Reinhard Heydrich

Reinhard Heydrich The Hangman, The Butcher of Prague, The Blond Beast, Himmler's Evil Genius, Young Evil God of Death, Le Boucher de Prague, The Man with the Iron Heart
Født	Reinhard Tristan Eugen Heydrich; 7. mars 1904; Halle (Saale), Det tyske keiserrike
Død	4. juni 1942 (38 år); Praha, Böhmen-Mähren; Skuddsår, sepsis
Beskjeftigelse	Politiker, militær, fekter, flyger, soldat
Embete	Medlem av Riksdagen (1933-1945); president i Interpol (1940–1942); Chef der Sicherheitspolizei und des SD (1939–1942) ;
Utdannet ved	Technische Universität München, Hans-Dietrich-Genscher-Gymnasium
Ektefelle	Lina Heydrich (1931–1942)
Far	Richard Bruno Heydrich
Mor	Elisabeth Krantz
Søsken	Maria Heydrich, Heinz Heydrich
Barn	Heider Heydrich
Parti	Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
Nasjonalitet	Det tyske riket
Gravlagt	Invalidenfriedhof
Medlem av	Schutzstaffel, Deutschvölkischer Schutz- und Trutzbund
Utmerkelser	16 oppføringer Deutscher Orden, NSDAPs partimerke i gull, storbånd av Den oppadstigende sols orden, Blodordenen (1923), Såretmerket, Jernkorset, Den tyske ørns fortjenesteorden, Anschlussmedaljen (1938), Sudetenlandmedaljen (1938), Memellandmedaljen, Schutzwallmedaljen, NSDAP tjenestemedalje, Danzig-korset, Reichsführer-SS, Ehrenwinkel der Alten Kämpfer, SS-Ehrenring
Troskap	Nazi-Tyskland
Våpenart	Schutzstaffel
Militær grad	SS-Oberst-Gruppenführer, Obergruppenführer
Dømt for	Krigsforbrytelse
Deltok i	Andre verdenskrig
	Signatur
	Reinhard Heydrich på Commons

Reinhard Tristan Eugen Heydrich (1904–1942)^[9] var en tysk offiser i Schutzstaffel (SS) og sjef for Reichssicherheitshauptamt fra opprettelsen i 1939 til sin død. Han var sammen med Heinrich Himmler en av de sentrale personene i planleggingen av holocaust og regnes som en av Det tredje rikets mektigste menn. Heydrich var i praksis Himmlers nestkommanderende. Han var mer direkte involvert i holocaust enn Himmler fordi Heydrich var den som koordinerte Einsatzgruppene.^[10] Han var opprinnelig offiser i marinen og var kampflyver. Etter at krigen var begynte deltok han i luftkamp og skjøt ned flere fiendtlige fly før han nødlandet – noe han fikk krigskorset for.^[11]

Han var sjef for Sicherheitsdienst (SD) 1931–1941, for Gestapo fra 1934–1936 og for Sicherheitspolizei (Sipo) 1936–1942. I 1939 ble SD og Sipo forent under Heydrich ledelse i RSHA som var den sentrale etaten med mest ansvar for gjennomføring av holocaust. Samtidig var han fungerende «riksprotektor» og praktisk talt tysk diktator over det okkuperte Böhmen-Mähren.^[12]^[13]

Heydrich hadde en vennlig men hierarkisk relasjon til sine kolleger. Han hadde få venner, og hans nærmeste allierte i naziapparatet var Herbert Backe som ble minister for matforsyning i 1942.^[10] Heydrich ble drept i et attentat 27. mai 1942 der han døde av skadene 4. juni.^[9] I massakren i Lidice ble landsbyen Lidice jevnet med jorden som hevn for Heydrichs død. Han ble også kjent som «den blonde Moses», «slakteren fra Praha», «det blonde udyret» og «der Henker» (Henker er tysk for en bøddel som henretter ved hengning). Heydrich var høyreist, blond, atletisk, intelligent og målbevisst, og fremsto som den ideell SS-mann. Ifølge Joachim Fest skjulte den harde overflaten en nervøs og sammensatt personlighet der samvittighetsløse atferden var tillært.^[14] Heydrich var en over gjennomsnittlig idrettsmann, og var en dyktig rytter, skytter og fekter.^[11] Toppsjef i SS Heinrich Himmler skal stadig ha følt seg underlegen overfor Heydrich og fryktet den kalde og kontrollerte Heydrich. Heydrich skal ikke ha vært særlig opptatt av politikk eller ideologisk orientert.^[15] Göring skal ha ment at Himmler bare var et redskap for Heydrich som skal ha vært hjernen.^[16] Heydrich var glad i musikk og selv en god utøver, på fritiden lyttet han ofte til kammermusikk av Haydn og Mozart.^[17] Sansen for klassisk kammermusikk delte han med admiral Wilhelm Canaris, sjef for Abwehr. Det var rivaler i nazistaten og hadde vennskapelig omgang privat.^[18] Det er uklart om han var personlig overbevist om gjennomføring av holocaust.^[19] Walter Schellenberg beskrev Heydrich som en mann med uhyggelig makt, en makt basert på intelligens, instinkt og innsikt i andre menneskers svakhet. Trolig var det flere i naziledelse, Himmler inkludert, som var følte en viss lettelse over at Heydrich var borte.^[18]

Professor Robin Gerwarth, som skrev en stor biografi om Heydrich, beskriver ham som en maktsøkende, sosial klatrer.^[20] Heydrich ble nazist i stor grad ved tilfeldigheter etter at han ble tvunget til å gi opp karrieren som marineoffiser. Hans forlovede og senere kone Lina von Osten var en ivrig nazist. I 1931 ble han arbeidsledig og Himmler rekrutterte ham til NSDAP etter jobbintervju. Sammen bygget de to opp nazistenes sikkerhetsapparat innenfor rammen av SS. Heydrich overdrev ofte truslene fra politiske fiender for å kunne utvide sikkerhetsapparatet. Etter at nazistene kom til makten forfulgte han nådeløst antatte fiender av riket: frimurere, jøder og kirkens tjenestemenn.^[13]

BakgrunnRediger

Faren Bruno Heydrich, foto 1925.

Reinhard Tristan Eugen Heydrich ble født 7. mars 1904 i Halle ved elven Saale.^[9] Faren Bruno Heydrich var en anerkjent komponist og operasanger som hadde grunnlagt og var direktør for musikkonservatoriet i Halle, hvor moren Elisabeth var pianolærer.^[21] Faren hadde skrevet flere operaer, deriblant Amen, som ble uroppført i Köln ni år før sønnen ble født, men med en profetisk tittel på prologen: «Reinhards forbrytelse». Det handlet om mord.^[22] Musikkonservatoriet var en stor suksess, og hadde da Reinhard ble født, 190 elever og 11 lærere, og allerede i 1908 var det 300 elever og 19 ansatte.^[23] Familien var økonomisk og sosialt blant byens fremste.^[24] Heydrichs to første fornavn skriver seg fra Amen og fra Wagners opera Tristan og Isolde.^[9] Moren Elisabeth kom fra en fremstående familie i Dresden. Morfaren Eugen Krantz var leder for musikkonservatoriet Hochschule für Musik Carl Maria von Weber i Dresden.^[10]

Heydrich selv var meget dyktig til å spille både cello og fiolin, og som familien ellers glad i musikk.^[9] Som gutt var han altergutt i den katolske kirken.^[10] Det var opprinnelig meningen at han skulle overta musikkonservatoriet etter faren^{[trenger referanse]} som hadde problemer med å holde skolen gående på grunn av vanskelig økonomi etter første verdenskrig. Heydrich ble som tenåring tiltrukket av den nasjonalistiske Völkisch-bevegelsen.^[12] Som gutt var han tynn og sjenert og ble oppfordret til trening og fysisk fostring, noe som gjorde ham fysisk sterk og i meget god form. Han utmerket seg som idrettsmann,^[9] særlig i fekting og svømming, men ble i ettertid omtalt som en enstøing.^[25] Han var hengslete, litt skjeløyd og hadde en fistelstemme^[9] som gav ham økenavnet «Geiten». Selv på toppen av sin karriere kvidde han seg for å holde offentlige taler, av frykt for å bli gjort til latter på grunn av stemmen sin.^[26] Heydrich var avholdsmann og røykte ikke.^[10]

Han var ikke politisk aktiv i 1920-årene,^[27] selv om han senere prøvde å påberope seg en periode i et frikorps, noe som ikke lar seg bevise.^[28] I 1919, 15 år gammel, meldte han seg inn i en paramilitær enhet for å «gjenerobre» Halle fra kommunistiske demonstranter.^[9] Utover en kort tjeneste i et ordensvern i hjembyen Halle etter at frikorps og hæren hadde slått ned et opprør blant byen arbeidere i 1919.

Heydrich fullførte gymnas våren 1922.^[12] Første verdenskrig og den urolige økonomien i 1920-årene ødela en stor del av familiens formue.^[10] På grunn av det økonomiske krakket etter verdenskrigen var det uaktuelt å overta ledelsen av konservatoriet.^[10]

SS-sjefen Heinrich Himmler og Heydrich (til høyre) i Wien etter Anschluss» i 1938.

Militær karriereRediger

Våren 1922 begynte han befalsopplæring i Reichsmarine, og han fullførte denne i 1926 med spesialisering innenfor radiosignal og kommunikasjon, og tjenestegjorde deretter som radiooffiser med grad som løytnant.^[29]^[12]

AvskjedRediger

I 1931 ble Heydrich avskjediget etter å ha hatt et forhold til datteren av en innflytelsesrik mann, samtidig som han forlovet seg med en annen ung kvinne, Lina von Osten fra Fehmarn, som han hadde truffet på en dansetilstelning i Kiel. I sin skoletid i byen var Lina blitt overbevist nasjonalsosialist (nazist) på et partimøte i 1929, og hun meldte seg inn i partiet, som resten av sin familie. Heydrich delte ikke hennes begeistring. Som marineoffiser mente han at han fikk holde seg utenfor partipolitikk.^[29]^[12] Etter to dager var de likevel forlovet, og avisnotisen om dette klippet han ut og viste til flere venner og bekjente, også den kvinnen han hadde et forhold til og som selv mente hun hadde fått ekteskapsløfte. Hun fikk et nervøst sammenbrudd – Heydrich hadde tidligere overtalt henne til å overnatte hjemme hos seg i Kiel i stedet for å ta inn på et hotell. Hennes far skal ha klaget til marinens overkommando.

I æresretten innrømmet Heydrich at han var blitt kjent med piken på et ball etter Kiel-regattaen, men at hun dukket opp på rommet hans av seg selv. Han kunne sluppet unna med en reprimande for en «kvinnehistorie», men var arrogant og uoppriktighet i sin forklaring, hvor han la ansvaret på kvinnen,^[10] i tillegg til en foraktelig holdning til marinens æreskodeks, at kapteinløytnant Gustav Kleikamp besluttet å sende saken videre til admiral Erich Raeder. Heydrich hadde også ved tidligere anledninger oppført seg upassende mot kvinner – ved et besøk i den tyske klubben i Barcelona i 1928 hadde han tedd seg slik mot en ung dame ute i hagen at hun fiket til ham og dessuten skrev en klage. Heydrich unngikk æresretten første gang ved å komme med en offisiell beklagelse, men han var svært forurettet.^[30]

Denne gang avsa imidlertid Raeder dom: «Enkel avskjed i unåde». Ifølge Kleikamp ble dette vurdert som en saklig og korrekt avgjørelse av komitéen. Kleikamp påpekte i 1950 at Heydrich da heller aldri hevnet seg på komitéens medlemmer, noe han senere hadde hatt full mulighet til. Det må bety at han fryktet mer snakk om saken; han må ha foretatt seg noe alvorlig. Dokumenter fra saken finnes ikke lenger, og Heydrich kom da også i en posisjon der han kunne få dem destruert. Verken kvinnen eller hennes far har latt seg identifisere.^[31] Avskjeden fra Reichsmarine var et stort prestisjemessig nederlag og slag mot Heydrichs selvtillit, og han sto arbeidsløs med bare et begrenset månedlig sluttvederlag fra marinen i en periode. Han ble med dette arbeidsledig uten utsikter til karriere og ingen familieformue å støtte seg på.^[10]

EkteskapRediger

Heydrich og Lina von Osten giftet seg i desember 1931. Hun hadde meldt seg inn i NSDAP (nazistpartiet) i 1929. Paret ble kjent i 1930, giftet seg året etter og fikk fire barn. Hun var gravid da Heydrich døde. Etter mannens død i juni 1942 ble hun boende i residensen i Panenské Břežany (tysk: Jungfern-Breschan) nær Praha og brukte der trolig jødiske tvangsarbeidere. Residensen tilhørte Ferdinand Bloch-Bauer, en tsjekkoslovakisk forretningsmann av jødisk opphav, og ble konfiskert av nazistene. Adolf Eichmanns familie bodde også i Praha. I krigens sluttfase flyktet hun med barna til Gmünd (ifølge Gerwarth ble de evakuert til Bayern etter ordre fra Himmler.^[10]) Etter den tyske kapitulasjonen flyttet hun til foreldrene på Fehmarn. Den britiske okkupasjonsmakten avslo i 1947 forespørsel om utlevering av Lina Heydrich til Tsjekkoslovakia. En tsjekkoslovakisk domstol dømte henne til livstid i 1948. I hennes bolig på Fehmarn møttes jevnlig Heydrichs gamle SS-kamerater og mimret om bedre tider. Fra 1956 mottok hun enkepensjon etter mannen etter å ha gått til sak mot Forbundsrepublikken (Vest-Tyskland). Domstolen fikk rikelig bevis for Heydrichs rolle i holocaust, men la avgjørende vekt på at han ble drept i kamp. Dommen var omstridt og offentlig kritisert i Vest-Tyskland. Enken ga i 1976 ut Leben mit einem Krigsverbrecher der hun forsøkte fri seg selv for skyld. Hun døde i 1985 i Burg auf Fehmarn.^[32]^[33]^[34]^[35]^[10] Til det siste var Lina Heydrich besatt av tanken på at det tyske samfunnet ikke hadde anerkjent hvor mye hennes familie hadde ofret under krigen. Få tyskere delte hennes forvrengte oppfatning av historien.^[10] I 1979 fortalte hun til New York Times at Richard Heydrich ikke hadde noe med holocaust å gjøre; ifølge henne var det noe som feilaktig ble tilskrevet ham.^[36]

BarnRediger

Paret fikk sønnene Klaus og Heider og døtrene Silke (f. 9. april 1939) og Marte, født natt til den 23. juli 1942, etter sin fars død. Heydrich skal ha brydd seg lite med sønnene sine, som han planla å dyrke sport med når de ble eldre, mens han var svært opptatt av favoritten sin, Silke.^[37] Klaus (1933–1943) syklet 24. oktober 1943 forbi SS-vakten mens porten til slottet Jungfern-Breschan, der de bodde, stod åpen. Han ble påkjørt av en lastebil som var underveis med fotballspillere etter søndagens kamp. Gutten døde av skadene samme dag. Sjåføren Karel Kaspar kunne ikke lastes for ulykken.^[38]

Påstander om jødisk avstamningRediger

Heydrichs enke forteller i sin selvbiografi at bare noen uker etter bryllupet anmeldte Heydrichs lagkamerater fra marinen ham til distriktslederen for NSDAP i Halle, fordi de mente at han egentlig het Süss til etternavn og var jøde. 6. juli 1932 skrev distriktslederen til Gregor Strasser at «det er grunn til å tro at Halle-mannen som er utpekt som vedkommendes far, er jøde.» Allerede i 1926 var Heydrichs bror Heinz blitt nektet medlemskap i en fekteklubb i Dresden fordi han ble regnet som jøde.^[39] Ryktet om at familien var av jødisk opphav fulgte Heydrich hele livet.^[13]

Reinhard Heydrich som SS-Brigadeführer og leder for politiet i Bayern i 1934, året etter at Hitler og nazistene kom til makten i Tyskland.

Foto: Friedrich Franz Bauer, Deutsches Bundesarchiv

Det ble hevdet at en av hans besteforeldre var jødisk,^[10] noe som ville ha gjort Heydrich til en såkalt Mischling i nasjonalsosialistisk raseterminologi. Ryktet førte til at partiet i 1932 gjennomførte en ydmykende gransking.^[10] Granskingen ble gjennomført av Gregor Strasser etter initiativ av Rudolf Jordan, gauleiter i Halle-Merseburg.^[14] Selv om ryktet var grunnløst, forsvant det ikke og til 1940 førte han saker mot personer som fornærmet ham med antydninger «uren» avstamning.^[14] Hans farmor Ernestine Wilhelmine Heydrich i sitt første ekteskap med Reinhold Heydrich fikk flere barn, deriblant Heydrichs far. Som enke giftet hun seg igjen med låsesmeden Gustav Robert Süss. Han var medlem av den evangelisk-lutherske menighet og ingen jøde, men ofte er Süss et jødisk etternavn, som i Lion Feuchtwangers roman Jud Süss fra 1926.^[13] Heydrichs far ble, på grunn av sin stefar, iblant kalt Bruno Heydrich-Süss. I 1932 nådde ryktet om Heydrichs jødiske bakgrunn slike høyder at partiet satte i gang en undersøkelse som konkluderte med at han kunne regnes som «arier». Himmler skal ha diskutert saken med Hitler, og angivelig ble de enige om at hans frykt for å stemples som jøde var så stor at han ville være et evig takknemlig og nyttig verktøy for dem om de lot ham beholde sin posisjon i partiet.^[40] Himmlers finske massør Felix Kersten er den eneste som hevder at denne samtalen fant sted.

