Wikipedia

Holocaust i Latvia

Holocaust i Latvia var utryddelsen av jøder i Latvia under andre verdenskrig. Nær 100 % av 70 000 jødiske innbyggere ble massakrert under den tyske okkupasjonen fra sommeren 1941; 90 % av Latvias jødiske innbyggere var drept innen utgangn av 1941.[1][2][3][4] Ved siden av Litauen var Latvia det europeiske landet der jødene ble nesten totalt utslettet. Drapene ble delvis utført av lokal latvisk milits under tysk oppsyn.[5]

Eichmanns liste over gjenværende jøder i Europa, lagt frem på Wannseekonferansen i februar 1942. Ifølge Eichmann var det da 3500 jøder i «Lettland».
Fra Franz Walter Stahleckers rapport til Heydrich om Einsatzgruppe As gjennomførte jødehenrettelser («durchgeführte Judenexekutionen») fra 16. oktober 1941 til 31. januar 1942. For Latvia er 35 238 drepte jøder angitt, mens Estland er angitt som Judenfrei.

Bakgrunn

rediger

I 1920 hadde Latvia omkring 80 000 jødiske borgere og halvparten bodde i Riga. I Daugavpils var opp til 25 % av innbyggerne jødiske mens i Riga var over 10 % av befolkningen jødisk. Omkring 5000 jøder utvandret til Palestina i mellomkrigstiden. Ved folketellingen i 1935 var 93 000 av landets borgere jøder. Etniske russere utgjorde over 10 % av befolkningen. Jødene var delvis integrert i majoritetssamfunnet. I det kosmopolitiske Riga var jødene stort sett middelklasse og velstående øvre middelklasse, og var assimilert i majoritetssamfunnet. [1][2][3]

I 1934 tok Kārlis Ulmanis makten i landet ved et statskupp. Ulmanis opphevet kulturell frihet, nedla alle politiske partier og nasjonaliserte banker og fabrikker. Dette var lite antisemittisme i Latvia sammenlignet med Litauen og med andre østeuropeiske land i mellomkrigstiden. Et unntak var den ytterliggående nasjonalistiske bevegelsen Pērkonkrusts som hadde anitsemittisme som del av sin ideologi. Pērkonkrusts hadde omkring 6000 medlemmer og ble forbudt under Ulmanis.[1][2][3]

Etter at Sovjetunionen annekterte landet i 1939 ble 5 000 (1 800 ifølge andre kilder[6]) jøder deporterte til Sibir sammen med over 10000 andre latviere og omkring 15 000 ble evakuert straks etter det tyske angrepet. På grunn av sin generelt gode økonomi ble velstående jøder utpekt som klassefiender av den sovjetiske okkupanten, og deres eiendeler beslaglagt av sovjetiske okkupasjonsmyndigheter.[1][2][3][4]

Det var 70 000 jøder igjen da Tyskland tok kontroll over landet i juni 1941.[1][2][3][4] Omkring 12 000 jøder flyktet til Russland.[6] Etter den sovjetisk maktovertakelsen ble mange ledende politikere, militære og intellektuelle deportert til Sibir.[7] Situasjonen for jødene i områdene kontrollert av Sovjetunionen var langt bedre enn tyskkontrollert Polen frem til den tysk invasjonen i 1941.[8] Den tyske okkupanten ble i utgangspunktet og av de fleste latviere tatt mot som landets frigjørere og redningsmenn. Ingen andre steder var det så lett for Wehrmacht å mobilisere frivillige[1]

Holocaust

rediger

Stahlecker rapporterte at det i Latvia var vanskelig å få lokale til å utføre «spontane» pogromer. Da Einsatzkommando 1a og 2 ankom Riga organiserte de et latvisk reservepoliti med 400 mann under ledelse av den latviske løytnant Weiss. Denne politistyrken plyndret 3. juli jødiske boliger og andre latviske grupperinger, drepte omkring 400 jøder og satte på fyr på alle synagogene i byen. Tyskerne tok foto for å vise at drapene var spontant utført av lokale.[9]

