte Göring rasende at «Dersom det blir krig av dette svineriet, blir De, herr von Ribbentrop, den første krigsforbryter i galgen!»

Etter at Ribbentrop overtok som utenriksminister var de fleste stillingene ved utenriksstasjonene besatt av erfarne yrkesdiplomater. Så lenge yrkesdiplomatene ikke utfordret de nye makthaverne i Berlin kunne de fortsatt gjøre karriere i utenrikstjenesten. Utenriksdepartementet var også avhengig av erfarne tjenestemenn. Under Ribbentrop ble stadig flere som støttet ideen om Führerstaat ansatt og forfremmet i departementet.

Ribbentropp spilte en nøkkelrolle i fremforhandlingen av blant annet Antikominternpakten mellom Tyskland og Japan, og senere Molotov–Ribbentrop-pakten mellom Tyskland og Sovjetunionen. Ribbentrop forbløffet omverdenen med denne pakten. Ribbentrop trodde at Frankrike og Storbritannia ikke ville gå til krig mot Tyskland. Han hevdet at Storbritannia ville la seg skremme til nøytralitet. Han trodde ikke at USA var en alvorlig potensiell militær motstander for Tyskland og at Sovjetunionen var langsiktig og pålitelig alliert.

Etter invasjonen av Polen meldte ambassaden i Washington at de aller fleste amerikanere mente Tyskland var skyld i krigen og sympatiserte med polakkene. I oktober 1939 meldte militærattachéen i Washington at Berlin ikke trengte bekymre seg for amerikanske intervensjon i Europa og at USA ikke var rustet til en aggressiv krigspolitikk. Hitler selv var svært uvitende om amerikanske forhold. Ambassadørene hadde de gjensidig trukket tilbake i 1938 og USA tillot i 1939 våpeneksport til Storbritannia og Frankrike. Sumner Welles, statssekretær i USAs utenriksdepartement, besøkte Berlin 1–3. mars 1940 og hadde møter med Ribbentrop, Göring og Hitler. Welles ble sjokkert over hvordan de tre forvrengte fakta og fremstilte fred som Tysklands mål og at krigen var blitt tvunget på landet tross anstrengelser for å bevare freden.

Steinort-slottet i Øst-Preussen der Ribbentrop hadde sitt kontor fra 1941 til 1944.

Avtagende betydning

Ribbentrop fikk stadig mindre innflytelse etter 1939 da Hitler brydde seg stadig mindre om diplomati. Ettersom krigen skred frem ble stadig flere europeiske stater oppløst, okkupert eller gjort til marionetter. Ribbentrops utenriksdepartement hadde lite å stille opp med mot Wehrmacht og SS. Bare i Danmark og Italia kunne utenriksdepartementet spille en særlig rolle. Ribbentrop besøkte Italia så ofte han kunne og forsøkte å verne landet mot rivalene i naziregimet. Ifølge den amerikanske historikeren Jonathan Steinberg kunne Italia redde sine jøder delvis fordi Ribbentrop var interessert i å redde Italia.

Fra og med 1942 hadde Tyskland diplomatiske relasjoner med bare et fåtall land. Tyskland var i krig med USA og nasjonalistenes Kina. I 1942 hadde bare Chile og Argentina diplomatiske relasjoner med Tyskland etter at blant andre Ecuador og Costa Rica erklærte krig.

Hitler ønsket å erobre Gibraltar og aksjonen ble planlagt med kodenavnet Operasjon Felix som var tenkt gjennomført før utgangen av vinteren 1941. Ribbentrop forsøkte forgjeves å få den spanske diktatoren Francisco Franco inn i den tyske alliansen, og involverte blant annet Mussolini og Ciano til å legge press på Franco. Aksjonen ble ikke noe av.

Etter konflikt med Himmler og SS i 1941 utnevnte Ribbentrop gamle SA-folk til å lede utenriksstasjonene i Kroatia, Ungarn, Slovakia og Bulgaria. Alle disse var Martin Franz Julius Luthers gamle kamerater. Hitler flyttet 16. juli 1942 hovedkvarteret fra Øst-Preussen til Vinnytsia i Ukraina for å være nærmere fronten. Ribbentrop fulgte etter og etablerte sitt eget hovedkvarter Feldmark i Berdytsjiv 50 km unna. Fra Berlin ble det da en flere dagers reise for å treffe Ribbentrop som ble stadig mer isolert fra den diplomatiske virksomheten.

Ribbentrop holdt seg stort sett i Steinort (polsk: Sztynort) i Øst-Preussen fra 1941 til 1944 i nærheten av Hitler, og ble sjelden sett i Berlin før krigens siste måneder. Normale diplomatiske relasjoner var vanskelig å opprettholde da utenlandske diplomater ofte hadde problemer med å avtale møte og både diplomater og tjenestemenn i departementet måtte reise til Steinort for å avholde møter. Ribbentrop fulgte etter da Hitler oppholdt seg i Ukraina og da Hitler hadde et langt opphold på Berghof våren 1944.

Komplott mot Ribbentrop

Etter tysk tilbakegang særlig ved Stalingrad ble de andre nazilederne stadig mer fiendtlig innstilt til Ribbentrop. De andre lederne mente at Ribbentrop var den minst egnede til å avslutte krigen med eventuelle forhandlinger. Fra slutten av 1942 pågikk det flere sammensvergelser for å bli kvitt ham. Goebbels og Albert Speer mente Ribbentrop burde skiftes ut med sikte på å innlede forhandlinger med vestmaktene. Goebbels forsøk ble blokkert av Martin Bormann som hatet både Goebbels og Ribbentrop men anså Goebbels som den farligste.

Walter Schellenberg sto for et annet forsøk på å fjerne Ribbentrop. Schellenberg mente at Ribbentrop var et inkompetent fjols og kom i 1942 til at krigen ikke kunne vinnes. Schellenberg mente at det måtte innledes fredsforhandlinger ledet av ham selv og Himmler som ble involvert i Schellenbergs planer.

Walter Schellenberg (andre fra venstre) medvirket i forsøket på å avsette Ribbentrop. Mot slutten av krigen forsøkte han å få Himmler til å avsette Hitler og han fikk Himmler til å forhandle med Folke Bernadotte. Reinhard Heydrich er den høye mannen foran. Heinrich Fehlis er andre fra høyre. Foto fra æreskirkegården på Ekeberg, september 1941.

Martin Luther

Den største trusselen mot Ribbentrop kom fra internt i utenriksdepartementet: Diplomaten Martin Franz Julius Luther, Ribbentrops assistent i jødesaker, forsøkte tidlig i 1943 å få Ribbentrop avsatt hvorpå Luther ble arrestert og internert i Sachsenhausen. Luther var delvis engasjert med å innrede Ribbentrops residens og en av Luthers underavdelinger var beskjeftiget med å holde Ribbentrops eiendommer i stand.

Luther følte seg dårlig behandlet av Ribbentrops kone og Ribbentrop innledet etterforskning av mulig korrupsjon i Luthers avdeling. Luther og hans medsammensvorne mente at Ribbentrop gjorde for lite for å få slutt på krigen. De skisserte en plan for et føderalt Europa der alle land, til og med Polen og Tsjekkoslovakia, ville få sin suverenitet gjenopprettet. Ribbentrop var imponert over denne plan som minte om hans egen europeiske plan fra 1941. Ribbentrop presenterte den nye planen for Hitler som rev den i stykker og erklærte at når det var tid for fred trengte han ikke slike ideer.

Schellenberg sluttet seg til Luthers gruppe og de forsøkte å involvere Himmler på sin side. Luther hevdet at Ribbentrop var sinnssyk og oppfordret Himmler til å ta affære. Himmler vaklet et øyeblikk, men endte med å støtte Ribbentrop og fikk Luther arrestert av Gestapo 10. februar 1943. Ribbentrop forlangte at Luther og hans allierte straks måtte henrettes for forræderi. I Sachsenhausen fikk Luther pen behandling som en privilegert fange. Flere av Luthers medsammensvorne ble i stillhet sendt til østfronten, mens Schellenberg slapp unna. Saken ble dysset ned. Ribbentrop sto etter dette i gjeld til Himmler.

Holocaust

Se også: Holocaust

Ribbentrops rolle i det tyske regimets til dels vellykkede forsøk på å utrydde jødene er uklar. Christopher Brownings avhandling (1978) om utenriksdepartementets rolle er et viktig forskningsbidrag på området. Frem til 1941 hadde han sluttet helhjertet opp om regimets antijødiske linje. Han var den eneste ledende nazist med jøder i omgangskretsen og var opptatt av å vise at han var en troverdig nazist. Ribbentrop forsøkte å skjule de internasjonale protestene mot krystallnatten for Hitler. Han støttet planen om massedeportasjon til Madagaskar og gjennom ambassadør Otto Abetz støttet han antijødiske tiltak i Vichy-Frankrike.

Ribbentrop overlot til den energiske og hensynsløse Martin Franz Julius Luther å ta seg av jødesaker i utenriksdepartementet. Luther mente at utenriksdepartementet skulle være så nidkjære som mulig i anti-jødiske tiltak for å holde andre deler av parti- og statsapparat unna. Frem til 1941 var regimets plan å løse «jødespørsmålet» ved utvandring. Etter erobringen av Polen og Frankrike, da flere millioner jøder kom under tysk herredømme, ble det snakk om å deportere jødene fra Europa etter krigen. I løpet av 1941, etter invasjonen av Sovjetunionen og de baltiske landene, begynte i stedet massedrap på den lokale, jødiske befolkningen. På sensommeren begynte deportasjon av jøder fra selve Tyskland til østområdene.

Ribbentrop sammen med Ante Pavelić (til venstre), Salzburg, juni 1941.