Parti- og SS-karriereRediger

I 1931 begynte Himmler å opprette en etterretningstjeneste underlagt SS. Etter forslag fra sin forlovede, Lina von Osten, søkte Heydrich en administrativ stilling i SS. På denne tiden var Lina von Osten mye mer politisk engasjert enn ham og Heydrich søkte seg til SS blant annet for å vise seg som en god ektemann overfor Lina og hennes nasjonalistiske familie. Heydrich hadde ingen erfaring med det arbeidet SS drev med og det radikale politiske miljøet var nytt for ham. Heydrich ble radikalisert mens han gjorde karriere i SS og nazipartiet.^[10]

Himmler, Ernst Röhm (i midten foran) og Hermann Göring (uten lue helt til høyre), 11. oktober 1931 i Bad Harzburg, nord i Harz, Niedersachsen.

Heydrichs utvikling etter 1931 var påvirket av dette miljøet av unge radikale menn med fantasier om voldelig rensing av Tyskland for dets indre fiender; samtidig avviste disse unge ideologene den foregående generasjons borgerlige etikk som avleggs og uegnet til å sikre en nasjonal gjenfødelse. Heydrich gikk opprinnelig inn i SS av opportunistiske grunner, men var etter få år overbevist nazist. Himmler ble kort etter 1931 den dominerende personen i Heydrichs arbeid.^[10] Da de to begynte å arbeide sammen var SS en ubetydelig organisasjon og underordnet SA.^[16]

Heydrich møtte Himmler første gang 14. juni 1931 på Himmlers hønsefarm utenfor München.^[41] Himmler, som ønsket seg høye menn med blå øyne og anetavle uten mindreverdig innslag, ble imponert over Heydrichs fremtoning. Himmler fortalte Heydrich at han planla en etterretningstjeneste innenfor SS. Det viste seg at jobbintervjuet 14. juni var basert på en misforståelse: Heydrich hadde vært radiooffiser i marinen, ikke etterretningsoffiser, og var derfor ikke kvalifisert til det ledige vervet i SS. Himmler ga i stedet Heydrich i oppgave å skissere for et etterretningskontor innenfor SS. Heydrich fikk 20 minutter og baserte seg på overfladisk kunnskap om temaet fra billig krimlitteratur som han leste hyppig. Himmler ble imponert og valgte Heydrich fremfor den tidligere politimannen Horninger (som viste seg å være en agent for det bayerske politiet).^[42] Heydrich fikk relativt lønn, mindre enn vanlige arbeidere i industri og varehandel. Ønske om å imponere svigerfamilien og SS’ kvasimilitære organisering var viktige motiver for at Heydrich tok jobben. Heydrich reiste i juli 1931 til Hamburg for å arbeide i SS der.^[43] I Hamburg var SS dominert av fanatiske nazister og Heydrich ble der kjent med Bruno Streckenbach som ble Heydrichs nære medarbeider.^[44]

På denne tiden var SS en relativt liten organisasjon og underordnet Sturmabteilung (SA). SS hadde 280 medlemmer da Himmler tok over i 1929. Himmler krevde at alle som søkte medlemskap i SS måtte legge ved foto slik at han personlig kunne kontrollere at de holdt god rasemessig standard. SS hadde et elitepreg og det tiltrakk mange arbeidsløse unge akademikere. SS appellerte til tidligere Freikorps-offiserer hvor av mange var fra lavadelen blant annet Erich von dem Bach-Zelewski og Udo von Woyrsch. I 1931 hadde SS vokst til 10 000 mann mens SA hadde 100 000 medlemmer.^[45]

Etter nazistenes maktovertakelseRediger

Himmler var etter maktovertakelsen politisjef i Bayern og med støtte av Wilhelm Frick og oppmuntret av Heydrich tok han fra 1933 raskt over kontrollen med det hemmelig politiet i alle delstater unntatt Preussen. I april 1934 ga også Göring etter og overførte kontrollen med Gestapo fra Rudolf Diels til Himmler. Heydrich ble 22. april 1934 sjef for Gestapo samtidig som han var sjef for SDs hovedkontor. Hitler ga samtidig Himmler kontroll over alt tysk politi utenom Preussen. I 1936 ble hele det tyske politiet lagt under Himmler med Heydrich som toppsjef for kriminalpolitiet.^[46] Han bygget stadig ut sitt apparat for overvåkning særlig av politiske motstandere innenlands. Heydrich havnet etterhvert i strid med admiral Canaris som var sjef for den militære etterretning og kontraspionasje om ansvarsfordeling; for å bilegge striden utarbeidet de en tipunktsavtale om ansvarsområder, avtalen var til liten hjelp.^[47]

Heydrich møtte Himmler (som var fire år eldre) gjennom en venn av familien og de to fant raskt tonen. Himmler ble så imponert av Heydrichs ideer at Heydrich ble trukket inn i SS og fikk i oppdrag å bygge opp den interne etterretningstjenesten i partiet, senere kjent som Sicherheitsdienst (SD).^[12] Himmler ga Heydrich en ny sjanse etter den avbrutte offiserskarrieren og sikret seg slik en lojal medarbeider. Heydrich viste seg å ha utmerkede administrative ferdigheter, var ambisiøs og brutalt målrettet. Himmler og Heydrich utfylte hverandre og bygget opp SS fra en ubetydelig enhet innenfor NSDAP til det sentrale organet for nazistenes maktutøvelse.^[10] I desember 1931 ble Heydrich forfremmet til SS-Sturmbannführer (tilsvarende major i militæret).^[9] Etter råd fra en venn intervjuet han Heydrich for stillingen som sjef, og etter bare tyve minutters samtale fikk han jobben. Heydrich ble dermed også rekruttert til NSDAP, som han ikke tidligere hadde vært medlem av.

Etterretningsavdelingen var liten og nokså ubetydelig, og Heydrich satt på et lite kontor og hadde lav lønn. Hans hovedoppgave var å bygge opp et arkiv over alle motstandere av partiet. I 1932 ble avdelingen organisert som Sicherheitsdienst. Heydrich og Himmler arbeidet godt sammen, noe som tjente til begges fordel etter hvert. Heydrich baserte sin angiverstat på «loven om ondsinnethet» av 20. desember 1934, som gjorde det straffbart å fremføre påstander egnet til å undergrave folks tillit til partiledelsen. Bare i løpet av 1937 ble 17 168 personer anmeldt etter denne loven.^[48]

Fra SS-offiseren Richard Pruchtnows bryllup 29. januar 1937. Lina Heydrich (født von Osten, en ivrig nazist) ytterst til venstre, Karl Wolff, Heinrich Himmler, frøken Henrichsen, Pruchtnow med brud, og Heydrich.

Etter NSDAPs maktovertagelse hjalp Heydrich Hitler med å grave frem hemmeligheter om politiske motstandere, og han hadde på dette tidspunkt et stort arkiv over personer og organisasjoner med opposisjonelle standpunkter. SDs utenrikssjef, Walter Schellenberg, hevder at Heydrich straks så et annet menneskes svakheter og «registrerte dem både i sin egen fenomenale hukommelse og i sitt kartotek» som også omfattet partifeller. Spesielt holdt han muligheten åpen for at Hitlers farfar kunne ha vært jøde, og at det kunne være jødisk blod i Himmlers slekt. Josef Goebbels' sidesprang og Hermann Görings fråtsing og korrupsjon ble også behørig notert. Heydrich gikk så langt at han åpnet et bordell kalt Salong Kitty i Giesebrechtstrasse 11^[49] i Berlin, der alle rom var avlyttet, i håp om at de prostituerte kunne avlokke de celebre gjestene betroelser som kunne gi ham taket på dem, men dette kom det aldri noe ut av. Innehaversken, Kitty Schmidt, hadde jevnlig ved hjelp av flyktninger sendt penger til engelske banker. 28. juni 1939 dro hun selv, men ble arrestert på grensen til Nederland og forelagt et ultimatum: Enten samarbeidet hun, eller så havnet hun i konsentrasjonsleir.^[50]

Som sjef forlangte Heydrich at medarbeiderne iblant fulgte ham på runder i Berlins barer og bordeller. Det likte de dårlig, da han var ustabil i fylla og hadde et dårlig rykte blant de prostituerte, slik at han trengte sine underordnede som mellommenn.^[51] I sitt kontor i Prinz-Albrecht-Straße, var det skjulte mikrofoner overalt, i vegger og lamper, og skrivebordet hadde innebygd automatvåpen som kunne utløses om man trykket på en knapp.^[52]

Heydrich var dus med Ernst Röhm som også var fadder til hans eldste sønn, Klaus. Likevel var Heydrich en viktig brikke i spillet som førte til likvidasjonen av Röhm i 1934; Heydrich produserte falske «bevis» for at Röhm hadde mottatt 12 millioner mark fra Frankrike for å ta makten fra Hitler i et statskupp.^[53] Heydrich medvirket ved mordaksjonen 30. juni 1934 (lange knivers natt) mot Röhm og andre SA-folk.^[54]

I 1935 traff Carl Jacob Burckhardt fra Røde Kors i Sveits Heydrich hos hertugen av Coburg (far til dronning Sibylla av Sverige) i et forsøk på å skaffe Røde Kors innpass i tyske konsentrasjonsleire. Tyskerne ville bare tillate samtaler mellom fanger og Røde Kors-personale om SS-voktere fikk være til stede. Dette godtok ikke Burckhardt. Han beskriver Heydrich slik: «Et par mongoløyne tittet frem fra det skarpe, bleke og asymmetriske ansiktet, hvor de to ansiktshalvdelene virket helt ulike.» Hendene hans var «prerafaelittiske, liljehvite hender, som skapt for langsom kvelning.» Uten videre opplyste han Burckhardt om at «I Deres land hersker frimurerne» som han mente var «redskaper for jødenes hevn. Bakerst i templene deres står en galge foran et svart forheng som tildekker det aller helligste(...)Bak forhenget står bare det ene ordet Jahve, det er nok.» Han begynte nå å bli opphisset. Bare en gang så han Burckhardt inn i øynene i en brøkdel av et sekund: «Det var to personer som så på meg samtidig.» Og ønsket om et besøk i leirene etter eget valg ble avvist: «De besøker nøyaktig de leirene som vi foreslår.» Heydrich forlot selskapet med en bitter avskjed: «Mye senere kommer man til å takke oss for hva vi har påtatt oss.» Burckhardt satt tilbake med inntrykket av å ha møtt «en ung, ond dødsgud».^[55] Walter Schellenberg beskrev hendene hans, som «fikk en til å tenke på beina til en edderkopp», og «de brede hoftene, et feminint trekk som bare fikk ham til å virke enda skumlere», mens «talen var stakkato og nervøs».^[56]

Heydrich deltok i forberedelsene til Anschluss og til innlemmelsen av Sudetenland og resten av Böhmen og Mähren. Han deltok i planleggingen av Krystallnatten i 1938 og angrepet på radiostasjonen i Gleiwitz som skulle gi påskudd til angrep på Polen.[19]

Heydrich skal tidlig ha begynt å samle kompromitterende materiale om andre sentrale personer i nazipartiet, inkludert Himmler og Goebbels. Han hadde brev sendt fra Alfred Rosenberg til en jødisk vennine og han skal ha dokumentert at Robert Ley var av direkte jødisk avstamning.^[18]^[54]

Heydrich tok høsten 1938 på eget initiativ ansvaret for å fordrive landets jødiske innbyggere fra Tyskland. Han ivret opprinnelig for at jødene skulle utvandre.^[13]

Andre verdenskrigRediger

Heydrich med sin kone Lina (født von Osten) som var en ivrig nazist og medvirket til at Heydrich valgte karriere i SS. Foto 26. mai 1942 i Praha dagen før attentatet.

I slutten av september 1939 ble Heydrich sjef for Reichssicherheitshauptamt (RSHA), hvor alle de forskjellige hemmelige tjenester i SS ble samlet. RSHA samlet SiPo (tidligere resultat av sammenslått kriminalpoliti, Kripo, og hemmelig statspolitiet, Gestapo) og Sicherheitsdienst (SD, partiets egen etterretningstjeneste) under samme ledelse. Hensikten var å rense landet og statsapparet for dets (antatte) fiender, også som preventivt tiltak.^[10]

Okkupasjon av PolenRediger

Se også: Invasjonen av Polen

Han var direkte involvert i angrepet på Polen 1. september 1939, ettersom han planla angrepet på Gleiwitz. Angrepet på radiosenderen i Gleiwitz ble arrangert for at det skulle se som et polsk angrep på Tyskland. Planen ble utarbeidet av Hitler, Himmler og Heydrich. I august 1939 kom Heydrich til Gleiwitz sammen med flere SS-menn. For å gjøre angrepet troverdig, hentet de seks internerte fra Sachsenhausen og henrettet iførte polske uniformer. Alfred Naujocks gjennomførte aksjonen på oppdrag fra Heydrich.^[57] Dette ga Hitler et påskudd til å angripe Polen og dermed utløse krigen. Sovjetiske styrker angrep 17. september østfra i henhold til Molotov–Ribbentrop-pakten og de siste polske styrkene ga opp 6. oktober.^[58]

Terrorveld og konflikt med WehrmachtRediger

I de erobrede områdene bak de regulære hærstyrkene gikk fem (senere syv) Einsatzgruppene til verks. Disse «innsatsenhetene» fra SS var underlagt Heydrich og hadde til oppgave å eliminere fiender av okkupasjonsmakten og skyte gisler som gjengjeldelse i tilfelle aksjoner mot okkupanten. Enhetene samlet opp politisk «uønskede» polakker (i landets elite) som ble henrettet på stedet eller satt i konsentrasjonsleir.^[58] Tidlig i felttoget ble etnisk tyske innbyggere angrepet av etnisk polske der rundt 5 000 ble drept, blant annet ble rundt 100 etniske tyske i byen Bromberg (Bydgoszcz) mishandlet og drept. Dette ga SS et påskudd til brutalitet mot polakker, og Heydrich og Himmler mente at Einsatzgruppenes mandat og fullmakter burde utvides. Himmler ga 10. september Einsatzgruppe IV ordre om å henrette 500 gisler (mest intellektuelle og kommunister) i Bromberg.^[59] I alt 1 300 innbyggere av Bromberg ble henrettet 5.–12. september inkludert 50 skoleelever og hæren henrettet 50 sivile (prester, lærere og offentlige tjenestemenn).^[60] Himmler og Heydrich reiste på inspeksjon i det vestlige Polen i første del av september noe som ført til mer ytterliggående tiltak fra Einsatzgruppene. Heydrich instruerte 11. september Bruno Streckenbach og Udo von Woyrsch (som ledet hver sin gruppe) om at kraftigst mulige tiltak måtte brukes mot opprørere. Woyrsch intensiverte etter dette innsatsen blant annet ved å massehenrettelser flere steder og i Dynów ble jøder brent levende i synagogen.^[61] I september ble minst 12 000 henrettet hovedsakelig av Einsatzgruppene og dels av den tyske hæren og milits av etnisk tyske. Innen utgangen av 1939 var rundt 40 000 polakker drept i massehenrettelser.^[60]

Mange toppsjefer i den tyske hæren var rasende over SS' voldsbruk og vurderte krigsrett mot Udo von Woyrsch. Kommandanter på lavere nivå samarbeidet ofte med SS og blant annet ved å overlevere fanger til SS for henrettelse.^[61] Heydrich oppmuntret til henrettelse av mistenkte polakker og jøder, og samtidig var han opprørt over uryddige aksjoner og plyndring utført av blant andre Volksdeutscher Selbstschutz og etterforsket SS-folk involvert i slikt. Heydrich anså plyndring (også av jødisk eiendom) som et simpelt og uverdig motiv (mens drap på politiske fiender ikke var det); dessuten skulle jødisk eiendom tilfelle den tyske stat.^[60]

Høsten 1939 var det stadig tautrekking mellom SS og hæren om myndighetsforhold. Heydrich var frustrert over hærens manglende forståelse for sikkerhetstiltak i regi av SS bak fronten og han mente at Wehrmachts militære domstoler ikke var ivrig nok med ilegging av dødsstraff. I september 1939 klaget han over 200 henrettelser daglig var for lite. Wilhelm Canaris, sjef for Abwehr, var forskrekket over Heydrichs holdning og rapporterte ham til general Franz Halder. Halder mente at slakteriet Heydrichs drev var så ille at hæren burde gripe inn, samtidig noterte han at Hitler og Göring ønsket å ødelegge det polske folk. Canaris advarte Wilhelm Keitel, den tyske øverstkommanderende, om at resten av verden ville holde Wehrmacht ansvarlig for overgrepene og Keitel svarte at saken var avgjort av Hitler og at han (Keitel) overlot dette til SS.^[62]

I forbindelse med massakren i Bromberg fikk Wehrmacht klar ordre om å ikke hindre Einsatzgruppenes arbeid: General Adolf Strauss klaget da til overkommandoen over at ansvarsforholdene på denne måten ble snudd opp ned. Walther von Brauchitsch, hærens øverstkommanderende, minnet 18. september hærens kommandanter på at Wehrmacht var eneveldig i de okkuperte områdene og at forsøk på innblanding i militærdomstolene fra partiorganer (det vil si SS) skulle ignoreres. Himmler ga samme dag ordre om til sikkerhetspolitet om at polske partisaner skulle henrettes.^[63] Under møte med Hitler, Heydrich og Himmler ble Brauchitsch presset til å la Einsatzgruppene drive sin virksomhet. I slutten av september var det stadig tautrekking om ansvarsområder og hva hærens kommandanter skulle informeres om.^[64] General Johannes Blaskowitz fordømte i november Einsatzgruppenes virksomhet som kriminelle overgrep og uttrykk for SS’ primitive og sykelige instinkter. Hitler ble rasende over Blaskowitz’ rapport og avfeide Wehrmacht som patetisk sentimentale; Hitler ga derpå amnesti for alle overgrep i Polen og fratok Wehrmachts militær domstoler jurisdiksjon over SS.^[65]

BosettingstiltakRediger

Administrativ inndeling av Polen etter tysk og sovjetisk okkupasjon i 1939. Stiplet blå linje er Polen før invasjonen, rød linje er delelinjen mellom Tyskland og Sovjetunionen.

