Åpne hovedmenyen

Den allierte okkupasjonen av Tyskland

etter andre verdenskrig

Etter at de allierte hadde nedkjempet Nazi-Tyskland under andre verdenskrig ble landet delt inn i fire okkupasjonssoner. Storbritannia, USA, Frankrike og Sovjetunionen hadde kontroll over hver sin okkupasjonssone. Oppdelingen av landet ble ratifisert under Potsdamkonferansen (17. juli til 2. august 1945). Høsten 1944 hadde USA, Storbritannia og Sovjetunionen (uten Frankrike) blitt enige om oppdelingen av okkupasjonssonene ved London-protokollen. De tyske områdene øst for Oder-Neisse-linjen ble annektert av Polen, mens Østpreussen ble delt mellom Polen og Sovjetunionen der Polen annekterte den sørlige delen og Sovjetunionen den nordlige. Disse territoriale endringene bidro til at Polen ble forflyttet vestover. I løpet av de siste ukene av andre verdenskrig hadde amerikanske styrker klart å avansere forbi den avtalte grensen for de fremtidige okkupasjonssonene. Amerikanerne hadde kontroll over områdene de hadde inntatt som var tildelt den sovjetisk sonen i 2 måneder før de trakk seg ut i juli 1945.[1]

Deutsches Reich
Det tyske riket
Militær okkupasjon under USA, Storbritannia, Frankrike og Sovjetunionen
Flag of Germany (1935–1945).svg
1945 – 1949 Flag of Germany.svg
 
Flag of East Germany.svg

Flagget til Tyskland

Flagg

Plasseringa til Tyskland
Hovedstad Berlin (de jure)
Frankfurt am Main (amerikansk sone)
Bad Oeynhausen (britisk sone)
Baden-Baden (fransk sone)
Øst-Berlin (sovjetisk sone)
Styreform Militær okkupasjon
Guvernør Bernard Law Montgomery (britisk sone)
Jean de Lattre de Tassigny (fransk sone)
Dwight D. Eisenhower (amerikansk sone)
Georgij Zjukov (sovjetisk sone)
Historisk periode Den kalde krig
 - Den tyske kapitulasjon 8. mai 1945 1945
 - Det allierte kontrollrådet 5. juli 1945
 - Vest-Tyskland 23. mai 1949
 - Øst-Tyskland 7. oktober 1949
 - Opphørte 1949
I dag en del av Tyskland Tyskland

Den allierte militære okkupasjonen ble formelt avsluttet med opprettelsen av de to tyske statene i 1949. Grunnloven for forbundsrepublikken (Vest-Tyskland) ble erklært 23. mai 1949 og DDR ble erklært 7. oktober 1949.[2] I Vest-Tyskland ble i 1949 den militære ledelsen erstattet av en sivil høykommissær med sete i Bonn.

Okkupasjonsmaktene hadde etter 1949 fortsatt kontroll over sikkerhetspolitikk, utenrikspolitikk og utenrikshandel, gjennom okkupasjonsstatuttet.[3] Okkupasjonsstatuttet ble opphevet ved inngåelsen av Parisavtalene av 1954. Okkupasjonen var endelig over 5. mai 1955 da «generalavtalen» (engelsk: General Treaty, tysk: Deutschlandvertrag eller Vertrag über die Beziehungen zwischen der Bundesrepublik Deutschland und den Drei Mächten) trådte i kraft. Unntaket var Berlin der den allierte okkupasjon ble avsluttet i 1990 med To-pluss-fire-avtalen.

Okkupasjonsorganisasjonen besto til 1954. Det ble bygget opp en egen vesttysk grensevaktstyrke tidlig på 1950-tallet, under ledelse av Theodor Blank (Blank-kontoret). Grensevaktene besto til dels av offiserer og befal med erfaring fra andre verdenskrig. Et eget vesttysk forsvar, Bundeswehr, ble opprettet 12. november 1955 med personell blant annet fra grensevaktestyrken.[4] Da vestmaktene i 1955 ga Forbundsrepublikken utenrikspolitisk suverenitet tok de forbehold for Berlins spesielle status. Tilsvarende tok Sovjetunionen forbehold da DDR fikk suverenitet i 1955. Berlins status forble da som i avtalene fra 1945.[2]

