Bündnis 90/Die Grünen

Bündnis 90/Die Grünen er et tysk politisk parti som står for miljøvern og sosialliberale synspunkter. Partiet ble representert i Forbundsdagen første gang i 1983, i Europaparlamentet i 1984, deltar i en rekke delstatsregjeringer og satt fra 1998 til 2005 i den føderale regjeringen sammen med SPD.[3]

Bündnis 90/Die Grünen
Bündnis 90/Die Grünen
Partiets logo
Norsk navnForbundet 90/De grønne
LandTyskland
Leder(e)Robert Habeck (2018), Annalena Baerbock (2018), Simone Peter (2013– 2018), Claudia Roth (2008– 2013), Cem Özdemir (2013– 2018), Cem Özdemir (2008– 2013), Reinhard Bütikofer (2004– 2008), Claudia Roth (2004– 2008), Angelika Beer (2002– 2004), Reinhard Bütikofer (2002– 2004), Fritz Kuhn (2001– 2002), Claudia Roth (2001– 2002), Renate Künast (2000– 2001), Fritz Kuhn (2000– 2001), Gunda Röstel (1998– 2000), Antje Radcke (1998– 2000), Jürgen Trittin (1996– 1998), Gunda Röstel (1996– 1998), Krista Sager (1994– 1996), Jürgen Trittin (1994– 1996), Marianne Birthler (1993– 1994), Ludger Volmer (1993– 1994)
GeneralsekretærMichael Kellner
GruppelederKatrin Göring-Eckardt og Anton Hofreiter[1]
Grunnlagt14. mai 1993
Ungdomsorg.Grüne Jugend
Antall medlemmer51 822 (2010)
Politisk posisjonSentrum-venstre[2]
Representanter:
Nettstedwww.gruene.de/
Forbundsdagen
67 / 709
(2017)

Robert Habeck og Annalena Baerbock har ledet partiet siden 2018 Robert Habeck og Annalena Baerbock har ledet partiet siden 2018
Robert Habeck og Annalena Baerbock har ledet partiet siden 2018

Partiet har historiske røtter både i Vest- og i Øst-Tyskland. Die Grünen (De grønne) oppstod i Vest-Tyskland i 1980 med utspring i forskjellige miljøer både innen den reformerte nye venstresiden, miljøbevegelsen, antiautoritære miljøer og enkelte liberale og konservative. Bündnis 90 oppstod som borgerrettsbevegelse i DDR og deltok i den demokratiske revolusjonen i 1989. De to partiene fusjonerte i 1993.

Partiets tradisjonelle kjernesak har siden etableringen vært miljøvern, herunder motstand mot atomkraft. Det har i 2000-årene i sterkere grad definert seg som sosial-liberalt. Partiet er blant de sterkeste tilhengere av EU i tysk politikk, og tilstreber på lengre sikt å utvikle EU til en føderal republikk. Partiet er mot atomvåpen og stod opprinnelig i en pasifistisk tradisjon. Fra 1990-årene har det imidlertid støttet tyske militære engasjementer i utlandet gjennom NATO, og begrunner det med at det fremmer fred og menneskerettigheter.[4][5]

Partiet har deltatt i regjeringssamarbeid på delstatsnivå med både SPD, FDP og CDU, og deltok med SPD i Gerhard Schröders føderale regjering. [5][3]

Partiet er medlem av Det europeiske grønne partiet og Global Greens. Partiets valgte medlemmer av Europaparlamentet slutter seg til den politiske gruppen De europeiske grønne/Den europeiske frie allianse.

Politiske standpunkterRediger

I samfunnspolitikken tilhører partiet per 2021 den venstre halvdel av tysk politikk. Partiet har konkurrert med FDP og SPD om å kjempe for grunnleggende borgerrettigheter, og har stått fremst i kampen for likestilling mellom kjønnene. Partiet står for miljøvern og ellers for sosialliberale standpunkter, og har markert seg som tilhengere av et multikulturelt samfunn, en liberal innvandringspolitikk, gjennom støtte til mer deltagerdemokrati og sosial rettferdighet. I økonomisk politikk stått som tilhengere av sosial markedsøkonomi og en ansvarlig markedsliberalisme.[5]

Partiet har alltid vært sterke tilhengere av europeisk integrasjon og av EU. På lengre sikt arbeider partiet for å gjøre EU til en føderal republikk.[5] Partiet endte i 1999 med å støtte NATOs inngripen mot Serbia i Kosovokrigen, og har åpnet for bruk av militærmakt i intervensjoner utenlands for humanitære formål og terrorbekjempelse.

Partiet har stilt seg åpent for samarbeid med både SPD, CDU og FDP. Utover i 1990-årene og i 2000-årene har partiet også i økende grad definert seg som liberalt, og etter at FDP, det tradisjonelt dominerende liberale partiet, falt ut av Forbundsdagen i 2013, uttalte sentrale politikere i De grønne at De grønne burde regnes som Tysklands fremste liberale parti og overta FDPs tradisjonelle plass som samarbeidspartner for CDU.[4]

Bündnis 90/Die Grünen er medlem i den europeiske sammenslutningen av grønne partier, Det europeiske grønne partiet, en av føderasjonene i Global Greens, som i Norge er representert av søsterpartiet Miljøpartiet De Grønne.

