Rettsoppgjør etter Holocaust

Rettsoppgjør etter Holocaust var en serie rettsprosesser som helt eller delvis omhandlet medvirkning til holocaust under andre verdenskrig. Rettsoppgjøret skjedde i regi av de allierte okkupasjonsmaktene i Tyskland straks etter krigen, det skjedde i regi av tyske myndigheter etter at Forbundsrepublikken (Vest-Tyskland) fikk suverenitet og det skjedde i de landene som var berørt av folkemordet.

Benjamin Ferencz førte tiltalen i Einsatzgruppenprosessen i en alder av 27 år, det var første gang han førte en sak for retten.
SitatIt was an experience indescribable because of its horror. It was as if I had peered into hell. That’s why I’m still fighting, to prevent that from happening again.Sitat
Bildet viser Ferencz i samme rettssal, Nürnberg, 2012. Ferencz' foreldre forlot Transilvania for å unnslippe jødeforfølgelsene der.[1]

Rettsoppgjøret er særlig kjent for Nürnbergprosessen (hovedprosessen mot topplederne) samt de etterfølgende prosessen i Nürnberg blant annet Einsatzgruppenprosessen.[2] Einsatzgruppeprosessen omfattet 24 ledere fra Einsatzgruppen og var den eneste av Nürnbergprosessene som kun omhandlet holocaust og disse lederne ble i praksis tiltalt for over 1 million mord. Andre saker ble gjennomført blant annet i Auschwitzprosessen og Majdanekprosessen i Polen.

De fleste forbrytere fra nazistenes krigføring ble aldri stilt rettslig til ansvar. En stor del av de som ble dømt til fengselsstraff slapp ut lenge før tiden.[3] Simon Wiesenthal arbeidet med å spore opp forbrytere fra holocaust, blant andre Josef Mengele.[4]

Offentlig henrettelse var gått ut av bruk i det meste av Europa før 1900. Ved rettsoppgjøret etter andre verdenskrig ble dødsdømte i flere land henrettet offentlig. For eksempel ble Kurt Daluege og Karl Hermann Frank hengt fremfor et stort antall fremmøtte i Praha. Arthur Greiser ble hengt offentlig utenfor sin egen villa. Henging var tradisjonelt brukt for alminnelige kriminelle, mens militære anså det som uverdig og foretrakk å bli skutt. For eksempel Wilhelm Keitel, Alfred Jodl og Hermann Göring ønsket å dø som soldater.[5]

Straks etter krigen var det i regi av de allierte (blant annet Nürnbergprosessene) og de enkelte frigjort landene en periode med intensiv straffeforfølgelse av nazister. Etter at de to tyske statene var etablert i 1949 kom en fase med benådninger og amnesti og på slutten av 1950-tallet var det nesten ingen nazister i fangenskap noe sted i Europa. Denne fasen ble fulgte av en tredje fase med reaksjon mot det som ble oppfattet som en moralsk og juridisk svikt ved benådninger og amnestier. I denne tredje fasen ble det innledet en serie nye rettsprosesser særlig i Vest-Tyskland. Sentralkontoret for etterforskning av nazistiske forbrytelser ble etablert i denne perioden. I noen andre land ble også gjennomført saker blant annet mot Klaus Barbie i Frankrike.[2]

BakgrunnRediger

HolocaustRediger

 
Denkmal für die ermordeten Juden Europas - Holocaust-minnesmerket i sentrum av Berlin.

Holocaust var folkemordjøder gjennomført av det nasjonalsosialistiske Tyskland og samarbeidende regimer fra 1941 til 1945. Holocausts gjerningsmenn tok livet av omkring 6 millioner jøder.

Den systematiske utryddelsen av jødene begynte i form av massehenrettelser to dager etter invasjonen av Sovjetunionen (Operasjon Barbarossa) 22. juni 1941. Massakrene på sovjetisk område inkludert de baltiske landene ble utført ved skyting av flere Einsatzgruppen som fulgte rett etter fremrykkende tyske militærstyrker (Wehrmacht og Waffen-SS). Den systematiske utryddelsen fortsatte i utryddelsesleirer i det okkuperte Polen, særlig i Auschwitz, Treblinka, Sobibór, Bełżec (utryddelsesleir), Kulmhof og Majdanek. I leirene ble jødene avlivet med gass og likene som regel brent. Omkring halvparten av de jødiske ofrene var polske og 1 million var sovjetiske borgere, og de fleste av disse var drept ved utgangen av 1942. Folkemord på jødene og andre folkegrupper foregikk i hovedsak i området som tilsvarer Polen, Hviterussland, Ukraina, Moldova, Litauen og Latvia.[6] Massedrap omfattet jøder i andre områder okkupert eller kontrollert av Tyskland: Nederland, Hellas, Jugoslavia, Frankrike, Belgia, Italia, Norge, Østerrike, Tsjekkoslovakia og selve Tyskland. Holocaust kulminerte med drap på de ungarske jødene i 1944 og evakuering av dødsleirene i det okkuperte Polen til arbeidsleirer i Tyskland (dødsmarsjene) mot slutten av krigen. Anslagsvis 200 000 personer utenfor Tyskland medvirket på en eller annen måte til gjennomføringen av Holocaust.[7]

Politisk og juridisk grunnlagRediger

De allierteRediger

 
Henry Morgenthau (til høyre) sammen med Israels statsminister David Ben-Gurion (i midten) og finansminister Eliezer Kaplan (til venstre) i 1948. Morgenthau ønsket i likhet med Churchill summariske henrettelser av ledende nazister. Han var opphav til Morgenthauplanen.

Britiske myndigheter, med statsminister Winston Churchill og Lord Chancellor John Simon i spissen, ønsket å henrette ledende nazister som fredløse uten rettergang straks de var arrestert og identiteten bekreftet. På amerikanske side var det særlig Henry Morgenthau som støttet en slik summarisk prosess og han var særlig opptatt av holocaust (hans far hadde vært vitne til folkemordet på armenerne i 1915[8]). Morgenthau skisserte samtidig en plan for å gjøre Tyskland om til et jordbruksland uten militær og industriell kapasitet. Churchill og Roosevelt ønsket å unngå massakre på nazister og andre tyskere noe de mente ville undergrav det politiske og moralske formålet med oppgjøret. Sovjetiske ledere ønsket å henrette et stort antall tyske ledere for å ødelegge den tyske krigsmaskinen. Britiske ledere fryktet at et rettssak etter vestlig standard ville skape sympati med de tiltalte. Britiske myndigheter mente det var tilstrekkelig å straffeforfølge et titalls eller noen hundre.[9]

Eksilregjeringene for okkuperte land erklærte i januar 1942 at et av de overordnete målene med krigen var å straffe de ansvarlige for nazistenes forbrytelser. Straffesakene skulle gå på en ordnet måte og gjaldt de som hadde gitt ordre om eller medvirket til forbrytelsene. I oktober 1943 erklærte de tre allierte at enhver tysk soldat eller partimedlem som var skyldige i overgrep, massakrer eller henrettelser skulle sendes tilbake til landet der ugjerningene ble begått slik at de skulle dømmes etter lovene i de frigjorte landet. Forbrytelser uten klar geografisk avgrensing skulle straffeforfølges i henhold til felles beslutning av de allierte. Dette var historisk nytt. Omkring 100.000 tyske og østerrikske borgere har på en eller måte blitt straffet for medvirkning til nazistenes forbrytelser, av disse var over halvparten i Sovjetunionen. De allierte dømte 8812 tyskere og østerrikere ved domstoler i det okkuperte Tyskland. Vesttyske domstoler dømte 6495 for naziforbrytelser, østtyske domstoler (den sovjetiske okkupasjonssonen) dømte minste 12.000. Den tyske historikeren Norbert Frei anslår at nær 400.000 personer ble etterforsket. I Ungarn ble rundt 26.000 personer dømt for forræderi, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. I den tsjekkiske delen av Tsjekkoslovakia ble 32.000 stilt for retten og 700 ble henrettet for samarbeid med nazistene. I Nederland (i 1945) ble 95.000 internert som kollaboratører. Det anslås at 10.000-15.000 personer ble summarisk henrettet i Frankrike etter frigjøringen. Straffeforfølgelse av forbrytelser mot minoritetsgrupper som jødene underminerte majoritetsbefolkningens selvbilde som uskyldige ofre for den tyske okkupasjonsmakten.[2]

 
Myron C. Cramer, USAs generalkrigsadvokat, støttet planen om full rettssak mot ledende nazister i stedet for summariske henrettelser.

United Nations War Crimes Commission ble etablert i London sent i 1943 på initiativ fra ni eksilregjeringer som mente det var behov for å straffeforfølge tyske krigsforbrytere. Moskva-erklæringen av 1. november 1943 bestemte at Hitler og andre toppledere («major war criminals») skulle rettsforfølges av de allierte. Britiske myndigheter betraktet jødenes skjebne og holocaust som underordnet i den militære kampen for Europas fremtid, og fryktet at særskilt fokus på jødene kunne sette alliansen med Stalin i fare og de kunne miste kontrollen over Midtøsten. Etter hvert som omfanget av Holocaust ble tydelig kunne det ikke ignoreres av de allierte som ikke hadde et juridisk rammeverk til å håndtere en slik forbrytelse.[9]

Henry L. Stimson, USAs krigsminister, var uenig i Morgenthaus ide om summariske henrettelser av ledende nazister. I stedet ville Stimson at USA skulle medvirke i et internasjonalt tribunal for straffeforfølgelse av nazilederne. Stimson ble støttet av general George C. Marshall og av generalkrigsadvokat Myron C. Cramer. Den amerikanske advokaten Murray C. Bernays, som under krigen tjenestegjorde ved hærens generalstab, foreslo å tiltale de ledende nazistene ikke bare for krigsforbrytelser, men også for en kriminell sammensvergelse om gjennomføre forbrytelsene. Bernays foreslo videre at dersom en organisasjon ble bevist å være en sammensvergelse kunne alle medlemmene av organisasjonen dømmes basert på medlemskap alene. Med denne fremgangsmåten ville en rettssak være nok til å dømme flere hundre tusen. Bernays ideer ble innarbeidet i et forslag som Stimson, justisminister Francis Biddle og utenriksminister Edward Stettinius jr. la frem for Roosevelt i januar 1945. Disse tre var tilhengere av rettferdig rettssak av både moralske og politiske grunner, de mente også at en full rettsbehandling ville bidra til viktig dokumentasjon av nazistenes forbrytelser. I april 1945 holdte høyesterettsdommer Robert H. Jackson en tale som innebar en støtte for Stimson. Jacksons plan var å tiltale nazilederne for sammensvergelse (engelsk: conspiracy) noe som gjorde det mulig å legge til grunn handlinger fra de kom til makten i Tyskland. Fordi det var vanskelig å bevise at Hitler og hans regimet hadde planlagt å utrydde jødene var det vanskelig å bruke sammensvergelse som grunnlag for tiltale mot de som var involvert i holocaust.[10][9] William J. Donovan, sjef for OSS, foreslo i mars 1945 overfor presidenten at tyskerne selv burde rettsforfølge enkelte tyske krigsforbrytere i henhold til tysk lov fra før 1933.[9]:268

Clement Attlee vant det britiske valget i juli 1945 og hans regjering var mer villig enn forgjengeren til å samarbeide om straffeforfølgelse, særlig punktet «forbrytelse mot freden». Artikkel 6 i charteret for Nürnberg-tribunalet ble vesentlig omskrevet etter britisk og sovjetisk ønske. Disse endringene fjernet Bernays' opprinnelig forslag om at overgrep mot tyske borgere (særlig jøder) før krigsutbruddet også skulle legges til grunn som del av sammensvergelsen.[9]:264 Bernays' forslag om «forbrytelse mot menneskeheten» ble beholdt.[9]:276

Fra 1943 var de allierte bestemt på at lederne for aksemaktene skulle henrettes, men det var uavklart om det skulle skje summarisk eller etter rettssak. Sovjeterne og amerikanerne gikk etter hvert inn for rettsoppgjør, særlig etter at den allierte krigsforbryterkommisjonen ble etablert og Moskvakonferansen (1943) ble avholdt 30. oktober 1943.[5] Churchill ville unngå rettssak mot topplederne i naziregimet fordi det ville bli politisert; han ville i stedet henrette dem summarisk. Amerikanerne ønsket et rettsoppgjør med regimet.[11] Moskvaerklæringen av 1. november 1943 bestemte at mistenkte tyske krigsforbrytere skulle utleveres til det landet der forbrytelsen ble begått. Forbrytelser uten klar geografisk plassering skulle rettsforfølges av de allierte i fellesskap.[12][a] På bakgrunn av avtalen om utlevering av mistenkte bestemte USA at krigsforbrytelser ikke fikk innreise til landet. Det var likevel mange krigsforbrytere som reiste til USA, slo seg ned og ble mønsterborgere. Etter politisk press etablerte USAs justisdepartement en egen etat som overtok etterforskning av mistenkte krigsforbrytere fra imigrasjonsmyndighetene. En del antatt gjerningspersoner kom inn i USA i henhold til displaced persons act (lov om fordrevne personer). Loven var i praksis diskriminerende ved at utelukket mange overlevende fra konsentrasjonsleirene og samtidig inkluderte baltere, ukrainere og etnisk tyske fra Øst-Europa. Loven krevde at personen måtte ha ankommet en flyktningeleir seneste i desember 1945 noe som førte til at bare 10.000 jøder oppfylte kravene. Loven satte av en kvote på 30 % for gårdbrukere, noe som var ulempe for jøder som sjelden drev gård, men en fordel for etniske ukrainere der mange var landarbeidere. Loven la oppt til innreise for etnisk tyske som hadde utvandret eller blitt fordrevet fra Øst-Europa til Tyskland. Amerikanske immigrasjonsmyndigheter hadde ikke kapasitet til bakgrunnssjekk som gjorde det mulig å skille ut nazister fra de omkring 1 million som ønsket innreise.[3]

London-charteret (også kalt Nürnberg-charteret) av 8. august 1945 etablerte the International Military Tribunal (IMT) og fastsatte hvordan rettsforfølgelsen av major war criminals skulle foregå. Charteret omhandlet tiltale på grunnlag av forbrytelser mot freden, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.[3] London-charteret for IMT avviste «ordre ovenfra» (engelsk: superior order) som grunnlag for frikjennelse, bare som formildende omstendighet.[13]

Vest-TysklandRediger

 
SS-offiserer slapper av på «Solahütte», feriested utenfor Auschwitz. Richard Baer (til venstre) var den siste kommandanten i Auschwitz, han døde i vesttysk varetekt i 1963 noen måneder før saken kom opp. Josef Mengele (i midten) drev medisinske eksperimenter på de internerte, han ble aldri stilt til ansvar. Rudolf Höß (til høyre) ble dømt og henrettet i Polen. Foto fra Höcker-albumet som omhandler livet til offiserer og annet personell i Auschwitz. Fotografen var Baers adjutant og albumet dukket opp i 2007.[14][15]

Vesttyske domstoler la til grunn at det var grunnlovsstridig å dømme etter nye lover ifølge paragraf 103. Domstolene insisterte på å følge den tyske straffeloven av 1871 som fortsatt gjaldt under Det tredje riket da holocaust pågikk. Tiltaler mindre enn mord var foreldet i 1960 og det ble dermed betraktelig vanskeligere å tiltale og dømme noen for deltakelse i holocaust etter 1960: Det var ikke nok å bevise at personen hadde drept en eller flere tusen. Domfellelse for mord (tysk: Mord) i motsetning til Totschlag krevde både at selve drapet måtte bevises og at gjerningspersonen hadde en «blodtørstig» sinnstilstand ved at motivet var seksuelt, grådighet, spesielt ondskapsfullt (grausam) eller gjort for å skjule en annen kriminell handling. Tysk høyesterett hadde definert blodtørst som «unaturlig glede ved å drepe». Ondskapsfullt drap ble også definert subjektivt ved at gjerningsmannen på en kaldblodig og nådeløs måte påførte særlig smerte. Fordi drapene under Holocaust i stor utstrekning ble utført systematisk og byråkratisk konkluderte tyske domstoler som regel med kriteriet «kaldblod og nådeløs» ikke var oppfylt. Dersom blodtørst ikke kunne bevises (selv om gjerningspersonen forsto at handlingen var ulovlig), så ville dommen være relativt mild. Vesttyske domstoler gjenvant sin juridiske autonomi fra okkupasjonsmaktene fra 1950 til 1955. De sluttet da å dømme for forbrytelser mot menneskeheten slik de var forpliktet til ifølge Det allierte kontrollrådets lov nummer 10 og gikk over til å behandle sakene som vanlige mord etter tysk straffelov (tysk: Strafgesetzbuch) av 1871. Ved Auschwitzprosessene i Frankfurt definerte domstolen de tiltalte som medvirkende gjerningspersoner og ikke som hovedpersoner, noe som ga relativt milde dommer.[16][11][17][b]

 
Fritz Bauer (1903-1968) var statsadvokat i Hessen og innledet der blant annet Auschwitzprosessene i 1963. Under krigen bodde han i Danmark og flyktet i 1943 til Sverige hvor han ble Willy Brandts medarbeider.[18] Han medvirket til at Adolf Eichmann ble funnet i Argentina.

Tysk lov skjelnet mellom gjerningsperson (Täterschaft) og medvirkning (Gehilfe). For gjerningsperson ved mord var livstid i fengsel obligatorisk, mens de som medvirket kunne få en mild straff avhengig av formildende omstendigheter. I rettsoppgjør etter krigen benyttet dommerne alltid denne muligheten til lav straff for de som medvirket til drap. Domstolen hadde som utgangspunkt at det var rettferdig at medvirkning skulle gi mindre straff enn hovedgjerningsperson. I tillegg kan en generell motvilje mot rettsoppgjøret ha medvirket til milde straffer. Den tyske høyesteretts såkalte Staschinski-kjennelse innebar at medvirkning forekommer når personen bør samarbeider eller hjelper til som et verktøy for en utenforstående vilje. Den tiltaltes subjektive tilstand i gjerningsøyeblikket ville dermed være avgjørende. En konsekvens av Staschinski-kjennelsen var at tjenestemenn på lavere nivå ofte bare ble dømt for medvirkning.[17]

Etter tysk lov hadde tyske domstoler jurisdiksjon dersom (1) forbrytelsen var begått på tysk territorium eller (2) gjerningspersonen var bosatt på tysk territorium. Fordi de aller fleste forbrytelsene under Holocaust ble begått utenfor selve Tyskland etterforsket tyske myndigheter bare saker der det var kjent at den antatte gjerningspersonen var bosatt i landet. På 1950-tallet innebar dette i praksis at den vesttyske påtalemakten innledet sak bare etter initiativ fra privatpersoner som kjente til den mistenktes oppholdssted (Bernhard Fischer-Schweder er det mest kjente tilfellet). Påtalemakten hadde ikke noen tilskyndelse til å lete etter mistenkte med ukjent oppholdssted og i mange tilfeller unnlot påtalemakten å gjøre noe selv når de fikk kjennskap til en mistenkt. Sentralkontoret for etterforskning i Ludwigsburg skulle etter planen driver systematisk etterforskning uavhengig av initiativ fra private. Overgang til en mer systematisk tilnærming skjedde etter påtrykk fra noen nøkkelpersoner (særlig Ernst Müller-Meiningen junior som var redaktør i den liberale Süddeutsche Zeitung) og etter utenrikspolitisk press særlig fra DDR. DDR brukte den ufullstendige vesttyske rettsforfølgelsen til propagandaformål. Den østtyske kampanjen som ble innledet i mai 1957 gjorde vesttyskerne oppmerksomme på hvor mange dommere fra nazitiden som fortsatt tjenestegjorde. Ifølge Pendas var Sentralkontoret til å begynne svært underfinansiert og opprettelsen av Sentralkontoret kan tjent som et alibi. Sentralkontoret utviklet seg til et effektivt etterforskningsorgan særlig drevet frem av nøkkelpersoner som Erwin Schule. Fritz Bauer, statsadvokat i delstaten Hessen, spilte også en viktig rolle for at etterforskningen tok seg markert opp på 1960-tallet.[2]

Statsadvokaten i Hessen, Fritz Bauer, var drivkraften bake Auschwitzprosessen i Frankfurt på 1960-tallet. Han mente at det fantes fire hovedtyper forbrytere fra nazitiden:[17]

  1. Overbeviste eller troende nazister (tysk: Gläubige)
  2. Formalister som mente at man måtte gjøre sin plikt uavhengig av formål
  3. Opportunister som kynisk brukte ideologien til å tjene egne interesser
  4. «Verktøy» som handler mot bedre vitende og tjener som verktøy for de tre første gruppene

Til forskjell fra Daniel Goldhagen som mener at alle gjerningsmenn handlet ut fra samme grunnleggende motiv og ideologi, mente Bauer at gjerningsmennene ikke kunne settes i samme bås. Bortsett fra at alle var effektive drapsmenn, mente Bauer at forskjellen mellom disse fire gruppene var avgjørende og med juridiske implikasjoner. Dersom de handlet fra ulike motiver, men produserte samme resultat, kunne de prinsipielt sett betraktes som helt utskiftbare ledd uten ansvar for egne handlinger. Bauer mente at rådende juridisk praksis ikke strakk til i behandlingen av arven etter nazitiden. Det var betydelig debatt om prinsippet at gjerningsmennene skyld skulle vurderes utfra deres sinnstilstand var egnet til å fange særtrekkene ved holocaust. Den tyske strafferettseksperten Claus Roxin mente at strafferetten ikke var egnet til å håndtere statlig organisert massemord. Roxin mente at det måtte utvides til å omfatte «herredømme over viljen gjennom et administrativt maktapparat» (engelsk oversettelse: mastery over the will by virtue of an organizational power apparatus). Bauer og Roxin hadde liten innflytelse på domstolenes praksis i mesteparten av etterkrigstiden. Størst innflytelse hadde de som mente at forbrytelser under nazistene måtte behandles som vanlige kriminelle handlinger der den enkelte gjerningsmanns motiver måtte bevises.[17]

FaktagrunnlagRediger

 
Robert H. Jackson, i permisjon fra stillingen som høyesterettsdommer, var USAs sjefsanklager i Nürnberg. Han medvirket også til utforming Nürnberg-charteret (Charter of the International Military Tribunal) som la det juridiske grunnlaget for Nürnbergprosessen. Foto fra åpningen av saken 20. november 1945.

