Tysklands delstater

administrativ inndeling av Tyskland
Oversikt over delstatene
Våpen
Tysk politikk





Tysklands delstater (også kalt forbundsstater) er 16 delvis suverene stater som inngår i en forbundsstat (føderasjon). Berlin og Hamburg er bystater (Stadtstaaten). Staten Bremen består av byene Bremen og Bremerhaven. De øvrige statene kalles «flatestater» (Flächenstaaten) og er delt i distrikter og kommuner.

Den forfatningsmessige ordningen av delstatene er regulert i Tysklands grunnlov, Grundgesetz. Hver delstat har en egen forfatning, men bestemmelsene i delstatsforfatningene kan ikke fravike hovedprinsippene i Grundgesetz.

Delstatene er representert i Forbundsrådet, som holder til i det tidligere prøyssiske Herrenhaus i Berlin. Det er delstatenes regjeringer som utpeker delegatene til Forbundsrådet.

Samtlige delstater er bygget opp etter maktfordelingsprinsippet, med egne parlamenter, regjeringer og domstoler.

I tillegg til den alminnelige maktfordeling, er samfunnsmakten i Tyskland fordelt «vertikalt» mellom den føderale nasjonalstaten og delstatene. Denne vertikale maktfordeling følger det såkalte subsidaritetsprinsippet. Dette innebærer at delstatene har ansvaret for alt som ikke uttrykkelig i grunnloven er overført til det nasjonale, føderale plan. I praksis medfører dette at den føderale regjeringen styrer finans-, utenriks- og sosialpolitikken, mens blant annet utdannelses- og kulturpolitikken er delstatenes ansvar. Delstatene øver gjennom Forbundsrådet avgjørende innflytelse på EU-politikken.

Valg til delstatsparlamentene finner som hovedregel sted hvert fjerde år, i Bayern bare hvert femte. Den utøvende makten ligger hos delstatsregjeringene på de fleste områder.

Innhold

PolitikkRediger

Politisk systemRediger

Tyskland er etter grunnloven oppdelt i 16 delstater, og denne inndelingen kan i henhold til grunnlovens såkalte «evighetsklausul» (artikkel 79) ikke endres.[1][2]

Hver av delstatene har en forfatning. Den forfatningsmessige ordningen av delstatene, er regulert i Tysklands grunnlov, gjennom det såkalte «homogenitetspåbudet» i grunnlovens artikkel 28. Påbudet innebærer at delstatsforfatningene skal bygge på bestemte strukturprinsipper. De må således være republikker, og i tillegg demokratiske, sosialstater og rettsstater, slik grunnloven bestemmer innholdet av disse begrepene. Forfatningsdomstolen uttalte i 1959 at kravene til homogenitet i den forfatningsrettslige ordning av delstatene, ikke er det samme som konformitet eller uniformitet. Delstatene har således et visst spillerom i utformingen av egne forfatninger, så lenge strukturprinsippene følges.[3][4]

Dersom det oppstår vanskelige konflikter mellom de enkelte delstatene, kan Tysklands regjering med samtykke fra Forbundsrådet, tvinge en ordning i gjennom. Det har hittil (2018) ikke skjedd.[3]

Vertikal maktfordeling etter subsidaritetsprinsippetRediger

Den tyske føderalismen bygger i første rekke på en idé om en «vertikal maktfordeling». Med dette menes fordeling av makt mellom de nasjonale myndigheter og delstatsmyndighetene. Det gjelder både den utøvende, lovgivende og dømmende makt. Grunnlovens artikkel 30 innebærer at enhver myndighetskompetanse som ikke uttrykkelig er tillagt de nasjonale, føderale organer, tilligger delstatene. Fordelingen av myndighet mellom forbundsstaten og delstatene bygger således på subsidaritetsprinsippet.[5]

I praksis innebærer denne formen for maktfordeling at finans-, utenriks og sosialpolitikk styres av landets nasjonale myndigheter. Delstatene har ansvaret for blant annet utdannelse, kultur, kommunalrett, politi, boligpolitikk og plan- og bygningsvesen.[6]

Representasjon i BerlinRediger

Delstatenes regjeringer kan sende fra tre til seks representanter til Forbundsrådet, som er det andre kammeret i Tysklands parlament, i tillegg til Forbundsdagen.[7] Flere av delstatene har dessuten opprettet kontorer i hovedstaden Berlin.[8]

Delstatene og EURediger

Gjennom Forbundsrådet øver delstatene avgjørende innflytelse på Tysklands politikk overfor EU. Forbundsrådet skal medvirke når Tysklands politikk overfor EU bestemmes.[9] Delstatene kan ifølge grunnloven opprette egne kontorer (tysk: Vertretungen) i EU, og det er vedtatt en egen lov for samarbeidet om EU-politikken mellom forbundsrepublikken og delstatene.[10]