I slutten av september 1939 var det klart at Polen skulle forsvinne fra kartet ved å deles i tre rasemessig adskilte deler: En tysk og en polsk del samt et lite jødisk «reservat». De vestlige delene inkludert Warthegau, Danzig/Vestpreussen og øvre Schlesien skulle bli etnisk rent tysk ved å fordrive andre og ved å bosette etnisk tyske fra områder erobret av Sovjetunionen. Det polske området og det jødiske reservatet skulle være helt i øst, det såkalte Generalguvernementet dit jødiske og etnisk polske innbyggere skulle fordrives fra annekterte områder. I annekterte områder som skulle «germaniseres» bodde det 9 millioner etnisk polske, 600.000 etnisk tyske og 600.000 jøder. Hitler erklærte i tale i Riksdagen 6. oktober at den viktigste oppgaven nå var en etnisk reorganisering av det østlige Sentral-Europa og Himmler ble overraskende utnevnt til Reichskommissar für die Festigung deutschen Volkstums (RKFDV, «rikskommissær for styrking av den tyske nasjon»). SS hadde ingen tidligere erfaring med bosettingstiltak og forflytting av folkegrupper.^[66]

LuftwaffeRediger

I en kort periode gjorde han tjeneste som pilot i Luftwaffe. Heydrich fikk på Werneuchen flybase nær Berlin opplæring i Messerschmitt Bf 109D jagerfly. Han deltok i luftkamp over Polen i 1939 som skytter. I 1940 fløy han solo Jagdgeschwader 77 over Norge og Nederland. I 1941 patruljerte han langs de Frisiske øyer i en Messerschmitt 109 med SS-insignia. I Stavanger 13. mai 1940 kjørte han ut av rullebanen på grunn av for mye gasspådrag ved avgang og han måtte skjæres ut av flyvraket med en skadet arm. I 1941 skadet han flymaskinen under manøvrering inne i en hangar.^[67] Han ble tildelt flere utmerkelser: Jernkorset av første og andre klasse, Frontflygerspennen i sølv og Såretmerket. Under erobringen av Norge fløy han et Messerschmitt Me 109, og under invasjonen av Frankrike fløy han mot Royal Air Force-piloter over Nederland og Belgia.^[68] Samtidig som Rudolf Hess fløy til Storbritannia, var Heydrich på vingene i det samme området. 22. juni 1941 ble han skutt ned av sovjetisk luftvern og måtte nødlande mellom frontlinjene øst for Bersina. Bakkestyrker kom til unnsetning og sendte melding til hans eskadresjef om at en av folkene hans var gått fra vettet og påstod han var Reinhard Heydrich.^[69] Etter dette nedla Himmler flyforbud, fordi Heydrich var for verdifull for ham. Men for Heydrich var det ikke nok å være skrivebordsmorder. Han måtte leke med døden.

HolocaustRediger

Se også: Ansvar for holocaust og Wannsee-konferansen

Etter å ha gått inn i SS og nazipartiet ble Heydrich overbevist om at Tysklands forestilte indre og ytre fiender måtte fjernes. Fra 1933 til 1942 ble ideen om hvordan dette i praksis skulle skje stadig mer radikale. Da andre verdenskrig begynte i 1939 forestilte han seg trolig ikke at jødene skulle fjernes ved massemord. Fra 1939 til 1942 fikk han stadig mer ekstremt syn på spørsmålet. Før krigen hadde «jødespørsmålet» blitt håndtert av sentralkontorene for jødisk utvandring.^[10] Det første Zentralstelle für jüdische Auswanderung («Sentral for jødisk utvandring») ble etablert i Wien i 1938 med Adolf Eichmann som daglig leder.^[70]^[71]^[35] Eichmann ble 12. november 1938, kort etter krystallnatten, hentet til Berlin til møte med Göring, samt flere toppledere i naziregimet blant andre Heydrich, Heinrich Müller, Erich Neumann og Wilhelm Stuckart. Eichmann gjorde rede for sine kreative og uoffisielle måter for å få jødene til å utvandre raskere. Heydrich foreslo i møtet å opprette en tilsvarende ordning som Eichmanns kontor i selve Tyskland. I januar 1939 ble Reichszentrale für jüdische Auswanderung etablert i Berlin med Heydrich som leder etter godkjenning av Göring.^[72]^[70]^[71]^[35] Eichmann åpnet 26. juli 1939 sentralkontoret for jødisk utvandring i Praha etter mønster av kontoret i Wien.^[73]

Selve Tyskland hadde få jødiske innbyggere og en stor del av disse utvandret før krigen. Etter erobringen av Polen i 1939 og senere angrepet på Sovjetunionen (inkludert de baltiske landene) kom flere millioner jøder under tysk herredømme. Heydrich gikk da inn for samlingen av jødene i gettoer og deportasjon (østover eller til Madagascar). Under Wannsee-konferansen la Heydrich opp til deportasjon til erobrede områder av Sovjetunionen der jødene ville dø ut på grunn av hardt arbeid og vanskelige leveforhold. Andre aktører i naziregimet gikk for den mer ytterliggående løsningen å drepe alle jødene i leirer i Polen, noe Heydrich sluttet seg til. I løpet av de siste ukene av livet hadde han hyppige møter med Hitler og Himmler, trolig var holocaust et viktig tema på disse møtene.^[13]

Görings signerte et brev til Heydrich datert 31. juli 1941 (med ordre om å forberede Endlösung, «den endelige løsning på jødespørsmålet») og Heydrich la brevet frem for Göring til signering; initiativet kom nedenfra og ikke fra Göring selv. Trolig var det Eichmann som utformet brevet datert 31. juli 1941. Brevet ga Heydrich myndighet til å kreve samarbeid fra deler av statsapparatet i jødesaker. Under Ernst Kaltenbrunner (Heydrichs etterfølger) skrev Eichmann periodiske rapporter, adressert til Himmler og signert Kaltenbrunner. Denne måten å kamuflere dokumenteres opphavsperson på var vanlig i Eichmanns avdeling. Det finnes enda mindre skriftlige dokumentasjon om beslutningen om å drepe sigøynerne, trolig fordi det var en marginal gruppe som ikke skapte rivalisering mellom etatene og dermed ikke hadde behov for skriftlig fullmakt fra toppledelsen.^[74]^[75] Etter invasjonen av Sovjetunionen i juni 1941 koordinerte Heydrich Einsatzgrupper som gjennomførte den første fasen av holocaust, og for en stor del var bemannet av folk fra hans organisasjon.^[10]

Høsten 1941 gjorde den tyske okkupasjonsmakten gettoen Theresienstadt om til en konsentrasjonsleir og mellomstasjon før videredeportering til Auschwitz. Beslutningen ble tatt på et møte mellom Heydrich, Eichmann og Hans Günther. Eichmann ville gjøre leiren til en «mønstergetto».^[76]^[77]

Heydrich og Himmler trodde at en rask og effektiv iverksettelse av Endlösung ville gi dem et overtak på konkurrerende etater i de okkuperte områdene. På denne måten ville de vise at SS var de som lyktes best og raskest med fullstendig etnisk eller rasebasert omorganisering av Europa etter krigen.^[10]

Brev fra den tyske riksmarksalk Hermann Göring til Reinhard Heydrich datert juli 1941, der Göring ønsker en hovedplan for Endlösung der Judenfrage og lover full støtte til tiltakene.^[78] Brevet var trolig utformet av Adolf Eichmanns avdeling og lagt frem for Göring til godkjenning.^[79]

Heydrich var frustrert over at Nisko-planen og deretter (sent i 1940) Madagaskarplanen ble forlatt, og han var derfor på leting etter annet sted å deportere jødene. Vinteren 1940-våren 1941 fortsatte deportasjoner, blant annet fra det annekterte Alsace-Lorraine, til Generaguvernementet i liten skala. Etter initiativ fra lokale myndigheter sørget Heydrich for å deportere 6000 jøder fra Baden og Saarpfalz til Vichy-Frankrike 22-23. oktober 1940. Myndighetene i Vichy ville ikke ta i mot tyske jøder, internerte dem ved grensen til Spania og klaget fånyttes til Ribbentrop.^[80]

Sent i 1940 fikk Heydrich i oppdrag av Hitler (formidlet av Göring) å forberede den endelige løsningen av jødespørsmålet etter krigen. Forslaget Heydrich la frem for Göring 24. januar 1941 er ikke kjent i sin helhet. Et forberedende notat fra Eichmann skisserte forflytning av 5,8 millioner jøder fra tyskkontrollert del av Europa til et territorium som skulle utpekes senere (noe som trolig siktet til områder i Sovjetunionen). Økningen fra det tidligere tallet 4 millioner skyldes at Balkan og franske kolonier var medregnet. Et notat fra Theodor Dannecker, Heydrichs jødeekspert utstasjonert i Paris, beskrev på samme måte fordrivelse av jødene. Fordi Hitler på dette tidspunktet hadde bestemt seg for å invadere Sovjetunionen, anser Robert Gerwarth det som sikkert at Heydrich så for seg omfattende deportasjonser til erobrede deler av Sovjetunionen. Göring møtte Heydrich 26. mars 1941 og godkjente der Heydrichs plan fra januar med forbehold om Alfred Rosenbergs myndighetsområder (Rosenberg ble etter invasjonan av Sovjetunionen utpekt til minister for de erobrede områdene).^[81] Göring ga 31. juli 1941 Heydrich formelt oppdraget å gjøre alle forberedelser til den endelige løsning av jødespørsmålet i Europa. På grunn av forberedelse til invasjonen av Sovjetunionen («operasjon Barbarossa») fikk deportasjoner til Polen et opphold fra mars 1941. Heydrichs overordnete plan var å etterhvert forflytte jødene til den fjerneste utkant av tyskkontrollert område. Gerwarths konkluderer med at Heydrich så for seg forflytning og at det først etter invasjonen av Sovjetunionen 21. juni 1941 foregikk en gradvis overgang til folkemord.^[82]

MadagaskarplanenRediger

Utdypende artikkel: Madagaskarplanen

Etter erobringen av Frankrike sommeren 1940 åpnet det seg alternativ til deportering av jødene til Polen. Madagaskar var en fransk koloni og siden århundreskiftet hadde antisemitter agitert for forflytting av jøder fra Tyskland, Frankrike, Polen, Storbritannia og Nederland til Madagaskar (andre forslag var Ecuador, Colombia og Palestina). Herbert Hagen hadde tidligere sørget for at hans medarbeider Adolf Eichmann hadde utarbeidet et notat om de utenrikspolitiske aspektene ved jødespørsmålet. I 1940 fremsto planen om et jødereservat ved Lublin som urealistisk og Madagaskar fremsto som en god løsning for de frustrerte bosettingsplanleggerne.^[83]

Den første konkrete planen ble utarbeidet av Franz Rademacher som i 1940 ble leder for jødeavdelingen ved Auswärtiges Amt, det tyske utenriksdepartementet. Rademacher la 3. juni 1940 (før den franske kapitulasjonen) frem sin plan «alle jøder ut av Europa» for sin sjef Martin Luther. Planen var å styre Madagaskar ved en SS-guvernør underlagt Himmler og Heydrich, og forøvrig gi jødene selvstyre. På denne måten ville jødene kunne brukes som gisler. Heydrich fikk kjennskap til planarbeidet i utenriksdepartementet og minnet 24. juni utenriksminister Joachim von Ribbentrop om at Göring hadde gitt Heydrich ansvar for jødespørsmålet. Heydrich påpekte overfor Ribbentropp at tvangsutvandringen under Heydrichs ledelse.^[84] Heydrich ventet ikke på svar fra Ribbentrop og satte i gang planlegging og forberedelse med sikte på iverksetting straks krigen var vunnet i 1942. Eichmanns stab sammenstilte geografisk informasjon om Madagaskar og Eichmann rådførte seg med rederiene Hapag og Norddeutscher Lloyd om hvordan transporten kunne løses. Ribbentrop anerkjente Heydrichs myndighet og instruerte Rademacher om å samarbeide med RSHA. Rademacher foreslo i juli 1940 bosetting av 4 millioner jøder som selv skulle betale for hele prosjektet.^[85]

Himmler ga klarsignal til innledende undersøkelser og planlegging som Eichmann og Dieter Wisliceny gjennomførte. I august 1940 sendte Eichmann medarbeidere til alle okkuperte områder for å sammenstille statistikk over den jødiske befolkningen. Eichmann sendte medarbeidere til Paris for å konferere med det franske kolonidepartementet og de kom tilbake med en rapport som skisserte at 4 millioner jøder kunne bosettes på Madagaskar.^[86]^[87] Eichmanns plan var mye mer detaljert enn Rademachers, men var ellers sammenfallende på de fleste punkter bortsett fra at Heydrich ville gi jødene mindre selvstyre. Heydrich ville i løpet av fem år etter seier i krigen transportere flere millioner jøder til Madagaskar.^[88]

Heydrich tok Madagaskarplanen på fullt alvor og Hans Frank var lettet over jødene ikke ville bli deportert til Generalguvernementet.^[85] Ifølge den tyske historikeren Peter Longerich viste Madagaskarplanen en stadig radikalisering i Heydrichs krets blant annet fordi prosjektet ville innebære enorme dødstall på den ugjestmilde øya. Heydrich holdt liv i planen tidlig på høsten 1940. Ifølge Eichmann lå planen i desember 1940 fortsatt på Heydrichs skrivebord og ventet på godkjenning. Senhøstes 1940 var det klart at planen ikke var gjennomførbar fordi den forutsatte seier over eller fredsavtale med Storbritannia, og planen ble lagt bort.^[88]

Wannsee-konferansenRediger

Han ledet i januar 1942 Wannsee-konferansen, hvor Endlösung, utryddelsen av jødene, som på denne tiden var i gang, ble ytterligere koordinert og planlagt videre. Gestaposjefen Heinrich Müller mintes at konferansen ble avsluttet med allsang: «Etter en stund stod vi på stolene og skålte, deretter på bordet, og dette gjentok seg flere ganger(...)Det var Heydrich som lærte oss det. Det er en gammel nordtysk skikk.»^[89] Hensikten med Wannsee-konferansen var ikke å sette i gang massemordet, men å koordinere og forsterke den pågående innsatsen samt ordne opp i mangfoldet av anti-jødiske tiltak i Tyskland og okkuperte områder.^[90]^[91]^[92]^[93]^[94] Da møtet ble avholdt, var minst ½ og opp mot 1 million jøder myrdet i de erobrede områdene i øst. Beslutningen om å igangsette utryddelsen av jødene ble trolig tatt sommeren eller høsten 1941. Himmlers avtalebok er bevart og Wannsee-konferansen kan dermed settes inn i en tidslinje med en serie møter Himmler holdt vinteren 1941/42.^[95]

Under velordnet ledelse vil jødene i løpet av Endlösung utplasseres til passende arbeid i øst. Arbeidsdyktige jøder, separert etter kjønn, vil bli sendt i store arbeidskolonner til disse østområdene for veiarbeid, og i løpet av dette tiltaket vil utvilsomt en stor del elimineres av naturlige årsaker. Den mulige siste resten vil, fordi den utvilsomt vil bestå av den mest motstandsdyktige delen av jødene, måtte behandles deretter, fordi de er et produkt av naturlig utvalg, så de ville, hvis de ble løslatt, fungere som et frø til ny jødisk vekkelse.^[a]
Heydrich budskap til Wannsee-konferansen^[10]

Wannsee-konferansen var en viktig hendelse under det pågående massemordet spesielt på grunn av Adolf Eichmanns møtereferat («protokoll»), ettersom planleggingen av holocaust ellers er omstridt og lite dokumentert.^[90] Eichmanns referat var ikke en utskrift av alt som ble sagt på møtet, men er en sterkt redigert versjon av et møtereferat, basert på stenografiske notater og omarbeidet av Heydrich 3–4 ganger. Holocaust-forskeren Peter Longerich mener protokollen heller bør betraktes som retningslinjer godkjent av Heydrich. Protokollen ble utarbeidet i flere kopier og sirkulert.^[95]^[96]^[97]^[98]^[99]^[100]

Heydrichs invitasjon til konferansen slo fast at formålet var å gjøre de nødvendige organisatoriske, praktiske og materielle forberedelsene for Endlösung, den endelige løsning av jødespørsmålet, med bidrag fra alle de sentrale statlige organer.^[10] Fra Heydrichs perspektiv var et formål med konferansen å knesette at SS^[10] og RSHA hadde ledelsen av prosjektet.^[b]^[98] Det er konsensus blant forskerne om at Heydrich ville bruke konferansen til å befeste RSHA/SS’ kontroll over jødepolitikken, blant annet ved å bringe det sivile statsappartet inn i innsatsen noe som også kunne medvirke til ytterligere bistand fra Wehrmacht. Det er uklart om Heydrich gjorde dette fra en sterk eller fra en svak posisjon innenfor regimet.^[98]^[91]^:xvi Heydrich innledet møtet med å minne deltakerne om at Göring hadde gitt ham i oppdrag å forberede løsning av jødespørsmålet. Protokollen fra konferansen understreket at den øverste ledelsen, uten hensyn til geografiske grenser, lå hos Reichsführer SS, det vil si Himmler, og lederen av SiPo og SD det vil si Heydrich. Heydrich skrev at ansvaret var uavhengig av geografiske grenser for å poengtere at hverken Alfred Rosenberg (som minister for de okkuperte områdene i øst) eller Hans Frank (generalguvernør for the okkuperte Polen) hadde myndighet til å styre jødepolitikken. Heydrich fortalte til deltakerne at arbeidsdyktige jøder ville bli sendt på anleggsarbeid i de erobrede områdene i øst. Han regnet med at en stor del etter hvert ville bli forsvinne av «naturlige årsaker», mens de overlevende, den mest seiglivede fraksjonen, måtte behandles tilsvarende for å hindre at de ble kilde til ny jødisk oppblomstring. Heydrich nevnte ikke barn og andre arbeidsudyktige, trolig var det underforstått at de også ville bukke under eller bli drept. Heydrich la fortsatt til grunn sitt opprinnelig syn at en fullstendig og endelig løsning på jødespørsmålet først ville være mulig etter krigen, i mellomtiden var planen å trappe opp massedrapene som hadde begynt seks måneder tidligere.^[10]