Saarland hadde fra 1947 vært et republikk i union med Frankrike, og sluttet seg i 1957 til Forbundsrepublikken. I 1955 overtok DDR fra Sovjetunionen kontrollen med sivil trafikk over DDRs grenser og sonegrensen i og rundt Berlin samt langs forbindelsesveiene mellom Vest-Tyskland og Vest-Berlin. Kontroll med militær trafikk til og fra Vest-Berlin skulle utføres av sovjetiske styrker.[5]

BakgrunnRediger

Teherankonferansen i 1943 ble det skissert planer for okkupasjon og oppdeling av Tyskland i soner etter krigen. Clement Attlee ledet en kommisjon (Rådgivende kommisjon for Europa) som planla hva som skulle skje etter en tysk kapitulasjon. Detaljerte planer for Tyskland etter en fremtidig kapitulasjon ble utarbeidet i London av USAs og Sovjetunionens ambassadører sammen med det britiske utenriksdepartementet. I London-protokollen av 12. september og 14. november 1944 fastsatte Storbritannia, USA og Sovjetunionen okkupasjonen av Tyskland etter krigen basert på forslag fra Attlees kommisjon. Protokollens først punkt fastslo: «Tyskland innenfor de grensene som bestod den 31. desember 1937, skal deles i tre soner, som stormaktene okkuperer og i særområdet Berlin som blir stil under de tre makters okkupasjonsmyndighet.» Protokollen fastslo i punkt 5 at Berlin skulle administreres av en fellesalliert myndighet bestående av offiserer fra hver av de tre stormaktene. Under Jaltakonferansen i februar 1945 ble Frankrike inkludert blant okkupasjonsmaktene og ble tildelt en sone opprinnelig tiltenkt britisk og amerikansk okkupasjon. I juni 1945 ble de fire enige om at alle fire skulle ha rett til å stasjonere styrker i Berlin, men det ble forble et stridsspørsmål om vestmaktene skulle ha fri adkomst gjennom sovjetisk sone til Berlin. Den politiske kontrollen over Tyskland ble videre fastlagt i Berlinerklæringen (1945) av 5. juni og i Potsdamavtalen av 2. august 1945.[2][5] Ved Berlinerklæringen overtok de allierte den øverste myndighet i Tyskland.[5][6]

I september 1944 skisserte Morgenthau en plan for oppdeling og avmilitarisering av Tyskland etter krigen.

Forberedelsen til okkupasjon ble blant annet gjort av USAs Office of Strategic Services (senere kjent som CIA). Arbeidet involverte blant annet eksiltyskere som Hajo Holborn.[7]

Under alliert fremrykking i Tyskland våren 1945 ble okkupasjonsplanen fra 1944 i hovedtrekk fulgt. På kapitulasjonstidspunktet hadde britiske og amerikanske styrker erobret 1/3 av det som var tiltenkt sovjetisk okkupasjon, mens hele Berlin ble okkupert av sovjetiske styrker. Etter korrespondanse mellom Truman og Stalin trakk amerikanske styrker seg i løpet av sommeren 1945 tilbake til områdene som var avtalt.[5] Churchill gjorde motvillig samme avtale for britiske styrker. Britiske og amerikanske styrker skulle ha fri adgang til Berlin i luften, på vei eller på jernbane gjennom sovjetisk sone.[6]

Da Tyskland kapitulerte 7. og 8. mai 1945 opphørte Tyskland i praksis å eksistere som selvstendig stat, og de fire okkupasjonsmaktene overtok ledelsen av landet.[8] For denne ledelsen gjaldt det to grunnprinsipper: hver av de øverstkommanderende, Eisenhower, Montgomery, Zjukov og Tassigny var innenfor sitt lands okkupasjonssone, kun ansvarlig overfor sine egne regjeringer. I saker som gjaldt hele Tyskland opptrådte de fire som et kollektivt beslutningsorgan, det allierte kontrollrådet. Beslutningene i rådet måtte treffes enstemmig.[9] En rekke beslutninger om skatter ble truffet i enstemmige vedtak i kontrollrådet.[10]

Territorier annektert av Tyskland 1938-1945Rediger

Alle territorier annektert av Østerrike og Tsjekkoslovakia før krigen ble returnert. Memelland som ble annektert fra Litauen før krigen ble annektert av Sovjetunionen under den administrative enheten Litauen SSR. Alle områder som Tyskland annekterte under krigen fra Frankrike, Belgia, Luxembourg, Polen og Jugoslavia ble returnert til sine respektive stater.

