Åpne hovedmenyen

Reichskommissariat Ostland (RKO) var den sivile okkupasjonsforvaltningen i det tyskokkuperte Baltikum, datidens nordøstlige deler av Polen og det vestlige Hviterussisk SSR under andre verdenskrig. I starten var forvaltningen kjent under navnet Reichskommissariat Baltenland.[1] Den politiske organiseringen av rikskommissariatet var underlagt det sivile forvaltningsorganet Reichsministerium für die besetzten Ostgebiete som var ledet av den nasjonalsosialistiske ideologen Alfred Rosenberg. Rikskommissariatets hovedoppgaver fulgte rammeverket til Generalplan Ost og inkluderte utryddelsen av jøder og legge til rette for etnisk tyske nybyggere sammen med germanisering av lokalbefolkningen.[2]

Rikskommissariat i Ostland
Reichskommissariat Ostland
Reichskommissariat under Tyskland
Flag of the Soviet Union.svg
1941 – 1945 Flag of the Soviet Union.svg
Flagg Våpen
Flagg Våpen
Plasseringa til Ostland
Hovedstad Riga
Styreform Sivil okkupasjonsforvaltning
Rikskommissær
 - 1941-1944 Hinrich Lohse
 - 1944-1945 Erich Koch
Historisk periode andre verdenskrig
 - Grunnlagt 1941
 - Opphørte 1945
I dag en del av Estland Estland
Latvia Latvia
Litauen Litauen
Hviterussland Hviterussland

Gjennom bruken av Einsatzgruppen A og B ble over en million jøder drept i Reichskommissariat Ostland.[3] I 1943 og 1944 inntok gradvis Den røde armé territoriet som rikskommissæriatet hadde administrativt ansvar over. Stryker fra Wehrmacht holdt ut i Kurland helt til krigens slutt i Europa. Som følge av det tyske nederlaget i 1945 ble rikskommissariatet nedlagt.

Ostland må ikke forveksles med Ober Ost som hadde en lignende administrativ myndighet over de erobrede baltiske landene av det tyske keiserriket under første verdenskrig.

Administrativ og territorial organiseringRediger

Reichskommissariat Ostland var oppdelt i fire underlagte regioner/enheter (Generalbezirke), Estland, Lettland, Litauen og Weißruthenien. Disse enhetene ble ledet av en Generalkommissær. De tre baltiske landene var videre inndelt i distrikter (Kreisgebiete) som var gruppert i hoveddistrikt (Hauptgebiete). Weißruthenien (Hviterussland) var derimot bare inndelt i hoveddistrikter. Den lokale administrasjonen av Ostland var ledet av Rikskommissær Hinrich Lohse. Under ham var det et administrativt hierarki bestående av Generalkommissærer, Hauptkommissærer og Gebietskommissærer. Det administrative sentrum var lokalisert i Riga.

De erobrede områdene lenger øst for Ostland var under militær administrasjon. Intensjonen var at disse områdene skulle innlemmes i en fremtidig utvidelse av Ostland. Denne ekspansjonen ville inkorporert Ingria (Ingermanland) og områdene rundt Smolensk, Pskov, og Novgorod. Generalbezirke Estland østlige grense var planlagt utvidet til Leningrad-Novgorod linjen, der Ilmen og Volkhov danner grensen. Mens Latvia skulle utvides til Velikije Luki regionen.[4][5] Weißruthenien skulle utvides til Smolensk regionen.[6]

InndelingRediger

 
Administrativ inndeling av Reichskommissariat Ostland.