Tyske styrker hadde 10. juli 1941 kontroll over Latvia som ble administrert av Otto-Heinrich Drechsler som del av Reichskommissariat Ostland.[10] Mange latviere så den tyske invasjonen som en mulighet til å gjenvinne friheten, ble lettet da sovjetiske myndigheter trakk seg ut og tok i mot tyskerne som frigjørere - frykten for tyskerne var mindre enn hatet mot russerne. Tyskland utnyttet latviernes ønske om frigjøring fra Sovjet i sin propaganda. Tyske styrker rekrutterte latviere til «forsvarsenheter» (det vil si dødsskvadroner) blant annet ved å kjøre rundt med biler påmontert høgtalere.[11]

 
Den store «korale» synagogen i Riga, brent 4. juli 1941. Innen 17. juli var alle synagoger i Riga ødelagt.[11]

I midten av juli massakrerte reservepolitiet under ledelse av Viktors Arājs mange hundre jøder, kommunister og andre «uønskede» personer.[10] Den første massakren på jøder skjedde 23. juni 1941, trolig utført av tyske styrker. Omfanget av spontane massakre (uten tysk ledelse eller oppfordring) utført av lokale latviere er uklart.[7] 4. juli 1941 satte tyske styrker med støtte av lokalt politi fyr på Rigas stor synagoge med et stort antall jøder innelåst i synagogen.[11]

Jødene i provinsbyene ble drept i løpet av få uker etter invasjonen, unntaket var jødene i Daugavpils, Riga og Liepaja. I september 1941 presset tyske styrker 23 000 jøder inn i en bydel i Riga der det allerede bodde 6 000 jøder. Jødenes eiendeler ble plyndret av tyskere og latviere. Deportering av tyske jøder til Riga gjorde ghettoen overfylt. I oktober ble ghettoen lukket.[11]

I slutten av 1941 var rundt 10 % av landets jøder i live og drapstakten avtok i 1942.[6]

Arājskommando, en lokal milits, tok livet av minst 26 000 sivile i Latvia, i hovedsak jøder, på oppdrag fra Einsatzgruppe A. Kommandoen deltok også i massakre i erobrede områder av Sovjetunionen.[2] Stahlecker overlot i november 1941 ansvaret for jødeutryddelsene til Friedrich Jeckeln som månedene før hadde ledet massakrer i Ukraina.[6]

I tillegg til latviske borgere ble omkring 25 000 jøder fra andre tyskkontrollerte områder deportert til Latvia og drept der.[4][11] Sommeren 1944 da sovjetiske styrker nærmet seg var det rundt 3 000 jøder i live i Latvia. De gjenlevende ble evakuert til konsentrasjonsleiren Stutthof og rundt 1 000 av disse overlevde. I tillegg overlevde rundt 300 som ble skjult av latviere. I Lativa overlevde bare 1,6 % av jødene som var i landet da Tyskland invaderte.[6] (1000 av 85 000[11]). Under det sovjetiske styret etter krigen ble informasjon om holocaust i Latvia undertrykt. Latvisk politi medvirket også til holocaust.[7] Halvparten av landets sigøynere ble drept.[4]

Rumbula-massakren

rediger
 
Kvinner i alle aldre fotografert like før de ble myrdet på stranden Šķēde ved Liepāja, Latvia, 15. desember 1941. De var blant 2 749 kvinner og barn massakrert der 14-17. desember. Mennene i Liepāja ble drept tidligere på høsten.[6] Latviske «sikkerhetsstyrker» under ledelse av SS drepte kvinnene. SS fotograferte det hele for å vise at latviere utførte «aksjonen».[11]
Foto: Deutsches Bundesarchiv

Sent i november og tidlig i desember 1941 drepte Einsatzgruppe A sammen med Viktors Arājs milits 27 000 av Rigas jøder i Rumbula-skogen utenfor byen.[12] Syke og eldre ble drept i ghettoen før de fleste andre ble sendt til Rumbula.[11] Jødene ble drevet i en rekke mot skogen og flere forsøkte å stikke av og gjemme seg i ghettoen. Opp mot 1000 ble myrdet inne i ghettoen og likene lå strødd i gatene.[13]