OkkupasjonssonerRediger

Den amerikanske sonenRediger

Den amerikanske sonen bestod av Bayern og Hessen i Sør-Tyskland og de nordlige delene av dagens delstat Baden-Württemberg. Havnebyene Bremen og Bremerhaven ved nordsjøen ble også satt under amerikansk kontroll. Hovedkvarteret til den amerikanske militæradministrasjonen holdt til i Poelzig-bygningen i Frankfurt am Main. I løpet av sommeren 1945 ble mange av de amerikanske soldatene som var i Tyskland og resten av Europa sendt tilbake til USA, der mange av dem ble sendt videre til krigen i Stillehavet.

Den britiske sonenRediger

I den siste uken av krigen inntok den britiske hæren områder som skulle være en del av den sovjetiske okkupasjonssonen. I liket med USA trakk Storbritannia seg ut av disse områdene i juli 1945. Kontrollkommisjonen for Tyskland - britisk element (CCG/BE) ga noen av sine områder til den sovjetiske sonen. Amt Neuhaus i provinsen Hannover og noen enklaver og utkant områder av Fristaten Braunschweig. Det foregikk også forveksling av landområder mellom britisk kontrollerte Holstein og sovjetisk kontrollerte Mecklenburg under Barber-Lyashchenko avtalen.

Innad i den britiske sonen omorganiserte kontroll kommisjonen den geografiske inndelingen til flere tyske delstater. Schleswig-Holstein ble i 1946 skapt ut av Provinsen Schleswig-Holstein, mens Niedersachsen ble opprettet etter en sammenslåing av Fristaten Braunschweig, Fristaten Oldenburg, Fristaten Schaumburg-Lippe og provinsen Hannover i 1946. Samme år ble Nordrhein-Westfalen skapt etter en sammenslåing av Fristaten Lippe, Provinsen Westfalen og den nordlige delen av Provinsen Rhinland. I 1947 ble den tyske byen og delstaten Bremen en enklave av den amerikanske sonen i den britiske.

Norge bidro med vel 4000 soldater i Tysklandsbrigaden under britisk kommando. Brigaden var først stasjonert i Hannover, senere i Schleswig-Holstein. Den norsk brigaden ble trukket ut i 1953. Danmark bidro med en tilsvarende styrke til den britiske okkupasjonen.[4]

Den franske sonenRediger

Den franske sonen bestod av to nesten sammenhengende soner i det vestlige Tyskland langs den franske grensen. Sonene møttes bare på et punkt langs elven Rhinen. Saarland var til å begynne med en del av den franske okkupasjonssonen. I begynnelsen av 1946 satte Frankrike gruvene i Saarland under tvangsadministrasjon, og mot slutten av året ble hele Saarland omfattet av en tollsone adskilt fra resten av den franske sonen.[11] Den franske sonen avga flere ganger på slutten av 1940-tallet mindre landområder til Saarland. Den tyske enklaven til Sveits, Büsingen am Hochrhein ble administrert av den franske sonen. Den sveitsiske regjeringen gikk med på at et mindre antall franske tropper kunne passere gjennom landet for å opprettholde lov og orden i Büsingen.

SaarlandRediger

Utdypende artikkel: Saarland (1947–1956)

Saarland ble i 1947 utskilt fra den franske sonen, og etablert som en autonom republikk under Frankrike. Etter en folkeavstemningen i 1955 ble Saarland om innlemmet i Forbundrepublikken Tyskland som den tiende delstat.

Den sovjetiske sonenRediger

Utdypende artikkel: Sowjetische Besatzungszone

Den sovjetiske sonen inkorporerte de tyske delstatene Sachsen-Anhalt, Mecklenburg-Vorpommern, Thüringen, Sachsen, og Brandenburg. Den sovjetiske militæradministrasjonen i Tyskland var lokalisert i Karlshorst i bydelen Lichtenberg i Berlin.

Mindre sonerRediger

Den belgiske sone

Den belgiske okkupasjonssonen var en del av den britiske sonen, og okkuperte det tyske området ved den belgiske grensen inkludert Köln.[12] Til å begynne med var de underlagt britisk kommando, men fra 1946 fikk belgierne autonomi. De belgiske styrkene i Tyskland bestod av soldater fra de frie belgiske styrker og Brigade Piron og var kommandert av Jean-Baptiste Piron.

