Åpne hovedmenyen
Gitta Sereny
Født13. mars 1921
Wien
Død14. juni 2012 (91 år)
Cambridge
Ektefelle Don Honeyman
Mor Margit von Mises
Utdannet ved Max-Reinhardt-Seminar, Universitetet i Paris, Sorbonne
Beskjeftigelse Journalist, forfatter
Nasjonalitet Storbritannia, Ungarn, Østerrike
SpråkEngelsk
Utmerkelser Kommandør i den britiske imperieorden, James Tait Black Memorial Prize, Duff Cooper Prize, Stig Dagermanprisen
SjangerBiografi, undersøkende journalistiskk
DebutThe Case of Mary Bell (1972)

Gitta Sereny (født 13. mars 1921, død 14. juni 2012) var en østerriksk-født britisk biograf, historiker og undersøkende journalist. Hun var særlig kjent for sine intervjuer og portretter av kontroversielle figurer, blant annet Mary Bell, som i 1968 ble dømt for drapet av to barn, mens hun selv var mindreårig, og Franz Stangl, kommandant for utryddelsesleiren Treblinka.[1] Hun var forfatter av fem bøker, inkludert The Case of Mary Bell: A Portrait of a Child Who Murdered (1972) og Albert Speer: His Battle with Truth (1995).

Sereny ble født i Østerrike i 1921. Hennes far var en ungarsk protestantisk aristokrat, Ferdinand Serény, som døde da hun var to år.[2] Hennes mor var en tidligere skuespiller fra Hamburg, Margit Herzfeld, av jødisk opprinnelse. Hennes stefar var økonomen Ludwig von Mises.[3] Som skoleelev reiste hun ved et tilfelle gjennom Nürnberg der hun ble betatt av skjønnheten i nazistenes arrangement. Hun og moren befant seg i Wien ved Anschluss i 1938 og opplevde trakasseringen av jødene der. Ludwig von Mises var av jødisk slekt og flyktet raskt til Sveits. Gitta Sereny og moren flyktet også til Sveits av frykt for å bli arrestert som pressmiddel for å få von Mises til å returnere. Hun reiste snart til Paris som kort tid etter var under tyks okkupasjon. I Frankrike hjalp hun motstandsbevegelsen og etter tips om at hun ville bli arrestert gikk hun til fots over Pyreneene og reiste med båt til USA. Mot slutten av krigen kom hun tilbake til Europa hvor hun på vegne av Forente nasjoner arbeidet for foreldreløse barn i det krigsherjede Europa.[4][5]

Serenys metode besto av omfattende og grundig forarbeid fulgt mange timer faktaorienterte intervju. Intervjuteknikken minner om politiets eller rettsmedisinerens og var til dels inspirert av psykoanalytisk metode. Hun studerte og intervjuet Albert Speer over en periode på 11 år. Hun innrømte at hun likte Speer og hun mente han kjente til holocaust. Sereny lå i strid på holocaustfornekteren David Irving fra 1970-tallet av og hun var en av Irvings skarpeste og mest utholdende kritikere. I 1996 gikk Irving til sak mot Sereny for ærekrenking (engelsk: libel). Han vant ikke frem med søksmålet og sammen andre tapte saker medførte det at Irving i realiteten var konkurs.[4][6][7]

Sereny var til stede ved Nürnbergprosessen i fire dager i 1945 som observatør, og det var der hun for første gang så Albert Speer.

Hun avkreftet i 1992 ryktene om at Odilo Globocnik ikke hadde tatt selvmord likevel.[8]

Innhold

Franz StanglRediger

Boken Into that darkness (1974) er ifølge The Guardian fortsatt en av de beste bøkene om Det tredje riket og etablerte Sereny som ekspert på perioden. Stangl kom med en form for innrømmelse av skyld i intervju med Sereny et par dager før han døde. Sereny sa at hun avskydde Stangl og insisterte samtidig på at han ikke var ond.[4] Overfor Sereny hevdet Stangl at han og en kollega vurderte alle muligheter (inkludert desertering) for å unnslippe tjeneste ved utryddelsesleirene. Stangl uttalte at de var fullt klar over at de medvirket i en forbrytelse.[9]

Priser og utmerkelserRediger

Sereny ble beæret med Duff Cooper-prisen og James Tait Blacks minnepris for sin bok om Albert Speer i 1995, og Stig Dagerman-prisen i 2002. Hun ble utpekt til Kommandant av det britiske imperium (CBE) i 2004 for sin innsats i journalistikkens tjeneste.

