Andre verdenskrig

Andre verdenskrig, eller annen verdenskrig, ble utkjempet i årene 1939–1945. De fleste av verdens nasjoner deltok, ved to allianser, de allierte og aksemaktene. I total krig ga de stridende alle økonomiske, industrielle og vitenskapelige ressurser tilgjengelig for krigsinnsatsen. Massedød av sivile i holocaust, strategisk bombing, og det eneste tilfellet av atombomber brukt i krig preget konflikten. Over 100 millioner soldater deltok, og mellom 50 til 70 millioner sivile og militære ble drept, i den dødeligste konflikten i menneskehetens historie.

Andre verdenskrig
Dato Asia: 7. juli 1937–2. september 1945 Europa: 1. september 1939–8. mai 1945 Sted Europa, Asia, Afrika, Oseania, Amerika Resultat Alliert seier i verdens til nå dødeligste konflikt. De forente nasjoner ble stiftet. USA og Sovjetunionen ble supermakter, konflikter mellom disse ledet til den kalde krigen. Avkolonisering, Storbritannia, Frankrike, Italia, Nederland, Belgia, Japan og Portugal ga opp eller mistet etter hvert sine kolonier.
Stridende parter
De allierte:  Storbritannia  Britisk India Sovjetunionen (fra 1941) USA (fra 1941) Kina Frankrike Polen  Canada  Australia og flere	Aksemaktene: Tyskland Japan Italia (før 1943)  Bulgaria (1941–1944) Romania (1940–1944) Ungarn (1940–1944) og flere
Kommandanter og ledere
Josef Stalin Franklin D. Roosevelt Neville Chamberlain Winston Churchill Chiang Kai-shek Charles de Gaulle	Adolf Hitler Hirohito (昭和天皇, Shōwa ten'nō) Hideki Tojo Benito Mussolini
Tap
Militære tap: 17 000 000 Sivile tap: 33 000 000 Totalt tap: 50 000 000 ...detaljer	Militære tap: 8 000 000 Sivile tap: 4 000 000 Totalt tap: 12 000 000 ...detaljer

Den andre kinesisk-japanske krig brøt ut i 1937, og før krigen hadde Tyskland innlemmet Østerrike og Tsjekkoslovakia i årene 1938–1939. Tyskland invaderte Polen i 1939, med påfølgende krigserklæringer fra Frankrike og det britiske imperiet. Fra 1939 til 1941 erobret og annekterte Tyskland en betydelig del av Europa. Etter Tysklands seier i slaget om Frankrike ble Storbritannia den eneste stormakten som fortsatte kampen mot Tyskland og Italia, med felttoget i Nord-Afrika, og slaget om Atlanterhavet.

I juni 1941 begynte den tyske invasjonen av Sovjetunionen, angrepet ble stoppet i slaget om Moskva i desember 1941. Østfronten ble den største landbaserte krigskampanjen i historien, bandt opp størsteparten av Tysklands militære styrker, og ga de største tap. I desember 1941 utførte Japan, som ønsket dominans over Øst-Asia og Stillehavet, angrepet på Pearl Harbor, samt invasjon av europeiske kolonier og territorier.

Tyskland tapte slaget om Stalingrad i 1942–1943, samtidig som Japan tapte en rekke sjøslag mot USA. Aksemaktenes nederlag fortsatte gjennom 1943; Den røde armé vant slaget ved Kursk, og vest-allierte styrker gjennomførte invasjonen av Sicilia. Ved invasjonen i Normandie i 1944 angrep de vestlige allierte tyske styrker i det okkuperte Frankrike, mens Sovjetunionen gjenvant alle tapte territorier og invaderte Tyskland og dets allierte. Krigen i Europa endte med sovjetiske troppers erobring av Berlin, etterfulgt av Tysklands betingelsesløse overgivelse 8. mai 1945 (senere kjent som frigjøringsdagen). Sovjetunionen erklærte Japan krig, invaderte Mandsjuko og krigen i Asia endte 15. august 1945, da Japan overga seg.

Andre verdenskrig endret politiske og sosiale strukturer i verden. De forente nasjoner ble etablert for internasjonalt samarbeid, og for å hindre fremtidige konflikter. Sovjetunionen og USA var rivaliserende supermakter i den kalde krigen, som pågikk til slutten av 1980-årene. Europeiske stormakters innflytelse avtok, og avkoloniseringen av Asia og Afrika begynte. De fleste land gikk mot en ny økonomisk høykonjunktur, mens politisk integrasjon, særlig i Europa, vokste frem.

Kronologi

Utdypende artikkel: Tidslinjer i andre verdenskrig

Krigens gang i Europa (stor versjon)

Starten på andre verdenskrig er vanligvis ansett å være 1. september 1939 med den tyske invasjonen av Polen. Storbritannia og Frankrike erklærte Tyskland krig to dager etter, den 3. september 1939. Denne artikkelen benytter den vanlig angitte datoen. Andre datoer for konfliktens begynnelse inkluderer starten på den andre kinesisk-japanske krig den 7. juli 1937, mens den britiske historikeren Richard Overy anser 18. september 1931, hvor japanske styrker begynte sitt fremstøt i Mandsjuria som start på andre verdenskrig.

Den britiske historikeren A. J. P. Taylor hevdet at den kinesisk-japanske krig og krigen i Europa og dets kolonier fant sted samtidig og at de to konfliktene smeltet sammen i 1941. Andre datoer som noen ganger brukes for start av andre verdenskrig er ved den italienske invasjonen av Etiopia 3. oktober 1935. Münchenavtalen av 29. september 1938 var begynnelsen på andre verdenskrig for Tsjekkoslovakia. Tyskland tok kontroll over resten av Böhmen og Mähren 15. mars 1939 etter trussel om bombing.

Eksakt dato for krigens slutt er like usikkert som dens begynnelse. Japans aksepterte våpenhvile 14. august 1945, og undertegnet formelt overgivelse 2. september 1945. For de fleste europeere er slutten på krigen ensbetydende med den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945. Den endelige fredsavtalen med Japan ble ikke undertegnet før 1951, og trådte i kraft i 1952. Fredsavtalen med Tyskland, den såkalte to pluss fire-avtalen, ble ikke undertegnet før i 1990. Den britiske historikeren Norman Davies hevder det er gode grunner til å anse perioden 1914–1989 som én lang krigsperiode på 75 år, fra første verdenskrigs begynnelse i 1914, til slutten på den kalde krigen i 1989.

Bakgrunn

To diktatorer møtes: Til høyre Italias Benito Mussolini, til venstre Tysklands Adolf Hitler, i Venezia i 1934 (stor versjon)

Utdypende artikler: Locarnotraktaten, den andre italiensk-abessinske krig og remilitariseringen av Rhinland

Første verdenskrig endret radikalt det politiske kartet i Europa, med sentralmaktenes nederlag, inkludert Østerrike-Ungarn, Tyskland og Det osmanske rike, og med bolsjevikenes maktovertagelse i Russland. Seierrike allierte stater som Frankrike, Belgia, Italia, Hellas og Romania fikk utvidet sine territorier, mens nye stater ble dannet etter Tysklands, Østerrike-Ungarns, Russlands og Det osmanske rikes kollaps.

På tross av pasifistiske bevegelser etter krigen forårsaket tapene irredentistisk og revansjistisk nasjonalisme til å bli en viktig faktor i en rekke europeiske stater. Irredentisme og revansjisme var sterk i Tyskland grunnet de betydelige territorielle og finansielle tap som Versaillestraktaten påførte landet. Under avtalen mistet landet noe av sitt hjemmeterritorium, og alle oversjøiske kolonier. Tysk annektering av andre stater ble forbudt, store krigserstatninger pålagt og strenge grenser ble lagt på størrelse og kapasitet for landets væpnede styrker. Samtidig førte den russiske borgerkrigen til etableringen av Sovjetunionen.

Det tyske keiserriket ble oppløst som en betingelse for våpenstillstanden i Compiègneskogen 11. november 1918, og under uroligheter som gikk over i novemberrevolusjonen. En demokratisk regjeringsform, senere kjent som Weimarrepublikken, ble opprettet. Kapitulasjonen ga næring til forestillinger om indre svik som i dolkestøtlegenden. Mellomkrigstiden (1918–1939) så kamp mellom tilhengere av den nye republikken og hardkokte tilhengere av både høyre- og venstresiden. Selv om Italia som medlem av ententemaktene fikk øket sitt territorium, var italienske nasjonalister sinte over at løftene Storbritannia og Frankrike ga for å få landet med i krigen, ikke ble innfridd. Fra 1922 til 1925 tok fascistbevegelsen, ledet av Benito Mussolini, makten i Italia, etter den såkalte marsjen mot Roma. Et styre med en nasjonalistisk, totalitær og korporativ basis ble innført. Representativt demokrati ble avskaffet, sosialister og liberale undertrykket, og befolkningen ble forberedt på krig. En aggressiv utenrikspolitikk var målet, men ble begrenset av landets svake økonomi. Ønsket fra makthaverne var å omdanne Italia til en verdensmakt, «et nytt romersk imperium».

Historikere er generelt enige om at den økonomiske krisen spilte den avgjørende rollen i å ødelegge anstrengelsene med å gjenoppbygge en global orden etter 1919, og vedlikeholde en reell forpliktelse til internasjonalisme. På mange måter var verdensøkonomiens kollaps en mer avgjørende endring enn 1914 eller 1919 i å skape krisen som endte med en verdensomspennende krig i 1940-årene.

Historikeren Richard Overy, i boken Blood and ruins : The Last Imperial War, 1931–1945

I Tyskland forsøkte nasjonalsosialistene (nazistene), ledet av Adolf Hitler, å etablere en totalitær stat. Med den store depresjonen (den verdensomspennende økonomiske krisen) fra 1929 økte nasjonalsosialistene sin oppslutning, og Hitler dannet regjering i 1933. Etter riksdagsbrannen innførte Hitler en ett-parti stat ledet av nasjonalsosialistene. Hitler skapte det han kalte et «tredje rike», et ensrettet Tyskland der politisk opposisjon og fagforeninger ble forbudt. Benevnelsen peker også på at dette styret tok mål av seg å være etterfølgeren til Det tysk-romerske rike og Det tyske keiserrike. Jødene ble forfulgt, og media ble strengt kontrollert.

Kuomintangpartiet i Kina lanserte en gjenforeningskampanje mot regionale krigsherrer og landet ble samlet formelt i løpet av 1920-årene, men ble etter hvert innblandet i borgerkrig med sine forhenværende kommunistiske allierte. I 1931 brukte det militaristiske keiserriket Japan Mukdenhendelsen for å invadere Mandsjuria og etablere lydriket Mandsjukuo. Kina tok opp Japans aggresjon i Folkeforbundet som fordømte Japans angrep, det førte til at Japan trakk seg ut av Folkeforbundet. De to nasjonene utkjempet deretter flere slag, ved Shanghai, Rehe og Hebei, og kinesiske styrker fortsatte motstanden mot japansk aggresjon i Mandsjuria og Indre Mongolia utover i 1930-årene.

Etter at Hitler hadde kommet til makten, begynte han å ruste opp de militære styrkene, og ved det undergrave Versaillestraktatens militære restriksjoner og styrkemessige begrensinger. Hitler erklærte Versaillestraktaten død, gjeninnførte verneplikten og økte forsvarsbudsjettet kraftig. I et forsøk på å hindre ytterligere tysk ekspansjon inngikk Storbritannia, Frankrike og Italia en avtale (engelsk: Stresa Front), hvor Østerrikes uavhengighet ble garantert. Sovjetunionen som var bekymret over tyske mål om erobring av store områder i øst, inngikk en gjensidig bistandsavtale med Frankrike. Bistand i henhold til pakten var imidlertid avhengig av godkjennelse fra Folkeforbundet, noe som i praksis gjorde at den hadde lite verdi. I juni 1935 inngikk Storbritannia en flåteavtale med Tyskland som lettet på tidligere pålagte begrensninger. USA som var bekymret over utviklingen både i Europa og Asia, vedtok i august 1935 en nøytralitetslov, hensikten var å sørge for at landet ikke ble blandet inn i en ny krig. I oktober 1935 invaderte Italia Etiopia i hva som ble kjent som den andre italiensk-abessinske krig. Tyskland var det eneste større europeiske land som støttet invasjonen. I etterkant oppga Italia sine innsigelser mot Tysklands mål om å absorbere Østerrike. Fra 1936 utnyttet Tyskland vestmaktenes brudd med Italia over landets invasjon i Etiopia til å nærme seg Italia, en tilnærming som ble forsterket av de to landenes støtte til nasjonalistene i den spanske borgerkrigen.

I 1936 gikk tyske styrker inn i Rhinland, et område Versailles-traktaten krevde skulle være en demilitarisert sone. Da den spanske borgerkrigenen brøt ut i juli, støttet Italia og Tyskland den høyreorienterte general Francisco Franco, mot den demokratisk valgte og Sovjet-støttede spanske regjeringen. Frivillige fra hele Europa kjempet på begge sider, hovedsakelig for regjeringen. Franco vant likevel krigen i 1939, mye takket være massiv hjelp fra Italia og Tyskland. Det tyske Luftwaffe deltok aktivt i kampene med strategisk bombing av byen Guernica og hovedstaden Madrid. I oktober 1936 inngikk Tyskland og Italia Roma-Berlin aksen. En måned senere undertegnet Tyskland og Japan antikominternpakten, som Italia sluttet seg til året etter. Etter Xi’an-episoden i Kina i desember 1936 ble Kuomintang og kommuniststyrkene enig om våpenhvile for å etablere en samlet front mot Japan.

• Oppladning til verdenskrigen
• 
  Kartskisse over den demilitariserte sonen i Rhinland i Tyskland (stor versjon)
• 
  Den italienske diktatoren Mussolini inspiserer tropper
• 
  Den spanske byen Guernica etter tysk bombing

  Foto: Bundesarchiv, Bild 183-H25224 / Ukjent / CC-BY-SA 3.0
• 
  Kartskisse over japanske planer for angrep mot Sovjetunionen i 1930-årene (stor versjon)

Opptakten

Italias invasjon av Etiopia (1935)

Utdypende artikkel: den andre italiensk-abessinske krig

Den andre italiensk-abessinske krigen begynte i oktober 1935 og endte i mai 1936. Krigen ble utkjempet mellom de væpnede styrkene til Italia og Etiopia (på den tiden mest kjent som Abyssinia). Krigen endte med militær okkupasjon av Etiopia av italienske styrker og innlemming av Etiopia i den nylig opprettede kolonien Italiensk Øst-Afrika. I tillegg blottla konflikten Folkeforbundets maktesløshet som en styrke for å beholde freden. Både Italia og Etiopia var medlemmer av Folkeforbundet, men Folkeforbundet gjorde ikke noe da Italia klart brøt mot forbundets artikkel 10.

Den spanske borgerkrigen (1936–1939)

Utdypende artikkel: den spanske borgerkrig

Hitler og Mussolini ga mye militær og finansiell støtte til det nasjonalistiske opprøret ledet av general Francisco Franco i Spania. Sovjetunionen støttet den sittende regjering i den spanske republikken som også hadde sympati for venstresiden. I tillegg kjempet over 30 000 frivillige utlendinger i de internasjonale brigadene med republikken, mot Franco. Både Tyskland og Sovjetunionen brukte denne stedfortrederkrigen til å prøve ut forbedrede våpen og taktikker. Bombingen av Guernica av den tyske Legion Condor i april 1937 bidro til vidstrakt bekymring for at neste krig ville innebære omfattende terrorbombing av sivile. Selv om noen få gjenværende områder gjorde motstand, erklærte de spanske nasjonalistene seier 1. april 1939.

Japans invasjon av Kina (1937)

Utdypende artikler: Mukdenhendelsen og andre kinesisk-japanske krig

Etter å ha fremprovosert hendelsen ved Marco Polo-broen i juli 1937 okkuperte Japanske styrker den tidligere kinesiske hovedstaden Beijing og begynte en krig for å erobre hele Kina. Sovjet og Kina undertegnet kort etter en ikke-angrepspakt og Sovjet forsynte de kinesiske styrkene med militært materiell. Tysklands samarbeid med Kina opphørte, bakgrunnen var dels antagelsen om at Japan ville vinne, og dels Japans motstand mot Sovjetunionen. General Chiang Kai-shek satte inn sin beste armé til å forsvare Shanghai, men etter tre måneders kamp falt byen. Japanerne fortsatte å presse de kinesiske styrkene og erobret hovedstaden Nanjing i desember 1937. De japanske angriperne begikk Nanjingmassakren, hvor hundretusener av kinesiske sivile og krigsfanger ble myrdet. De japanske styrkenes fremgang førte ikke til kinesisk kollaps slik Japan håpet, men kinesisk tilbaketrekking til Chongqing og fortsatt kamp mot den japanske invasjonen.

Japans invasjon av Sovjetunionen og Mongolia (1938)

Utdypende artikkel: den sovjetisk-japanske grensekrig

Situasjonen i Kina i 1940: Områder i fiolett var okkupert av Japan (stor versjon)

I juli 1938 trengte japanske styrker inn på Sovjetisk territorium fra Korea, men ble stoppet av sovjetiske styrker i slaget ved Khasan. De japanske styrkene forsøkte igjen i mai 1939 og trengte inn i Mongolia fra japanskkontrollert Mandsjukuo. De japanske styrkene hadde først fremgang, men ble stoppet og knust av et kraftig sovjetisk motangrep ledet av general Georgij Zjukov i slaget om Khalkhin Gol i september 1939, det første større nederlaget for den japanske Kwantunghæren. Det førte til at japanerne måtte be om en våpenhvileavtale den 16. september 1939.

Dette nederlaget bidro til at den japanske ledelsen gikk bort fra ideen om en mulig invasjon av Sovjetunionen og erobring av Sibir for å løse problemet med sine manglende naturressurser (alternativet i nord), og heller vendte blikket sørover mot det Fransk Indokina og spesielt det oljerike nederlandske Ostindia (alternativet i sør).

