Mischling (tysk for «blanding», flertall Mischlinge) var en rasistisk betegnelse brukt i nasjonalsosialistisk raseteori og raselovgivning i årene 19351945 om de mennesker innenfor den tyske maktsfære som var av delvis jødisk avstamming.

Begrepet har vært gjenstand for mye forskning av historikere etter den annen verdenskrig. På tysk har ordet en videre betydning som nøytralt synonym for «hybrid» eller «bastard». Ordet har samme opprinnelse som det spanske mestizo og det franske métis og kommer av ordet «blanding». Ordet var også vanlig i tysk språk før det Hitler-regimet begynte å anvende det i sin raselovgivning i Nürnberglovene.

Spørsmålet om Mischlinge som ble drøftet særlig i forbindelse med Wannsee-konferansen, var fra 1941 viktig for å kunne avgjøre hvem som skulle deporteres fra Tyskland. Hitler selv vegret seg for å inkludere disse, fordi det ville skape stor motstand blant «halvjødenes» slektninger. Det var til sammen 64 000 «førsteordens» og 43 000 «andreordens» Mischlinge (tall for 1939) i Tyskland, Østerrike og Protektoratet. I Tyskland var det 20 000 i blandingsekteskap.[1]

De første nasjonalsosialistiske anti-jødiske lover rediger

I NSDAPs partiprogram fra 1920 finnes det ingen definisjon på hva en jøde er. Da NSDAP tar makten i 1933, sto det overfor et problem. Partiet var ekstremt anti-semittisk og hadde i årevis lovet sine tilhengere at når maktovertagelsen var et faktum skulle «det jødiske problem» løses. Imidlertid var det ingen enighet om hva en jøde faktisk var. Dette problemet ble presserende og fikk en juridisk løsning i 1935. Imidlertid fant de første forsøkene på anti-jødisk lovgivning sted allerede i 1933. 7. april 1933 ble loven om «gjenopprettelse» av embetsstanden vedtatt. Den la grunnlaget for at alle ikke-ariske embetsmenn kan avskjediges. Det ble imidlertid innført unntak for jødiske krigsdeltakere og deres barn. Denne loven økte behovet for en klar definisjon av hvem som er jøde.

Den nasjonalsosialistiske definisjonen på «jøde» rediger

Ved NSDAPs rikspartidag i september 1935 ble Riksborgerloven og Loven til beskyttelse av tysk blod og tysk ære vedtatt. Hitler ga ordre om at disse lovene må utarbeides, og de ble skrevet på to dager. To eksperter fra Innenriksdepartementet, Misisterialrat Medicus og Ministerialrat Bernhard Lösener ble tilkalt til Nürnberg. Da de kom dit, møtte de Staatssekretäre Hans Pfundtner og Wilhelm Stuckart, Ministerialrat Hanns Seel, Ministerialrat Karl Sommer og flere andre for å skrive lovene. 15. september ble de ferdige med arbeidet. Loven slo fast at bare personer av «tysk blod» kan være riksborgere av Tyskland. Man trengte så en definisjon på hva en «jøde» var, og Stuckart og dr. Lösener begynte på dette arbeidet. Deres løsning ble inkorporert i Riksborgerloven 14. november 1935. I sin endelige form definerte loven en jøde som:

  • 1) en person som hadde minst 3 jødiske besteforeldre (en slik person var da «fulljøde» eller «trekvart jøde») eller
  • 2) en person som hadde to jødiske besteforeldre (en slik person ble da «halvjøde») og
  • a) tilhørte det jødiske religiøse samfunn etter 15. september 1935 eller
  • b) var gift med en jødisk person etter 15. september 1935 eller
  • c) var født som barn av to trekvart jøder eller 2 «fulljøder» etter 15. september 1935 eller
  • d) var født som resultat av en utenfor-ekteskapet forbindelse med en trekvart eller «fulljøde» etter 31. juli, 1936. For å bestemme besteforeldrenes status hadde man som utgangspunkt at besteforelderen var jødisk hvis hen tilhørte det jødiske religiøse samfunn.

Den nasjonalsosialistiske definisjonen på en «mischling» rediger

Tillegget til Riksborgerloven brakte også begrepet «Mischling» inn. En «Mischling» ble definert som et individ av «blandet jødisk blod», og statusen ble bestemt slik: «en Mischling av første grad» var en person som hadde to jødiske besteforeldre, men som

Definisjonene i praksis rediger

I praksis hadde Lösener og Stuckart delt «ikke-arierne» inn i to kategorier; jøder og «mischlinger». «Mischlingene» var fortsatt ikke-ariere, men de anti-semittiske forordningene rammet fra nå av først og fremst jøder. «Mischlingene» ble i praksis unndratt den destruksjonskampanjen jødene nå var dratt inn i.

Imidlertid var det ikke enighet i det nasjonalsosialistiske embetsmannsverket om dette. På Wannsee-konferansen i 1942 dukket uenigheten opp igjen, og det ble gjort forsøk på å bringe «Mischlingene» inn i den fysiske tilintetgjørelsen av jødene som allerede hadde begynt.

