Wannsee-konferansen

Wannsee-konferansen var en konferanse i Berlin i 1942 der ledere i det tyske nasjonalsosialistiske partiet NSDAP diskuterte det de kalte «den endelige løsningen på jødespørsmålet» (på tysk Endlösung der Judenfrage). Konferansen fant sted 20. januar 1942 i Villa Marlier ved innsjøen Großer Wannsee i dagens Wannsee i bydelen Steglitz-Zehlendorf. Målet for konferansen var å samkjøre den allerede pågående utryddelsen av jødene i den tyske maktsfære, det som senere er kjent som holocaust. Frem til årsskiftet 1941–1942, hadde holocaust pågått siden invasjonen av Sovjetunionen sommeren 1941, hovedsakelig i form av masseskytinger bak østfronten inkludert i Litauen og Latvia, pågått siden sommeren 1941. Hensikten med konferansen var ikke å sette i gang massemordet, men å koordinere og forsterke den pågående innsatsen samt ordne opp i mangfoldet av anti-jødiske tiltak i Tyskland og okkuperte områder.[1][2][3][4][5] Villaen hvor konferansen ble holdt kalles idag Wannseekonferansens hus og inneholder museum, undervisningsrom og mediatek.

Villaen hvor konferansen fant sted, med adresse 56-58 Am Großer Wannsee. I dag er stedet et minnesmerke og museum
Utsikt fra villaen utover innsjøen
Eichmanns liste, med blant annet 1300 norske jøder. I Litauen og Latvia var Holocaust langt på vei fullført da konferansen ble avholdt. Listen omfattet også land som ikke var okkupert og land som var alliert med Tyskland blant annet Republikken Slovakia.

BakgrunnRediger

Wannsee-konferansen var en sentral hendelse under det pågående massemordet på jødene. Det utførlige møtereferatet utarbeidet av Eichmann er et uvurderlig historiske dokument. Den samlede planleggingen av holocaust utenom dette møtet er omstridt i ettertid og lite dokumentert. Det er blant annet uklart hvorfor Heydrich sammenkalte møtet. Betegnelsen «Wannsee-konferansen» ble tatt i bruk etter krigen.[6]

Konferansen var opprinnelig berammet til 9. desember 1941. Møtet ble trolig utsatt på grunn av angrepet på Pearl Harbor 7. desember og forberedelsene til krigserklæring mot USA. Rudolf Lange var av ukjent grunn forhindret fra å møte 9. desember. Til 20. januar 1942 ble i tillegg til de opprinnelige deltakerne også Friedrich-Wilhelm Krüger (HSSPF i Generalguvernementet) og generalguvernør Hans Frank invitert, i deres stede deltok Karl Eberhard Schöngarth og Josef Bühler. Den britiske holocaustforskeren David Cesarani antok at utvidelse av deltakerlisten kan skyldes en glipp fra Heydrich ved den opprinnelige invitasjonen. Cesarani antok alternativt at Krüger og Frank ble invitert fordi formålet med konferansen kan ha blitt utvidet til å omfatte mer enn deportasjon av jøder fra Altreich. Bakgrunnen for endringen kan være diskusjonen på Hitlers møte med den innerste krets 12. desember i Rikskanselliet. Deltakerne på Wannsee-konferansen var hovedsakelig sivile tjenestemenn fra de høyeste nivåene. Rudolf Lange var den eneste som ikke passet i dette selskapet og han var også den eneste med førstehånds kunnskap i «forflytning» (det vil si drap) på jøder.[7][8] Rudolf Lange, som var SD-sjef i Latvia, ble trolig innkalt på grunn av sin erfaring med massedrap der. Karl Jäger leverte 1. desember 1941 en rapport over status i arbeidet med elimineringen av jøder i de baltiske områdene. Jäger meldte at Einsatzkommando 3 hadde «nådd målet om å løs jødeproblemet» i Litauen og at det bortsett fra rundt 35.000 arbeidere ikke var noen jøder igjen.[5]