Oversikt over føderasjon og delstaterRediger

Våpen Delstat (nr i kart) Regjeringssjef Regjerings-
koalisjon
Stemmer i
Forbundsrådet
Areal (km²) Innb. (mio) Innb. pr. km² Hovedstad Flagg
  (1) Baden-Württemberg Winfried Kretschmann (De grønne) CDU, Bündnis 90/Die Grünen[11] 6 35.752 10,717 300 Stuttgart  
  (2) Bayern Horst Seehofer (CSU) CSU 6 70.549 12,444 176 München  
  (3) Berlin Michael Müller (SPD) SPD, Die Linke, Bündnis 90/Die Grünen 4 892 3,388 3.798 -  
  (4) Brandenburg Dietmar Woidke (SPD) SPD/Die Linke 4 29.478 2,568 87 Potsdam  
  (5) Bremen Carsten Sieling (SPD) SPD/Bündnis 90/Die Grünen 3 404 0,663 1.641 Bremen  
  (6) Hamburg Peter Tschentscher (SPD) SPD, Bündnis 90/Die Grünen 3 755 1,735 2.298 -  
  (7) Hessen Volker Bouffier (CDU) CDU/Bündnis 90/Die Grünen 5 21.115 6,089 288 Wiesbaden  
  (8) Mecklenburg-Vorpommern Manuela Schwesig (SPD) SPD/CDU 3 23.179 1,720 74 Schwerin  
  (9) Niedersachsen Stephan Weil (SPD) SPD/CDU[12] 6 47.620 8,001 168 Hannover  
  (10) Nordrhein-Westfalen Armin Laschet (CDU) CDU/FDP 6 34.084 18,075 530 Düsseldorf  
  (11) Rheinland-Pfalz Malu Dreyer (SPD) SPD/FDP/De grønne[13] 4 19.853 4,077[14] 205 Mainz  
  (12) Saarland Tobias Hans (CDU) CDU/SPD 3 2.569 1,056 411 Saarbrücken  
  (13) Sachsen Michael Kretschmer

(CDU)

CDU/FDP 4 18.415 4,296 233 Dresden  
  (14) Sachsen-Anhalt Reiner Haseloff (CDU) CDU/SPD/Bündnis 90/Die Grünen 4 20.446 2,494 122 Magdeburg  
  (15) Schleswig-Holstein Daniel Günther (CDU) CDU/FDP/Bündnis 90/Die Grünen 4 15.763 2,829 179 Kiel  
  (16) Thüringen Bodo Ramelow (Die Linke) Die Linke/SPD/Bündnis 90/Die Grünen 4 16.172 2,355 146 Erfurt  
  Tyskland Angela Merkel (CDU) CDU/CSU/SPD ingen 357.046 82,501 231 Berlin  

Historie etter 1945Rediger

 
Tyskland ble etter 1945 inndelt i okkupasjonssoner. Grensene skiftet noe. Tegningen viser grensene perioden 1947 til 1949: Britisk (grønn), sovjetisk (rød), amerikansk (gul) og fransk (blå). Lyseblå: Saarland, som i perioden 1947–1956 eksisterte som en autonom republikk.
 
Grensene for Forbundsrepublikken Tyskland med delstatsgrenser, i oktober 1949.
 
Delstatsgrensene etter grunnleggelsen av Baden-Württemberg i april 1952.
 
1957 til 1990 etter innlemmelsen av Saarland.
 
Grensene mellom delstatene etter Tysklands gjenforening, og en mindre endring mellom Brandenburg og Mecklenburg-Vorpommern i 1992.

Det okkuperte TysklandRediger

Tysklands delstater idag (2018) er i det vesentlige et resultat av den oppdelingen i delstater som ble gjennomført etter avslutningen av andre verdenskrig i 1945. Landet var da okkupert av Sovjetunionen, Storbritannia, USA og Frankrike.[6]

Opprettelsen av to tyske stater i 1949Rediger

Londonkonferansen i 1948 mellom Storbritannia, USA, Frankrike og Benelux-landene, konkluderte med ønsket om dannelse av en forbundsstat i de vestlige okkupasjonssonene.[15] Den sovjetiske okkupasjonssonen og senere DDR, var opprinnelig også oppdelt i delstater, tilsvarende de som hadde vært i Deutsches Reich. DDR ble imidlertid ikke videreført som en føderalstat, men som en enhetsstat, kontrollert av ett parti, SED.[16] I 1952 ble delstatene opphevet i DDR.[17]

Ved grunnleggelsen av Forbundsrepublikken Tyskland 23. mai 1949, besto landet ifølge grunnloven av tolv delstater.