Europeiske okkupasjoner og avtaler

Utdypende artikler: Anschluss, Münchenavtalen og Molotov–Ribbentrop-pakten

Molotov-Ribbentrop-pakten, angitte interesseområder til venstre og virkelige grense-endringer til høyre (stor versjon)

I mars 1938 iverksatte Hitler Anschluss hvor Østerrike ble innlemmet i Tyskland. Frankrike og Storbritannia forholdt seg passive til Hitlers åpenbare brudd på Versailles-traktaten. Deres sikkerhetspolitiske strategi gikk på å føre en diplomatisk appeasement-politikk overfor Tyskland. Hitler satset på at vestmaktenes holdning skulle fortsette og fremsatte sitt neste krav som var at den tsjekkoslovakiske provinsen Sudetenland, som hadde hørt inn under Østerrike frem til 1918, skulle overføres til Tyskland. Dette ble grunngitt med at landområdet hovedsakelig bestod av en etnisk tysk befolkning som ønsket å tilhøre Tyskland.

Sudetenland var viktig, både av økonomiske og militærstrategiske årsaker. Tsjekkoslovakia hadde mesteparten av sine festninger og forsvarsverk mot nord og vest nettopp i Sudetenland. Det bygget seg opp en spent sikkerhetspolitisk situasjon som i siste liten ble løst ved et diplomatisk forlik. Tross bitre tsjekkoslovakiske protester godtok Storbritannias statsminister Neville Chamberlain og Frankrikes statsminister Édouard Daladier gjennom Münchenavtalen den 30. september 1938 at Sudetenland skulle tilfalle Tyskland. I mars 1939 brøt imidlertid Hitler denne avtalen ved å okkupere resten av Tsjekkoslovakia, og gjorde området til et tysk protektorat.

Vestmaktene erkjente nå at de ikke kunne stole på avtaler med Hitler og da Tyskland gjorde krav på Danzig (Gdańsk) advarte Storbritannia og Frankrike om at et angrep på Polen ikke ville bli godtatt. Etter Italias invasjon av Albania i april 1939 ga Storbritannia og Frankrike tilsvarende garantier til Romania og Hellas. Kort etter det fransk-britiske løftet til Polen inngikk Tyskland og Italia Stålpakten.

Enhver oversikt over bakgrunnen for og utviklingen av den andre verdenskrig må gi Hitler den ledende rollen. Uten han hadde en stor krig i begynnelsen av 1940-årene mellom alle verdens stormakter vært utenkelig.

Den britiske historikeren Richard Overy om Adolf Hitlers rolle i å utløse andre verdenskrig, i boken Why the Allies Won

For å sikre seg mot en tofrontskrig gjorde Hitler en tilsynelatende helomvending i Tysklands forhold til Sovjetunionen og den 24. august undertegnet de to landene en ikke-angrepspakt, kjent som Molotov–Ribbentrop-pakten. Pakten hadde et hemmelig tillegg som ga Tyskland og Sovjetunionen interesseområder, den vestlige delen av Polen og Litauen for Tyskland og den østlige delen av Polen, Finland, Estland, Latvia og Bessarabia for Sovjetunionen. Kun en uke etter avtalen var undertegnet, den 1. september 1939, begynte Tysklands invasjon av Polen.

Krigens gang

Krigen bryter ut (1939–1940)

Utdypende artikler: invasjonen av Polen, Sovjetunionens invasjon av Polen og Katyn-massakren

Tyske soldater river ned den polske grensebommen etter at de tyske styrkene krysset grensen 1. september 1939.

Foto: Bundesarchiv, Bild 146-1979-056-18A / Sönnke, Hans / CC-BY-SA 3.0

Som en reaksjon på den tyske invasjonen av Polen 1. september 1939, erklærte Frankrike og det britiske imperiet Tyskland krig den 3. september. Dette var i henhold til garantiene de hadde gitt om Polens uavhengighet. Bortsett fra å erklære Tyskland krig forholdt Storbritannia og Frankrike seg stort sett passive, og overlot Polen til sin skjebne.

Merk mine ord, denne krigen er den verste forbrytelsen og den største galskap som Hitler og hans klikk noen gang har utført. Tyskland kan aldri vinne denne krigen. Ingenting vil bli igjen unntatt ruiner.

Den tyske politikeren og diplomaten Franz von Papen, forhenværende rikskansler, til sin sekretær da han hørte om krigsutbruddet

De polske styrkene hadde små sjanser mot de tyske militære overmakten. Tyskland angrep fra nord, vest og sør, og med tallmessig overlegenhet og den nyutviklede lynkrigsdoktrinen kom store deler av Polen raskt under tysk kontroll. Den 17. september ble Polen også invadert fra øst av Sovjetunionen, i samsvar med den hemmelige delen av Molotov–Ribbentrop-pakten. Den polske regjeringen flyktet fra landet via Romania, men den polske motstanden varte frem til 5. oktober.

Etter felttogets slutt ble Polen delt i to. Den østlige delen ble innlemmet i Sovjetunionen, og de vestlige delene ble innlemmet i Tyskland som gau Danzig-Westpreussen. Store deler av det sentrale Polen ble styrt av tyskerne gjennom det såkalte Generalguvernementet. De tyske og sovjetiske okkupasjonsstyrkene gikk hardt frem mot den polske befolkningen, store deler ble vilkårlig behandlet, deportert og hundretusenvis ble myrdet av de tyske og sovjetiske soldatene.

De polske styrkenes kapitulasjon avsluttet imidlertid ikke polakkenes krigsinnsats. Både deler av den polske hæren og marinen kom seg over til Storbritannia, hvor de fortsatte å kjempe på alliert side ved en rekke krigsavsnitt krigen ut.

Finske skitropper i det nordlige Finland under vinterkrigen 1939–1940 (stor versjon)

Den 30. november gikk Sovjetunionen til angrep på Finland, konflikten ble snart kjent som vinterkrigen, og førte til at Sovjetunionen ble ekskludert fra Folkeforbundet. Bakgrunnen for angrepet var sovjetiske krav som blant annet gikk ut på at finnene måtte trekke seg tilbake fra grensen mot Leningrad, et krav finnene avslo. Det finske avslaget førte til at den sovjetiske diktatoren Stalin iverksatte Mainila-episoden, et påskudd for å invadere nabolandet.

Sovjetunionen satte etterhvert inn rundt én million mann i angrepet, mot finnenes 150 000. Overlegenheten i antall gjorde likevel ikke at Den røde armé seiret så lett som forventet. Under den uvanlig harde vinteren 1939–1940 ble de sovjetiske tapene svært store. Stalins utrenskninger noen år i forveien førte til at flertallet av Den røde armeés øverste offiserer enten var myrdet eller i Gulag (sovjetiske fangeleirer), noe som førte til at de sovjetiske styrkene led under dårlig lederskap. I flere slag, blant annet slaget ved Suomussalmi, ble hele sovjetiske divisjoner utslettet.

Angrepet på Finland førte til stor sympati for finnenes sak i en rekke land. Frivillige fra Finlands naboland, spesielt Sverige, kjempet på finnenes side mot den sovjetiske krigsmakten. Regjeringene i Frankrike og Storbritannia vurderte også å gripe inn til fordel for finnene, planen var at franske og britiske styrker fra Narvik skulle fraktes gjennom Sverige til Finland.

Utover i februar 1940 ble imidlertid overmakten for stor. Sovjetiske styrker hadde endelig greid å trenge gjennom Mannerheimlinjen, samtidig som Finland kjempet alene. I slutten av februar innledet den finske regjeringen forhandlinger om en fredsavtale, og med freden i Moskva den 7. mars måtte finnene avstå betydelige deler av territoriet til Sovjetunionen.

Nord-Europa (1940–1941)

Tyske styrker angriper med bombekaster ved Leiteberget. Dette bildet er fra angrepet på fenrik Kvaals sikringsstyrke.

Bagn Bygdesamling (1940)

(stor versjon)

Utdypende artikler: angrepet på Norge i 1940, angrepet på Danmark i 1940 og andre verdenskrig på Færøyene

Tyskland invaderte Norge og Danmark den 9. april 1940. Angrepet var historiens første integrerte luft, sjø- og landangrep under én kommando, general Nikolaus von Falkenhorst. Besettelsen av Norge var motivert av å sikre nordflanken mot britiske angrep, malmforsyningen over Narvik og gode muligheter for skips- og ubåtbaser. Danmark hadde ingen sjanse til å stå i mot den tyske invasjonen, og etter mindre trefninger langs grensen overgav den danske regjeringen seg mot å få beholde et indre selvstyre.

Invasjonen av Norge innebar tyske angrep på Oslo, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim, Narvik og Egersund. Etter at den tyske krysseren «Blücher» ble senket av norske styrker på Oscarsborg festning i Drøbaksundet der 1 000 tyskere omkom, ble erobringen av Oslo utsatt, noe som gav kongen, gullbeholdningen og regjeringen tid til å evakuere. Med unntak av kampene under innseilingen til Oslo og kampene nord for Oslo i områder hvor det ble mobilisert eller hvor mobiliserte styrker kjempet, hadde de tyske styrkene relativt små problemer med å besette Sør-Norge.

De allierte nederlagene førte til at den britiske statsministeren Neville Chamberlain måtte gå av den 10. mai 1940 etter den såkalte Norway Debate i det britiske Underhuset. Han ble erstattet av Winston Churchill som valgte å fortsette krigen mot Tyskland, tross Frankrikes fall. Narvik ble besatt av de tyske angriperne den 9. april, men den norske 6. divisjon greide sammen med britiske, franske og polske styrker å gjenerobre byen den 28. mai. Tysklands angrep på Frankrike 10. mai førte imidlertid til at de allierte styrkene måtte trekkes ut i begynnelsen av juni. Uten fremmed støtte måtte Norge oppgi kamphandlingene på norsk jord. Kongen og regjeringen dro imidlertid i eksil i Storbritannia, slik at de med tilhold i London kunne fortsette å lede motstandskampen, både ute og hjemme i Norge, mot den tyske okkupasjonen.

Det tyske flåte-angrepet på Norge kostet den tyske Kriegsmarine så store materielle tap at den aldri kom seg ordentlig etter dette, noe som hjalp den allierte krigsinnsatsen betydelig og stoppet tyskernes mulighet for å invadere Storbritannia. Allierte marinefartøyer klarte blant annet å senke tre tyske kryssere, ti jagere og seks ubåter, ytterlig fire tyske kryssere og seks jagere ble sterkt skadet.

Angrepet på Frankrike

Utdypende artikler: slaget om Frankrike, slaget ved Sedan (1940) og Vichy-regimet

Fredsforhandlinger?

I slutten av mai 1940 var Frankrike svært utsatt, og de britiske soldatene i landet så ut til å bli tatt til fange. I tre dager (26. til 28. mai) diskuterte den britiske regjeringens krigskabinett (Churchill, Chamberlain, Halifax, Attlee og Greenwood) om man skulle forsøke å få en fredsavtale, gjennom den italienske diktatoren Benito Mussolini. Uten Frankrike, med mye av hæren tapt, USA fremdeles nøytralt, og Sovjetunionen i samarbeid med Tyskland, syntes Storbritannias situasjon svært vanskelig.

Tross det endte diskusjonen med at krigskabinettet fant at Storbritannia hadde mer igjen ved å fortsette å gjøre motstand mot Tyskland. Grunnlaget for beslutningen var at USA etterhvert skulle gi både materiell hjelp, og bli med i krigen. Krigskabinettets beslutning om å avvise forhandlinger er av de fleste historikere ansett som avgjørende for krigens videre utvikling.

Krigens første åtte måneder (september 1939 til april 1940) var preget av stillstand på vestfronten. Denne fasen av krigen har blitt kjent som skyggekrigen (engelsk: The Phoney War), da hverken de allierte eller Tyskland foretok offensive handlinger mot denne fronten. Noen små sammenstøt skjedde allikevel, uten at disse var av alvorlig karakter, og fikk følger for de alliertes passive venting.

Stillstanden endte i mai 1940 da Tyskland satte i gang offensiven mot Luxembourg, Nederland, Belgia og Frankrike. Om morgenen den 10. mai angrep tyske fallskjermsoldater Belgia og Nederland, støttet av panserdivisjoner. Dette angrepet førte til at allierte styrker trakk nordover, da hærledelsen forventet en tysk repetisjon av Schlieffenplanen brukt under første verdenskrig.

Da det tyske angrepet på Frankrike kom den 13. mai, var hovedtyngden i Ardennene. Dette kom uventet på de allierte, som hadde vurdert terrenget i området som uegnet for stridsvogner. Ved å legge angrepet til Ardennene unngikk også tyskerne den tungt befestede Maginotlinjen, som gikk langs den tysk-franske grensen.

Etter å ha fått et gjennombrudd ved den franske byen Sedan satte de tyske panserstyrkene full fart mot Den engelske kanal. Den 20. mai var de britiske styrkene i nord isolert fra den franske hovedstyrken, og forsvaret av Frankrike klappet raskt sammen. Den britiske ekspedisjonsstyrken (BEF) var etter dette fanget ved Dunkerque, men grunnet en uforklarlig stopp i den tyske fremrykkingen og evakueringen fra Dunkerque, fikk man reddet mye av styrken tilbake til Storbritannia i månedsskiftet mai/juni.

• Slaget om Frankrike, de allierte nedkjempet
• 
  Allierte og tyske disposisjoner av styrker, med planer for angrep, før kampene i mai 1940

  Kart: United States Military Academy, History Department

  (stor versjon)
• 
  Det viktigste franske forsvarsverket mot øst, Maginotlinjen, i 1940

  Kartskisse: Goran tek-en

  (stor versjon)
• 
  Et tysk Junkers Ju 87 slipper bomber over allierte styrker i Frankrike
• 
  Tysk pontongbro, over elven Meuse, nær Sedan i Frankrike

  Foto: Deutsches Bundesarchiv, Bild 146-1978-062-24 / CC-BY-SA 3.0
• 
  Allierte fanger ved Dunkerque i Frankrike, juni 1940

Fra den 10. juni deltok også Italia i krigen på tysk side. Samme dag evakuerte den franske regjeringen Paris, og den 22. juni kapitulerte Frankrike. Tyskland besatte etter dette det nordlige Frankrike samt hele Atlanterhavskysten, samtidig som et tyskvennlig regime, Vichy-regimet, ble innsatt i sør under ledelse av marskalk Pétain. Den franske generalen Charles de Gaulle dro til Storbritannia, og fortsatte kampen mot tyskerne i spissen for de frie franske styrker. Frankrikes nederlag var et gigantisk sjokk, ikke bare for landets innbyggere, men også for britene, andre land i Europa og verden, og særlig for Sovjetunionen. Stalin hadde forventet at de franske og britiske styrkene skulle slite seg ut i en flerårig strid med tyskerne, hvor Sovjetunionen til sist kunne dra nytte av det. Nå var kampen over på noen uker, og Sovjetunionen var antatt å bli Tysklands mål i øst.

Storbritannia alene

Propagandaplakat med Churchills berømte takk til jagerflygerne som man anså hadde reddet landet (stor versjon)

Utdypende artikkel: slaget om Storbritannia

Etter Frankrikes kapitulasjon i juni 1940 sto Storbritannia alene igjen som Tysklands eneste europeiske, og reelle, motstander i krigen. Storbritannia fikk imidlertid støtte fra samveldelandene og flere europeiske lands eksilregjeringer. USA var på dette tidspunktet nøytralt, og prinsipielt ble de krigførende landene behandlet likeverdig. Storbritannias strategi var basert på at USA både skulle støtte dem med forsyninger, våpen, og til sist med soldater. Samtidig som mange amerikanere hadde stor sympati for de allierte, var flertallet, både i befolkningen og blant de folkevalgte, for å fortsette en nøytral linje. Den amerikanske presidenten måtte derfor gå forsiktig frem, så han hadde støtte i opinionen, og hans ulike forslag om hjelp ikke ble stemt ned av de folkevalgte i Kongressen.

Nederlaget til kolonimaktene fjernet grunnlaget for deres krav på imperier. Året 1940 var virkelig et avgjørende vendepunkt i den endelige krisen for de verdensomspennende imperiene.

Historikeren Richard Overy, i boken Blood and ruins : The Last Imperial War, 1931–1945

De tyske planene om å invadere Storbritannia, operasjon Sjøløve, krevde tysk luftherredømme over det sørlige England. Dette motiverte slaget om Storbritannia, en luftoffensiv der Luftwaffe skulle tvinge britene ut av krigen. Luftslaget begynte i juli 1940, og i slagets andre fase var britiske flyplasser, radarstasjoner og flyfabrikker tyskernes primære mål. På tross av store tyske tap førte denne strategien frem. Da toktene var på sitt mest intense i andre halvdel av august var det britiske luftforsvaret Royal Air Force (RAF) nær ved å gi opp flybasene i det sørlige England.

Etter et britisk bombeangrep på Berlin i slutten av august gav Hitler den 4. september ordre om at Luftwaffe skulle svare med gjengjeldelsesangrep mot London. Den 7. september satte den tyske ledelsen denne ordren ut i livet og begynte å bombe større britiske byer. Da var man gått bort fra ideen om en invasjon av Storbritannia, og ønsket gjennom angrep på sivile mål heller å «bombe britene til overgivelse». Dette skiftet i strategi gav RAF tiden de trengte til å bygge seg opp igjen. Den 15. september var det to store tyske raid over London, og de tyske tapene gjorde at de etterpå holdt seg til angrep nattestid.

Og når jeg snakker til dere som er mødre og fedre, vil jeg gi dere en forsikring til. Jeg har sagt dette før, men jeg vil si det igjen og igjen og igjen: Guttene deres vil ikke bli sendt til en krig i utlandet.

Den amerikanske presidenten Franklin Roosevelt, i en valgtale i Boston, 30. oktober 1940, under presidentvalgkampen

Mot slutten av 1940 og inn i 1941 fortsatte de tyske luftangrepene, selv om planene om invasjon nå var skrinlagt for godt. Slaget om Storbritannia sluttet ut i 1941 da de tyske skvadronene ble overført til andre fronter og andre oppgaver. Bombingen hadde da tatt livet av over 40 000 briter og skadet over 50 000.

