Åpne hovedmenyen

Saarland (1947–1956)

autonom republikk

Saarland ble etter andre verdenskrig først okkupert av amerikanske tropper, men allerede høsten 1945 del av den franske okkupasjonssonen. I oktober 1946 ble området adskilt fra resten av sonen som et eget tollområde. En folkevalgt forsamling vedtok i 1947 egen forfatning for Saarland, og i perioden 1947–1956 eksisterte det som en autonom republikk.

Saarland
Merchant flag of Germany (1946–1949).svg
1947 – 1956 Flag of Germany.svg
Flagg Våpen
Flagg Våpen
Plasseringa til Saarland
Hovedstad Saarbrücken
Styreform Republikk
Historie
 - Grunnlagt 1947
 - Opphørte 1956
I dag en del av Tyskland

Republikken var del av Frankrikes økonomiske system, og sto under kontroll- og instruksjonsmyndighet av den franske høykommissær. Borgerne var uten fullstendig presse- og ytringsfrihet. Partier og aviser som talte for en gjenforening med Tyskland, var forbudt.

Parisavtalene forutsatte at Saarland skulle styres av Den vesteuropeiske union. I en folkeavstemningen i 1955, ble denne styreformen forkastet med mer enn to tredjedels flertall. Resultatet ble tolket som et ønske om innlemmelse i Forbundrepublikken Tyskland, og i 1957 ble Saarland Tysklands tiende delstat.

Okkupasjonssone og tollgrenseRediger

Saarland ble etter avslutningen av andre verdenskrig i mai 1945, befridd av amerikanske tropper. De allierte opprettet ved Berlin-erklæringen i juni 1945 fire okkupasjonssoner, og Saarland ble en del av den franske okkupasjonssonen. I august 1945 overtok en fransk militærregjering styret av den tidligere tyske delstaten. Mot slutten av 1946 trakk Frankrike opp en tollgrense, som skilte Saarland fra resten av den franske sonen.[1]

Forfatningen fra 1947Rediger

 
Saarlandsk (saaländisch, sarrois) identitetskort.
 
Saarlanske franc.

I 1947 vedtok en folkevalgt forsamling en egen forfatning for Saarland, og dermed ble regimet til den franske militærregjering avsluttet.[2] Forfatningen understreket blant annet Saarlands autonomi, tilknytningen til Frankrikes økonomi og den franske høykommissærs kontroll- og instruksrett over området. Saarland hadde egen landdag. Den franske franc ble innført som valuta. Saarland fikk et eget flagg, og borgerne fikk saarlandsk statsborgerskap, kalt «sarrois».[1][3][4]

I juridiske diskusjoner har det vært uenighet om det var naturlig å karakterisere Saarland som et protektorat under Frankrike. Et slikt uttrykk inneholder forfatningen uansett ikke.[5][2]

Økonomisk fremgang og politisk sensurRediger

Den franske franc var så lenge republikken varte, en stabil valuta. Saarland opplevde økonomisk fremgang, på et tidspunkt som lå forut for Tysklands såkalte Wirtschaftswunder. Det ble blant annet grunnlagt et universitet, og bygget nytt nasjonalteater. Den saarlandske befolkning kunne takket være franske bevilgninger nyte godt av sosialbidrag som var langt bedre enn i Tyskland.[6]

Befolkningens politiske frihet var imidlertid begrenset. Det fantes ingen politiske partier, og ingen menings- eller pressefrihet. Presse eller partier som talte for en nærmere tilknytning til Tyskland, var forbudt.[1]

Folkeavstemningen i 1955Rediger

BakgrunnRediger

Situasjonen i Saarland ble en belastning for forholdet mellom Tyskland og Frankrike, som begge strevet for å finne frem til forsoning etter andre verdenskrig. Frankrike ville ikke gi slipp på dette rike industriområdet, og vurderte å annektere det. Den tyske regjeringen vegret seg mot en endelig beslutning.[4]

I Parisavtalene fra 1955, ble det avtalt et eget saarstatutt, som endelig skulle avgjøres av en folkeavstemning. Forslaget kom opprinnelig fra Frankrikes utenriksminister Robert Schumann.[4] Saarland skulle etter statuttet ligge under Den vesteuropeiske union.[7]

Ideen om internasjonal administrasjon i området var ikke ny. Det noe mindre Saargebiet, som imidlertid lå innenfor grensene til det senere Saarland, ble etter Versaillestraktaten fra 1919, lagt under Folkeforbundet.[8] Etter en folkeavstemning i 1935 ble den internasjonale status opphevet og Saarland tilbakeført til Tyskland. Under avstemningen gikk 90,7 % for en gjenforening med Tyskland, mens 8,8 % stemte for status quo. Mindretallet var den gangen sosialister og kommunister, men også medlemmer av Zentrum. Historikeren Henning Köhler antar at deres motivasjon for å stemme nei, ikke var motstand mot gjenforening med Tyskland, men gjenforening med det nasjonalsosialistiske regimet som da eksisterte.[9]

Valgkamp og diskusjonen i utlandetRediger

 
Johannes Hoffmann (passbilde) var statsminister i den autonome republikken Saarland.