  1. Baden
  2. Bayern
  3. Berlin
  4. Bremen
  5. Hamburg
  6. Hessen
  7. Niedersachsen
  8. Nordrhein-Westfalen
  9. Rheinland-Pfalz
  10. Schleswig-Holstein
  11. Württemberg-Baden
  12. Württemberg-Hohenzollern

Berlins særstillingRediger

Berlin var delt i fire okkupasjonssoner. De vestlige sonene ble gjerne samlet kalt Vest-Berlin og den del av byen som lå i den sovjetiske sonen, Øst-Berlin.

Berlin var i henhold til forbundsrepublikkens grunnlov Grundgesetz og byens egen forfatning (Verfassung von Berlin av 1. september 1950), en delstat i Forbundsrepublikken Tyskland. Dette ble også slått fast i en avgjørelse i Tysklands forfatningsdomstol 21. mai 1957. Okkupasjonsmaktene aksepterte imidlertid «inntil videre» ikke at Vest-Berlin fullt ut ble en del av Forbundsrepublikken. Berlin sendte representanter til Forbundsdagen og Forbundsrådet, men kun med rådgivende stemmerett.[18][19]

Vest-Berlin og Vest-Tyskland fikk et ensartet skattevesen og Vest-Berlin ble subsidiert med betydelige beløp hvert år.[20] Vest-Berlin hadde tette bånd til Vest-Tyskland og ble av vesttyske myndigheter og de lokale myndighetene i Vest-Berlin behandlet som en delstat. Innbyggerne i Vest-Berlin fikk vesttysk statsborgerskap og Vest-Berlin implementerte indirekte all vesttysk lovgivning [18](s91-93)[21][22][23][24]

Etableringen av Baden-Württemberg 1952Rediger

I 1952 ble delstatene Württemberg-Baden, Württemberg-Hohenzollern og Baden slått samme til Baden-Württemberg, slik at forbundsrepublikken formelt da omfattet ti delstater, når man regner med Vest-Berlin.

Innlemmelsen av Saarland i 1955, Selfkant i 1963Rediger

I 1955 ble det i Saar-området avholdt folkeavstemning som resulterte i at Saarland forlot Frankrike og ble i 1957 innlemmet i forbundsrepublikken som landets formelt sett ellevte delstat. Dette ble senere kalt «Den lille gjenforeningen».

En relativt liten utvidelse av Tysklands grenser fant sted i 1963, da kommunen Selfkant ble endelig innlemmet delstaten Nordrhein-Westfalen. Selfkant var til da holdt som pant av Nederland for krigserstatninger landet mente å ha krav på. Kommunen er Tysklands vestligste punkt.

Tysklands gjenforeningRediger

Etter Tysklands gjenforening i 1990 ble de opprinnelige østlige delstatene gjenopprettet og innlemmet i forbundsrepublikken. Det dreide seg om

  1. Brandenburg,
  2. Mecklenburg-Vorpommern,
  3. Thüringen,
  4. Sachsen og
  5. Sachsen-Anhalt.

I tillegg ble Vest- og Øst-Berlin sammenslått til en delstat. Samlet fikk Tyskland dermed 16 delstater.

Den senere utviklingRediger

Etter gjenforeningen ble de nye delstatene innlemmet i en overføringsordning mellom landets rike og fattige områder.[25] Samtidig fikk de folkerike delstatene som Nordrhein-Westfalen, Bayern og Baden-Württemberg styrket sin representasjon i Forbundsrådet.

Brandenburgs befolkning avviste i en folkeavstemning i 1996 et forslag til sammenslåing av Berlin og Brandenburg, slik delstatsregjeringene hadde foreslått. Berlins befolkning stemte for med 94,5 % av de avgitte stemmer. Valgdeltakelsen i Berlin var 47,93 % av de stemmeberettigede. I Brandenburg stemte 62,67 % av de stemmeberettigede mot forslaget. Valgdeltakelsen i Brandenburg var på 66,38 % av de stemmeberettigede.[26]

En reform i 2006 medførte et klarere skille mellom føderasjonens (Tysklands) og delstatenes lovgivningsansvar. Videre ble det vedtatt en reduksjon av andelen av Forbundsdagens lovgivning som krever Forbundsrådets samtykke.