Foto: Bundesarchiv, Bild 183-2008-0612-500 / CC BY-SA 3.0 DE

Utenriksdepartementet ble involvert i saker som gjaldt utenlandske jøder bosatt i Tyskland, jøder i land som utenriksdepartementet hadde politisk ansvar for (Frankrike, Danmark og Serbia), og jøder i nøytrale og allierte land som måtte presses diplomatisk til å utlevere landets jøder til SS. Ribbentrop ville ikke motsette seg Hitlers tiltak mot jødene, men ville ikke ha noe personlig å gjøre med gjennomføringen. Han gjorde da noe så uvanlig som å gi ordre om at kommunikasjon fra SS (inkludert fra Himmler personlig eller adressert til Ribbentrop personlig) skulle gå direkte til Luther.

Michael Bloch mener at Ribbentrop var godt informert om holocaust fra sommeren 1942 og kanskje så tidlig som sommeren 1941. Ved å forholde seg til eufemismer og teknikaliteter kunne Ribbentrop stenge ute det grusomme som foregikk og som han trolig var følsom til å takle.

I september 1941 appellerte Felix Benzler, Ribbentrops utsending i Serbia, til Ribbentrop om å hindre den planlagte henrettelsen av 8 000 jøder i SS' fangenskap i Serbia. Ribbentrop ba da Luther om å avklare saken med Reinhard Heydrich. Dette var den første store massakren på jøder utenfor Polen og Sovjetunionen, og utenriksdepartementets involvering var et sjokk for det tradisjonelle diplomatiet. Weizsäcker fortalte i september 1941 Ribbentrop om Einsatzgruppenes aktiviteter i øst og ba Ribbentrop gjøre noe for å få slutt på massakrene. I desember 1941 fikk Ribbentrop den detaljerte rapporten om Einsatzgruppenes massakrer, men vegret seg mot å se på detaljene.

Ribbentrop insisterte på at jøder med utenlandsk statsborgerskap ikke skulle deporteres til konsentrasjonsleirer for å unngå diplomatiske problemer. Ribbentrop overlot til Luther å forhandle med de antisemittiske regjeringene i Slovakia, Kroatia og Romania, med det resultat at jøder fra disse landene bosatt i Tyskland ble sendt til konsentrasjonsleirer høsten 1941. Innen utgangen av 1941 var han kjent med at det foregikk antijødiske tiltak som innbefattet massedrap, men han unngikk å skaffe mer informasjon om hva som foregikk. Han kjente trolig ikke til Wannsee-konferansen, opprinnelig berammet til desember 1941.

I desember 1941 var Ribbentrop tilstede i møter med Rosenberg og Philipp Bouhler der utryddelse av de europeiske jødene trolig var et tema. Utenriksdepartementet måtte i noen tilfeller håndtere diplomatiske konsekvenser av massedrap på jøder, blant annet da flere hundre jødiske nederlendere holdt som gisler i Buchenwald ble henrettet. Utenriksdepartementet støttet i 1941 deportasjon av rumenske, kroatiske og slovakiske jøder som bodde i Tyskland. Utenriksdepartementet motsatte seg i hovedsak ikke anti-jødiske tiltak i okkuperte områder.

Ved rettsoppgjøret etter krigen la aktoratet frem dokumenter som viste at utenriksdepartementet hadde godkjent deportering av jøder østover og hadde vært involvert i deportering av 110 000 jøder fra Romania. Ribbentrop var til forskjell fra mange nazister ikke spesielt antisemittisk. Han forsto til å begynne med trolig ikke fullt ut alvoret i regimets anti-jødiske politikk. Tidlig i 1943 begynte han personlig å arbeide for å presse Tysklands allierte og satellittstater til å akseptere deportasjon av jødiske innbyggere til det okkuperte Polen.

Hanns Ludin, Ribbentrops utsending i Bratislava. Han ble henrettet i Tsjekkoslovakia etter krigen.

Ribbentrop instruerte i juli 1943 ambassadør Hanns Ludin i Bratislava om at det «for tiden» ikke var noen planer om å ta initiativ overfor den slovakiske regjeringen om å rydde opp i jødespørsmålet i landet. Samtidig informerte Edmund Veesenmayer, utenriksdepartementets Balkan-ekspert, president Tiso uformelt om at Tyskland fortsatt var interessert i en opprydning. Ernst von Weizsäcker informerte Tiso om at Berlin fant stansen i deportasjonene overraskende. I desember 1943 gikk Tiso med på at de gjenværende 16 000 til 18 000 jødene i Slovakia skulle interneres senest 1. april 1944. Den slovakiske regjeringen holdt ikke sin del av avtalen.

Martin Luther, en av Ribbentrops assistenter, deltok på Wannsee-konferansen. Gjennom samarbeid blant annet med Adolf Eichmann drev Luther sin egen ambisiøse anti-jødiske politikk. Luther skrev i forbindelse med konferansen et entusiastisk notat til Heydrich der han uttrykte håp om raskest mulig deportasjon av jødene fra Romania, Slovakia, Kroatia, Bulgaria, Ungarn og Serbia. I februar 1942 tok Luther på forespørsel fra RSHA initiativ til den første deportasjonen fra Republikken Slovakia, der ambassadør Hanns Ludin medvirket til å sikre regimets samarbeid. Omtrent samtidig medvirket ambassadør Abetz i deportasjonen av de første 25 000 franske jøder til leirer i det okkuperte Polen. Ribbentrop var ikke involvert i disse første deportasjonene og trolig heller ikke informert.

Luther anstrengte seg for å få de italienske jødene deportert i håp om at han selv kunne få æren og samtidig diskreditere Ribbentrop som var mer tilbakeholden. I august 1942, mens han oppholdt seg i Ukraina, ble Ribbentrop rasende da han oppdaget at SS deporterte jøder fra Romania uten avklare saken med ambassaden i București, noe som var et tilbakeslag for utenriksdepartementet i maktkampen med SS i Romania. SS la med oppfordring fra Luther press på Italia til å deportere jødene i Dalmatia, mens Ribbentrop forutsatte at alt som hadde med Italia å gjøre skulle gå via ham personlig. Luthers arbeid i Italia og Romania mislyktes. I slutten av august 1942 beordret Ribbentrop Luther til å holde seg unna alle jødesaker på Balkan. Utenriksdepartementets bidrag til holocaust stanset da opp midlertidig og det ble en pause i deportasjonene fra Romania og Kroatia. Etter å ha blitt skjelt ut av Hitler i slutten av september 1942 engasjerte Ribbentrop seg i gjennomføringen av holocaust og satte på nytt Luther i arbeid med jødesaker.

I forbindelse med deportasjon av jøder fra Ungarn til Auschwitz ble Ribbentrop opprørt da Himmler inngikk avtaler direkte med den ungarske regjeringen uten å involvere utenriksdepartementet. Ribbentrop måtte akseptere fremgangsmåten da Hitler støttet Himmler. I april 1943 deltok han i møte mellom Hitler og Horthy. Der protesterte Horthy og hans statsminister Miklós Kállay mot tyske krav og sa at Ungarn allerede hadde straffet jødene. Ribbentrop skal da ha bemerket at jødene enten måtte bli drept eller sendt til konsentrasjonsleirer og at det ikke var noen annen løsning. Horthy og Kállay var fullt klar over konsekvensen av å deportere landets jøder til leirene i det okkuperte Polen. I et møte med kong Boris av Bulgaria (april 1943) sa kongen at de ikke ville deportere landets jøder, men i stedet sette dem i lokale arbeidsleirer – Ribbentrop protesterte og sa at det ikke var tilstrekkelig og ikke akseptabelt for Tyskland.

Ungarn

Se også: Holocaust i Ungarn

Mussolinis fall i juni 1943 gjorde situasjonen vanskelig for Ungarn som mistet sin støttespiller i tautrekkingen med Hitler. Høsten 1943 begynte det tyske regimet å forberede en okkupasjon av Ungarn. Ribbentrop sendte i hemmelighet Edmund Veesenmayer til Ungarn. Miklós Kállay ba tidlig i 1944 USA og Storbritannia gjennomføre en eller annen form for luftbåren styrkeoverføring til Ungarn og hadde diplomatiske følere til Sovjetunionen – tysk etterretning fikk raskt kjennskap til dette. Horthy informerte 12. februar Hitler om at ungarske styrker på østfronten ville bli trukket tilbake til hjemlandet. Hitler tilkalte 15. mars Ribbentrop og Himmler som ble informert om at invasjonen av Ungarn skulle skje innen fire dager. Veesenmayer advarte mot invasjon og anbefalte i stedet å presse Horthy til å utnevne en tyskvennlig regjering. Ribbentrop støttet Veesenmayers forslag og overbeviste Hitler om å bruke en blanding av trusler og lokkemidler overfor Horthy.

Holocaust i Ungarn ble gjennomført etter at tyske styrker tok kontroll over landet i mars 1944. Deporterte fra Karpato-Ruthenia på vei til gasskammeret i Auschwitz. Foto fra Auschwitzalbumet

Horthy kom 18. mars til Klessheim ved Salzburg for samtaler med Hitler. Horthy ble rasende over Hitlers ultimatum og ville gå om bord i toget sitt. SS iverksatte da et fingert flyangrep som vertskapet hevdet også hadde ødelagt telefonlinjen. I mellomtiden bearbeidet Ribbentrop den ungarske utsendingen til Berlin, Döme Sztójay, som overbeviste Horthy om å akseptere Hitlers diplomatiske løsning: Ungarns suverenitet skulle respekteres, den tyske okkupasjon skulle avsluttes så snart ny regjering var på plass og Horthy skulle fortsette som statsoverhode. Sent på kvelden 18. mars fikk Horthy lov til å ta toget tilbake til Budapest med Veesenmeyer og Ernst Kaltenbrunner som uinviterte gjester om bord. Toget ble underveis holdt igjen tilstrekkelig til at okkupasjonen av Ungarn kunne skje smertefritt tidlig 19. mars. Kállay gikk av og Sztójay ble ny statsminister. Denne løsningen var en stor seier for Ribbentrop ved at Ungarns økonomi og kultur skulle styres av folk fra utenriksdepartementet.