USAs sjefsanklager Robert H. Jackson var opptatt av hvordan tallene for drepte jøder fremkom. De første anslagene over antallet drepte jøder fremkom ved differansen mellom befolkningstall for det enkelte land og tallet på jøder i frigjorte områder. Jacob Robinson, representant for de store jødiske organisasjonene, argumenterte overfor Jackson med at nazistenes antijødiske sammensvergelse var en sammensvergelse mot den demokratiske sivilisasjonen. Det var vanskelig å bevise en antijødisk sammensvergelse i årene før 1941. For Jackson var det dessuten uklart hva «det jødiske folk» var og «rase» var ikke en tysk oppfinnelse, men var et alminnelig begrep blant annet i de amerikanske sørstatene. Under rettssaken omtalte Jackson jødene som en rase. Jackson var ikke villig til å gi jødene og holocaust særskilt status i Nürnberg. Jackson mente at prosessen skulle være mot lederne for sammensvergelsen mot verden hvor jødenes skjebne skulle ha en plass. Jackson ville ikke gi Robinson eller andre utsendinger status som amicus curiae. Sovjetiske myndigheter ønsket at hele det sovjetiske folkets lidelser skulle legges til grunn og ikke en bestemt folkegruppe.[19][9]:265-266

Den amerikanske etterretningsetaten OSS begynte under krigen å samle informasjon om holocaust med sikte på rettsforfølge gjerningsmennene. Ved OSS' hovedkvarter arbeidet en medarbeider med dette.[9]:266 Franz Neumann, som da arbeidet for OSS, lanserte en teori om at nazistenes angrep på jødene bare var en spydspiss, et første trinn i nazistene program for å undertrykke og utslette andre folkegrupper.[9]:268

Da Whitney R. Harris forberedte saken mot Kaltenbrunner spurte han Otto Ohlendorf «Well, Ohlendorf, how many men, women, and children did you kill during that year [1941]?» (Javel, Ohlendorf, hvor mange menn, kvinner og barn drepte dere i løpet av 1941?) og Ohlendorf svarte overraskende «90 000». Dette var det første konkrete beviset for Einsatzgruppenes bidrag til holocaust, og introduserte holocaust som et element i Nürnberg.[20] Ohlendorf innrømte uten videre alt, trolig i en naiv tro på at han ikke hadde gjort noe galt.[21] I Einsatzgruppenprosessen svarte Ohlendorf på spørsmål fra dommer Michael A. Musmanno at han ville ha henrettet sin egen søster dersom han fikk ordre om dette. Willy Seibert, nestkommanderende for Einsatzgruppe D, svarte at han ikke ville ha skutt sin egne foreldre, dette underminerte forsvarernes argument om at de tiltalte bare fulgte ordre. Dommen konkluderte med at de tiltalte kunne unnlate å følge noen av ordrene og at de derfor gjennomførte massedrapene med fri vilje («freely and with agency engaged in mass murdre»).[22]

Robert H. Jackson la i sitt innledningsforedrag 21. november 1945 til grunn at mellom 4,5 og 5,6 millioner jøder var drept:[23]

  Of the 9,600,000 Jews who lived in Nazi-dominated Europe, 60 percent are authoritatively estimated to have perished. Five million seven hundred thousand Jews are missing from the countries in which they formerly lived, and over 4,500,000 cannot be accounted for by the normal death rate nor by immigration; nor are they included among the displaced persons.... I advert to [these figures] only to show their magnitude as evidence of a purpose and a knowledge common to all defendants, of an official plan rather than of a capri cious policy of some individual commander, and to show such a continuity of Jewish persecution from the rise of the Nazi conspiracy to its collapse as forbids us to believe that any person could be identified with any part of Nazi action without approving this most conspicuous item of its program. 
– Robert H. Jackson i Nürnbergprosessen

FolkemordRediger

Se også: Folkemord
 
Monument over Raphael Lemkin i Jerevan, Armenia.

I 1943 introduserte den polske juristen Raphael Lemkin begrepet folkemord, eller genocid.[24] Etter Armenia-massakren og det pågående holocaust, ville Lemkin skape en rett som la til grunn at systematiske drap på mennesker på grunn av rase, tro eller religion var en forbrytelse som overgikk alle andre forbrytelser en stat og dens innbyggere kunne gjøre seg skyldig i.

Folkemord defineres i FNs konvensjon av 9. desember 1948 om forhindring og avstraffelse av forbrytelsen folkemord (folkemordkonvensjonen) som «en hvilken som helst av de følgende handlinger som er begått i den hensikt å ødelegge helt, eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan.» Uttrykket «ødelegge helt eller delvis» (in whole or in part) sikter til hensikten med handlingene, ikke om dette oppnås. «Delvis» (in part) kan bety vesentlige (engelsk: substantial) deler av folkegruppen. Betegnelsen «delvis» kan sikte til den delen av folkegruppen som holder til innenfor et bestemt geografisk område.[25]

Begrepet folkemord var introdusert da Nürnbergprosessene begynte, men ble ikke brukt i tiltalene. Det er bred enighet om at prosessene i Nürnberg beviste folkemord.[26][27] Lemkin arbeidet uten å lykkes med å få folkemord med i tiltalen mot Hans Frank.[28]

Personer som ikke ble stilt for rettenRediger

 
Horst Böhme (til venstre) forsvant på slutten av krigen, Reinhard Heydrich (i midten) ble drept av tsjekkiske partisaner og Karl Hermann Frank ble henrettet i Praha etter krigen.
 
Otto-Heinrich Drechsler (til venstre) var generalkommissær for Latvia og medvirket til Holocaust der, tok sitt eget liv 6. mai 1945. Hinrich Lohse (andre fra venstre) ble dømt til ti års fengsel og slapp ut etter tre. Alfred Rosenberg (nummer to fra høyre) ble henrettet i Nürnberg. Dobele, Zemgale, Latvia, 1942.

Døde før rettsoppgjøretRediger

SelvmordRediger

Adolf Hitler og Goebbels begikk selvmord i april 1945. Heinrich Himmler tok sitt eget liv i mai 1945, i en britisk krigsfangeleir kort etter at han var identifisert. Richard Glücks tok trolig sitt eget liv 10. mai 1945.[29][30] Odilo Globočnik, leder for Aksjon Reinhardt, tok sitt eget liv etter å ha blitt arrestert av britiske styrker 31. mai 1945. Theodor Eicke omkom på østfronten i 1943.

Rolf Günther var Eichmanns og Wislicenys assistent ved deportasjon av jødene fra Salonika i 1943. I 1942 arbeidet han med å skaffe blåsyre (Zyklon B) til gasskamrene i Polen, slik det ble dokumentert av Kurt Gerstein. Rolf Günther tok sitt liv i amerikansk fangenskap august 1945.[31] Hans-Adolf Prützmann tok sitt eget liv i 21. mai 1945 i alliert arrest. Friedrich-Wilhelm Krüger tok sitt liv 10. mai 1945 i alliert fangenskap. Heinz Roch tok sitt eget liv i Trondheim 10. mai 1945. Wilhelm Redieß tok sitt liv på Skaugum 8. mai 1945.[5][32] Otto-Heinrich Drechsler tok sitt eget liv 5. mai 1945. Bruno Pfütze, sjef for sigøynerleiren i Auschwitz, tok sitt eget liv i arrest i Oslo etter den tyske kapitulasjonen. Pfütze ble forflyttet til Norge etter evakuering av Auschwitz og skulle blant annet bygge opp SS-Sonderlager Mysen. Pfütze ledet dødsmarsjer vestover fra Polen.[33][34][35]

Theodor Dannecker, som medvirket til holocaust i Ungarn, Frankrike og Italia, tok sitt eget liv i desember 1945 i amerikansk fangenskap i Bad Tölz, Østerrike.[36][37][38][39] Rudolf Lange tok sitt eget liv i februar 1945 for å unngå å bli tatt til fange.[40] Irmfried Eberl, lege og kommandant for Treblinka, fortsatte legepraksisen etter krigen, ble arrestert tidlig i 1948 og hengte seg i varetekt.[41]

Død under andre omstendigheterRediger

Reinhard Heydrich ble drept av tsjekkiske partisaner i 1942. Hans Günther (bror av Rolf Günther) var, som var leder for sentralkontoret for jødespørsmål i riksprotektoratet og organiserte deportasjonene fra Böhmen og Mähren, en av lederne for Holocaust i Riksprotektoratet.[31] Hans Günther ble drept av tsjekkiske partisaner 5. mai 1945 da han forsøkte å flykte fra Praha.[42][43] Martin Luther døde i mai 1945 etter selvmordsforsøk.[44]

Richard Thomalla, som ledet oppbyggingen av utryddelsesleirene under Aktion Reinhard, ble tatt til fange av sovjetiske styrker i Tsjekkoslovakia og henrettet av NKVD i mai 1945.[45] Christian Wirth ble drept av jugoslaviske partisaner i mai 1944.[46] Oskar Dirlewanger døde i alliert arrest, trolig av mishandling.[47] Franz Walter Stahlecker ble drept i kamp med sovjetiske partisaner i 1942. Kurt Hintze, SS- og politisjef i Litauen, ble drept under et alliert bombeangrep mot Katowice i november 1944. Franz Kutschera ble drept av polsk motstandsbevegelse på gaten i Warszawa i februar 1944. Den tyske okkupanten henrettet 300 polakker som hevn for drapet på Kutschera.[5][48][49] Kutschera var fra Østerrike og medvirket til gjennomføring av holocaust først i Sovjetunionen, deretter i Warszawa.[50]

Gustav Simon, sivil administrator for tyskokkupert Luxembourg, døde i alliert varetekt i desember 1945 før rettssak i Luxembourg.[51]

Antatt dødRediger

Heinrich Müller forsvant i Berlin 1. eller 2. mai 1945, og det var usikkert om han var død eller hadde flyktet til Sør-Amerika. I 2013 ble det som trolig er Müllers levninger funnet på en jødisk gravplass i Berlin. Liket av Müller hadde i følge historieprofessor Johannes Tuchel blitt funnet i luftfartsdepartementets bygg i august 1945 og lagt i en massegrav anlagt på den gamle jødiske gravplassen.[52][53][54]

Martin Bormann forsvant under sluttkampene i Berlin. Han ble i forbindelse med rettsoppgjøret i Nürnberg antatt i live og dømt til døden in absentia. De allierte okkupasjonsmaktene forpliktet seg til å fullbyrde dødsstraffen dersom han skulle bli funnet.[55] Levninger funnet i 1973 ble i 1998 bekreftet ved DNA-analyse å være av Bormann og han antas død 2. mai 1945.[56][57]

SS-Standartenfürher Horst Böhme ledet Einsatzgruppe B i 1943 og 1944.[58] Han var SiPo-sjef i Riksprotektoratet fra 1939 og ledet gjengjeldelsesaksjonen i Lidice etter attentatet mot Heydrich. Han forsvant og antas død.

Personer som unnslappRediger

Lorenz Hackenholt, med flere titusen på samvittigheten, overlevde trolig krigen, men lot seg ikke oppspore.

Josef Mengele rømte etter krigen til Argentina og deretter til Brasil. Mossad var på sporet av ham men prioriterte andre saker.[59][60] Ante Pavelić rømte med hjelp fra katolske prester til Argentina og levde de siste årene i Francos Spania. Pavelić ble dømt til døden in absentia i 1945.[61][62][63][64]

 
Hans-Adolf Prützmann var HSSPF for Russland Nord (inkludert Baltikum) høsten 1941 mens Holocaust pågikk der. Erich von dem Bach-Zelewski og Friedrich Jeckeln hadde kontroll over politi og SS, inkludert Einsatzgruppene, i de to andre sektorene av det erobrede Sovjetunionen. Han tok sitt eget liv i mai 1945.[65]

Erich von dem Bach-Zelewski ble ikke tiltalt for sin rolle i holocaust i Sovjetunionen. På 1960-tallet ble han dømt for noen drap på 1930-tallet og han døde i fengsel.[66] Det er uklart hvorfor Bach-Zelewski ikke ble stilt for retten selv om han innrømte å medvirket til antijødiske aksjoner. Den britiske historikeren Richard Overy tror at Bach-Zelewski kan ha overbevist de allierte om sin gode vilje. En annen forklaring er at han tilsto mot å slippe tiltale. Bach-Zelewski forklarte i retten at Einsatzgruppene og Sicherheitspolizei hadde som hovedoppgave å utrydde jøder, sigøynere og kommunister. På spørsmål om Einsatzgruppene var anti-partisan-enheter svarte han at Waffen-SS, Orpo og fremfor alt Wehrmacht ble brukt.[67]

Alois Brunner var en av Eichmanns nære medarbeidere. Etter å ha arbeidet for amerikanske okkupasjonsstyrker flyktet han til Syria og levde der under regimets beskyttelse. I 1961 overlevde han et bombeattentat. Brunner døde i Damaskus som gammel mann.[68][69]

Kurt Becher unnslapp rettsforfølgelse og ble rehabilitert trolig på grunn av Rudolf Kastner vitneprov til Bechers fordel i Nürnberg. Becher ble en velstående forretningsmann. Becher vitnet mot Eichmann i Jerusalem, men unnlot å reise til Israel.[70][71]

SS-mannen Otto Wächter som medvirket ved organisering av Holocaust i Krakow og i Lviv holdt seg skjult flere år i de østerrikske alpene etter krigen. Wächter døde i 1949 under uklare omstendigheter i Roma mens han ventet på hjelp fra den østerrikske biskopen Alois Hudal i Vatikanet til å flykte. Familien til Philippe Sands' bestefar ble massakrert i Galicja under Wächters ledelse. Bestefaren var eneste overlevende i en storfamilie på 70 personer. Sands skrev bok om Wächter og møtte da Wächters sønn Horst som hevdet at faren var en «god nazist» uten ansvar for holocaust og har arbeidet for å renvaske faren. Wächters kone Charlotte var overbevist nazist til hun døde.[72][73][74]

Rettsprosesser i TysklandRediger

Tyskland var okkupert av de allierte de første årene etter krigen. De første prosessene gjennomført i Tyskland var i regi av de allierte i fellesskap eller av hver alliert makt for seg. Vest-Tyskland gjennomførte den første egne prosessen i 1958, den såkalte Ulm-Einsatzgruppe-prosessen.[75]

Karl Wolff var etter krigens slutt i 1945 den høyest rangerte SS-offiser bare forbigått av Ernst Kaltenbrunner. Han unnslapp rettsforfølgelse i regi av de allierte på grunn av samarbeid med Allen Dulles. Wolff ble senere dømt av tyske myndigheter.[76] Dulles intervenerte også til fordel for Hjalmar Schacht som ble frikjent i hovedprosessen.[77]

Allierte domstolerRediger

I Nürnbergprosessen (mot topplederne) og de etterfølgende Nürnbergprosessene ble 207 personer stilt for retten. Rettssakene omhandlet delvis holocaust.[26]

Nürnbergprosessen (hovedprosessen)Rediger

Utdypende artikkel: Nürnbergprosessen

 
Justispalasset i Nürnberg der hovedprosessen og de etterfølgende ble avholdt. Mens store deler av Nürnberg lå i ruiner, var palass-komplekset (inkludert det store fengselet der tiltalte kunne holdes i varetekt) stort sett var uskadet.[78][79]

Nürnbergprosessen var rettssakene mot de ledende tyske nasjonalsosialistene etter annen verdenskrig. Rettssakene ble gjennomført av de allierte i den tyske byen Nürnberg fra november 1945 til oktober 1946. Det er rettshistorisk viktig prosess og har blitt symbolet på rettsoppgjøret etter krigen.[11][80][81]

Ernst Kaltenbrunner ble dømt til døden og hengt i Nürnberg. Kaltenbrunner var den eneste blant de øverste ansvarlige for folkemordet i Nürnberg.[82] Evelyn Waugh noterte at blant de tiltalte i Nürnberg var Kaltenbrunner den eneste som fremsto som en forbryter.[83] Foruten Kaltenbrunner var lederne for SS og politi (HSSPF og SSPF) de øverste lederne som ble holdt ansvarlige i rettsoppgjøret. Hengning var vanlig henrettelsesmetode, mens militære personer anså hengning som æreløst og ønsket å bli henrettet ved skyting ifølge militær tradisjon.[5] Göring skulle henrettes i Nürnberg, men tok sitt eget liv kvelden før. Arthur Seyss-Inquart ble henrettet i Nürnberg i 1946.[84] Hans Frank ble henrettet i Nürnberg i 1946.[85]

De tiltalte brydde seg lite om tyske forbrytelser under krigen. Göring insisterte på at jødene var fremmede som ikke kunne bli værende i Tyskland, Alfred Rosenberg sa at jødene spyttet på tysk kultur, Ribbentrop mente at amerikanske jøder som trakk i trådene sto bak holocaust, Walter Funk (finansminister under Hitler) mente at sovjetiske styrker begikk større overgrep i Pommern enn noe av de tyske styrker gjord i Sovjetunionen, Otto Ohlendorf mente at de alliertes behandling av Tyskland var minst like ille som «skytingen av de jødene» (shooting of those jews).[11]

Dieter Wisliceny medvirket som vitne i Nürnbergprosessen og var en av de første som ga avgjørende og detaljerte opplysninger om Adolf Eichmanns virke og sentrale rolle i holocaust. Eichmann var på dette tidspunktet på frifot. Wislicenys beretning ble senere brukt i saken mot Eichmann i 1961.[86][87] Wislicenys beretning fra 1946 gir viktig innsikt i hvordan forholdene internt i regimet ledet til Holocaust.[88][89]

NürnbergprosesseneRediger

Etter hovedprosessen i Nürnberg hadde de allierte i 1946 en liste på 5000 personer mistenkt for grove forbrytelser (major crimes). Ved et nøye utvalg fra denne listen endte USAs sjefanklager Telford Taylor med 12 prosesser som etterfulgte hovedprosessen,[90] de såkalte Nürnbergprosessene gjennomført av de allierte omfattet blant annet:

USA innså etter hvert at det ikke var mulig å straffeforfølge så mange som krigsforbrytere som man så for seg på slutten av krigen. Einsatzgruppeprosessen omfattet 24 ledere fra Einsatzgruppen og var den eneste av Nürnbergprosessene som kun omhandlet holocaust. Opprinnelig var det ikke planlagt noen sak mot lederne av Einsatzgruppen, ifølge Benjamin Ferencz som ledet aktoratet.[91] Disse lederne ble i praksis tiltalt for over 1 million mord. De 24 var godt utdannet, seks av dem hadde doktorgrad og Otto Rasch hadde to doktorgrader.[21]

Pohlprosessen omfattet Oswald Pohl og 17 andre offiserer fra SS-Wirtschafts- und Verwaltungshauptamt. Pohl og flere andre i samme sak fikk dødsstraff, men av disse ble bare Pohl henrettet.[92]

Hinrich Lohse ble dømt til 10 års fengsel i 1948 og slapp ut etter tre år på grunn av dårlig helse. Wilhelm Koppe var SS-sjef i Warthegau og Generalguvernmentet og tok der initiativ til gassing i Kulmhof. Koppe gjorde etter krigen karriere i næringslivet under nytt navn før han ble avslørt på 1960-tallet og tiltalt for medvirkning til 145 000 mord. Rettssaken ble avlyst på grunn av Koppes helse. Den kjente antisemitten Robert Ley hengte seg i cellen før rettssaken.[93][94][95]

Dieter Wisliceny medvirket som vitne i Nürnberg og dette ble senere brukt i saken mot Eichmann i 1961. I mellomtiden var Wisliceny henrettet i Bratislava.[96]

Edmund Veesenmayer ble i Ministerieprosessen i Nürnberg dømt til 20 års fengsel, men ble sluppet ut allerede i 1951.[97] Otto Winkelmann, SS-sjef for Ungarn, ble ikke tiltalt.[98] Dette var den viktigste saken ført for allierte domstoler i Tyskland på bakgrunn av holocaust i Ungarn.[99]

Holocaust i Ungarn var ellers et tema under hovedprosessen i Nürnberg mot Kaltenbrunner og Ribbentrop, og i saken USA førte mot Oswald Pohl, Krupp og IG Farben. Den britiske okkupasjonsmakten tok opp Ungarn i forbindelse med saken mot Josef Kramer og 44 andre saker relatert til Auschwitz og andre leirer. Saker ført av Frankrike og Sovjetunionen berørte i liten grad Ungarn. Friedrich Jeckeln, HSSPF for Ostland og leder for Kamenets-Podolsk-massakren, ble dømt og hengt i Riga 3. februar 1946.[99]