Tre måneder før folkeavstemningen 23. oktober 1955, ble de tyske partiene igjen tillatt, og sensuren opphevet.[10]

Tysklands daværende kansler Konrad Adenauer som hadde underskrevet Parisavtalene, gikk inn for stadfestelse av statuttet.[11] I Tyskland møtte han motstand både fra SPD og FDP, men i også egne rekker. Jakob Kaiser, i samme parti som Adenauer og minister for indretyske forhold, bevilget penger til den tyske opposisjonen i Saarland.

Saarlands statsminister Johannes Hoffmann ledet kampen for saarstatuttet. Konrad Adenauer ble i valgplakater beskyldt for brodermord med følgende tekster: «Kain, hvor er din broder Abel - Adenauer, hvor er Saar?» (Kain, wo ist dein Bruder Abel? – Adenauer, wo ist die Saar?). Organisasjonen Heimatbundes som var ledet av Heinrich Schneider, talte for gjenforening med Tyskland. Adenauer gjentok ofte opplysningen om at Schneider var tidligere medlem av NSDAP.[12] Schneider ble medlem av partiet i 1931, men i 1937 ekskludert for sin støtte til forfulgte.[12][4]

Aftenposten mente at et nei ville medføre at de tyske aviser igjen ville bli forbudt. Ved å si nei til statuttet ville saarlenderne ifølge avisen samtidig si nei til de demokratiske rettighetene statuttet ga dem.[13]Disse rettighetene omfattet ikke retten til å tale for retten til gjenforening med Tyskland.[1] Frankfurter Allgemeine Zeitung i Frankfurt mente derimot at et nei ikke kunne runge høyt nok.[14]

ValgresultatRediger

Valgdeltakelsen under folkeavstemningen var 97,5 %, og statuttet ble forkastet av et flertall på 67,7 %.[15]Avstemningen ble tolket som et ønske fra befolkningen om innlemming i Forbundsrepublikken Tyskland.[15]

Stemmer %
Ja 201.973 32,29
Nei 423.434 67,71
ugyldige/blanke 15.725
Sum 641.132 100
Registrerte velgere/valgdeltakelse 662.849 97,55
Kilde:[16]

«Den lille gjenforeningen»Rediger

I en avtale inngått våren 1956 i Luxembourg, ble Tyskland og Frankrike enige om at Saarland fra 1. januar 1957 skulle være del av Tyskland.[1] Sammenslåingen ble i samtiden kalt «kleine Wiedervereinigung» (lille gjenforening).[17] Tyskland betalte kompensasjon for Saarland ved at landet finansierte kanaliseringen av Mosel. Dette skulle lette transportkostnadene og dermed gjøre tysk kull billigere i Frankrike.[18]

Delstaten Saarland ble værende i fransk tollområde til 6. juli 1959, og Deutsche Mark avløste da den franske franc.[19]

Politisk betydningRediger

Aftenposten kommenterte valgresultatet med at Europa-tanken hadde måttet vike for «saarlendernes nasjonalisme» og «tyskdom».[20] Tim Greve har vist til at den senere etterkrigstidens økonomiske integrasjonsprosess i Europa, førte til at Saarlands tidligere problemer knyttet til tysk-fransk rivalisering, mistet sin aktualitet.[21]

SportRediger

Den autonome staten Saarland var representert med egne landslag i internasjonal idrett. Således deltok for eksempel Saarlands herrelandslag i fotball, under ledelse av treneren Helmut Schön, i kvalifiseringen til VM i fotball 1954, i samme gruppe som Tyskland og Norge.[22] Saarland var deltaker under sommer-OL 1952, men vant ingen medaljer.[23]