Ved rettsoppgjøret etter krigen hevdet Veesenmeyer at da han ankom Budapest var Adolf Eichmann og hans assistenter allerede i gang med å gjennomføre folkemordet på jødene og at han ikke kunne gjøre noe for å stanse dem. Det var Veesenmeyer som gjennom det føyelige Sztójay-regimet sikret de sivile myndighetenes samarbeid, noe som var avgjørende for å gjennomføre deportasjonene til Auschwitz. Veesenmeyer var nøye med å informere Ribbentrop og få hans godkjenning for alle tiltak.

Tidlig i juli 1944 stanset deportasjonene til Auschwitz opp etter ordre fra Horthy. Himmler benyttet oppholdet i massemordet til å forhandle med de allierte med de gjenlevende jødiske ungarere som forhandlingskort. Det er uklart om Ribbentrop var involvert i Himmlers forsøk på å få til en byttehandel. Ribbentrop forsøkte 17. juli å true Horthy til å gjenoppta deportasjonene.

Romania gikk over til de allierte og erklærte krig mot Tyskland 23. august 1944. Sovjetiske rykket deretter raskt frem gjennom Romania og ville raskt kunne krysse grensen til Ungarn. Horthy avsatte da Sztójay og innsatte en militærregjering under generalen Géza Lakatos. Denne gjenopptok arbeidet med å inngå separatfred med de allierte. Noen dager før en planlagt ungarsk uttreden av krigen og våpenhvile med Stalin gjennomførte pilkorserne med tysk hjelp den 15. oktober 1944 et statskupp. Horthy ble tvunget til å abdisere og Ferenc Szálasi ble statsminister. Himmler hadde planlagt å bombe ungarerne til underkastelse, mens det diplomatiske kuppet utført av Ribbentrops folk i Budapest var Ribbentrops siste opptreden av betydning internasjonalt.

Japan og Italia

Utdypende artikler: Stålpakten og Tremaktspakten

Ribbentrop, sittende til høyre, undertegner stålpakten mellom Italia og Tyskland, i 1939.

I forbindelse med forhandlingene i München (september 1938) la Ribbentrop frem et forslag til en forsvarsallianse mellom Tyskland, Italia og Japan. Ribbentrop var i oktober i Roma for å overtale Mussolini til å signere avtalen. Ribbentrop argumenterte med at de måtte regne med krig med de vestlige demokratiene innen få år.

Sommeren 1938 arbeidet han for å realisere sin store ide om en tremaktsallianse med Japan og Italia. I august gikk de militære lederne i Japan med på en allianse forutsatt at den var rettet mot Sovjetunionen og ikke mot det britiske imperiet. Dette var noe helt annet enn Ribbentrop ønsket.

Våren 1938 forsikret Mussolini at Italia ville være nøytrale i en eventuell krig med Tsjekkoslovakia. Sommeren 1938 tok Ribbentrop nytt initiativ til en allianse med Italia, og Mussolini var på glid til å slutte seg til Tyskland i tilfelle krig med vestmaktene. Sommeren 1939 fortsatte han sin langvarige anstrengelse for å få til en allianse med Japan. Han undertegnet stålpakten mellom Italia og Tyskland i 1939. I 1940 kom tremaktspakten med Japan i tillegg til de to andre landene.

Japans utenriksminister Matsuoka besøkte Berlin i mars 1941 og hadde der flere samtaler med Hitler og Ribbentrop. Hitler ønsket å få Japan med i krigen så tidlig som mulig, men mot Storbritannia og ikke Sovjetunionen. Ribbentrop gjorde det klart for Matsuoka at det var viktig med et angrep på Singapore. I november 1941 lovte Ribbentrop muntlig den japanske ambassadøren at Tyskland umiddelbart ville slutte seg til Japan i en eventuell krig med USA. Ribbentrop fikk 27. november melding om USAs ultimatum til Japan, og dette ledet Hitler og Ribbentrop til å presse Japan til en rask militæraksjon mot USA. Tyske ledere kjente ikke til Japans planer om å angripe Pearl Harbor og at japanske hangarskip 25. november hadde satt kursen mot Hawaii. Ribbentrop la 4. desember frem et utkast til traktat mellom Tyskland, Italia og Japan der de gjensidig forpliktet seg til å slutte seg til en eventuell krig mot USA.

Hitler kom til Berlin 9. desember og ventet med krigserklæring for å koordinere med Italia og gi ambassadene i USA tid til å ødelegge arkivene. Ribbentrop tilkalte 11. desember USAs utsending i Berlin og leste opp krigserklæringen. Hitler drøftet ikke krigserklæringen med hærens overkommando og andre ledende offiserer. Ifølge Italias utenriksminister Ciano var Ribbentrop begeistret over Japans angrep på USA. Ved rettsoppgjøret hevdet Ribbentrop at han advarte Hitler om å erklære krig mot USA. Ifølge Michael Blochs biografi tyder det meste på at Ribbentrop oppfordret Hitler til å erklære krig. De japanske lederne var lettet over at Hitler ikke krevde japansk angrep på Sovjetunionen som motytelse for støtte til krig mot USA; Hitler hadde bestemt seg for å takle Sovjetunionen på egen hånd mens slaget om Moskva akkurat på dette tidspunktet var inne i en avgjørende fase.

Etter at Benito Mussolini ble avsatt og deretter befridd fra fangenskap i 1943, gikk Ribbentrop sterkt inn for å gjeninnsette Mussolini i stedet for å betrakte Italia som en fiendtlig stat. Dette kunne på ny gi Ribbentrop en rolle i Italia. SS og de militære lederne stolte ikke på italienerne og Hitler landet på et kompromiss.

Anschluss

Utdypende artikkel: Anschluss

Kurt Schuschnigg, forbundskansler for Østerrike, var 12. februar 1938 på besøk hos Hitler i Berchtesgaden. Ribbentrop la der frem et utkast til en avtale som Ribbentrop forlangte underskrevet straks. Schuschnigg mente Ribbentrops krav var slutten på Østerrikes selvstendighet. Hitler truet med å sende tyske styrker inn i Østerrike innen tre dager. Hitler krevde blant annet at Arthur Seyss-Inquart skulle inn i den østerrikske regjeringen og at alle fengslede nasjonalsosialister skulle løslates. Schuschnigg skrev under en litt moderert versjon av dokumentet.

Senere samme vinter, den 11. mars, var Ribbentrop til lunsj hos Neville Chamberlain og lord Halifax i Downing Street. Winston Churchill var også til stede under denne lunsjen. Midt under lunsjen fikk en forvirret Chamberlain beskjed om Hitlers ultimatum til Østerrike (som ble annektert dagen etter). Ribbentrop skal ha forsøkt å trekke ut møtet lengst mulig for å hindre vertene i å foreta seg noe. Ribbentrop og utenriksdepartementet spilte en helt uvesentlig rolle de siste avgjørende dagene før Anschluss, delvis fordi Göring og andre ledende nazister hadde sørget for å holde Ribbentrop utenfor.

Münchenavtalen

Utdypende artikkel: Münchenavtalen

Édouard Daladier (mørk frakk og hatt i midten) reise fra München 30. september 1938. Ribbentrop til venstre med hatten i hånden. Karl von Eberstein i SS-uniform til høyre.

Fra forhandlingene 2. november 1938 i Wien der Ungarn fikk tildelt et område av Slovakia befolket for en stor del av madjarer. Fra venstre: František Chvalkovský (Tsjekkoslovakias utenriksminister), Galeazzo Ciano (Italias utenriksminister), Ribbentrop, og Kálmán Kánya (Ungarns utenriksminister)

Et par uker etter Anschluss kom lederen for det sudettyske partiet, Konrad Henlein, til Berlin for hemmelige møter med Hitler, Ribbentrop og Hitlers stedfortreder Rudolf Hess og på nytt 12. mai 1938 der Henlein fikk instrukser fra Ribbentrop om hvordan han skulle lure de britiske diplomatene og politikerne, som Henlein straks skulle møte i London. Ribbentrop spilte en underordnet rolle ved siden av Hitler i forbindelse med forhandlingene. Hitler dominerte den samlede utenrikspolitikk. Ribbentrop var i denne forbindelse et entusiastisk talerør for og utøver av Hitlers politikk.

Romania og Jugoslavia var formelt alliert med Tsjekkoslovakia, men tysk innflytelse i Romania og italiensk innflytelse i Jugoslavia gjorde denne alliansen verdiløs. Polen var på denne tiden alliert med Tyskland og ville også på grunn av historiske motsetningsforhold til tsjekkerne ikke tillate eventuell sovjetisk støtte til Tsjekkoslovakia å passere gjennom polsk territorium. Ungarn var fristet til å støtte Tyskland mot Tsjekkoslovakia på grunn av utsikter til å gjenvinne territorium avstått etter første verdenskrig.