Ungarns statsoverhode Miklós Horthy ble ansett som krigsfange hos de allierte, og sluppet fri i desember 1945 uten å bli tiltalt. Han vitnet i saken mot Veesenmayer i 1948. I fangenskap skrev Horthy brev til Churchill, kong George, president Harry Truman og utenriksminister Ernest Bevin der han argumenterte for at han ikke hadde noe personlig ansvar for samarbeidet med Hitler og for overgrepene begått av regjeringen i Ungarn.[100][101][102][103]

EinsatzgruppenprosessenRediger

 
Fra Einsatzgruppenprosessen. Aktor Benjamin Ferencz (stående i midten, han er bare 154 cm høy) sammen med forsvarsadvokatene Bergold (til venstre) og Rudolf Aschenauer. Aschenauer var i mange år leder for Stille Hilfe som arbeidet for løslatelse av SS-medlemmer dømt for krigsforbrytelser.[104] Aschenauer ledet fra 1953 et nasjonalistisk parti som var en videreføring av SRP (et parti for gamle nazister). Etter saken mot Adolf Eichmann ga han ut en bok som forsøkte å renvaske Eichmann.[105]

Utdypende artikkel: Einsatzgruppenprosessen

Einsatzgruppenprosessen (egentlig Amerikas forente stater mot Otto Ohlendorf et al.) var den niende av de tolv rettssakene som ble ført av et amerikansk militærtribunal under Nürnbergprosessene. USA innså etter hvert at det ikke var mulig å straffeforfølge så mange som krigsforbrytere som man så for seg på slutten av krigen. Einsatzgruppeprosessen omfattet 24 ledere fra Einsatzgruppen og var den eneste av Nürnbergprosessene som kun omhandlet holocaust. Opprinnelig var det ikke planlagt noen sak mot lederne av Einsatzgruppene.[106] I en bygning tilhørende utenriksdepartementet i Berlin fant de allierte i 1946/1947 rapporter som detaljert dag for dag beskrev Einsatzgruppenes drap på minst 1 million mennesker fra juni 1941. Rapportene listet opp steder, datoer og antall drepte. Ferencz sluttet å summere tallene da han hadde nådd 1 million drepte. Benjamin Ferencz la som eksempel frem dokumentasjon av massakren i Babij Jar. Ferencz fikk klarsignal av Telford Taylor om å gå til sak mot at han gjorde det selv.[107][108]:14

Disse lederne ble i praksis tiltalt for over 1 million mord. De 24 var godt utdannet, seks av dem hadde doktorgrad, Otto Rasch hadde to doktorgrader og de fremsto til dels som alminnelige familiefedre.[21]

Fra 1941 til 1943 var Einsatzgruppene ansvarlige for drap på mer enn en million jøder, «partisaner», sigøynere, funksjonshemmede, politiske motstandere og andre. De 24 som ble tiltalt i Nürnberg var alle offiserer i Einsatzgruppen. Einsatzgruppene besto av 3000 personer, og det var på det tidspunktet bare kapasitet til å straffeforfølge et symbolsk utvalg. Ifølge Ferencz hadde de faktagrunnlag for å tiltale hundrevis av menn fra Einsatzgruppene. Det var 24 seter i rettssalen og de begynte derfor med 24 navn, én av disse døde og én begikk selvmord før saken begynte.[108]:15-20, 24 Saken ble omtalt som «the biggest murder trial in history». Den fikk mindre oppmerksomhet enn saken mot øverste tyske lederne avsluttet høsten 1946.[109][108]

Tiltalen omfattet blant annet Forbrytelser mot menneskeheten i form av forfølgelser av politiske, religiøse og rasemessige grunner, mord, utryddelse, fengsling og andre inhumane handlinger begått mot sivile, borgere av Tyskland og andre nasjoner, som del av en organisert plan for folkemord. For Ferencz var det på grunn av anstrengt forhold mellom stormaktene uaktuelt å overlate saken til Sovjetunionen selv om forbrytelsene ble begått der. Ifølge Ferencz egen beretning ble han stadig overkjørt av dommeren Michael Musmanno da han protestere mot bevisene forsvarerne la frem. Forsvaret kunne introdusere de bevisene de måtte ønske, til og med «the habits of penguins», ifølge dommeren, noe som fikk tilnavnet «pingvinregelen» - dommeren lot alle si det de ville for vise verden at det var en rettferdig prosess. Dommer Musmanno var en from katolikk og skal tilbragt en uke i kloster før han avse dommen. Ferencz la ikke ned påstand om en bestemt straff, «I could never figure out a sentence to fit the crime». Telford Taylor ba bare om fasthet og ikke ettergivenhet for en slik forbrytelse. Av dommens 175 sider var 55 sider drøfting av lovhjemmel, og dommen påpekte der at mord som forbrytelse ikke ble oppfunnet av aktoratet.[108]:15-20, 24 Ingen ble dømt for folkemord, bare for enkeltstående tilfeller av mord.[110] Aktor supplerte tiltalepunktene om krigsforbrytelser med dommer fra tysk høyesterett før og etter første verdenskrig, prøyssisk militærlov fra 1845 og østerriksk lov. Aktor søkte å vise at tiltale basert på eksisterende tyske og østerrikske lover og presedens var tilstrekkelig og at lover med tilbakevirkende kraft ikke var påkrevd. De tiltalte benektet ikke at de deltok i massedrap, inkludert Babij Jar, men understreket at de selv ville blitt drept om de ikke fulgte ordre.[16]

Dachau-prosesseneRediger

Dachauprosessene (tysk: Dachauer Prozesse; engelsk: Dachau Trials) var 489 militære straffesaker mot over 1600 krigsforbrytere. Sakene ble gjennomført 1945-1948 av den amerikanske okkupasjonsmakten inne i Dachau konsentrasjonsleir som da var gjort om til interneringsleir for mistenkte krigsforbrytere. Sakene ble ført mot blant andre mannskap fra leirene Buchenwald, Flossenburg og Mauthausen i tillegg til Dachau selv. Til forskjell fra Nürnbergprosessen som handlet om rikets toppledere, var de tiltalte i Dachau tjenestemenn på laveste nivå. Domstolen var satt som en amerikansk militærdomstol (dommerne og aktor var offiserer) og ble ført i henhold til amerikanske regler. Sakene ble ført i regi av Judge Advocate General's Departement, den amerikanske hærens juridiske kontor. I henhold til London-avtalen av 8. august 1945 skulle hver av okkupasjonsmakten straffeforfølge mistenkte i hver sine soner. Dachau ble valgt til rettslokale fordi det var den eldste leiren og mange av forbrytelsene hadde skjedd der, dessuten var det egnede bygninger med innlagt vann og fungerende oppvarming.[111][112][113]:29

Dachau og de andre leirene var i utgangspunktet ikke utryddelsesleirer og fangene døde hovedsakelig av hardt arbeid, sult og sykdom. Jødiske fanger i Dachau og andre leirer fikk særlig brutal behandling. I Dachau var omkring en tredjedel av de internerte jødiske. Over 90 % av de internerte i Dachau var sivile. Etter invasjonen av Sovjetunionen ble sovjetiske krigsfanger flyttet til Dachau hvor de fleste ble henrettet. Mot slutten av krigen ble leirer i øst evakuert og de internerte flyttet til leirer i Tyskland og Østerrike, blant annet til Dachau.[114]

Otto Moll var ansvarlig for driften av gasskamrene og krematoriene i Auschwitz-Birkenau mai-september 1944. Han ble dømt i Dachau-hovedprosessen og henrettet 1946 i Landsberg am Lech.[115]

Fritz Dietrich beordret massakrer i Liepāja.[116] Etter krigen ble han dømt for å ha henrettet syv allierte flyvere i Saar-området, massakrene i Liepāja var ikke et tema. Dietrich ble hengt i Landsberg fengsel. Dietrich hadde doktorgrad i kjemi.[117][118][119]

Benådninger og etterspillRediger

 
Fra Einsatzgruppenprosessen («United States vs. Otto Ohlendorf et al») dommeren John J. Speight, Michael A. Musmanno (leder), og Richard D. Dixon.

I den første Nürnbergprosessen (hovedprosessen) ble dødsdommene fullbyrdet etter kort tid. Innen dommene ble avsagt i Einsatzgruppenprosessen hadde var det politiske klimaet endret og de amerikanske tjenestemennene var mindre ivrige etter å henge de dømte. Denne nølingen ga de dømte tid til å mobilisere støttespillere.[120]

John J. McCloy overtok som øverste amerikansk leder i 1949 etter at Konrad Adenauer var valgt til den først kansleren for Vest-Tyskland. På det tidspunktet var det i Landsberg fengsel 16 dødsdømte som ventet på fullbyrdelse av dommen, blant disse var Martin Sandberger og 13 andre dømte fra Einsatzgruppenprosessen. McCloy inntok en annen linje enn forgjengeren general Clay som anla en hard linje. McCloy var under sterkt politisk press både i USA og i Tyskland. Han mottok en jevn strøm av ønsker om reduserte straffer og tyske tjenestemenn presset på for å innvilge amnesti til krigsforbrytere inkludert de som var dødsdømt. Theophil Wurm drev lobbyvirksomhet for Sandberger og Eugen Steimle. Wurm var evangelisk biskop av Württemberg, han var en uttalt motstander av de amerikanske krigsforbrytersakene i Tyskland og Wurms sønn Hans hadde vært medlem av NSDAP. Tyske ledere argumenterte med at amnesti ville være gunstig for relasjonen mellom USA og Tyskland.[120][84]

McCloy var fra han tiltrådte innstilt på å ikke fullbyrde dødsdommene og samtidig var han ikke innstilt på å innvilge amnesti. McCloy etablerte da en rådgivende kommisjon ledet av den amerikansk dommeren David W. Peck med oppgave å vurdere redusert straff, spesielt dødsstraffene. Kommisjonen, kalt Peck Panel, leverte sin rapport i august 1950. Deretter ble fem dødsstraffer ble fullbyrdet ved henging 7. juni 1951, blant annet Otto Ohlendorf.[120][121]

Da James Bryant Conant overtok som amerikansk høykommissær gjennomførte han ny vurdering av de gjenværende fangene. En kommisjon fikk i oppdrag å vurdere muligheten for løslatelse uten å undergrave de juridiske grunnlaget for den opprinnelig dommen. Carl Friedrich von Weizsäcker, en bror av Richard von Weizsäcker, arbeidet for å få frigitt fanger i denne fasen. Weizsäcker fikk hjelp av Helmut Becker, Ernst von Weizsäckers advokat og medlem av Heidelberg-kretsen som koordinerte arbeidet for å få løslatt alle tyske krigsforbrytere fra alliert fangenskap.[120]

Benådninger og løslatelser fra allierte fangenskap utover på 1950-tallet skyldtes vesttysk ambivalens til de alliertes rettsprosesser og politisk press i Vest-Tyskland under den kalde krigen. Mens fengslingen av blant annet Alfried Krupp og Erich von Manstein irriterte grupper i Tyskland, ble veteraner, østblokken og jødisk organisasjoner opprørt over at de snart ble løslatt.[11]

Helene Elisabeth von Isenburg sto bak Stille Hilfe (Die Stille Hilfe für Kriegsgefangene und Internierte, en hjelpeorganisasjon for SS-menn i fengsel. Da Forbundsrepublikken (Vest-Tyskland) fikk suverenitet i 1955 ble det etablert en permanent kommisjon (engelsk: Mixed Clemency and Parole Board) for å vurdere gjenværende fanger i Landsberg. I 1955 var det igjen 7 fanger dømt i Nürnberg.[120]

I 1957 var det fire krigsforbrytere igjen i Landsberg: Martin Sandberger, Ernst Biberstein, Adolf Ott og Otto Brinkmann. Amerikanske myndigheter ønsket, som ledd i overgangsavtalen med Forbundsrepublikken, å overlate dem til soning under tysk myndighet, men tyske myndigheter krevde løslatelse. Amerikanske myndigheter ga etter og løslot 5. mai 1958 de fire siste krigsforbryterne. Sandberger mente at det lange fengselsoppholdet hadde renset ham for all skyld.[120]

Eugen Steimle var leder av Sonderkommando 7a og Einsatzkommando 4a som drev massedrap i Sovjetunionen. Han ble dømt til døden i Einsatzgruppenprosessen. Han ble løslatt i juli 1954 og fikk seg i 1955 arbeid som historielærer ved gymnaset i Wilhelmsdorf. Steimle fikk etter løslatelsen hjelp av blant andre Eberhard Müller som han kjente fra sin tid som generalsekretær i den tyske kristelige studentforening.[122][123]

I den nye Forbundsrepublikken («Vest-Tyskland») var rettsprosessene og avnazisfiseringen i regi av de allierte upopulære. Prosessene ble ansett som en trussel mot demokratiseringen av landet. De vesttyske regjeringene forsøkte å reversere mest mulig av de alliertes tiltak under okkupasjonen blant annet ved reintegrering av nazistene i samfunnslivet. Den sovjetiske okkupasjonsmakten utstedte i 1947 et amnesti i østsonen for «nominelle» medlemmer av nazipartiet. Også i DDR var det et sterkt fall i antall saker etter 1950. Både i Vest-Tyskland og DDR ble det skapt et selvbilde som ofre.[2]

BelsenprosessenRediger

Irma Grese ble tiltalt i Belsenprosessen og henrettet ved henging i desember 1945. Hun hadde hovedsakelig vært vakt i Auschwitz (der hun begynte under 20 år gammel) før hun var kort tid i Bergen-Belsen. Grese var kjent for sin brutale og sadistiske behandling av fangene. Rettssaken mot Grese ble bredt omtalt i tysk presse. Hun uttrykte ingen anger.[124]

AndreRediger

Etter krigen ble Hinrich Lohse av en domstol i Bielefeld dømt til 10 års fengsel. Han slapp ut i 1951 på grunn av dårlig helse. Lohse vitnet i senere saker mot politimenn og medlemmer av SS. Da det ble igangsatt undersøker av Rikskommissariat Ostland var Lohse død og kunne ikke stilles til ansvar.[125][126]

Tyske domstolerRediger

 
SS-Rottenführer Stefan Baretzki (helt til høyre på bildet) ble dømt til livstid i Frankfurt. Fotografiet er fra Auschwitzalbumet på seleksjonsrampen i Auschwitz sommeren 1944 med stokken han brukte til å slå fangene med. Baretzki var ansvarlig for drive de ankomne fra rampen til gasskammeret.[127][128]

Ulm-Einsatzgruppen-prosessenRediger

Den første store saken under tysk lov var Ulm-Einsatzgruppe-prosessen i 1958 og vakte stor oppsikt i Vest-Tyskland. Ti Gestapo-menn fra Tilsit-kommandoen ble tiltalt for drap på over 5000 jøder i Litauen. Noen av dem var SS-medlemmer. Saken begynte fordi en overlevende tilfeldig oppdaget Bernhard Fischer-Schweder som hadde vært politisjef i Memel.[129] Süddeutsche Zeitungs overskrift var: «Noch sind die Mörder unter uns». Saken viste at nazistenes forbrytelser i Øst-Europa ikke var skikkelig etterforsket. Forbundskansler Konrad Adenauer sørget for å opprette «sentralkontoret for etterforskning av nazistenes forbrytelser» (Zentrale Stelle der Landesjustizverwaltungen zur Aufklärung nationalsozialistischer Verbrechen) i Ludwigsburg.[130]

Max TäubnerRediger

Vesttyske myndigheter reiste i 1959 sak mot Max Täubner som på eget initiativ hadde sørget for at troppen han ledet drepte flere tusen jøder Ukraina og Hviterussland. Saken ble avvist av domstolen med begrunnelsen at han allerede var dømt av SS under krigen og at han i henhold til den tyske grunnlovens paragraf 103 ikke kunne dømmes på nytt for det samme forholdet. Den tyske påtalemakten brakte saken helt til den føderale høyesteretten med samme resultat. I 1973 vitnet Täubner i saken mot en av de underordnete og Täubner kunne da ikke huske hvilke overgrep han og hans tropp hadde utført. Under krigen hadde Täubner som den eneste blitt dømt av en SS-domstol for handlinger under holocaust. Täubner ble dømt for å ha fotografert massedrapene og for mangel på disiplin.[131][132]

Frankfurt-Auschwitz-prosesseneRediger

 
Bürgerhaus Gallus i Frankfurt der prosessene ble gjennomført fra 1963.
 
Klaus Dylewski ble i Frankfurt dømt til fem års fengsel for medvirkning[133] til minst 750 mord. Han slapp ut etter tre år i fengsel.

Utdypende artikkel: Auschwitzprosessene i Frankfurt

I 1963-1965 gjennomførte Forbundsrepublikken (Vest-Tyskland) sin egen Auschwitz-rettssak i Frankfurt, også kalt Frankfurt-prosessen, den andre Auschwitzprosessen eller den første Auschwitzprosessen i Frankfurt. Dette var den mest omfattende og trolig den viktigste prosessen i forbindelse med rettsoppgjøret i Tyskland etter krigen. Prosessen omfattet 22 personer som hadde tjenestegjort som blant annet vakter i Auschwitz. Lydopptak til hjelp for dommerne ble bevart og ble ikke ødelagt som planlagt.[11][134][135] Blant de tiltalte var gestapopersonell, leger og en tidligere fange som hadde tjenestegjort som kapo. Saken ble innledet 20. desember 1963 for Schwurgericht (delstatsretten). Dokumentene fra prosessen utgjør 124 bind, retten hørte 350 vitner, og sluttprosedyren alene varte i 3 måneder. Domstolen konkluderte med syv livstidsdommer, ti dommer på tre til 14 år, tre frifinnelser og to saker ble trukket av medisinske grunner.[17]

Arrestasjonen av Richard Baer i 1960 var en stor seier for påtalemakten i Frankfurt: Etter at to Auschwitz-kommandanter var henrettet i Polen etter krigen var Baer den høyest rangert i live. Han døde i varetekt sommeren 1963 to måneder etter at tiltalen var klar. Baers død innebar at påtalemaktene ikke kunne stille hele hierarkiet i Auschwitz for retten som planlagt. Baers død gjorde det også lettere for forsvarerne å trekke i tvil at underordnete hadde frihet til å ta egne avgjørelser.[136][137]

Tysk lov krevde at både selve drapshandlingen og intensjon («blodtørst») måtte bevises for å dømme noen for mord. Tyske myndigheter la vekt på at nazister og deres medhjelpere skulle dømmes etter lover som gjaldt da forbrytelsene ble begått, i Tysklands tilfelle var det straffeloven av 1871. Mord måtte inngå i tiltalen fordi mindre alvorlige forbrytelser hadde en foreldelse på 10 år. Fordi personell i Auschwitz handlet i henhold til regler og ordrer som i seg selv var onde, måtte «blodtørst» bevises utover SS-standard. Uten slikt motiv ville de ikke være skyldige i mord, bare i medvirkning. Det var flere og mer pålitelige vitnemål i sakene mot lavere funksjonærer som beveget seg blant de internerte i Auschwitz. For eksempel ble Robert Mulka (Höß' adjutant og del av toppledelsen for Auschwitz) bare dømt for medvirkning til 3000 drap og fikk 14 års fengsel, mens Unterscharführer (korporal) Josef Klehr som moret seg med å drepe pasienter med fenol ble dømt for 475 mord og satt i fengsel resten av livet. Klehr ble et monster som tyskere flest kunne distansere seg fra.[11] Johan Vogt bemerket at mange av funksjonærene fra Auschwitz tiltalt i Frankfurt fremsto som skikkelige og «brave» borgere som var overrasket over at de ble trukket for retten: «Vi alle gjorde intet annet enn vår plikt, selv om det ofte falt oss tungt og selv om det gjorde oss fortvilt.»[138]

For Oswald Kaduk, Josef Klehr, Wilhelm Boger og Stefan Baretzk ble dømt for mord blant annet fordi de ikke bare gjennomførte drap etter ordre, men gjorde det ivrig, til overmål og på eget initiativ. Baretzki, Boger og Klehr ble dessuten dømt for medvirkning til massemord. Baretzki ble dømt for medvirkning til mord på minst 5000 mennesker i forbindelse med «seleksjon» på ankomstrampen. Klehr viste ivrig og villig initiativ ved å drepe jøder med fenolinnsprøytning i hjertet og ved ivrig tjeneste ved gasskammeret.[139][140] I rettssalen innrømte Baretzki at propagandafilmen Jud Süss (av Veit Harlan) ble vist for SS-mannskapet for å oppildne dem før aksjoner mot jødene.[141]

Prosessene var gjenstand for stor oppmerksomhet i Vest-Tyskland og ble uvanlig bredt og detaljert dekket av de ledende tyske avisene. Den detaljerte gjengivelsen av grusomhetene i avisene gjorde det mulig for allmenheten å distansere seg fra gjerningsmennene. Martin Walser mente at det viktigste ikke var prosessenes strafferettslige resultat, men opplæringen (tysk: Aufklärung) av en befolkning som ellers ikke ville erkjenne det som hadde skjedd. Fordi folk som Heydrich, Himmler eller direktørene i IG Farben ikke satt på tiltalebenken ville historien være glemt så snart avisen fokuserte på andre hendelser. I 1965 uttrykte 57 % ar de var motstandere av ytterligere rettsprosesser mot nazistene (spørsmålet i undersøkelsen gjaldt ikke Auschwitz konkret), i 1958 var tallet 34 %. Motstand mot flere rettssaker var begrunnet i at det skadet Tysklands omdømme internasjonalt, at det var sløsing med ressurser eller at det var bedre å slutte med det. Motstand mot prosessene kan også skyldes ubehaget ved at de fikk den jevne tysker til å føle seg moralsk medskyldig. Samtidig pågikk det i Tyskland en bred debatt om foreldelsesfrist for forbrytelser begått i nazitiden.[17] Devin Pendas skriver at Frankfurt-prosessen til en viss grad tjente pedagogiske formål overfor vesttyskerne som slik skulle bli kjent med Holocaust i full offentlighet. Men ifølge Pendas var tysk lovs fokus på overgrep og tortur utført av enkeltpersoner til hinder for en bred offentlig erkjennelse av det systematiske folkemordet.[2]

I 1967-1968 ble den tredje prosessen i Frankfurt gjennomført. Saken ble ført mot to tidligere fanger som hadde vært kapos i Auschwitz.[142]

Majdanek-prosessen i DüsseldorfRediger

Vesttyske myndigheter gjennomførte fra 1975 en egen prosess mot personell fra Majdanek. Sakene ble avholdt i Düsseldorf til 1981. Tidligere hadde en sovjetisk-polsk domstol avholdt en prosess før krigen var over og Polen gjennomført en Majdanek-prosess 1946-1948.[143][144]

Treblinka-prosessen i DüsseldorfRediger

Vestyske myndigheter gjennomførte fra 1964 en egen prosess mot personell fra Treblinka. Sakene ble avholdt i Düsseldorf. Kurt Franz ble dømt livsvarig fengsel for minst 130 mord[145] og løslatt som gammel da han ble pleietrengende.