Den tyske historikeren Christian Gerlach tror at hensikten med Wannsee-konferansen var å ordne opp i mangfoldet av svært ulike anti-jødiske tiltakene i Tyskland og okkuperte områder. Funksjonalistenes posisjon har blitt beskrevet med metaforen twisted road to Auschwitz etter Karl Schleunes' bok (1970) av samme navn. Hans Mommsen og Martin Broszat konkluderte fra 1960-tallet av at det ikke var samsvar mellom den historiefaglige dokumentasjonen og ideen om den totalitære nazistat drevet av en klar plan.[9][3][4] Med Tysklands krigserklæring mot USA (11. desember 1941) var det en virkelig verdenskrig og Hitler kunne trekke frem sin profeti fra januar 1939. Christian Gerlach tror at denne nye og farlige situasjonen for det tyske regimet skapte en forestilling hos Hitler om jødene som sabotører, spioner eller partisaner - Heydrich og Rosenberg betraktet situasjonen på lignende måte. Basert på en detaljert studie av bakgrunnen for Wannsee-konferansen mener Christian Gerlach at den prinsipielle beslutningen om å drepe alle jødene ble tatt mellom 7. og 14. desember 1941.[10]

Konferansens forløpRediger

Diskusjonen startet med det man tidligere hadde sett som målet, nemlig utelukkelse av jøder fra alle sider ved det tyske folks liv, og deportasjonen av jøder fra tysk territorium. Man hadde tidligere dels basert seg på «frivillig» emigrasjon, oppnådd gjennom å skape ulevelige forhold for jøder gjennom f.eks. Nürnberglovene, og gjennom deportasjon til okkuperte områder. Det hadde også vært vurdert å opprette en jødisk stat; blant annet hadde Adolf Eichmann hatt et visst samarbeid med zionistbevegelsen for å få jøder til å utvandre til Palestina.

Man kom frem til at løsningen på spørsmålet om hva man skulle gjøre med jødene i tyskkontrollerte områder, var å sende dem østover for tvangsarbeid. Under dette arbeidet ville en stor andel dø av det man kalte «naturlige årsaker», som i realiteten dreide seg om epidemier, ekstrem utmattelse og mangelfull ernæring. Likevel ville mange overleve, og man bestemte at disse måtte håndteres på annen måte, ettersom de kunne være en spire til ny tilvekst av jøder. Man mente at det fantes omkring 11 millioner jøder i Europa på dette tidspunkt, og diskuterte hvordan forskjellige aldersgrupper og de forskjellige områder skulle håndteres. En stor del av konferansen gikk ut på å diskutere hva man skulle gjøre med såkalte halvjøder, kvartjøder og «mischlinger». Av det 15 sider lange referatet fra konferansen dreier 4 seg om mischlinger.

Gestaposjef Müller mintes at konferansen ble avsluttet med allsang: «Etter en stund stod vi på stolene og skålte, så på bordet, og dette gjentok seg flere ganger(...)Det var Heydrich som lærte oss det. Det var en gammel nordtysk skikk. Etterpå satt vi stille og slappet av.»[11]

Under Wannsee-konferansen ble det rapportert at i alt 537 000 jøder var «overtalt» til å utvandre fra riket og fra okkuperte områder: 360 000 fra selve Tyskland (Altreich), 147 000 fra Østerrike og 30 000 fra Böhmen og Mähren. Utvandringen ble finansiert av velstående jøder som også dekket reisekostnader for ubemidlede. Himmler stanset utvandringen i oktober 1941. Bakgrunnen for stansen var faren forbundet med tiltaket mens det var krig, og på grunn av de nye mulighetene som åpnet seg i de erobrede områdene i øst.[12] Omkring 26 000 jøder emigrerte fra Böhmen og Mähren før 1941.[13]

Drøftingene på møtet gjaldt mest tekniske (blant annet transportordning) og formelle spørsmål (for eksempel om personer i blandingsekteskap skulle inkluderes). Referatet viser ingen innvendinger mot målsetningene; innspillene handlet blant annet om effektivisering av transport. Eneste innvending var fra diplomaten Martin Luther som trodde arbeidet ville støte på utfordringer i enkelte land. Under rettssaken i Jerusalem i 1962 fortalte Eichmann at det under møtet ikke ble lagt skjul på at det dreide seg om drap på jødene, og at de tilstedeværende var glade eller begeistrede over å finne en løsning på jødespørsmålet. Eichmann skrev referat fra møtet, og han fortalte at de groveste formuleringene måtte fjernes fra det endelige referatet.[1]