I slutten av mai ga Hitler ordre om å gjøre klart til en militær aksjon mot Tsjekkoslovakia. Ribbentrop var til stede ved møtet mellom Hitler og Henlein i Berchtesgaden 22. mai der Henlein fikk instrukser om ta det med ro til tidlig høst. Ribbentrop var også tilstede på et stort møte i Berlin 28. mai der Hitler kunngjorde «Operasjon Grønn» (tysk: Fall Grün) som var kodenavnet for en invasjon av Tsjekkoslovakia – styrkene skulle være klare 1. oktober 1938. Ribbentrop oppmuntret på denne tiden Hitler til stadig mer aggressive planer for krig. Samtidig begynte Ribbentrop, som tidligere hadde sagt at krig med Storbritannia var uunngåelig, å argumentere for at Storbritannia ikke ville gå til krig.

Planleggingen for Operasjon Grønn skulle være topphemmelig, men Weizsäcker fikk kjennskap til planene fra general Ludwig Beck. Weizsäcker og Beck var enige om at noe måtte gjøres for å stanse dette ville militære eventyret. I et notat til Ribbentrop i juni 1938 gjorde Weizsäcker det klart at bruk av militærmakt i Øst-Europa ville føre til en tapt krig mot vestmaktene. Ribbentrop instruerte Weizsäcker strengt om å avslutte den kritiske diskusjonen om Operasjon Grønn. Herbert von Dirksen, tysk ambassadør i Storbritannia, rapporterte fra London at Storbritannia ville akseptere en gradvis og fredelig overføring av territorium, men ville gå til krig dersom Tyskland invaderte Tsjekkoslovakia. Ribbentrop hindret Dirksen i å møte Hitler da han var i Berlin sommeren 1938. Wilhelm Canaris, leder av Abwehr, og general Hans Oster var også motstandere av en militæraksjon mot Tsjekkoslovakia. Ribbentrop argumenterte stadig for at Storbritannia ikke ville gå til krig.

Göring forsøkte i juli 1938, bak Ribbentrops rygg, å få til et besøk hos Chamberlain i London med sikte på en fredelig løsning i Tsjekkoslovakia. Ribbentrop reagerte skarpt på Görings innblanding i hans domene. I august 1938 fikk britiske myndigheter kjennskap til de tyske angrepsplanene fra personer i den tyske utenrikstjenesten. Nevile Henderson informerte Ribbentrop 1. september om at Storbritannia ikke brydde seg så mye om tsjekkerne og ikke ønsket å gå til krig, men utelukket ikke krig. Ribbentrop mente at Storbritannia bløffet når de truet med krig, et syn Hitler også fremholdt.

Under møtet mellom Hitler og Chamberlain i Berchtesgaden den 15. september fikk (etter den britiske ambassadøren Nevile Hendersons ønske) Ribbentrop ikke delta i den private samtalen mellom dem. Henderson besøkte Göring 17. september for å be ham stanse Hitlers farlige aksjon mot Tsjekkoslovakia, en aksjon Ribbentrop ville støtte. Ifølge Henderson skal Göring ha sagt rett ut til Hitler, at Ribbentrop er en «forbrytersk tosk». Den tyske diplomaten Ernst von Weizsäcker, som var Ribbentrops statssekretær, skal ha vært urolig over Ribbentrops uansvarlighet. Weizäcker var mot angrep på Tsjekkoslovakia, han mente det ville lede til en tapt krig.

Under Sudetenkrisens klimaks i september 1938 var Himmler og Ribbentrop innstilt på krig, mens blant andre Göring prøvde å få Hitler til å godta en ordning i minnelighet. I møte med de britiske og franske statsministre i München, la Mussolini frem et notat som utgangspunkt for forhandlingene. Utkastet til notat ble laget dagen før av Neurath, Göring og Weizsäcker. De ville komme Ribbentrop (som de ikke stolte på) i forkjøpet, og notatet ble i hemmelighet overlevert Mussolini som fremla det som sitt eget. Dette «italienske» forslaget fortrengte Ribbentrops og dannet grunnlaget for Münchenavtalen. Mot slutten av september var det tydelig at Ribbentrop var oppglød og glad over utsiktene til krig og oppfordret uopphørlig Hitler til å gå til krig. På denne tiden var Himmler og Ribbentrop de eneste ledende nazister som ivret for krig.

Ribbentrop og Ciano fastsatte på egen hånd en ny grense mellom Tsjekkoslovakia og Ungarn i Wien 2. november. Ungarn ble da tildelt en del av det sørlige Slovakia med 5 millioner madjarske innbyggere og 272 000 etniske slovaker. Ciano hevdet senere at han utnyttet Ribbentrops inkompetanse til fordel for Ungarn som Italia støttet. Ungarn sikret seg blant annet byen Košice.

Ribbentrop undertegnet i desember 1938 i Paris en offentlig erklæring sammen med den franske utenriksminister Georges Bonnet. Erklæringen garanterte landenes felles grense, spesielt at Tyskland avsto fra krav på Alsace-Lorraine. Ribbentrop hevdet senere at Bonnet hadde godtatt at Øst-Europa, særlig Tsjekkoslovakia og Polen, var en del av den tyske interessesfære, og at Tyskland derfor hadde frie tøyler. Bonnet avviste denne påstanden på det sterkeste.

Oppløsningen av Tsjekkoslovakia

Se også: Böhmen-Mähren og Republikken Slovakia

President Emil Hácha avsatte tidlig i mars selvstyreregjeringene i Slovakia og i Karpato-Ukraina («Rutenia»). Hitler tvang 13. mars de slovakiske lederne til å erklære uavhengighet. Hácha og hans utenriksminister kom 14. mars til Berlin der han tryglet Hitler og Ribbentrop om å la restene av Tsjekkoslovakia være i fred. Sent på natt forsøkte Hácha, på Hitlers oppfordring, å ringe til Praha for å avklare situasjonen. Göring og Ribbentrop forsøkte å overtale Hácha til å ta en avgjørelse. Göring truet med å bombe Praha «for å fart på saken». Ribbentrop ble rasende da sentralbordet ikke lykkes med å få telefonforbindelse til Praha. Den aldrende Hácha besvimte og Theo Morell, Hitlers lege, ga ham en sprøyte så han kviknet til. Klokken 4 om morgenen 15. mars signerte Hácha det dokumentet som gjorde den siste rest av Tsjekkoslovakia til et tysk «protektorat». Hitler og Ribbentrop skrev under for Tyskland og om kvelden 15. mars var Hitler og Ribbentrop i Praha der hakekorset vaiet over Hradcany-slottet. Slovakias uavhengighetserklæring ble forfattet av Ribbentrop. Dokumentet ble oversatt til slovakisk tidsnok til at den nazistiske lederen Jozef Tiso kunne legge den frem i parlamentet i Bratislava 14. mars 1939. Hitler påtok seg 16. mars å beskytte den nye staten Slovakia, og Ribbentrop undertegnet traktaten om dette med statsminister Vojtech Tuka 23. mars. Tyskland fikk rett til å ha militære styrker stående i Slovakia. Traktaten inneholdt et hemmelig tillegg som ga Tyskland enerett til å utnytte Slovakias næringsliv.

Molotov–Ribbentrop-pakten

Utdypende artikkel: Molotov–Ribbentrop-pakten

Undertegnelsen av Molotov-Ribbentrop-pakten: Ribbentrop i midten (i sort rett bak Molotov), Molotov sittende, til høyre Josef Stalin. Andre verdenskrig begynte en uke senere ved Tysklands invasjon av Polen.

Ribbentrop ønsket å danne en kontinental blokk, særlig gjennom allianse med Sovjetunionen, for å holde Storbritannia i sjakk. Ribbentrop var i utgangspunktet en av de hardeste anti-kommunistene blant nazitoppene og i tiden i London hadde han ivret for en tysk-britisk samarbeid mot bolsjevismen. Etter hvert snudde han rundt og ble fiendtlig innstilt til Storbritannia som han mente var det viktigste hinderet for realisering av Hitlers planer. Sovjetunionens allianse med Tsjekkoslovakia og Japans anti-sovjetiske holdning var vesentlige hindre for en allianse med Moskva. Ribbentrop hevdet i sine memoarer at pakten var hans ide alene, det er uklart hvor dekkende denne beskrivelsen er. Ribbentrop var ikke den eneste som fremmet ideen overfor Hitler og generalene Keitel og Halder samt Göring kan ha vært positive til Moskva av militære eller økonomiske grunner. Tidlig i 1939 begynte Hitler å snakke penere om Sovjetunionen.

I mai 1939 ble Maksim Litvinov erstattet av Vjatsjeslav Molotov som Sovjetunionens utenrikskommissar. For Hitler var det vanskelig å forhandle med jødiske Litvinov. Stalins viktigste utenrikspolitiske mål var å få landene langs vestgrensen (Finland, Baltikum, Polen og Romania) under sovjetisk «beskyttelse».

Sommeren 1939 holdt Stalin i gang sonderinger om militærallianser med både Tyskland og Storbritannia/Frankrike. Sovjetunionen hadde på denne tiden ingen allierte. Storbritannia og Frankrike ga sikkerhetsgarantier til Polen og forhandlet med Sovjetunionen våren og forsommeren 1939. For Hitler var det vesentlig å hindre disse samtalene, eller enda bedre å sikre seg sovjetisk nøytralitet i tilfelle krig med Polen. Ribbentrop var en tidlig pådriver for en hestehandel med Stalin. Forhandlinger om handelsavtale var allerede planlagt og Ernst von Weizsäcker, Ribbentrops statssekretær, sonderte med den sovjetisk legasjonen i Berlin. På grunn av sovjetisk motvilje stanset forhandlingen midtsommers, men ble tatt opp igjen i slutten av juli. I slutten av juli konkluderte Hitler med at Tysklands forsvarslinje i vest var utilstrekkelig og ble da plutselig betatt av Ribbentrops ide om en avtale med Moskva. Ribbentrop instruerte 29. juli ambassadør Schulenburg om å møte Molotov for å foreslå en avtale og å antyde åpenlyst en deling av Polen og de baltiske landene. Schulenburg møtte Molotov 3. august. Molotov påpekte en rekke uvennlige handlinger fra Tysklands side: Münchenavtalen, Antikominternpakten og støtten til Japan.