HistorieRediger

 
Joschka Fischer fra De grønne var utenriksminister og visekansler i Tyskland i den rødgrønne regjeringen fra 1998 til 2005

Partiet har to historiske røtter, en fra Vest-Tyskland og en annen fra DDR. I Vest-Tyskland slo miljøbevegelsen i 1970-årene seg sammen i partier, og disse hadde en viss suksess i kommunal- og delstatsvalg. Ved valget i Bremen i oktober 1979, lyktes det Bremens Grønne liste å komme inn i delstatsparlamentet. I 1980 slo de grønne delstatspartiene seg sammen med kvinnegrupper og andre alternative bevegelser seg sammen til det føderale partiet Die Grünen.[6]

Politikken hadde som hovedvekt en økologisk, sosial og med vekt på demokrati på grunnplanet og ikke-vold. Sentralt i sto pesklanrsoner fra fredsbevegelsen som Petra Kelly, og miljøbevisste konservative som senere partileder Wilhelm Knabe.[6]

I 1980-årene var Die Grünen i Vest-Tyskland preget av fraksjonskamper mellom den heller sosialliberalt orienterte og pragmatiske, sentrumsnære fløyen (såkalte Realos, dvs. «realister») og den mer økososialistisk orienterte venstrefløyen (såkalte Fundis, dvs. «fundamentalister») i partiet, som endte med at sentrumsfløyen gikk av med seieren og at mange medlemmer av venstrefløyen gikk ut av partiet i 1990–91.[3]

I DDR oppsto i 1990 Bündnis 90, som en samarbeidsliste for ulike demokratiske borgerbevegelser i landet.

Partiet Bündnis 90/Die Grünen ble etablert i 14. mai 1993 da de to partiene slo seg sammen.

Forbundsdagen og delstatsparlamenterRediger

Die Grünen ble første gang innvalgt i Forbundsdagen i 1983, med 5,6 % av stemmene og 28 representanter. I 1985 deltok partiet første gang i regjering, i delstaten Hessen i koalisjon med SPD. Joschka Fischer ble miljøvernminister. Partiet deltok fra 1998 til høsten 2005 i forbundsregjeringen sammen med SPD. Joschka Fischer var visekansler og utenriksminister. Ved valget 28. september 2009 fikk partiet sin høyeste oppslutning noensinne med 10,7%. Tysklands tidligere president Joachim Gauck startet sin politiske karriere som politiker for forløperen Bündnis 90, og ble første gang nominert som presidentkandidat av Bündnis 90/Die Grünen og SPD i 2010.

Partiet har deltatt i en lang rekke delstatsregjeringer siden 1985, som koalisjonspartner for både SPD, CDU og det liberale partiet, Freie Demokratische Partei (FDP). For tiden deltar partiet i seks av delstatsregjeringene i Tyskland. Winfried Kretschmann ble i 2011 som den første fra partiet regjeringssjef i en tysk delstat, Baden-Württemberg. Partiet står tradisjonelt sterkest i den vestlige delen av Tyskland samt i Berlin.

Regjeringsdeltagelse for Die Grünen, Bündnis 90 og Bündnis 90/Die Grünen
Varighet Delstat Koalisjonspartner(e)
1985–1987 Hessen SPD (Regjeringen Börner III)
1989–1990 Berlin AL med SPD (Regjeringen Momper)
1990–1994 Niedersachsen SPD (Regjeringen Schröder I)
1990–1994 Brandenburg B’90 med SPD og FDP (Regjeringen Stolpe I)
1991–1999 Hessen SPD (Regjeringen Eichel I og II)
1991–1995 Bremen SPD og FDP (Regjeringen Wedemeier III)
1994–1998 Sachsen-Anhalt SPD (Regjeringen Höppner I)
1995–2005 Nordrhein-Westfalen SPD (Regjeringen Rau V, Regjeringen Clement I og II, Regjeringen Steinbrück)
1996–2005 Schleswig-Holstein SPD (Regjeringen Simonis II og III)
1997–2001 Hamburg SPD (Regjeringen Runde)
2001–2002 Berlin SPD (Regjeringen Wowereit I)
siden 2007 Bremen SPD (Regjeringen Böhrnsen II og III, Regjeringen Sieling)
2008–2010 Hamburg CDU (Regjeringen von Beust III og Regjeringen Ahlhaus)
2009–2012 Saarland CDU og FDP (Regjeringen Müller III og Regjeringen Kramp-Karrenbauer I)
2010–2017 Nordrhein-Westfalen SPD (Regjeringen Kraft I (mindretallsregjering) og II)
2011–2016 Baden-Württemberg SPD (Kretschmann I og II)[7]
2011–2016 Rheinland-Pfalz SPD (Regjeringen Beck V og Regjeringen Dreyer I)
2012–2017 Schleswig-Holstein SPD og SSW (Regjeringen Albig)
2013–2018 Niedersachsen SPD (Regjeringen Weil)
siden 2014 Hessen CDU (Regjeringen Bouffier II og III)
siden 2014 Thüringen Linke og SPD (Regjeringen Ramelow)
siden 2015 Hamburg SPD (Regjeringen Scholz II, Regjeringen Tschentscher)
siden 2016 Baden-Württemberg CDU (Regjeringen Kretschmann II)
siden 2016 Sachsen-Anhalt CDU og SPD (Regjeringen Haseloff II)
siden 2016 Rheinland-Pfalz SPD og FDP (Regjeringen Dreyer II)
siden 2016 Berlin SPD og Linke (Regjeringen Müller II)
siden 2017 Schleswig-Holstein CDU og FDP (Regjeringen Günther)
siden 2019 Bremen SPD og Die Linke (Rergjeringen Bovenschulte)
siden 2019 Brandenburg SPD og CDU (Regjeringen Woidke III)
siden 2019 Sachsen CDU og SPD (Regjerinen Kretschmer II)
siden 2020 Thüringen Die Linke og SPD (Regjerinen Ramelow II)