EnkeltsakerRediger

 
Foto fra Stroop-rapporten om Opprøret i Warszawagettoen i 1943. Josef Blösche til høyre, henrettet i DDR i 1969. Jürgen Stroop med skyggelue i midten, han ble henrettet i Warszawa i 1952.
 
Propagandafilmskaperen Veit Harlan feirer frifinnelsen sammen med støttespillere utenfor rettslokalet i Hamburg, 23. april 1949.

Franz Stangl rømte til Brasil via Syria og ble utlevert til Tyskland i 1967 og dømt for 400 000 mord i Treblinka. Simon Wiesenthal uttalte at saken mot Stangl var Vest-Tysklands viktigste straffesak dette århundret, og minst like viktig som saken mot Adolf Eichmann i Jerusalem. I retten fremstilte Stangl seg som en som bare utførte ordrer, og han skjøv i sin fremstilling ansvaret for massemordene over på andre. Han ble dømt til livsvarig fengsel og døde i varetekt før dommen var rettskraftig.[146][147][148]

Propagandafilmmakeren Veit Harlan ble etter krigen stilt for retten to ganger for sitt bidrag til naziregimet. Tiltalen omhandlet den grovt antisemittiske Jud Süss og forbrytelser mot menneskeheten. Han ble frikjent av en tysk domstol i Hamburg og dommen ble opprettholdt av den britisk okkupasjonsmyndigheten. Frifinnelsen var kontroversiell blant annet fordi dommeren ved den tyske domstolen, Walter Fritz Tyrolf, selv hadde vært medlem av NSDAP. Tyrolf hadde som dommer for naziregimet dømt folk til døden for småtyveri og for Rassenschande. Leni Riefenstahl ble ikke tiltalt. Harlan var den eneste kunstner som ble stilt for retten og han holdt resten av livet fast ved at han var et hjelpeløst offer for «djevelen» Goebbels' kulturpolitikk.[149][150][151]

SS-offiseren Karl Wolff var stabssjef ved SS hovedkontor, adjutant for Himmler og lenge ansett som «nummer 2» i SS. I siste del av krigen var han HSSPF (SS- og politisjef) for Italia og delte der makten med Albert Kesselring. Av de overlevende hadde bare Kaltenbrunner høyere rang innenfor SS. Han unngikk rettssak i Nürnberg (og opptrådte der bare som vitne), trolig fordi han i forhandlinger med Allen Dulles sørget for tysk kapitulasjon i Nord-Italia våren 1945 («Operation Sunrise»). Wolff kjente godt til utryddelsen av jødene i øst blant annet fra inspeksjonsturer sammen med Himmler, noe som kom frem da han vitnet i saken mot Oswald Pohl. Han ble tiltalt i Vest-Tyskland i 1964 etter Eichmann-saken og der kom det frem at han organiserte jernbanetransport til Treblinka. Han ble dømt til 15 års fengsel og slapp ut etter fem.[152][153]

Murmester og SS-mann Erwin Lambert utformet gasskamrene i Sobibor og Treblinka.[154][155] Han ble dømt til fire års fengsel for medvirkning til mord på minst 100 000 mennesker i Treblinkaprosessen på 1960-tallet.[46] Richard Baer gikk etter krigen i skjul under annet navn, og ble avslørt i 1960 - han døde av hjertestans i vesttysk varetekt.[156]

Viktors Arājs, leder for Arājskommando som tok livet av minst 26 000 sivile i Latvia, ble arrestert i Frankfurt i 1975 og dømt til livsvarig fengsel i 1979 for medvirkning til 13000 drap.[157]

Josef Blösche, soldaten på det kjente bildet fra Warszawagettoen, ble avslørt, dømt og henrettet i DDR i 1969.[158] For DDR var saken mot Blösche en antifascistisk skueprosess. Blösche var en av svært få som ble stilt for retten for deltakelse i dødsskvadronene bak østfronten.[159]

Alfred FilbertRediger

 
Alfred Filbert (1905-1990) var en tysk jurist med doktorgrad. Han var SS-offiser og ledet Einsatzkommando 9.

Alfred Filbert ledet Einsatzkommando 9 som massakrerte minst 18 000 jødiske sivile på østfronten. Han gikk tilbake til et vanlig liv etter krigen inntil han ble dømt til livstid i fengsel i 1962. Filbert slapp ut i 1975 av helsegrunner. Etter krigen hadde Filbert brukt falskt navn «Dr. Selbert» og arbeidet blant annet som banksjef inntil han ble arrestert i 1959.[160][161][162]

Filberts enhet nådde Vitebsk sommeren 1941 og likviderte gettoen der. Offisielt henrettet de partisaner. I denne fasen gikk Einsatzgruppene over fra å drepe bare menn til å drepe kvinner og barn, noe som innebar overgang til rent folkemord. Filbert ble stilt for retten i Berlin samtidig med Adolf Eichmann i Jerusalem. Filbert hevdet i retten at det var en formildende omstendighet at broren Otto ble internert og døde i Buchenwald som fiende av riket. På grunn av behandlingen av broren mente Alfred Filbert at han egentlig var et offer for naziregimet. Filbert forsvarte seg med at han lå under for skam og frykt da han massakrerte jøder på Østfronten, og mente han burde frikjennes. Han skal ha grått under rettssaken og uttrykt anger over ikke å ha nektet å gjennomføre drapene. Som bevis for sin uskyld hevdet Filbert at han også under krigen var nær nervøst sammenbrudd. Filbert argumenterte også med at han bare gjorde sin plikt og videreformidlet ordre om å drepe jødene. Han innrømmet å ha vært nazist, men understreket at han var en anstendig mann som hadde gjort sin plikt fordi han var en ivrig patriot. Filbert innrømmet å ha vært en bøddel, men det var med «skjelvende hånd». Filbert mente han var et ordentlig moralsk menneske og denne åpenbare sannheten burde, mente han, være formildende.[162] Rettssaken avdekket at Filbert fortsatt var en antisemitt. Han ble sluppet ut av fengsel i 1975.[163][164][165]

De siste sakeneRediger

Den tidligere SS-mannen Reinhold Hanning ble i 2016 dømt til 5 års fengsel for medvirkning til 170 000. Han bad om unnskyldning for det som hadde skjedd, men erkjente ikke straffeskyld. Dommen ble anket og Hanning døde før ankesaken var gjennomført.[166][167]

I 2016 ble Oskar Gröning (da 94 år gammel) dømt til fire års fengsel for medvirkning til drap på 300 000 mennesker, de fleste ungarske jøder, i Auschwitz.[168].[169] For retten var det vesentlig at Gröning hadde vært til stede ved sortering av jøder på perrongen i Auschwitz og dermed hadde medvirket til drapene, istedenfor kun å ha vært bokholder (i tysk presse ble han omtalt som «bokholderen fra Auschwitz»).[170] Dommen skapte rettshistorie ved at også medhjelpere til holocaust ble dømt. Tidligere ble John Demjanjuk dømt, men dommen ble ikke rettskraftig fordi Demjanjuk døde før ankebehandlingen.[171]

Den tidligere SS-mannen Bruno Dey (93 år gammel) ble i 2020 av domstol i Hamburg dømt to års betinget fengsel for medvirkning til 5232 mord i Stutthof. Dommen avviste Deys påstand om at han ville ha forlatt leiren om det var mulig. Dommen avviste Days påstand om at han ikke visste hva folk døde av leiren og at det foregikk henrettelser. Dey innrømmet at han hadde hørt skrik fra gasskammeret og ba om unnskyldning for det han hadde vært med på. Dey anså seg som uskyldig i tiltalen. Forsvareren la vekt på Deys ubetydelige rolle i leiren. Rettssaken ble gjennomført ved en domstol for ungdomsforbrytere fordi Dey var 17 år da han i 1944 begynte tjeneste i Stutthof. Dey arbeidet som vaktmann blant annet i vakttårnene og medvirket ikke direkte i drapene.Saken mot Dey antas å bli den siste nazi-rettssaken i Tyskland.[172][173][174] Til forskjell fra tidligere legger dommen til grunn at vakter som Dey ikke bare ble tvunget inn i systemet, men handlet av fri vilje.[175] Historikeren Stefan Hördler vitnet og fortalte at flere tusen SS-menn etter eget ønske ble overført fra leirtjeneste til fronten, ifølge dommen benyttet ikke Dey denne muligheten og ble i leiren til april 1945. Stutthof var en relativt liten konsentrasjonsleir og ble opprinnelig brukt til internering av polske politikere og intelligentsia, men i løpet av 1944 ble den hovedsakelig brukt til internering og drap på jøder overført fra de baltiske landene, fra Auschwitz og fra Ungarn.[176]

Rettsprosesser i andre landRediger

PolenRediger

 
Rudolf Höß var kommandant for Auschwitz. Han vitnet i Nürnberg, og ble deretter utlevert til Polen der han ble dømt. Han ble i 1947 hengt i Auschwitz - den leiren han selv hadde bygget opp.

Til midten av oktober 1945 var 300 nazister dømt og hengt i Polen.[5] I henhold til Moskva-erklæringen av 1. november 1943 ble omtrent 800 mistenkte utlevert til Polen i årene 1945-1949.[16]

Auschwitzprosessen foregikk i Kraków i regi av polske myndigheter og dels mot personer utlevert fra de allierte, blant andre Arthur Liebehenschel som var Rudolf Höß' etterfølger som kommandant. Höß ble dømt og henrettet i 1947 før de andre Auschwitz-sakene. Liebehenschel ble utlevert til Polen og hengt etter Auschwitzprosessen.[177]

Amon Göth ble utlevert til Polen sammen med Höß og stilt for retten ved Polens nasjonale tribunal (Najwyzszy Trybunal Narodowy) i 1946. Bare syv saker ble ført for dette tribunalet før det ble oppløst. Til forskjell fra rettssakene i Sovjetunionen gjorde prosessene i Polen det klart at ofrene var jøder og at det dreide seg om folkemord («holocaust» var ikke et vanlig uttrykk på den tiden) som omfattet både jøder og ikke-jøder. Anklagen mot Göth omfattet drap på «omkring» 8.000 personer (personlig eller ved ordre) samt mishandling av fanger slik at de døde. Påtalemaktens beviser besto blant annet av øyevitner som beskrev Göths egenhendige medvirkning i drap. Retten avviste at Göths virksomhet var militært begrunnet, han ble funnet skyldig på alle punkter og hengt.[114][16]

I Gdańsk ble det i 1946 og 1947 gjennomført fire prosesser mot SS-menn og vakter i Stutthof konsentrasjonsleir. De var tiltalt for drap på opp til 85000 personer. Sakene ble ført for en polsk-sovjetisk domstol.[178] Senere ble det gjennomført ytterligere to prosesser i Toruń og Gdańsk. I alt ble 72 SS-menn og 6 kvinnelige vakter dømt.

Jürgen Stroop ble dømt til døden av et amerikansk militærtribunal i Dachau blant annet for drap på over 1000 amerikanske og britiske krigsfanger. Han ble deretter utlevert til Polen, dømt for utslettelsen av Warszawagettoen og andre massedrap, og hengt i Warszawa i 1952.[5] Arthur Greiser forsvarte seg med at han bare fulgte ordre og hevdet at han i sin sjel var i mot det han iverksatte.[179] Greiser ble dømt av en polsk domstol og hengt i 1946 foran 15.000 tilskuere ved det som var den siste offentlige henging i Polen.[180] Jakob Sporrenberg ble dømt av en polsk domstol og hengt i 1952.[181][114]

Hans Aumeier var stedfortredende kommandant i Auschwitz og på slutten av krigen kommandant for Grini fangeleir. Han ble arrestert og overført til forhør i Storbritannia. Deretter utlevert til Polen der han ble dømt til døden og hengt i 1948. Han viste ingen anger og mente han var syndebukk.[182]

Erich Koch ble dømt til døden av en polsk domstol, dommen ble etter hvert omgjort til livsvarig og han døde i 1986 som den siste gauleiter fra nazitiden.

SovjetunionenRediger

 
Friedrich Jeckeln (stående) under rettsoppgjøret i Riga i 1946, han ble dømt og hengt offentlig i sentrum av Riga. Jeckeln utformet en egen metode for massedrap, blant annet for å utnytte plassen i massegraven best mulig og for å spare ammunisjon: Før henrettelsen måtte ofrene legge seg med ansiktet ned over de døde («sardinmetoden»).[183][184]

I Latvia ble omkring 2000 latviere dømt av sovjetiske myndigheter for krigsforbrytelser på tysk side. Etter 1991 har et titalls dømte blitt rehabilitert av det nye regimet. Det var to latviske SS-divisjoner og omkring 100 000 latviere tjenestegjorde i SS eller reservepolitiet.[185] Friedrich Jeckeln ble tatt til fange av Sovjetiske styrker, dømt, og hengt i sentrum av Riga foran flere tusen tilskuere. I rettssaken fortalte vitnene at Jeckeln var en ivrig og målrettet massemorder som gikk mye lenger enn bare å adlyde ordre. Sammen med Hans-Adolf Prützmann og Erich von dem Bach-Zelewski hadde Jeckeln nøkkelroller i gjennomføring av holocaust i de erobrede delene av Sovjetunionen. Jeckeln anså Himmler som den øverste ansvarlige for holocaust, sammen med Göring.[186]

I 1991 begynte Litauen å rehabilitere enkelte litauere dømt som krigsforbrytere (blant annet ved medvirkning til massemord på jøder) av sovjetiske domstoler etter andre verdenskrig. Målet var dels å undergrave legitimiteten til det sovjetiske styret i Litauen etter andre verdenskrig.[187] Etter 1990 oppdaget amerikanske myndigheter flere titalls litauere i USA med bakgrunn som kollaboratører med nazistene. Etter amerikanske lov kunne de ikke straffeforfølges, i stedet ble statsborgerskapet inndratt og de måtte reise tilbake til Litauen. Litauiske myndigheter åpnet sak bare etter internasjonalt press, men det resulterte ikke i domfellelse. Folkemordsmuseet i Vilnius (litauisk: Genocido aukų muziejus, senere endret navn til museet for okkupasjon og frihetskamp) omfatter ofrene for sovjetisk okkupasjon, ikke ofrene for holocaust.[188]

Gustav Lombard ledet drap på 11 000 jøder i Pripjatmyrene, han ble dømt til 25 års fengsel i Sovjetunionen og slapp fri i 1955.[92]

Etter krigen begynte sovjetiske myndigheter igjen med offentlige rettsprosesser. Den første ble avholdt i Smolensk i 1947 der ti lavere tyske offiserer ble stilt for retten, trolig med politiske eller ideologiske motiv. Sovjetiske myndigheter gjennomførte enkelte saker mot nazister til ut på 1960-tallet. I alt ble rundt 25.000 tyske og østerrikske borgere stilt for retten i Sovjetunionen de første årene etter krigen.[114]

På 1980-tallet inndro USAs høyesterett Feodor Fedorenkos statsborgerskap fordi han hadde unnlatt å opplyse om sin rolle som vakt i Treblinka. Fedorenko ble deportert fra USA til Sovjetunionen i 1984, dømt etter at han erkjente skyld og henrettet i 1987.[16][189] Fedorenko ble pålagt å forlate USA og fikk muligheten til å reise til et land som ville ta i mot ham. Han hadde fortsatt familie (kone og barn) i Sovjetunionen og hadde besøkt dem flere ganger på 1970-tallet. Han reiste i 1984 frivillig til sin første kone på Krim og bodde sammen med henne ett år før han ble arrestert. I Treblinka ledet han et kommando på 200 ukrainere som blant annet drev gassing av fanger. En av hans oppgaver var å hindre personer vei inn i gasskammeret å stikke av.[114] Fedorenko var den første antatte naziforbryter som ble utvist fra USA til Sovjetunionen. Den andre utviste var estiskfødte Karl Linnas som ble dømt til døden av en sovjetisk domstol i Estland for sitt virke i en konsentrasjonsleir i landet. Han hadde utvandret til USA og fikk statsborgerskapet inndratt på 1980-tallet. Linnas døde av sykdom på sykehus i Leningrad.[190][191]

Kharkov-sakenRediger

 
Minnesmerke ved Drobotskij Jar utenfor Kharkov.

Sovjetiske myndigheter gjennomførte i desember 1943 straffesak mot tre tyske og en sovjetisk borger. De fire ble dømt og straks hengt offentlig midt i byen. Dette var den første saken de allierte førte mot tyskere og prosessen ble lagt opp etter vestlig mønster og med stor offentlig oppmerksomhet. Blant annet laget sovjetiske myndigheter en lang dokumentarfilm om saken og viste den blant annet på kinoene i Moskva. Tilhørerne til rettssaken ble skiftet ut hver dag for å sikre mest mulig oppmerksomhet. Rettssaken ble gjennomført i en stor sal i Kharkovs teater. Et engelskspråklig referat fra rettssaken ble gitt ut i 1944 for det amerikanske og britiske markedet. Utenlandske journalister var til stede siste dag av rettssaken. Tidligere i 1943 hadde sovjetiske myndigheter avholdt rettssak i Krasnodar mot 11 sovjetisk borgere tiltalt for forræderi. Den sovjetiske hæren hadde også gjennomført en del summariske militære rettsprosesser (fulgt av umiddelbar henrettelse) mot tyske krigsfanger. Tiltalen i Kharkov-saken gjaldt drap på sivile i Kharkov hvorav nesten alle jøder og var i praksis en sak om Holocaust. Ofrene ble i Kharkov-saken definert som «fredelige sovjetiske borgere» snarere enn som jøder drept som ledd i omfattende folkemord. Rettssaken ble ført etter at Kharkov var endelig befridd fra den tyske okkupanten i Det fjerde slaget om Kharkov. Holocaust i Kharkov begynte 15. desember 1941 etter at tyske styrker erobret byen i oktober 1941. Rundt 16.000 jøder ble massakrert og dumpet i ravinen Drobitskij Jar. De tre tyske tiltalte var lavere offiserer (en kaptein, en SS-fenrik, og en korporal) og var trolig valgt ut for å representere ulike deler av den tyske okkupasjonsmakten (Abwehr, SD og det hemmelige militærpolitiet). De tiltalte fortalte at den tyske overkommandoen oppfordret til overgrep mot sivile og dekorerte soldater som utførte ordren om å utrydde sovjetiske borgere. De fortalte blant annet om bruk av gassvogner. Forsvaret la til grunn at soldatene bare utførte ordrer (og ordrenekt ville føre til krigsrett) og at naziregimet og ledere høyere opp var de egentlige ansvarlige. Kharkov-saken regnes som en skueprosess gjennomført med tanke på publikum. Bazyler og Tuerkheimer skriver at de tiltalte faktisk hadde begått de gjerningene de var tiltalt for og derfor må regnes som skyldige. Etter Roosevelts og Churchills ønske gjennomførte ikke Stalin flere profilerte prosesser mot tyskere av frykt fro at naziregimet ville gjøre det samme med vestlige krigsfanger. Sovjetiske myndigheter gikk da tilbake til sin praksis med hemmelige rettssaker.[192][114][12]

TsjekkoslovakiaRediger

Republikken Slovakias ledere Vojtech Tuka og Josef Tiso ble dømt til døden og henrettet i Tsjekkoslovakia i 1946. Rettssakene ble ansett som et internt anliggende i Tsjekkoslovakia og ikke som en del av det internasjonale rettsoppgjøret. Saken mot Tiso inngikk i en intens maktkamp i Tsjekkoslovakia etter krigen. Dommen mot Tiso ble av en del betraktet som en tsjekkisk eller kommunistisk hevn.[193]:5 Nasjonalister i Slovakia forsøkte å sabotere rettsoppgjøret mot lederne i Republikken Slovakia.[194]:174

Kurt Daluege, sjef for Ordnungspolizei til 1942, ble utlevert til Tsjekkoslovakia og dømt og henrettet der for sine forbrytelser i landet.[186] Hermann Höfle, HSSPF i Slovakia, ble dømt og hengt sammen med ambassadør Hanns Ludin i Bratislava.[195] Karl Hermann Frank styrte protektoratet sammen med Daluege. Han ble dømt og i mai 1946 hengt offentlig i Praha med flere tusen tilskuere. Wilhelm Frick var riksprotektor etter Heydrichs død og formelt Franks overordnete.[196][5][197]

Dieter Wisliceny ble utlevert til Tsjekkoslovakia, dømt til døden for massemord og hengt i Bratislava 4. mai 1948. Han hadde også medvirket til holocaust i Ungarn og i Hellas.[198]:263[199][200] Wisliceny medvirket som vitne i Nürnberg og dette vitnemålet ble senere en vesentlig del av saken mot Adolf Eichmann i 1961.[201][202] Israelske agenter i Hagana forhørte Wisliceny på cellen i Bratislava om Eichmann og Wisliceny sa blant annet: «Hvorfor skal jeg henges alene? Eichmann burde henge ved siden av meg.» Wisliceny skrev i et brev før han ble hengt: «Jeg er overbevist om at Eichmann er i live og holder seg skjult i Østerrike.»[203]

ØsterrikeRediger

SS-Hauptsturmführer Siegfried Seidl var blant annet kommandant for Theresienstadt. I Ungarn medvirket han som rådgiver ved internering og deportering av jøder flere steder. Han ble arrestert, dømt og henrettet i Østerrike i 1946. SS-Hauptsturmführer Franz Novak unngikk rettsforfølgelse i 15 år. I 1972 ble Novak i Wien dømt til syv års fengsel etter en serie rettssaker som begynte i 1964.[204]

Ernst Lerch, Odilo Globocniks assistent i Lublin, flyktet fra alliert fangenskap og levde deretter som en fri mann til 1972 da han ble stilt for retten blant annet etter påtrykk fra Simon Wiesenthal. Etter to dager i retten frafalt den østerrikske påtalemakten tiltalen av uklare grunner.[205][206] Mossad planla å drepe Lerch på 1980-tallet.[207][208]

I 1972 gjennomførte østerriksk rettsvesen i Wien en Auschwitz-prosess som prosessen i Frankfurt. Bare to personer ble stilt for retten. De to hadde vært arkitekter for SS og hadde hatt ansvar for utforming og oppføring av gasskammeret i Birkenau. De ble frikjent uten at saken fikk særlig oppmerksomhet i Østerrike.[209]

JugoslaviaRediger

 
Wilhelm Fuchs (til venstre) ble hengt i Beograd i 1947, Kurt Daluege (i midten) ble hengt i Pankrác-fengselet i Praha, Otto Winkelmann (til høyre) var ledende SS-offiser under Holocaust i Ungarn;[210] Winkelmann ble ikke tiltalt, foto fra 1940.