Den luxembourgske sonen

Fra november 1945 ble Luxembourg tildelt et område i den franske sonen. Luxembourg hadde tropper stasjonert i Bitburg og Saarburg. De siste luxembourgske troppene forlot Tyskland i 1955.[13]

BerlinRediger

Berlin ble i utgangspunktet administrert i fellesskap av Det allierte kontrollrådet og de fire okkupasjonsmaktene hadde ansvar for hver sin sektor av byen. De tre vestlige okkupasjonsmaktene regnet ikke Berlin som del av den sovjetisk okkupasjonssonen.[2] Et alliert organ (kommandantura) sammensatt av kommandanter for de fire sektorene skulle sammen lede administrasjonen av Berlin. Fra 7. juli 1945 gikk formannskapet i kommandanturaen på omgang mellom de fire etter en 15 dagers turnus. Innenfor de 15 dagene var formannen øverste militære sjef for Berlin[5]

Umiddelbart etter seieren i slaget om Berlin 2. mai okkuperte Sovjetunionen hele byen.[14] De tre vestlige sektorene ble overlevert til amerikanske og britiske styrker i juli 1945. De franske styrkene besatte sin sektor senere. Berlin forble okkupert og delt til gjenforeningen i 1990.[15] Generalene Sjukov, Weeks og Clay ble 29. juni 1945 enige om at vestmaktene skulle bruke visse veier, jernbaner og luftkorridorer gjennom den sovjetiske sonen til Berlin. Det ble ikke utarbeidet noen protokoll fra møtet. Avtalen innebar at flytrafikken skulle foregå uten kontroll fra sovjetisk side, mens landtrafikken kunne kontrolleres av sovjetiske myndigheter.[5] Forbundsdagen vedtok i 1957 at Berlin var republikkens hovedstad (den vesttyske sentralmyndighetene fortsatte å ha sete i Bonn). Forfatningsdomstolen i Karlsruhe vedtok i 1957 at Vest-Berlin skulle betraktes som en av de vesttyske delstatene. Vestmaktene godtok ikke denne dommen og holdt fast ved Berlins spesielle status.[2]

I 1958 foreslo Krustsjov en fredskonferanse med alle 52 land som hadde vært på alliert side under krigen. Hvert av disse skulle ifølge forslaget inngå en fredstraktat med hvert av de to Tyskland. Forslaget innebar også at Berlin skulle bli en avmilitarisert fristat og at den allierte okkupasjonen skulle avsluttes. Vestmaktene avviste forslaget blant annet fordi DDR da ville bli anerkjent som stat og fordi DDR ville få kontroll med all adkomst til Berlin.[2]

DDR bygget i 1961 en 43 km lang mur, Berlinmuren, som delte byen i to til 1989. Berlin forble okkupert av de allierte til Tysklands gjenforening i 1990. De siste allierte styrkene forlot Berlin i 1994.[16][17]

AdministrasjonRediger

Den opprinnelige planen var å styre det okkuperte Tyskland som en enhet under Det allierte kontrollrådet med sete i Berlin. Samarbeidet i mellom de allierte og i kontrollrådet ble vanskelig i 1947 og brøt etter hvert sammen.[5] De tre vestmaktene besluttet på møte i London i februar/mars 1948 en økonomisk sammenslutning av de tre vestlige sonene og å legge til rette for en demokratisk stat. Sovjetunionen deltok ikke på møtet.[5] Rådet hadde sitt siste møte 20. mars 1948. Den britiske og amerikanske sonen ble fra 1. januar 1947 administrert som ett område (den såkalte bisonen med hovedkvarter i Frankfurt am Main[3]), og 1. juni 1948 sluttet den franske sonen seg til. I de tre vestlige sonene ble den gamle riksmarken erstattet av en ny pengeenhet 20. juni 1948, 23. juni ble den nye marken innført også i Vest-Berlin og 24. juni iverksatte sovjetiske militære Berlinblokaden.[18] Den britiske-amerikanske dobbelsonen hadde i Frankfurt (fra mai 1947) en representativ forsamling med utsendinger fra delstatene.[3] Formelt og i utgangspunktet var Frankfurt-forsamlingen bare et næringsråd som skulle ta stilling til økonomiske spørsmål.[19] Den vestlige sonen ble delt inn i elleve delstater (tysk: Länder) hvorav noen hadde forhistorie som stat. For eksempel ble Nordrhein-Westfalen etablert omkring industriområdet Ruhr. Baden og Württemberg ble i 1951 slått sammen med Hohenzollern til Baden-Württemberg, mens byene Hamburg og Bremen fikk status som delstater. I 1946-1947 ble det gjennomført valg til landdag og regjering i disse delstatene. Delstatenes organer fikk vide fullmakter særlig innenfor skole, samt innenfor sosialvesen, strafferett og økonomi. De to store partiblokkene SPD og CDU/CSU ble etablert i denne fasen.[20]