Tolv tyske politifolk (SD) drepte de 27 000 i Rumbula med maskingeværsalver, mens 1500 lokalt politi og Arajs-milits holdt vakt.[4] I Riga var det også jøder deportert fra Tyskland. Bakgrunnen for Rumbula-massakren var en direkte ordre fra Himmler via Friedrich Jeckeln om å eliminere ghettoen i Riga.[14] 9. desember 1941 var ghettoen i Riga utslettet med unntak av 5000 menn som ble beholdt som nyttig arbeidskraft, 300 kvinner var i live mens alle barna var drept.[15]

Liepāja

rediger
 
Advarsel til jødene i Liepāja om at de ikke fikk forlate boligen. Dette var en forberedelse til massakren.

I Liepāja (tysk: Libau) var det 6 520 jøder før den tyske invasjonen (før dette hadde vel 200 blitt deportert til Russland og 250 hadde flyktet), byen hadde da en samlet befolkning på 48 484. Fra juli til desember 1941 ble 5470 myrdet. Det var noen spredte drap de første dagene av okkupasjonen. Det første massedrapet ble utført av Einsatzkommando 1a under ledelse av SS-mannen Reichert 4. juli da 50 jøder ble drept i Rainisparken.[6]

I juli var det en drapstopp 22–25. juli da Arājskommando kom fra Riga for å drepe jøder på oppdrag fra Dr. Hans Kawelmacher som var kommandant ved marinebasen i byen. Kawelmacher mente det var behov for å «passivisere» Liepāja og telegraferte 27. juli til marinekommandoen i Kiel at jødeproblemet i byen stort sett var løst ved at 1 100 menn var henrettet. Mennene i Liepāja ble drept i løpet av sommeren og høsten 1941 uten hensyn til arbeidsevne eller kvalifikasjoner.[6]

I løpet av 14-17. desember ble 2749 kvinner og barn massakrert. Ordre til massakren i desember ble gitt av lokal SS- og politileder Dr. Fritz Dietrich. Carl-Emil Strott ledet henrettelsene og brukte pisk til å drive ofrene til massegraven. Ofrene ble skutt i grupper på rundt 10 på kanten av en flere meter dyp og åtte meter bred grøft i sanddynene og en mann hadde ansvar for å skyfle likene som ikke falt i grøften av seg selv. Spedbarn måtte holdes over skulderhøyde slik at skytterne brukte en kule på barnet og en på moren. Det var trolig Strott eller andre tyske offiserer som fotograferte.[6][16]

Innen januar 1942 var nesten 90 % av Liepājas jøder drept, og overlevende eldre, kvinner og barn ble i oktober 1943 drept på stedet eller sendt til gasskammeret i Auschwitz. Da den røde hær nærmet seg Riga i 1944 befant de siste 400 fra Liepāja seg i Kaiserweld konsentrasjonsleir og ble da evakuert til Stutthof med båt. Omkring halvparten overlevde Stutthof. De de kom tilbake til Riga fra Stutthof fikk de en kjølig mottakelse av de sovjetiske makthaverne som beskyldte dem for å ha arbeidet for fienden - flere ble deportert til Gulag. Forskerne Anders og Dubrovskis lykkes med å sammenstille arkivmateriale å navngi de fleste ofrene i Liepāja, noe som har vært vanskelig for holocaust i resten av Øst-Europa fordi arkivmaterialet har forsvunnet. Dødstallene er godt kjent fra 20. september da politisjef Dietrich noterte drapene i dagboken sin. Drapene i de 12 foregående ukene ble rekonstruert blant ved Grauel-rettssaken i Hannover fra 1968.[6]

Masseskytinger av jøder i Liepāja-distriktet var offentlig kjent. Massakrene førte til at distriktskommissær Walter Alnor klaget til Latvias generalkommissær Drechelser og videre til Hinrich Lohse. Etter dette forbød Lohse flere skytinger noe som førte til at RSHA i oktober 1941 sendte en klage på Lohse til Reichsministerium für die besetzten Ostgebiete (departementet for de okkuperte områdene i øst). Lohse svarte at han stanset de «ville henrettelsene» fordi det ble gjennomført på en uakseptabel måte og at han hadde fått tilsvarende klager fra Vilnius og Kaunas. Lohse ba derfor 15. november om klargjøring av hvorvidt alle jøder i «Ostland» skulle likvideres. Lohse skrev at det naturligvis hastet med rensing av Ostland, men at fremgangsmåten måtte avveies mot behovene i krigsinnsatsen. Alfred Rosenberg svarte at Lohse burde ha fått klarhet i håndtering av jødespørsmålet ved muntlige drøftinger og at man skulle se bort fra økonomiske hensyn.[17][18]