Ribbentrop fremholdt 2. august, overfor den sovjetiske chargé d'affaires i Berlin, muligheten for en allianse. Ribbentrop forsøkte å få til forhandlinger direkte med Molotov. Molotov var på sin side bekymret for tysk støtte til Japan, som på den tiden fortsatt var i strid med sovjetiske styrker. Britiske og franske militærdelegasjoner skulle til Moskva 11. august for å fortsette samtalene. Hitler sendte 20. august et telegram til Stalin, hvor han ba Stalin om å motta Ribbentrop 22. eller senest 23. august. På forhånd fikk Hitler tilsendt Molotovs utkast til avtale. I avtalen tok Molotov forbehold om at det måtte utarbeides en særskilt protokoll, der det konkret ble beskrevet hvordan Øst-Europa skulle deles opp i tyske og sovjetiske sfærer. Ribbentrop fikk vide fullmakter til å fullføre hestehandelen da han reiste til Moskva 23. august. Ribbentrop, Stalin og Molotov diskuterte flere sider av verdenssituasjonen inkludert Japan, Italia, Tyrkia, Storbritannia og Frankrike samt antikominternpakten. For Ribbentrop var antikominternpakten, som han selv sto bak og med brodd mot Moskva, et vanskelig punkt. Hitler hadde det travelt med å få til en avtale med Stalin for å kunne invadere Polen før høstregnet begynte (26. august var opprinnelig planlagt dato for angrepet), Hitler var derfor villig til å strekke seg langt. Molotov var hovedmannen bak pakten på sovjetisk side.

Ribbentrop innledet forhandlinger om en handelsavtale med Sovjetunionen. Senere i august 1939 fortsatte Ribbentrop forhandlingene og undertegnet den tysk-sovjetiske ikke-angrepspakten, også kalt Molotov–Ribbentrop-pakten. Med denne pakten kunne de tyske regimet anta at den sovjetiske hæren ikke ville bli en motstander ved en tysk invasjon av Polen. I Sovjetunionen hadde det tidligere på sommeren 1939 vært misnøye med at forhandlingene skjedde via underordnete diplomater. Hitler bestemte derfor den 14. august at Ribbentrop personlig skulle sluttføre forhandlingene med Molotov og Stalin. Fra 18. august var Ribbentrop i beredskap for å reise med fly til Moskva. Hitler hadde i utgangspunktet planlagt invasjon av Polen 26. august og avtalen med Moskva måtte være på plass før. Stalin oppfattet trolig Hitlers hastverk. Den hemmelige delen av avtalen omhandlet delingen av Polen og Baltikum. Hitler ønsket å trekke demarkasjonslinjen midt i Latvia langs elven Daugava. Stalin ønsket å få kontroll over de gamle russiske flåtehavnene Liepaja og Ventspils, og foreslo Litauens nordgrense som skillelinje mellom Tysklands og Sovjetunionens interessesfære. Ribbentrop kontaktet Hitler mens forhandlingene i Moskva pågikk og fikk straks ja til å oppgi Kurzeme og Zemgale. Den hemmelige delen omfattet videre delingen av Polen i en sovjetisk og en tysk del (langs elvene Pissa, Nemunas, Wisła og San), samt sovjetisk kontroll over Bessarabia, Estland og Latvia og Finland som sovjetisk interessesfære. Litauen skulle i hovedsak falle i den tyske interessesfæren. Den hemmelig delen var basert på et sovjetisk utkast av 19. august.

Invasjonen av Polen

Utdypende artikkel: Invasjonen av Polen

Kart over grensen mellom Sovjetunionen og Tyskland, signert av Stalin og Ribbentrop.

Ribbentrop gjentok til stadighet at vestmaktene ville ofre Polen, samtidig fortsatte de å støtte Polen. Onsdag 30. august utarbeidet den tyske regjeringen 16 detaljerte krav overfor Polen, blant annet krevde Tyskland å få tilbake Danzig. Ved midnatt møtte Ribbentrop diplomaten Henderson. Begge mistet selvbeherskelsen og ropte i ansiktet på hverandre. Ribbentrop leste opp de 16 punktene for Henderson, og hevdet at det ikke hadde noe formål å overlevere kravene til den polske ambassadøren Lipski fordi fristen allerede var overskredet. Ribbentrop hadde planlagt at forhandlingene skulle mislykkes. Göring overleverte i hemmelighet en skriftlig kopi av kravlisten til Henderson som leverte den videre til den polske ambassadøren. Lipski møtte Ribbentrop den 31. august klokken 18.30. Ribbentrop avviste Lipskis invitasjon til forhandling, begrunnet med at Lipski ikke hadde alle fullmakter. Klokken 20.00 gikk SS-soldater kledd som polske soldater til angrep på radiosenderen i Gleiwitz. Klokken 21.00 kringkastet radioen i Berlin de 16 punktene i Hitlers «moderate» kravliste. Weizsäcker varslet 31. august Göring om at Ribbentrops uforsonlige holdning ville overbevise Hitler til å bringe landet ut i en storkrig. Britten Heinrich Fraenkels biografi over Göring fremstiller Ribbentrop som pådriver for krig, mens Göring forsøkte å finne en politisk løsning før Storbritannia erklærte krig 3. september.

Tyskland invaderte Polen i grålysningen 1. september 1939. Ribbentrop mente på bakgrunn av sitt kjennskap til britiske forhold at Storbritannia (som ved Sudetkrisen i 1938) ville gi etter og ikke stå ved sine løfter til Polen. Henderson, britisk ambassadør til Tyskland, overrakte 3. september Storbritannias ultimatum med krigserklæring som konsekvens. Hitler skal ha blitt rasende på Ribbentrop da det britiske ultimatum ble lagt frem. Ribbentrop anmodet 3. og 9. september Sovjetunionen om å innlede angrepet på Polen fra øst.

Tyske og sovjetiske soldater sammen i forbindelse med den felles seiersparaden i Brest-Litovsk, september 1939.

Foto: Bundesarchiv, Bild 101I-121-0011-20

Etter å ha erobret det østlige Polen, tok Stalin 25. september initiativ til justering av avtalen av 23. august, og Molotov la frem et forslag (eller krav) om at Litauen skulle tilfalle Sovjetunionen. Hitler gikk med på Stalins krav. Ribbentrop reiste 27. september til Moskva for å forhandle for andre gang. Den 28. september ble en hemmelig avtale om endring av det hemmelige tillegget inngått. Ribbentrop avholdt tre møter i Kreml 27.–28. september, hvor han hadde fullmakt til å godta alle Stalins krav og undertegne før han forlot Moskva. Ved midnatt 28. september tegnet Stalin med blå fargeblyant, på et kart over Polen, grensen mellom Tyskland og Sovjetunionen og satte sitt navnetrekk under. Molotov og Ribbentrop undertegnet vennskapsavtalen. Avtalen om oppdelingen av Øst-Europa innebar en del komplisert etterarbeid med kart før den nye grensen ble trukket.

Endringen innebar at Litauen skulle tilfalle Sovjetunionen, mens Lublin-distriktet og deler av Warszawa-distriktet skulle tilfalle Tyskland. I tillegg ble de enige om at etniske tyskere i de baltiske landene skulle forflyttes til Tyskland, mens etniske ukrainere og hviterussere i den tyskokkuperte delen av Polen, skulle flyttes østover til sovjetisk område. Mariampole-området skulle ifølge avtalen 28. september, tilfalle Tyskland, men ble raskt okkupert av sovjetiske styrker. Molotov og Ribbentrop forhandlet i 1940 om økonomisk kompensasjon til Tyskland for den sovjetiske okkupasjonen av området.

Ifølge reichsjugendführer Baldur von Schirach ble Hitler, som var uvitende om Europa og resten av verden, narret av Ribbentrop. Schirach skal høsten 1939 ha sagt at Tyskland ikke ville overleve krigen.

Danmark og Norge

Utdypende artikler: Angrepet på Norge i 1940 og Angrepet på Danmark i 1940

Ribbentrop undertegnet 31. mai 1939 en ikke-angrepspakt med Danmark.

Tidspunktet for invasjonen av Norge og Danmark fikk Ribbentrop vite om 2. april. Oslo ble besatt 9. april og Vidkun Quisling erklærte samme kveld over radio at han var statsminister. Quisling ble støttet av Alfred Rosenberg via Hans Wilhelm Scheidt og Hitler selv var fornøyd med Quislings kupp. Ribbentrop og hans utsending i Norge, Curt Bräuer, hadde i tråd med Hitlers ønske planlagt å overtale regjeringen Nygaardsvold til å gi etter. Bräuer meldte til Ribbentrop i Berlin at Quislings opptreden sto i veien for en fredelig løsning. Ribbentrop konsulterte Hitler som straks personlig over telefon instruerte Bräuer til å holde fast ved Quisling, kreve at kong Haakon utnevnte Quisling og se bort fra Nygaardsvold. Ribbentrop hadde vært negativ til Quisling og hadde etter råd fra statssekretær Weizsäcker, som hadde vært tysk utsending i Norge, latt være å møte Quisling i Berlin i desember 1939. Ved hjelp av Albert Viljam Hagelin, en norsk forretningsmann som virket i Tyskland, hadde Quisling i desember 1939 hatt møter med Rosenberg og Hitler. Weizsäcker mente på bakgrunn av sin kunnskap om politisk liv i Norge at det ikke ville være mulig å føre seriøse politiske samtaler med Quisling.