Den sivile administrasjonen lokalt ble kort etter krigen overtatt av lokale myndigheter med tyske representanter under militær kontroll. Politiske partier begynte også sin virksomhet. Under krisen i forbindelse med Berlinblokaden sendte de vesttyske delstatene (Länder) representanter til Bonn for å utarbeide grunnlaget for en vesttysk stat. Representantene ble samlet i et parlamentarisk råd med Konrad Adenauer som formann.[2] I Berlin ble det opprettet en byforsamling og en byadministrasjon med «regjerende borgermester», og det ble gjennomført lokalvalg til byforsamlingen i oktober 1946.[5] Vest-Berlin ble styrt av en overborgermester, en borgermester og elleve senatorer. Vest-Berlin fikk sin egen forfatning i 1950 med en folkevalgt forsamling (senat eller Abgeordnetenhaus) med 137 representanter. Senatet utpekte utsendinger til Forbundsdagen i Bonn med talerett men uten stemmerett.[2] Etter det første valget til Forbundsdagen i august 1949 ble forbundsrepublikkens sentrale organer konstituert. De allierte representert ved høykommisjonen i Bonn trappet etter hvert ned sine inngrep i tysk politikk.[3]

Etablering av to staterRediger

Utdypende artikkel: Frankfurtdokumentene

I 1948 var det tydelige samarbeidsproblemer mellom Sovjetunionen og de tre vestlige okkupasjonsmaktene. Lokalt og regionalt var den sivile administrasjonen allerede ivaretatt av tyskerne selv, men de fire okkupasjonsmaktene kunne ikke enes hvordan et samlet Tyskland skulle se ut. De tre vestlige maktene arrangerte da en konferanse for å utarbeide en ny grunnlov for landet.[21] I juni 1948 ble markedene i vest avregulert og det bli fri prissetting, samtidig ble D-mark innført som valuta i vest og Ostmark i øst. Vestmaktene ga gjennom Frankfurtdokumentene delstatene i vest fullmakt til å arbeide med en grunnlov. Grensene mellom de tre vestlige sonene ble åpnet 18. august 1948 og passkontrollen fjernet.[22](s32-36) I den østlige sonen ble det også arbeidet med en grunnlov og Moskva presset på for at den skulle legge til grunn et samlet Tyskland. I 1949 var Vest-Tysklands Grundgesetz klar.[21] Det ble avholdt frie valg i vest i august 1949 og Konrad Adenauer ble forbundskansler, Theodor Heuss ble forbundspresident. Få dager etter den vesttyske var den østtyske grunnloven klar. Den tyske demokratiske republikk (tysk: Deutsche Demokratische Republik, DDR) ble opprettet den 7. oktober 1949.[22]

Etter 1949 anså Sovjetunionen at Tyskland var delt i to suveren stater. Sovjetunionen respekterte samtidig avtalen med vestmaktene om at Berlin var en egen sone administrert av de fire allierte i fellesskap. De tre vestmaktene betraktet ikke Tyskland som delt i to suverene stater og regnet Forbundsrepublikkens regjering som den eneste lovlige tyske regjering. Vestmaktene kunne derfor ikke forholde seg til DDR som en stat med en regjering og holdt i stedet Sovjetunionen ansvarlig for den østlige okkupasjonssonen. Vestmaktene aksepterte heller ikke at Vest-Berlin ble gjort til en delstat (Land) av Vest-Tyskland og fortsatte okkupasjonen av Berlin til 1990.[6][23][24]