Etterspill

rediger

Friedrich Jeckeln ble i 1946 dømt av en sovjetisk domstol i Riga og straks hengt offentlig.[14][19][20]

 
Herbert Cukurs i latvisk uniform, 1934.

Politisjef Fritz Dietrich ble etter krigen dømt i Dachau-prosessen for å ha henrettet syv allierte flyvere i Saar-området og hengt i Landsberg fengsel. Dietrich hadde doktorgrad i kjemi.[16][21][22][23]

Franz Walter Stahlecker ble drept av sovjetiske partisaner i 1942.

Viktors Arājs flyktet etter krigen til Tyskland der han ble funnet og dømt i 1979.[24] Herberts Cukurs (1900-1965) var en ledende person i Arājskommando. Ifølge overlevende medvirket han i forbindelse med Rumbula-massakren der han gikk rundt med revolver og skjøt gamle, syke og andre som sinket i marsjen mot skogen. Mot slutten av krigen blandet Cukurs seg med flyktninger[13] og flyktet til Brasil.[13] Han ble i Brasil oppsporet av Mossad og drept av Mossad-agenter i Uruguay i 1965. Liket ble funnet sammen med dokumenter om hans medvirkning til holocaust i Latvia.[25][26][27][28] Cukurs regnes som den eneste nazisten Mossad likviderte.[29] Etter Latvias nye uavhengighet i 1991 har Cukurs vært en tvetydig figur. Det post-sovjetiske narrativet i Latvia fokuserer på sovjetmyndighetenes overgrep og vanstyre, mens latvieres medvirkning til nazistenes forbrytelser ikke passer inne i den nasjonale fortellingen om latvierne som ofre.[13]