Med den uklare situasjonen i Norge etter Quislings kupp, reiste Hagelin 12. april til Berlin og hadde møter med Ribbentrop, Rosenberg og Hitler 13. april. Ribbentrop sendte da sin egen embedsmann Theodor Habicht (sammen med Hagelin) til Oslo 14. april for å klare opp i situasjonen. Habicht og Bräuer satte Quisling til side og administrasjonsrådet ble proklamert 15. april. Kongen med regjering Nygaardsvold avviste administrasjonsrådet som et ulovlig organ, og Ribbentrop, Bräuer og Habicht ble etter det skjelt ut av en rasende Hitler.

I 1942 innsatte Ribbentrop SS-mannen Werner Best som tysk sendemann og sivil administrator i det okkuperte Danmark der han ble kjent for sin myke linje. Foto av Best i britisk fangenskap i Danmark.

Josef Terboven ble utnevnt til rikskommissær (sivil administrator) for Norge og direkte underlagt Hitler, ikke utenriksministeren slik Ribbentrop ønsket. Etter tautrekking mellom Terboven og Ribbentrop ble den tyske utenriksstasjonen i Oslo i praksis lagt ned og personalet overført til Terbovens kontor, men skulle formelt sortere under Ribbentrop. Etter ytterligere tautrekking mellom Terboven og Ribbentrop om myndighetsområde i Norge ble den tyske utenriksstasjonen formelt lagt ned 21. mai 1940.

Ifølge Molotov-Ribbentrop-pakten skulle de to landene informere hverandre om og diskutere saker av felles interesse. Tyskland informerte ikke den sovjetiske ledelsen om invasjonen av Danmark og Norge. Ribbentrop bortforklarte unnlatelsen med at Finlands situasjon på ny ville ha kommet opp, dersom de allierte hadde intervenert før Tyskland. Sovjetunionen gjenopptok leveranser av korn og olje som en tid hadde vært holdt igjen, noe som ble oppfattet som utpressing. Vinterkrigen hadde også truet Tysklands forsyninger av nikkel fra Petsamo.

I Danmark innsatte Ribbentrop SS-mannen Werner Best i 1942 som sivil administrator. Best sendte i hemmelighet kopier av rapportene til sin gamle sjef Himmler. Best fulgte i stor grad Ribbentrops linje og holdt SS unna i ett år.

Romania

Etter den sovjetiske okkupasjonen av Bessarabia og Nord-Bukovina i 1940 fryktet Hitler at sovjetiske styrker kunne rykke vestover og besette oljefeltene i Romania. Ribbentrop fikk i oppdrag å forsone Ungarn og Romania for å hindre at Ungarns territorielle krav i Transilvania ville føre til oppløsning av Romania som stat. Ribbentrop trakk opp en delelinje som de måtte godta (to tredjedeler av Transilvania ble overført til Ungarn). Tyskland tilbød også å garantere Romanias nye grenser. Tyskland hadde tolv divisjoner klare til å intervenere om nødvendig. Avtalen innebar at Tyskland og Italia garanterte for Romanias grenser. Ribbentrop overtalte Romanias konge til å akseptere den sovjetiske okkupasjonen av Bessarabia, noe som bragte Romania tettere inn i allianse med Tyskland.

I januar 1941 kom det frem at Sicherheitsdienst (SD) hadde støttet Jerngarden i et forsøk på å avsette Ion Antonescu (som Ribbentrop betraktet som sin protege og som sto i gjeld til Tyskland etter maktovertakelsen i september 1940). Ribbentrop hatet Horia Sima, Jerngardens leder. Tyske stridsvogner rullet gjennom București for å demonstrere tysk støtte til Antonsecu. Horia Sima og andre ledere i Jerngarden ble smuglet til Tyskland av SD. Hitler støttet Ribbentrops kritikk av Himmlers, Heydrichs og SS' innblanding i utenrikspolitikk. SDs agenter fikk etter dette ikke anledning til arbeide uavhengig ved utenriksstasjonene og måtte i stedet gå gjennom utenriksdepartementets kanaler. Ribbentrop var lenge ikke på talefot med Himmler og unnlot en tid å bruke SS-uniformen. Etter det mislykkede opprøret ble Antonescu en enda mer lojal alliert av Hitler.

Invasjonen av Sovjetunionen

Utdypende artikkel: Operasjon Barbarossa

Hitler skisserte i juli 1940 de første planene for angrep på Sovjetunionen. Ribbentrop forsøkte forgjeves å overbevise Hitler om å respektere Molotov-Ribbentrop-pakten. I første halvår 1941 arbeidet Ribbentrop lojalt med diplomatiske forberedelser til Barbarossa. Samtidig forsøkte han, med støtte fra Weizsäcker og de erfarne yrkesdiplomatene, å få Hitler bort fra tanken om å angripe Sovjetunionen. Hitlers plan om å angripe Sovjetunionen ble tydelig for Ribbentrop ved Hitlers tale 9. januar. Ribbentrop forsøkte å få Hitler til å fokusere på Gibraltar, Vest-Afrika eller Irak i stedet.

Ribbentrop inngikk 10. januar 1941 en ny økonomisk avtale med Sovjetunionen som skulle levere olje, metaller og korn. Han ga trolig opp motstanden mot invasjonen i april–mai 1941. Ribbentrop fikk blant annet den vanskelig oppgaven med å forberede Finlands og Romanias deltakelse i invasjonen, uten å si for mye. Samtidig skulle Mussolini, som Hitler ikke stolte på, ikke informeres om det forestående angrepet. Ribbentrop ble ikke involvert i de praktiske forberedelsene til Operasjon Barbarossa og fikk vite om det nøyaktige tidspunkt like før angrepet begynte. Til den sovjetiske ambassadøren skal han 22. juni 1941 ha hvisket «Fortell Moskva at jeg var imot angrepet».

Alfred Rosenberg fikk til Ribbentrops store frustrasjon ansvaret for de erobrede områdene i øst som Reichsministerium für die besetzten Ostgebiete. Fotografiet viser Rosenberg med frakk i midten, hans nestkommanderende Alfred Meyer barhodet til høyre og Erich Koch delvis skjult av Meyer. Kiev, juni 1942.

Foto: Bundesarchiv, Bild 146-1969-067-01

Administrasjon av erobrede områder

Etter den planlagte okkupasjonen av den vestlige delen av Sovjetunionen ville det være behov for en sivil administrasjon og dersom dette var i form av en ny stat (under tysk beskyttelse) mente Ribbentrop det var en oppgave for hans departement. I april 1941 etablerte han Russland-Gremium, en komite av spesialister som skulle danne grunnlaget for tysk administrasjon. Ribbentrops plan var å forsyne invasjonshærene med russisk-talende sivile tjenestemenn som skulle etablere administrative hovedkontorer i hovedbyene Moskva, Kiev, Riga, Minsk og Tbilisi når erobringen var et faktum.

Hitler mislikte diplomatiet («de horene» som han sa) og ga ordre om at det i stedet for Ribbentrops plan skulle etableres en ny organisasjon med Rosenberg, Ribbentrops verste fiende, som leder. Rosenberg ble ansett som en skrue og hadde tidligere blitt holdt utenfor slike praktiske saker (med unntak av invasjonen og okkupasjonen av Norge). Utnevnelsen av Rosenberg som sjef for Ostministerium var et sjokk for Ribbentrop som prøvde å sikre noe ansvar for utenriksdepartementet i den planlagte okkupasjonen. Rosenberg avviste Ribbentrops forslag og Ribbentrop måtte avstå sine Russland-eksperter til Rosenberg. Det endte med at Ribbentrop fikk minimalt ansvar for de nye områdene i øst.

Schulenburg argumenterte med at det var politisk uklokt av Tyskland å utøve slik brutalitet i de erobrede områdene. Han mente det var bedre å få russernes støtte ved å behandle dem rettferdig og love dem frihet. Ribbentrop våget på sin side ikke å gå mot Hitler som hadde bestemt seg for uhemmet undertrykking av østområdene.

Forhandling med Japan

Forhandlinger mellom Tyskland og Tysklands allierte under krigen i øst ble stort sett ivaretatt av de militære og Ribbentrop var lite involvert. I januar 1942 forsøkte Ribbentrop og Japans ambassadør Hiroshi Oshima forgjeves å overbevise Hitler til å presse Japan til å invadere Sibir. Hitler betraktet Japan bare som et middel til å holde USA og Storbritannia opptatt mens han erobret Russland. Ribbentrop drømte om at Japan og Tyskland skulle bli allierte i krigen. På denne tiden kunne de to landene knapt kommunisere med unntak av via ubåter som av og til gikk verden rundt. Japan og Tyskland signerte 18. januar 1942 en militæravtale der Britisk India ble utpekt som japansk sone.

Mulig fredsforhandling

På Klessheim-møtet i april 1943 gikk Italia, støttet av tyske generaler og diplomater, inn for å forhandle fred med Stalin. Hitler insisterte på at kampen måtte fortsette og Ribbentrop støttet som vanlig Hitler og avviste alle tanker om kompromiss. Sommeren og høsten 1943 var det indirekte kontakt mellom partene ved at Peter Kleist, Ribbentrops medarbeider, møtte en forretningsmann og tysk informant ved navn Edgar Klaus i Stockholm. Klaus hadde kontakter med sovjetiske diplomater i byen. Det er uklart hvor alvorlige disse følerne var fra Stalins side. Ribbentrop var oppriktig interessert i å få til en fremforhandlet fred med Stalin.

Tross Ribbentrops gjentatte forsøk hadde Bulgaria ikke latt seg overtale til å gå med i krigen mot Sovjetunionen.

Invasjonen av Frankrike

Jernbanevognen ved Compiègne der våpenhvilen i 1918 og i 1940 ble undertegnet.