Middelhavet (1940–1941)

Utdypende artikler: felttoget i Nord-Afrika og den gresk-italienske krig

I september 1940 satte 5 italienske divisjoner seg i bevegelse inn i britisk-kontrollert Egypt. De rykket raskt 100 kilometer inn i landet, erobret Sidi Barrani og stoppet der, selv om Mussolini presset på for å få de til å rykke frem mot Mersa Matruh. Med bare 30 000 soldater gikk britiske styrker til en overraskende motoffensiv i desember 1940, kjent som operasjon Compass. Dette ble en stor suksess, store deler av den italienske hæren overgav seg, mens britene rykket inn i Libya og erobret den østlige delen av landet.

Tyskland grep inn til fordel for sine italienske allierte. Under ledelse av Erwin Rommel ble Afrikakorpset organisert og sendt til Libya. Ved en offensiv som startet i mars 1941 gjenvant Afrikakorpset territoriet italienerne hadde mistet, men i en alliert motoffensiv i november 1941 ble aksemaktenes styrker igjen presset tilbake.

Krigen i Europa 1939–1941 (stor versjon)

Mussolini hadde i løpet av 1940 sett sin tyske allierte gå fra seier til seier, samtidig som krigsutbyttet hadde vært heller magert for Italia. Den 28. oktober 1940 invaderte derfor Italia Hellas fra Albania (kjent som den gresk-italienske krig), men uten å ha konferert med Hitler på forhånd. Det italienske angrepet ble en fiasko, fremrykningen ble stoppet bare noen kilometer inne på gresk jord, og den 14. november gikk grekerne til motangrep. Motangrepet var i utgangspunktet vellykket, men etter å ha kastet italienerne ut av Hellas og ført kampen over på albansk territorium stoppet de greske styrkenes offensiv etter hvert opp.

Italia måtte nå ha hjelp av Tyskland til å rette opp fadesen. Fra baser i Bulgaria invaderte tyske divisjoner Hellas den 6. april 1941, og på tross av at britene grep inn på gresk side hadde de tyske angriperne nokså små problemer med å erobre det greske fastlandet. Samtidig gikk også aksemaktene til angrep på Jugoslavia. Den jugoslaviske hæren hadde ingen sjanser mot angrepet, som kom samtidig fra Albania, Bulgaria, Ungarn og Tyskland, og allerede etter elleve dager måtte den jugoslaviske regjeringen be om våpenhvile. I bytte mot bistand til det tyske angrepet fikk Bulgaria landområder i Jugoslavia og Hellas.

Etter å ha erobret det greske fastlandet gikk Tyskland til angrep på den greske øya Kreta. På grunn av de alliertes totale herredømme i Middelhavet var en invasjon fra sjøen umulig, så det ble heller satt i gang en luftlandsetting. Slaget om Kreta ble en kostbar affære for de tyske fallskjermtroppene, men etter ti dagers harde kamper kapitulerte de siste allierte styrkene på øya den 1. juni. Den tyske erobringen hadde da kostet hele 6500 av de 20 000 soldatene som ble satt inn.

Aksemaktenes kontroll over Hellas og Jugoslavia ble aldri absolutt. Sterke geriljabevegelser opererte i begge land, og spesielt i Jugoslavia hadde disse stor suksess med motstandskampen. De jugoslaviske partisanene ble ledet av Josip Tito, og hadde på egen hånd frigjort deler av landet da Den røde armé kom til området mot slutten av krigen.

Krigen blir global (1941–1942)

Invasjonen av Sovjetunionen

Østfronten
Barbarossa – Finland – Murmansk – Leningrad – Smolensk 1 – Kyiv 1 – Kharkov 1 – Moskva – Krim og Sevastopol – Rzjev – Kharkov 2 – Blau og Kaukasus – Stalingrad – Velikiye Luki – Kharkov 3 – Kursk – Smolensk 2 – Dnepr – Kyiv  2 – Kamenets-Podolsk – Bagration – Lvov-Sandomierz – Lublin-Best – Warszawa – Romania – Ungarn – Wisła-Oder – Berlin – Praha

Utdypende artikler: operasjon Barbarossa, den finske fortsettelseskrigen og østfronten (andre verdenskrig)

Indiske soldater i den britiske hær betjener forsyningslinjen gjennom Iran til Sovjetunionen (Den persiske korridor). (stor versjon)

Om morgenen den 22. juni 1941 satte tre millioner tyske og tyskallierte soldater (Finland, Romania, Slovakia, etterhvert også Italia og Ungarn) over grensen til Sovjetunionen. Dette innledet operasjon Barbarossa, historiens største og blodigste militære felttog. Bakgrunnen for det tyske angrepet var dels Storbritannias fortsatte motstand, som Luftwaffe ikke klarte å bryte, dels ønsket om råvarer som olje og mat. Den ideologiske siden av angrepet var også viktig for de tyske nasjonalsosialistene. Innbyggerne i Sovjetunionen ble ansett som undermennesker, kommuniststyret og jødene (som nazistene mente kontrollerte de) var definert som hovedfiende. Den tyske diktatoren Adolf Hitler og hans generaler anså at de sovjetiske styrkene ville gjøre lite motstand, og planen var å erobre den vestlige delen, i løpet av fire måneder.

Aksemaktenes styrker hadde den første tiden en enorm fremgang, mye på grunn av inkompetanse fra Stalin og de sovjetiske generalers side. Den røde armé var på dette tidspunkt dårlig organisert og mangelfullt utrustet. Den tyske taktikken med motoriserte bakkeenheters konsentrerte stormangrep i kombinasjon med intense flyangrep, viste seg svært effektiv i de første månedene av krigen. Stalins ordre om forbud mot all form for tilbaketrekning, medvirket sterkt til at Wehrmachts knipetangsmanøver raskt omringet betydelige sovjetiske styrker. De tyske styrkene tok over 2 millioner sovjet-soldater som krigsfanger de første fire månedene.

De tyske styrkene var delt i tre hoveddeler. Armégruppe nord rykket inn i de baltiske stater, som i 1940 hadde blitt innlemmet i Sovjetunionen. I starten av september var armégruppen nådd frem til Leningrad, og innledet en beleiring av byen som skulle vare i ni hundre dager. De finske styrkene rykket frem til grensene før vinterkrigen, men ikke lenger, og deltok hverken i beleiringen av Leningrad eller fremrykkingen mot Murmansk. Armégruppe syd angrep Ukraina, og innen vinteren kom hadde denne armégruppen erobret hele Ukraina, og nådd helt til Rostov ved inngangen til Kaukasus.

Seieren i krigen tapt

Allerede i november og desember 1941 innså de øverste tyske ledere, også diktatoren Adolf Hitler, at Tyskland ikke kunne vinne, hverken mot Sovjetunionen eller mot en forventet innsats fra USA. En konferanse med de øverste tyske industrilederne, med Fritz Todt, konkluderte at krigen på østfronten ikke kunne vinnes, og med manglende ressurser, kunne ikke Tyskland vinne en krig hvor USA før eller senere kom med. Den samme vurderingen hadde Hitler, ifølge generalstabssjef Franz Halder.

De allierte var selvfølgelig ikke klar over tyske lederes vurdering av seieren som tapt, og Hitler håpet at en langvarig krig ville splitte de allierte, så han kunne søke separatfred med én av sidene, mens han fortsatte å bekjempe den andre siden.

Hovedtyngden av angrepet kom gjennom Hviterussland, der armégruppe sentrum rykket inn mot det russiske hjertelandet. Ved Minsk og Smolensk vant Tyskland store seirer, og rykket frem med stormskritt mot den sovjetiske hovedstaden Moskva. I starten av desember kunne den tyske fortroppen skimte Kreml i horisonten, og situasjonen så håpløs ut for sovjeterne. Wehrmacht rakk imidlertid ikke å sette inn det siste, avgjørende støtet før vinterkulden tvang angrepstroppene til å stoppe opp. Den raske fremrykkingen gjennom de enorme landområdene hadde vært svært ressurskrevende og tyskerne var ikke forberedt på vinterkrig. Mens de ventet på forsterkninger til det endelige angrepet på Moskva, fikk Den røde armé tid til å områ seg og forberede motangrep.

Slaget om Moskva varte i tre måneder, og endte til slutt med sovjetisk seier. Med temperaturer omkring 30 kuldegrader slet de tyske styrkene under Fedor von Bock tungt. Da den sovjetiske kommandanten Georgij Zjukov satte inn motangrepet den 5. desember 1941, mistet tyskerne initiativet og ble drevet tilbake. På det meste kontrollerte tyske styrker imidlertid ikke mer enn i underkant av 5 % av Sovjetunionens territorium, i befolkningstall mellom en tredjedel og en fjerdedel av total befolkning. Ifølge professor Richard Overy var Sovjetunionens evne til å både motstå angrepet fra Tyskland, flytte sine industrianlegg østover og bygge opp nye styrker som kunne gå til motangrep, sentralt i å forklare hvorfor de allierte til sist vant andre verdenskrig.

Stillehavskrigen og Asia

Utdypende artikler: tremaktspakten, angrepet på Pearl Harbor og stillehavskrigen

Imperialisme mot internasjonalisme

Ved USAs inntreden i krigen ble spørsmålet om europeisk og japansk imperialisme stadig mer påtrengende. USA ble angrepet av Japan som et resultat av motstanden mot japansk imperialisme, og amerikanerne reagerte på britenes utøvelse av samme, særlig i Britisk India. Da forslag om avvikling av det britiske herredømmet i India ble avvist av britene tok USA arbeidet med avvikling av imperier videre med Sovjetunionen og Kina.

Japans angrepskrig i Kina, og nærværet i Fransk Indokina hadde ført til at Storbritannia, USA og Nederland hadde sluttet å selge olje til Japan. Dette var en stor trussel for den japanske krigsmaskinen, den åpenbare løsningen på problemet var det oljerike Nederlandsk Østindia (dagens Indonesia), der den svake nederlandske eksilregjeringen neppe ville kunne stå i mot et japansk angrep. Det ble av den japanske regjeringen antatt at et slikt angrep ikke ville bli godtatt av USA og Storbritannia, noe som gjorde det nødvendig å komme disse i forkjøpet med et overraskende angrep.

Om morgenen den 7. desember 1941 gikk den japanske marinen til angrep på den amerikanske flåtebasen Pearl Harbor. Angrepet ble en suksess, da japanerne fikk senket atten amerikanske skip (hvorav fem slagskip), med amerikanske tapstall på 2403 mann mot bare 29 japanske fly, 5 japanske ubåter og 64 mann. Samtidig unnslapp det japanske hovedmålet, de amerikanske hangarskipene, fordi de var sendt for å støtte Midway- og Wake-øyene om krig brøt ut.

Samtidig angrep også japanske styrker den britiske kronkolonien Hongkong. Dagen etter, den 10. desember, ble de to britiske slagskipene HMS «Repulse» og HMS «Prince of Wales» senket utenfor kysten av Britisk Malaya. Thailand ble tvunget med i krigen på japansk side, og samtidig falt de to amerikanske øyene Guam og Wake Island. Det japanske angrepet førte til at den amerikanske Kongressen erklærte krig mot Japan den 8. desember. Tre dager senere erklærte Tyskland krig mot De forente stater, noe som førte til at de hittil uavhengige krigene i Europa og Asia ble forbundet til en global konflikt.

de var kan hende laverestående skapninger som torturerte og sultet ut krigsfanger til de døde, voldtok kvinnelige fanger og brukte sivile til bajonettrening, men det finnes ikke modigere soldater i historien.

Soldaten og forfatteren George MacDonald Fraser, fra boken Quartered Safe Out Here

I januar 1942 falt i rask rekkefølge Burma og Britisk Malaya, samtidig som Ny-Guinea, Filippinene og Nederlandsk Østindia ble invadert. I februar tapte britene i slaget om Singapore, noe som gjorde at 130 000 allierte soldater falt i japansk krigsfangenskap. I slaget i Javahavet i månedsskiftet februar-mars ble den allierte flåten knust, noe som brakte Nederlandsk Østindia under japansk kontroll. I løpet av våren ble også de amerikanske styrkene på Filippinene slått slik at også denne øygruppen ble kontrollert av Japan. I tillegg ble store deler av Ny-Guinea og Salomonøyene okkupert, slik at øygruppene kunne brukes som base for japanske flåtestyrker og bombefly som kunne true konvoier til Australia.

• Japansk ekspansjon sør- og østover
• 
  De amerikanske slagskipene USS «West Virginia» og USS «Tennessee» under det japanske angrepet på Pearl Harbor 7. desember 1941 (stor versjon)
• 
  Stillehavet i 1942, grensene for Japans invasjoner (stor versjon)
• 
  Amerikanske Douglas SBD Dauntless-fly angriper den japanske krysseren «Mikuma» under slaget ved Midway (stor versjon)
• 
  Japanske erobringer i Sørøst-Asia frem til sommeren 1942 (stor versjon)

Aksemaktene stoppes (1942–1943)

Operasjon blå og slaget om Stalingrad

Utdypende artikler: slaget om Stalingrad og operasjon Uranus

Den sovjetiske vinteroffensiven ved årsskiftet 1941/1942 stoppet en tysk erobring av Moskva, men tross betydelige tyske tap, klarte Wehrmacht å etablere forsvarsstillinger fremfor å trekke seg vesentlig tilbake. Den tyske offensiven på østfronten i 1942 fikk navnet operasjon blå. Det virket sannsynlig at det første målet for tyskerne ville være å erobre Moskva. Hitler valgte isteden et fremstøt i den sørlige frontsektoren, mot elven Volga og det oljerike Kaukasus. Angrepet skulle egentlig begynne i mai, men på grunn av at beleiringen av Sevastopol trakk i langdrag kom ikke offensiven i gang før den 28. juni.

Med hendelsene de seks foregående månedene, har historikeren Richard Overy observert at, 'ingen rasjonell mann i begynnelsen av 1942 ville ha gjettet det endelige utfallet av krigen'.

Historikeren Richard Overy, sitert av David Reynolds, The Cambridge History of the Second World War

De tyske, italienske, rumenske og ungarske angriperne erobret raskt sovjetisk territorium, og var i slutten av august kommet frem til byen Stalingrad ved bredden av Volga. Byen var oppkalt etter den sovjetiske lederen Josef Stalin, og hadde derfor viktig symbolverdi, både for Hitler og Stalin. Stalin beordret den 28. juli at frontlinjen skulle holdes for enhver pris, alle som trakk seg tilbake skulle skytes. Slaget om Stalingrad ble særdeles blodig. I starten hadde Wehrmacht fremgang, og det lot til at byen snart ville være på tyske hender. De sovjetiske forsvarerne kjempet imidlertid med innbitt besluttsomhet, og gav angriperne kamp om hver bygning. Det utviklet seg snart til en stillingskrig der frontlinjen bølget frem og tilbake nærmest fra time til time og tapene på begge sider var enorme. I november hadde tyskerne erobret 90 % av byen. Den 19. november ble imidlertid den sovjetiske operasjon Uranus satt i verk. Denne knipetangsmanøveren var rettet mot de svake ungarske og rumenske enhetene som voktet de tyske flankene, og allerede den 22. november hadde disse kollapset slik at 290 000 tyske og tysk-allierte soldater var omringet i Stalingrad.

Hitler nektet den innesperrede tyske 6. armé å bryte ut, og insisterte på at slaget om byen skulle fortsette. Hermann Göring hevdet at Luftwaffe kunne forsyne styrkene og det ble opprettet en luftbro til byen, men det viste seg snart at dette langt fra var nok for de tyske troppene. Forsyningssituasjonen for tyskerne ble snart prekær, samtidig som sovjetiske angrep stadig presset den tyske lommen sammen. Andre tyske styrker som forsøkte å bryte beleiringen av de omringede styrkene, kom for sent og var for svake til å kunne hindre den tyske katastrofen. I løpet av januar ble situasjonen for de omringede styrkene desperat. De var i ferd med å slippe opp for mat og ammunisjon. Soldatene var sterkt utmattet av underernæring og den intense kulden. Mange enheter hadde ikke lenger noe overnattingskvarter og måtte sove ute. Stor mangel på helsepersonell og medisiner innebar at tusener av sårede ikke lenger kunne regne med hjelp. Den 31. januar 1943 så den tyske kommandanten Friedrich Paulus seg nødt til å kapitulere. Dette markerte slutten på den tyske ekspansjonen; heretter hadde Sovjetunionen det strategiske og psykologiske overtaket på østfronten. Det er antatt at 479 000 sovjetiske soldater ble drept eller tatt til fange under kampen om Stalingrad, mens 651 000 ble syke eller skadet. Tyskerne og deres allierte mistet over 500 000 mann som døde eller ble tatt til fange. Det tyske nederlaget i slaget om Stalingrad ble både i datid og ettertid, av både de allierte og aksemaktene, sett som et avgjørende vendepunkt i krigen.

• Krigens vendepunkt, i Nord-Afrika og Sovjetunionen
• 
  Australske styrker rykker frem ved El Alamein i 1942. (stor versjon)
• 
  Amerikanske soldater på stranden i nærheten av Oran, november 1942
• 
  Tysk soldat med sovjetisk maskinpistol PPSch 41 under slaget ved Stalingrad

  Foto: Deutsches Bundesarchiv
• 
  Tysk stridsvogn under kampene ved Kursk

  Foto: Deutsches Bundesarchiv, Bild 101III-Zschaeckel-207-12 / Friedrich Zschäckel / CC-BY-SA
• 
  Hamburg etter bombeangrepene i 1943, over én million mennesker ble hjemløse (stor versjon)
• 
  Tysk kvinne ved døde barn etter et bombeangrep

  Foto: Deutsches Bundesarchiv, Bild 146-1979-025-19A / Ukjent / CC-BY-SA 3.0

Nord-Afrika

Utdypende artikkel: operasjon Torch

Uungåelig nederlag

Etter Tysklands tap ved Stalingrad og i Nord-Afrika var det våren 1943 klart for både de allierte og de tyske lederne at aksemaktenes nederlag var uungåelig. Spørsmålet var ikke om, men når. Ifølge den britiske historikeren og journalisten Max Hastings, virket det sannsynlig at Tyskland under Hitler kunne holde ut til 1947 eller 1948.