Referanser

rediger
  1. ^ a b c d e f Plavnieks (2018) s. 61
  2. ^ a b c d e f Eglitis, D. S. (2018). Nazi collaborators on trial during the cold war: Viktors Arājs and the Latvian auxiliary security police. Journal of Baltic Studies, 49(2): 271-273.
  3. ^ a b c d e Rozett & Spector (2013) s. 13
  4. ^ a b c d e f Rislakki, J. (2014). The Case for Latvia. Disinformation Campaigns Against a Small Nation: Fourteen Hard Questions and Straight Answers about a Baltic Country (Vol. 15). Rodopi.
  5. ^ Plavnieks (2018) s. 68
  6. ^ a b c d e f g h i j Anders, E., & Dubrovskis, J. (2003). Who died in the Holocaust? Recovering names from official records. Holocaust and Genocide Studies, 17(1), 114-138.
  7. ^ a b c Hamot, G. E., Lindquist, D. H., & Misco, T. J. (2007). Breaking Historical Silence through Cross–Cultural Collaboration: Latvian Curriculum Writers and United States Holocaust Memorial Museum Fellows. Educational Studies, 42(2), 155-173.
  8. ^ Rozett & Spector (2013) s. 61
  9. ^ Breitman, R. (1991). Himmler and the'Terrible Secret'among the Executioners. Journal of Contemporary History, 26(3), 431-451.
  10. ^ a b Matthäus, J. (2004). Operation Barbarossa and the onset of the Holocaust, June-December 1941. I Christopher R. Browning: The Origins of the Final Solution: The Evolution of Nazi Jewish Policy, University of Nebraska Press, Lincolcn 244-308.
  11. ^ a b c d e f g h Misco, T. (2009). Teaching the Holocaust through case study. The Social Studies, 100(1), 14-22.
  12. ^ Rozett & Spector (2013) s. 50
  13. ^ a b c d Eglitis, Daina S; Kelso, Michelle (august 2019). «Ghost heroes: Forgetting and remembering in national narratives of the past». Acta Sociologica. 3 (på engelsk). 62: 270–283. ISSN 0001-6993. doi:10.1177/0001699318806340. Besøkt 7. august 2022. 
  14. ^ a b Bennett, G. H. (2011). Exploring the World of the Second and Third Tier Men in the Holocaust: The Interrogation of Friedrich Jeckeln: Engineer and Executioner. Liverpool Law Review, 32(1), 1.
  15. ^ Schneider, G. (1979). Journey into terror: story of the Riga Ghetto. Ardent Media.
  16. ^ a b Anders, E. (2010). Amidst Latvians During the Holocaust. Lulu. com.
  17. ^ Angrick & Klein (2009) s. 270
  18. ^ Mazower, Mark (2008). Hitler's Empire: Nazi Rule in Occupied Europe. London: Penguin. 
  19. ^ Patin, Nicolas (3. april 2018). «Atoning for the Murder of Millions? The Execution of High-Ranking Nazis after the Second World War». Journal of Genocide Research. 2. 20: 247–260. ISSN 1462-3528. doi:10.1080/14623528.2018.1459163. Besøkt 14. mars 2020. «The seventeen men who were tried and executed between 1945 and 1952 were most often extradited, from wherever they were captured, to the countries that they had subjugated during the war: Friedrich Jeckeln, HSSPF of North Russia from 1941, was tried and executed in Riga; Erwin Rösener, HSSPF of the Alps, in Ljubljana; Wilhelm Fuchs38 and August Meyszner, SS leaders in Serbia, in Belgrade; Jürgen Stroop and Jakob Sporrenberg in Warsaw.» 
  20. ^ Bennett, G. H. (2013). The Nazi, the Painter and the Forgotten Story of the SS Road. Reaktion Books.
  21. ^ Klee, E., Dressen, W., & Riess, V. (eds.). (1991). The good old days": the Holocaust as seen by its perpetrators and bystanders. Konecky Konecky.
  22. ^ Jens Banach (1998): Heydrichs Elite. Sammlung Schöningh zur Geschichte und Gegenwart. Das Führerkorps der Sicherheitspolizei und des SD 1936–1945, F. Schöningh, ISBN 3-506-77506-5, s. 280
  23. ^ «Case No. 12-1545 & 12-2272 (US vs. Fritz Dietrich et al)». www.jewishvirtuallibrary.org. Besøkt 5. august 2020. «When accused Dietrich - police president of Saarbruecken - heard about the captured fliers he ordered them to be picked up and shot. The flyers were therupon taken to the woods and shot.» 
  24. ^ Eglitis, D. S. (2018). Nazi collaborators on trial during the cold war: Viktors Arājs and the Latvian auxiliary security police. Journal of Baltic Studies, 49:2, 271-273, DOI: 10.1080/01629778.2018.1469838
  25. ^ «Nazi or KGB agent? My search for my grandfather’s hidden past». the Guardian (på engelsk). 24. mai 2022. Besøkt 7. august 2022. 
  26. ^ Plavnieks, Richards (2018). «Conclusion: Justice for Some, the Truth for All of Us». I Plavnieks, Richards. Nazi Collaborators on Trial during the Cold War: Viktors Arājs and the Latvian Auxiliary Security Police (på engelsk). Springer International Publishing. s. 275–279. ISBN 978-3-319-57672-5. doi:10.1007/978-3-319-57672-5_7. Besøkt 7. august 2022. 
  27. ^ Philpot, Robert. «How the Mossad hunted the ‘Butcher of Riga,’ who murdered up to 30,000 Jews». www.timesofisrael.com (på engelsk). Besøkt 7. august 2022. 
  28. ^ Talty, S. (2020). The Good Assassin: How a Mossad Agent and a Band of Survivors Hunted Down the Butcher of Latvia. Houghton Mifflin.
  29. ^ Kinstler, L. (2022). Come to This Court and Cry: How the Holocaust Ends. Bloomsbury Publishing.

Litteratur

rediger


Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Holocaust_i_Latvia&oldid=24424929»