Konferansereferat som skriftlig kildeRediger

Konferansen var det første tilfellet hvor Endlösung ble diskutert formelt. Referatene ble funnet intakt av de allierte etter andre verdenskrigs slutt, og ble brukt under Nürnbergprosessen. Protokollen var ført av Eichmann med assistanse fra Heydrich. Den nevner ikke eksplisitt massemord, men Eichmann innrømmet under rettssaken i Israel i 1961 at språkføringen under konferansen hadde vært mer direkte, og at ord som «utryddelse» og «utslettelse» var blitt brukt. Eutanasiprogrammet T-4 gikk mer i detalj omkring metodene som skulle brukes.

Wannsee-konferansen var en sentral hendelse under det pågående massemordet på jødene. Det utførlige møtereferatet utarbeidet av Eichmann er et uvurderlig historisk dokument. Den samlede planleggingen av holocaust utenom dette møtet er omstridt i ettertid, og lite dokumentert. Det er blant annet uklart hvorfor Heydrich sammenkalte møtet.[14]

OppfølgingskonferanserRediger

Det var to oppfølgingskonferanser til Wannsee-konferansen. De foregikk henholdsvis 6. mars 1942 og 27. oktober 1942. På begge disse deltok det embetsmenn av lavere grad enn på den første. Begge disse konferansene dreide seg først og fremst om «mischlinger».

MøtedeltakereRediger

Navn Rang/tittel Representerte Endelikt
Reinhard Heydrich SS-Obergruppenführer Sjef for RSHA Drept av tsjekkisk motstandbevegelse 4. juni 1942
Alfred Meyer Gauleiter «Departementet for besatte østområder» Begikk selvmord 11. april 1945 ved Weser
Georg Leibbrandt Ministerialdirektor Sjef for «Departementet for besatte østområder» Døde i 1982 uten å ha vært rettsforfulgt
Wilhelm Stuckart Statssekretær Innenriksdepartementet Dømt til fire års fengsel i Ministerieprosessen, fra 1951 han leder i Gesamtdeutscher Block/Bund der Heimatvertriebenen und Entrechteten i Niedersachsen og medlem av Sozialistische Reichspartei
Erich Neumann Statssekretær Sjef for Kontoret for fireårsplanen Pågrepet av de allierte i 1945, men ble løslatt pga. dårlig helse i 1948. Døde kort etter.
Roland Freisler Statssekretær Justisdepartementet Omkom under et bombeangrep 3. februar 1945
Josef Bühler Statsadvokat Generalguvernementet/Hans Frank Dømt til døden og henrettet i Kraków 22. august 1948.
Martin Luther Diplomat Utenriksdepartementet/Ribbentrop Deltok i et komplott mot Joachim von Ribbentrop og falt i unåde i 1943. Døde i Sachsenhausen i 1945
Gerhard Klopfer SS-Oberführer Partikontoret, representerte Martin Bormann Tiltalt for krigsforbrytelser, men dette frafalt på grunn av bevisets stilling. Levde etter krigen som advokat og skatterådgiver
Friedrich Kritzinger Ministerialdirektor Rikskanselliet Ble frifunnet under Nürnbergprosessen, døde samme sted året etter
Otto Hofmann SS-Gruppenführer Rasse- und Siedlungshauptamt Dømt og senere benådet i 1954. Slo seg til som kjøpmann i Württemberg
Heinrich Müller SS-Gruppenführer Sjef for Amt IV Gestapo i RSHA Ikke sett levende etter at han forlot Hitlers bunker 29. april 1945
Adolf Eichmann SS-Obersturmbannführer Avdelingsleder i Amt IV Gestapo Kidnappet av Mossad i Argentina i 1960, dømt til døden og henrettet 1. juni 1962 i Ramla, Israel
Karl Eberhard Schöngarth SS-Oberführer Einsatzgruppen (Sicherheitsdienst) Dømt til døden og henrettet 16. mai 1946
Rudolf Lange SS-Sturmbannführer Sjef for Sicherheitsdienst i Latvia Død 1945, antatt selvmord