Partiledere, historisk utviklingRediger

 
Tysk politikk





Die Grünen (Vest-Tyskland)
1979 Herbert Gruhl, August Haußleiter, Helmut Neddermeyer  
1980 August Haußleiter (etterfulgt i juni 1980 av

Dieter Burgmann), Petra Kelly, Norbert Mann

 
1981–1982 Dieter Burgmann, Petra Kelly, Manon Maren-Grisebach    
1982–1983 Manon Maren-Grisebach, Wilhelm Knabe, Rainer Trampert    
1983–1984 Wilhelm Knabe, Rainer Trampert, Rebekka Schmidt    
1984–1987 Rainer Trampert, Lukas Beckmann, Jutta Ditfurth  
1987–1989 Jutta Ditfurth, Regina Michalik, Christian Schmidt
1989–1990 Ralf Fücks, Ruth Hammerbacher, Verena Krieger
1990–1991 Renate Damus, Heide Rühle, Hans-Christian Ströbele
Grüne Partei in der DDR (Øst-Tyskland)
1989–1990 Marianne Dörfler, Carlo Jordan, Gerd Klötzer, Vollrad Kuhn,

Henry Schramm, Christine Weiske (interimstyre)

 
1990 Judith Demba, Friedrich Heilmann, Viktor Leibrenz,

Dorit Nessing-Stranz, Henry Schramm, Christine Weiske; Vera Wollenberger

Die Grünen i øst og vest sammenslått
1991–1993 Ludger Volmer, Christine Weiske
Bündnis 90 (Øst-Tyskland)
1991–1993

(Bündnis 90)

Marianne Birthler, Wolfgang Ullmann, Gerd Poppe,

Werner Schulz, Katrin Göring-Eckardt, Christiane Ziller, Petra Morawe, Burghardt Brinksmeier, Uwe Lehmann

 
 
 
Bündnis 90/Die Grünen (sammenslått parti av det østtyske Bündnis 90 og det alltyske Die Grünen)
1993–1994 Marianne Birthler, Ludger Volmer  
1994–1996 Krista Sager, Jürgen Trittin    
1996–1998 Jürgen Trittin, Gunda Röstel  
1998–2000 Gunda Röstel, Antje Radcke
2000–2001 Renate Künast, Fritz Kuhn    
2001–2002 Fritz Kuhn, Claudia Roth    
2002–2004 Angelika Beer, Reinhard Bütikofer    
2004–2008 Reinhard Bütikofer, Claudia Roth    
2008–2013 Claudia Roth, Cem Özdemir    
2013–2018 Cem Özdemir, Simone Peter    
fra 2018 Annalena Baerbock, Robert Habeck    

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Göring-Eckardt und Hofreiter führen Grünen-Fraktion FAZ, nettutgaven, lest 8. oktober 2013
  2. ^ Aydin-Düzgit, Senem (15. desember 2012). Constructions of European Identity: Debates and Discourses on Turkey and the EU (engelsk). Palgrave Macmillan. ISBN 978-0-230-34838-7. 
  3. ^ a b c Decker, Frank. «Kurz und bündig: Die GRÜNEN | Parteien in Deutschland | bpb». bpb.de (tysk). Besøkt 22. mars 2021. 
  4. ^ a b Führende Grüne: Wir sollten die liberale Partei sein, Frankfurter Allgemeine Zeitung
  5. ^ a b c d Decker, Frank. «Die Programmatik der GRÜNEN | Parteien in Deutschland | bpb». bpb.de (tysk). Besøkt 22. mars 2021. «Mittel- und langfristig streben die Grünen die Entwicklung der EU zu einer "föderalen Republik" an.» 
  6. ^ a b Deutschland, Stiftung Deutsches Historisches Museum, Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Kapitel: Die Grünen». www.hdg.de (tysk). Besøkt 11. mai 2021. 
  7. ^ Germany, SPIEGEL ONLINE, Hamburg. «Baden-Württemberg: Landtag wählt Kretschmann erneut zum Ministerpräsidenten». SPIEGEL ONLINE. Besøkt 13. mai 2016. 

Eksterne lenkerRediger