Åpne hovedmenyen

Europaparlamentet

en av Den europeiske unions institusjoner
Europaparlamentet
Europarl logo.svg
Ep strasbourg 6.jpg
Plenarsalen i Europaparlamentet i Strasbourg
President:Antonio Tajani
Partier:Gruppen til De europeiske folkeparti
Det progressive forbund av sosialister og demokrater Europaparlamentet
Alliansen av europeiske konservative og reformister
Alliansen av liberale og demokrater for Europa
Det europeiske forente venstre–Det nordiske grønne venstre
De europeiske grønne/Den europeiske frie allianse
Europa for frihet og demokrati
Frittstående
Møtested:Strasbourg
European stars.svg
Artikkelserien om
Den europeiske unions
institusjoner og forfatning
Institusjoner:
Traktater:

Europaparlamentet (EP eller Det europeiske parlament) er en lovgivende, folkevalgt institusjon i Den europeiske union (EU). Det er den eneste institusjon i EU som er valgt gjennom alminnelige, direkte, frie og hemmelige valg.

Valg til Europaparlamentet avholdes ved hvert femte år i alle EUs medlemsland. Parlamentet kan ha inntil 751 medlemmer. Forutsatt Storbritannias uttreden av EU i 2019, vil parlamentet blir redusert til 705 medlemmer. Hvert medlemsland får minst seks, maksimalt 96 representanter.

Europaparlamentet ble etter valget i 2014 organisert i sju grupper. I 2015 ble det dannet ytterligere en gruppe, slik at det per 2018 finnes åtte grupper. Et mindre antall representanter står utenfor de parlamentariske gruppene.

Parlamentet vedtar sammen med Rådet EUs lover, gjennom den alminnelige lovgivningsprosedyre. Parlamentet behandler sammen med Rådet, EUs budsjett.

Europaparlamentet velger Europakommisjonens president. Når Det europeiske råd utpeker en kandidat til dette vervet, skal det ta hensyn til resultatet av det nylig avholdte valget i Europaparlamentet.

Innhold

HistorieRediger

Europaparlamentet ble opprettet i Paristraktaten i 1952. Opprinnelig ble medlemmene utpekt av sine hjemlands egne parlamenter. Fra og med 1979 har det hvert femte år blitt avholdt allmenne, frie og hemmelige valg i alle EU-land. Det er stor forskjell i valgdeltakelsen, som ved valget i 2009 varierte mellom 19 % i Slovakia og 91 % i Luxembourg.

Europaparlamentet har sitt hovedkvarter i Louise Weiss- og Winston Churchill-bygningene i Strasbourg. Selv om det bare finnes ett offisielt sete, har Europaparlamentet flere arbeidssteder: Strasbourg, Brussel og Luxembourg.

Parlamentet har hvert år tolv plenumssesjoner – en per måned unntatt august (ingen plenumssesjon) og i september (to plenumssesjoner) – som varer i tre og en halv dag hver. I Brussel finnes arbeidskomiteene – nærheten til Rådet tillater parlamentarikerne å utføre et svært viktig arbeid med denne andre institusjonen – og det finnes også seks «minisesjoner» per år som varer i to dager hver. Generalsekretariatet i Luxembourg tar hånd om administrasjon og oversettelsestjenestene.

Denne situasjonen er en konsekvens av Europaparlamentets egen historie. I 1952 var Strasbourg, grensebyen, sterkt merket av konsekvensene av den annen verdenskrig og ble hovedsetet til kull- og stålunionens hovedforsamling. Dette symboliserte den tysk-franske forsoningen. I 1965 fusjonerte kull- og stålunionen, det økonomiske fellesskapet og Euratom. Forsamlingen av denne nye institusjonen fikk sitt sete i Strasbourg, mens Rådet og Kommisjonen ble plassert i Brussel. Europaparlamentets generalsekretariat ble etablert, og de to europeiske domstolene returnerte til Luxembourg. I etterkant ser det ut til at Europaparlamentarikerne foretrekker å være i Brussel og de har redusert sin uke i Strasbourg fra fem dager til tre og en halv.