Wilhelm Fuchs og August Meyszner, SS-ledere i Sovjetunionen og Jugoslavia, ble utlevert til Jugoslavia, dømt og hengt i Beograd - holocaust spilte en liten rolle i rettssaken. Erwin Rösener, HSSPF for alpeområdet, ble hengt i Ljubljana i august 1946.[5] Gestapo-enheter innenfor Meyszners ansvarsområde drepte blant annet 8000 jødiske kvinner og barn i Sajmište konsentrasjonsleir. Meyszner omtales som en av de mest blodtørstige lederne i naziregimet. Meyszner var østerriker og begynte karrieren som offiser i Østerrike-Ungarn. Meyszner var involvert i oppstanden som i 1934 ledet til drapet på Engelbert Dollfuß og flyktet deretter til Tyskland hvor han begynte i politiet.[211]

I henhold til våpenhvileavtalen utleverte Ungarn flere ledende offiserer til Jugoslavia siktet for massakrer på serbere og jøder i Bačka. Generalene Ferenc Szombathelyi og Ferenc Feketehalmy-Czeydner ble dømt av ungarsk domstol før de ble utlevert til Jugoslavia hvor de ble dømt og hengt. Generalmajor József Grassy og kaptein Márton Zöldi ble i Ungarn dømt til døden (blant annet for aktiv medvirkning til holocaust i 1944) og utlevert til Jugoslavia hvor de ble dømt og hengt.[212][213]

UngarnRediger

 
Monument over Miklós Horthy i Somogy fylke, Ungarn. Landets jøder ble deportert til Auschwitz mens Horthy var statsoverhode. Han ble etter krigen ikke stilt for retten og USA nektet utlevering til Jugoslavia.[214]

Utdypende artikkel: Holocaust i Ungarn

Rettsoppgjøret mot hovedmennene for jødeutryddelsen i Ungarn begynte 29. oktober 1945. László Bárdossy, statsminister 1941-1942, ble dømt til døden og henrettet ved skyting 10. januar 1946. Béla Imrédy ble dømt blant annet for antijødiske tiltak i årene 1938–1939 og tjeneste for Sztojays regjering, han ble henrettet i februar 1946.[215][216] László Ferenczy ble stilt for retten og ble hengt 31. mars 1946.[217] Gábor Vajna, innenriksminister 1944–1945, ble dømt og hengt 12. mars 1946, sammen med Szálasi.[218]

Ferenc Szálasi ble dømt av en folkedomstol i Budapest og henrettet 12. mars 1946.[219][220][221] Szálasi ble dømt for forbrytelsen mot jødene, særlig i Budapest, og politisk-militært virke som nesten la landet i ruiner.[222]

Sztójay ble dømt til døden av en folkedomstol og henrettet 22. august 1946.[223] László Baky og László Endre ble hengt 29. mars 1946, etter å ha blitt dømt av en folkedomstol 2. januar. Tibor Ferenc, rettens formann, uttalte at de utførte instruksene fra Adolf Eichmann entusiastisk. Tibor Ferenc vitnet senere under saken mot Eichmann i Jerusalem.[213] Andor Jaross ble henrettet ved skyting 14. april 1946. Baky, Jaross og Endre ble dømt for aksjonen mot jødene, samt for samarbeid med SS om å undergrave Ungarns interesser.[222]

Otto Winkelmann vitnet blant annet i saken mot Szálasi og Béla Imrédy, men ble ikke selv tiltalt. Horthy var krigsfange hos amerikanske styrker i Tyskland etter krigen. Jugoslavia forlangte Horthy utlevert for massakrer utført av den ungarske hæren i Bačka, det nordlige Jugoslavia. Regjeringen i Ungarn viste lite interesse for å få Horthy hjem og trakk tilbake utleveringskravet. Stalin viste en viss sympati med Horthy og hadde vært forberedt på samarbeid med ham. USA avviste utlevering til Jugoslavia og løslot Horthy som levde resten av livet som fri mann i Portugal. Flere hundre mistenkte krigsforbrytere ble utlevert fra de allierte i Tyskland til Ungarn.[224][213]

RomaniaRediger

 
Ion Antonescu oppstilt for å bli henrettet, 1. juni 1946.

Jødene i det rumenske kjerneområdet (Regat og Vallakia) samt det sørlige Transilvania ble i hovedsak ikke rørt under holocaust. Ion Antonescu ble etter krigen stilt for retten, dømt for krigsforbrytelser og høyforræderi, og henrettet. Forskere betrakter ham som en krigsforbryter med ansvar for folkemord, mens blant en god del rumenere anser ham som en helt og modig patriot som vernet om landets suverenitet.[225]

I Romania ble det på samme måte som i Ungarn gjennomført rettssaker i folkedomstoler. I Cluj (som var okkupert av Ungarn under krigen) ble det avholdt to masserettssaker. I den første var 63 personer tiltalt for overgrep mot rumenere og jøder under den ungarske innmarsjen i september 1940. Utryddelsen av jødene i det nordlige Transilvania (gjennomført av ungarske myndigheter som hadde okkupert området) var tema for den andre saken med 185 tiltalte fra statsadministrasjonen, militæret og politi/gendarmeri samt representanter for lokale myndigheter. I alt ble 25 personer dømt til døden (ingen dødsdommer ble fullbyrdet) og et større antall til livstid i fengsel. Mange ble dømt in absentia, inkludert oberst Tibor Paksy-Kiss, noen av disse ble senere stilt for retten i Ungarn. Mange personer i fengsel ble sluppet fri etter at Romania ble et kommunistregime etter sovjetisk mønster i 1948, inkludert en del fascister dømt til livstid for medvirkning til holocaust.[212]

FrankrikeRediger

 
Carl Oberg (i midten) var sjef for SS og alt tysk politi i Frankrike, han ble dømt til døden i 1958 og benådet av de Gaulle i 1963. Pierre Laval (til venstre) ble dømt for samarbeid med okkupasjonsmakten og henrettet i 1945.[226] Obergs adjutant, Herbert Hagen (til høyre), ble dømt i Køln, 1980, for medvirkning til deportasjoner fra Frankrike.[227]

I Frankrike ble 2345 personer dømt etter krigen, hvorav 1314 in absentia, det er ikke oppgitt hvor mange av disse som var relatert til gjennomføring av holocaust. De franske prosessene handlet i hovedsakelig om drap på franske borgere og om dokumentasjon av motstand mot den tyske okkupasjonen. Franske myndigheter motsatte seg mer enn USA og Storbritannia løslatelse av dømte tyske krigsforbrytere. I 1958 var bare en håndfull tyske igjen i franske fengsler. Carl-Albrecht Oberg og Helmut Knochen ble i 1958 dømt til døden av en fransk domstol. Oberg var HSSPF for Frankrike og Knochen var sjef for Sicherheitspolizei og Sicherheitsdienst. De to var ansvarlige for deportasjon omkring 80 000 personer hovedsakelig jødiske. Straffen ble etter kort tid redusert og de ble benådet av Charles de Gaulle i 1963.[11]

Pierre Laval ble først og fremst dømt for samarbeid med okkupasjonsmakten, og i mindre grad for medvirkning til Holocaust. Laval hadde forsynt tysk krigsindustri med 640.000 arbeidere og deporterte ikke-franske jøder.[228]

Frankrike fikk Klaus Barbie utlevert fra Bolivia i 1983 og stilte ham for retten for deportasjon av over 800 jøder. Saken mot Barbie satte Frankrikes samarbeid med nazistene[11] på dagsorden. Barbie-saken ble på 1980-1990-tallet fulgt av profilerte saker mot nazister og kollaboratører, blant annet Paul Touvier og Maurice Papon.[2] Papon ble i 1998 dømt til 10 år i fengsel for delaktighet i utryddelsen av franske jøder under andre verdenskrig i det som hadde vært den lengste rettsprosessen i Frankrike etter krigen. Tiltalen gjaldt forbrytelser mot menneskeheten ved at han medvirket til deportasjoner til utryddelsesleirene. Han begynte soning av straffen i oktober 1999 og ble løslatt før tiden på grunn av alder og sviktende helse. Etter krigen gjorde han karriere i statsapparatet under Charles de Gaulle og ble en mektig politimester og politiker. I 1961 var han ansvarlig leder for voldelig behandling av demonstranter i Paris, massakren i Paris i 1961.[229][230][231]

NederlandRediger

Karl Eberhard Schöngarth ble i 1946 dømt og hengt i Hameln for å ha henrettet en amerikansk fallskjermsoldat i Nederland. Schöngarth ble ikke dømt for massakrene i Galicja, deltakelse i Wannsee-konferansen eller medvirkning til holocaust i Nederland.[232][233]

NorgeRediger

Utdypende artikkel: Holocaust i Norge

I det norske rettsoppgjøret etter krigens slutt var Vidkun Quisling den eneste nordmann som ble tiltalt for medvirkning til drap.[234] Oppgjøret omhandlet bare hendelser i Norge og for eksempel frontkjempernes handlinger i andre land ble ikke berørt.[235] Andre ble tiltalt bare for medvirkning til deportasjonene. Wilhelm Wagner var den eneste som ble funnet skyldig i forsettlig medvirkning til drap.[236] De norske jødene ble internert og arrestert av norsk politi og ingen norske politifolk ble dømt for dette. Knut Rød i statspolitiet var ansvarlig for aksjonen mot jødene i Oslo og Aker. I saken mot Rød var det ikke tvil om de fakta han var tiltalt for. Han ble frifunnet basert på en samlet vurdering av Røds innsats, fordi han, samtidig som han var i statspolitiet, også hjalp motstandsbevegelsen.[237] Hellmuth Reinhard, Gestapo-sjef i Norge, ble på 1960-tallet av en tysk domstol funnet skyldig i deportasjonene fra Norge, men punktet var foreldet etter tysk strafferett.[238] Heinz Roch tok sitt eget liv i Trondheim 10. mai 1945.

IsraelRediger

Fra 1950 gjennomførte Israel straffesaker mot antatte kollaboratører i konsentrasjonsleirene, i de såkalte kapo-rettssakene. I alt 40 saker ble gjennomført og med ett unntak var ingen tiltalte nazister, knapt halvparten endte med frifinnelse. Det juridiske grunnlaget for disse sakene var en egen straffelov («loven om nazister og nazikollaboratøre») vedtatt i 1950. Loven omhandlet blant annet forbrytelser mot det jødiske folk (denne bestemmelsen var nokså lik folkemordkonvensjonen), forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser. Adolf Eichmann ble i 1962 dømt og henrettet i henhold til denne loven.[239][240]

Adolf EichmannRediger

Utdypende artikkel: Rettssaken mot Adolf Eichmann

 
Hannah Arendt rapporterte fra saken mot Eichmann. Observasjoner fra rettssaken utkom som Eichmann i Jerusalem (graffiti i Hannover)

Adolf Eichmann ble kidnappet fra sitt skjulested i Argentina og stilt for retten i Israel i 1961. Eichmann ble dømt til døden og hengt i Israel i 1962 etter å ha holdt seg skjult i blant annet Argentina siden krigen. Rettssaken ble en internasjonal begivenhet og ofrene for nazistenes utryddelsespolitikk var i sentrum i rettssalen. Dette var en av de mest profilerte sakene med spesiell vekt på holocaust i tiltalen og holocaust i Ungarn var viktig i bevisførselen mot Eichmann. Eichmann fremstilte seg selv som en lydig byråkrat som bare fulgte ordre.[241][242][243][11]

EnkeltsakerRediger

Imre FintaRediger

Imre Finta ble stilt for retten i Canada (dit han hadde utvandret og blitt statsborger i 1950-årene) i 1987. Han var tiltalt for tyveri, ulovlig internering, kidnapping og drap i forbindelse med deportering av 8617 jøder fra Szeged der han var kommandant for gendarmeriet. Interneringen av jødene på et industriområde og deporteringen skjedde under Fintas kommando i 1944. Fintas medvirkning til Holocaust i Ungarn ble gjort offentlig kjent av Canadian Holocaust Remembrance Association og fjernsynskanalen CTV (som viste en dokumentar om Fintas virke under krigen), hvorpå Finta i 1983 saksøkte dem for ærekrenkelser. CTV la frem omfattende dokumentasjon fra øyenvitner i Ungarn og fra overlevende i Østerrike og Israel, hvorpå Finta trakk tilbake søksmålet. I straffesaken ble Finta frikjent i to lavere domstoler og av Canadas høyesterett. Dette var første gangen noen ble tiltalt etter Canadas nye krigsforbryterlover innført i 1987 og Finta ble et symbol på Canadas rettslige håndtering av antatte krigsforbrytere. Høyesterett uttalte i dommen at det var grunnlovsstridig å bruke Canadas strafferett mot Finta. Finta ble opprinnelig dømt in absentia av en ungarsk domstol i 1948. I Canada ble han frikjent fordi han fulgte ordre. Finta døde i 2003 uten å bli straffet for sin medvirkning.[244][245][246][247][248][249] Randolph L. Braham vitnet i saken mot Finta.[250][251]

USARediger

USA avsto fra å rettsforfølge antatte krigsforbrytere innenlands basert på lover innført etter krigen (ex post facto). Istedet ble antatte krigsforbrytere fratatt statsborgerskap og utvist, det gjaldt for eksempel Feodor Fedorenko som ble deporert til Sovjetunionen hvor han ble dømt og henrettet i 1987. Noen krigsforbrytere ble værende og skjermet av amerikanske myndigheter.[16][190]

USA tok i mot omkring 400 000 displaced persons fra Europa frem til 1952. Amerikanske immigrasjonsmyndigheter hadde ikke kapasitet til å grundig bakgrunnssjekk av alle og anslagsvis 10 000 antatt krigsforbrytere kom seg inn i USA på den måten. Personer som hadde oppnådd statsborgerskap på falske premisser kunne få dette inndratt og deportert. Uønskede utlendinger kan ganske enkelt deporteres, mens landets egne statsborgere kan utleveres for rettsforfølgelse i et annet land på dette landets forespørsel. Justisdepartementet opprettet i 1979 en egen etat, Office of Special Investigations, for å etterforske mulige krigsforbrytere med opphold i USA.[3]

Vurderinger og betydning for ettertidenRediger

Hovedprosessen i Nürnberg er en rettshistorisk viktig hendelse og har blitt nøye studert, trolig den mest studerte rettsprosess i historien. Hovedprosessen er gransket mest fra vestlig perspektiv og mindre fra sovjetisk perspektiv. De etterfølgende prosessene i Nürnberg er mindre utforsket.[2]

Hovedprosessen har blitt symbolet på rettsoppgjøret mot nazismen. Den britiske historikeren Donald Bloxham mener at rettssakene i Nürnberg i lang tid ga verden et forvrengt bilde av utryddelsen av Europas jøder. Av juridiske grunner ble den historisk nye tiltalen «forbrytelser mot menneskeheten» pakket inn i tradisjonelle tiltalepunkter om krigsforbrytelser og forbrytelser mot freden. Bloxham mener at holocaust på denne måten ble et underordnet punkt og bare en av flere forbrytelser begått av nazistene. I stedet for å konfrontere tyskerne med holocaust, begravde Nürnberg folkemordet «i krigens ruiner», ifølge Bloxham. Bloxham mener derfor at Nürnbergprosessen ikke var tilstrekkelig pedagogisk når det gjaldt holocaust som var nazistenes største forbrytelse. I de etterfølgende prosessene ble dokumentasjon av folkemordet fragmentert slik at forskerne tross den omfattende dokumentasjonen brukte lang tid på å sette det samme til et hele. Den britiske okkupasjonsmakten vegret seg mot å gjennomføre prosesser som kunne støtte jødiske krav om en stat i Palestina. Jødene var en minoritet i alle europeiske land og jødenes skjebne var ikke sentral i noen lands historie som seg selv under krigen. Den amerikanske rettsteoretikeren Lawrence Douglas mener at aktor i Nürnberg forsøkte å legge vekt på Holocaust så langt som mulig uten å undergrave saken blant annet brukte de annenhånds vitner (engelsk: hearsay) om nazistenes forbrytelser i øst. Douglas mener at saken mot Eichmann kan kritiseres på flere punkter (han ble kidnappet, han ble prøvd i henhold til israelsk lov 1950 (som ble brukt tilbakevirkende), og aktor førte vitner som ikke hadde noe direkte med Eichmanns forbrytelser å gjøre), men mener at det ikke var en skueprosess fordi bevisene mot Eichmann var rikelige (blant annet hans ansvar for holocaust i Ungarn).[11]

 Above all, the Germans had to reckon with their past, and the degree to which this task could be accomplished through trials was limited. If the Israelis were willing to distort the law in the interests of reaching the broader truth, the West Germans were willing to distort the truth in the interests of the law. The Federal Republic, partly thanks to its ambivalence towards Nuremberg, declared trial by ex post facto law to be unconstitutional. 
– Norman Goda[11]

De tiltalt i Nürnberg avviste tribunalets legitimitet og mente det var seierherrenes justis. Forskning av blant andre Richard Overy har vist at de tiltalte tidlig begynte å forberede og tilpasse sin beretning både for å unnslippe dødsstraff og for å sikre sitt eget ettermæle. Notatene fra Leon Goldensohns psykiatriske vurdering dokumenterte også hvordan de tiltalte korrumperte historiske fakta: De tiltalte mente det var Versaillestraktaten som hadde skyld i krigen. Norman Goda, amerikansk historiker og holocaustekspert, fremholder at en slik rettssak ikke er en fullverdig historiefaglig redegjørelse for hendelsene blant annet på grunn av tidspress og at rettsprosessen har andre spilleregler enn forskningen. Goda skriver også at Israel i saken mot Eichmann lot sannhet gå foran lov, mens Tyskland forvrengte sannheten av hensyn til loven. I saken mot John Demjanjuk ble han plassert i Treblinka i stedet for Sobibor fordi saken i stor grad var basert på øyenvitner. I Legeprosessen ble de medisinsk forsøkene og avliving av pasienter vinklet som et ledd i krigsinnsatsen i stedet for som et ledd i folkemordet. Karl Brandt og andre tiltalte mente forsøkspersonene var frivillige eller dødsdømte og at forsøkene dermed kunne begrunnes med den medisinske kunnskapen de frembragte.[11][252]