Generalbezirk EstlandRediger

Hovedstad:

Gebietskommissariater (Områdekommissariater):

Generalkommissær: Karl Sigismund Litzmann (1941-1944)

Generalbezirk Lettland (Latvia)Rediger

Hovedstad:

Gebietskommissariater (Områdekommissariater):

Generalkommissær: Otto-Heinrich Drechsler (1941-1944)

Generalbezirk LitauenRediger

Hovedstad:

Gebietskommissariater (Områdekommissariater):

Generalkommissarær: Adrian von Renteln

Generalbezirk Weißruthenien (Hviterussland, Nordøst-Polen)Rediger

Hovedstad:

Hauptgebieten (Hovedområder):

Generalkommissær: Wilhelm Kube (1941-1943), Curt von Gottberg (1943-1944)

I mars 1943 ble det gjennomført en suksessfull opprettelse av Weißruthenischer Zentralrat som var et samarbeids marionettregime. Dette regime eksisterte parallelt med den tyske sivil administrasjonen.[7] Den 1. april 1944 ble Weißruthenien frakoplet fra Ostland og satt under direkte administrasjon av Reichsministerium für die besetzten Ostgebiete.[8]

MotstandsbevegelserRediger

Tyske og lokale sikkerhetsmyndigheter var ofte opptatt med å bekjempe partisanvirksomheter i Weißruthenien. De merket seg at det var en «smittetsone» med partisanaktiviteter rundt Minsk, Pinsk, Gomel, Brjansk, Smolensk og Vitebsk. Et område som dekker ca mellom 500 og 600 km². Partisan virksomheten var i hovedsak tilknyttet hovedveiene og jernbanene.[trenger referanse]

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Alex J. Kay (2006). «Guidelines for Special Fields (13 March 1941)». Exploitation, Resettlement, Mass Murder: Political And Economic Planning for German Occupation Policy in the Soviet Union, 1940-1941. Berghahn Books. s. 70–71. ISBN 1845451864. Besøkt 25. juni 2013. 
  2. ^ Czeslaw Madajczyk (Hrsg.): Vom Generalplan Ost zum Generalsiedlungsplan. Saur, München 1994, S. XI.
  3. ^ Pohl, Reinhard (november 1998). «Reichskommissariat Ostland: Schleswig-Holsteins Kolonie» [Reichskommissariat Ostland: Schleswig-Holstein's Colony] (PDF). Gegenwind-Sonderheft: Schleswig-Holstein und die Verbrechen der Wehrmacht (German). Gegenwind, Enough is Enough and anderes lernen/Heinrich-Böll-Stiftung Schleswig-Holstein. s. 10–12. Besøkt 27. mars 2014. «Vom Einmarsch im Juni 1941 bis Ende Januar 1942, der Niederlage vor Moskau, töteten die deutschen Truppen im „Ostland“ etwa 330.000 Juden, 8359 „Kommunisten“, 1044 „Partisanen“ und 1644 „Geisteskranke“. [...] Die erste Tötungswelle hatten ungefähr 670.000 Juden überlebt, dazu kamen im Winter 1941/42 noch 50.000 deportierte Juden aus dem Reichsgebiet, die in die Ghettos von Minsk und Riga kamen. [...] Anfang 1943 begann die zweite große Tötungswelle, der mindestens 570.000 Jüdinnen und Juden zum Opfer fielen. [...] Die letzten 100.000 Juden kamen in Konzentrationslager in Kauen, Riga-Kaiserwald, Klooga und Vaivara, sie wurden 1944 beim Heranrücken der Roten Armee liquidiert.» 
  4. ^ Dallin, Alexander (1981). German rule in Russia, 1941-1945: a study of occupation policies. Westview. s. 185. 
  5. ^ Raun, Toivo U. (2001). Estonia and the Estonians. Hoover Press. s. 161. ISBN 978-0-8179-2852-0. 
  6. ^ (German) Dallin, Alexander (1958). Deutsche Herrschaft in Russland, 1941-1945: Eine Studie über Besatzungspolitik, p. 67. Droste Verlag GmbH, Düsseldorf.
  7. ^ Dallin (1958), pp. 234-236.
  8. ^ Jehke, Rolf. Territoriale Veränderungen in Deutschland und deutsch verwalteten Gebieten 1874 – 1945: Generalbezirk Weißruthenien. Herdecke. Last changed on 15 February 2010. Retrieved 13 June 2011.

Eksterne lenkerRediger