De franske koloniene i Nord-Afrika var fortsatt kontrollert av Vichy-regjeringen etter Frankrikes kapitulasjon i 1940. Marokko og Algerie var derfor regnet som et egnet sted for en vest-alliert invasjon, da man antok at motstanden ville være liten. I november 1942 ble fransk Nord-Afrika invadert, noe som også utløste et kupp mot den franske administrasjonen i området. Den franske motstanden var betydelig hardere enn forventet, og det tok litt over én uke, med tap av rundt 5 000 soldater totalt på begge sider, før de allierte vant kontrollen over Marokko og Algerie.

I slutten av mai 1942 satte Rommel i gang en ny offensiv østover for å nå Tobruk og Suezkanalen. De tyske styrkene gjenerobret den østlige delen av Libya, med havnebyen Tobruk, mens den britiske åttende armé trakk seg tilbake inn i Egypt og gikk i forsvarsstilling ved El Alamein. I hele juli raste det første slaget om El Alamein, et slag som stoppet den tyske fremrykningen. I august 1942 fikk de britiske styrkene en ny leder i general Bernard Law Montgomery. Under hans ledelse vant britene det andre slaget om El Alamein i oktober og november, og begynte å presse Rommel tilbake vestover, inn i Libya.

Rommels nederlag i Egypt hadde ført til at planene om en erobring av Midtøsten måtte oppgis. Afrikakorpset trakk seg derfor tilbake vestover, og dro til Tunisia for å bekjempe de allierte invasjonsstyrkene. Den tyske motoffensiven var ganske fremgangsrik, og i februar 1943 vant Rommel mot den amerikanske generalmajor Lloyd Fredendall i slaget ved Kasserinepasset. Problemer med forsyningene til aksemaktene gjorde imidlertid at de tyske og italienske linjene relativt raskt måtte gi etter og trekke seg tilbake, ved Montgomerys angrep i slutten av mars. Den 13. mai 1943 måtte Afrikakorpset gi opp, 238 000 tyske og italienske soldater overga seg, og Nord-Afrika var endelig under vest-alliert kontroll.

Indiske hav, Stillehavet og slaget ved Midway

Utdypende artikkel: slaget ved Midway

Den japanske fremgangen i Sørøst-Asia og det vestlige Stillehavet fortsatte våren 1942. I mars og april gikk en hangarskipgruppe inn i Det indiske hav, og gjennomførte raid mot britiske baser på Ceylon (dagens Sri Lanka), men uten større tap av britiske krigsskip.

Seieren i krigen tapt

Etter nederlaget ved Midway, og tapet i slaget om Guadalcanal, sommeren og høsten 1942, innså de øverste japanske lederne at Japan hadde mislykkes i å presse USA ut av krigen ved et ødeleggende førsteslag. Japans underlegenhet i ressurser, kombinert med Tysklands stagnasjon på østfronten, ville føre til nederlag i en utmattelseskrig mot USA. Ifølge den britiske journalisten og historikeren Max Hastings burde fred for enhver pris vært å foretrekke for Japan, fremfor et uungåelig nederlag, med millioner av døde soldater og sivile som resultat.

Samtidig intensiverte japanerne angrepet på Ny-Guinea, og planla en invasjon sjøveien av Port Moresby på Ny-Guinea. Et amerikansk gjennombrudd med dekodingen av japansk radiotrafikk gjorde at de allierte var forberedt på dette angrepet, slik at admiral Nimitz sendte en hangarskipgruppe nedover for å stoppe angrepet. Den 4. mai møttes de to styrkene i Korallhavet utenfor Australia, og i løpet av fire dager med harde kamper mistet begge sider hvert sitt hangarskip. Slaget endte i en begrenset amerikansk seier, da angrepet på Port Moresby ble forhindret.

Etter Midway var jeg sikker på at det ikke var noen sjanse for suksess.

Den japanske admiralen og marineministeren Mitsumasa Yonai, etter andre verdenskrigs slutt

Den japanske admiral Yamamoto ønsket nå å fullføre det han påbegynte ved Pearl Harbor. Planen var å erobre den lille atollen Midway, slik at amerikanerne ble fremprovosert til å sette inn hangarskipene sine mot den japanske hovedstyrken. Japanerne hadde imidlertid mistet overraskelsesmomentet da amerikanerne kunne avlytte radiosambandet deres og bryte kodene. Da angrepet kom den 4. juni var amerikanerne godt forberedt. Angrepet ble katastrofalt for Japan. Tapet av fire hangarskip, samt 250 fly med erfarne piloter, gjorde at styrkeforholdet i Stillehavet nå definitivt gikk i USAs favør.

Slaget ved Kursk

Utdypende artikkel: slaget ved Kursk

Det tyske tapet ved Stalingrad hadde flyttet frontlinjen vestover, men Ukraina var fortsatt under tysk kontroll. I februar 1943 var byen Kharkov blitt frigjort av sovjeterne, men et hurtig motangrep fra de tyske styrkene under feltmarskalk Erich von Manstein gjorde at tyskerne gjenerobret byen i starten av mars.

Denne tyske seieren gjorde at de tyske generalene planla et nytt fremstøt, denne gangen ved Kursk. De sovjetiske styrkene hadde i denne frontsektoren en fremskutt posisjon i forhold til resten av frontlinjen, noe som gjorde dem sårbare for et tysk knipetang-angrep med en påfølgende omringning. Dette problemet var også åpenbart for den sovjetiske hærledelsen, noe som gjorde at begge sider bygget opp styrkene sine i flere måneder i denne sektoren.

Den tyske angrepsstyrken var på rundt 2700 stridsvogner og motoriserte kanoner, 2600 fly, 10 000 artillerienheter og 900 000 mann. Mot disse sto en sovjetisk styrke på 1 800 000 mann, 3800 stridsvogner og motoriserte kanoner, 20 000 artillerienheter og 2100 fly. Dette gjorde at slaget ved Kursk ble ett av historiens største slag. Det tyske angrepet begynte den 5. juli 1943, men kjørte seg raskt fast i den harde sovjetiske motstanden. Etter én uke kom den sovjetiske motoffensiven, og ved Prokhorovka møttes over 1200 stridsvogner til det som ble historiens største panserslag.

Etter at den tyske offensiven ble slått tilbake gikk Den røde armé i gang med offensiver langs hele fronten. Kharkov ble gjenerobret samme høst, og da vinteren kom ble seks tyske divisjoner omringet ved Korsun ved Dnepr. I januar 1944 ble det innledet en offensiv i nord, rundt Narva, noe som endelig gjorde slutt på den langvarige beleiringen av Leningrad.

Italia

Utdypende artikkel: operasjon Avalanche

«Vinterlinjen» og «Gustavlinjen» 1943/1944 (stor versjon)

Situasjonen juni-desember 1944 med «Den gotiske linjen» (stor versjon)

Den 10. juli 1943 begynte vest-allierte tropper invasjonen av Sicilia. De tyske og italienske forsvarerne hadde små muligheter til å stå i mot, og evakuerte til fastlandet i august. Den 3. september gikk kanadiske tropper fra den 8. armé over Messinastredet, som en fortropp til hovedangrepet på Italia som skulle komme uken etter.

Den 8. september ble en våpenhvileavtale mellom de allierte og Italia undertegnet. Dette skjedde etter at et statskupp hadde avsatt Mussolini, og den nye italienske ledelsen ønsket ikke å fortsette krigen. Den tyske hæren var imidlertid forberedt på en slik hendelse, avvæpnet raskt den italienske hæren og besatte landet. Mussolini ble befridd fra fangenskap av en Waffen-SS aksjon ledet av Otto Skorzeny. Mussolini ble gjeninnsatt som en tysk marionett, som leder for den tyskstøttede italienske sosialrepublikk, også kalt «Salò-republikken» etter hovedstaden Salò, en liten by ved Gardasjøen. Det etter hvert økende italienske området som kom under alliert kontroll ble administrert av den italienske regjeringen, under kong Viktor Emmanuel. Den hadde lav prestisje, var under stadig press for å ta inn representanter for anti-fascistiske partier, noe britene motsatte seg av frykt for at monarkiet skulle undergraves, mens amerikanerne var likegyldig til det.

Terrenget i Italia gjør det til en naturlig festning, og den allierte offensiven gikk tregt. Den tyske øverstkommanderende generalfeltmarskalk Albert Kesselring visste godt hvordan terrenget kunne utnyttes til forsvarernes fordel og etablerte flere forsvarslinjer på tvers av landet, hvor «Gustavlinjen» var den sentrale. De allierte greide ikke å bryte igjennom denne, og i januar 1944 bestemte de seg for å landsette styrker ved Anzio for å kunne falle de tyske forsvarerne i ryggen. Amerikansk nøling etter ilandsettelsen gjorde imidlertid at mulighetene for å avskjære de tyske styrkene lenger sør gikk tapt.

Gjennom hele våren forsøkte de allierte å bryte gjennom de tyske linjene i slaget om Monte Cassino. I slutten av mai erobret polske styrker endelig Monte Cassino, og den 4. juni gikk allierte styrker inn i Roma.

Kampene i Italia fortsatte resten av krigen og de allierte ønsket på denne måten å binde opp mest mulig av de tyske ressursene her, for å lette trykket på de styrkene som nærmet seg Tyskland fra vest og øst. I tillegg førte det til kapitulasjon av den eldste fascistiske staten, og at Tyskland mistet sin viktigste allierte i Europa. Ifølge den britiske historikeren Richard Overy var det uenighet mellom amerikanerne og britene om felttoget i Italia. Amerikanerne ville konsentrere styrkene for en invasjon av Frankrike, mens britene anså at Italia ga muligheter for fremgang i periferien av det tysk-dominerte Europa, med videre fremrykking mot Wien. Overy mener den amerikanske vurderingen har stått seg, strategisk var felttoget underordnet, og tok ressurser fra den sentrale invasjonen av Frankrike.

Kesselring etablerte nye forsvarslinjer, hvor særlig «Den gotiske linjen» var den viktigste. Denne fulgte Appenninene fra sør for Rimini på østkysten, krysset mellom Firenze og Bologna, og til sør for La Spezia på vestkysten. I september 1944 brøt den tyske forsvarslinjen sør for Bologna sammen, men det var ikke før i april 1945 at det tyske forsvaret i Nord-Italia falt sammen. Generaloberst Heinrich von Vietinghoff kapitulerte for de allierte 2. mai 1945.

Alliert overtak (1943–1944)

Kanadiske soldater på Juno Beach i Normandie, 6. juni 1944. invasjonen i Normandie (kjent som D-dagen) var den største amfibiske operasjonen noensinne. (stor versjon)

Utdypende artikkel: invasjonen i Normandie

I løpet av 1943 og 1944 hadde de vest-allierte bygd opp store troppekonsentrasjoner i det sørlige England, med tanke på en invasjon av det tyskokkuperte kontinentet. Allerede i 1942 hadde kanadiske styrker gjennomført Diepperaidet, et raid som endte i katastrofe, men som gav verdifull kunnskap om amfibieoperasjoner. Erfaringene herfra gjorde at man valgte å gå i land på strendene i Normandie, i stedet for direkte i en havneby.

Den 6. juni 1944 gikk de vest-allierte styrkene i land i Normandie (D-dagen), under ledelse av den amerikanske generalen Dwight D. Eisenhower. De vest-allierte styrkene møtte på hard tysk motstand, og de første to månedene hadde de lite fremgang. Det var ikke før i slutten av juli at general Omar Bradleys styrker greide å bryte ut av den allierte lommen i Normandie.

Den 15. august 1944 gikk allierte styrker i land på den franske rivieraen i operasjon Dragoon, og kjempet seg nordover i stort tempo. Frankrike var nå tapt for Tyskland, og den 25. august 1944 ble Paris frigjort.

I september fikk general Montgomery overtalt den allierte ledelsen til å gjennomføre Arnhem-operasjonen, en dristig operasjon der broene over elvene i det tyskokkuperte Nederland skulle tas slik at den videre invasjonen inn i Tyskland ville bli lettere. Operasjonen ble mislykket, dels fordi tyskerne kjente til de allierte planene, og dels fordi tyskerne hadde sterkere militær tilstedeværelse enn hva planene forutsatte. En hel britisk divisjon ble omringet og ødelagt av tyske styrker.

Østfronten, sommeren 1943 til årsskiftet 1944–1945 (stor versjon)

Sommeren 1944 innledet de sovjetiske styrkene operasjon Bagration. Med 2,4 millioner mann, 5 200 stridsvogner og 5 300 fly ble offensiven innledet 22. juni 1944, treårsdagen for den tyske invasjonen av Sovjetunionen, og var derfor også symbolsk viktig. Offensiven endte med at den tyske forsvarslinjen i Hviterussland brøt sammen og Minsk ble erobret av sovjetiske styrker 4. juli 1944. Den røde armé hevdet etter offensiven var over at om lag 400 000 tyske soldater ble drept, mens 158 000 ble tatt til fange. Langs hele østfronten mellom Karpatene og Finland mistet aksemaktene gradvis fotfestet, den 2. september ga Finland opp kampen og signerte våpenhvile. Det østlige Polen samt deler av Baltikum ble gjenerobret av de sovjetiske styrkene. Fra fronten til Tysklands østligste provins Østpreussen var det nå bare 500 kilometer i luftlinje. Den tyske armégruppe sentrum fikk stygg medfart under denne offensiven, mye på grunn av Hitlers fanatiske motstand mot tilbaketrekninger.

Høsten 1944 sto den sovjetiske krigsmakten ved grensen til Romania. Kongedømmet Romania hadde deltatt på tysk side i angrepet på Sovjetunionen, under ledelse av general Ion Antonescu. I slutten av august ble Antonescu kastet fra makten, og Romania skiftet side i verdenskrigen. Samtidig prøvde Bulgaria å trekke seg ut av krigen, de hadde deltatt i angrepene på Hellas og Jugoslavia, men de hadde aldri erklært krig mot Sovjetunionen. Ledelsen i landet prøvde å forhandle om fred med de allierte stormaktene, men den 5. september erklærte Sovjetunionen krig mot Bulgaria, fire dager etter kapitulerte landet. Sent i oktober 1944 begynte tyske styrker tilbaketrekning fra Hellas, for å bruke kreftene på å forsvare Jugoslavia og Albania.

Høsten 1944 gikk sovjetiske styrker inn i Ungarn. Den 15. oktober erklærte Ungarns leder Miklós Horthy at verdenskrigen var over for Ungarns del, noe som gjorde at tyskerne straks avsatte ham. De tyske styrkene i landet begynte nå å rasere infrastrukturen, og da de siste tyske styrkene ble kastet ut av Ungarn i april 1945 var det et land i totalt kaos Den røde armé overtok fra tyskerne. Da de sovjetiske styrkene nærmet seg Warszawa i august 1944, startet den polske motstandsbevegelsen Armia Krajowa et opprør mot de tyske okkupantene i byen. Dette resulterte i harde kamper mellom Waffen-SS og polakkene, men fordi Den røde armé stikk i strid med polakkenes forhåpninger valgte å forholde seg som passive tilskuere til kampene, kunne tyskerne til slutt slå ned hele opprøret. Etter at den polske ledelsen kapitulerte den 2. oktober begynte de tyske okkupantene å systematisk ødelegge byen, og da Den røde armé endelig erobret byen den 17. januar, lå nær 90 % av Warszawa i ruiner.

Alliert seier (1944–1945)

Europa

Utdypende artikkel: Wisła-Oder-offensiven

Mot slutten av 1944 var Tyskland hardt presset på alle fronter. Krigen til sjøs var tapt, mesteparten av Øst-Europa var falt i sovjeternes hender, og på vestfronten var de allierte tilsynelatende overlegne, så vel i luften som på bakken. I en dristig offensiv iverksatte britene og amerikanerne Arnhem-operasjonen i september, den ble imidlertid slått tilbake av tyskerne. I desember satte den tyske hæren i gang ardenneroffensiven, planen var at den tyske hæren skulle slå en kile i den allierte fronten, gjenerobre Antwerpen og tvinge frem en våpenhvile med de allierte. Offensiven, som krevde de siste ledige tyske ressurser, mislyktes og i begynnelsen av januar 1945 måtte tyskerne trekke seg tilbake.

Russiske soldater voldtok alle tyskere av hunkjønn fra åtte til åtti [...] Det var en hær av voldtektsmenn. Ikke bare fordi de var gale av lyst, dette var også en form for hevn.

Kommentar fra den sovjetiske krigskorrespondenten Natalja Gesse

Den allierte fremrykkingen inn i selve Tyskland begynte i januar 1945. Den tyske hæren hverken kunne eller ville i 1945 gjøre noe særlig motstand på vestfronten, og de allierte styrkene kunne med relativ letthet rykke østover mot den avtalte linjen hvor Tyskland skulle deles med de sovjetiske styrkene. Amerikanske styrker nådde i april Elben, over 200 kilometer inn i den sovjetiske sonen. Eisenhower ga ordre om styrkene ikke skulle rykke lenger øst for å delta i slaget om Berlin, trolig fordi han ikke ville ofre flere soldater på områder som uansett ville bli overlatt til Sovjetunionen senere. Sommeren 1945 trakk amerikanske styrker seg tilbake til den avtalte delelinjen. De tyske tapene, spesielt på østfronten var enorme. De siste 4 månedene av krigen hadde tyskerne større tap enn hele 1942 og 1943.

Man vil aldri få høre at jeg, som tysker, sier noe som antyder en sammenligning mellom det som skjedde i Øst-Preussen og den tyske hærs oppførsel i Sovjetunionen.