Ni av de femten fikk liten eller ingen straff.[15]

 
Forsiden av bygningen sett fra sjøsiden

BygningenRediger

Villa MarlierRediger

Paul Otto August Baumgarten planla og bygget 1914-1915 den høyborgerlige Villa Marlier for fabrikant Ernst Marlier. Bygningen var hans mest luksuriøse til da, og lå i kommunen Wannsee, i dag ortsteil Wannsee i bydelen Steglitz-Zehlendorf. Marlier solgte i 1921 eiendommen til generaldirektør Friedrich Minoux, derav navneskifte til Minoux-villaen. Minoux ble i mai 1940 arrestert under mistanke for store underslag. Fra fengselet solgte han villaen for 1,9 millioner Reichsmark til Stiftung Nordhav, som i virkeligheten representerte SS’ sikkerhetstjeneste.

Bygningen ligger i kort avstand til Liebermannvillaen, maleren Max Liebermanns sommervilla.

Militær og sivil brukRediger

Bygningene og parken rundt ble lite berørt av krigen, og ble for en kortere periode tatt i bruk av Den røde armé etter frigjøringen av Berlin. Ved delingen av Berlin ble Wannsee liggende i den amerikanske sektor i Vest-Berlin. Villa Wannsee ble da tatt i bruk som offiserskvarter for den amerikanske hæren. Senere ble den brukt til forskjellige formål bl.a. som feriekoloni, og det ble etterhvert nokså nedslitt og tømt for inventar.

Wannseekonferansens hus – minnesmerke og utdannelsesinstitusjonRediger

Historikeren Joseph Wulf som hadde overlevd Auschwitz, stiftet i 1966 en forening for fremme av forskning på nasjonalsosialisme. Det var planen at bygningen skulle tjene denne foreningens formål som dokumentasjonssentrum. Planen var lenge omstridt og først i 1988 ble villaen og hagen rekonstruert som et historisk minnesmerke.

I 1992 ble villaen etablert som museum og utdannelsessted, kalt Wannseekonferansens hus. I første etasje finnes den faste utstillingen Wannsee-konferansen og folkemordet på europeiske jøder. Utstillingen ble fornyet i 2006. Forøvrig finnes en undervisningsavdeling og et mediatek, det siste oppkalt etter Joseph Wulff.

I kunstenRediger

LitteraturRediger

Den franske forfatteren Leslie Kaplan beskriver i Fever (2005) konferansens betydning for Eichmanns karrière.

Franske og tyske utgaver:

Den britiske forfatteren Robert Harris beskriver konferansen i boken Fatherland (1992).

Engelske og tyske utgaver:

  • Robert Harris: Fatherland. Hutchinson, London 1992, ISBN 0-09-174827-5.
  • Robert Harris: Vaterland. Thriller („Fatherland“). Heyne, München 1994, ISBN 3-453-07205-7 (oversatt til tysk av Hanswilhelm Haefs).

ScenekunstRediger

Den tyske dramatikeren Paul Mommertz skrev i 1984 skuespillet Die Wannseekonferenz (norsk: Wannsee-konferansen). Han brukte Eichmanns protokoll, Eichmanns uttalelser og korrespondanse som grunnlag for en mest mulig realistisk dialog. Skuespillet varte - som konferansen - 90 minutter, for å skape en mest mulig realistisk virkning.[16]

FilmRediger

Wannsee-konferansen har vært tema i to spillefilmer. I 1984 kom den første fjernsynsversjon av skuespillet til Paul Mommertz i regi av Heinz Schirk: Die Wannseekonferenz. Dieter Mattausch spilte Heydrich, mens Eichmann ble fremstilt av Gerd Böckmann. Filmen fikk en rekke internasjonale priser, bl.a. Adolf Grimme-prisen. I 1987 fulgte kinoversjonen av TV-filmen.

Den amerikanske filmen Conspiracy ble i 2001 i regi av Frank Pierson med Kenneth Branagh og Stanley Tuccy i hovedrollene.

TV-serien Holocaust inneholder også en scene fra Wannsee-konferansen.