Se ogsåRediger

NoterRediger

  1. ^ «Accordingly, the aforesaid three Allied powers, speaking in the interest of the thirty-two United Nations, hereby solemnly declare and give full warning of their declaration as follows: At the time of granting of any armistice to any government which may be set up in Germany, those German officers and men and members of the Nazi party who have been responsible for or have taken a consenting part in the above atrocities, massacres and executions will be sent back to the countries in which their abominable deeds were done in order that they may be judged and punished according to the laws of these liberated countries and of free governments which will be erected therein. (…) Thus, Germans who take part in wholesale shooting of Polish officers or in the execution of French, Dutch, Belgian or Norwegian hostages or of Cretan peasants, or who have shared in slaughters inflicted on the people of Poland or in territories of the Soviet Union which are now being swept clear of the enemy, will know they will be brought back to the scene of their crimes and judged on the spot by the peoples whom they have outraged. Let those who have hitherto not imbued their hands with innocent blood beware lest they join the ranks of the guilty, for most assuredly the three Allied powers will pursue them to the uttermost ends of the earth and will deliver them to their accusors in order that justice may be done. The above declaration is without prejudice to the case of German criminals whose offenses have no particular geographical localization and who will be punished by joint decision of the government of the Allies.» Declaration on Atrocities,   Moscow Declarations.
  2. ^ The relevance of this distinction is twofold. First, after Totschlag fell under the statute of limitations in 1960, prosecutors were required to demonstrate that any given Nazi crime met the criteria for Mord in order to bring an indictment. As a result, it became considerably more difficult to indict Nazi criminals after 1960, since it was no longer enough simply to demonstrate that they had killed another human being or even that they had killed thousands; the prosecutor also had to prove that it was a specific kind of killing.45 While it is impossible to give the exact number of potential Nazi killers who could not be brought to trial as a consequence of this distinction, the former Director of the Central Office of the State Justice Ministries for the Investigation of National Socialist Crimes of Violence, Adalbert Riickerl, estimates that it was "considerable."[17]:408