Helmut Schmidt, forhenværende forbundskansler i Vest-Tyskland, intervjuet av Max Hastings, om hans krigstjeneste i Luftwaffe

Den 19. mars 1945 utstedte Hitler den såkalte Neroforordningen som gikk ut på at den brente jords strategi også skulle brukes i selve Tyskland. Dette var i tråd med hva som skjedde andre steder, som i Finnmark. De tyske befalhavende tok i bare liten grad denne strategien i bruk, noe som sparte befolkningen for store lidelser, og den ble ignorert av Albert Speer, den tyske rustningsministeren. I Ungarn forsøkte tyske og ungarske styrker å holde Budapest mot de fremrykkende sovjetiske styrkene, om lag 38 000 sivile ble drept, og rundt 100 tusen ungarske jøder ble massakrert innen byen ble erobret i begynnelsen av februar 1945.

• Tyskland kapitulerer
• 
  Situasjonen i Europa ved Tysklands kapitulasjon i mai 1945 (stor versjon)
• 
  Joseph Goebbels takker 16 år gamle Willi Hübner for innsatsen i forsvaret av Lubán (tysk: Lauban), Schlesien. Bildet er håndkolorert.

  Foto: Bundesarchiv, Bild 183-J31305; 9. mars 1945
• 
  Eldre menn i Volkssturm med Panzerfäusten (panserbrytende våpen) forbereder forsvaret av Berlin. Bildet er håndkolorert.

  Foto: Bundesarchiv, Bild 183-J31320
• 
  Marskalk Konev, som ledet den sovjetiske frigjøringen av Praha og det sentrale Böhmen, ankommer Praha, 9. mai 1945
• 
  En tysk familie, foreldre og tre barn, myrdet av Den røde armé i Metgethen massakren i 1945 (stor versjon)

Tyskland prøvde i slutten av 1944 forgjeves å etablere et forsvarsverk ved landets østgrense, men med vesentlig større styrker, var det umulig for tyske enheter å hindre at Den røde armé krysset Østpreussens grense i januar 1945, og med stor fart avanserte inn i det tyske kjernelandet. De tyske forsvarerne ble presset tilbake av den tallmessig totalt overlegne sovjetiske hæren, samtidig som hundretusener av tyske sivile flyktet fremfor den fremrykkende Røde armé. Med unntak av Kurland og enkelte smålommer ved Østersjøkysten, var områdene øst for Oder i hovedsak erobret i løpet av januar, og Königsberg kapitulerte den 10. april.

Slaget om Berlin

Utdypende artikkel: slaget om Berlin

Den 16. april satte 2,5 millioner sovjetiske tropper i gang angrepet på Berlin. Hitler hadde proklamert at han ville bli i byen, samtidig som han erklærte at byen skulle holdes for enhver pris. Etter to ukers harde kamper var mesteparten av byen på sovjetiske hender, og den 30. april begikk Adolf Hitler, og hans kone, selvmord i førerbunkeren i Berlin.

Jo da, dere ser og dere føler dere triste av synet av gamle mennesker og barn til fots og døende. Men så husker dere hva de gjorde i landet vårt, og da føler dere ikke medlidenhet!

Sovjetisk offiser, til underordnede, etter at de hadde sett fryktelige tragedier med tyske sivile under fremrykkingen.

Hitler hadde i sitt testamente utpekt Karl Dönitz til ny rikspresident, og Joseph Goebbels til ny rikskansler. Dagen etter Hitlers selvmord tok imidlertid Goebbels sitt eget liv, noe som gjorde at Dönitz måtte utpeke Lutz Schwerin von Krosigk til ny rikskansler i Tyskland, og de gikk inn for å slutte fred med de allierte. Selv om de innså at krigen var tapt prøvde tyskerne å forhale overgivelsen enda noen dager. Dette for at Kriegsmarine skulle rekke å få evakuert flest mulig flyktninger bort fra Østpreussen og Pommern hvor Sovjetunionens Den røde armé behandlet sivilbefolkningen uten medlidenhet. Millioner av tyske sivile prøvde å flykte fra den østlige delen av Tyskland for å unngå krigshandlingene, og dermed havnet de i kryssild mellom sovjetiske og tyske soldater. Mange tyske sivile ble også utsatt for hevnangrep fra sovjetiske militære avdelinger, og svært mange tyske kvinner, i alle aldre, ble voldtatt av de sovjetiske soldatene.

Berlins forsvarere kapitulerte 2. mai, og to dager senere kapitulerte de tyske styrkene i Nederland. 7. mai kl 02:41 underskrev en delegasjon utsendt av Dönitz til general Montgomery i Reims et dokument som sa at alle tyske styrker skulle innstille kampene innen kl 11 neste dag, og Churchill og president Harry S. Truman erklærte 8. mai som seiersdag. Stalin forlangte imidlertid at kapitulasjonshandlingen også skulle skje overfor sovjetiske offiserer, og 8. mai kl 23:30 dro en tysk delegasjon til Karlshorst i Berlin. Wilhelm Keitel, Hans-Jürgen Stumpff og Hans-Georg von Friedeburg signerte på vegne av Tyskland den betingelsesløse kapitulasjon i det sovjetiske hovedkvarteret Berlin (sammen med general ). Josef Stalin insisterte på at kapitulasjonsdokumentene skulle signeres i det sovjetiske hovedkvarteret i Berlin (Karlshorst), etter at det allerede var signert i Reims. Stumpf og Keitel signerte etter midnatt 9. mai, vel en time etter at all tysk motstand skulle opphøre 8. mai klokken 23.01. Dokumentet ble datert 8. mai for å være i samsvar med tidspunktet for kapitulasjonen. På grunn av ulike tidssoner trådte den tyske kapitulasjonen i kraft 9. mai i Moskva, derfor feires 9. mai i Russland som slutten på krigen.

Praha-offensiven

Utdypende artikkel: Praha-offensiven

Amerikanske styrker avanserte raskere enn ventet gjennom Tyskland og kom frem til Tsjekkoslovakias grense. Amerikanske patruljer krysset 17. april grensen til Tsjekkoslovakia. Patton mente hans 3. armé kunne frigjøre den vestlige delen av Tsjekkoslovakia på fem dager, men overlot dette til Sovjetunionen som avtalt.

Etter slaget om Berlin var det meste av Böhmen og Mähren fortsatt kontrollert av store tyske styrker. De første dagene i mai ble 1,7 millioner soldater fra Den røde armé sendt sørover fra Berlin og Dresden mot Praha, de sovjetisk styrkene hadde blant annet 1800 stridsvogner og 2900 kampfly som støtte. Sovjetiske styrker (som blant annet hadde inntatt Bratislava 4. april og Brno 26. april) rykket nordvestover fra Slovakia gjennom Mähren mot Praha. Planen var å omringe Praha og dessuten hindre gjenværende tyske soldater å overgi seg til amerikanske styrker.

Etter ny avtale med Sovjetunionen krysset Pattons styrker 5. mai grensen til Tsjekkoslovakia og rykket frem til Budweis, Pilsen og Karlsbad. De tyske styrkene overga seg villig til de amerikanske som erobret Pilsen og stanset rett øst for byen. Imens hadde tsjekkiske partisaner støttet av folkelig oppstand tatt kontroll over sentrale deler av Praha og disse ble 6. mai angrepet av tyske styrker rundt byen. Russiske soldater i tysk uniform (Den russiske frigjøringsarméen (ROA)) skiftet side og støttet partisanene i Praha. De sovjetisk styrkene innledet sitt angrep en dag tidligere enn planlagt for å bistå partisanene, men ble holdt tilbake av tysk motstand.

Den tsjekkiske ledelsen håpet amerikanerne som sto 80 km fra Praha ville bli redningen, og mot Pattons ønske sto Eisenhower fast på avtalen om å overlate Praha til Sovjetunionen. For å unngå kamphandlinger inne i Praha ga den tsjekkoslovakiske nasjonale ledelsen (nasjonalrådet) de tyske styrkene fritt leide vestover der de ville overgi seg til amerikanerne. Omkring 600 000 tyske soldater ble tatt til fange av Den røde armé. I henhold til et hemmelig tillegg til Jalta-avtalen skulle sovjetiske borgere sendes tilbake til Sovjetunionen, også mot deres vilje. Kampen om Praha var de siste store krigshandlingene i Europa og pågikk noen dager etter tysk kapitulasjon. De sovjetisk styrkene møtte Pattons hær ved Plzeň 11. mai.

Asia og Stillehavet

Utdypende artikler: Stillehavskrigen, operasjon Auguststorm og atombombene over Hiroshima og Nagasaki

Rikt lands strategi

USA hadde en dobbelt fremrykking i Stillehavet, Mens US Army under general MacArthur rykket frem langs nordkysten av Ny Guinea, avanserte US Navy under admiral Nimitz gjennom det sentrale Stillehavet, fra øygruppe til øygruppe, mot Japan. Det var en strategi som kun verdens rikeste land kunne tillate seg, og det skjedde samtidig som US Army sto bak hovedinnsatsen i det vestlige Europa.

Amerikanske styrker invaderte øya Guadalcanal i slaget om Guadalcanal august 1942. Dette var de alliertes første større offensiv under Stillehavskrigen, og endte med at de japanske styrkene trakk seg ut av Salomonøyene i 1943.

Er det ikke noe sted hvor vi kan slå løs på De forente stater? Når og hvor skal dere folk kjempe tappert? Og kommer dere noen gang til å utkjempe et avgjørende slag?

Den japanske keiseren Hirohito egger sine generaler til kamp ved Japans tap ved Salomonøyene

I løpet av 1943 og 1944 ble stadig flere øygrupper under japansk kontroll erobret av de allierte. New Britain og New Ireland ble gjenerobret i løpet av 1944, samtidig som britiske styrker begynte gjenerobringen av Burma. Japans forsvarsevne ble sterkt redusert ved amerikanske ubåters senking av japanske handelsskip, den japanske marinens forsvar mot ubåter var vesentlig dårligere enn de alliertes.

De amerikanske styrkene møtte på intens japanske motstand under «øy-hoppingen», da de japanske militære æresbegrepene gjorde at overgivelse var den største skam. Under slaget om Iwo Jima led det amerikanske marinekorpset et tap på om lag 26 000 mann, av de rundt 7 000 døde, samtidig som nesten alle de om lag 21 000 japanske forsvarerne ble drept, kun 52 japanske soldater overlevde.

Selv under de mest desperate omstendigheter, foretrekker 99 prosent av japsene døden eller selvmord fremfor fangenskap. Krigen er mer total enn i Europa. Japsene kan sammenlignes med den mest fanatiske naziungdommen og må behandles deretter.

Generalmajor Douglas Gracey, sjef for den indiske 20. divisjon i Burma, fra boken Quartered Safe Out Here

Høsten 1944 begynte japanerne med de fryktede kamikazeangrepene. Disse angrepene var de angrepene som førte til størst amerikanske tap mot slutten av krigen, og ødela eller skadet 400 skip, samt drepte 4900 amerikanske sjøfolk. Det var ikke bare fly som ble sendt ut på selvmordsoppdrag. I april 1945 ble en flåte med slagskipet «Yamato» i spissen sendt til Okinawa for å hjelpe til med forsvaret under slaget om Okinawa, kun med drivstoff for én vei. Det var et selvmordsoppdrag, da den japanske flåten måtte raskt gi tapt for bomber og torpedoer fra amerikanske fly.

Den amerikanske invasjonen av Okinawa begynte 1. april 1945, rundt 1 200 fartøy landsatte 170 000 mann på den første større delen av selve Japan. Etter svært harde kamper ble kampene avsluttet 22. juni, totale amerikanske tap var 93 000, av de 12 400 døde. Nesten alle de japanske styrkene var døde og titusener av sivile, mange presset til å begå selvmord. Om lag 1/4-del av de 450 000 sivile døde, mens minst 107000 japanske soldater ble drept.

En sterkt skadet japansk kvinne etter det kjernefysiske bombeangrepet mot Hiroshima

Etter amerikanernes erobring av øyene Okinawa og Iwo Jima var selve Japan nå kommet innenfor rekkevidde av amerikanske bombefly og jagerfly. Under ledelse av general Curtis LeMay ble en massiv bombekampanje satt i gang i løpet av våren 1945 mot alle større japanske byer. I et bombeangrep mot Tokyo natt til 10. mars 1945 omkom over 80 000 japanere, samtidig som om lag halvparten av byen gikk med i flammehavet. De fleste boligene i de største byene var lagd av tre, så de amerikanske bombeflyene benyttet mye brannbomber som ga størst effekt.

På tross av at den militære situasjonen etter hvert var blitt håpløs for Japan, nektet landets ledelse å kapitulere. Japanerne var forberedt på å forsvare fedrelandet for enhver pris, noe som gjorde at amerikanerne så etter alternativer til en kostbar invasjon som ble anslått å bety tap av flere hundre tusen amerikanske soldater. Den 6. august ble den japanske byen Hiroshima bombet med en kjernefysisk bombe i det som var historiens første atomangrep, og minst 70 000 japanere ble drept. Den 8. august gikk Sovjetunionen til angrep på det Japan-kontrollerte Mandsjuria. Den sovjetiske offensiven førte til at den japanske keiseren Hirohito bad regjeringen vurdere kapitulasjon, men sterke krefter strittet imot og ønsket å fortsette kamphandlingene. Dagen etter, den 9. august, ble også Nagasaki utsatt for et atomangrep. Denne bomben var kraftigere enn den over Hiroshima, men førte likevel til færre dødsfall. Nå gav endelig den japanske ledelsen opp, og den 15. august kapitulerte Japan. Denne dagen markerer «VJ-Day» (Victory over Japan), men først 2. september regnes andre verdenskrig for offisielt slutt, med Japans underskrivelse av kapitulasjonserklæringen om bord på slagskipet USS «Missouri».

Tematisk oversikt

Strategi

Ved krigsutbruddet i september 1939 var de alliertes strategi å bygge opp sine styrker, mens en blokade svekket Tyskland, for så å angripe i 1941–1942. Nederlagene i 1940 endret strategien til at Storbritannia baserte seg på at USA skulle bli med, og allerede før så skjedde ble det avtalt at krigen mot Tyskland skulle ha prioritet over en mulig krig mot Japan. Dette ble i hovedsak fulgt, og USA brukte rundt 85 % av sine ressurser på krigen mot Tyskland, kun 15 % ble brukt i krigen mot Japan.

Tysklands strategi var i praksis bestemt av den tyske diktatoren Adolf Hitler. Allerede i 1920-årene hadde Hitler i boken Mein Kampf lagt frem hva han anså som behovet for et utvidet tysk herredømme i Øst-Europa og en allianse med Italia og Storbritannia. Etterhvert som krigen kom nærmere, og brøt ut i 1939, ble trusselen fra en amerikansk innblanding i Europa vurdert som sannsynlig. Det betød at krigen i Europa måtte vinnes raskt, før USA rakk å legge om sin overveldende industrielle kapasitet fra sivil til militær bruk.

Da Hitler unnslapp bomben den 20. juli, betegnet han sin redning som Forsynets verk. Jeg tror at fra et rent militært synspunkt kan vi alle være enige med ham i det, for det ville visselig være ytterst uheldig om de allierte i kampens sluttfase skulle bli berøvet den form for krigersk geni hvormed korporal Schickelgruber så opplagt har bidradd til vår seier.

Storbritannias statsminister Churchill, om 20. juli-attentatet, i et ironisk innlegg i Underhuset, 28. september 1944

Et av de største strategiske problemene på alliert side var hvordan de vest-allierte (USA, Storbritannia og andre land) best og raskest kunne etablere en «andre front», både for å støtte Den røde armés kamp på østfronten, og for å raskest mulig bidra til å tvinge Tyskland til å overgi seg. Den sovjetiske diktatoren Stalin forventet (og ble lovet av USAs president Roosevelt) en vest-alliert invasjon i Frankrike allerede i 1942. I stedet kom, etter britisk press, invasjonen av fransk Nord-Afrika i november 1942, hvor påfølgende kamper med tyske styrker under general Erwin Rommel klart viste manglende ferdigheter hos de vest-allierte styrkene, noe som ifølge historikeren Andrew Roberts synliggjorde hvorfor en invasjon av selve Frankrike på det tidspunktet ikke kunne ha lykkes.

En rekke historikere anser at strategisk var den største trusselen mot de allierte, og for Tyskland den største muligheten, en mer effektiv blokade ved hjelp av tyske ubåter. Under første verdenskrig utgjorde tyske ubåter en stor trussel mot Storbritannias import, men i stedet for å ta hensyn til den erfaringen så hadde Tyskland kun 43 ubåter tilgjengelig ved krigsutbruddet i 1939. Med kun 1/3-del av styrken tilgjengelig til en hver tid, var det for lite til å kunne true Storbritannias import. Tyskland økte bygging av ubåter sterkt i løpet av krigen, men da var det for sent, og det såkalte slaget om Atlanterhavet ble i praksis vunnet av de vest-allierte i mai 1943.

Japans strategi etter den innledende offensiven i 1942 var et resultat av rivalisering mellom hæren og marinen. Tre mulige alternativer fremsto: angripe i Det indiske hav, sør mot Australia eller i det sentrale Stillehavet. Ifølge historikeren Gerhard L. Weinberg ble alle tre i varierende grad forsøkt, og resultatet ble at manglende konsentrasjon om ett strategisk mål førte til at alle tre mislyktes. Marinens ønske om offensiv i det indiske hav, med angrep på Britisk India og mulig samarbeid med en tysk offensiv mot Midt-Østen var den potensielt farligste for de allierte. Planen strandet grunnet den japanske hærens avvisning av å svekke styrkene i Kina.

Diplomati

Mens aksemaktene Tyskland, Japan og Italia var en allianse kun på papir, var samarbeidet mellom hovedsakelig USA, Storbritannia og Sovjetunionen, for ettertid kjent som de allierte reelt og tett, og ga et stort bidrag til at aksemaktene tapte.

Før Tysklands invasjon av Sovjetunionen ble for eksempel Japan ikke informert, selv om Hitler hadde et møte med Japans utenriksminister Yosuke Matsuoka i april 1941, knappe to måneder før angrepet. Tilsvarende ble ikke Tysklands ledelse informert i forkant av Japans angrep på Pearl Harbor i desember 1941. Det manglende samarbeidet mellom Tyskland og Japan, sto i sterk kontrast til det tette samarbeidet mellom særlig USA og Storbritannia, og bidro til å avskjære koordinerte angrep, som kunne vært svært truende både for Sovjetunionen og Britisk India.

