Åpne hovedmenyen
Erich Koch
Bundesarchiv Bild 183-H13717, Erich Koch.jpg
Født19. juni 1896
Elberfeld
Død12. november 1986 (90 år)
Barczewo
Gravlagt Ermlandskmasuriske voivodskap
Beskjeftigelse Politiker, kunstsamler
Parti Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
Nasjonalitet Tyskland
Medlem av Sturmabteilung
Utmerkelse NSDAPs partimerke i gull

Erich Koch (født 19. juni 1896 Elberfeld, Tyskland, død 12. november 1986 Barczewo, Polen) var president i Øst-Preussen og rikskommissær i Ukraina.

Innhold

YrkesbakgrunnRediger

Han tjenestegjorde under første verdenskrig i den tyske hær fra 1915 til 1918, før han i 1919 gikk inn i jernbaneverket. Koch sluttet seg til NSDAP i 1922 og engasjerte seg i oppstanden mot den franske okkupasjonen av de tyske industriområdet Ruhr, noe som førte til at han flere ganger ble arrestert av franskmennene. Josef Terboven var Kochs rival i Ruhr. Senere ble Koch distriktsleder i det nasjonalsosialistiske partiet. I 1928 forfremmet Hitler Koch forfremmet til gauleiter (fylkesleder) i partiet i Øst-Preussen,[1]:38 for to år senere å bli innvalgt i Riksdagen. Med den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i 1933 ble Koch president i Øst-Preussen.

Andre verdenskrigRediger

 
Alfred Rosenberg, riksminister for østområdene, på besøk hos Erich Koch (lys kappe til høyre) i Kiev.

Under Andre verdenskrig ble Koch utnevnt til rikskommissær og sjef for den tyske sivile okkupasjonsadministrasjonen i Ukraina i 1942. Her gjorde han seg bemerket som en usedvanlig brutal og hensynsløs makthaver, og opparbeidet seg en privat formue på 300 millioner mark.[1]:38 Hans politikk førte til døden for millioner av mennesker. Ved en anledning uttalte han: «Hvis jeg finner en ukrainer som er verdig til å sitte ved mitt bord, må jeg få ham skutt.»[2] Mens Alfred Rosenberg forsøkt å vinne folks sympati i de erobrede områdene (ved å føre en bedre politikk enn Stalin), førte Koch en hardhendt politikk. Mellom disse to rivalene var det Kochs linje som oftest vant frem.[3] Ifølge dommen i Nürnberg hadde Rosenberg «leilighetsvis» innvendinger mot Kochs utskeielser.[4]

Hans maktimperium gikk tapt med Den røde armés gjenerobring av Ukraina i løpet av 1944, hvorpå Koch vendte tilbake til Øst-Preussen. Han gikk inn for å holde området mot sovjetiske styrker for enhver pris. Der utmerket han seg blant annet gjennom sin sabotering av de tyske forsøkene på å evakuere lokalbefolkningen i tide,[5][1]:38 slik at den kunne skånes for hevnen fra de sovjetiske soldatene,[trenger referanse] som nærmet seg grensen til Øst-Pressen. Koch forbød folk å flykte vestover. Da de sovjetiske styrkene krysset grensen var det noen tjenestemenn som ignorertes Kochs instruks og ga folk beskjed om å flykte.[6] Selv flyktet han i slutten av april 1945 vestover til Schleswig-Holstein med båt, like før de siste tyske brohodene i Øst-Preussen ble inntatt av Den røde armé. Han gikk i dekning under navnet Berger og klart å holde seg skjult til 1950.[5] :276Ved krigsslutt gikk Koch i dekning, og klarte å holde seg på frifot frem til han ble oppdaget og arrestert av britene utenfor Hamburg i mai 1949.

Rettsprosess og straffRediger

Til tross for forbrytelsene han hadde begått i det tysk-okkuperte Sovjetunionen, unnlot sovjetiske myndigheter å kreve Koch utlevert. Det ble i stedet Polen som krevde, og fikk, Koch utlevert i 1950. Han ble dermed den siste tyske krigsforbryteren som ble utlevert til Polen. Her ble han plassert i Mokotów-fengselet i Warszawa.