ReferanserRediger

  1. ^ Khomami, Nadia (7. februar 2017). «‘It was as if I had peered into hell’: the man who brought the Nazi death squads to justice». the Guardian (engelsk). Besøkt 8. november 2018. 
  2. ^ a b c d e f g h Pendas, Devin O. (1. juni 2009). «Seeking Justice, Finding Law: Nazi Trials in Postwar Europe». The Journal of Modern History. 2. 81: 347–368. ISSN 0022-2801. doi:10.1086/598922. Besøkt 25. februar 2020. 
  3. ^ a b c d Winicki, N. M. (1989). The Denaturalization and Deportation of Nazi Criminals: Is It Constitutional. Loyola of Los Angeles International and Comparative Law Review, 11, 117.
  4. ^ «Why Did Israel Let Mengele Go?». New York Times (engelsk). 6. september 2017. Besøkt 13. august 2018. 
  5. ^ a b c d e f g h i Patin, N. (2018). Atoning for the Murder of Millions? The Execution of High-Ranking Nazis after the Second World War. Journal of Genocide Research, 20(2), 247-260.
  6. ^ Snyder, Timothy (16. juli 2009). «Holocaust: The Ignored Reality». The New York Review of Books (engelsk). Besøkt 8. august 2018. 
  7. ^ «The Dark Continent: Hitler's European Holocaust Helpers». Spiegel Online. 20. mai 2009. Besøkt 19. oktober 2018. 
  8. ^ Gruner, W. (2012). “Peregrinations into the Void?” German Jews and their Knowledge about the Armenian Genocide during the Third Reich. Central European History, 45(1), 1-26.
  9. ^ a b c d e f g h i Aronson, Shlomo (1. oktober 1998). «Preparations for the Nuremberg Trial: The O.S.S., Charles Dwork, and the Holocaust». Holocaust and Genocide Studies. 2 (engelsk). 12: 257–281. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/12.2.257. Besøkt 17. august 2019. 
  10. ^ «Murray Bernays, Lawyer, Dead; Set Nuremberg Trials Format». The New York Times (engelsk). 22. september 1970. ISSN 0362-4331. Besøkt 7. mars 2020. «After his plan of procedure had been approved by the War and State Departments and by President Harry S. Truman, Mr. Bernays told an interviewer that he had tried to use “or dinary legal methods” in mak ing the blueprint for the Allied tribunals.» 
  11. ^ a b c d e f g h i j k l m Goda, N. J. (2006). Law, Memory, and History in the Trials of Nazis. The International History Review, 28(4), 798-806.
  12. ^ a b KOCHAVI, ARIEH J. (1991). «The Moscow Declaration, the Kharkov Trial, and the Question of a Policy on Major War Criminals in the Second World War». History. 248. 76: 401–417. ISSN 0018-2648. Besøkt 3. august 2020. 
  13. ^ Wolfe, Robert (1980). «Putative Threat to National Security as a Nuremberg Defense for Genocide». The ANNALS of the American Academy of Political and Social Science. 1 (engelsk). 450: 46–67. ISSN 0002-7162. doi:10.1177/000271628045000106. Besøkt 9. august 2020. «Nor could he claim "superior orders" because the IMT (London) Charter ruled out such a defense, except as miti gation. Ohlendorf and some of his fellow defendants in the same case contended that they were convinced at the time that Soviet Jewry was a mainstay of bolshevism and therefore constituted a direct threat to the security of the Third Reich.» 
  14. ^ Ryan, Captions by William (22. november 2016). «Nazis on retreat: the SS holiday camp near Auschwitz – in pictures». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 7. mars 2020. «In 2007 the album was donated, anonymously, to the United States Holocaust Memorial Museum. Where it spent the intervening 60 years is unclear, but one can see why the museum was interested in the photographs. What is disconcerting about them is the contrast between how relaxed the SS appear and what was happening at the camp.» 
  15. ^ Kellerhoff, Sven Felix (20. september 2007). «1944: Die entspannte Freizeit der Massenmörder». DIE WELT. Besøkt 7. mars 2020. «Höcker hat, wie oft in seiner Dienstzeit als engster Mitarbeiter von SS-Sturmbannführer Richard Baer in Auschwitz, seine private Kamera dabei – und macht Erinnerungsfotos.» 
  16. ^ a b c d e f Meier, David A. (1. august 2016). «Forgotten Trials of the Holocaust». Holocaust and Genocide Studies. 2 (engelsk). 30: 368–371. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/dcw038. Besøkt 3. august 2020. 
  17. ^ a b c d e f g Pendas, D. O. (2002):"I didn't know what Auschwitz was": The Frankfurt Auschwitz Trial and the German Press, 1963-1965. Journal of Law & the Humanities, 12(2): 397.
  18. ^ Svarstad, Asbjørn (8. september 2014). «Mannen som forfulgte SS fra Auschwitz». dagbladet.no (norsk). Besøkt 3. april 2021. 
  19. ^ «Dr. Jacob Robinson, Historian,dies at 88». The New York Times (engelsk). 28. oktober 1977. ISSN 0362-4331. Besøkt 18. august 2019. «He was the founder of the institute or Jewish Affairs and was a consultant to Justice Robert H. Jackson, chief counsel at the Nuremberg war crime trials in 1946.» 
  20. ^ Harris, W. R. (2007). A world of peace and justice under the rule of law: from Nuremberg to the International Criminal Court. Wash. U. Global Stud. L. Rev., 6, 689.
  21. ^ a b c Bertosa, Brian (2012). «Canadian Military Journal». www.journal.forces.gc.ca (engelsk). Besøkt 28. oktober 2018. 
  22. ^ Bertosa, Brian. «Canadian Military Journal Vol. 12, No. 1». Canadian Military Journal. Besøkt 11. november 2019. 
  23. ^ Seltzer, W. (1998). Population statistics, the Holocaust, and the Nuremberg trials. Population and Development Review, 511-552.
  24. ^ Bruce Jenkins (2008). The Lost History of Christianity: The Thousand-Year Golden Age of the Church in the Middle East, Africa, and Asia--and How It Died. (engelsk). New York: HarperOne. ISBN ISBN 978-0-06-147280-0 Sjekk |isbn=-verdien: invalid character (hjelp). 
  25. ^ Schabas, W. A. (2008). Genocide Law in a time of Transition: Recent Developments in the Law of Genocide. Rutgers Law Review, 61, 161.
  26. ^ a b Earl, Hilary (1. september 2013). «Prosecuting genocide before the Genocide Convention: Raphael Lemkin and the Nuremberg Trials, 1945–1949». Journal of Genocide Research. 3. 15: 317–337. ISSN 1462-3528. doi:10.1080/14623528.2013.821225. Besøkt 9. august 2020. «As ideological soldiers of the Third Reich they had killed one million civilians, mainly Jews, between June 1941 and July 1943, clear evidence of genocide according to Lemkin's definition of the crime that was circulating in Nuremberg at the time. Even though ‘genocide’ had been articulated when this trial began, the Nuremberg prosecutors did not fully employ it at trial.» 
  27. ^ Wolfe, Robert (1. desember 1998). «Flaws in the Nuremberg Legacy: An Impediment to International War Crimes Tribunals' Prosecution of Crimes Against Humanity». Holocaust and Genocide Studies. 3 (engelsk). 12: 434–453. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/12.3.434. Besøkt 9. august 2020. «For despite their legacy, the Nuremberg trials did accomplish what all later war crimes prosecutions have attempted: they produced incontrovertible evidence of genocide.» 
  28. ^ Sands, Philippe (22. mai 2016). «How the Nuremberg trials found names for the Nazis' crimes». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 9. august 2020. «In studying these materials, Lemkin found a pattern of behaviour to which he gave a label, to describe the crime with which Frank could be charged. He called it ‘genocide’. Unlike Lauterpacht, with his focus on crimes against humanity, which aimed at the protection of individuals, he was more concerned with the protection of groups. He had worked tirelessly to get the crime of genocide into Frank’s trial, but on this last day of the trial he was too unwell to attend.» 
  29. ^ Rawson, A. (2015). Auschwitz: The Nazi Solution. Pen and Sword.
  30. ^ Wistrich, R. S. (2013). Who's who in Nazi Germany. Routledge, s. 76.
  31. ^ a b Potthast, J. B. (2002). Das jüdische Zentralmuseum der SS in Prag: Gegnerforschung und Völkermord im Nationalsozialismus. Campus Verlag, s. 77, 152.
  32. ^ Liebrandt, H. (2017). Josef Terboven, Wilhelm Rediess, Heinrich Fehlis, Franz Böhme–» Wir alle, gleichgültig, welchen Rock wir tragen, bürgen mit unserem Leben dafür, dass die Festung Norwegen gehalten wird.«. In Das Recht mich zu richten, das spreche ich ihnen ab! (pp. 260-266). Verlag Ferdinand Schöningh.
  33. ^ Terje Emberland (2012): Himmlers Norge. Aschehoug.
  34. ^ «Hans Aumeier bygget leir på Mysen». Dagbladet. 16. mai 2015. «To ble henrettet, Hans Aumaier og SS-fenrik Josef Remmele, som i Dachau og Auschwith personlig hadde myrdet dusinvis av fanger på bestialsk vis, mens SS-løytnant Bruno Pfütze, den brutale tidligere sjefen for sigøynerleiren i Auschwitz, valgte å ta sitt eget liv på Akershus.» 
  35. ^ Sandem, Arne (1990). Den siste SS-leiren: SS-Sonderlager - Mysen. [Eidsberg]: Arne Sandem. s. 96. 
  36. ^ Longerich, P. (2010). Holocaust: The Nazi persecution and murder of the Jews. Oxford University Press, Oxford.
  37. ^ Seibel, W. (2016). Persecution and Rescue: The Politics of the “Final Solution” in France, 1940-1944. University of Michigan Press.
  38. ^ «Theodor Dannecker : Nazi Germany». Spartacus Educational. Besøkt 12. april 2020. «At the end of the Second World War Dannecker was arrested by Allied troops and committed suicide on 10th December 1945, while in an American prison camp.» 
  39. ^ Bartrop, P. R., & Grimm, E. E. (2019). Perpetrating the Holocaust: Leaders, Enablers, and Collaborators. ABC-CLIO, s. 73.
  40. ^ «Wannsee-Konferenz: Die kalten Bürokraten des Genozids - DER SPIEGEL - Geschichte». www.spiegel.de (tysk). 20. januar 2017. Besøkt 1. august 2020. «Im Januar 1945 wurde Lange noch zum Befehlshaber der Sicherheitspolizei und des SD im Warthegau befördert. Nach einer Verletzung beging er im Februar Selbstmord, um nicht gefangengenommen zu werden.» 
  41. ^ Strous, R. D. (2009). Dr. Irmfried Eberl, 1910–1948: Mass murdering MD. Israel Medical Association Journal, 11(4), 216-218.
  42. ^ Adler, H. G., & Adler, J. (2017). Theresienstadt 1941-1945: The Face of a Coerced Community. Cambridge University Press, s. 141, 801.
  43. ^ «Yad Vashem». db.yadvashem.org. Besøkt 6. oktober 2018. 
  44. ^ Lehrer, S. (2015). Wannsee House and the Holocaust. McFarland.
  45. ^ Webb, C. (2016). The Belzec Death Camp: History, Biographies, Remembrance. Columbia University Press.
  46. ^ a b Webb, C. (2014). The Treblinka death camp: History, biographies, remembrance. Columbia University Press.
  47. ^ Ingrao, C. (2013). The SS Dirlewanger Brigade: The History of the Black Hunters. Skyhorse Publishing, Inc..
  48. ^ Lukas, R. C. (red.). (2013). Out of the Inferno: Poles Remember the Holocaust. University Press of Kentucky.
  49. ^ Davies, N. (2003). Rising'44: The Battle for Warsaw. Pan Macmillan.
  50. ^ Zander, P. G. (2017). Hidden Armies of the Second World War: World War II Resistance Movements. ABC-CLIO.
  51. ^ Harding, T. (2013). Hanns and Rudolf: The True Story of the German Jew who Tracked Down and Caught the Kommandant of Auschwitz. Simon and Schuster, s. 210-214.
  52. ^ Naftali, Timothy; Goda, Norman; Breitman, Richard; Wolfe, Robert (1. desember 2001). «The Mystery of Heinrich Miiller: New Materials from the CIA». Holocaust and Genocide Studies. 3 (engelsk). 15: 453–467. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/15.3.453. Besøkt 8. desember 2020. 
  53. ^ Tuchel, J. (2017). HEINRICH MüLLER. In The Participants: The Men of the Wannsee Conference (p. 32). Berghahn Books.
  54. ^ Brown, Stephen (31. oktober 2013). «Mystery of Gestapo chief's fate is 'solved', shocking German Jews». Reuters (engelsk). Besøkt 8. desember 2020. 
  55. ^ «Martin Bormann was last seen definitely in a tank in Berlin on May 2, 1945. Does he live? (Published 1973)». The New York Times (engelsk). 14. januar 1973. ISSN 0362-4331. Besøkt 8. desember 2020. «Martin Bormann, Hitler's deputy, has been the most wanted man in Europe for 27 years. Of the major war criminals who were arraigned before the international military tribunal at Nuremberg in 1945, he alone could not be found. His death in Berlin was reported, but could not be confirmed. His survival also was reported but the reports were insubstantial. In the end he was presumed living and sentenced to death in absence.» 
  56. ^ «Martin Bormann | German Nazi leader». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 8. desember 2020. 
  57. ^ «DNA test closes book on mystery of Martin Bormann». The Independent (engelsk). 4. mai 1998. Besøkt 8. desember 2020. «Contrary to legend, Hitler's deputy died in all probability on 2 May 1945.» 
  58. ^ Van, Tonder Gerry. SS Einsatzgruppen: Nazi Death Squads, 1939–1945. Barnsley, UK: Pen & Sword Military, 2018.
  59. ^ «Mossad-agent: Jeg lot Mengele gå». Dagbladet.no (norsk). 2. september 2008. Besøkt 12. august 2018. 
  60. ^ «Why Did Israel Let Mengele Go?». New York Times (engelsk). 6. september 2017. Besøkt 13. august 2018. 
  61. ^ «Ante Pavelić | Croatian fascist leader and revolutionist». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 8. september 2020. 
  62. ^ «Ante Pavelić». Store norske leksikon. 24. juni 2019. Besøkt 8. september 2020. 
  63. ^ Røssum, Jon (1992). Farvel Jugoslavia. Oslo: Samlaget. ISBN 8252138829. 
  64. ^ Aschehougs konversasjonsleksikon. Oslo: Aschehoug. 1950. s. 48. 
  65. ^ Bennett, G.H. Exploring the World of the Second and Third Tier Men in the Holocaust: The Interrogation of Friedrich Jeckeln: Engineer and Executioner. Liverpool Law Rev 32, 1 (2011). https://doi.org/10.1007/s10991-011-9087-z
  66. ^ Arendt, Hannah (16. februar 1963). «Eichmann in Jerusalem». The New Yorker (engelsk). Besøkt 17. november 2018. 
  67. ^ Turley, M. (2008). From Nuremberg to Nineveh. Lulu. com.
  68. ^ «NS-Verbrecher Alois Brunner: Elender Tod im syrischen Asyl». Die Welt. 11. januar 2017. Besøkt 30. mars 2019. «Brunner arbeitete zwei Jahre für die US-Besatzung in Deutschland, 1953 flüchtete er nach Ägypten und von dort aus nach Syrien, wo er den Schutz der politischen Führung genoss. Er soll der syrischen Geheimpolizei als Berater gedient und dabei vor allem die Verhör- und Foltermethoden der Nazis weitergegeben haben.» 
  69. ^ Niclas Sennerteg (2014): Hakkorset och halvmånen: nazister i Mellanöstern. Stockholm: Natur & Kultur. ISBN 978-91-27-13260-3
  70. ^ «SS-BECHER : Ärger mit Blaupapier - DER SPIEGEL 33/1961». www.spiegel.de. Besøkt 7. november 2020. 
  71. ^ Arendt, Hannah (1998). Eichmann i Jerusalem: en beretning om det ondes banalitet. Oslo: Pax. ISBN 8253020139. 
  72. ^ Ford, Catherine (29. mai 2020). «Unravelling a troubling Nazi legacy». The Sydney Morning Herald (engelsk). Besøkt 12. desember 2020. «Horst, "tall and attractive … genial", is eager to press his father's case, even to a descendant of his victims; to his mind, his father was "decent, an optimist, who tried to do good but who got caught up in the horrors occasioned by others". He's not a denialist. He declares the Holocaust "wrong, period", but he cannot allow that his father bears any responsibility.» 
  73. ^ «En slags nazistisk kjærlighetshistorie». www.aftenbladet.no. 16. september 2020. Besøkt 12. desember 2020. «Philippe Sands: Skyggespill. Løgn, kjærlighet og rettferdighet langs nazistenes fluktrute. Oversatt av Christian Rugstad. 478 sider. Press.» 
  74. ^ Pedersen, Willy (23. november 2018). «Tiltalebenk i helvete». morgenbladet.no. Besøkt 23. desember 2020. 
  75. ^ (www.dw.com), Deutsche Welle. «Landmark Trial Pushed Germany to Tackle Nazi Past | DW | 20.05.2008». DW.COM (engelsk). Besøkt 14. oktober 2018. 
  76. ^ von Lingen, Kerstin (1. mars 2008). «Conspiracy of Silence: How the “Old Boys” of American Intelligence Shielded SS General Karl Wolff from Prosecution». Holocaust and Genocide Studies. 1 (engelsk). 22: 74–109. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/dcn004. Besøkt 26. februar 2020. «Key to his evasion of justice was his role in “Operation Sunrise”—negotiations conducted by high-ranking American, Swiss, and British officials in violation of the Western Allies' agreements with the Soviet Union—for the surrender of German forces in Italy. After 1945, these officials, including most notably Allen W. Dulles, shielded Wolff from prosecution in order to prevent information about the negotiations from coming out. The details had to be kept secret, they believed, in order to avoid a confrontation with Stalin as the Cold War took shape. New evidence suggests that the Western Allies not only failed to ensure cooperation between their respective national war crimes prosecution organizations, but in certain cases even obstructed justice by withholding evidence.» 
  77. ^ Salter, M. (2004). Intelligence Agencies and War Crimes Prosecution. Journal of International Criminal Justice, 2, 826-854.
  78. ^ Cooper, R. W. (2012). The Nuremberg Trial. Faber & Faber.
  79. ^ Pick, D. (2012). The pursuit of the Nazi mind: Hitler, Hess, and the analysts. Oxford University Press, Oxford.
  80. ^ Berg, Frederick (1946). Nürnberg-prosessen fra uke til uke. Oslo: Mortensen. 
  81. ^ Nürnberg-dommen. Bergen: I hovedkommisjon hos John Griegs forlag. 1947. 
  82. ^ Aronson, S. (2010). US Intelligence, the Holocaust, and the Nuremberg Trials: Seeking Accountability for Genocide and Cultural Plunder. 2 vols. International History Review, Vol. 32, No. 3, pp. 559-562
  83. ^ Black, P. R. (1983). Ernst Kaltenbrunner and the final solution. In Contemporary Views on the Holocaust (pp. 183-199). Springer, Dordrecht.
  84. ^ a b Bartrop, Paul R. (2017). The Holocaust: An Encyclopedia and Document Collection. Santa Barbara, California: ABC-CLIO. 
  85. ^ Cyprian, P. B. (2006). World Fascism: A Historical Encyclopedia. Volume 1. California: ABC-CLIO Inc.
  86. ^ Hilberg, R., Browning, C., & Hayes, P. (2019). German Railroads, Jewish Souls: The Reichsbahn, Bureaucracy, and the Final Solution. Berghahn Books.
  87. ^ Cesarani, D. (2013). After Eichmann: Collective Memory and Holocaust Since 1961. Routledge.
  88. ^ Michman, Dan (2. juli 2018). «Perpetrator Testimony and Historiography: The Case of Dieter Wisliceny and the Decision-Making Process on the “Final Solution”». Journal of Contemporary Antisemitism. 2 (engelsk). 1. ISSN 2472-9906. doi:https://doi.org/10.26613/jca/1.2.%25x Sjekk |doi=-verdien (hjelp). Arkivert fra originalen 12. april 2020. Besøkt 12. april 2020. «This article examines Dieter Wisliceny’s written testimony from November 1946 and shows that, even though not asked to do so, he provided deep historical insights regarding the psychological atmosphere in which the Final Solution of the Jewish Question emerged, which was soaked with an apocalyptic antisemitic imagery, and regarding the timeline of the development of this program.» 
  89. ^ Holmila, A. (2005). Portraying Genocide: The Nuremberg Trial, the Press in Finland and Sweden and the Holocaust, 1945-46. Acta Societatis Martensis, 1, 206. «...Wisliceny’s extrodinary testimony, which Marrus has characterised as “perhaps the single most important testimony for understanding the European-wide evolution of the ‘Final Solution’”»
  90. ^ https://www.tandfonline.com/doi/full/10.1080/07075332.2012.745255
  91. ^ Rhodes, R. (2007). Masters of death: The SS-Einsatzgruppen and the invention of the Holocaust. Vintage/Knopf Doubleday/Random House.
  92. ^ a b Matthäus, J. (2007). Controlled escalation: Himmler's men in the summer of 1941 and the Holocaust in the occupied Soviet Territories. Holocaust and Genocide Studies, 21(2), 218-242.
  93. ^ Kershaw, I. (1998). Hitler, two volumes. London: Penguin.
  94. ^ Arendt, Hannah (1965). Eichmann i Jerusalem: en beretning om det ondes banalitet. Oslo: Pax. 
  95. ^ Arendt, H. (2006). Eichmann in Jerusalem. Penguin.
  96. ^ Cesarani, D. (2013). After Eichmann: Collective Memory and Holocaust Since 1961. Routledge.
  97. ^ Bartrop, P. R., & Grimm, E. E. (2019). Perpetrating the Holocaust: Leaders, Enablers, and Collaborators. ABC-CLIO, s. 297-299.
  98. ^ Kenez, P. (2013). The coming of the Holocaust: From antisemitism to genocide. Cambridge University Press.
  99. ^ a b Braham 2000, s. 260
  100. ^ «Miklós Horthy | Hungarian statesman». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 29. september 2019. 
  101. ^ «Countess Ilona Edelsheim Gyulai». The Telegraph (engelsk). 3. mai 2013. ISSN 0307-1235. Besøkt 29. september 2019. «After their eventual liberation by American troops in May 1945, Ilona and her son remained in Germany. Admiral Horthy, considered a prisoner of war by the Americans, was not released from a Nuremberg jail until Christmas 1945. In 1948 she and her father-in-law were driven back to Nuremberg, where Horthy testified at the trial of Edmund Veesenmayer, the wartime German plenipotentiary to Budapest.» 
  102. ^ Sakmyster, T. (1996). Miklos Horthy aud the Allies, 1945-1946: Two Documents. Hungarian Studies Review, 23(1):67-79
  103. ^ Kempner, R. M. (1950). The Nuremberg trials as sources of recent German political and historical materials. American Political Science Review, 44(2), 447-459.
  104. ^ Oliver Schröm og Andrea Röpke (2002): Stille Hilfe für braune Kameraden: Das geheime Netzwerk der Alt- und Neo-Nazis. Ch. Links verlag, Berlin, s.79.
  105. ^ Lee, M. A. (2013). The Beast Reawakens: Fascism's Resurgence from Hitler's Spymasters to Today's Neo-Nazi Groups and Right-Wing Extremists. Taylor & Francis/Routledge, s.83, 147.
  106. ^ Rhodes, R. (2007). Masters of death: The SS-Einsatzgruppen and the invention of the Holocaust. Vintage/Knopf Doubleday/Random House.
  107. ^ Meyer, Birga U. (1. juni 2011). «The Nuremberg SS-Einsatzgruppen Trial 1945–1958. Atrocity, Law, and History». Journal of Genocide Research. 1-2. 13: 183–185. ISSN 1462-3528. doi:10.1080/14623528.2011.554091. Besøkt 20. januar 2020. 
  108. ^ a b c d Stuart, H. V., & Simons, M. (2009). The Prosecutor and the Judge: Benjamin Ferencz and Antonio Cassese, Interviews and Writings. Amsterdam University Press.
  109. ^ Hofmann, T. (2013). Benjamin Ferencz, Nuremberg Prosecutor and Peace Advocate. McFarland.
  110. ^ Meyer, Birga U. (1. juni 2011). «The Nuremberg SS-Einsatzgruppen Trial 1945–1958. Atrocity, Law, and History». Journal of Genocide Research. 1-2. 13: 183–185. ISSN 1462-3528. doi:10.1080/14623528.2011.554091. Besøkt 20. januar 2020. 
  111. ^ Hilton, F. O. (2004). The Dachau Defendants: Life Stories from Testimony and Documents of the War Crimes Prosecutions. McFarland.
  112. ^ Kaufman, Michael T. (16. desember 1998). «William Denson Dies at 85; Helped in Convicting Nazis». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 17. januar 2019. «At the time of the trials, Mr. Denson, a 32-year-old West Point graduate, was assigned to the Judge Advocate's Office in Europe. Of those Mr. Denson prosecuted, 4 were acquitted and 132 were sentenced to death, with the rest receiving varying prison terms. Of those condemned to die, some had their sentences reduced on appeal, but 97 were eventually hanged.» 
  113. ^ Greene, J. (2007). Justice at Dachau: The Trials of an American Prosecutor. Random House/Broadway Books.
  114. ^ a b c d e f Bazyler, M. J., & Tuerkheimer, F. M. (2015). Forgotten trials of the Holocaust. New York University Press.
  115. ^ Blatman, D. (2009). The death marches and the final phase of Nazi genocide. Routledge.
  116. ^ Anders, E., & Dubrovskis, J. (2003). Who died in the Holocaust? Recovering names from official records. Holocaust and Genocide Studies, 17(1), 114-138.
  117. ^ Klee, E., Dressen, W., & Riess, V. (eds.). (1991). The good old days": the Holocaust as seen by its perpetrators and bystanders. Konecky Konecky.
  118. ^ Jens Banach (1998): Heydrichs Elite. Sammlung Schöningh zur Geschichte und Gegenwart. Das Führerkorps der Sicherheitspolizei und des SD 1936–1945, F. Schöningh, ISBN 3-506-77506-5, s. 280
  119. ^ https://www.jewishvirtuallibrary.org/case-no-12-1545-and-12-2272-us-vs-fritz-dietrich-et-al
  120. ^ a b c d e f Earl, H. C. mfl (2015). A Nazi Past: Recasting German Identity in Postwar Europe. University Press of Kentucky.
  121. ^ «From Dictatorship to Democracy: The Role Ex-Nazis Played in Early West Germany - DER SPIEGEL - International». www.spiegel.de (engelsk). 6. mars 2012. Besøkt 17. januar 2020. «The religious leaders interceded on behalf of men like Martin Sandberger, who was held at the Landsberg Prison in Bavaria until 1958. As the leader of Special Commando 1a, Sandberger had made Estonia "free of Jews" and had admitted to the killings of "about 350" communists. But even the prominent SPD politician Carlo Schmid spoke out on behalf of his former legal intern at the University of Tübingen: "Without the onset of National Socialism, Sandberger would have become a reputable, hard-working and ambitious public servant." The distinction between perpetrators and victims disappeared in a haze of pity and sympathy. When, in January 1951, there was a rumor in Bonn that the Americans were planning to execute Nazi mass murderers who were imprisoned in Landsberg and had already been sentenced to death, Landsberg Mayor Ludwig Thoma had no trouble convincing members of the Bundestag and the state parliament to attend a protest event "against barbarity."» 
  122. ^ Wiesing, Urban (2010). Die Universität Tübingen im Nationalsozialismus. Franz Steiner Verlag. 
  123. ^ Junginger, H. (2017). The Scientification of the" Jewish Question" in Nazi Germany. Brill.
  124. ^ Kater, M. H. (2004). Hitler youth. Harvard University Press, s. 70ff.
  125. ^ Angrick, A., & Klein, P. (2009). The'Final Solution'in Riga: Exploitation and Annihilation, 1941-1944 (Vol. 14). Berghahn Books.
  126. ^ Kershaw, I. (2001). Hitler: 1936-1945 Nemesis. WW Norton & Company.
  127. ^ Zeitung, Süddeutsche (17. desember 2013). «Menschen im KZ Auschwitz: "Meine Mutter fehlte mir"». Süddeutsche.de (tysk). Besøkt 6. mars 2020. «In seinem Buch werden Täter und Opfer beim Namen genannt: Zum Beispiel der besonders brutale SS-Rottenführer Stefan Baretzki, der für die Abwicklung der ankommenden Transporte von der Selektionsrampe bis zur Gaskammer zuständig war;» 
  128. ^ «SS guards supervise the arrival of a transport of Jews from Subcarpathian Rus to Auschwitz-Birkenau. - Collections Search - United States Holocaust Memorial Museum». collections.ushmm.org. Besøkt 6. mars 2020. «Pictured on the far right is SS Wachmann Stefan Baretzki. During the Frankfurt trials (1963-1965) this photograph was used as evidence against Baretzki.» 
  129. ^ (www.dw.com), Deutsche Welle. «Landmark Trial Pushed Germany to Tackle Nazi Past | DW | 20.05.2008». DW.COM (engelsk). Besøkt 14. oktober 2018. 
  130. ^ Kinstler, Linda (31. august 2017). «The last Nazi hunters». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 14. oktober 2018. 
  131. ^ Büchler, Y. R. (2003). “Unworthy Behavior”: The Case of SS Officer Max Täubner. Holocaust and Genocide Studies, 17(3), 409-429.
  132. ^ Cüppers, M. (2005). Wegbereiter der Shoah: die Waffen-SS, der Kommandostab Reichsführer-SS und die Judenvernichtung 1939-1945. Darmstadt: Wissenschaftliche Buchgesellschaft.
  133. ^ Wittmann, R. (2012). Beyond Justice. Harvard University Press.
  134. ^ Berghahn, Klaus L. (2008). «Review of The Frankfurt Auschwitz Trial, 1963-1965. Genocide, History, and the Limits of the Law». German Politics & Society. 1 (86). 26: 128–134. ISSN 1045-0300. Besøkt 26. februar 2020. 
  135. ^ Wittmann, Rebecca Elizabeth (1. oktober 2003). «Indicting Auschwitz? The Paradox of the Frankfurt Auschwitz Trial». German History. 4 (engelsk). 21: 505–532. ISSN 0266-3554. doi:10.1191/0266355403gh294oa. Besøkt 26. februar 2020. «During the late 1950s, the German authorities in the public prosecutor's office of the state of Hesse in Frankfurt began to organize what would become the Frankfurt Auschwitz Trial 1963–5 of twenty people alleged to have been responsible for some of the worst crimes at the Auschwitz concentration camp. The trial opened with a seven-hundred-page indictment, an extraordinary document that included the testimony of two hundred and fifty-two witnesses (both survivors and former SS officers) and a two-hundred-page history of the camp written by experts. In the mind of its principal organizer, the trial was to put the entire ‘Auschwitz Complex’ before the court. This concept, ‘Auschwitz on trial’, is at the core of German public confrontation with the Nazi past in the 1960s.» 
  136. ^ Kellerhoff, Sven Felix (20. september 2007). «1944: Die entspannte Freizeit der Massenmörder». DIE WELT. Besøkt 7. mars 2020. «Zunächst erfolgreicher beim Untertauchen ist Richard Baer: Er nimmt den falschen Namen „Karl Neumann“ an und lebt bis 1960 unbehelligt bei Hamburg.» 