Møtet varte omtrent 90 minutter og trolig tok Heydrichs monolog opp store deler av tiden. Konferansen drøftet særlig spørsmålet om deportasjon Mischlinge (personer med delvis jødisk opphav) og personer i blandingsekteskap fra selve Tyskland. Definisjon av jøde var et viktig tema for Heydrich og han foreslo evakuering som en radikal løsning for de rundt 20 000 personene i blandingsekteskap.^[10]

Deltakerne på konferansen var ledende tjenestemenn formelt av omtrent samme eller litt lavere rang enn Heydrich. Flere av deltakerne var mulige rivaler eller motstandere av Heydrich blant andre Wilhelm Stuckart, Roland Freisler og Martin Luther fra utenriksdepartementet. Representantene for administrasjonen av de okkuperte områdene (Alfred Meyer, Georg Leibbrandt og Josef Bühler) var Heydrich heller ikke på bølgelengde med.^[10]

Heydrich overlot ofte til sin medarbeider Eichmann å skrive brev for seg hvorpå han bare godkjente og signerte. Invitasjonen til for eksempel Martin Luther var merket «personlig» og begynte med «Kjære partimedlem Luther». Brevet var utarbeidet i Gestapos avdeling IV B4 som var ledet av Eichmann.^[101]^[91]

Heydrich og Eichmann understreket betydningen av Wannsee-konferansen som tydelig hadde styrket deres selvtillit. Fem dager etter konferansen sendte Heydrich ut et rundskriv til regionale sjefer for sikkerhetspolitiet med instruks om at alle forberedende tiltak skulle iverksettes. Eichmann sendte 31. januar 1942 et rundskriv til alle regionale Gestapo-kontorer med orientering om det nye deportasjonsprogrammet. Ifølge rundskrivet var manglende kapasitet i øst til å få plass til deporterte jøder en begrensende faktor, men snart kom nye muligheter (dette siste var kodespråk for «massemord»). Ved besøk hos SS i Frankrike i mai 1942 understreket Heydrich enigheten som var oppnådd i Wannsee.^[102]

Heydrich hadde tre viktige mål med møtet: (1) Godkjenning av og tilslutning til at deportasjoner østover var en del av løsningen på jødespørsmålet. (2) Bekreftelse på at SS skulle styre jødepolitikken. (3) Avklaring av hvilke personer som kunne deporteres fra selve Tyskland. De to første målene ble nådd og representantene for områdene i øst kom med nye radikale forslag for eksempel at jøder som ble påtruffet kunne henrettes på stedet. Heydrich og Hans Franks utsending ble i stor grad enige om at antallet jøder i Generalguvernementet skulle reduseres ved massedrap før nye kunne deporteres dit. Heydrich løste ikke problemet med Mischlinge og blandingsekteskap, og både justisdepartementet og propagandadepartementet fryktet konsekvensene av tvungne skilsmisser. I oktober 1942 ble justisminister Otto Georg Thierack enig med Himmler om inntil videre ikke å deportere Mischlinge.^[10]

Heydrich i NorgeRediger

Heydrich besøkte Norge 3.–6. september 1941. Bildet viser Heydrich (i midten foran) på Ekeberg «æreskirkegård» for tyske soldater, med Heinrich Müller, sjefen for Gestapo, på sin høyre side og Heinrich Fehlis, sjef for Sicherheitspolizei (Sipo) og Sicherheitsdienst (SD) i Norge, på sin venstre.

Foto: NTB/Riksarkivet

Heydrich fikk permisjon for å delta som jagerflyger under felttoget i Norge i 1940 og var en tid stasjonert på Kjevik ved Kristiansand. Her fikk han høre at to diplomater fra USAs ambassade i Oslo skulle mellomlande på Kjevik, underveis fra Bergen der de hadde hentet kurérpost som var ankommet med skip. I offisersmessen fikk Heydrich drukket diplomatene fulle, og sendte dem i bil til Kristiansand. På veien ble de stanset av fem bevæpnede menn som sikret seg posten og etterlot diplomatene bakbundet. Heydrich ville åpne den beslaglagte posten, men dette fikk Fehmer og andre forhindret. De ønsket ikke å provosere det nøytrale USA.^[103]

I forbindelse med invasjonen av Norge 9. april 1940 fikk Heydrich tillatelse fra Himmler til å reise til Norge og Heydrich ankom 14. april kamuflert som kaptein i Luftwaffe. Heydrich ble værende hos jagerflyskvadron 77 i fire uker og medvirket ved angrep mot norske styrker. På fritiden sosialiserte han med andre offiserer og spilte ofte kort til sent på kveld. Heydrich var opprinnelig yrkesoffiser, men hadde tidligere ikke deltatt særlig i kamp ved fronten. Tidlig i mai meldte han til Himmler at erfaringen fra fronten var interessant og lærerik. Heydrich veltet 13. mai 1940 med et Messerschmitt-fly under start i Stavanger da det havnet utenfor rullebanen. Heydrich måtte hjelpes ut av vraket med skadet venstrearm, og flyet måtte skrotes. Heydrich ble tildelt en utmerkelse for å ha gjennomført 20 tokt samt jernkorset andre klasse.^[104] Hensikten med besøket i Norge i april-mai 1940 var å sette igang de første arrestasjonene av politiske motstandere i Oslo og andre byer. Himmler fikk 20. april Hitlers tillatelse til å innsette en HSSPF i Norge og Heydrich ga straks Franz Walter Stahlecker ordre om å komme med en Einsatzgruppe til Norge. Stahlecker var en av Heydrichs mest pålitelige medarbeidere. Stahlecker kom 29. april med 200 mann fra Sipo og SD, og Heydrich instruerte mannskapet om at dette ikke var innsats i fiendtlig territorium. Heydrich understreket at Norge var satt under tysk beskyttelse og at alle tiltak skulle gjennomføres med takt og finfølelse.^[105]

Onsdag 3. september 1941 reiste han til Norge etter invitasjon av Josef Terboven. I løpet av et tre dagers besøk inspiserte Heydrich fangene på Grini og den tyske æreskirkegården på Ekeberg. 8. september brøt melkestreiken løs blant Oslos jernbanearbeidere. 10. september erklærte Terboven militær unntakstilstand; Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm ble arrestert og senere samme dag dømt til døden ved standrett og henrettet ved skyting. Om dette skrev Heydrich 13. september til Joachim von Ribbentrop: «De tiltak som er truffet innen rammen av unntakstilstanden, særlig standrettdommene, har hatt en overordentlig edrueliggjørende virkning. Befolkningen er rammet og fatter nå først riktig alvoret.»^[106] Heydrich hadde rådet Terboven til å innføre unntakstilstand i Norge.^[107]

VestfrontenRediger

Carl Oberg, HSSPF i Paris, sammen med statsminister i Vichy Pierre Laval (til venstre)

Den tyske ekspansjonen i Vest-Europa i 1940, inkludert Norge, ga ikke Heydrich særlig utvidet makt slik som etter okkupasjonen av Polen. Belgia, Luxembourg og det nordligste Frankrike ble etter slaget om Frankrike satt under militær administrasjon med sete i Brüssel og ledet av den konservative generalen Alexander von Falkenhausen. Heydrichs SD og Sipo spilte en relativt liten rolle i Brüssel. Militæradministrasjonen i Paris, under ledelse av den konservative generalen Otto von Stülpnagel, ville ikke slippe til RSHA i særlig grad i okkupasjonsadminstrasjonen. Etter våpenhvilen i juni 1940 reiste Helmut Knochen med 15 personer fra RSHA til Paris. I mai 1942 ble Carl Albrecht Oberg, Heydrichs tidligere personlige adjutant, innsatt som HSSPF i Paris. Werner Best, som hadde forlatt RSHA etter uvennskap med Heydrich, ble utnevnt til leder for den sivile administrasjonen i Frankrike.^[108]

Heydrich stolte ikke på Abwehr under ledelse av admiral Canaris og Heydrich ventet at Tyskland ville seire i slaget om Storbritannia. Heydrich instruerte sine folk om å forberede okkupasjonen av de britiske øyer blant annet ved å sette opp lister over personer som skulle arresteres. Franz Six i RSHA skulle lede en Einsatzgruppe i Storbritannia. Heydrich selv deltok under kampene i enkelte flytokt på trygg avstand fra britiske styrker.^[109] Six satte sammen en gruppe på 40 mann og denne skulle landsettes samtidig med luftbårne tyske styrker. Six begynte kartlegging av frimurere, marxister, kirken, liberalere og jøder i Storbritannia. Six meldte 8. august 1940 til Heydrich at han og kommandoen var klare til askjon og han ble 17. september formelt utnevnt til sjef for sikkerhetspolitiet i Storbritannia. Schellenberg håndbok Informationsheft GB ga inntrykk av at Storbritannia var styrt av frimurere, jøder og en håndfull elite fra privatskolene, mens erkebiskopen av Canterbury og Church of England sto bak den anti-tyske kampanjen. Håndboken var blant annet basert på forhør av de britiske agentene Richard Henry Stevens og Sigismund Payne-Best tatt til fange ved Venlo-episoden i 1939.^[110]^[111]^[109]

Six og hans menn skulle arrestere og deportere til Tyskland 2820 navngitte ledende personer i Storbritannia. Listen over planlagte arrestasjoner, Sonderfahndungsliste G.B. (engelsk: The Black Book), var sammenstilt av Walter Schellenberg i mai 1940. Listen inkluderer Edvard Beneš, Marian Kukiel (forsvarsminister i den polske eksilregjeringen) og Władysław Sikorski - disse ville trolig blitt henrettet. Listen inkluderte blant andre Chaim Weizmann, Winston Churchill, Clement Attlee, Neville Chamberlain, Paul Robeson, H.G. Wells (forfatter), Aldous Huxley (som hadde vært i USA siden 1936), Sigmund Freud (død i 1939), Normann Angell (pasifist), Rebecca West, Virginia Woolf, Bertrand Russell, Stefan Zweig (forfatter) og Lytton Strachey (død 1932). 30 personer på listen skulle arresteres straks. Churchill skulle overlates til Amt VI (etterretning), mens de fleste skulle overleveres til Amt IV (Gestapo).^[110]^[112]^[111]^[109]

Riksprotektoratet Böhmen-MährenRediger

Se også: Holocaust i Riksprotektoratet

Godset i Panenské Břežany utenfor Praha som Heydrich brukte som residens for seg og familien.

I september 1941 ble Heydrich utnevnt til fungerende protektor for Böhmen-Mähren.^[10] Hans forgjenger, Konstantin von Neurath, ble avsatt fordi Hitler mente han ikke var hard nok. Heydrich ble praktisk talt diktator for disse okkuperte områdene.^[10] Han var fremgansrik som stattholder og følte seg trolig trygg da han slakket av på sikkerheten^[11] og kjørte ofte rundt i åpen bil uten livvakter eller annet sikkerhetsoppbud til stede.^[10] Rollen som riksprotektor var fjerner fra maktens sentrum i Berlin, samtidig ga det ham direkte adgang til Hitler uten å måtte gå via Himmler.^[11]

Heydrich ble stedfortreder for Neurath, med alle fullmakter.^[113]^[114] Heydrich styrte med jernhånd og det ble innført unntakstilstand, der 4 000 til 5 000 mennesker ble arrestert og 400 henrettet. I tillegg til jødene ble ytterligere flere hundre tsjekkoslovaker henrettet under Heydrichs styre.^[115] Omkring 90 % av jødene og 50 % av romanifolket ble deportert av okkupasjonsmakten.^[116] I 1939 bodde 118 000 jøder i landet; av disse ble 78 154 ble drept av okkupasjonsmakten.^[115]

Heydrich styre av Riksprotektoratet var økonomisk effektivt og Tsjekkoslovakia sto til sammen for 10 % av industriproduksjonen under tysk kontroll. Heydrich brukte kombinasjon av gulrot og pisk blant annet ved at arbeiderne i de tsjekkiske våpenfabrikkene fikk større matrasjoner og bedre lønn enn i tyske områder.^[117] Tsjekkoslovakia opplevde mindre materielle tap enn andre østeuropeiske land i løpet av krigen. Okkupasjonsmakten hadde beslaglagt en del eiendom tilhørende tsjekkoslovaker, blant annet to store banker, samt jøders og utlendingers eiendeler i landet.^[118] Den tyske okkupasjonen av Polen var langt mer brutal for sivilbefolkningen enn okkupasjonen av Tsjekkoslovakia. Hitlers plan om å fordrive tsjekkere fra Böhmen-Mähren ble aldri iverksatt.^[119] Ifølge Joachim Fest lykkes Heydrich i stor grad å utmanøvrere de intellektuelle nasjonalistene og innførte sosial tiltak til fordel for arbeiderklassen. Heydrichs styre skal ha vært mer velordnet enn forgjengeren og han lykkes til et godt stykke på vei å skape en viss politisk apati blant folk flest i riksprotektoratet.^[11] For å holde den viktige tsjekkiske våpenindustrien i gang, sørget Heydrich for at tsjekkiske arbeidere fikk like god behandling som tyske arbeidere blant annet i form av matrasjoner og ferie. Inntil juni 1941 konkluderte en britisk rapport med i riksprotektoratet var det minst motstand av alle okkuperte områder i Europa.^[120]

Heydrich ble utnevnt blant annet på grunn av tiltagende motstand mot okkupasjonen i de tsjekkiske områdene. Den økende motstanden var en trussel mot den driften av den tsjekkiske våpenindustrien som var viktig for den tyske krigføringen. Heydrich skulle også ha oppsyn med rasepolitikken i riksprotektoratet med deportasjon av jøder til utryddelsesleirene og fullstendig germanisering av Böhmen og Mähren med sikte på full integrasjon i det tyske riket. I protektoratet ble det iverksatt et program for raseklassifisering og kulturell imperialisme.^[10] Ved iverksetting av sin etnisk baserte politikk møtte den tyske okkupasjonsmakten utfordringer med definisjon av nasjonalitet eller etnisitet. Før krigen ble innbyggere som lett kunne skifte etnisk identitet kalt «germaniserte tsjekkere» eller «tsjekkifiserte tyskere». Etter krigen ble det anslått at omkring 300 000 etniske tsjekkere hadde registrert seg som tyske borgere under okkupasjonen. I Budweis, en av de etniske mest sammensatte byene i protektoratet, hadde 11 % av de etniske tsjekkerne tatt tysk statsborgerskap. Vel 90 000 av innbyggerne i protektoratet var jøder i henhold til Nürnberglovene.^[116]

I oktober 1941 annonserte Heydrich en ambisjon om fullstendig germanisering av protektoratet, og slo fast at mange tsjekkere måtte bli tyske. Heydrich anslo at halvparten av tsjekkerne skulle bli tyske, resten skulle steriliseres eller fjernes. Han ville ha slutt på at personene selv kunne velge etnisitet, i stedet skulle såkalte raseeksperter ta beslutningen basert på objektive kjennetegn. Såkalte Kennkarte («kjenne-kort», dvs ID) ble distribuert, og befolkningen ved hjelp av disse delt i «germaniserbare» og «ikke-germaniserbare» tsjekkere; men Heydrichs kriterier for inndeling av befolkningen var uklare og førte til forvirring og tautrekking. Hans Joachim Beyer, antropolog i SS, undersøkte utseende og kroppsbygning hos tsjekkerne og konkluderte overraskende med at etniske tsjekkere i gjennomsnitt hadde mer «tyske» trekk enn sudettyskerne. Disse bestred konklusjonen og hevdet at det var et spørsmål om personen var «verdig» å bli tysk (Eindeutschungswürdigkeit, «inntyskningsverdighet»), mens tyskere fra selve Tyskland mente at rasetrekk (Eindeutschungsfähigkeit, «inntyskningsevne») var avgjørende.^[116] I mai 1942 rapporterte Heydrich til Berlin at arbeidet med å sortere ut tsjekkere for germanisering var i gang. Under dekke av å foreta tuberkuloseundersøkelser, begynte raseeksperter kartleggingen. Arbeidet stanset etter attentatet mot Heydrich 27. mai 1942, det tyske nederlaget ved Stalingrad og oppblomstring av tsjekkisk patriotisme.^[116]

AttentatRediger

Adolf Hitler gjør nazihilsen til Heydrichs kiste.