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e Bildung, Bundeszentrale für politische. «1945: Das Saarland wird französisch | bpb». www.bpb.de (tysk). Besøkt 28. desember 2017. 
  2. ^ a b «Verfassung des Saarlandes». archiv.jura.uni-saarland.de. Besøkt 29. desember 2017. «Das Saarland ist ein autonom, demokratisch und sozial geordnetes Land und wirtschaftlich an Frankreich angeschlossen.» 
  3. ^ «Das Saarland nach 1945». Der Landtag des Saarlandes. Arkivert fra originalen 1. september 2018. Besøkt 28. desember 2017. «Das Saarland ist ein autonom, demokratisch und sozial geordnetes Land und wirtschaftlich an Frankreich angeschlossen. Verfassung des Saarlandes vom 15. Dezember 1947» 
  4. ^ a b c d Redmann, Karsten (12. mai 2009). «Zeitgeschichte: Heim ins Reich». Die Zeit (tysk). ISSN 0044-2070. Besøkt 30. desember 2017. 
  5. ^ «- Die Präambel macht den Unterschied». Deutschlandfunk Kultur (tysk). Besøkt 29. desember 2017. 
  6. ^ Henning, Köhler (1994). «Die Rückkehr der Saar». Adenauer. Propyläen. s. 901. ISBN 3549054440. «Denn die von Frankreich eigeführten Leistungen der Sozilpolitik, die die entsprechenden westdeutschen damals weit überstiegen, wogen für manchen schwerer.» 
  7. ^ Bildung, Bundeszentrale für politische. «60 Jahre Pariser Verträge | bpb». www.bpb.de (tysk). Besøkt 28. desember 2017. 
  8. ^ Museum, Stiftung Deutsches Historisches. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Kapitel: NS-Regime». www.dhm.de (tysk). Besøkt 31. desember 2017. 
  9. ^ Henning, Köhler (1994). «Die Rückkehr der Saar». Adenauer. Propyläen. s. 900. ISBN 3549054440. «Das war die kleine antifaschistische Minderheit gewesen, die nicht grundsätzlich die Rückkehr nach Deutschland, sondern nur die Eingliederung in das NS-Regime abgelehnt hat.» 
  10. ^ Henning, Köhler (1994). «Die Rückkehr der Saar». Adenauer. Propyläen. s. 900. ISBN 3549054440. «Das Plebiszit war auf den 23. oktober 1955 festgesetzt. Drei Monate vorher wurden die bisher verbotenen deutschen Parteien zugelassen und die Zensur aufgehoben.» 
  11. ^ Henning, Köhler (1994). «Die Rückkehr der Saar». Adenauer. Propyläen. s. 900. ISBN 3549054440. «Warum hat Adenauer so lange und so hartnäckig an der Lösung, wie sie das Saar-Statut vorsah, festgehalten?» 
  12. ^ a b Henning, Köhler (1994). «Die Rückkehr der Saar». Adenauer. Propyläen. s. 901. ISBN 3549054440. «Schneider war zwar seit 1931 Mitglied der NSDAP gewesen, sicherlich auch ein überzeugter Anhänger der Bewegung, aber 1937 wegen der Unterstützung von Verfolgten aus der Partei ausgeschlossen worden.» 
  13. ^ Ingebrigt Løberg (22. oktober 1955). «Tyskerne i Saar pisker opp stemningen». Aftenposten. «Mange saalendere vil dermed bli skuffet, for en forkastelse av avtalen vil ikke by på noe håp om tilslutning til Tyskland, slik «nei»-tilhengerne sier, men alt vil vende tilbake til det gamle. De tyske partier og de tyske aviser vil igjen bli forbudt, slik at saarlenderne har sagt «nei» til de demokratiske rettigheter som avtalen ville gitt dem.» 
  14. ^ Bjørn Heimar (22. oktober 1955). «Tyskerne i Saar pisker opp stemningen». Aftenposten. «Saarlendernes "nei" kan ikke runge høyt nok, skriver Vest-Tysklands mest innflytelsesrike avis, Frankfurter Allgemeine Zeitung.» 
  15. ^ a b Saarland. «Saarstatut und Volksabstimmung 1955 | Saarland.de». www.saarland.de (tysk). Besøkt 28. desember 2017. 
  16. ^ Freyer, Rainer. «Ergebnisse und politische Folgen der Volksbefragung». www.saar-nostalgie.de. Besøkt 31. desember 2017. 
  17. ^ «Die "kleine Wiedervereinigung". Heute vor 60 Jahren schloss sich das Saarland der Bundesrepublik an - und verließ den europäischen Pfad - Thomas Schmid». Thomas Schmid (tysk). 23. oktober 2015. Besøkt 29. desember 2017. 
  18. ^ Førland, Tor Egil (1959-) (1998). Europeisk integrasjon. Oslo: Ad notam Gyldendal. s. 50. ISBN 8241709323. 
  19. ^ Deutschland, Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Kapitel: Saarfrage». www.hdg.de (tysk). Besøkt 28. desember 2017. 
  20. ^ «Det er franskmennene, Saars statsminister Johannes Hoffmann og Europa-tanken som har lidt nederlag ved folkeavstemningen, mens seierherren først og fremst er saarlendernes nasjonalisme.» (Aftenposten, 24. oktober 1955 (Ingebrigt Løberg)).
  21. ^ Greve, Tim (22. februar 2017). «Saarland – historie». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 31. desember 2017. «Den senere etterkrigstidens økonomiske integrasjonsprosess i Europa har ført til at Saarlands tidligere problemer knyttet til tysk-fransk rivalisering har mistet sin aktualitet.» 
  22. ^ «Saar - List of International Matches and Line-Ups». www.rsssf.com. Besøkt 28. desember 2017. 
  23. ^ Freyer, Rainer. «Die Saar bei der Olympiade 1952 in Helsinki». www.saar-nostalgie.de. Besøkt 31. desember 2017.