I 1949 hadde Koch forklart en sovjetisk forhørsdommer: «Jeg hadde det synspunkt at nazismens idé måtte utvikles fra en grunnleggende preussisk-protestantisk livholdning og fra Luthers ufullførte reformasjon[7] I Polen trakk rettsprosessen mot ham ut i langdrag, i stor grad på grunn av Kochs sykdom, inntil rettssaken omsider startet i Warszawa i oktober 1958. Der gjorde han et heller ynkelig inntrykk, og lite minnet om den fremtredenen som kjennetegnet ham fra nazitiden. Han ble funnet skyldig i mordene på 400 000 polakker og dømt til døden 9. mars 1959.

Koch satte deretter i gang en omfattende og komplisert juridisk prosess for å unngå å bli henrettet. Fullbyrdelsen av dødsdommen ble derfor stadig skjøvet frem i tid. Etter hvert som polske myndigheter fikk erindringen av nazi-tidens ugjerninger på avstand, forsvant også den siste rest av vilje til å henge ham. I 1970 ble vesttyske diplomater, i forbindelse med Willy Brandts Warszawa-besøk, forespurt om de ønsket Koch utlevert. Forespørselen ble ikke besvart. I etterkant av dette ble dødsdommen omsider omgjort til livsvarig fengsel. Etter den tid ser det ikke ut til at det fra polsk side ble vurdert å løslate ham. Blant tyskerne var det forøvrig minimal interesse rundt Kochs person, og han ble aldri gjort til noe symbol eller ikon, i skarp kontrast til Rudolf Hess. Koch ble svært sjelden omtalt offentlig i Vest-Tyskland, noe som kan ha sammenheng med at hans navn mante frem udelt negative minner blant tyskerne; de husket særlig hans nådeløse fremferd mot tyskerne i Øst-Preussen i krigens sluttfase. Verken tyske journalister eller historikere gjorde noe forsøk på å oppsøke ham i fengselet.

I fengselet i Barczewo, hvor han ble overført i 1965, ble Koch værende frem til 1986, innesperret på en spartansk fengselscelle. Mye av tiden ble preget av sykdom. I 1986 hadde Koch, som den siste gjenlevende Gauleiter fra Nazi-Tyskland, blitt intervjuet i fengselet av et polsk TV-team. Ved den anledningen brukte en standhaftig og ubøyelig Koch mye tid på å rettferdiggjøre egne handlinger. Han uttrykte ingen anger. Han beklaget seg bare over at polske myndigheter hadde holdt ham innesperret i 36 år, fremfor å gi ham de hedersbevisninger som han selv mente å ha gjort seg fortjent til.

DødsfallRediger

Han døde på et sykehus i Olsztyn, dit han var blitt overført noen tid i forveien, 90 år gammel. I tyske media ble dødsfallet hans bare meddelt gjennom korte og beskjedne notiser. Dette til tross for den utbredte oppfatningen at Koch var en av Nazi-Tysklands aller verste krigsforbrytere.

ReferanserRediger

  1. ^ a b c Nøkleby, Berit ( (1992). Josef Terboven: Hitlers mann i Norge. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205202214. 
  2. ^ Norman Davies: Europa i krig, forlaget Gyldendal, Oslo 2007, ISBN 978-82-05-37623-6
  3. ^ Fest, Joachim C. (1972). Det Tredje rikes ansikt: et totalitært regimes profiler. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205052948. 
  4. ^ Nürnberg-dommen. Bergen: I hovedkommisjon hos John Griegs forlag. 1947. 
  5. ^ a b Lang, Jochen von (1979). Martin Bormann: mannen som hadde Hitler i sin makt. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203100635. 
  6. ^ Toland, John (1968). De siste 100 dagene: fra Jalta-konferansen til V-dagen. Stavanger: Stabenfeldt. s. 16. 
  7. ^ Frederik Stjernfelt: Syv myter om Martin Luther (s. 154), forlaget Gyldendal, 2017, ISBN 978-87-02-22721-5