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ What Is to Be Done? Time, July 9, 1945
  2. ^ a b c d e f g h Det femdelte Tyskland. Oslo: Gyldendal. 1971. ISBN 8205000417. 
  3. ^ a b c d Brandt, Willy (1913-1992) (1954). Tyskland under Adenauer: (Den tyske forbundsrepublikken). Oslo: Aschehoug. 
  4. ^ a b Rolstad, Leif C. (1983). Tysklandsbrigaden: redskap for Hærens faglige gjenreisning. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203111432. 
  5. ^ a b c d e f g h i Vibe, Kjeld (1962). Berlin-spørsmålet. Bergen: Chr. Michelsens institutt. 
  6. ^ a b c Simpson, J. L. (1957). Berlin: Allied rights and responsibilities in the divided city. International & Comparative Law Quarterly, 6(1), 83-102.
  7. ^ Padilla, Arthur (2005). Portraits in Leadership: Six Extraordinary University Presidents. Westport, CT: American Council on Education/Praeger. ISBN 0-275-98490-7. 
  8. ^ Wolfgang Benz (13. juli 2005). «Errichtung der Besatzungsherrschaft». Bundeszentrale für politische Bildung. Besøkt 24. juni 2015. 
  9. ^ «Aliierte Besatzung». LEMO. Besøkt 24. juni 2015. 
  10. ^ «Deutschland als Ganzes». verfassungen.de. Besøkt 24. juni 2015. 
  11. ^ «1945: Das Saarland wird französisch | bpb». www.bpb.de (tysk). Bundeszentrale für politische Bildung. Besøkt 31. desember 2017. «Die französische Regierung verfolgte das Ziel, das Saarland wirtschaftlich und währungspolitisch an Frankreich anzuschließen. Anfang 1946 stellte Frankreich die Saarbergwerke unter Zwangsverwaltung und trennte Ende des Jahres das Saargebiet durch eine Zollgrenze von der übrigen französischen Besatzungszone.» 
  12. ^ Brüll, Christoph. Entre ressentiment et ré-éducation, L’Armée belge d’Occupation et les Allemands, 1945-1952 (PDF). CEGES-SOMA. 
  13. ^ «L'Armée luxembourgeoise après la libération (1944-1967)». Armée.lu. Arkivert fra originalen 30. juli 2013. Besøkt 6. juli 2013. 
  14. ^ Beevor, Antony (2002): Berlin: The Downfall 1945, Viking-Penguin Books, ISBN 978-0-670-03041-5
  15. ^ Philip Broadbent and Sabine Hake, eds. Berlin: Divided City, 1945-1989 (Berghahn Books; 2010)
  16. ^ WALSH, MARY WILLIAMS (9. september 1994). «Berlin Bids Farewell to Allied Troops as 49-Year Presence Ends : Europe: American, British and French forces came as conquerors and grew to be seen as protectors.». Los Angeles Times (engelsk). ISSN 0458-3035. Besøkt 27. mai 2018. 
  17. ^ Grathwol, R. P., & Moorhus, D. M. (1995). American Forces in Berlin: Cold War Outpost, 1945-1994. DIANE Publishing.
  18. ^ Kristensen, Fredrik (1963). Muren, Tyskland og vi. Oslo: Ny Dag. 
  19. ^ Bjøl, Erling (1984). Duellen uten ende: verdenshistorien etter 1945. Oslo: Den norske bokklubben. ISBN 8252511759. 
  20. ^ Bjøl, Erling (1974). Menneskenes liv og historie: verdenshistorien etter 1945. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202027322. 
  21. ^ a b Markovitz, I. (2007). Constitution making after National Catastrophes: Germany in 1949 and 1990. William & Mary Law Review, 49, 1307.
  22. ^ a b Weber, J. (2004). Germany, 1945-1990: a parallel history. Central European University Press.
  23. ^ WALSH, MARY WILLIAMS (9. september 1994). «Berlin Bids Farewell to Allied Troops as 49-Year Presence Ends : Europe: American, British and French forces came as conquerors and grew to be seen as protectors.». Los Angeles Times (engelsk). ISSN 0458-3035. Besøkt 27. mai 2018. 
  24. ^ Grathwol, R. P., & Moorhus, D. M. (1995). American Forces in Berlin: Cold War Outpost, 1945-1994. DIANE Publishing.

Eksterne lenkerRediger