En imperialistisk krig

Utdypende artikkel: imperiepreferanse

Den britiske historikeren Richard Overy mener den andre verdenskrig best kan forstås som en fortsettelse av første verdenskrig (1914 til 1945 som en kontinuerlig konflikt), og en imperialistisk som sådan. Overy mener verden i denne perioden var preget av europeiske imperier (særlig Storbritannias og Frankrikes, men også Nederlands og Belgias), og ble utfordret som imperiemakter av Japan, Italia og Tyskland. Unntaket blant den andre verdenskrigs større deltakende land var i hovedsak USA, Sovjetunionen, og Kina, som krevde og innførte en annen internasjonal orden, under og etter konflikten, hvor nasjonalstaten erstattet imperiene.

Som en japansk offisiell representant klaget over, hvorfor ble det ansett som moralsk akseptabelt for Storbritannia å dominere India, men ikke for Japan å dominere Kina?

Uttalelse fra en offisiell japansk representant, fra boken Blood and Ruins, av Richard Overy

En sentral og allmenn akseptert del av de europeiske imperialistmaktenes kolonisering var utryddelse av urbefolkning i Amerika, Asia, Australia og Afrika, som amerikanske urfolk i dagens USA og aboriginer i Australia. De tyske nasjonalsosialistene (nazistene) under diktatoren Adolf Hitler brukte også dette som et eksempel i sin utforming av den endelige løsning for utryddelsen av europeiske borgere med jødisk bakgrunn. En annen sentral del av perioden med høyimperialismen (fra slutten av 1800-tallet) var manglende stabilitet og utstrakt voldsbruk. Ideen om Belle Époque og første verdenskrig som slutten på en fredelig periode er ifølge Overy en eurosentrisk konstruksjon og feilaktig.

Storbritannias og Frankrikes fokus på og forsvar for sine imperier under og etter første verdenskrig bidro til at Italia, Japan og Tyskland anså at erobring av tilliggende landområder var nødvendig for å sikre nasjonens velstand og utvikling. Ved inngåelsen av Locarnotraktaten i 1925 syntes Europas grenser å være stabilisert. Den store depresjonen i 1930-årene, med amerikansk, britisk og fransk proteksjonisme førte til økt press fra Japan, Italia og Tyskland for territoriell ekspansjon for å etablere egne imperier, og ledet til den globale krigen som begynte i årene 1939–1941. Tilsvarende var Storbritannias og Frankrikes imperier en svært viktig faktor ved vurdering av hvilke tiltak som kunne tas for å møte trusselen fra Japan, Italia og Tyskland.

Gjennom hele krigen var Churchill klippefast i sin tro på at det britiske imperiet skulle eksistere lenge etter slutten av konflikten. Resultatet var en vedvarende spenning gjennom krigsårene mellom kravet om å forsvare demokratisk sivilisasjon og begjæret etter å underbygge britisk imperialisme.

Fra boken Blood and Ruins, av Richard Overy

Mellom de allierte vestmaktene USA og Storbritannia var spørsmålet om fortsatt imperialisme eller avskaffelse av koloniene omstridt gjennom hele krigen. Allerede før USA ble trukket inn i 1941 påvirket amerikansk skepsis til det britiske imperiet samarbeidet mellom de to landene. Etter USA ble angrepet og kom med som krigførende fortsatte USAs motstand mot kolonialisme og imperialisme å prege alliert strategi for bekjempelse av aksemaktene.

Tap og krigsforbrytelser

Utdypende artikkel: dødsfall under andre verdenskrig

Dødsfall under andre verdenskrig (stor versjon)

Kinesiske sivile i ferd med å skulle begraves levende av japanske soldater (stor versjon)

Døde eller døende barn i Calcutta, i 1943

Anslag for antall omkomne under andre verdenskrig varierer, fordi konflikten var så omfattende at mange dødsfall ikke ble registrert. Verket The Cambridge History of the Second World War anslår at rundt 60 millioner mennesker døde i krigen, av de on lag 1/3-del soldater og 2/3-deler sivile. Mange sivile døde av sykdommer, sult, massakrer, bombing og overlagt folkemord. Sovjetunionen alene mistet rundt 27 millioner mennesker under krigen. I Kina døde mellom 10 og 20 millioner som en følge av Japans invasjon og okkupasjon, mens i dagens Indonesia døde minst 4 millioner under japansk okkupasjon. Minst 2,7 millioner japanske soldater og sivile døde som en følge av krigen. Tyskland hadde rundt 5,3 millioner døde soldater, de fleste av dem drept på østfronten, mens rundt 380 tusen tyske sivile ble drept i alliert bombing. Over 14 ganger flere allierte sivile, enn sivile i aksemaktene, ble drept som en følge av krigen. På alliert side ble rundt 450 tusen briter drept, mens om lag 405 tusen amerikanere døde.

Av totalt antall dødsfall i andre verdenskrig var om lag 85 % på alliert side, de fleste av dem fra Sovjetunionen og Kina. Rundt 15 % av krigens dødsfall var på aksemaktenes side, de fleste fra Tyskland og Japan. Krigens siste år (mai-august 1944 til mai-august 1945) var også det med størst tap, både i Stillehavet og i Europa. Over halvparten av alle tyske soldater som ble drept døde mellom juni 1944 og mai 1945. Mange av de allierte dødsfall ble forårsaket av krigsforbrytelses begått av tyske og japanske styrker i okkuperte områder. Mellom 11 og 17 millioner sivile døde direkte eller indirekte som en følge av den nasjonalsosialistiske ideologien, blant de rundt 6 millioner jøder under holocaust, sammen med minst fem millioner østeuropeere, sigøynere og homoseksuelle. Et stort antall serbere, muslimer, sigøynere og jøder ble myrdet av den fascistiske kroatiske organisasjonen Ustasja i Jugoslavia, mens titusenvis av kroatiske krigsforbrytere og sivile døde i hevnmord etter krigens slutt.

I Kina døde rundt 16–17 millioner sivile, og 3–4 millioner soldater under den japanske okkupasjonen, totalt om lag 20 millioner mennesker. I Asia er Nanjingmassakren den mest kjente japanske krigsforbrytelsen, minst 42 tusen sivile ble drept (andre kilder hevder 200 tusen), mens rundt 20 tusen kvinner ble voldtatt.

Etter krigens slutt ble en rekke av aksemaktenes krigsforbrytere stilt for internasjonale domstoler og dømt, mest kjent av dem var Nürnbergprosessen mot lederne i Tyskland. Ingen allierte sivile eller militære ledere ble stilt for tilsvarende domstoler selv om en rekke krigsforbrytelser ble utført av de allierte. Den i ettertid mest kjente er Katyn-massakren, hvor om lag 20 000 polske offiserer og soldater ble myrdet av sovjetiske tjenestemenn. Blant de vestlige allierte blir ofte hungersnøden i Bengal hvor rundt 3 000 000 døde nevnt. Storbritannias og USAs strategiske bombing av Tyskland og Japan som totalt førte til rundt én million døde er også omstridt.

Holocaust, konsentrasjonsleirer og slavearbeid

Jøder deporteres fra gettoen i Kraków. Polen hadde en stor jødisk befolkning før krigen, og var blant stedene som ble hardest rammet av nasjonalsosialistenes systematiske folkemord. Holocaust tok livet av 90 % av Polens jøder, fra en førkrigsbefolkning på over tre millioner. (stor versjon)

Utdypende artikler: holocaust, Wannsee-konferansen og den endelige løsning

De tyske nasjonalsosialistene var ansvarlig for holocaust, mordene på anslagsvis seks millioner jøder, såvel som to millioner polakker og fire millioner andre som ble ansett for «uverdige liv». Dette inkluderte også handikappede, mentalt syke, sovjetiske krigsfanger, homoseksuelle, frimurere, Jehovas vitner og sigøynere som ledd i overlagt utryddelse. Om lag 12 millioner mennesker, de fleste fra Øst-Europa, ble brukt i den tyske økonomien som tvangsarbeidere.^{[trenger referanse]} Om lag seksti prosent av sovjetiske krigsfanger i Tyskland døde under krigen, om lag tre millioner mennesker.

Sovjetiske arbeidsleire (vanligvis omtalt som Gulag) var ansvarlig for dødsfall for mennesker fra sovjetokkuperte land som Polen, Litauen, Latvia og Estland, så vel som tyske krigsfanger og sovjetborgere som hadde støttet tyskerne, eller ble antatt å gjøre det. Forhenværende krigsfanger ble behandlet med stor mistenksomhet av de sovjetiske myndighetene, de fleste av dem ble straffet og mange ble etter frigjøring fra tysk fangenskap sendt til Gulag. Av over 5 millioner repatrierte sovjetborgere ble om lag 20 % enten henrettet eller gitt en maksimumstraff på 25 år i Gulag. Rundt 3 millioner andre frigjorte sovjetiske fanger og borgere, repatriert fra vestlige land, fikk kortere dommer.

Japanske krigsfangeleirer ble også benyttet som arbeidsleirer og hadde et høyt prosentmessig antall dødsfall. Det internasjonale militærtribunalet for Det fjerne østen fant at dødsraten blant vestlige fanger var 27,1 %, syv ganger så høy som i tyske og italienske krigsfangeleirer. Mens titusenvis av vestlige krigsfanger ble frigjort etter Japans kapitulasjon var antallet frigitte kinesiske krigsfanger kun 56.^{[trenger referanse]}

I årene 1935 til 1941 er det anslått at rundt 5 millioner kinesere i det nordøstlige Kina ble tvunget til å arbeide i gruver og fabrikker for de japanske okkupantene. Etter 1942 økte antallet til rundt 10 millioner. På Java ble mellom 4 og 10 millioner tvunget til å arbeide for japanerne. Om lag 270 000 av disse tvangsarbeiderne ble sendt til andre områder kontrollert av japanske styrker og kun rundt 52 000 ble repatriert (vendte tilbake) til Java.^{[trenger referanse]}

Etter Japans angrep på Pearl Harbor undertegnet president Roosevelt i februar 1942 en lov som åpnet for internering av sivile med forbindelse til fienden. Om lag 150 000 sivile med japansk bakgrunn ble internert i USA og Canada, sammen med titusenvis av sivile med tysk og italiensk bakgrunn. I Sovjetunionen ble over en million sivile tyskere og hundretusener av ungarere sendt på tvangsarbeid og hundretusener av de døde.^{[trenger referanse]}

Total krig – produksjon

Produksjon relativt forhold mellom de allierte og aksemaktene. (stor versjon)

Allerede før krigsutbruddet var det forventet at en kommende konflikt ville bli en total krig, både med bakgrunn i erfaringene fra første verdenskrig, og med den videre økonomiske og teknologiske utviklingen i mellomkrigstiden. Kun nasjoner med høyt utviklet industri og en vel utdannet befolkning, preget av modernitet, kunne makte en slik total mobilisering.

Før utbruddet av krigen hadde de europeiske allierte en klar fordel overfor aksemaktene både i befolkningsstørrelse og økonomisk styrke. I 1938 hadde de vestlige allierte (Storbritannia med samveldelandene, Frankrike og Polen) 30 % høyere befolkning og BNP (bruttonasjonalprodukt) enn de europeiske aksemaktene (Tyskland og Italia). Medregnet kolonier hadde de allierte en 5:1 fordel i befolkning og nesten 2:1 i BNP. På samme tid i Asia hadde Kina 6 ganger så stor befolkning som Japan, men bare 89 % høyere BNP, dette overtaket reduseres til tre ganger befolkning og 38 % høyere BNP om Japans kolonier regnes med. Den britiske historikeren Richard Overy argumenterer for at overvekt i ressurser ikke kan forklare sentrale forhold ved krigføringen, etter slaget om Frankrike i 1940 var Tyskland en økonomisk supermakt, og produserte dobbelt så mye stål som Storbritannia og Sovjetunionen sammenlagt. Med bare en fjerdedel av Tysklands stål, produserte Sovjetunionen mange flere stridsvogner, fly og kanoner, enn hva Tyskland klarte.

Produksjon, eller organisasjon?

Den britiske historikeren Richard Overy mener overlegne allierte ressurser er en for enkel forklaring på aksemaktenes tap. Etter Frankrikes nederlag i 1940 kontrollerte Tyskland mesteparten av økonomien i Europa. Etter angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941 ble ytterligere ressurser lagt til, samme skjedde med Japan etter angrepet på Pearl Harbor, store deler av Sør-Øst Asia ble tatt av Japan

Selv om de alliertes overtak i produksjon og befolkning i stor grad ble utjevnet ved Tyskland og Japans innledende fremgang, så ble overtaket en avgjørende faktor da Sovjetunionen og USA kom med på alliert side. Mens aksemaktene produserte 43 000 fly i 1943, produserte de allierte 151 000 fly. De alliertes kapasitet for større produksjon har ofte blitt tilskrevet større tilgang til naturressurser. Tyskland og Japans nøling med å benytte kvinnelig arbeidskraft, alliert strategisk bombing og sene omstilling til en krigsøkonomi bidro også vesentlig. I tillegg planla hverken Tyskland eller Japan for en lengre krigstilstand, og var heller ikke utstyrt for det. For å øke produksjonen benyttet både Tyskland og Japan millioner av slavearbeidere, Tyskland benyttet rundt 12 millioner slavearbeidere, de fleste fra Øst-Europa, mens Japan tvangsrekrutterte over 10 millioner mennesker i Asia.

De krigførende partene forsøkte å mobilisere alle landets ressurser for krigsinnsatsen. Historikeren Walter Scheidel har anslått at de sentrale krigførende landene produserte 286 000 stridsvogner, 557 000 kampfly og 11 000 marinefartøyer. Mens Tyskland produserte om lag 92 tusen fly, 53 tusen stridsvogner og 87 tusen kanoner i årene 1941–1944, klarte USA, Storbritannia og Sovjetunionen å produsere om lag 470 tusen fly, 180 tusen stridsvogner og 660 tusen kanoner.

Logistikk

Et emne som er lite omtalt i populære bøker om andre verdenskrig er logistikk, ofte bare nevnt antydningsvis som «angrepet ebbet ut», når hva som skjedde var at angrepsstyrken gikk tom for drivstoff, ammunisjon eller begge deler. I mange av krigshandlingene under andre verdenskrig hadde logistikk en avgjørende betydning.^{[trenger referanse]}

Ved kampene i Nord-Afrika var logistikk en utfordring for begge sider. Styrkene fra aksemaktene Tyskland og Italia måtte frakte drivstoff og forsyninger fra Italia, under konstant trussel om senking av forsyningsskip fra allierte ubåter, eller bombing av allierte fly. Tilsvarende måtte de allierte styrkene få stort sett alt av sine forsyninger med skip rundt Afrika, tolv ganger lengden på aksemaktenes transportvei. Allikevel var det aksemaktene som kom dårligst ut, og hadde mangel på det meste, særlig drivstoff.

Okkupasjon

Sovjetiske partisaner hengt av tyske okkupanter i 1943

Foto: Deutsches Bundesarchiv, Bild 101I-031-2436-03A / Koch

I Europa forekom okkupasjon i hovedsakelig to svært ulike former. I Nord-Europa, Vest-Europa og Sentral-Europa (Frankrike, Norge, Danmark, Benelux og de annekterte delene av Tsjekkoslovakia) etablerte Tyskland økonomiske styringssystemer hvor landet i løpet av krigen stjal om lag 69,5 milliarder Reichsmark (27,8 milliarder US dollar), i tillegg til direkte plyndring av industriprodukter, militærutstyr, råmaterialer og annet løsøre. Inntektene fra de okkuperte nasjonene var over 40 % av hva Tyskland tok inn ved skattlegging av egne borgere, noe som økte til nær 40 % av Tysklands totale inntekter etter hvert som krigen fortsatte.^{[trenger referanse]}

I Øst-Europa ble den forventede gevinsten av Lebensraum aldri en realitet da den sovjetiske brent jords taktikk og skiftende frontlinjer begrenset eller stoppet ressursoverføring til de tyske invasjonsstyrkene. Til forskjell fra i vest oppmuntret den tyske rasepolitikken til omfattende brutalitet mot Untermensch (undermennesker) og de fleste tyske offensiver ble fulgt av massehenrettelser. Selv om det ble opprettet lokale motstandsgrupper i de fleste okkuperte land så la de ikke vesentlig begrensning på tyske operasjoner før sent i 1943.^{[trenger referanse]}

Makten og vissheten om å være i stand til å bruke vold uten noen motstand er den deiligste og mest fordervelige gift som kan innføres i en statsform.

Hans Frank, sivil administrator i Generalguvernementet, som omfattet mesteparte av det okkuperte Polen

I Asia betegnet Japan land som ble okkupert som en del av det store østasiatiske velstandssfæren, hvor den japanske okkupasjonen og plyndringen ble forsøkt kamuflert som frigjøring av vestlige kolonier. Selv om de japanske styrkene først ofte ble mottatt som frigjørere så førte okkupasjonsstyrkenes omfattende brutalitet til at folkemeningen snudde til det negative i løpet av få uker. Under Japans innledende angrep beslagla de 640 000 m3 med olje og i løpet av 1943 klarte de å få oljeproduksjonen i Nederlandsk India opp i 50 millioner fat, om lag 76 % av produksjonen i 1940.^{[trenger referanse]}

Slaget om Atlanterhavet

Utdypende artikler: slaget om Atlanterhavet (andre verdenskrig) og den arktiske konvoien

Øynasjonen Storbritannia var avhengig av import, noe den tyske Kriegsmarine forsøkte å stoppe, den tyske admiralstaben anslo at om de senket 700 000 tonn skipstonnasje i måneden i ett år så ble britene tvunget til å be om fred. Britene var svært klar over sin utsatte posisjon og Churchill skrev senere i sine memoarer at trusselen fra ubåtene var det eneste som virkelig bekymret han under krigen.