  137. ^ Pendas, D. O.(2006). The Frankfurt Auschwitz Trial, 1963-1965: Genocide, History, and the Limits of the Law. Cambridge University Press, s.49-51.
  138. ^ Vogt, Johan (1966). Det store brennoffer: jødenes skjebne under den annen verdenskrig. Oslo: Universitetsforl. s. 14. 
  139. ^ Langbein, Hermann (27. januar 1995). «Kleiner Mann ganz groß». Die Tageszeitung: taz (tysk). s. 15–17. ISSN 0931-9085. Besøkt 6. mars 2020. «Der Beihilfe zum Mord ist er schuldig: bei mindestens fünf Selektionen, von denen bei jeder mindestens 1.000 Menschen dem Tod überantwortet wurden; bei mindestens fünf Lagerselektionen, von denen jede mindestens 50 Menschen erfaßte. Für jede Tat wird eine Strafe von 31/2 Jahren Zuchthaus ausgesprochen. Für die Mitwirkung an der Räumung des Theresienstädter Familienlagers, die besonders grausam war und 3.000 Menschen betraf, erhält Baretzki eine Strafe von 5 Jahren. Da der Angeklagte Auslandsdeutscher ist und durch den Einfluß des Milieus und seine Schulung zum Mörder wurde, ist das Gericht an der untersten Grenze der zeitlichen Freiheitsstrafen geblieben. Diese werden zu einer Gesamtstrafe von 8 Jahren Zuchthaus zusammengezogen. Gleichzeitig wird Ehrverlust für Lebenszeit ausgesprochen.» 
  140. ^ Wisely, Andrew (24. januar 2020). «Confession that isn’t: the fear claims of Dr. Franz Lucas between accusation and acquittal in the Frankfurt Auschwitz Trial (1963–65)». Holocaust Studies. 0. 0: 1–26. ISSN 1750-4902. doi:10.1080/17504902.2020.1718921. Besøkt 6. mars 2020. «The criminal motivation of Oswald Kaduk, Josef Klehr, Wilhelm Boger, and Stefan Baretzki was never in doubt. Their individual sadistic crimes not only sold newspapers, but also illustrated Section 211 of the German penal code, which defined a murderer as one whose base subjective motive was bloodlust, sexual desire, or greed, and who used cruel and treacherous means to kill. Their atrocities were easily punishable under existing German penal law because they were examples of not only following orders out of duty, but doing so excessively and with initiative.» 
  141. ^ Prager, Brad (9. august 2019). «Trial by documentary: the Harlans, between Jud Süss (1940) and Notre Nazi (1984)». Holocaust Studies. 0. 0: 1–22. ISSN 1750-4902. doi:10.1080/17504902.2019.1637496. Besøkt 6. mars 2020. «The film was repeatedly shown to SS units before they were sent into action against Jews. It was shown to the non-Jewish population when the Jews were about to be deported. Concentration camp guards saw it. And at the Auschwitz trial in Frankfurt former SS Rottenführer Stefan Baretzki admitted that the effect of showing the film was to instigate maltreatment of prisoners.» 
  142. ^ Wolf, René (1. desember 2007). «Judgement in the Grey Zone: the Third Auschwitz (Kapo) Trial in Frankfurt 1968». Journal of Genocide Research. 4. 9: 617–635. ISSN 1462-3528. doi:10.1080/14623520701644432. Besøkt 26. februar 2020. «The so-called “Third Auschwitz Trial” took place from August 30, 1967, to June 14, 1968, in Frankfurt amid very little publicity and hardly any public interest, and was a prosecution against two of the concentration camp inmates, Josef Windeck and Bernhard Bonitz, who were Kapos in Auschwitz. These two German small-time criminals had been moved to the concentration camp after the completion of their prison sentence, into “protective custody” (Schutzhaft), and were given favoured positions, in charge of a group of prisoners or work detail, fulfilling some guard and/or SS duties, in return for food, alcohol, cigarettes and other privileges.» 
  143. ^ «15 Majdanek Guards in German Trial». The New York Times (engelsk). 27. november 1975. ISSN 0362-4331. Besøkt 25. februar 2020. 
  144. ^ Wolfgram, Mark A. (2. september 2014). «Didactic war crimes trials and external legal culture: the cases of the Nuremberg, Frankfurt Auschwitz, and Majdanek trials in West Germany». Global Change, Peace & Security. 3. 26: 281–297. ISSN 1478-1158. doi:10.1080/14781158.2014.939063. Besøkt 25. februar 2020. «This article examines the way in which the narratives of the International Military Tribunal for Major War Criminals at Nuremberg (1945–46), the Frankfurt Auschwitz trial (1963–65), and the Majdanek trial (1975–81) were transmitted to the general public.» 
  145. ^ Eller, Carmen (18. april 2015). «„Für mich waren sie eine Masse“». DIE WELT. Besøkt 3. oktober 2020. «Der SS-Untersturmführer Kurt Franz dagegen hat tatsächlich gelebt. Er wurde 1914 in Düsseldorf geboren und war ab 1943 Lagerkommandant in Treblinka. 1959 wurde er beim zweiten Treblinka-Prozess in Düsseldorf „des Mordes in mindestens einhundertneununddreißig Fällen und des gemeinschaftlichen Mordes an mindestens dreihunderttausend Juden“ angeklagt und zu lebenslanger Haft verurteilt.» 
  146. ^ Schilling, D. G. (1996). The Dead End of Demonizing: Dealing with the Perpetrators in Teaching the Holocaust. I New Perspectives on the Holocaust: A Guide for Teachers and Scholars, s. 196. New York University Press.
  147. ^ Sereny, G. (1974). Into That Darkness: from Mercy Killing to Mass Murder, a Study of Franz Stangl, the Commandant of Treblinka. Random House.
  148. ^ «Vor 50 Jahren - Die Auslieferung von KZ-Kommandant Franz Stangl». Deutschlandfunk (tysk). Besøkt 11. november 2018. 
  149. ^ Prager, Brad (9. august 2019). «Trial by documentary: the Harlans, between Jud Süss (1940) and Notre Nazi (1984)». Holocaust Studies. 0. 0: 1–22. ISSN 1750-4902. doi:10.1080/17504902.2019.1637496. Besøkt 20. mars 2020. «Veit Harlan had been twice tried and acquitted in Germany for having made Jud Süss, first for aiding the Nazis and then again, a year later, for crimes against humanity. Jud Süss had clearly left a singular impression; not even Leni Riefenstahl had been put on trial for filmmaking. […] Speaking about his father's trials, he later lamented that the presiding judge, Walter Fritz Tyrolf, who had twice exonerated Harlan, was a criminal. Tyrolf had joined the Nazi party in 1937, sentencing people to death for petty theft and, among other crimes, for Rassenschande.» 
  150. ^ David Bathrick (2016). Felix Moeller's Harlan - Im Schatten von Jud Süss as Family Drama. I: Persistent Legacy: The Holocaust and German Studies, redigert av Erin McGlothlin og Jennifer M. Kapczynski. Boydell & Brewer, Camden House, s. 214-226. https://www.jstor.org/stable/10.7722/j.ctt1kzcc33
  151. ^ «Sohn und Sühne | NZZ». Neue Zürcher Zeitung (tysk). 6. august 2011. Besøkt 21. mars 2020. «Veit Harlan ist der einzige Künstler, der sich in Deutschland seiner Vergangenheit wegen nach dem Krieg vor Gericht verantworten musste. Zweimal sah er sich der Anklage gegenüber, «Jud Süss» habe den Judenmord befördert, beide Male sprach ihn ein Richter frei, der als NS-Jurist Bagatelldelikte mit Todesstrafen geahndet hatte und nun in der Bundesrepublik weiterwirkte. Harlans Anhänger trugen den Freigesprochenen im Triumph auf den Schultern aus dem Saal.» 
  152. ^ Laqueur, Walter (1991). Det ufattelige var sant. Oslo: Document. ISBN 8275190010. 
  153. ^ Von Lingen, K. (2008). Conspiracy of Silence: How the “Old Boys” of American Intelligence Shielded SS General Karl Wolff from Prosecution. Holocaust and Genocide Studies, 22(1), 74-109.
  154. ^ Friedlander, H. (2002). Step by step: The expansion of murder, 1939–1941. In The Holocaust (pp. 73-86), edited by Omer Bartov. Routledge.
  155. ^ Friedlander, H. (2002). Euthanasia and the final solution. In The Final Solution (pp. 61-71), edited by David Cesarani. Routledge.
  156. ^ Pendas, D. O. (2006). The Frankfurt Auschwitz Trial, 1963-1965: Genocide, History, and the Limits of the Law. Cambridge University Press.
  157. ^ Eglitis, D. S. (2018). Nazi collaborators on trial during the cold war: Viktors Arājs and the Latvian auxiliary security police. Journal of Baltic Studies, 49(2): 271-273.
  158. ^ «SS-mannen og den jødiske gutten». Dagbladet.no (norsk). 29. januar 2015. Besøkt 12. august 2018. 
  159. ^ «Dein Freund und Henker | NZZ». Neue Zürcher Zeitung (tysk). 26. mai 2011. ISSN 0376-6829. Besøkt 15. november 2018. 
  160. ^ «Making ss killer life colonel alfred filbert 19051990 | Twentieth century European history». Cambridge University Press (engelsk). Besøkt 20. mars 2020. «In this pioneering biography of a frontline Holocaust perpetrator, Alex J. Kay uncovers the life of SS Lieutenant Colonel Alfred Filbert, responsible as the first head of SS-Einsatzkommando 9, a mobile killing squad, for the murder of more than 18,000 Soviet Jews - men, women and children - on the Eastern Front. He reveals how Filbert, following the political imprisonment of his older brother, set out to prove his own ideological allegiance by displaying particular radicalism in implementing the orders issued by Hitler, Himmler and Heydrich. He also examines Filbert's post-war experiences, first in hiding and then being captured, tried and sentenced to life imprisonment. Released early, Filbert went on to feature in a controversial film in the lead role of an SS mass murderer. The book provides compelling new insights into the mindset and motivations of the men, like Filbert, who rose through the ranks of the Nazi regime.» 
  161. ^ Beorn, Waitman Wade (14. november 2017). «The Making of an SS Killer: The Life of Colonel Alfred Filbert, 1905–1990». German History. 4 (engelsk). 35: 666–668. ISSN 0266-3554. doi:10.1093/gerhis/ghx030. Besøkt 20. mars 2020. «In The Making of an SS Killer, Alex Kay delves deeply into the life of Alfred Filbert, commander of Einsatzkommando 9 and responsible for the murder of over 18,000 Jews in the occupied Soviet Union. Kay rightfully points out that there have been quite a few prosopographies of this group of perpetrators (such as Michael Wildt’s seminal work A Uncompromising Generation). Yet there are few, if any, detailed studies of the individual men tasked with carrying out the mass murder of Jews in Eastern Europe which has come to be known as the Holocaust by Bullets. Kay astutely notes that, in the case of Filbert, his ‘anonymity…should not be understood as a synonym for unimportance’» 
  162. ^ a b Prager, Brad (9. august 2019). «Trial by documentary: the Harlans, between Jud Süss (1940) and Notre Nazi (1984)». Holocaust Studies. 0. 0: 1–22. ISSN 1750-4902. doi:10.1080/17504902.2019.1637496. Besøkt 20. mars 2020. «He had been a Nazi and an executioner, but not without ‘uncontrollable trembling.’ He had nervous breakdowns, first, he claimed, while serving militarily, then later, during his sentencing. Throughout, Filbert maintained that he was a thoroughly moral person, and that this self-evident truth should mitigate his responsibility. Because of the numerous intersections with Eichmann’s history and trial, Filbert became an object of fascination for Thomas Harlan.» 
  163. ^ Kay, A. J. (2013). Transition to Genocide, July 1941: Einsatzkommando 9 and the Annihilation of Soviet Jewry. Holocaust and Genocide Studies, 27(3), 411-442.
  164. ^ Beorn, W. W. (2017). The Making of an SS Killer: The Life of Colonel Alfred Filbert, 1905–1990. German History, Volume 35, Issue 4, Pages 666–668.
  165. ^ Winkler, Willi (2010). «Was niemand wissen wollte». sueddeutsche.de (tysk). ISSN 0174-4917. Besøkt 24. november 2018. 
  166. ^ Schulz, Benjamin (17. juni 2016). «Urteil im Auschwitz-Prozess: "Sie haben zugesehen, wie Menschen in Gaskammern ermordet wurden"». Spiegel Online. Besøkt 22. september 2018. 
  167. ^ «Prozess gegen Ex-SS-Wachmann - "Ich schäme mich dafür"». Deutschlandfunk (tysk). 29. april 2016. Besøkt 22. september 2018. 
  168. ^ «Auschwitz-Prozess: Gröning will bei Selektion von Juden nur ausgeholfen haben». Die Zeit (tysk). 22. april 2015. ISSN 0044-2070. Besøkt 17. juni 2017. 
  169. ^ «Bundesgerichtshof: Haftstrafe gegen Oskar Gröning ist rechtskräftig». Die Zeit (tysk). 28. november 2016. ISSN 0044-2070. Besøkt 18. juni 2017. 
  170. ^ «Nebenkläger im Auschwitz-Prozess: "Ich wusste, das ist das Ende meiner Familie" - SPIEGEL ONLINE». SPIEGEL ONLINE. 23.04.2015. Besøkt 5. juli 2017. 
  171. ^ «Beihilfe zum NS-Massenmord: BGH bestätigt Urteil gegen früheren SS-Mann Gröning - SPIEGEL ONLINE - Panorama». SPIEGEL ONLINE. 28.11.2016. Besøkt 5. juli 2017. 
  172. ^ «Vil gå til sak mot tidligere SS-vakt på vegne av norske naziofre». www.vg.no. 25. oktober 2019. Besøkt 26. oktober 2019. 
  173. ^ Hinrichs, Per (7. august 2019). «Einer der letzten NS-Prozesse: Schreie aus der Gaskammer». Die Welt. Besøkt 26. oktober 2019. «Er wusste wohl, dass das Gebäude unter ihm die Gaskammer war, in der nicht mehr arbeitsfähige Gefangene mit Zyklon B erstickt wurden. Und er kannte den Block 29/30, den sogenannten Todesblock. Dort wurden die Juden ermordet, indem man ihnen Nahrung, Wasser und medizinische Hilfe verweigerte.» 
  174. ^ «Former SS Nazi guard convicted in Germany's 'last' Holocaust trial | DW | 23.07.2020». DW.COM (engelsk). 23. juli 2020. Besøkt 23. juli 2020. 
  175. ^ Holm-Nilsen, Sverre (23. juli 2020). «Tidligere SS-soldat dømt for medvirkning til drap på 5230 personer». NRK. Besøkt 23. juli 2020. «– Dette er en historisk og betydningsfull dag. Før denne dommen falt hadde man ikke konkretisert om fangevokterne var skyldige i medvirkning til massedrap. Tidligere slo de mer fast at man var en forlenget arm, at man ble tvunget inn i dette systemet. Nå slår derimot dommen fast at vedkommende handlet med fri vilje, forteller Lundevall-Unger.» 
  176. ^ «Nazi concentration camp guard convicted over 5,232 murders». the Guardian (engelsk). 23. juli 2020. Besøkt 23. juli 2020. 
  177. ^ Gutman, I., & Berenbaum, M. (1998). Anatomy of the Auschwitz death camp. Indiana University Press.
  178. ^ Wieviorka, Annette (10. april 2015). «Women and the post-war Nazi trials». Clio. Women, Gender, History. 39 (engelsk). ISSN 2554-3822. doi:10.4000/cliowgh.527. Besøkt 4. februar 2020. 
  179. ^ Arendt, Hannah (2000). Eichmann i Jerusalem. [Oslo]: Bokklubben dagens bøker. ISBN 8252537367. 
  180. ^ Epstein, C. (2010). Model Nazi: Arthur Greiser and the Occupation of Western Poland. Oxford University Press.
  181. ^ Schelvis, J. (2014). Sobibor: A history of a Nazi death camp. Bloomsbury Publishing.
  182. ^ «Den største krigsforbryteren som ble tatt i Norge i 1945: 18000 jøder ble gasset ihjel i hans nærvær». Dagbladet.no (norsk). 16. mai 2015. Besøkt 10. april 2020. «Hans Aumeier ble utlevert til Polen etter krigen. I 1947 ble han dømt til døden sammen 22 andre Auschwitz-bødler. Han viste fortsatt ingen anger og nektet all skyld. Da dommen ble forkynt sa han: «Jeg dør som syndebukk for Tyskland».» 
  183. ^ Plavnieks, R. (2018). Nazi Collaborators on Trial during the Cold War. Viktors Arājs and the Latvian Auxiliary Security Police. Springer.
  184. ^ Schneider, G. (1979). Journey into terror: story of the Riga Ghetto. Ardent Media.
  185. ^ «Where Nazis are heroes». the Guardian (engelsk). 13. mars 2000. Besøkt 28. august 2018. «By 1943 there were two Latvian SS divisions and around 100,000 Latvians were in German uniform, either in auxiliary police units or in the SS legion. Unusually, the Nazis dispatched their Latvian collaborators way beyond their native territory, to Byelorussia, Ukraine and Warsaw.» 
  186. ^ a b Bennett, G. H. (2011). Exploring the World of the Second and Third Tier Men in the Holocaust: The Interrogation of Friedrich Jeckeln: Engineer and Executioner. Liverpool Law Review, 32(1), 1.
  187. ^ Kinzer, Stephen (5. september 1991). «SOVIET TURMOIL; Lithuania Starts to Wipe Out Convictions for War Crimes». New York Times (engelsk). Besøkt 18. august 2018. 
  188. ^ CNN, By Paul Frysh, (3. juni 2010). «The Holocaust in Lithuania: One man's crusade to bring justice - CNN.com». CNN (engelsk). Besøkt 18. august 2018. 
  189. ^ «Feodor FEDORENKO, Petitioner, v. UNITED STATES.». LII / Legal Information Institute (engelsk). Cornell University. Besøkt 9. august 2020. 
  190. ^ a b «Nazi Expelled by U.S. Executed : Fyodor Fedorenko Dies by Soviet Firing Squad». Los Angeles Times (engelsk). 27. juli 1987. Besøkt 9. august 2020. «MOSCOW — Fyodor Fedorenko, the first suspected Nazi war criminal deported to the Soviet Union by the United States, has been executed, the official press agency Tass announced today. Fedorenko, 80, was found guilty in June, 1986, of treason, voluntarily joining the Nazi side in World War II and participating in the mass murder of foreign citizens at the Treblinka death camp in Poland, where he was a guard in 1942 and 1943.» 
  191. ^ «Nazi guard Fedorenko executed». UPI (engelsk). Besøkt 9. august 2020. 
  192. ^ Meier, David A. (1. august 2016). «Forgotten Trials of the Holocaust». Holocaust and Genocide Studies. 2 (engelsk). 30: 368–371. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/dcw038. Besøkt 3. august 2020. 
  193. ^ Sniegon, T. (2014). Vanished History: The Holocaust in Czech and Slovak Historical Culture (Vol. 18). Berghahn Books.
  194. ^ Wyman, D. S., & Rosenzveig, C. H. (1996). The world reacts to the Holocaust. JHU Press.
  195. ^ Longerich, Peter (2011). Heinrich Himmler. Oxford: Oxford University Press.
  196. ^ «Karl Hermann Frank | German politician». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 12. desember 2020. 
  197. ^ Gruner, W. (2019). The Holocaust in Bohemia and Moravia: Czech Initiatives, German Policies, Jewish Responses (Vol. 28). Berghahn Books.
  198. ^ Braham, R. L. (2000). The politics of genocide: The Holocaust in Hungary. Wayne State University Press.
  199. ^ Wistrich, R. S. (2013). Who's who in Nazi Germany. Routledge.
  200. ^ Braham 2000, s. 263
  201. ^ Cesarani, D. (2013). After Eichmann: Collective Memory and Holocaust Since 1961. Routledge.
  202. ^ Carruthers, B. (2014). The Gestapo on Trial: Evidence from Nuremberg. Pen and Sword/Casemate, s. 6.
  203. ^ Reynolds 1961, s. 40-41
  204. ^ Braham 2000, s. 262
  205. ^ Skal svare for mordene på 1,5 millioner jøder. Arbeiderbladet, 16. mai 1972, s10. «Hvis jødemorderne fra kommando Reinhardt skulle frifinnes ville det være en politisk og moralsk skandale av rang. Myndighetene er tydelig nervøse, ikke minst fordi delstaten Kärnten der prosessen finner sted, var temmelig brunfarget under krigen.»
  206. ^ Poprzeczny, J. (2004). Odilo Globocnik, Hitler’s Man in the East. McFarland, Jefferson North Carolina.
  207. ^ «Mossad wollte NS-Schergen Murer und Lerch töten». krone.at (tysk). 1. juni 2018. Besøkt 4. juli 2019. «Der israelische Geheimdienst Mossad hat im Jahr 1980 die Tötung zweier gesuchter österreichischer NS-Kriegsverbrecher in der Steiermark und Kärnten beabsichtigt. Franz Murer, der als „Schlächter von Wilna“ traurige Berühmtheit erlangte, hätte auf seinem Bauernhof bei Gaishorn im Bezirk Liezen erschossen werden sollen, Ernst Lerch, ein Mitorganisator des Massenmords an 1,8 Millionen polnischen Juden, sollte mit einer Autobombe in Klagenfurt liquidiert werden.» 
  208. ^ «Why the Mossad failed to capture or kill som many fugitive nazis». Washington Post. 22. september 2017. 
  209. ^ Allen, Michael Thad (2007). «Realms of Oblivion: The Vienna Auschwitz Trial». Central European History. 3 (engelsk). 40: 397–428. ISSN 1569-1616. doi:10.1017/S0008938907000787. Besøkt 26. februar 2020. «On March 10, 1972, a little-known Auschwitz trial came to a rather unremarkable conclusion with the release of Fritz Ertl and Walter Dejaco. Both had served as SS architects in the Central Construction Directorate(ZBL)-Auschwitz. Both were part of a team responsible for designing and building the gas chambers of Birkenau. The District Attorneys' Office of Vienna had prepared the case against them with great ambition nearly a decade before. Prosecutors originally had in mind something like the Frankfurt Auschwitz Trial in the Federal Republic of Germany, which included more than twenty defendants. Such plans were speedily curtailed.» 
  210. ^ Goldsworthy, Terry (2007). Valhalla's Warriors: A History of the Waffen-SS on the Eastern Front 1941-1945. Dog Ear Publishing, Indianapolis.
  211. ^ Tomasevich, J. (2002). War and revolution in Yugoslavia, 1941-1945: occupation and collaboration (Vol. 2). Stanford University Press.
  212. ^ a b Braham 2000, s. 259
  213. ^ a b c Klajn, L. (2007). The Past in Present Times: The Yugoslav Saga. University Press of America, s. 54. Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; navnet «Klajn» er definert flere steder med ulikt innhold
  214. ^ Sulyok, Vince (26. februar 2020). «Miklós Horthy». Store norske leksikon. Besøkt 5. mars 2020. «Horthy proklamerte i oktober 1944 at Ungarn ikke lenger ville delta i krigen, og i oktober 1944 ble han tatt til fange av tyskerne og ført til Bayern. I mai 1945 kom han i amerikansk forvaring. Etter krigens slutt krevde Jugoslavia at Horthy skulle bli utlevert, men USA nektet å etterkomme kravet. I 1948 bosatte han seg med sin familie i Portugal.» 
  215. ^ Braham 2000, s. 256-257
  216. ^ «A Hungarian official reads the death sentence of former Prime Minister Dr. Laszlo V. Bardossy prior to his execution in the courtyard of the Academy of Music in Budapest. - Collections Search - United States Holocaust Memorial Museum». collections.ushmm.org. Besøkt 9. desember 2020. 
  217. ^ https://www.yadvashem.org/yv/en/exhibitions/communities/munkacs/laszlo_ferenczy.asp
  218. ^ Klajn, L. (2007). The Past in Present Times: The Yugoslav Saga. University Press of America.
  219. ^ Bartrop, P. R., & Grimm, E. E. (2019). Perpetrating the Holocaust: Leaders, Enablers, and Collaborators. ABC-CLIO, s. 278.
  220. ^ «Execution of War Criminals - Collections Search - United States Holocaust Memorial Museum». collections.ushmm.org. Besøkt 26. september 2019. «Kommentar: Filmopptak av henrettelsen av Szalasi. Han ble hengt med pålemetoden.» 
  221. ^ «Thirty-two frightening snapshots of a hanging. And no one knew who the victims were – until now.». Washington Post. 9. februar 2019. «A large timber was sunk vertically into the ground. A rope was attached to a hook at the top. A set of steps was placed at the bottom. The condemned man mounted the steps and put his back to the post. His arms and legs were tied. An executioner climbed a ladder behind the post, put the noose around the man’s neck and tightened the rope. Then the steps were removed.» 
  222. ^ a b Braham 2000, s. 257
  223. ^ Sulyok, Vince (1994). Ungarns historie og kultur. Oslo: I kommisjon: Solum. ISBN 8256009101. 
  224. ^ Deák, I., Gross, J. T., & Judt, T. (2000). The politics of retribution in Europe: World War II and its aftermath. Princeton University Press.
  225. ^ Deletant, D. (2006). Hitler's Forgotten Ally: Ion Antonescu and His Regime, Romania 1940-1944. Springer.
  226. ^ Greve, Tim (10. desember 2018). «Pierre Laval». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 5. mars 2020. 
  227. ^ West German Court Sentences 3 Who Sent Jews to Death Camps. The Washington Post. 12. februar 1980. «In what is likely to be one of the last major war crimes hearings in West Germany, a Cologne court today sentenced three aging former Gestapo men to jail sentences ranging up to 12 years for complicity in the murder over 35 years ago of thousands of Jews and communists deported from wartime France. The longest jail term went to Herbert-Martin Hagen, 66, who had been personal assistant to the SS police chief in France and head of a department in the Paris Gestapo. »
  228. ^ Meier, David A. (1. august 2016). «Forgotten Trials of the Holocaust». Holocaust and Genocide Studies. 2 (engelsk). 30: 368–371. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/dcw038. Besøkt 3. august 2020. «France's prosecution of Pierre Laval also displayed certain show-trial features. Tuerkheimer characterizes the proceedings as “seriously flawed,” noting that Laval's presumed guilt resided more in his cooperation with the German authorities than in his decision to cooperate in the Nazis’ genocide. In fact, questions raised in Laval's trial cast shadows on the entire Third Republic, which he and others like him had served before the war (p. 59). Laval's delivery of 641,500 French workers for the German war effort constituted collaboration (p. 68), but his decision to deport non-French Jews implicated him in the Holocaust.» 
  229. ^ Reid, Donald (1998). Conan, Eric; Rousso, Henry; Bracher, Nathan; Jeanneney, Jean-Noël; Poirot-Delpech, Bertrand; Petit, Philippe; Schneidermann, Daniel, red. «The Trial of Maurice Papon: History on Trial?». French Politics and Society. 4. 16: 62–79. ISSN 0882-1267. Besøkt 21. august 2020. 
  230. ^ Johnson, Douglas (19. februar 2007). «Obituary: Maurice Papon». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 21. august 2020. «Nevertheless, on April 2 1998, after the longest postwar trial, Maurice Papon was found guilty of the arrest and deportation of French Jews during the years 1942-1944. The jury accepted his plea that, at the time, he knew nothing of the Nazi death camps, and although the prosecution had wanted a 20-year sentence, he was given only 10 years.» 
  231. ^ Whitney, Craig R. (18. februar 2007). «Maurice Papon, Convicted Vichy Official, 96, Dies». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 21. august 2020. «Maurice Papon, a prominent French functionary convicted in 1998 of complicity in Nazi crimes against humanity during the German occupation in World War II, died yesterday at a private clinic near Paris. He was 96.» 
  232. ^ Bartrop, P. R., & Dickerman, M. (eds.). (2017). The Holocaust: An Encyclopedia and Document Collection. ABC-CLIO.
  233. ^ Jasch, H. C., & Kreutzmüller, C. (Eds.). (2017). The Participants: The Men of the Wannsee Conference. Berghahn Books.
  234. ^ Harper, Christopher (20. november 2011). «Var jødene likevel mindre verdt?». Aftenposten. 
  235. ^ Bruland (2008) s. 24
  236. ^ Harper (2012) s. 6.
  237. ^ Harper (2012) s. 25-32.
  238. ^ Bergfald (1967) s. 20, 49-50.
  239. ^ «How Israel’s Justice System Dealt With Alleged Jewish Collaborators in Concentration Camps—And Why That Still Matters Today». Time. 25. oktober 2019. Besøkt 6. august 2020. «It was only after the establishment of the State of Israel and after a repeated demand from a high-ranking police officer that the Ministry of Justice drafted a bill setting up a system for trying functionaries in criminal court, where they would face their accusers. The Nazis and Nazi Collaborators Punishment Law, passed by the Knesset in 1950, inaugurated what became known as the kapo trials, which would go on for the next 22 years.» 
  240. ^ Ben-Naftali, Orna; Tuval, Yogev (1. mars 2006). «Punishing International Crimes Committed by the PersecutedThe Kapo Trials in Israel (1950s–1960s)». Journal of International Criminal Justice. 1 (engelsk). 4: 128–178. ISSN 1478-1387. doi:10.1093/jicj/mqi022. Besøkt 6. august 2020. 
  241. ^ «Adolf Eichmann». Store norske leksikon (norsk). 9. januar 2019. Besøkt 29. september 2019. 
  242. ^ «Adolf Eichmann | Role in the Holocaust, Trial, & Death». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 29. september 2019. 
  243. ^ Lipstadt, Deporah E. (2011). The Eichmann Trial. New York: Random House - Bertelsman. ISBN 9780805242911. 
  244. ^ Landsman, S. (2013). Crimes of the Holocaust: the law confronts hard cases. University of Pennsylvania Press.
  245. ^ Schabas, W. A., & Bernaz, N. (Eds.). (2010). Routledge handbook of international criminal law. Routledge.
  246. ^ Solis, Gary D. (2010). The Law of Armed Conflict: International Humanitarian Law in War. Cambridge: Cambridge University Press. 
  247. ^ «Nazi war criminals in Canada». CBC. 12. mai 2011. «The first person to be tried — unsuccessfully — in Canada as a war criminal was Imre Finta, who served as a Hungarian police officer during the Second World War.» 
  248. ^ Horvitz, L. A., & Catherwood, C. (2014). Encyclopedia of war crimes and genocide. Infobase Publishing.
  249. ^ Matas, D. (1994). The Case of Imre Finta. University of New Brunswick Law Journal , 43, 281.
  250. ^ «Randolph L. Braham, leading historian of the Holocaust in Hungary, dies at 95». Washington Post. 27. november 2018. «Dr. Braham, who described Holocaust scholarship as his “destiny” and fought against moves to whitewash Hungarian collusion with Nazi authorities, was 95 when he died Nov. 25 at his home in Queens.» 
  251. ^ Ira Robinson (2015). A History of Antisemitism in Canada. Wilfrid Laurier University Press. s. 139. ISBN 978-1-77112-167-5.
  252. ^ Overy, R. (2001). Interrogations: Inside the minds of the Nazi elite. Penguin Books.

LitteraturRediger