Våpenhvileavtalen etter slaget om Frankrike i 1940 ble undertegnet i Compiègneskogen på samme sted som Tyskland hadde undertegnet kapitulasjonen i 1918. Hitler, Göring, Ribbentrop, Keitel og Hess kom dit 21. juni og avsluttet forhandlingene 22. juni. I Frankrike fikk Ribbentrop og utenriksdepartementet en perifer rolle etter hvert som militæret festet grepet om den okkuperte sonen. I 1942 hadde han en viss innflytelse i Vichy-sonen.

Slutten av krigen

I løpet av andre verdenskrig avtok Ribbentrops politiske betydning vesentlig. I håp om å styrke sin egen posisjon, ivret han sterkt for å intensivere jødeforfølgelsene. De tyske ambassadene i okkuperte land og land som var avhengig av Tyskland, mottok ordre fra utenriksdepartementet om å påskynde transporten av jøder til konsentrasjonsleirene. Så sent som i 1945 klaget han til Mussolini over at transporten av jøder fra den italienske okkupasjonssonen av Frankrike, gikk for sent.

I 1943 arrangerte Goebbels intervju med utenlandske journalister uten å informere Ribbentrop. Ribbentrop krevde straks at utenriksdepartementet skulle ha en observatør til stede. Etter intervjuet sørget Ribbentrop for at Goebbels' tirader ble forbudt, hvorpå Goebbels erklærte at Tyskland ikke hadde noen utenrikspolitikk (utenom sin militære styrker), dermed kunne utenriksdepartementet stenges. Ribbentrop fikk beholde departementet sitt etter å ha tryglet Hitler.

I november 1943 ble øverste etasje av Ribbentrops offisielle residens i Wilhelmstrasse ødelagt etter britisk bombing. Skadene ble kamuflert med papp og kulisser. Utenriksdepartementets bygg vegg i vegg ble også ødelagt slik at bare de tre nederste etasjene sto igjen. Da Ribbentrop kom tilbake til Berlin ved årsskiftet 1943–1944 oppdaget han at de fleste utenlandske diplomater hadde flyktet fra byen og mange departementer hadde flyttet til et feriested i fjellene i Schlesien.

Folke Bernadotte skrev utførlig om sitt møte med Ribbentrop i 1945 i forbindelse med evakueringen via «de hvite bussene».

I juni 1944 satte sovjetiske styrker inn et stort angrep mot Finland. Situasjonen i Finland var så alvorlig at Ribbentrop fløy til Helsingfors – det var hans eneste utenlandsreise det året. Ribbentrop signerte en avtale med president Risto Ryti om flybåren tysk våpenstøtte mot at Finland ikke inngikk kompromiss med Sovjetunionen. Ribbentrops reise til Helsingfors ble fremstilt som en diplomatisk triumf i tysk presse.

Sommeren 1944 fortsatte Ribbentrop arbeidet med å søke fred med Sovjetunionen gjennom en kanal i Stockholm. Goebbels tok i et omfattende notat sendt Hitler initiativ til fredsløsning med vestmaktene og utskifting av Ribbentrop. Goebbels mente Ribbentrop var uegnet til å ta ansvar for en endring i utenrikspolitikken. Martin Bormann, Hitlers sekretær, lot ikke Hitler få se Goebbels notat. Etter 20. juli-attentatet benyttet Göring, Goebbels og Keitel straks anledningen til å angripe Ribbentrop. Martin Bormann forsøkte å overtale Hitler til å rydde opp i utenriksdepartementet og kvitte seg med Ribbentrop. Hitler avviste fremstøtet og sa at Ribbentrop er god som gull. Da Ribbentrop fikk høre om dette avfeide han Bormann som et svin og en løgner.

Den tyske generalen Heinz Guderian fortalte Ribbentrop i februar 1945 at krigen var tapt. Ribbentrop sladret til Hitler som irettesatte Guderian og truet med dødsstraff for slikt forræderi.

I februar 1945 hadde han et møte med Røde Kors-lederen Folke Bernadotte, som var på vei til Himmler for å forhandle om evakuering av danske og norske fanger i Tyskland. Ifølge Bernadottes nedtegnelser holdt da Ribbentrop et foredrag på over 1 time der han la frem sitt syn på bakgrunnen for krigen, nazismen, bolsjevismen og for krigens gang. Ribbentrop kommenterte også sin egen personlighet. Ifølge Bernadotte så Ribbentrop for seg en ny overenskomst med Sovjetunionen, slik at de to landene i fellesskap kunne herske over Europa. Ribbentrop fremholdt for Bernadotte at Tyskland hadde behandlet de okkuperte landene for mildt. Bernadotte konkluderte med at Ribbentrop var en nokså innskrenket mann med en latterlig fremtoning og han var forbløffet over at Ribbentrop hadde vært landets utenriksminister i så mange år. I et nytt møte med Bernadotte 21. februar uttalte Ribbentrop at han ikke vil hindre evakuering av fangene, men at Sverige selv måtte sørge for transporten. Bernadotte fikk inntrykk av at Hitler fortsatt holdt fast ved Ribbentrop og lyttet til det han hadde å si. Bernadottes vurdering var at Ribbentrop hadde fått verden til å forstå den makt som det tredje rike kunne legge i sin politikk.

Første halvår 1945 sonderte Ribbentrop, uten resultat, via nøytrale land (Sverige, Sveits og Spania) muligheten for separat fred på vestfronten. Målet var å splitte alliansen mellom USA og Storbritannia på den ene siden og Sovjetunionen på den andre. Til forskjell fra Himmlers sonderinger via Folke Bernadotte var Hitler kjent med Ribbentrops initiativ. Legasjonsråd Fritz Hesse reiste i februar 1945 til Stockholm med et dokument som bekreftet Hitlers intensjon om en mulig separat fred. Andre diplomater ble sendt til Portugal og Sveits. I midten av mars ga Ribbentrop opp sonderingene.

Flukt og arrestasjon

Ribbentrop var utenriksminister til Hitlers selvmord og Karl Dönitz tok over. Her tre medlemmer av Flensburg-regjeringen Alfred Jodl, Albert Speer og Dönitz ved alliert arrestasjon.

Et par dager etter Hitlers fødselsdag 20. april 1945 (da de fremste personene i regimet var samlet i Førerbunkeren i Berlin) tok Ribbentrop med seg utenriksdepartementet til Hamburg og Schleswig-Holstein, dit også Himmler og Reichssicherheitshauptamt (sikkerhetstjeneste) dro. Göring reiste sørover til Berchtesgaden.

Ribbentrop reiste videre til Flensburg der siste rest av den tyske sentralregjeringen holdt til. Hitler hadde i sitt testamente utnevnt Arthur Seyss-Inquart til ny utenriksminister (som Dönitz to dager senere erstattet med Lutz Graf Schwerin von Krosigk). I Flensburg oppsøkte Ribbentrop den nye rikspresidenten, Dönitz, som avviste ham. Ribbentrop gikk i dekning og ble oppsporet og arrestert av britiske okkupasjonsmyndigheter i Hamburg 14. juni 1945. Ribbentrop hadde holdt seg skjult i Hamburg fra 2. mai og var i juni en av få ledende nazister på frifot.

Hitler utnevnte i sitt testamente storadmiral Karl Dönitz til sin etterfølger som rikspresident, mens den nazistiske lederen Arthur Seyss-Inquart ble utpekt som utenriksminister. Ribbentrop la dagen etter at han måtte fratre, frem en kapitulasjonsplan der en tysk regjering i Schleswig-Holstein skulle bli godkjent av de allierte og danne utgangspunktet for et nytt nasjonalt og nasjonalsosialistisk Tyskland.

Personlighet og forholdet til andre i regimet

Ribbentrops personlighet og atferd kan bare forstås på bakgrunn av hans mentale og fysiske svakhet, og hans anstrengelser, drevet av ambisjoner, for å kompensere for disse svakhetene.

Werner Best (i dansk fengsel, 1945)

Ribbentrop blir beskrevet som krigslysten, ærgjerrig, udugelig, utpreget opportunistisk, humørløs, oppblåst og forfengelig, med en distingvert fremtoning. Han var bereist (blant annet som ansatt i svigerfarens firma) og hadde gode språkkunnskaper.

Hitler trakk Ribbentrop inn i sin krets blant annet på grunn av språkferdighetene (som Hitler manglet) og på grunn av Ribbentrops verdensvante manerer. På samme måte som Hitler likte han å holde lange enetaler med store visjoner. Hitler kalte en gang Ribbentrop for «den nye Bismarck».

Ribbentrop beundret Hitler, og Ribbentrops vanlige arroganse forsvant i Hitlers nærvær. Hitler stolte stort sett bare på partiets gamle garde, og var grunnleggende skeptisk til personer fra borgerskapet, med noen få unntak som Ribbentrop og Albert Speer. Ribbentrop hadde en egen evne til å ta tak i halvtenkte ideer fra Hitler og utbrodere disse til store visjoner. Denne evnen gjorde ham populær hos Hitler.

Ribbentrop var ikke på bølgelengde med Franz von Papen som mente Ribbentrop var uansvarlig ved å bidra til å drive landet mot krig. Internt i Hitlers regime var Hermann Göring hans fremste rival og de to konkurrerte om å påvirke Hitler. Göring mente at Ribbentrop hadde skyld i krigen og Goebbels hadde planer om å fortrenge Ribbentrop for selv å bli utenriksminister. Martin Bormann, Hitlers sekretær, forsøkte uten hell å felle Ribbentrop ved å knytte ham til bakmennene for 20. juli-attentatet. I den tidlige fasen av det tredje riket var Rudolf Hess og Himmler hans støttespillere, og i løpet av første halvår i 1941 kom han på kant også med disse. Ifølge Magne Skodvin hatet Alfred Rosenberg utenriksdepartementet (Auswärtiges Amt) og Ribbentrop personlig.