Wannsee-konferansen og «mischlinger» rediger

En stor del av referatet fra Wannsee-konferansen dreier seg om «Mischlinge». Deltagerne på konferansen diskuterte hvem som skulle underkastes destruksjonprosessen som var i gang. De kom frem til det følgende:

  • 1) «Mischlinge av første grad» skulle behandles som «fulljøder». Unntak fra dette var:
  • a) «Mischlinge av første grad» som hadde en tysk ektefelle og som hadde barn som ble klassifisert som «Mischling av andre grad».
  • b) «Mischlinge av første grad» som var blitt gitt høy autoritet av parti (NSDAP) og stat. Hvert individ måtte sjekkes.

Enhver «Mischling av første grad» som var unntatt fra destruksjonsprosessen måtte bli sterilisert.

«Mischlinge av andre grad» skulle i prinsippet bli gitt lik status med tyskere unntatt i følgende tilfeller der de ville bli ansett som jøder:

  • a) Hvis en «Mischling av andre grad» var resultat av at begge foreldre er «Mischlinge», blir vedkommende underkastet destruksjonsprosessen.
  • b) En «Mischling av andre grad» kunne bli klassifisert på bakgrunn av utseende. Hvis han/hun så «jødisk ut», ville vedkommende bli underkastet destruksjonprosessen.
  • c) Hvis en «Mischlingen av andre grad» viste en oppførsel som indikerte at vedkommende «følte seg jødisk», ville vedkommende bli underkastet destruksjonsprosessen.

Selv om en slik person var gift med en tysker, skulle ingen unntak gjøres.

Selv om dette ble vedtatt på Wannsee-konferansen, ble det med at det var personer av kategorien «fulljøder» som ble drept – unntatt «fulljøder» i blandingsekteskap. «Mischlinge» både av første og andre grad ble dermed i praksis unntatt tilintetgjørelse.

Heydrich og Hans Franks utsending til konferansen ble i stor grad enige om at antallet jøder i Generalguvernementet skulle reduseres ved massedrap før nye kunne deporteres dit. Heydrich løste ikke spørsmålet om hvordan Mischlinge skulle håndteres. I 1943 bestemte Himmler, blant annet på grunn av folkelig motstand mot aksjoner mot Mischlinge og jøder i blandingsekteskap, ikke skulle deporteres.[3]

Antall mennesker klassifisert som «mischlinger» rediger

I henhold til folketellingen i Tyskland i 1939, var det rundt 72 000 «Mischlinge av første grad» og 39 000 «Mischlinge av annen grad».[4] Tusenvis av «kvartjøder» og «halvjøder» tjenestegjorde i de tyske styrker under den annen verdenskrig. Blant disse var flere generaler og minst en feltmarskalk. [5]

Prominente «Mischlinge» rediger

Påstander om at Hitler var «Mischling» rediger

Det er blitt spekulert i om Adolf Hitler var «Mischling av andre grad» og at han selv skal ha vært bekymret for muligheten. Denne historien er tilbakevist som en myte men finnes i flere versjoner. En går i korte trekk ut på at Hitlers bestemor hadde vært tjenestepike hos familien Rothschild i Wien. En annen versjon skriver seg fra Hans Frank og går ut på at han i 1930 hadde sett et brev fra Hitlers nevø, William Patrick Hitler (sønn av Hitlers halvbror Alois) der denne truet med å fortelle verden at Adolf Hitler var kvart jøde. Hans Frank skal ha undersøkt saken og kom frem til at Mara Anna Schicklgruber hadde født en sønn da hun var kokke hos den jødiske familien Frankenberger i Graz.

Nevnte Frankenbergers far skal ha betalt Maria Anna bidrag frem til barnet var 14 år gammelt. Franks historie ble mer og mer kjent på 1950-tallet, men den er tilbakevist av historikere. Det fantes ingen jødisk familie ved navn Frankenberger i Graz på 1830-tallet. Det var ingen jøder i Steiermark i det hele tatt på denne tiden. Det bodde en familie ved navn Frankenreiter der, men denne var ikke jødisk. Det finnes ingen indikasjon på at Maria Anna noensinne bodde i Graz eller at hun var ansatt hos slakteren Leopold Frankenreiter. Det er heller ingen ting som tyder på at selve utpressingshistorien er sann. Hans Franks fortelling er diktert på en tid han satt og ventet på å bli henrettet for forbrytelser mot menneskeheten.[6]

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ Gerwarth 2011, s. 214-215.
  2. ^ R. Hilberg, Perpetrators, Victims, Bystanders, pp. 150ff.
  3. ^ Gerwarth 2011, s. 214-217.
  4. ^ D. Bankier, in Holocaust and Genocide Studies, Volume 3, Number 1 (1988), pp. 1-20.
  5. ^ Bryan Mark Rigg, Hitler's Jewish Soldiers: The Untold Story Of Nazi Racial Laws And Men Of Jewish Descent In The German Military (Modern War Studies) (Lawrence: University Press of Kansas, 2004), ISBN 0700613587.På side 300 tar Rigg for seg jødisk konvertering til katolisisme og til lutheranisme men går ikke inn på hvilken av disse religiøse retningene som hadde størst tiltrekningskraft på jødiske konvertitter.
  6. ^ Ian Kershaw, Hitler-1889-1936. Hubris, 1998, side 7, 8 og 9.

Litteratur rediger