Noen folkevalgte kjemper for en total forflytning av Europaparlamentet fra Strasbourg til Brussel. I 2006 lanserte den svenske Europaparlamentarikeren Cecilia Malmström en underskriftskampanje i samarbeid med OneSeat.eu. Ifølge Malmström var prisen å betale for Strasbourg på over 200 millioner euro for direkte (bygninger) og indirekte (transport) kostnader. Men det offisielle tallet fra Europaparlamentets sider er på 155 000 000 euro for alle tre arbeidsstedene samlet.

Det eksisterer også flere kampanjer for Strasbourg, slik som OneCity eller assosiasjonen for europeisk demokrati, “Pour la Démocratie Européenne”. Ifølge denne assosiasjonen, er tall som OneSeats kampanje bygger på, basert på feil grunnlag.

Medlemslandenes seter i EuropaparlamentetRediger

Etter valget i 2014 hadde Europaparlamentet 750 medlemmer og i tillegg presidenten, tilsammen 751 medlemmer.[1][2][3][4]Dersom Storbritannia med sine 73 medlemmer trer ut av EU, vil parlamentet bli mindre. Likevel vil 27 seter vil bli fordelt mellom dagens medlemsland, slik at parlamentet vil bestå av tilsammen 705 medlemmer.[5]

Medlemslandenes seter i Europaparlamentet
Land Sep

1952

Mar

1957

Jan

1973

Jun

1979

Jan

1981

Jan

1986

Jun

1994

Jan

1995

Mai

2004

Jun

2004

Jan

2007

Jun

2009

Fra

2011

Fra

2014

Fra

2019

Tyskland 18 36 36 81 81 81 99 99 99 99 99 99 99 96 96
Frankrike 18 36 36 81 81 81 87 87 87 78 78 72 74 74 79
Italia 18 36 36 81 81 81 87 87 87 78 78 72 73 73 76
Belgia 10 14 14 24 24 24 25 25 25 24 24 22 22 21 21
Nederland 10 14 14 25 25 25 31 31 31 27 27 25 26 26 29
Luxembourg 4 6 6 6 6 6 6 6 6 6 6 6 6 6 6
Storbritannia     36 81 81 81 87 87 87 78 78 72 73 73
Danmark     10 16 16 16 16 16 16 14 14 13 13 13 14
Irland     10 15 15 15 15 15 15 13 13 12 12 11 13
Hellas         24 24 25 25 25 24 24 22 22 21 21
Spania           60 64 64 64 54 54 50 54 54 59
Portugal           24 25 25 25 24 24 22 22 21 21
Sverige               22 22 19 19 18 20 20 21
Østerrike               21 21 18 18 17 20 18 19
Finland               16 16 14 14 13 13 13 14
Polen                 54 54 54 50 51 51 52
Tsjekkia                 24 24 24 22 22 21 21
Ungarn                 24 24 24 22 22 21 21
Slovakia                 14 14 14 13 13 13 14
Litauen                 13 13 13 12 12 11 11
Latvia                 9 9 9 8 9 8 8
Slovenia                 7 7 7 8 8 8 8
Kypros                 6 6 6 6 6 6 6
Estland                 6 6 6 6 6 6 7
Malta                 5 5 5 5 6 6 6
Romania                     33 33 33 32 33
Bulgaria                     17 17 18 17 17
Kroatia 12 11 12
TOTALT 78 142 198 410 434 518 567 626 788 732 782 736 754 751[3][2] 705[5]

De nasjonale valgeneRediger

 
Plenumssalen i Brüssel

Europaparlamentet representerer rundt 500 millioner mennesker og det har 751 representanter. Parlamentsmedlemmene jobber ikke i nasjonale eller geografiske grupper, men deles inn etter hvilket parti de tilhører, og jobber i europeiske partigrupper.

Antallet representanter som velges fra hvert medlemsland fastsettes ut ifra folketallet, men små land er forholdsvis overrepresentert. For eksempel har valgkretsen Skottland i Storbritannia like mange representanter som Malta (6), selv om folketallet er 10 ganger større, mens det selvstendige Irland, som har færre innbyggere enn Skottland, har dobbelt så mange (12).