Motiv og planleggingRediger

Beneš med sin eksilregjering i London og Special Operations Executive sto bak aksjonen mot Heydrich. Britisk og tsjekkoslovakiske myndigheter anså attentat og drap på en fremstående nazist av stor symbolsk verdi. De mente at attentatet ville vise at den tsjekkoslovakiske motstandsviljen var uforminsket, og at tyske ledere kunne bli angrepet bak frontlinjene når som helst.^[10] Tsjekkoslovaker i eksil i Storbritannia planla og forberedte attentat mot Heydrich. Eksiltsjekkerne var bekymret over at Heydrich hadde lykkes med sin pasfiseringspolitikk i riksprotektoratet.^[11] Special Operations Executive (SOE) lærte opp attentatmennene og slapp dem i fallskjerm over landet der undergrunnsbevegelsen tok i mot dem. Trolig var det Eduard Benes og hans etterretningssjef Moravec som tok initiativ til attentatet som fikk bistand fra SOE. Undergrunnsbevegelsen skal ha advart Benes mot å gjennomføre attentatet av frykt for represalier.^[120] Edvard Beneš, president i eksil, ønsket med attentatet trolig å vise for britene at tsjekkerne hadde vilje til å drive motstand mot okkupasjonsmakten.^[121] Heydrich var nøye med egen sikkerhet, men ønsket ikke eskorte fordi han mente det kunne undergrave tysk prestisje og få tsjekkerne til å tro at han fryktet dem.^[13]

František Moravec (1895–1971), etterretningssjef for Tsjekkoslovakias eksilregjering i London.

Den hemmelige planleggingen om å drepe Heydrich begynte i september 1941. Detaljene omkring planleggingene har i ettertid vært omstridt. Beneš, britiske myndigheter og SOE benektet også etter 1945 at de hadde noe med attentatet å gjøre, blant annet fordi de ikke ville vedkjenne seg politiske attentat som ledd i krigføring og fordi de visste at drap på en fremstående nazist ville føre til brutal gjengjeldelse. Bevarte dokumenter viser at attentatplanene var drevet av et britisk ønske om å gjenvinne det militære initiativet etter tapet av Frankrike sommeren 1940: Britene håpet at attentatet ville stimulere lokal motstand og uro som ville binde opp tyske styrker. Hugh Dalton, minister for økonomisk krigføring, ville skape hemmelige organisasjoner som drev undergravende virksomhet på okkupert territorium. War Office ville styrke tilliten til det britiske imperiet.^[122] SOE hadde behov for å vise til vellykkede operasjoner og av rivalen SIS («MI6») ansett som en amatørmessig oppkomling.^[123]

František Moravec, eksilregjeringens etterretningssjef, og noen av sjefene i SOE møttes hyppig høsten 1941. De planla først å sende tsjekkiske agenter opplært i etterretning, kommunikasjon og sabotasje med fly for å utføre aksjoner i riksprotektoratet. Disse aksjonene ble ikke noe av og de konkluderte med at slike mindre aksjoner ikke ville være spektakulære nok: Det kom til at de i stedet ville drepe Heydrich ved et attentat. Frank Nelson, sjef for SOE, og Moravec avtalte på et møtte 3. oktober 1941 at SOE skulle bidra med våpen og opplæring av to-tre tsjekkiske agenter med sikte på å drepe Heydrich. Operasjonen fikk kodenavn Anthropoid. SOE var fast bestemt på at Heydrich var det mest interessante målet for en oppsiktsvekkende aksjon: SOE baserte seg i stor grad på boken Inside the Gestapo: Hitler’s Shadow over the World av en tidligere gestapomann i eksil i Storbritannia.^[123] Midt i oktober hadde 1941 hadde SOE en konkret plan for attentatet: et direkte angrep på Heydrich under bilturen fra residensen til kontoret, helst i et gatekryss der bilen måtte slakke farten.^[124]

I London kalkulerte man med at brutale tysk gjengjeldelse ville tilskynde et tsjekkisk opprør mot nazistyret. Den britiske regjeringen ville ikke bli tatt i å bryte normer for krigføring ved å støtte terror og det var ønske om en dekkhistorie. Planen var å fremstille attentatet som en spontan aksjon utført av den lokale undergrunnsbevegelsen. Jan Kubiš, en tidligere soldat og motstandsmann fra Mähren, og Jozef Gabčík, en tidligere soldat som var låsesmed av yrke, ble valgt til å utføre det direkte angrepet etter at de meldte seg frivillig til å delta i aksjonen.^[124] De to hadde vervet seg til Fremmedlegionen og deltok i slaget om Frankrike i 1940. I Storbritannia ble de innrullert i den tsjekkiske brigaden på omkring 3 000 mann. De fikk kodenavn Ota og Zdenek.^[125]

Den britiske ledelsen kjente ikke til hvor vanskelig det ville være å gjennomføre en aksjon som dette. Britiske myndigheter anså tsjekkerne som særlig samarbeidsvillige overfor okkupanten og ble regnet som det okkuperte landet med minst motstandsaktivitet. Beneš’ posisjon ble svekket av den labre tsjekkiske motstanden mot okkupasjonen og skapte tvil om hans endelige mål om gjenetablere Tsjekkoslovakia innenfor grensene av 1937. En forhandlet fredsavtale mellom Storbritannia og Tyskland kunne føre til at Böhmen ble tapt for godt. På dette tidspunktet hadde ikke Storbritannia trukket seg fra Münchenavtalen som innebar at Sudetenland ble overtatt av Tyskland. Den britiske regjeringen holdt trolig spørsmålet om Münchenavtalen åpent for opprettholde presset på Beneš. Tidlig i september 1941 oppfordret Beneš motstandsbevegelsens ledelse (ÚVOD) til koordinerte sabotasjeaksjoner blant annet med sikte på å lamme den viktige tsjekkiske våpenindustrien; senere samme måned kom Heydrich inn som fungerende riksprotektor og motstandsbevegelsen ble lammet av bølge med arrestasjoner.^[126]

Samtidig med attentatmennene mot Heydrich ble flere motstandsfolk sluppet i fallskjerm med sikte å sabotasje mot Skoda-verkene. Flere ble sluppet frem til mai 1942. Ingen av disse andre aksjonene lykkes blant annet på grunn av omfattende tyske sikkerhetstiltak.^[127]

ForberedelseRediger

Opprinnelig var datoen for attentatet satt til 29. oktober 1941, årsdagen for opprettelse av den tsjekkoslovakiske republikk. Kodenavnet var «Aksjon Antropoid», det var ingen plan for flukt for gjerningsmennene og det ble regnet som et selvmordsoppdrag. De to skulle gå under jorden. I alt 9 personer med fallskjerm og utstyr ble 28. desember 1941 fraktet med en Halifax fra England over Frankrike og Tyskland til Tsjekkoslovakia kl 2 om natten. Dyp snø hindret pilotene i å finne den planlagte droppsone ved Pilsen, og Kubiš og Gabčík havnet istedet med fallskjerm omkring 30 km fra Praha. Halifaxen holdt bare 150 meters høyde da de hoppet ut.^[128]^[125] De to fikk straks hjelp av lokale motstandsfolk som kom til inkludert Bretislav Baumann (Baumann og hans kone ble etter drapet på Heydrich sendt til Mauthausen og myrdet). Kubiš og Gabčík oppholdt seg de neste fem månedene i Praha og brukte tiden blant annet til å sykle rundt for å finne et ideelt sted for angrep. I forstaden Libeň fant de et brat sted: En skarp sving der Heydrichs bil måtte slakke ned til gangfart og de kunne skyte Heydrich på nært hold. Kubiš og Gabčík var uforsiktige og etterlot mange spor som Gestapo senere brukte til å bryte opp nesten alt motstandsarbeid i Riksprotektoratet.^[129] Da ÚVOD, ledelsen for motstandsbevegelsen, oppdaget hvilket oppdrag Kubiš og Gabčík faktiske hadde ba de innstendig Benes om å avbryte aksjonen av frykt for omfattende tysk gjengjeldelse.^[127] Kubiš og Gabčík mente at de som soldater måte følge ordren gitt direkte av president Benes. Gjennom kontakter på slottet i Praha fikk de vite at Heydrich skulle reise til Berlin 27. mai og at han dermed kunne bli borte i flere uker.^[130] Josef Valčík, som hadde kommet til Riksprotektoratet med siktet på en annen aksjon, sluttet seg til de to.^[131]

GjennomføringRediger

Heydrich ble utsatt for et attentat 27. mai 1942 i Praha-forstaden Libeň. Bomben traff høyre bakhjul på Heydrichs bil, en Mercedes-Benz 320 Convertible B. Heydrich døde av skadene noen dager senere (4. juni).

Foto: Deutsches Bundesarchiv

27. mai 1942 utførte tsjekkoslovakiske partisaner, trent i Storbritannia, et attentat mot Heydrich. Det var en vårdag med varmt, fint vær.^[132] Vanligvis kjørte han hjemmefra straks det ble lyst, men denne dagen forlot han boligen rundt klokken 10:00. Privatsjåføren Johannes Klein skulle kjøre ham til kontoret i borgen i Praha og deretter til flyplassen: Heydrich skulle med fly til Berlin for å rapportere til Hitler om situasjonen i Riksprotektoratet. Bilen var en Mercedes kabriolet og Heydrich reiste som vanlig uten eskorte.^[122]

Teamet bestod av Adolf Opálka (lederen), Josef Valčík, Jan Kubiš og Jozef Gabčík. De la seg i bakhold i Praha-forstaden Libeň ved en skarp sving hvor Heydrichs bil måtte sakke ned farten. Gabčík hadde våpenet skjult av en regnjakke som hang over armen. Kubiš sto på motsatt side av veien med to bomber i en dokumentmappe. Valčík holdt utkikk lenger oppe i veien og signaliserte klokken 10:20 med et lommespeil at Heydrich nærmet seg. Gabčík sprang frem og sikte på Heydrich med sin stengun, men den hadde låst seg.^[133]^[120] Heydrich ga ordre om å stopp bilen og trakk sin egen pistol for å skyte attentatmannen. Da bilen stanset kom Kubiš ut av skyggen og kastet en bombe mot den åpne bilen: Han kastet bomben for kort og den landet ved høyre bakhjul der den eksploderte. Kubiš fikk granatsplinter i ansiktet og ble halvveis blindet av blod som rant fra pannen. Heydrich og sjåføren Klein hoppet ut av bilen klare til å skyte attentatmennene. Kubiš hoppet på sykkelen sin for å unnslippe. Heydrich gikk røyken fra eksplosjonen etter Gabčík som forsøkte å finne dekning. Da Heydrich plutselig sank sammen av smerter stakk Gabčík av.^[131] De to attentatmennene hadde pistoler og skjøt i luften for å skremme sjåførene og tilfeldige tilskuere.^[120] Eksplosjonen var så kraftig at noen splinter trengte gjennom setet og såret Heydrich i ryggen. Senere undersøkelser viste at dersom Heydrich hadde blitt sittende, ville han trolig ha overlevd.

DødsleieRediger

Da attentatmennene hadde forsvunnet praiet tilskuere til hendelsen en kassebil som frakt Heydrich til Bulovka-sykehuset.^[131] De tok en halvtime å få fraktet Heydrich til sykehus.^[120] På attentatdagen rapporterte professor Walter Dick (f. 1899) fra Bulovka-sykehuset i Praha til Himmler at Heydrich ikke hadde skader på ryggmargen, men at prosjektilet hadde «knust elleve ribbein, åpnet brysthulen, revet opp bukhinnen og blitt sittende i milten. Sårkanalen inneholder tallrike hår og fibre, åpenbart polstringsmateriale. Fare: Lunge- og bukhinnebetennelse. Vi opererte for å fjerne milten.» Himmler sendte sine beste leger, for professor Dick var ikke rikstysker, og ble derfor nektet videre adgang til pasienten; men Heydrich døde i store smerter på sykehuset 4. juni 1942. I sykehusjournalen står «sårinfeksjon» oppført som dødsårsak. Da Himmler besøkte ham på dødsleiet, siterte Heydrich fra sin fars opera Lirekassebarnet: «Ja, verden er bare en lirekasse som Vårherre selv dreier, og enhver må danse etter sangen som for øyeblikket står på valsen.»^[134] Heydrich stolte ikke på tsjekkerne og ville ikke bli operert av en lokal lege og forlangte en kirurg fra Berlin.^[131] Heydrich gikk med på å bli operert av en lege fra det tyske sykehuset i Praha; samtidig sendte Hitler og Himmler sine privatleger Karl Gebhardt og Theodor Morell til Praha.^[135] Himmler kom på sykebesøk 31. mai og Heydrich var da på bedringens vei.^[136] Heydrich ble behandlet med sulfonamider mot infeksjonen.^[120] Heydrich døde av sepsis.^[10] Med penicillin ville han trolig overlevd. Goebbels skrev 2. juni dagboken sin at tapet av Heydrich vil være en katastrofe. Thomas Mann kalte ham Hitler's hangman (Hitlers bøddel) da han kommenterte dødsfall på BBC 5. juni.^[136]

BegravelseRediger

Heydrich lå på lit de parade først på slottet i Praha, der etter i Rikskanselliet i Berlin, kranset av flammende fakler og et SS-flagg. Begravelsen på Invalidenfriedhof i Berlin ble direktesendt over Grossdeutscher Rundfunk, der det tyske statsorkesteret spilte Horst-Wessel-Lied, begravelsesmarsjen fra Richard Wagners Götterdämmerung og soldathymnen Ich hatt' einen Kameraden fra napoleonskrigenes tid. Denne og nasjonalsangen var de eneste der soldatene gjorde honnør.^[137] I den storslagne statsbegravelsen var Hitler personlig til stede og la de to høye utmerkelsene Den germanske orden og Blutorden («Blod-ordenen») på puten hvor Heydrichs tidligere utmerkelser lå. Samtidig sa Hitler rett ut at han syntes det var «dumt og idiotisk» av en «uerstattelig mann» som Heydrich, å utfordre skjebnen ved å kjøre rundt i en åpen bil, ettersom det er «muligheten som skaper ikke bare tyven, men også snikmorderen». Han roste Heydrich som «mannen med et hjerte av jern».^[138] «Etter partikammerat Todt er du den andre som mottar denne utmerkelsen.» (Her var Hitler dus med avdøde, enda han utvilsomt sa «De» til Heydrich da han var i live.) Han ble gravlagt ved siden av general Tauentzien som kjempet mot Napoleon Bonaparte i 1813–1814, og stedet markert med en enkel markør av tre, ettersom det skulle reises en sarkofag til hans ære, utført av Arno Breker. Det ble også sagt at han siden skulle overføres til en gravplass for SS-folk, en Totenhain (= «dødelund»). Men verken sarkofagen hans eller «dødelunden» ble noe av. Også gravmarkøren forsvant i 1945, og graven på Invalidenfriedhof er i dag umerket.^[139]

Statsbegravelsen var den største avholdt under det tredje riket.^[10] 300 offisielle gjester kom reisende. Enken var knust, så familien hennes tok seg av begravelsen. Himmler leide Heydrichs barn til begravelsen der det ble spilt en passasje fra Richard Wagners Götterdämmerung. Hitler ergret seg over at Heydrich hadde brukt en bil som ikke engang var pansret,^[140]

Skuddmerker ved attentatmennenes skjulested i katedral-krypten.

En del sudettyskere var så opprørt over drapet på Heydrich at tyske okkupasjonsmyndigheter i noen etnisk blandede steder grep inn for å hindre lynsjing av tsjekkere. Gjengjeldelsesaksjonen mot Lidice ble godt kjent i vesten, og ble utnyttet av USAs propagandaetat, Office of War Information.^[141]

Jakt på gjerningsmenneneRediger

Kurt Daluege (fungerende riksprotektor) stående til venstre og Karl Hermann Frank til høyre, Emil Hácha sittende, september 1942.

Foto: Bundesarchiv, Bild 121–1354

I forvirringen som oppsto kom de to attentatmennene seg unna åstedet.^[120] Karl Hermann Frank innførte unntakstilstand i Riksprotektoratet etter attentatet og bestemte at enhver som hjalp attentatmennene ville bli henrettet sammen med hele familien. Jernbanetrafikken ble innstilt, kafer ble stengt, alle offentlige arrangementer ble avlyst, og det var portforbud mellom 21:00 og 06:00. En dusør på 10 millioner tsjekkiske kroner ble utlyst. Kurt Daluege, sjef for det tyske kriminalpolitiet, ble beordret som fungerende riksprotektor. Daluege satte i gang en av de største politiaksjonene i Europa: 12 000 mann fra politiet, hæren og SS ble satt i Praha som ble helt avstengt mens 36 000 bygninger ble gjennomsøkt i jakt på attentatmennene uten resultat.^[142] Attentatmennene gjemte seg i krypten på St. Cyril og Methodius-katedralen,^[143] men en forræder i den tsjekkiske motstandsbevegelsen røpet skjulestedet, og kirken ble omringet av SS og Gestapo som prøvde å drive ut mennene ved beskytning, tåregass og ved å sette krypten under vann. Heller enn å overgi seg, skjøt Gabčík og Kubiš seg i krypten 19. juni 1942.^[144] Okkupasjonsmaktens brutale jakt på gjerningsmennen førte til at den tsjekkiske motstandsbevegelsen for en stor del ble nedkjempet. Den hjemmlige motstandsbevegelsen i Tsjekkoslovakia var Eduard Benes' rivaler og indirekte tjente han på okkupasjonsmaktens mottiltak. Trolig ville motstandsbevegelsen etter krigen kunne vært en mulig motkraft til kommunistene.^[13]

GjengjeldelseRediger

Minnesmerke over de drepte barna i Lidice, den tsjekkiske landsbyen som ble utslettet som hevn for mordet på Heydrich.