BibliografiRediger

 
Albert Speer (i midten) hevdet han ikke kjente til holocaust. Sereny konkluderte med det motsatte. Robert Ley til venstre, Herbert Backe til høyre.
  • The Case of Mary Bell (1972, nyutgivelse 1995)
  • Into That Darkness: from Mercy Killing to Mass Murder, a study of Franz Stangl, the commandant of Treblinka (1974, andre utgave 1995)
  • The Invisible Children: Child Prostitution in America, West Germany and Great Britain (1984)
    • Barnegråten ingen hørte, norsk utgivelse 1999[10]
  • Albert Speer: His Battle with Truth (1995)
  • Cries Unheard: The Story of Mary Bell (1998)
  • The German Trauma: Experiences and Reflections, 1938-2001 (2002)

ReferanserRediger

  1. ^ Neild, Barry (18. juni 2012): "Gitta Sereny dies at 91", The Guardian.
  2. ^ «Gitta Sereny». Telegraph 18. juni 2012..
  3. ^ Boettke, Peter J.; Leeson, Peter T. (2006): The Legacy of Ludwig Von Mises, Edward Elgar Pub, s. xiv
  4. ^ a b c Hilton, Isabel (19. juni 2012). «Gitta Sereny obituary». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 28. april 2019. «She contended that it was his – slight – acknowledgment to her of his guilt that precipitated his death, 70 hours later. Her book on Stangl, Into That Darkness (1974), remains one of the best books on the Third Reich and established Gitta's reputation as an authority on the history of the period. Though she said later that she loathed Stangl and that she was glad he had died, she also insisted that he was not evil.» 
  5. ^ Schoenfeld, Gabriel (23. desember 2001). «Into That Darkness, Again». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 23. april 2019. «Placed in a finishing school, Sereny soon ran away and made her way to Paris. She was all of 17 when, with the fall of France, she found herself living under Nazi occupation, working as a volunteer nurse with orphaned children and hiding an occasional British airman for the Resistance. Tipped off to her imminent arrest, she crossed the Pyrenees on foot, and then the Atlantic by boat to the United States. Only near the war's end did she return to Europe as a child-welfare officer for the United Nations, working with the shattered children freshly liberated from Nazi imprisonment at Dachau.» 
  6. ^ «Irving and Sereny go to war». The Independent (engelsk). 6. juni 1996. Besøkt 28. april 2019. «David Irving does not like Gitta Sereny. He has not liked her since 1977, when she went through his book Hitler's War with forensic care and pronounced him wrong about Hitler's alleged lengthy ignorance of the Nazi's genocidal policies. "She was a shrivelled little prune then. And she is a shrivelled little prune now," he said this week, shortly after it emerged he has served a libel writ on her.» 
  7. ^ Adams, Tim (24. februar 2002). «Memories are made of this». The Observer (engelsk). ISSN 0029-7712. Besøkt 28. april 2019. «In advance of the Penguin/Lipstadt case coming to court, The Observer sought, with Sereny, to fight Irving's claims that the article had libelled him. To date, in preparing an initial defence for this case, which covers much of the same ground as the Penguin trial - how Irving has deliberately falsified historical record - this newspaper has had to spend £800,000 in legal fees. To apply to have the case struck off, because the allegations have already been heard and proven, would, with the prospect of a counter appeal by Irving, cost a further £50,000. In theory, The Observer might, if this application was successful, claim costs against Irving, (who, by defending himself, incurs none), but it would have to stand in line with Penguin and others, with little hope of receiving a penny.» 
  8. ^ Sereny, Gitta (19. juli 1992). «A Nazi hunter run to Earth». The Independent (engelsk). Besøkt 23. april 2019. «With the help of a former SOE officer, I located Major Alex Ramsay's widow in Vienna. She knew all about the raid, and had one photo from those her husband took in Paternion on 31 May 1945. It, too, was a picture of the corpse, and behind it were three prisoners - Hofle, Michalsen and Helletsberger. But here the face of the body on the ground - in dark suit and white shirt - was unmistakably that of Globocnik, and he was unmistakably dead.» 
  9. ^ Sereny, Gitta (15. oktober 1971). «"Ich war gefangen in der Falle"». Die Zeit (tysk). ISSN 0044-2070. Besøkt 28. april 2019. «Wir waren uns einig: Das, was die da taten, war ein Verbrechen. Wir planten alles mögliche – auch desertieren. Wir haben lange über die Möglichkeit gesprochen. Aber wie hätten wir es tun können? Wo sollten wir hingehen? Vor allem, was würde unseren Familien geschehen?» 
  10. ^ «Sereny, Gitta» på Nasjonalbiblioteket

Eksterne lenkerRediger