Representantene velges ved forholdstallsvalg på nasjonale partilister i det enkelte medlemsland. Etter Europaparlamentsvalget i mai 2014 er det valgt inn 751 representanter fra 189 nasjonale partilister fordelt på de 28 medlemslandene. Representantene grupperes i parlamentet etter partitilhørighet, og ikke etter nasjonalitet. Man kan ikke sitte i et nasjonalt parlament samtidig som man sitter i Europaparlamentet. Representantene er valgt uten bundet mandat, som betyr at de står fritt til å stemme etter egen overbevisning uavhengig av det ståsted partiet de representerer inntar.

Grupper i parlamentetRediger

I Europaparlamentet etablerer de nasjonale partiene allianser med partier fra andre land med sammenfallende grunnsyn. De kan danne en europeisk partigruppe dersom alliansen til sammen har mer enn 25 representanter fra minst 7 land. Det er en stor fordel å tilhøre en slik gruppe fordi man da får mer taletid og økonomisk støtte til et eget sekretariat etc. Etter valget i 2014 ble det dannet sju grupper. I 2015 lyktes det den franske politikeren Marine Le Pen og den nederlandske Geert Wilders å etablere en åttende gruppe.

Gruppene etter valget i 2014Rediger

Den største gruppen var den som utgikk fra Det europeiske folkeparti (konservativ/sentrum-høyre). Gruppen besto av 221 representanter fordelt på 43 nasjonale partier fra 27 medlemsland. Størst blant disse er CDU/CSU fra Tyskland, Les Républicains fra Frankrike, Borgerplattformen fra Polen, Partido Popular fra Spania, Forza Italia fra Italia og Fidesz fra Ungarn. Tyske Manfred Weber (CSU) er gruppeleder.

Nest størst var gruppen Det progressive forbund av sosialister og demokrater (sosialdemokratisk/sentrum-venstre) som hadde 191 representanter fordelt på 33 nasjonale partier fra 28 medlemsland. Størst blant disse var Partito Democratico fra Italia, SPD fra Tyskland og Labour fra Storbritannia. Italienske Gianni Pittella (PD) er gruppeleder.

Tredje størst var gruppen Alliansen av europeiske konservative og reformister (konservativ) som hadde 70 representanter fordelt på 18 nasjonale partier fra 15 medlemsland. Størst blant disse var Conservative Party fra Storbritannia og Lov og rettferdighet fra Polen. Britiske Syed Kamall (Conservative Party) er gruppeleder.

Fjerde størst var gruppen Alliansen av liberale og demokrater for Europa (liberal/sentrum) som hadde 67 representanter fordelt på 31 nasjonale partier fra 21 medlemsland. Størst blant disse var MoDem fra Frankrike. Belgiske Guy Verhofstadt (VLD) er gruppeleder.

Femte størst var gruppen Det europeiske forente venstre/Det nordiske grønne venstre (kommunister og venstresosialister) som hadde 52 representanter fordelt på 21 nasjonale partier fra 14 medlemsland. Størst av disse er Die Linke fra Tyskland og SYRIZA fra Hellas. Tyske Gabriele Zimmer (Die Linke) er gruppeleder.

Sjette størst var gruppen De europeiske grønne/Den europeiske frie allianse (miljøpartier og regionalister) som hadde 50 representanter fordelt på 25 nasjonale partier fra 17 medlemsland. Størst blant disse er Bündnis 90/Die Grünen fra Tyskland, Europe écologie–Les verts fra Frankrike. Fransk-tyske Daniel Cohn-Bendit og tyske Rebecca Harms er gruppeledere.

Den syvende største gruppen var Europa for frihet og direkte demokrati (konservativ) og hadde etter siste valg 48 representanter fordelt på 7 nasjonale partier fra 7 medlemsland. Største partier i denne gruppen var United Kingdom Independence Party fra Storbritannia og MoVimento 5 Stelle fra Italia. Britiske Nigel Farage (UKIP) og italienske David Borrelli (M5S) er gruppeledere.