Karl Hermann Frank ringte straks etter attentatet til Hitler som rasende forlangte at 10 000 tsjekkere skulle henrettes. Tysk politi konkluderte med at attentatet måtte ha vært organisert og forberedt i Storbritannia. Frank reiste personlig til Berlin for å overtale Hitler til å trekke tilbake ordren om massehenrettelser fordi dette ifølge Frank bare ville tjene eksilregjeringen i London og undergrave Heydrichs okkupasjonspolitikk. Frank argumenterte med at britene sto bak. Hitler var rasende og truet med å sende SS-general Erich von dem Bach-Zelewski som hadde erfaring med partisanbekjempelse på østfronten. Hitler gikk etterhvert med på en mer begrenset hevnaksjon.^[120]^[145] Himmler gjentok Hitlers ordre og insisterte på at 100 mest fremstående tsjekkiske gislene skulle skytes samme kveld. Mens Heydrich lå på sykehus stanset politiet etniske tyskere fra å angripe tsjekkisk eiendom og fra å angripe etniske tsjekkere. Den nazikontrollerte pressen bagatelliserte hendelsen og meldte at Heydrich ikke var dødelig såret. Joseph Goebbels skrev i sin dagbok 28. mai at han mistenkte britene for å stå bak og at et slikt attentat måtte møtes de mest brutale represalier.^[135]

Som hevn for attentat ble 10. juni 1942 alle mannlige innbyggere over femten år i Lidice, 22 km nordvest for Praha, stilt opp mot en låvevegg og skutt. Det var satt opp madrasser for å hindre rikosjettering. Dagen før hadde landsbyen blitt brent ned. Kvinnene ble sendt til konsentrasjonsleiren Ravensbrück. Av 184 deporterte kvinner overlevde 143. Av de 98 barna ble åtte funnet verdige til germanisering. Resten ble gasset ihjel i Chelmno.^[146]^[147] Gjengjeldelsen ble ledet av Kurt Daluege.

To uker etter Lidice ble landsbyen Lezaky også ødelagt fordi en radiosender var blitt lokalisert i et steinbrudd i nærheten. Landsbyens trettitre voksne innbyggere ble skutt; to barn ble sendt til germanisering; resten av barna forsvant.^[148] I hele protektoratet fikk gater og torg nye navn til Heydrichs ære. På årsdagen for likvidasjonen ble det satt opp en byste av ham på attentatstedet med permanente æresvakter. Alle som passerte, måtte ta av seg hodeplagget som tegn på respekt. Bysten ble revet etter krigen.^[149]

Heydrich ble erstattet av Ernst Kaltenbrunner som sjef for RSHA, og Karl Hermann Frank som protektor.

Enken og barnaRediger

I april 1945 flyktet Lina Heydrich for Den røde hær og leide Kaspar, som hadde kjørt hennes eldste sønn ned, til å frakte flyttelasset til barndomshjemmet hennes på Fehmarn. Fra 1953 mottok hun pensjon etter satsen for enke etter general falt i aktiv tjeneste. Tsjekkiske myndigheter prøvde forgjeves å få hende utlevert fra den britiske sektor, og dømte henne i oktober 1947 in absentia til livsvarig fengsel.^[150] På en ferie i Finland i 1965 traff hun teaterdirektøren Mauno Manninen, nevø av Jean Sibelius, død i 1969. De giftet seg,^[151] slik at hun fikk nytt etternavn.^[152] Lina drev Heydrichs tidligere sommerhus på Fehmarn som restaurant til den brant ned i februar 1969.^[153] Hun lot seg intervjue av en rekke historikere, og utga i 1976 sin selvbiografi, Leben mit einem Kriegsverbrecher («Å leve med en krigsforbryter»).^[154] Lina Heydrich døde 14. august 1985. Hun hevdet at Heydrich ikke hadde «problemer med jødene politisk eller sosialt. Det var i sjelen, i psyken, at jødene var virkelig uutholdelige, både for ham og meg.»^[155]

Lina tok sønnen Heider ut av Hitler Jugend i 1944 av frykt for fremtiden. Han utdannet seg til ingeniør, bosatt i Wörthsee i Bayern. Heider tilbød i 2011 å bidra med penger til å restaurere slottet Panenske Brezany^[156] som et forsøk på å kompensere for sin fars handlinger; men det ble tatt ille opp.^[157] Datteren Marte Beyer har drevet en motebutikk i Burg på Fehmarn.^[158]

Aksjon ReinhardtRediger

Aksjon Reinhardt fikk nytt navn etter Heydrichs død. Den opprinnelige betegnelsen var Einsatz (= innsats) og brukt fra juni 1942 og ut 1942. Belzec, Sobibór og Treblinka ble omtalt som leirer tilhørende Einsatz Reinhardt. Betegnelsen Aktion dukket første gang opp i september 1942. Globocnik og Himmler tok i bruk benevnelsen Aktion i 1943. Witte og Tyas understreker at operasjonen hadde navn etter Heydrich og at kodenavnet ble tatt i bruk i juni 1942 etter attentatet. Heydrich hadde tidligere stavet fornavnet som «Reinhardt» og leder for operasjonen, Odilo Globocnik, skrev av og til «Reinhard». I flere dokumenter laget av SS fra 1934 til 1942 er han omtalt som Reinhardt Heydrich. Himmler bestilte en rapport om Heydrichs mulige jødiske forfedre og den omtaler ham som Reinhardt Heydrich.^[159]^[160]^[161]

EttertidenRediger

Robert Gerwarth med biografien om Heydrich (tysk oversettelse).

Gerwarths biografiRediger

Ifølge historikeren Robert Gerwarth (født 1976), som har skrevet en betydelig biografi om Heydrich, var Heydrich lojal mot Himmler og ikke en rival som forsøkte å skyve Himmler til side slik tidligere fremstillinger la til grunn.^[13] Relasjonen mellom de to var preget av nært samarbeid, tillit og gjensidig respekt. Felix Kersten, Himmlers massør, var hovedkilde til bildet av rivalisering mellom de to topplederne i SS: Mens Himmler fremsto puslete, ubesluttsom og usikker, fremsto Heydrich som en «arier» av herdet stål. Ifølge Gerwarth er det en myte at Heydrich forsøkte å tilrane seg makten ved å skyve Himmler til side.^[41] Heydrich forble fullstendig lojal mot Himmler resten av livet. Himmler hadde offisielt ingen nestkommanderende og stedfortreder, men Heydrich hadde i realiteten denne rollen fra 1933. Gerwarth fremholder at Himmler på ingen måte var en svak leder og hadde store ferdighet i å opptre strategisk, mens Heydrich var den som i stor grad gjennomførte politikken. Himmler var målrettet og ideologisk overbevist og manøvrerte i de politiske intrigene i naziregimet.^[43]

Gerwarths biografi fremstiller Heydrich verken som monster eller byråkrat, men som ideologisk aktivist. Heydrich tilhørte den unge generasjonen etter første verdenskrig, en generasjon som avviste borgerlig moral til fordel for tøffe løsninger på Tysklands problemer. Ifølge Gerwarth var Heydrich ofte på defensiven: I Polen var Wehrmacht sjokkert over SS' overgrep og nektet RSHA noen rolle på vestfronten; den sivile okkupasjonsadministrasjonen i Frankrike motsatte seg innblanding fra RSHA; krigssituasjonen gjorde det vanskelig å deportere tyske jøder. Fra sitt eget perspektiv viste Heydrich en forbilledlig utholdenhet i det ubehagelige, men viktige arbeidet. Ifølge Gerwarth bidro attentatet på Heydrich trolig til radikalisering av tyske anti-jødiske tiltak, selv om Heydrichs gjorde lite til eller fra for det pågående holocaust.^[13]

Heydrich i fiksjonRediger

Heinrich Manns roman Lidice (1942) er relatert til landsbyen som ble utslettet som hevnaksjon.^[10]
Fritz Langs film Hangman also die! (norsk tittel: Skrekkdager i Praha, 1943) var inspirert av Heydrichs liv og død (Lang var født i Østerrike med mor av jødisk bakgrunn).^[10]
I den alternativhistoriske romanen The Man with the Iron Heart av Harry Turtledove fra 2008 overlever Heydrich attentatet mot ham i 1942. Han klarer seg gjennom krigen og organiserer såkalte SS-Varulvenheter (som i virkeligheten aldri fungerte som en militær trussel for de allierte) som totalt umuliggjør de alliertes okkupasjon av Tyskland etter april 1945. SS-Varulvene klarer å utrette så mye skade at en amerikanske opinion tvinger regjeringen til å oppgi okkupasjonen av Tyskland og hente soldatene hjem. Det mer enn antydes at NSDAP står klare i kulissene i Tyskland og at landet aldri vil bli demokratisk.
Han spiller en viktig rolle i Margit Sandemos Sagaen om Isfolket bok nr 38.
TV-serien Holocaust hadde David Warner i rollen som Heydrich.^[162] inneholder en scene fra Wannsee-konferansen.^[163]
Paul Mommertz' drama i kom i 1984 som fjernsynsfilm regi av Heinz Schirk: Die Wannseekonferenz med Dieter Mattausch som Heydrich.
Den amerikanske/britiske fjernsynsfilmen Conspiracy (2001) om Wannsee-konferansen var regissert av Frank Pierson med Kenneth Branagh i rollen som Heydrich (som han ble tildelt Emmy-prisen for).^[164]^[165] I Branaghs fremstilling fremstår Heydrich som en figur fra et drama av Shakespeare.^[20]
Romanen HhhH – eller slakteren fra Praha handler om Heydrich og attentatet mot ham. HhhH står for «Himmlers hjerne heter Heydrich». Den er skrevet av Laurent Binet og kom ut i 2010.
Filmene Antropoid (2016) og The Man With the Iron Heart (2017) handler om attentatet mot Heydrich.

FotnoterRediger

^ Oversatt fra engelsk: Under proper guidance, in the course of the Final Solution the Jews are to be allocated for appropriate labor in the East. Able-bodied Jews, separated according to sex, will be taken in large work columns to these areas for work on roads, in the course of which action doubtless a large portion will be eliminated by natural causes. The possible final remnant will, since it will undoubtedly consist of the most resistant portion, have to be treated accordingly, because it is the product of natural selection and would, if released, act as a seed of a new Jewish revival.^[10]
^ «Today, it is widely held that the conference was convened either to ensure the efficient and European-wide implementation of a murderous programme that had already been decided upon or—and this is more an extension of this hypothesis than an alternative—to bring the participants to accept the co-ordinating role of the SS. Both interpretations, however—and here they don't differ from Kempner's early view—accept that the Wannsee Conference initiated the final phase of Nazi antisemitic policies and therefore has to be analysed in this context.»^[98]