BildekunstRediger

Fotografen Werner Zellien besøkte stedet like før et omfattende restaureringsprosjekt var kommet i gang, og brukte to dager på å fotografere stedet slik det var blitt. Samlingen er blitt til en bok, og bildene ble stilt ut ved åpningen av senteret, foruten i et galleri i Berlin - og i Bergen Kunstmuseum.

Vebjørn Sand har skildret sitt inntrykk av konferansen i et maleri. Da konferansen fant sted, var det stadig halvveis vinter, mens Sand skildrer møtet i en sommerlig idyll for å skape kontrast.[17] Tyske kunstgallerier har ikke ønsket å vise maleriene.[18]

ReferanserRediger

  1. ^ a b Arendt, Hannah og Bent Hagtvet (2000). Eichmann i Jerusalem: en rapport om ondskapens banalitet. Oslo: Bokklubben dagens bøker. ISBN 8252537367. «Fra Hagtvets introduksjon til 2000-utgaven.» 
  2. ^ Schleunes, K. A. (1970). The twisted road to Auschwitz: Nazi policy toward German Jews, 1933-1939. University of Illinois Press.
  3. ^ a b Zukier, Henri (1. desember 2013). «Diversity and Design: The “Twisted Road” and the Regional Turn in Holocaust History». Holocaust and Genocide Studies. 3 (engelsk). 27: 387–410. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/dct057. Besøkt 18. november 2019. ««The metaphor of the “twisted road” plausibly refuted the then-dominant first-generation intentionalist accounts of a “straight-and-narrow” trajectory of the Holocaust. Lucy S. Dawidowicz, for instance, had written of the “line of antisemitic descent from Martin Luther to Adolf Hitler,” and Gerald Fleming had emphasized that “the line that leads” from Hitler's early antisemitism to the Final Solution was “direct,” with a “striking” and “unbroken” continuity.28 The “twisted road” metaphor, by contrast, suggested that diversity was a process and a major cause of anti-Jewish policies. Most significantly, however, the new trope framed a paradigm of diversity that has tacitly and spuriously informed all sides of the debates on Holocaust intentionality. The metaphor set up a dichotomy between a “twisted” and a “straight-and-narrow” road to the Final Solution.» 
  4. ^ a b Boyd, K. (Ed.). (1999). Encyclopedia of historians and historical writing (Vol. 1). Taylor & Francis.
  5. ^ a b Mixon 2019, s. 84
  6. ^ Gerlach, Christian (desember 1998). «The Wannsee Conference, the Fate of German Jews, and Hitler's Decision in Principle to Exterminate All European Jews». The Journal of Modern History. 70 (4): 759–812. «“The most remarkable thing about the meeting at Wannsee (which was not called the ‘Wannsee Conference’ until after the war) is that we do not know why it took place.” So wrote the celebrated German historian Eberhard Jackel in 1992. … Since we still know too little about the central planning for the extermination of the Jews, the relative significance of the Wannsee meeting is difficult to gauge.» 
  7. ^ Longerich, Peter (2011). Heinrich Himmler. Oxford: Oxford University Press. 
  8. ^ Russell, Nestar (2018). Understanding Willing Participants, Volume 2. Springer. ISBN 978-3-319-97999-1. 
  9. ^ Schleunes, K. A. (1970). The twisted road to Auschwitz: Nazi policy toward German Jews, 1933-1939. University of Illinois Press.
  10. ^ Gerlach, Christian (1998). «The Wannsee Conference, the Fate of German Jews, and Hitler's Decision in Principle to Exterminate All European Jews». The Journal of Modern History. 4. 70: 759–812. ISSN 0022-2801. doi:10.1086/235167. Besøkt 18. november 2019. 
  11. ^ Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s.152), forlaget Arneberg, 2008, ISBN 978-82-91614-60-1
  12. ^ Poliakov, L. (1949): Eichmann. Administrator of Extermination. Commentary 8 (1949): 439.
  13. ^ «The Holocaust in Bohemia and Moravia». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 11. februar 2020. «The partition of Czechoslovakia in 1938–1939 determined the fate of its Jews during World War II. After the breakup of Czechoslovakia, approximately 118,310 persons defined as Jews lived in the Protectorate of Bohemia and Moravia. Before 1941, approximately 26,000 Jews were able to emigrate.» 
  14. ^ Gerlach, Christian (desember 1998). «The Wannsee Conference, the Fate of German Jews, and Hitler's Decision in Principle to Exterminate All European Jews». The Journal of Modern History. 70 (4): 759–812. «“The most remarkable thing about the meeting at Wannsee (which was not called the ‘Wannsee Conference’ until after the war) is that we do not know why it took place.” So wrote the celebrated German historian Eberhard Jackel in 1992. … Since we still know too little about the central planning for the extermination of the Jews, the relative significance of the Wannsee meeting is difficult to gauge.» 
  15. ^ Geert Mak: Europa (s. 359), forlaget Cappelen Damm, Oslo 2008, ISBN 978-82-02-27348-4
  16. ^ Program med innhold Besøkt 7. oktober 2012
  17. ^ «- Det føles riktig og meningsfylt å dvele ved livets nattside», Fredrikstad Blad, 24. november 2011
  18. ^ «Krigskunst møter motstand i Tyskland», fra NRK 7. desember 2011