ReferanserRediger

  1. ^ Uwe Andersen. «Bundesstaat/Föderalismus | bpb 2.Grundgesetz und Bundesstaat». www.bpb.de (tysk). Bundeszentrale für politische Bildung. Besøkt 8. juli 2018. 
  2. ^ «Art 79 GG - Einzelnorm». www.gesetze-im-internet.de (tysk). Besøkt 8. juli 2018. 
  3. ^ a b Andersen, Uwe. «Bundesstaat/Föderalismus | bpb». www.bpb.de (tysk). Bundeszentrale für politische Bildung. Besøkt 8. juli 2018. «Die enge Verbindung zwischen Bund und Ländern wird auch deutlich am Homogenitätsgebot (Art. 28 GG), das die Verfassungsordnung der Länder an die im GG für den Bund vorgegebenen politischen Strukturprinzipien bindet. Für den Grenzfall schwerwiegender Konflikte mit einzelnen Ländern verfügt der Bund sogar über das – bisher noch nie eingesetzte – Instrument des "Bundeszwanges" (Art. 37 GG), d. h. er kann notfalls gewaltsam vorgehen, bedarf aber dazu der Zustimmung des Bundesrates.» 
  4. ^ «Das Homogenitätsgebot als strukturelles Merkmal föderaler Staaten.». www.mpil.de. Max-Planck-Institut für ausländisches öffentliches Recht und Völkerrecht. s. 142. Besøkt 8. juli 2018. 
  5. ^ Bildung, Bundeszentrale für politische. «Föderalismus». www.bpb.de (tysk). Besøkt 15. juli 2018. 
  6. ^ a b «Bundesländer Deutschland - Daten, Fakten und Wissenswertes». bundesland24.de (tysk). Besøkt 14. juli 2018. 
  7. ^ Bildung, Bundeszentrale für politische. «Bundesrat | bpb». www.bpb.de (tysk). Besøkt 11. juli 2018. 
  8. ^ «Unser Haus in Brüssel - Die nordrhein-westfälische Landesvertretung | Bund.Europa.Internationales». mbem.nrw (tysk). Besøkt 11. juli 2018. 
  9. ^ Andersen, Uwe/Wichard Woyke. «Bundesrat | bpb». Handwörterbuch des politischen Systems der Bundesrepublik Deutschland (tysk). Bundeszentrale für politische Bildung. Besøkt 11. juli 2018. «Durch den Br. wirken die Länder bei der Gesetzgebung und Verwaltung des Bundes und in Angelegenheiten der Europäischen Union mit" (Art. 50 GG).» 
  10. ^ «EUZBLG - nichtamtliches Inhaltsverzeichnis». www.gesetze-im-internet.de (tysk). Besøkt 11. juli 2018. 
  11. ^ «Landtag Baden Württemberg - Startseite». www.landtag-bw.de. Besøkt 13. mai 2016. 
  12. ^ NDR. «GroKo: Die Vernunft-Ehe von Hannover». www.ndr.de (tysk). Besøkt 23. november 2017.  Fra 2017
  13. ^ Rheinland-Pfalz, Landtag. «Landtag Rheinland-Pfalz - Konstituierung des Landtags». www.landtag.rlp.de. Besøkt 18. mai 2016. 
  14. ^ Rheinland-Pfalz, Staatskanzlei. «Einzelansicht». Statistisches Landesamt Rheinland-Pfalz (tysk). Besøkt 15. juli 2018. 
  15. ^ Bildung, Bundeszentrale für politische. «Von den Londoner Empfehlungen zum Grundgesetz | bpb». www.bpb.de (tysk). Besøkt 14. juli 2018. 
  16. ^ Deutschland, Stiftung Deutsches Historisches Museum, Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Kapitel:». www.hdg.de (tysk). Besøkt 14. juli 2018. 
  17. ^ Deutschland, Stiftung Deutsches Historisches Museum, Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik. «Gerade auf LeMO gesehen: Jahreschronik 1952». www.hdg.de (tysk). Besøkt 14. juli 2018. 
  18. ^ a b Simpson, J. L. (1957). Berlin: Allied rights and responsibilities in the divided city. International & Comparative Law Quarterly, 6(1), 83-102.
  19. ^ Det femdelte Tyskland. Oslo: Gyldendal. 1971. ISBN 8205000417. 
  20. ^ Vibe, Kjeld (1962). Berlin-spørsmålet. Bergen: Chr. Michelsens institutt. 
  21. ^ WALSH, MARY WILLIAMS (9. september 1994). «Berlin Bids Farewell to Allied Troops as 49-Year Presence Ends. American, British and French forces came as conquerors and grew to be seen as protectors.». Los Angeles Times (engelsk). ISSN 0458-3035. Besøkt 27. mai 2018. 
  22. ^ Grathwol, R. P., & Moorhus, D. M. (1995). American Forces in Berlin: Cold War Outpost, 1945-1994. DIANE Publishing.
  23. ^ Plischke, E. (2012). Government and politics of contemporary Berlin. Springer Science & Business Media.
  24. ^ Dill, M. (1970). Germany: a modern history. University of Michigan Press.
  25. ^ Einar Berntzen i Politikk i Europa (2. utgave side 242) ISBN 978-8215-02220-8
  26. ^ «Volksentscheide / -abstimmungen | Wahlen». wahlen.brandenburg.de (tysk). Besøkt 15. juli 2018. 

Eksterne lenkerRediger