ReferanserRediger

^ ^a ^b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Reinhard-Heydrich, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000005119, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 6549, besøkt 1. april 2021^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator jn20000700709, besøkt 23. november 2019^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h ⁱ Newton, M. (2014). Famous Assassinations in World History: An Encyclopedia. ABC-CLIO, s. 223.
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h ⁱ ^j ^k ^l ^m ⁿ ^o ^p ^q ^r ^s ^t ^u ^v ^w ^x ^y ^z ^æ ^ø ^å ^aa ^ab ^ac ^ad ^ae ^af ^ag ^ah ^ai Gerwarth, Robert (2017). Jasch, Hans-Christian; Christoph, Kreuttzmüller, red. «Reinhard Heydrich. Reich Main Office. The Nazi Terror Enforcer». The Participants: The Men of the Wannsee Conference (1 utg.). Berghahn Books: 57–74. ISBN 978-1-78533-671-3. doi:10.2307/j.ctvw0498r.9.
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f Fest 1972, s. 142
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f «Reinhard Heydrich: In Depth». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). United States Holocaust Memorial Museum. 17. mai 2021. Besøkt 13. februar 2022.
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h ⁱ ^j EPSTEIN, CATHERINE (2013). «Review of Hitler's Hangman: The Life of Heydrich». The English Historical Review. 534. 128: 1303–1306. ISSN 0013-8266. Besøkt 2. februar 2023.
^ ^a ^b ^c Fest 1972, s. 134
^ Fest 1972, s. 135
^ ^a ^b Fest 1972, s. 138
^ Fest 1972, s. 136
^ ^a ^b ^c Steinmetz, Eigil (1967). Attentater og politiske mord. Oslo: Schibstedt.
^ ^a ^b Fest 1972, s. 141
^ ^a ^b Hans-Christian Jasch og Christoph Kreutzmüller (2017). «Introduction. The Participants. The Men of the Wannsee Conference». I Kreutzmüller-Hughes, Charlotte og Jane Paulick. The Participants: The Men of the Wannsee Conference. Berghahn Books. s. 1–20. ISBN 978-1-78533-671-3. doi:10.2307/j.ctvw0498r.6. CS1-vedlikehold: Dato og år (link)
^ Robert Gerwarth (2014). «Den unge Reinhard». Hitlers bøddel. Historien om Reinhard Heydrich. Oslo: Historie og kultur. s. 42. ISBN 978-82-92870-95-2.
^ Guido Knopp: SS, forlaget Historie og kultur, Oslo 2008, ISBN 978-82-92870-02-0
^ Gerwarth, side 53
^ Gerwarth, side 50
^ Omtalt som en Einzelgänger = «enstøing», Spiegel 21. september 2011
^ [https://stevenlehrer.com/heydrich_talks.htm Steven Lehrer: Heydrich talks
^ Gerwarth, s. 21
^ Gerwarth, s. 22
^ ^a ^b Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s. 40), forlaget Arneberg, 2008, ISBN 978-82-91614-60-1
^ Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s. 37)
^ Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s. 43)
^ «Lina Heydrich». Spartacus Educational (engelsk). Besøkt 12. november 2022.
^ «Did Reinhard Heydrich aspire to replace Hitler? – DW – 06/03/2017». dw.com (engelsk). Besøkt 12. november 2022.
^ Himmler, K., & Wildt, M. (red.). (2016). The Private Heinrich Himmler: Letters of a Mass Murderer. Macmillan.
^ ^a ^b ^c Stangneth, B. (2014). Eichmann before Jerusalem: The unexamined life of a mass murderer. Vintage/Random house.
^ Dougherty, Nancy (2022). The Hangman and His Wife: The Life and Death of Reinhard Heydrich. Knopf Doubleday.
^ Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s. 213)
^ Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel
^ Guido Knopp: SS, forlaget Historie og kultur, Oslo 2008, ISBN 978-82-92870-02-0
^ Lucy Dawidowicz: The war against the Jews
^ ^a ^b Gerwarth 2011, s. 50
^ Gerwarth 2011, s. 51
^ ^a ^b Gerwarth 2011, s. 52
^ Gerwarth 2011, s. 54
^ Gerwarth 2011, s. 53
^ Fest 1972, s. 139
^ Fest 1972, s. 140
^ Guido Knopp: SS
^ Salong Kitty, Giesebrechtstrasse
^ Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s. 104)
^ Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s. 118)
^ Steinar Brauteset: Gestapo-offiseren Fehmer – Milorgs farligste fiende (s. 16–18)
^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 11. desember 2008. Besøkt 26. november 2008.
^ ^a ^b Steffahn, Harald (1989). Hitler. Schibsted. ISBN 8251612586.
^ Guido Knopp: SS
^ Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s. 15)
^ Dederichs, M. R. (2023). Heydrich: The face of evil. Greenhill Books.
^ ^a ^b Gerwarth 2011, s. 141
^ Gerwarth 2011, s. 142
^ ^a ^b ^c Gerwarth 2011, s. 144
^ ^a ^b Gerwarth 2011, s. 143
^ Gerwarth 2011, s. 145
^ Gerwarth 2011, s. 146
^ Gerwarth 2011, s. 147
^ Gerwarth 2011, s. 148
^ Gerwarth 2011, s. 149-150
^ Dederichs, Mario R. (2009). Heydrich. The Face of Eveil. Casemate.
^ Guido Knopp: SS
^ Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s. 114)
^ ^a ^b Safrian, H. (2000). Expediting Expropriation and Expulsion: The Impact of the “Vienna Model” on Anti-Jewish Policies in Nazi Germany, 1938. Holocaust and Genocide Studies, 14(3), 390–414.
^ ^a ^b Niewyk, D. L., & Nicosia, F. R. (2003). The Columbia guide to the Holocaust. Columbia University Press.
^ Jasch, H. C., & Kreutzmüller, C. (2017). The Participants: The Men of the Wannsee Conference. Berghahn Books.
^ «Adolf Eichmann». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 12. november 2022.
^ Friedlander, Henry (1994). «Step by Step: The Expansion of Murder, 1939–1941». German Studies Review. 3. 17: 495–507. ISSN 0149-7952. doi:10.2307/1431896. Besøkt 4. februar 2023. «In addition, the loyal SS could hardly attempt CYA [cover your ass] by asking their Fiihrer for an authorization. Still, Reinhard Heydrich needed some form of written commission to compel the cooperation of other government agencies. As we know, it was provided by Hermann Göring. Like Hitler with euthanasia, Göring did not initiate but only signed this authorization»
^ Lozowick, Y. (2005). Hitler's bureaucrats: The Nazi security police and the banality of evil. A&C Black/Bloomsbury.
^ Kermode, Mark (11. januar 2015). «The Last of the Unjust review – Claude Lanzmann’s profound reflections on Theresienstadt and the Holocaust». The Observer (engelsk). ISSN 0029-7712. Besøkt 12. februar 2020.
^ Shostak, Arthur (17. februar 2019). «Theresienstadt 1941–1945: The Face of a Coerced Community». The European Legacy. 2. 24: 246–248. ISSN 1084-8770. doi:10.1080/10848770.2018.1558846. Besøkt 12. februar 2020. «Adolf Eichmann, an early supporter of Theresienstadt’s propagandistic potential as a “miniature Jewish State,” a “paradise ghetto,” assured Berlin power-holders it could help the Third Reich “save face towards the outside world”»
^ https://www.ushmm.org/wlc/en/article.php?ModuleId=10007112
^ Overy, R. (2014). “Ordinary men,” extraordinary circumstances: Historians, social psychology, and the Holocaust. Journal of Social Issues, 70(3), 515-530.
^ Gerwarth 2011, s. 182
^ Gerwarth 2011, s. 183
^ Gerwarth 2011, s. 184
^ Gerwarth 2011, s. 178
^ Gerwarth 2011, s. 179
^ ^a ^b Gerwarth 2011, s. 180
^ Poliakov, L. (1949): Eichmann. Administrator of Extermination. Commentary 8 (1949): 439.
^ Reynolds 1961, s. 97-98
^ ^a ^b Gerwarth 2011, s. 181
^ Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s. 152)
^ ^a ^b Gerlach, Christian (1998). «The Wannsee Conference, the Fate of German Jews, and Hitler's Decision in Principle to Exterminate All European Jews». The Journal of Modern History. 4. 70: 759–812. ISSN 0022-2801. doi:10.1086/235167. Besøkt 18. november 2019. «“The most remarkable thing about the meeting at Wannsee (which was not called the ‘Wannsee Conference’ until after the war) is that we do not know why it took place.” So wrote the celebrated German historian Eberhard Jackel in 1992. … Since we still know too little about the central planning for the extermination of the Jews, the relative signiﬁcance of the Wannsee meeting is difﬁcult to gauge.»
^ ^a ^b ^c Arendt, Hannah og Bent Hagtvet (2000). Eichmann i Jerusalem: en rapport om ondskapens banalitet. Oslo: Bokklubben dagens bøker. ISBN 8252537367. «Fra Hagtvets introduksjon til 2000-utgaven.»
^ Schleunes, K. A. (1970). The twisted road to Auschwitz: Nazi policy toward German Jews, 1933–1939. University of Illinois Press.
^ Zukier, Henri (1. desember 2013). «Diversity and Design: The “Twisted Road” and the Regional Turn in Holocaust History». Holocaust and Genocide Studies. 3 (engelsk). 27: 387–410. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/dct057. Besøkt 18. november 2019. ««The metaphor of the “twisted road” plausibly refuted the then-dominant first-generation intentionalist accounts of a “straight-and-narrow” trajectory of the Holocaust. Lucy S. Dawidowicz, for instance, had written of the “line of antisemitic descent from Martin Luther to Adolf Hitler,” and Gerald Fleming had emphasized that “the line that leads” from Hitler's early antisemitism to the Final Solution was “direct,” with a “striking” and “unbroken” continuity.28 The “twisted road” metaphor, by contrast, suggested that diversity was a process and a major cause of anti-Jewish policies. Most significantly, however, the new trope framed a paradigm of diversity that has tacitly and spuriously informed all sides of the debates on Holocaust intentionality. The metaphor set up a dichotomy between a “twisted” and a “straight-and-narrow” road to the Final Solution.»
^ Boyd, K. (Ed.). (1999). Encyclopedia of historians and historical writing (Vol. 1). Taylor & Francis.
^ ^a ^b Roseman, Mark (2017). Jasch, Hans-Christian; Christoph, Kreuttzmüller, red. «Biographical approaches and the Wannsee Conference». The Participants: The Men of the Wannsee Conference (1 utg.). Berghahn Books: 21–39. ISBN 978-1-78533-671-3. doi:10.2307/j.ctvw0498r.7.
^ «Wannsee Protocol». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 1. januar 2022.
^ Roseman, Mark (5. januar 2002). «Cognac and genocide». the Guardian (engelsk). Besøkt 16. september 2022.
^ ^a ^b ^c ^d Wolf, Gerhard (3. april 2015). «The Wannsee Conference in 1942 and the National Socialist living space dystopia». Journal of Genocide Research. 2. 17: 153–175. ISSN 1462-3528. doi:10.1080/14623528.2015.1027074. Besøkt 15. september 2022.
^ Michael Frank (7. juli 2002). «Smoking Gun». Los Angeles Times (engelsk). Besøkt 16. september 2022.
^ Kay, Alex J. (3. april 2021). «Speaking the unspeakable: the portrayal of the Wannsee Conference in the film Conspiracy». Holocaust Studies. 2. 27: 187–200. ISSN 1750-4902. doi:10.1080/17504902.2019.1637492. Besøkt 17. september 2022.
^ Lozowick, Y. (2005). Hitler's bureaucrats: The Nazi security police and the banality of evil. A&C Black/Bloomsbury.
^ Roseman, M. (2003). The villa, the lake, the meeting: Wannsee and the final solution. Penguin UK.
^ Steinar Brauteset: Gestapo-offiseren Fehmer – Milorgs farligste fiende (s. 28), Cappelen 1986, ISBN 82-02-09261-2
^ Gerwarth 2011, s. 174
^ Gerwarth 2011, s. 175
^ Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel
^ Gerwarth 2011, s. 221
^ Gerwarth 2011, s. 176-177
^ ^a ^b ^c Gerwarth 2011, s. 177
^ ^a ^b Tighe, Carl (2007). «Six, Franz Alfred». Journal of European Studies. 1. 37: 5–50. ISSN 0047-2441. doi:10.1177/0047244107067481. Besøkt 4. februar 2022.
^ ^a ^b Bartrop, P. R., & Grimm, E. E. (2019). Perpetrating the Holocaust: leaders, enablers, and collaborators. ABC-CLIO.
^ Shirer, William L. (1962). Det tredje rikes vekst og fall. Oslo: Cappelen. s. 164.
^ Pioter Pykel (2004). Prauser, Steffen; Rees, Arfon, red. «The Expulsion of the "German" Communities from Eastern Europe after The Second World War» (PDF). European University Institute, Firenze.
^ Museum, Stiftung Deutsches Historisches. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Bestand: Biografie». www.dhm.de. Besøkt 19. mai 2016.
^ ^a ^b Macklem, Patrick (2005). «Rybná 9, Praha 1: Restitution and Memory in International Human Rights Law.». European Journal of International Law (16 (1)): 1–23. doi:10.1093/ejil/chi101.
^ ^a ^b ^c ^d Bryant, C. (2002). Either German or Czech: Fixing Nationality in Bohemia and Moravia, 1939–1946. Slavic Review, 61(4), 683–706.
^ Douglas 2012, kapittel 1
^ Herman, Samuel (1951). «War Damage and Nationalization in Eastern Europe». Law and Contemporary Problems (16(3)): 498–518.
^ Naimark, N. M. (2002). Fires of hatred: Ethnic cleansing in twentieth-century Europe. Harvard University Press/University of Washington, 2000.
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h Hauner, Milan (2007). «Terrorism and Heroism: The Assassination of Reinhard Heydrich». World Policy Journal. 2. 24: 85–89. ISSN 0740-2775. Besøkt 1. februar 2023.
^ Douglas 2012
^ ^a ^b Gerwarth 2011, s. 2
^ ^a ^b Gerwarth 2011, s. 4
^ ^a ^b Gerwarth 2011, s. 5
^ ^a ^b Gerwarth 2011, s. 6
^ Gerwarth 2011, s. 3
^ ^a ^b Gerwarth 2011, s. 8
^ Guido Knopp: SS
^ Gerwarth 2011, s. 7
^ Gerwarth 2011, s. 9
^ ^a ^b ^c ^d Gerwarth 2011, s. 10
^ Gerwarth 2011, s. 1
^ Gerwarth 2011, s. 2; 10
^ Guido Knopp. SS
^ ^a ^b Gerwarth 2011, s. 11
^ ^a ^b Gerwarth 2011, s. 13
^ Roger Moorhouse: Berlin i krig (s. 238), forlaget Dinamo, Oslo 2011, ISBN 978-82-8071-244-8
^ Lucy Dawidowicz: The war against the Jews, Penguin books, 1975
^ Steven Lehrer: Heydrichs gravsted
^ Fabrice d'Almedia: Med pisk og champagne (s. 236), forlaget Dinamo, ISBN 978-82-8071-141-0
^ Douglas, R.M. (2012). Orderly and Humane: The Expulsion of the Germans after the Second World War (engelsk). New Haven, CT: Yale University Press. ISBN 978-0300198201.
^ Gerwarth 2011, s. 12
^ St. Cyril og Methodius-katedralen, Praha
^ Operation Anthropoid was carried out by Jozef Gabčík and Jan Kubiš
^ Gerwarth 2011, s. 11–12
^ Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel ( s. 284–285)
^ Macklem, Patrick (2005). «Rybná 9, Praha 1: Restitution and Memory in International Human Rights Law.» European Journal of International Law (16 (1)): 1–23.
^ Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s. 300)
^ Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s. 302)
^ Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s. 304)
^ Foto av Manninen og Lina Heydrich
^ Stephen Lehrer: Wannsee House and the Holocaust (s. 196), forlaget McFarland, 2008, ISBN 978-0-7864-0792-7
^ Lina von Osten Heydrich Manninen
^ «Lina Heydrich», Spartacus
^ Guido Knopp: SS
^ Det tsjekkiske slottet der familien Heydrich bodde
^ Allan Hall: «Son of detested Nazi leader sparks outrage» Daily Mail 28. mars 2011
^ Lina von Osten Heydrich Manninen
^ «Operation Reinhard (Einsatz Reinhard)». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 13. februar 2022.
^ Witte, P., & Tyas, S. (2001). A new document on the deportation and murder of Jews during “Einsatz Reinhardt” 1942. Holocaust and Genocide Studies, 15(3), 468–486.
^ Writte, Peter; Tyas, Stephen (1. desember 2001). «A New Document on the Deportation and Murder of Jews during “Einsatz Reinhardt” 1942». Holocaust and Genocide Studies. 3. 15: 468–486. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/15.3.468. Besøkt 13. februar 2022. «First of all, it has to be stated that Einsatz or Aktion Reinhardt was indeed named after the chief of the RSHA and Göring's "Commissioner for the Total Solution of die Jewish Question in die German Sphere of Influence in Europe," Reinhard Heydrich.» linjeskift-tegn i |sitat= på plass 169 (hjelp)
^ Lawson, Tom (2020). The Palgrave Handbook of Britain and the Holocaust. Springer/Palgrave Macmillan. s. 277.
^ Shandler, Jeffrey (1999). While America Watches: Televising the Holocaust. Oxford University Press. s. 161.
^ «Only solution to evil is its annihilation – opinion». The Jerusalem Post | JPost.com (engelsk). Besøkt 16. januar 2022.
^ «The New Yorker Recommends: “Conspiracy,” a Withering Study of the Bureaucracy of the Holocaust». The New Yorker (engelsk). 22. august 2018. Besøkt 16. januar 2022.

LitteraturRediger

Fest, Joachim C. (1972). Det Tredje rikes ansikt. Gyldendal. ISBN 8205052921.
Gerwarth, Robert (2011). Hitler's Hangman: The Life of Heydrich'. Yale University Press. ISBN 978-0-300-11575-8.
Reynolds, Quentin (1961). Adolf Eichmann. Oslo: Cappelen.

Eksterne lenkerRediger

(en) Reinhard Heydrich – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(de) «Reinhard Heydrich 1904–1942» fra Deutsches Historisches Museum
(en) Heydrich in Depth fra United States Holocaust Memorial Museum

Forgjenger:
Ingen

Sjef for RSHA

(1939–1942)

Etterfølger:
Ernst Kaltenbrunner

[96] Oversatt fra engelsk: Under proper guidance, in the course of the Final Solution the Jews are to be allocated for appropriate labor in the East. Able-bodied Jews, separated according to sex, will be taken in large work columns to these areas for work on roads, in the course of which action doubtless a large portion will be eliminated by natural causes. The possible final remnant will, since it will undoubtedly consist of the most resistant portion, have to be treated accordingly, because it is the product of natural selection and would, if released, act as a seed of a new Jewish revival.^[10]

[102] «Today, it is widely held that the conference was convened either to ensure the efficient and European-wide implementation of a murderous programme that had already been decided upon or—and this is more an extension of this hypothesis than an alternative—to bring the participants to accept the co-ordinating role of the SS. Both interpretations, however—and here they don't differ from Kempner's early view—accept that the Wannsee Conference initiated the final phase of Nazi antisemitic policies and therefore has to be analysed in this context.»^[98]

[hash-1459f6935e16472df34e7bb13d7f854f62966d9b-1] Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Reinhard-Heydrich, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-abc9457dcf728dd069b8ed5b2e1a86035cf2b679-2] Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-4c96130764d83d2ff00d2efc9e970af015f9a2ea-3] Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-5abf1e4541ed70205c13ad39aad0ab634c235691-4] Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000005119, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-205eabda4a2cf7d4f8ede558f514fc289fb74afd-5] Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-0589c256b02133aaead08d45447d7452dbfcfe21-6] Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 6549, besøkt 1. april 2021^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-503c8b8879ebe3e0e1614b921627708c0b8228ca-7] Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-53e19945a1627b0ed53223e8981fe13a528d0bd9-8] Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator jn20000700709, besøkt 23. november 2019^{[Hentet fra Wikidata]}

[Newton-9] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h ⁱ Newton, M. (2014). Famous Assassinations in World History: An Encyclopedia. ABC-CLIO, s. 223.

[heydrich-10] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h ⁱ ^j ^k ^l ^m ⁿ ^o ^p ^q ^r ^s ^t ^u ^v ^w ^x ^y ^z ^æ ^ø ^å ^aa ^ab ^ac ^ad ^ae ^af ^ag ^ah ^ai Gerwarth, Robert (2017). Jasch, Hans-Christian; Christoph, Kreuttzmüller, red. «Reinhard Heydrich. Reich Main Office. The Nazi Terror Enforcer». The Participants: The Men of the Wannsee Conference (1 utg.). Berghahn Books: 57–74. ISBN 978-1-78533-671-3. doi:10.2307/j.ctvw0498r.9.

[FOOTNOTEFest1972142-11] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f Fest 1972, s. 142

[USHMM-12] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f «Reinhard Heydrich: In Depth». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). United States Holocaust Memorial Museum. 17. mai 2021. Besøkt 13. februar 2022.

[Epstein-13] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h ⁱ ^j EPSTEIN, CATHERINE (2013). «Review of Hitler's Hangman: The Life of Heydrich». The English Historical Review. 534. 128: 1303–1306. ISSN 0013-8266. Besøkt 2. februar 2023.

[FOOTNOTEFest1972134-14] Fest 1972, s. 134

[FOOTNOTEFest1972135-15] Fest 1972, s. 135

[FOOTNOTEFest1972138-16] Fest 1972, s. 138

[FOOTNOTEFest1972136-17] Fest 1972, s. 136

[Steinmetz-18] Steinmetz, Eigil (1967). Attentater og politiske mord. Oslo: Schibstedt.

[FOOTNOTEFest1972141-19] Fest 1972, s. 141

[introduction-20] Hans-Christian Jasch og Christoph Kreutzmüller (2017). «Introduction. The Participants. The Men of the Wannsee Conference». I Kreutzmüller-Hughes, Charlotte og Jane Paulick. The Participants: The Men of the Wannsee Conference. Berghahn Books. s. 1–20. ISBN 978-1-78533-671-3. doi:10.2307/j.ctvw0498r.6. CS1-vedlikehold: Dato og år (link)

[rg42-21] Robert Gerwarth (2014). «Den unge Reinhard». Hitlers bøddel. Historien om Reinhard Heydrich. Oslo: Historie og kultur. s. 42. ISBN 978-82-92870-95-2.

[22] Guido Knopp: SS, forlaget Historie og kultur, Oslo 2008, ISBN 978-82-92870-02-0

[23] Gerwarth, side 53

[24] Gerwarth, side 50

[25] Omtalt som en Einzelgänger = «enstøing», Spiegel 21. september 2011

[26] [https://stevenlehrer.com/heydrich_talks.htm Steven Lehrer: Heydrich talks

[27] Gerwarth, s. 21

[28] Gerwarth, s. 22

[Kristofersen-29] Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s. 40), forlaget Arneberg, 2008, ISBN 978-82-91614-60-1

[30] Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s. 37)

[31] Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s. 43)

[32] «Lina Heydrich». Spartacus Educational (engelsk). Besøkt 12. november 2022.

[33] «Did Reinhard Heydrich aspire to replace Hitler? – DW – 06/03/2017». dw.com (engelsk). Besøkt 12. november 2022.

[34] Himmler, K., & Wildt, M. (red.). (2016). The Private Heinrich Himmler: Letters of a Mass Murderer. Macmillan.

[Stangneth-35] Stangneth, B. (2014). Eichmann before Jerusalem: The unexamined life of a mass murderer. Vintage/Random house.

[36] Dougherty, Nancy (2022). The Hangman and His Wife: The Life and Death of Reinhard Heydrich. Knopf Doubleday.

[37] Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s. 213)

[38] Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel

[39] Guido Knopp: SS, forlaget Historie og kultur, Oslo 2008, ISBN 978-82-92870-02-0

[40] Lucy Dawidowicz: The war against the Jews

[FOOTNOTEGerwarth201150-41] Gerwarth 2011, s. 50

[FOOTNOTEGerwarth201151-42] Gerwarth 2011, s. 51

[FOOTNOTEGerwarth201152-43] Gerwarth 2011, s. 52

[FOOTNOTEGerwarth201154-44] Gerwarth 2011, s. 54

[FOOTNOTEGerwarth201153-45] Gerwarth 2011, s. 53

[FOOTNOTEFest1972139-46] Fest 1972, s. 139

[FOOTNOTEFest1972140-47] Fest 1972, s. 140

[48] Guido Knopp: SS

[49] Salong Kitty, Giesebrechtstrasse

[50] Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s. 104)

[51] Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s. 118)

[52] Steinar Brauteset: Gestapo-offiseren Fehmer – Milorgs farligste fiende (s. 16–18)

[53] «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 11. desember 2008. Besøkt 26. november 2008.

[Steffahn-54] Steffahn, Harald (1989). Hitler. Schibsted. ISBN 8251612586.

[55] Guido Knopp: SS

[56] Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s. 15)

[57] Dederichs, M. R. (2023). Heydrich: The face of evil. Greenhill Books.

