Åpne hovedmenyen
Forbrenningsovn i «Andre krematorium» i brakke X
Vaktoppstilling i 1933
Reichsführer-SS Heinrich Himmler på inspeksjon i 1936
Fanger på straffarbeid i 1938
Fangenes brakker, tatt ved frigjøringen av amerikanske soldater i 1945
Hovedporten like etter frigjøringen av amerikanske soldater i 1945

Dachau konsentrasjonsleir ved byen Dachau nord for München var den første konsentrasjonsleiren i Tyskland. Den ble påbegynt 21. mars 1933 og var i gjennomgående drift i tolv år, mer enn dobbelt så lenge som noe annen leir. Den var prototype og dannet mønster for senere opprettede konsentrasjonsleirer.[1] Dachau var opprettet for å internere regimets politiske motstander og var i utgangspunktet ikke noen utryddelsesleir.[2] Minst 30 000 av fangene skutt eller omkom som følge av forholdene i leiren.

Sammen med konsentrasjons- og utryddelsesleiren Auschwitz har Dachau blitt et symbol på nazistenes konsentrasjonsleirer.

Hovedleiren var utformet for å huse 8000 internerte og hele komplekset 20.000. Ved frigjøringen i april 1945 var det 30.000 fanger i hovedleiren og 65.000 i hele komplekset.[2]

Innhold

1933-1945Rediger

Leiren ble anlagt på området til en nedlagt ammunisjonsfabrikk rundt 20 km nordvest for München umiddelbart etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen på ordre av Heinrich Himmler, som da var blitt utnevnt til politisjef i Bayern.

Til å begynne med skulle leiren brukes til å sperre inne politiske fanger, framfor alt kommunister og sosialdemokrater, fagforeningsmedlemmer, men også liberale og konservative politikere under påskudd av såkalt «beskyttelsefengsling», det vil si en ubegrenset, og ikke domstolsbestemt internering av virkelige og antatte regimemotstandere.[3]

Leiren åpnet 22. mars 1933 da det ankom rundt 200 innsatte fra Stadelheim-fengselet i München og fra Landsberg fengsel.[4] Himmler kunngjorde i avisen Münchner Neuesten Nachrichten at leireren skulle kunne romme opptil 5 000 mennekser, og beskrev den som «den første konsentrasjonsleiren for politiske fanger»[5]«som skulle brukes for å gjenopprette roen i Tyskland.»[6]

Den nasjonalsosialistiske terrorpolitikken fikk etterhvert konsekvenser for stadig flere grupper i befolkningen, og i 1930-årene ble også sigøynere, jøder, Jehovas vitner, homofile og kriminelle sendt til Dachau.

Dachau var også en sentral leir for fanger fra det kirkelige området. Det fantes egne brakker for prester, og ifølge den katolske kirke skal 3 000 geistlige ha vært holdt fanget der. Blant dem var Karl Leisner og Martin Niemöller.

Etter Krystallnatten ble 10 000 jøder satt i leiren, de fleste ble imidlertid sluppet fri under forutsetning av at de skulle forlate Tyskland. På Himmlers ordre av 5. oktober 1942 om å gjøre alle konsentrasjonsleirer i Tyskland «jødefrie» ble jødene i Dachau deportert til utryddelsesleiren Auschwitz.

Utover 1940-årene begynte et systematisk massemord i Dachau. Fra oktober 1941 ble sovjetiske krigsfanger deportert til leiren og skutt. Fra januar 1942 førte SS rundt 3 000 «invalide» fanger til slottet Hartheim ved Linz, hvor de ble gasset i hjel. Fra vinteren 1942 begynte grusomme medisinske eksperimenter i leiren.

Til sammen satt over 200 000 fanger fra mer enn 50 nasjoner i Dachau. Totalt 30 000 drap er registrert, flere tusen andre regnes også for sikre, spesielt ved utbruddet av en tyfusepidemi i 1945 og den påfølgende evakueringsmarsjen.

Frigjøring og ettertidRediger

 
Noen av de tiltalte i Dachauprosessene, høsten 1945.

Den 26. april 1945 måtte 7 000 fanger legge ut på en dødsmarsj videre mot sør i Tyskland. 28. april forlot SS-vaktstyrkene leiren. 29. april befridde amerikanske styrker leiren og rundt 30 000 fanger, blant dem Robert Savosnick fra Norge.

Dachauprosessene (tysk: Dachauer Prozesse; engelsk: Dachau Trials) var 489 militære straffesaker mot krigsforbrytere. Sakene ble gjennomført 1945-1948 av den amerikanske okkupasjonsmakten inne i Dachau som da var gjort om til interneringsleir for mistenkte krigsforbrytere. Sakene ble ført mot blant andre mannskap fra leirene Buchenwald, Flossenburg og Mauthausen i tillegg til Dachau selv. Til forskjell fra Nürnbergprosessen som handlet om rikets toppledere, var de tiltalte i Dachau tjenestemenn på laveste nivå. Domstolen var satt som en amerikansk militærdomstol (dommerne og aktor var offiserer) og ble ført i henhold til amerikanske regler. Den amerikanske aktoren William Denson (32 år gammel) sto alene for 177 av sakene. Av disse ble 132 dømt til døden og dødsstraffen ble fullbyrdet for 97 (ved henging). Ilse Koch var gravid og Denson ba derfor om livstidsdom i stedet for dødsstraff, general Lucius D. Clay omgjorde straffen til fire års fengsel og Koch slapp ut etter to år.[7][8][9]

Jernporten med ordene «Arbeit macht frei» ble stjålet i 2014 og gjenfunnet i Bergen i 2016.[10]

ReferanserRediger

  1. ^ Fjelltveit, Ingvild (2. desember 2016). «Historiker: – En symboltung port». NRK. Besøkt 17. januar 2019. 
  2. ^ a b Bazyler, M. J., & Tuerkheimer, F. M. (2015). Forgotten Trials of the Holocaust. NYU Press.
  3. ^ Robert Gerwarth (2014). «Heydrich blir til». Hitlers bøddel - Historien om Reinhard Heydrich. Oslo: Kultur & Historie. s. 113. ISBN 978-82-92870-95-2. 
  4. ^ Marcuse, Harold: Legacies of Dachau: The Uses and Abuses of a Concentration Camp, 1933–2001, Cambridge: Cambridge UP, 2001. s. 21
  5. ^ Münchner Neueste Nachrichten, 21. mars 1933
  6. ^ Neuhäusler, Johann: What Was It Like in the Concentration Camp at Dachau?: An Attempt to Come Closer to the Truth, Munich: Manz A.G., 1960. s. 7
  7. ^ Greene, J. (2007). Justice at Dachau: The Trials of an American Prosecutor. Broadway Books/Random House.
  8. ^ Kaufman, Michael T. (16. desember 1998). «William Denson Dies at 85; Helped in Convicting Nazis». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 17. januar 2019. «At the time of the trials, Mr. Denson, a 32-year-old West Point graduate, was assigned to the Judge Advocate's Office in Europe. Of those Mr. Denson prosecuted, 4 were acquitted and 132 were sentenced to death, with the rest receiving varying prison terms. Of those condemned to die, some had their sentences reduced on appeal, but 97 were eventually hanged.» 
  9. ^ Hilton, F. O. (2004). The Dachau Defendants: Life Stories from Testimony and Documents of the War Crimes Prosecutions. McFarland.
  10. ^ Tandstad, Bent (2. desember 2016). «Stole Dachau-skilt funne i Noreg». NRK (norsk nynorsk). Besøkt 17. januar 2019. 

Eksterne lenkerRediger