LitteraturRediger

  • Minnesmerket og undervisningsstedet Haus der Wannsee-Konferenz (Utgiver): Die Wannsee-Konferenz und der Völkermord an den europäischen Juden. Katalog over den faste utstillingen. Berlin 2006 ISBN 3-9808517-4-5 Engelsk versjon The Wannsee Conference and the Genocide of the European Jews ISBN 3-9808517-5-3
  • Christian Gerlach: Die Wannsee-Konferenz, das Schicksal der deutschen Juden und Hitlers politische Grundsatzentscheidung, alle Juden Europas zu ermorden. Inntatt i Krieg, Ernährung, Völkermord. Deutsche Vernichtungspolitik im Zweiten Weltkrieg S. 79–152. Pendo, Zürich & München 2001, ISBN 3-85842-404-8 (først i Werkstatt Geschichte H. 18, 6. Jg., November 1997), Rezension von Götz Aly
  • Michael Haupt: Das Haus der Wannsee-Konferenz. Von der Industriellenvilla zur Gedenkstätte. Paderborn: Bonifatius 2009, 200 S. mit 131 - Fotografier og dokumenter. ISBN 978-3-9813119-1-4.
  • Wolf Kaiser: Die Wannsee-Konferenz. SS-Führer und Ministerialbeamte im Einvernehmen über die Ermordung der europäischen Juden. in: Heiner Lichtenstein & Otto R. Romberg (Hrsg.): Täter – Opfer – Folgen. Der Holocaust in Geschichte und Gegenwart. 2. utgave, Bonn 1997, S. 24–37, ISBN 3-89331-257-9
  • Peter Longerich: Die Wannsee-Konferenz vom 20. Januar 1942. Planung und Beginn des Genozids an den europäischen Juden. Edition Hentrich, Berlin 1998, ISBN 3-89468-250-7
  • Peter Longerich: Politik der Vernichtung. Eine Gesamtdarstellung der nationalsozialistischen Judenverfolgung. München 1998, ISBN 3-492-03755-0 (Kapitel VI D)
  • Mixon, Franklin G. (2019). A Terrible Efficiency. Entrepreneurial Bureaucrats and the Nazi Holocaust. Cham: Springer/Palgrave Pivot. ISBN 978-3-030-25766-8. 
  • Kurt Pätzold og Erika Schwarz: Tagesordnung Judenmord. Die Wannsee-Konferenz am 20. Januar 1942, Metropol, Berlin 1998, ISBN 3-926893-12-5
  • Mark Roseman: Die Wannsee-Konferenz. Wie die NS-Bürokratie den Holocaust organisierte. Ullstein, München & Berlin 2002, ISBN 3-548-36403-9
  • Johannes Tuchel: Am Großen Wannsee 56–58. Von der Villa Minoux zum Haus der Wannsee-Konferenz (Reihe: Publikationen der Gedenkstätte „Haus der Wannsee-Konferenz“ Bd. 1), Edition Hentrich, Berlin 1992, ISBN 3-89468-026-1

Eksterne lenkerRediger