[FOOTNOTEGerwarth2011141-58] Gerwarth 2011, s. 141

[FOOTNOTEGerwarth2011142-59] Gerwarth 2011, s. 142

[FOOTNOTEGerwarth2011144-60] Gerwarth 2011, s. 144

[FOOTNOTEGerwarth2011143-61] Gerwarth 2011, s. 143

[FOOTNOTEGerwarth2011145-62] Gerwarth 2011, s. 145

[FOOTNOTEGerwarth2011146-63] Gerwarth 2011, s. 146

[FOOTNOTEGerwarth2011147-64] Gerwarth 2011, s. 147

[FOOTNOTEGerwarth2011148-65] Gerwarth 2011, s. 148

[FOOTNOTEGerwarth2011149-150-66] Gerwarth 2011, s. 149-150

[67] Dederichs, Mario R. (2009). Heydrich. The Face of Eveil. Casemate.

[68] Guido Knopp: SS

[69] Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s. 114)

[Safrian-70] Safrian, H. (2000). Expediting Expropriation and Expulsion: The Impact of the “Vienna Model” on Anti-Jewish Policies in Nazi Germany, 1938. Holocaust and Genocide Studies, 14(3), 390–414.

[Niewyk-71] Niewyk, D. L., & Nicosia, F. R. (2003). The Columbia guide to the Holocaust. Columbia University Press.

[72] Jasch, H. C., & Kreutzmüller, C. (2017). The Participants: The Men of the Wannsee Conference. Berghahn Books.

[73] «Adolf Eichmann». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 12. november 2022.

[Friedlander-74] Friedlander, Henry (1994). «Step by Step: The Expansion of Murder, 1939–1941». German Studies Review. 3. 17: 495–507. ISSN 0149-7952. doi:10.2307/1431896. Besøkt 4. februar 2023. «In addition, the loyal SS could hardly attempt CYA [cover your ass] by asking their Fiihrer for an authorization. Still, Reinhard Heydrich needed some form of written commission to compel the cooperation of other government agencies. As we know, it was provided by Hermann Göring. Like Hitler with euthanasia, Göring did not initiate but only signed this authorization»

[75] Lozowick, Y. (2005). Hitler's bureaucrats: The Nazi security police and the banality of evil. A&C Black/Bloomsbury.

[76] Kermode, Mark (11. januar 2015). «The Last of the Unjust review – Claude Lanzmann’s profound reflections on Theresienstadt and the Holocaust». The Observer (engelsk). ISSN 0029-7712. Besøkt 12. februar 2020.

[77] Shostak, Arthur (17. februar 2019). «Theresienstadt 1941–1945: The Face of a Coerced Community». The European Legacy. 2. 24: 246–248. ISSN 1084-8770. doi:10.1080/10848770.2018.1558846. Besøkt 12. februar 2020. «Adolf Eichmann, an early supporter of Theresienstadt’s propagandistic potential as a “miniature Jewish State,” a “paradise ghetto,” assured Berlin power-holders it could help the Third Reich “save face towards the outside world”»

[78] ttps://www.ushmm.org/wlc/en/article.php?ModuleId=10007112

[Overy-79] Overy, R. (2014). “Ordinary men,” extraordinary circumstances: Historians, social psychology, and the Holocaust. Journal of Social Issues, 70(3), 515-530.

[FOOTNOTEGerwarth2011182-80] Gerwarth 2011, s. 182

[FOOTNOTEGerwarth2011183-81] Gerwarth 2011, s. 183

[FOOTNOTEGerwarth2011184-82] Gerwarth 2011, s. 184

[FOOTNOTEGerwarth2011178-83] Gerwarth 2011, s. 178

[FOOTNOTEGerwarth2011179-84] Gerwarth 2011, s. 179

[FOOTNOTEGerwarth2011180-85] Gerwarth 2011, s. 180

[Poliakov-86] Poliakov, L. (1949): Eichmann. Administrator of Extermination. Commentary 8 (1949): 439.

[FOOTNOTEReynolds196197-98-87] Reynolds 1961, s. 97-98

[FOOTNOTEGerwarth2011181-88] Gerwarth 2011, s. 181

[89] Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s. 152)

[Gerlach1998-90] Gerlach, Christian (1998). «The Wannsee Conference, the Fate of German Jews, and Hitler's Decision in Principle to Exterminate All European Jews». The Journal of Modern History. 4. 70: 759–812. ISSN 0022-2801. doi:10.1086/235167. Besøkt 18. november 2019. «“The most remarkable thing about the meeting at Wannsee (which was not called the ‘Wannsee Conference’ until after the war) is that we do not know why it took place.” So wrote the celebrated German historian Eberhard Jackel in 1992. … Since we still know too little about the central planning for the extermination of the Jews, the relative signiﬁcance of the Wannsee meeting is difﬁcult to gauge.»

[Hagtvet2000-91] Arendt, Hannah og Bent Hagtvet (2000). Eichmann i Jerusalem: en rapport om ondskapens banalitet. Oslo: Bokklubben dagens bøker. ISBN 8252537367. «Fra Hagtvets introduksjon til 2000-utgaven.»

[Schleunes-92] Schleunes, K. A. (1970). The twisted road to Auschwitz: Nazi policy toward German Jews, 1933–1939. University of Illinois Press.

[Zukier-93] Zukier, Henri (1. desember 2013). «Diversity and Design: The “Twisted Road” and the Regional Turn in Holocaust History». Holocaust and Genocide Studies. 3 (engelsk). 27: 387–410. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/dct057. Besøkt 18. november 2019. ««The metaphor of the “twisted road” plausibly refuted the then-dominant first-generation intentionalist accounts of a “straight-and-narrow” trajectory of the Holocaust. Lucy S. Dawidowicz, for instance, had written of the “line of antisemitic descent from Martin Luther to Adolf Hitler,” and Gerald Fleming had emphasized that “the line that leads” from Hitler's early antisemitism to the Final Solution was “direct,” with a “striking” and “unbroken” continuity.28 The “twisted road” metaphor, by contrast, suggested that diversity was a process and a major cause of anti-Jewish policies. Most significantly, however, the new trope framed a paradigm of diversity that has tacitly and spuriously informed all sides of the debates on Holocaust intentionality. The metaphor set up a dichotomy between a “twisted” and a “straight-and-narrow” road to the Final Solution.»

[Boyd-94] Boyd, K. (Ed.). (1999). Encyclopedia of historians and historical writing (Vol. 1). Taylor & Francis.

[Roseman-95] Roseman, Mark (2017). Jasch, Hans-Christian; Christoph, Kreuttzmüller, red. «Biographical approaches and the Wannsee Conference». The Participants: The Men of the Wannsee Conference (1 utg.). Berghahn Books: 21–39. ISBN 978-1-78533-671-3. doi:10.2307/j.ctvw0498r.7.

[97] «Wannsee Protocol». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 1. januar 2022.

[Roseman2002-98] Roseman, Mark (5. januar 2002). «Cognac and genocide». the Guardian (engelsk). Besøkt 16. september 2022.

[Wolf2015-99] Wolf, Gerhard (3. april 2015). «The Wannsee Conference in 1942 and the National Socialist living space dystopia». Journal of Genocide Research. 2. 17: 153–175. ISSN 1462-3528. doi:10.1080/14623528.2015.1027074. Besøkt 15. september 2022.

[Frank-100] Michael Frank (7. juli 2002). «Smoking Gun». Los Angeles Times (engelsk). Besøkt 16. september 2022.

[Kay2021-101] Kay, Alex J. (3. april 2021). «Speaking the unspeakable: the portrayal of the Wannsee Conference in the film Conspiracy». Holocaust Studies. 2. 27: 187–200. ISSN 1750-4902. doi:10.1080/17504902.2019.1637492. Besøkt 17. september 2022.

[103] Lozowick, Y. (2005). Hitler's bureaucrats: The Nazi security police and the banality of evil. A&C Black/Bloomsbury.

[Roseman2003-104] Roseman, M. (2003). The villa, the lake, the meeting: Wannsee and the final solution. Penguin UK.

[105] Steinar Brauteset: Gestapo-offiseren Fehmer – Milorgs farligste fiende (s. 28), Cappelen 1986, ISBN 82-02-09261-2

[FOOTNOTEGerwarth2011174-106] Gerwarth 2011, s. 174

[FOOTNOTEGerwarth2011175-107] Gerwarth 2011, s. 175

[108] Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel

[FOOTNOTEGerwarth2011221-109] Gerwarth 2011, s. 221

[FOOTNOTEGerwarth2011176-177-110] Gerwarth 2011, s. 176-177

[FOOTNOTEGerwarth2011177-111] Gerwarth 2011, s. 177

[Tighe-112] Tighe, Carl (2007). «Six, Franz Alfred». Journal of European Studies. 1. 37: 5–50. ISSN 0047-2441. doi:10.1177/0047244107067481. Besøkt 4. februar 2022.

[Bartrop-113] Bartrop, P. R., & Grimm, E. E. (2019). Perpetrating the Holocaust: leaders, enablers, and collaborators. ABC-CLIO.

[114] Shirer, William L. (1962). Det tredje rikes vekst og fall. Oslo: Cappelen. s. 164.

[Pykel-115] Pioter Pykel (2004). Prauser, Steffen; Rees, Arfon, red. «The Expulsion of the "German" Communities from Eastern Europe after The Second World War» (PDF). European University Institute, Firenze.

[116] Museum, Stiftung Deutsches Historisches. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Bestand: Biografie». www.dhm.de. Besøkt 19. mai 2016.

[Macklem-117] Macklem, Patrick (2005). «Rybná 9, Praha 1: Restitution and Memory in International Human Rights Law.». European Journal of International Law (16 (1)): 1–23. doi:10.1093/ejil/chi101.

[Bryant-118] Bryant, C. (2002). Either German or Czech: Fixing Nationality in Bohemia and Moravia, 1939–1946. Slavic Review, 61(4), 683–706.

[FOOTNOTEDouglas2012kapittel_1-119] Douglas 2012, kapittel 1

[Herman-120] Herman, Samuel (1951). «War Damage and Nationalization in Eastern Europe». Law and Contemporary Problems (16(3)): 498–518.

[Naimark-121] Naimark, N. M. (2002). Fires of hatred: Ethnic cleansing in twentieth-century Europe. Harvard University Press/University of Washington, 2000.

[Hauner-122] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h Hauner, Milan (2007). «Terrorism and Heroism: The Assassination of Reinhard Heydrich». World Policy Journal. 2. 24: 85–89. ISSN 0740-2775. Besøkt 1. februar 2023.

[FOOTNOTEDouglas2012-123] Douglas 2012

[FOOTNOTEGerwarth20112-124] Gerwarth 2011, s. 2

[FOOTNOTEGerwarth20114-125] Gerwarth 2011, s. 4

[FOOTNOTEGerwarth20115-126] Gerwarth 2011, s. 5

[FOOTNOTEGerwarth20116-127] Gerwarth 2011, s. 6

[FOOTNOTEGerwarth20113-128] Gerwarth 2011, s. 3

[FOOTNOTEGerwarth20118-129] Gerwarth 2011, s. 8

[130] Guido Knopp: SS

[FOOTNOTEGerwarth20117-131] Gerwarth 2011, s. 7

[FOOTNOTEGerwarth20119-132] Gerwarth 2011, s. 9

[FOOTNOTEGerwarth201110-133] Gerwarth 2011, s. 10

[FOOTNOTEGerwarth20111-134] Gerwarth 2011, s. 1

[FOOTNOTEGerwarth20112;_10-135] Gerwarth 2011, s. 2; 10

[136] Guido Knopp. SS

[FOOTNOTEGerwarth201111-137] Gerwarth 2011, s. 11

[FOOTNOTEGerwarth201113-138] Gerwarth 2011, s. 13

[139] Roger Moorhouse: Berlin i krig (s. 238), forlaget Dinamo, Oslo 2011, ISBN 978-82-8071-244-8

[140] Lucy Dawidowicz: The war against the Jews, Penguin books, 1975

[141] Steven Lehrer: Heydrichs gravsted

[142] Fabrice d'Almedia: Med pisk og champagne (s. 236), forlaget Dinamo, ISBN 978-82-8071-141-0

[143] Douglas, R.M. (2012). Orderly and Humane: The Expulsion of the Germans after the Second World War (engelsk). New Haven, CT: Yale University Press. ISBN 978-0300198201.

[FOOTNOTEGerwarth201112-144] Gerwarth 2011, s. 12

[145] St. Cyril og Methodius-katedralen, Praha

[146] Operation Anthropoid was carried out by Jozef Gabčík and Jan Kubiš

[FOOTNOTEGerwarth201111–12-147] Gerwarth 2011, s. 11–12

[148] Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel ( s. 284–285)

[149] Macklem, Patrick (2005). «Rybná 9, Praha 1: Restitution and Memory in International Human Rights Law.» European Journal of International Law (16 (1)): 1–23.

[150] Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s. 300)

[151] Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s. 302)

[152] Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s. 304)

[153] Foto av Manninen og Lina Heydrich

[154] Stephen Lehrer: Wannsee House and the Holocaust (s. 196), forlaget McFarland, 2008, ISBN 978-0-7864-0792-7

[155] Lina von Osten Heydrich Manninen

[156] «Lina Heydrich», Spartacus

[157] Guido Knopp: SS

[158] Det tsjekkiske slottet der familien Heydrich bodde

[159] Allan Hall: «Son of detested Nazi leader sparks outrage» Daily Mail 28. mars 2011

[160] Lina von Osten Heydrich Manninen

[161] «Operation Reinhard (Einsatz Reinhard)». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 13. februar 2022.

[162] Witte, P., & Tyas, S. (2001). A new document on the deportation and murder of Jews during “Einsatz Reinhardt” 1942. Holocaust and Genocide Studies, 15(3), 468–486.

[163] Writte, Peter; Tyas, Stephen (1. desember 2001). «A New Document on the Deportation and Murder of Jews during “Einsatz Reinhardt” 1942». Holocaust and Genocide Studies. 3. 15: 468–486. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/15.3.468. Besøkt 13. februar 2022. «First of all, it has to be stated that Einsatz or Aktion Reinhardt was indeed named after the chief of the RSHA and Göring's "Commissioner for the Total Solution of die Jewish Question in die German Sphere of Influence in Europe," Reinhard Heydrich.» linjeskift-tegn i |sitat= på plass 169 (hjelp)

[:2-164] Lawson, Tom (2020). The Palgrave Handbook of Britain and the Holocaust. Springer/Palgrave Macmillan. s. 277.

[165] Shandler, Jeffrey (1999). While America Watches: Televising the Holocaust. Oxford University Press. s. 161.

[166] «Only solution to evil is its annihilation – opinion». The Jerusalem Post | JPost.com (engelsk). Besøkt 16. januar 2022.

[167] «The New Yorker Recommends: “Conspiracy,” a Withering Study of the Bureaucracy of the Holocaust». The New Yorker (engelsk). 22. august 2018. Besøkt 16. januar 2022.

[9]

[10]

[11]

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[12]

[13]

[14]

[15]

[16]

[17]

[18]

[19]

[20]

[21]

[22]

[23]

[24]

[25]

[26]

[27]

[28]

[29]

[30]

[31]

[32]

[33]

[34]

[35]

[36]

[37]

[38]

[39]

[40]

[41]

[42]

[43]

[44]

[45]

[46]

[47]

[48]

[49]

[50]

[51]

[52]

[53]

[54]

[55]

[56]

[57]

[58]

[59]

[60]

[61]

[62]

[63]

[64]

[65]

[66]

[67]

[68]

[69]

[70]

[71]

[72]

[73]

[74]

[75]

[76]

[77]

[78]

[79]

[80]

[81]

[82]

[83]

[84]

[85]

[86]

[87]

[88]

[89]

[90]

[91]

[92]

[93]

[94]

[95]

[a]

[96]

[97]

[98]

[99]

Reinhard Heydrich The Hangman, The Butcher of Prague, The Blond Beast, Himmler's Evil Genius, Young Evil God of Death, Le Boucher de Prague, The Man with the Iron Heart

Født		Reinhard Tristan Eugen Heydrich 7. mars 1904^[1]^[2]^[3]^[4] Halle (Saale), Det tyske keiserrike^[5]
Død		4. juni 1942^[1]^[2]^[4]^[6] (38 år) Praha, Böhmen-Mähren^[7]^[6]^[8] Skuddsår, sepsis
Beskjeftigelse		Politiker, militær, fekter, flyger, soldat
Embete		Medlem av Riksdagen (1933-1945) president i Interpol (1940–1942) Chef der Sicherheitspolizei und des SD (1939–1942)
Utdannet ved		Technische Universität München, Hans-Dietrich-Genscher-Gymnasium
Ektefelle		Lina Heydrich (1931–1942)
Far		Richard Bruno Heydrich
Mor		Elisabeth Krantz
Søsken		Maria Heydrich, Heinz Heydrich
Barn		Heider Heydrich
Parti		Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
Nasjonalitet		Det tyske riket
Gravlagt		Invalidenfriedhof
Medlem av		Schutzstaffel, Deutschvölkischer Schutz- und Trutzbund
Utmerkelser		16 oppføringer Deutscher Orden, NSDAPs partimerke i gull, storbånd av Den oppadstigende sols orden, Blodordenen (1923), Såretmerket, Jernkorset, Den tyske ørns fortjenesteorden, Anschlussmedaljen (1938), Sudetenlandmedaljen (1938), Memellandmedaljen, Schutzwallmedaljen, NSDAP tjenestemedalje, Danzig-korset, Reichsführer-SS, Ehrenwinkel der Alten Kämpfer, SS-Ehrenring
Troskap		Nazi-Tyskland
Våpenart		Schutzstaffel
Militær grad		SS-Oberst-Gruppenführer, Obergruppenführer
Dømt for		Krigsforbrytelse
Deltok i		Andre verdenskrig
Signatur

Reinhard Heydrich på Commons