• Sjøkrig i Atlanterhavet
• 
  Den britiske slagkrysseren «Repulse» leder «Renown» og andre skip under en manøver i Atlanterhavet (stor versjon)
• 
  Skipet HMS «Hood» var kjent som «The Mighty Hood». Da skipet ble senket 24. mai 1941, etter kamp med det tyske slagskipet «Bismarck» ble det britiske folk sjokkert

  Maleri: Julius Caesar Schmitz
• 
  Overlevende tyske sjømenn fra ubåten «U-175». Disse var heldige, da ubåtmannskaper sjelden overlevde at skipet gikk ned

  Foto: Jack January, USCG

Ved krigsutbruddet hadde tyskerne få skip i Atlanterhavet. Lommeslagskipet «Admiral Graf Spee» opererte imidlertid i Sør-Atlanteren, der det fra september til desember senket ni allierte handelsskip. Trusselen mot konvoiene i Sør-Atlanteren gjorde at britene satte inn store ressurser på å få stoppet «Admiral Graf Spee», og den 13. desember ble det tyske skipet sterkt skadet av de britiske krysserne HMS «Ajax», HMS «Achilles», HMS «Exeter» og HMS «Cumberland» utenfor Montevideo. Kaptein Langsdorff tok skipet inn til Montevideo for reparasjoner, men måtte forlate havnen, og valgte å senke skipet selv.

Den tyske marinens hovedstrategi ble etterhvert å sulte ut britene ved hjelp av ubåter, en metode de også hadde brukt under første verdenskrig. Etter erobringen av Frankrike og Norge hadde Tyskland fått tilgang på så mange atlanterhavshavner at britene ikke lenger kunne hindre de tyske ubåtene adgang til Atlanteren. Britene hadde på sin side flere mottrekk mot den stadig voksende ubåtfaren, det viktigste var at handelsskip ble organisert i konvoier slik som under første verdenskrig, der hver konvoi fikk væpnet eskorte. Jagerne som ledet ubåtjakten ble utstyrt med sonarer, samtidig som det nye våpenet Hedgehog ble utviklet. Viktigst for kampen om Atlanterhavet var sannsynligvis arbeidet som ble gjort i Bletchley Park hvor de tyske kodene ble avslørt, det gjorde at britene visste stort sett hvor de tyske ubåtene befant seg og kunne styre de langsomtgående konvoiene utenom dem.

I mai 1941 dro det tyske slagskipet «Bismarck» på tokt i Atlanterhavet. Etter å ha senket det britiske skipet «Hood» utenfor Island den 24. mai, ble «Bismarck» angrepet og satt ut av spill to dager senere. Den 27. mai ble «Bismarck» senket av en britisk flåte ledet av flaggskipet «King George V».

USA trådte inn i krigen i desember 1941 etter et japansk angrep på Pearl Harbor, den største amerikanske flåtebasen i Stillehavet. Grunnet dårlig blending og ingen eller dårlig konvoitjeneste senket tyske ubåter hele 2,5 millioner tonn alliert tonnasje utenfor kysten av USA i perioden januar til august 1942. Med USAs inntreden i krigen fikk de allierte snart en enorm produksjon av nye fartøy, over to tusen standardiserte handelsfartøy ble levert fra amerikanske verft i årene 1942–1945.

Utover i krigen ble forholdene vanskeligere og vanskeligere for de tyske ubåtene. Forbedrede allierte doktriner og våpen, sammen med det etter hvert totale allierte luftherredømmet, gjorde at ubåtene utviklet seg til rene dødsfeller. Av 39 000 mann som tjenestegjorde på tyske ubåter omkom hele 28 000, en tapsrate på rundt 75 %, blant de høyeste i en våpengren. En rekke ulike tiltak (flere langtrekkende fly, bedre etterretning, taktikk og utstyr), førte til en drastisk nedgang i tysk senking av allierte handelsskip. I mai 1943 var slaget om Atlanterhavet i praksis vunnet av de allierte. Mens om lag 1000 allierte handelsfartøy ble senket i 1942 ble kun 31 senket i 1944, til tross for sterk økning av den tyske ubåtstyrken til om lag 400 ubåter.

Slagskipet «Scharnhorst» var et av de tyske skipene som utgjorde en trussel mot konvoiene, de allierte fikk sjansen til å eliminere trusselen da «Scharnhorst» julaften 1943 gikk ut for å senke en alliert konvoi til Russland. Tyskerne visste ikke at det britiske slagskipet HMS «Duke of York», krysseren «Jamaica», «Stord» og tre andre allierte jagere fulgte konvoien på avstand den 26. desember 1943. «Scharnhorst» trakk seg tilbake etter første angrep, men ble senket om lag 60 nautiske mil utenfor Nordkapp. Slagskipet «Tirpitz» lå i norsk farvann i Nord-Norge, og selv om det sjelden dro ut på tokt var det en kontinuerlig fare for de allierte konvoiene til Sovjetunionen i Nordishavet. I 1943 og 1944 gjorde de allierte flere forsøk på å senke «Tirpitz», noe som ikke lyktes før november 1944 da det endelig ble senket av et britisk luftraid utenfor Tromsø.

Luftmakt, bruk av fly i krig

Ved utbruddet av andre verdenskrig var det kun Tyskland som hadde utviklet doktrine og utstyr (fly og radio) for taktisk nærstøtte (CAS) til bakkestyrker, motsatsen var Storbritannias satsing på strategisk bombing, og forsvar mot det. Det er en myte at de allierte lederne forventet å vinne krigen med bombing. Målene var mer beskjedne, men bidro til å begrense Tyskland, Italias og Japans økonomi, og bidro sterkt til det tyske Luftwaffes ødeleggelse.

Luftkrig over og mot Tyskland

Utdypende artikler: RAF Bomber Command, United States Army Air Forces og Bombingen av Dresden

Ingen presisjonsbombing

Både aksemaktene og de allierte hadde planer for strategisk bombing, det tyske Luftwaffe begynte i Polen september 1939. I tillegg til å bombe Warszawa og andre større byer, bombet de Frampol massivt, en ubetydelig småby, det kvadratiske gatemønsteret og mangel på luftvernskyts ga minimal risiko og gode muligheter for læring. 700 tonn bomber, 90 % ødelagte bygninger og halvparten av befolkningen på 3 tusen drepte ble resultatet.

En britisk rapport fra 1941 viste at bare ett av tre britiske nattbombefly kom nærmere målet enn 8 kilometer. Følgelig var hele byer det minste praktisk mulige målet, og britene begynte med såkalt områdebombing. Offisielt var den allierte bombingen kun rettet mot militære mål, i praksis ble et stort antall sivile rammet. En internasjonal konvensjon med forbud mot bombing av sivile ble utarbeidet i Haag i 1923, men ble aldri vedtatt, bombing av sivile var følgelig ikke direkte brudd på folkeretten.

Om lag 353 tusen døde av bombing i Tyskland, 250 tusen i Sovjetunionen, 100 tusen i Polen, 60 tusen i Storbritannia og 50 tusen i Frankrike. Rundt 140 tusen britiske og amerikanske flysoldater omkom under bombetokt i Europa, og 21 tusen vestallierte bombefly gikk tapt.

I krigens første år var den britiske bombekampanjen over Tyskland rettet mot tysk industri. Dette viste seg å være lite effektivt på grunn av svært dårlig treffsikkerhet. Utover i 1942 begynte Storbritannia med en ny strategi: massiv bombing av større tyske byer. Under ledelse av Arthur «Bomber» Harris ble RAFs bombeflyskvadroner bygd opp, samtidig som store ressurser ble lagt i utvikling og produksjon av nye tunge bombeflymodeller. Den britiske doktrinen gikk ut på å bruke massive formasjoner med bombefly om natten. Før en alliert invasjon i Frankrike var også bombing av Tyskland ansett som en viktig støtte for de sovjetiske styrkene, det var den eneste større offensive aksjon mot tyskerne fra de vestlige allierte. Luftkrigen krevde tyske ressurser som ellers kunne vært satt inn på østfronten, og de sovjetiske offensivene fikk en enklere oppgave grunnet tysk mangel på flystøtte.

Etter hvert ble også 8. armé fra det amerikanske flyvåpenet United States Army Air Forces (USAAF) engasjert i bombing av Tyskland. Amerikanerne bombet på dagtid, de ønsket å ramme mål som var viktige for den tyske krigsøkonomien slik som kraftverk, oljeinstallasjoner og industri, tanken bak var at presisjonen var bedre grunnet amerikanernes avanserte bombesikter. USAAF tok imidlertid feil, amerikanerne bombet like upresist som britene. De amerikanske luftraidene fikk store tap, da tunge bombefly ikke kunne forsvare seg selv effektivt mot tyske jagerfly. En radikal endring skjedde, basert på en enkel forbedring, høsten 1943. Britiske og amerikanske jagerfly ble utstyrt med dropptanker, som ga de rekkevidde til å følge bombeflyene helt frem. I løpet av våren 1944 førte det til at de allierte oppnådde luftherredømme over Tyskland, og tapene av allierte bombefly kom ned på et akseptabelt nivå.

at vi er de barbarene de sier at vi er, for det vil være fullstendig klart for dem at dette primært er et storstilt angrep på sivilbefolkningen, slik det faktisk helt sikkert kommer til å bli.

Kritisk kommentar fra generalmajor Ira C. Eaker, sjef for USAAF Eighth Air Force, til Operasjon Clarion, angrep på tyske kommunikasjonslinjer

Den strategiske britiske og amerikanske bombingen ble intensivert mot slutten, mellom september 1944 og april 1945 (en periode på 8 måneder) ble 800 tusen tonn bomber sluppet, om lag 60 % av total tonnasje mellom 1939 og 1945. At så mye av bombingen mot Tyskland ble utført det siste månedene, har blitt kritisert i ettertid, men kritikken går begge veier, både mot de vest-allierte som bombet, og mot den tyske ledelsen som ikke overga seg, selv om så godt som alle tyske generaler, fra august 1944, så at Tyskland ville bli slått.

Utover i krigen ble problemene med de allierte bomberaidene store for den tyske krigsindustrien, spesielt i Ruhr. Med de kontinuerlige bombeangrepene og de store sivile tapene håpet man å knekke den tyske kampmoralen. Denne strategien gikk spesielt hardt ut over Hamburg, men de flste tyske byer, som Köln og Berlin, ble hardt rammet. I februar 1945 rammet bombene også Dresden, en av de vakreste byene i Europa. Den hadde liten militær verdi, og mange tyske interne flyktninger. Mange sivile ble kvalt i sine kjellere og tilfluktsrom da det massive bomberegnet over byen skapte flere store branner som brukte opp alt oksygenet i luften.

De alliertes bombing hadde ikke så negativ innvirkning på den tyske kampmoralen at Tyskland ble bombet til overgivelse. I likhet med erfaringene fra de siviles reaksjoner på Luftwaffes bombing av London, lot det til at de alliertes massive luftangrep faktisk bidro til å styrke det tyske samholdet, og stimulere til fortsatt motstand.

Det var derfor ironisk at RAF på denne måten forsøkte å gjøre mot tyskerne nøyaktig det samme som tyskerne nettopp hadde mislykkes i å gjøre mot britene

Max Hastings, britisk journalist og historiker, om RAFs bombekampanje mot Tyskland

Den britiske historikeren Richard Overy argumenterer for at bombingen var kost-effektiv for de allierte, med deres sterkere økonomi kunne de bære belastningen, samtidig som allierte soldater ble spart. Ødeleggelsen av Luftwaffe ledet til et tilnærmet totalt alliert luftherredømme ved invasjonene i Italia og Normandie, og under fremrykkingen mot Tyskland. Den britiske historikeren Antony Beevor viser også til alliert bombing som et sterkt bidrag til sovjetisk luftherredømme over østfronten i 1944–1945.

Utvikling i teknologi og krigføring

Under andre verdenskrig ble fly brukt i stor og økende utstrekning, som jagerfly, bombefly, rekognoseringsfly og luft-til-bakke støtte. Nyvinninger inkluderte luftbroer (evnen til raskt å kunne lufttransportere mindre mengder med høyt prioriterte forsyninger, utstyr og personell) og strategisk bombing (bombing av sivile områder for å ødelegge industri og moral). Forsvar mot fly ble også utviklet, som radar og luftvernartilleri, som den tyske 88 mm luftvernkanonen. Jetfly ble utviklet og selv om de ble brukt kun i begrenset grad av det tyske Luftwaffe mot slutten av andre verdenskrig, førte det etter krigen til at jetmotorer raskt ble standard for jager- og bombefly i de fleste flyvåpen.^{[trenger referanse]}

Innenfor sjøkrig ble ny teknologi tatt i bruk på de fleste områder, mest markert ved hangarskip og undervannsbåter. I slaget ved Taranto, angrepet på Pearl Harbor og slaget ved Midway viste flyangrep fra hangarskip seg overlegne slagskip, og ble det dominerende overflatefartøy.

I Atlanterhavet viste eskortehangarskip og langtrekkende maritime overvåkingsfly seg som et sentralt element ved de alliertes konvoitjeneste da de ga økt beskyttelse og bidro til at konvoiene hadde flystøtte også der hvor vanlige landbaserte fly ikke nådde frem. Britene la vekt på forsvar mot undervannsbåter gjennom bruk av det nye instrumentet sonar, søkelys (såkalte Leigh light) fra fly, radar for lokalisering av ubåter i overflatestilling, at handelsfartøy seilte i konvoier, forbedret taktikk og utstrakt bruk av ulike former for etterretning. Tyskerne utviklet bedre undervannsbåter og effektiv taktikk for koordinerte angrep, såkalt ulveflokktaktikk (tysk: rudeltaktik) og økte antallet ubåter, fra nesten 300 ved begynnelsen av 1942 til nær 400 ved utgangen av året.

Landkrigen skiftet fra det statiske preget under første verdenskrig til økt mobilitet og samvirke mellom våpengrenene. Stridsvognene, som under første verdenskrig hovedsakelig ble benyttet for å støtte infanteristyrker, fikk en mer sentral rolle under andre verdenskrig. Stridsvognene på begge sider ble utviklet med hensyn til bevæpning, panser, fart og kommunikasjon. På tross av omfattende mekanisering forble infanteri til fots ryggraden i alle lands styrker og de fleste var bevæpnet tilsvarende infanterister under første verdenskrig. Bærbare maskingevær og maskinpistoler ble tatt i utstrakt bruk, og mot slutten av krigen utviklet tyskerne det første automatgeværet, et våpen som kombinerte egenskaper ved rifle og maskinpistol og som i etterkrigstiden ble standard våpen for de fleste lands infanterister.^{[trenger referanse]}

Flere av de krigførende nasjonene forsøkte å løse utfordringene med bruk av store kodebøker ved å erstatte dem med maskiner, mest kjent var den tyske krypteringsmaskinen Enigma. Kryptering ble forsøkt bekjempet med signaletterretning, et felt hvor de allierte hadde stor suksess og fikk tilgang til avgjørende informasjon fra både Tyskland og Japan. De første datamaskinene ble også utviklet under andre verdenskrig, den tyske Z3, den britiske Colossus og den amerikanske ENIAC. Styrte missiler i form av den tyske V1 og ballistiske raketter i form av V2, Manhattanprosjektets utvikling av kjernefysiske våpen og operasjonsanalyse var viktig både militært og sivilt.^{[trenger referanse]}

Moral

Moral, knyttet til stridsevnen

Et lands evne til å føre krig består ikke bare av våpen og soldater, men også både sivile og militæres vilje til å utholde de prøvelser og tap som krigen medfører, noe som vanligvis kalles for styrkenes eller befolkningens moral. Under andre verdenskrig var det en rekke eksempler hvor styrker som var mindretallige eller dårligere bevæpnet sto mot større og bedre utstyrte styrker. Moralen til de alliertes sivile og militære var et viktig ledd i seieren over aksemaktene. For aksemaktenes innbyggere var det et moralsk problem at deres land hadde gått til angrepskrig. Tilsvarende var det en styrke for de allierte at deres kamp ble sett som moralsk overlegen, og at de kjempet en forsvarskrig.

Historikere er uvillige til å uttale seg om moralske spørsmål, selv når balansen mellom rett og feil synes klar. Men kan det være noen tvil om at befolkninger vil slåss med mindre glød for en umoralsk sak?

Den britiske historikeren Richard Overy i boken Why the Allies Won

Det har blitt argumentert med at aksemaktenes nederlag var tilnærmet uunngåelig, gitt de alliertes økonomiske overtak. Den britiske historikeren Richard Overy mener det er feil, og at Algeriekrigen (1954–1962) som Frankrike tapte, Vietnamkrigen (1955–1975) som USA tapte og den afghansk-sovjetiske krig (1979–1989) som Sovjetunionen tapte, viser at økonomisk overmakt ikke er nok for å vinne en krig.

Krigføringen og moralske spørsmål

Utdypende artikler: bombingen av Warszawa under andre verdenskrig, bombingen av Dresden og atombombene over Hiroshima og Nagasaki

For de vestlige allierte var det både under selve krigen og etter to store moralske spørsmål knyttet til krigføringen, bombing av sivile og alliansen med Sovjetunionen. For å understreke forskjellen mellom hva som ble ansett som terrorbombing av aksemaktene (Tyskland, Italia og Japan) ble det fremhevet at alliert bombing var mot militære mål, og var presisjonsbombing. Dette var en bevisst fordreining, særlig i de siste årene av krigen. Det sovjetiske regimets undertrykkende karakter var ganske vidt kjent i vestlige land, særlig etter Molotov–Ribbentrop-pakten, støtte til Sovjetunionen var derfor delvis en utfordring, som dels ble forklart behovet å kjempe mot en felles fiende, dels ved at ubehagelige fakta (som Katyn-massakren) ble dekket over.

Bruken av teknologi laget en distanse mellom de som planla og utførte, og ofrene. Vestallierte bakkestyrker kunne aldri gått amok i Hamburg og drept førti tusen mennesker.