Italias utenriksminister under Mussolini, Galeazzo Ciano, lurte på om det fantes en mer frastøtende kjeltring enn Ribbentrop. Hans selvbilde samsvarte ikke med hans intellektuelle utrustning. Ifølge den tyske historikeren Harald Steffahn medvirket Ribbentrops manglende virkelighetssans til Tysklands krigspolitikk. Werner Best trodde ettertiden ville betrakte Ribbentrop som en lettsindig og dum utenriksminister, mens han ifølge Best verken var lettsindig eller dum. Best mente at Ribbentrops positive egenskaper ble undergravd at omstendighetene og personlige svakheter.

Den tysk/britiske historikeren H. W. Koch skriver at Hitler ofte var uberegnelig og ubesluttsom, mens Ribbentrop var mer selvstendig enn det ofte gis inntrykk av. Blant annet var han i stand til å utforme utenrikspolitiske planer i strid med Hitlers ideer. Etter oppholdet ved ambassaden i London var Ribbentrop overbevist om at Storbritannia ville motsette seg alle tyske forsøk på ekspansjon. Ifølge Koch var Ribbentrops vurdering av britisk holdning til Det tredje riket svært realistisk. Som utenriksminister var Ribbentrops mål å danne en kontinental blokk mot Storbritannia, som dermed skulle holdes i sjakk, og en allianse med Sovjetunionen ville være et ledd i denne planen. Ludwig Beck, forhenværende forsvarssjef i Tyskland, kritiserte Molotov-Ribbentrop-pakten som han mente ville føre til en verdenskrig Tyskland ikke var rustet til.

Nürnbergprosessen

Fengselscellene i Nürnberg der de tiltalte ble holdt mens saken pågikk. Det var en vakt for hver fange.

Liket av Ribbentrop etter henrettelsen

Tiltale

Etter krigen ble Joachim von Ribbentrop under Nürnbergdomstolen tiltalt på fire punkter og funnet skyldig i alle:

1. Sammensvergelse mot freden
2. Forbrytelser mot freden
3. Krigsforbrytelser
4. Forbrytelser mot menneskeheten

Den tyske riksregjeringen ble definert som forbrytersk i likhet med SS. Ribbentrop ble konkret anklaget for å ha lagt opp til angrepskrigen ved sin diplomatiske virksomhet. Domstolen mente at Ribbentrops forhandlinger med Polen 30. og 31. august 1939 ikke ble ført i ærlige hensikter eller med noe ønske om å bevare freden. Hensikten var å hindre Frankrike og Storbritannia i å oppfylle sin sikkerhetsgaranti til Polen. Retten la til grunn at Ribbentrop hadde vært særlig aktiv og viktig ved forberedelsene til angrepet på Polen.

Dagbøker ført av Galeazzo Ciano, Italias utenriksminister, ble lagt frem for retten. Ifølge Cianos dagbok uttalte Ribbentrop i møte i Salzburg 11. august 1939 at «Vi ønsker krig».

Ribbentrop ble anklaget for gjennom diplomati å ha forberedt invasjonene av Danmark, Norge, Nederland og Belgia, deriblant gjennom kontakt med Vidkun Quisling. I utenriksdepartementet forberedte han dokumenter som skulle rettferdiggjøre angrepene. I januar 1941 var han ifølge retten tilstede da Hitler og Mussolini diskuterte et mulig angrep på Hellas, og ved et møte der Hitler fikk tillatelse fra Ion Antonescu for tyske styrker til å gå gjennom Romania ved angrep på Hellas. Han var tilstede da Antonescu og Hitler i mai 1941 diskuterte angrep på Sovjetunionen. Den sovjetiske aktor, Rudenko, la hovedansvaret for plyndring og ødeleggelse i Sovjetunionen på Göring, Ribbentrop og Alfred Rosenberg. Ribbentrop skal ha satt opp en egen bataljon ledet av en Waffen-SS major til å sikre verdigjenstander i de erobrede områdene i øst.

Ribbentrop skal 28. november 1941 ha foreslått angrep på USA og Storbritannia for den japanske ambassadøren. Ribbentrop skal ha foreslått å henrette alle allierte flygere som ble tatt til fange. Ribbentrop skal ha vært svært begeistret over nyheten om Japans angrep på Pearl Harbor. Retten la til grunn at Ribbentrop etter tremaktspakten (27. september 1940) forsøkte å få Japan til å angripe britiske besittelser i Øst-Asia.

Ribbentrops fremstilling

Ribbentrop hevdet at han til å begynne med sto på god fot med Himmler, at han ikke var anti-semitt og ikke hadde befattet seg særlig med nazistisk ideologi. Ribbentrop hevdet at han hadde gjort alt for å unngå angrep på Polen. Alfred Rosenberg hadde noen norske venner på besøk i 1939, men navnet Quisling betydde ifølge Ribbentrop selv, ingenting for ham den gangen.id.

Han hevdet å bare kjenne til Dachau, Oranienburg og Theresienstadt konsentrasjonsleirer, og han oppfattet Theresienstadt som et aldershjem for jøder. Under kryssforhør innrømmet Ribbentrop at han hadde ivret for sette i gang forfølgelse av jødene i Danmark. Ribbentrop hevdet at Hitlers plan var å flytte jødene fra Europa til Nord-Afrika. Ribbentrop nektet til å begynne med for at han hadde vært medlem av SS. Han fremholdt at han var trofast mot Hitler og utførte ordrene selv om han i noen tilfeller var uenig. Henrettelsen av 50 allierte flyoffiserer fra Stalag Luft III fikk han høre om i ettertid.

Ribbentrop hevdet at han bare var et verktøy i Hitlers hender: han var trollbundet av Hitler som alene hadde ansvaret. I retten hevdet han at han aldri stilte spørsmål ved Hitlers påståtte fredsvilje eller begrunnelsene for krigshandlingene. Tribunalet mente at Ribbentrop ikke snakket sant. Ribbentrops tilstand under rettssaken beskrives som «fullstendig moralsk nedbrutt». Han skal ha nektet å se filmopptak fra konsenstrasjonsleirene vist i rettssalen i Nürnberg.

Dom

Ribbentrop ble funnet skyldig på alle fire punkter. Domstolen konkluderte med at han spilte en viktig rolle i planleggingen av angrepskrigen og at han medvirket til et forbrytersk styre i de okkuperte områdene blant annet når det gjaldt utryddelsen av jøder. Tribunalet konkluderte med at det var bevist at Ribbentrop sluttet opp om nazistenes mål og ideologi.

Det såkalte «jødespørsmålet» hadde han overlatt til utenriksdepartementets «Dienststelle Martin Luther», ledet av en av hans ivrigste støttespillere gjennom mange år, diplomaten og naziembedsmannen Martin Franz Julius Luther. Øverste tyske tjenestemenn i Danmark og Vichy-Frankrike var representanter for Ribbentrops utenriksdepartement, og tribunalet la derfor til grunn at Ribbentrop var ansvarlig for tysk styre i disse områdene. Ribbentrop presset Italia til et hardhendt styre i Jugoslavia og Hellas, og i februar 1943 kritiserte han Mussolini for at Italia ikke gjorde mer for å deportere jødene fra italienskkontrollert område av Frankrike.

I juni 1944 bestemte det tyske regimet at mannskap fra allierte bombefly kunne henrettes. Forslaget kom trolig fra Goebbels og ble støttet av Hitler. Det var flere møter der sakens praktiske sider ble diskutert. Ribbentrop, Göring, Himmler, Keitel, Jodl og Kaltenbrunner var tilstede. Göring var prinsipielt mot tiltaket som han mente ville skape en farlig presedens, mens Ribbentrop talte sterkest for forslaget og ville henge alle allierte flyvere tatt til fange. Dokumenter knyttet til dette var avgjørende bevis mot Ribbentrop under punktet krigsforbrytelser.

Henrettelse

For sin medvirkning til krigsutbruddet og deltakelse i holocaust ble Ribbentrop hengt 16. oktober 1946, samme dag som ni andre dødsdømte fra Nürnberg. Ribbentrop var den første som ble henrettet etter at Göring tok sitt eget liv et par timer før han skulle henges. På skafottet uttalte han at av hensyn til fred burde det bli forståelse mellom øst og vest. Likene ble brent og asken spredt på ukjent sted.

Hans memoarer, Zwischen London und Moskau, nedskrevet i fengsel og utgitt av hans enke, utkom i 1953.

Fremstillinger

• Wolf Kahler i Resten av dagen (1993, regi James Ivory)
• Anton Diffring i The Winds of War (Krigens vinder, TV-serie, 1983 etter Herman Wouks roman)

Litteratur

• Bloch, Michael (1992). Ribbentrop. New York: Crown Publishers. ISBN 0517593106. 
• Bullock, Alan (1957). Hitler: tyrannen og tyranniet. Oslo: Aschehoug. 
• Shirer, William L. (1961). Det tredje rikes vekst og fall. Oslo: Cappelen. 
• Shirer, William L. (1962). Det tredje rikes vekst og fall, bind 2. Oslo: Cappelen. 

Noter

Type nummerering

Eksterne lenker

• (en) Joachim von Ribbentrop – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Joachim von Ribbentrop på Internet Movie Database
• (en) Joachim von Ribbentrop hos The Movie Database
• (en) Joachim von Ribbentrop på Discogs
• (en) Joachim von Ribbentrop hos The Peerage
• (de) «Joachim von Ribbentrop 1893–1946», fra Deutsches Historisches Museum