Den britiske historikeren Richard Overy om de moralske dilemma i boken Why the Allies Won

De tyske lederne, med diktatoren Adolf Hitler i spissen, fremstilte krigen kun som en amoralsk kamp hvor den mest hensynsløse ville vinne, moralske standpunkt var kun noe de dekadante statene Storbritannia og USA var opptatt av.

Ledelse

De øverste lederne i de stridende landene var en blanding av valgte politikere i demokrati og diktatorer. Av de øverste allierte lederne var Frankrikes Daladier og Reynaud, Storbritannias Chamberlain og Churchill og USAs Roosevelt, alle valgt, mens Sovjetunionens Stalin var utvalgt i et diktatur. På aksemaktenes side var lederne i det autoritære Japan utvalgt blant lederskiktet, mens diktatorene Mussolini og Hitler begge tok makten ved kupp.^{[trenger referanse]}

Mens de allierte lederne (også diktatoren Stalin) fordelte oppgavene blant forskjellige ledere, samlet den tyske diktatoren Hitler makten til å bestemme, særlig etter nederlaget i slaget om Stalingrad.

Eksilregjeringer

Etter Tysklands ekspansjon i Europa etablerte åtte land eksilregjeringer i London: Belgia, Tsjekkoslovakia, Hellas, Luxembourg, Nederland, Norge, Polen og Jugoslavia. I tillegg hadde Frie Frankrike under ledelse av Charles de Gaulle base i London.

Nøytrale land

En rekke større og mindre land forsøkte å holde seg nøytrale, i deler av eller hele krigen. Noen ble angrepet av de revisjonistiske statene Italia, Japan og Tyskland, mens andre valgte å slutte seg til de krigførende maktene når de så hvilken vei det gikk, som Argentina og Tyrkia, begge erklærte Tyskland krig i 1945.^{[trenger referanse]}

I Europa var Sveits, Sverige, Portugal og Irland nøytrale under hele krigen. Spania var formelt nøytralt, men sympatiserte med aksemaktene og landet bidro med én divisjon frivillige på østfronten, Den blå divisjon.

Krigsfanger

Tyske krigsfanger etter Aachens fall i oktober 1944. Da det tyske nederlaget syntes klart forsøkte mange tyske soldater å ta seg vestover, de heller ønsket å overgi seg til vestmaktene enn til Sovjetunionen (stor versjon)

Det er ukjent hvor mange soldater som var krigsfanger 1939–1945. Den tyske historikeren Kurt W. Böhme anslo rundt 35 millioner.

Fra 1941 var flere hundre tusen sovjetiske soldater i tysk fangenskap og tyske myndigheter anså at genevekonvensjonen ikke gjaldt sovjetiske soldater fordi Sovjetunionen ikke hadde signert konvensjonen. Tyske myndigheter sultet systematisk de sovjetiske fangene og kombinert med kulde og epidemier (tyfus og dysenteri) ga høy dødsrate. I oktober 1941 døde anslagsvis 5000 fanger daglig. Den tyske hæren henrettet sovjetiske soldater i stort antall blant annet for å slippe å ta seg av dem. Auschwitz ble opprinnelig brukt til internering av sovjetisk soldater og disse var de første som ble gjenstand for massedrap der. Ved utgangen av februar 1942 var anslagsvis 2 millioner av de 3,3 millioner sovjetiske soldatene tatt til fange døde. I februar 1942 ga Hitler ordre om bedre behandling av de sovjetiske krigsfangene fordi de var nyttig arbeidskraft. I løpet av krigen tok tyske styrker omtrent 5,7 millioner sovjetisk soldater til fange; ved utgangen av krigen var 3,3 millioner av disse døde. Tyske myndigheter holdt 231 000 britiske og amerikanske soldater som krigsfanger; av disse døde 8300 (3,6 %) i fangenskapet.

Ved utgangen av krigen var det 11 millioner tyske soldater i krigsfangenskap i omkring 20 land på allierte side, hovedsakelig USA, Storbritannia, Frankrike og Sovjetunionen. Omkring 5 millioner ble løslatt kort etter den tyske kapitulasjonen, de siste kom tilbake fra Sovjetunionen i 1956 i forbindelse med at Forbundsrepublikken (Vest-Tyskland) og Sovjetunionen opprettet diplomatiske forbindelser. I Sovjetunionen ble de tyske fangene satt til tvangsarbeid blant annet i gruver eller i skogbruket i Sibir. Flere titusen (anslagene sier 40 000) fanger døde av sult og sykdom i amerikansk fangenskap sommeren 1945 og 20 000 døde under tungt og farlig arbeid i det krigsherjede Frankrike. Anslagsvis 80 000 døde i Jugoslavia på grunn av hardt arbeid og matmangel.

Tyske soldater tatt til fange av de allierte ble til dels sendt til Nord-Amerika og fangeleirer der, så langt som mulig unna slagmarken i Europa og Nord-Afrika. I 1940 var overføringen til Nord-Amerika dels basert på frykt for tysk invasjon av de britiske øyer samt frykt for at tyske krigsfanger i Storbritannia kunne få våpenforsyninger fra femtekolonister. Ved slutten av krigen var det 36 000 tyske krigsfanger i 26 leirer i Canada. I USA ble over 400 000 krigsfanger fra aksemaktene internert i 500 leirer i det indre av USA (langt fra kystene og de store byene), de første kom i 1942. På grunn av mangel på arbeidskraft tillot USAs myndigheter bruk av fanger til arbeid på fabrikker og gårder, og en stor del av gårdsarbeiderne fikk etterhvert frihet til å reise til og fra på egen hånd. Ved utgangen av krigen var de fleste sysselsatt langt fra de opprinnelige leirene etter at det ble opprettet nye leirer i de fleste delstatene. Mange av de tyske fangene var lettet over å komme til USA og unnslippe krigshandlingene. Innen juli 1946 var alle returnert til Europa, de fleste var på tvangsarbeid i Frankrike og Storbritannia før de ble repatriert til Tyskland og Italia i 1947 og 1948. Vel 2000 rømte og disse ble fanget inn igjen etter noen dager eller uker; 12 rømte fanger gikk under jorden og ble ikke repatriert.

Ved den tyske kapitulasjonen var det 364 000 tyske soldater i Norge (over 10 % av befolkningen) og disse ble repatriert innen utgangen av 1946. Det var 84 000 sovjetiske borgere som hadde vært i tysk fangenskap.

Etterspill

Winston Churchill vinker til folkemengde den 8. mai 1945, seiersdagen over Tyskland

Foto: IWMCollections IWM Photo No.: H 41849

Kartskisse over ulike lands kolonier etter andre verdenskrig (stor versjon)

De øverste allierte militære ledere i Berlin, juni 1945, Storbritannias Bernard Montgomery, USAs Dwight D. Eisenhower, Sovjetunionens Georgij Zjukov og Frankrikes Jean de Lattre de Tassigny

Foto: Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-14059-0018

Frankrike, Storbritannia, Nederland og Belgia fortsatte etter 1945 sin imperialistiske kolonipolitikk, det tok flere tiår og en rekke kriger før alle de europeiske imperialistmaktenes kolonier ble frigjort fra sine europeiske okkupanter; de siste ble frigjort så sent som i 1990-årene. Mens resultatet av andre verdenskrig styrket det liberale demokratiet i Vest-Europa, førte det til at autoritære styresett ledet av kommunister styrket seg i Øst-Europa, Sovjetunionen, Kina og deler av Asia.

Det store paradokset ved den andre verdenskrig er at demokratiet ble reddet ved kommunismens anstrengelser.

Den britiske historikeren Richard Overy i boken Why the Allies Won

For å forsøke å løse fremtidige konflikter fredelig etablerte de allierte de forente nasjoner, offisielt opprettet den 24. oktober 1945, og vedtok Menneskerettighetserklæringen i 1948 som en generell standard for alle medlemsland. Stormaktene som vant krigen, USA, Sovjetunionen, Kina, Storbritannia og Frankrike, ble permanente medlemmer av FNs sikkerhetsråd. Alliansen mellom de vestlige allierte og Sovjetunionen begynte å bli dårligere allerede før krigen var avsluttet.^{[trenger referanse]}

Etterkrigstidens oppdeling av verden ble formalisert ved to internasjonale militære allianser, NATO ledet av USA og Warszawapakten ledet av Sovjetunionen. Den lange perioden med politisk og militær spenning mellom de to alliansene, kjent som den kalde krigen, ble ledsaget av et omfattende våpenkappløp og krig ved stedfortredere.^{[trenger referanse]}

Tyskland og Europa

Utdypende artikler: fordrivelsen av tyskere etter annen verdenskrig, den allierte okkupasjonen av Tyskland og myten om det rene Wehrmacht

Etter krigen var over etablerte de allierte okkupasjonsstyre av Tyskland og Østerrike. Tyskland ble delt inn i tre vestlige og en østlig okkupasjonssone, kontrollert av de vestlige allierte og Sovjetunionen. Østerrike og Wien ble okkupert og delt i soner på samme måte som Tyskland og Berlin. Tidlig i 1946 ble Østerrikes regjering anerkjent, fred ble inngåt med Jugoslavia i 1951, i 1955 ble landet etablert som selvstendig, nøytral stat og okkupasjonen avsluttet. Umiddelbart etter slaget om Berlin okkuperte Sovjetunionen hele Berlin. Berlin ble i utgangspunktet administrert i fellesskap av Det allierte kontrollrådet og de fire okkupasjonsmaktene hadde ansvar for hver sin sektor av byen. Berlin forble okkupert og delt til gjenforeningen i 1990. Tyskland betalte vesentlig mer i erstatning for krigsskade etter andre verdenskrig, enn hva landet hadde betalt etter første verdenskrig, uten at det fikk vesentlig negative konsekvenser for landets utvikling, tvert imot så ble landet rikere enn det hadde vært noen gang før.

Et avnazifisering i Tyskland ledet til rettssaker mot tyske krigsforbrytere og fjerning av nasjonalsosialister fra maktposisjoner, selv om denne politikken etter hvert gikk i retning av amnestier og reintegrering av forhenværende nasjonalsosialister inn i samfunnslivet i Vest-Tyskland. Det ble først interesse for rettsforfølgelse av nazister mot slutten av 1960-årene, og den amerikanske TV-serien Holocaust mot slutten av 1970-årene vakte stor oppsikt og bidro til at foreldelsesfrister på forbrytelser under krigen ble fjernet.

Tsjekkoslovakia ble i 1945 gjenopprettet innenfor grensene fra før Münchenavtalen (med unntak av Karpato-Ruthenia som ble overført til Sovjetunionen/Ukraina). Tyskland mistet ¼ av det territorium landet hadde i 1937, de østlige områdene Schlesien, Neumark og det meste av Pommern ble tatt over av Polen. Østpreussen ble delt mellom Polen og Sovjetunionen, etterfulgt av fordriving av rundt 9 millioner tyskere i disse områdene pluss rundt 3 millioner fra Sudetenland, til Tyskland. I 1950-årene var hver femte vesttysker en flyktning fra øst. Sovjetunionen tok også over de polske områdene øst for Curzonlinjen (hvorfra rundt 2 millioner polakker ble fordrevet), det østlige Romania, deler av Finland og de tre baltiske statene.^{[trenger referanse]}

Etter andre verdenskrig ble Tyskland de facto (i praksis) delt. Ut fra den vestlige og østlige okkupasjonssonen ble to uavhengige stater etter hvert etablert, de tre vestallierte okkupasjonssonene ble til Vest-Tyskland og den sovjetiske okkupasjonssonen ble til Den tyske demokratiske republikk. Resten av Europa ble også delt i en vestlig og en sovjetisk interessesfære. De fleste land i Øst- og Sentral-Europa ble dominert av Sovjetunionen og fikk tilsvarende styresett, det eneste uavhengige landet i Øst-Europa var Jugoslavia.^{[trenger referanse]}

Asia

I Asia ledet USA okkupasjonen av Japan og administrerte Japans tidligere øybesittelser i den vestlige delen av Stillehavet, mens Sovjetunionen okkuperte og etter hvert annekterte Sakhalin og Kurilene. Korea, som tidligere ble styrt av Japan, ble delt og i årene 1945–1948 okkupert av USA i sør og Sovjetunionen i nord. I 1948 ble det etablert to separate koreanske republikker, begge gjorde krav på å representere hele landet og i 1950 ble Koreakrigen utløst ved at Nord-Korea angrep Sør-Korea.^{[trenger referanse]}

I Kina fortsatte nasjonalistene og kommunistene borgerkrigen i 1946, hvor kommunistene vant og etablerte folkerepublikken Kina på fastlandet, mens nasjonalistene flyktet til Taiwan i 1949. I Midtøsten markerte de arabiske statenes avvisning av FNs delingsplan for Palestina og etableringen av staten Israel en opptrapping av Midtøsten-konflikten. Mens europeiske kolonimakter forsøkte å holde fast ved deler av sine koloniområder medførte tapet av ressurser og prestisje at de ulike lands kolonier etter hvert ble selvstendige stater.^{[trenger referanse]}

Økonomi

Verdensøkonomien ble utsatt for store belastninger under og etter krigen, selv om berørte land ble påvirket i svært ulik grad. USA kom bedre ut av krigen enn noen annen nasjon, dets BNP (bruttonasjonalprodukt) per innbygger var større enn for noe annet land og USA dominerte verdensøkonomien. I årene 1945–1948 forsøkte USA og Storbritannia å begrense Tysklands industri, dette berørte også andre europeiske land og førte til at den europeiske gjenreisningen ble forsinket med flere år.^{[trenger referanse]}

Den tyske og vesteuropeiske økonomien begynte å forbedres etter den vesttyske valutareformen i 1948 og liberaliseringen av økonomien som innføringen av Marshallplanen medførte var også en faktor for økonomisk vekst. Den raske økonomiske gjenreisningen i Vest-Tyskland ble etter hvert kjent som Wirtschaftswunder og den franske og italienske økonomien vokste også. I kontrast var Storbritannias økonomi dårlig og selv om landet mottok 1/4-del av Marshallplanen fortsatte landets økonomiske nedgang i tiår fremover.^{[trenger referanse]}

Selv om Sovjetunionen hadde svært store menneskelige og materielle tap under krigen så oppnådde landet hurtig vekst i produksjonen i de første årene etter krigen. Japan opplevde en svært hurtig økonomisk vekst etter krigen og ble snart en stor eksportør av både forbruksvarer og industriutstyr. Kina hadde en lavere økonomisk vekst og nådde ikke sin førkrigskapasitet før 1952.^{[trenger referanse]}

Se også

• Tidslinjer i andre verdenskrig

Kilder

På norsk

• Beevor, Antony: Den andre verdenskrig, Cappelen Damm 2012, ISBN 978-82-02-32861-0
• Buruma, Ian: Vekten av skyld, Press 2016, ISBN 9788232800926
• Davies, Norman: Europa i krig : 1939–1945 : ingen enkel seier, Gyldendal 2008, ISBN 978-82-05-38330-2
• Hastings, Max: Armageddon : kampen om Tyskland 1944-45, Historie & kultur 2008, ISBN 9788292870075
• Hastings, Max: Helvete brøt løs : verden i krig 1939-1945, Font forlag 2012, ISBN 978-82-8169-210-7
• Hobson, Rolf: Europeisk politisk historie 1750–1950, Cappelen Damm Akademisk, Oslo 2015, ISBN 978-82-02-24316-6
• Høiback, Harald: Krigføring - hvordan kriger planlegges, utføres og vinnes (J.M. Stenersens forlag), 2023 ISBN 9788272018152
• Kersaudy, François: Kappløpet om Norge, Grøndahl, Oslo 1990, ISBN 8250417542 (e-bok fra NB)
• Kershaw, Ian: Skjebnevalg : ti beslutninger som endret verden, 1940–1941, Historie & kultur 2009, ISBN 978-82-92870-17-4
• Roberts, Andrew: Krigens storm : historien om andre verdenskrig sett med nye øyne, Cappelen Damm 2010, ISBN 978-82-02-27666-9
• Simons, Gerald: Seier i Europa, Gyldendal 1982, ISBN 8205132577 (e-bok fra NB)
• Thuesen, Nils Petter: Den andre verdenskrig : fra dag til dag, Historie & kultur, 2014, ISBN 978-82-92870-94-5

På engelsk

• Bell, P. M. H, Twelve Turning Points of the Second World War, Yale University Press, 2011, ISBN 978-0-300-18770-0
• Benz, Wolfgang: A Concise History of the Third Reich, University of California Press, 2006, ISBN 978-0-52025383-4
• Evans, Richard J. The Third Reich in Power, 1933–1939, Penguin, 2006, ISBN 978-0-141-00976-6
• Glantz, David M. og House, Jonathan M., When Titans Clashed, University Press of Kansas, 2015, ISBN 978-0-7006-2121-7
• Kershaw, Ian (2015), To Hell And Back, Penguin, ISBN 978-0-141-98043-0
• Mawdsley, Evan (sjefsredaktør) The Cambridge History of the Second World War
  • Ferris, John og Mawdsley, Evan (red.) The Cambridge History of the Second World War, bind 1, 2017, ISBN 978-1-108-40638-3
  • Bosworth, Richard J. B. og Maiolo, Joseph A. (red.) The Cambridge History of the Second World War, bind 2, 2017, ISBN 978-1-108-40640-6
  • Geyer, Michael og Tootze, Adam (red.) The Cambridge History of the Second World War, bind 3, 2017, ISBN 978-1-108-40641-3
• Overy, Richard, Why the Allies Won, London 1995, ISBN 0-224-04172-X
• Overy, Richard, The Bombing War, Europe 1939–1945, Penguin, 2014 ISBN 978-0-141-00321-4
• Overy, Richard, Blood and Ruins: The Last Imperial War, 1931–1945, 2021, Viking, ISBN 978-0670025169
• Weinberg, Gerhard L.: A World at Arms; A Global History of World War II, Cambridge University Press, 1994, ISBN 0-521-55879-4

Eksterne lenker

• (en) World War II – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) World War II – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (engelsk) BBCs sider om andre verdenskrig