Etter valget i 2014 var det 52 representanter fordelt på 12 nasjonale partier fra 10 medlemsland som ikke var med i noen gruppe.[6]

Ny gruppe dannet i 2015Rediger

I 2015 lyktes det den franske politikeren Marine Le Pen og den nederlandske Geert Wilders, som begge sto utenfor parlamentet å etablere gruppen Nationernes og Frihedens Europa (dansk språkversjon). Gruppen ble den minste i parlamentet med 34 medlemmer.[7][8]

TabellerRediger

Fordeling på partigrupper etter medlemsland (2014-2019):[9]
Land EPP S&D ECR ALDE GUE/NGL G/EFA EFDD Andre Sum
Tyskland 34 27 8 4 8 13 0 2 (NPD 1 & DP 1) 96
Frankrike 20 13 0 7 4 6 1 23 (FN) 74
Storbritannia 0 20 20 1 1 6 24 1 (DUP) 73
Italia 17 31 0 0 3 0 17 5 (LN) 73
Spania 17 14 0 8 11 4 0 0 54
Polen 23 5 19 0 0 0 0 4 (KNP) 51
Romania 15 16 0 1 0 0 0 0 32
Nederland 5 3 2 7 3 2 0 4 (PVV) 26
Belgia 4 4 4 6 0 2 0 1 (VB) 21
Hellas 5 4 1 0 6 0 0 5 (GD 3 & KKE 2) 21
Portugal 7 8 0 2 4 0 0 0 21
Tsjekkia 7 4 2 4 3 0 1 0 21
Ungarn 12 4 0 0 0 2 0 3 (Jobbik) 21
Sverige 4 6 0 3 1 4 2 0 20
Østerrike 5 5 0 1 0 3 0 4 (FPÖ) 18
Bulgaria 7 4 2 4 0 0 0 0 17
Danmark 1 3 4 3 1 1 0 0 13
Finland 3 2 2 4 1 1 0 0 13
Slovakia 6 4 2 1 0 0 0 0 13
Irland 4 1 1 1 4 0 0 0 11
Kroatia 5 2 1 2 0 1 0 0 11
Litauen 2 2 1 3 0 1 2 0 11
Latvia 4 1 1 0 0 1 1 0 8
Slovenia 5 1 0 1 0 1 0 0 8
Estland 1 1 0 3 0 1 0 0 6
Kypros 2 2 0 0 2 0 0 0 6
Luxembourg 3 1 0 1 0 1 0 0 6
Malta 3 3 0 0 0 0 0 0 6
TOTALT 221 191 70 67 52 50 48 52 751
Fordeling på partigrupper per september 2018:[10]
Land EPP S&D ECR ALDE GUE/NGL G/EFA EFDD ENF Gruppeløse Sum
TOTALT 218 189 73 68 52 51 43 35 21 750

ReferanserRediger

  1. ^ «Art. 14 EU». Besøkt 12. april 2018. 
  2. ^ a b «Home | Abgeordnete | Europäisches Parlament» (tysk). Besøkt 11. november 2018. 
  3. ^ a b «Art. 14 EU - dejure.org». dejure.org (tysk). Besøkt 11. november 2018. «Das Europäische Parlament setzt sich aus Vertretern der Unionsbürgerinnen und Unionsbürger zusammen. Ihre Anzahl darf 750 nicht überschreiten, zuzüglich des Präsidenten.» 
  4. ^ «Parlamentet foreslår at skære i antallet af MEP’er fra 2019 | Nyheder | Europa-Parlamentet» (dansk). Besøkt 12. november 2018. 
  5. ^ a b «Europawahl 2019: Parlament soll nach Brexit kleiner werden | Aktuelles | Europäisches Parlament» (tysk). Besøkt 11. november 2018. 
  6. ^ Europaparlamentet: Results of the 2014 elections
  7. ^ «Advanced search | Search | MEPs | European Parliament» (engelsk). Besøkt 14. november 2018. 
  8. ^ «Le Pen's new EU Parliament group to scoop €17.5 million of public money». euractiv.com (engelsk). 16. juni 2015. Besøkt 14. november 2018. 
  9. ^ Europaparlamentet: Valgresultat 2014 - seter per medlemsstat
  10. ^ «Über | Abgeordnete | Europäisches Parlament». Europaparlamentets hjemmeside (tysk). September 2018. Besøkt 15. november 2018. «The European Parliament is composed, as of 10th September 2018, of 750 Members: 218 EPP, 189 S&D, 73 ECR, 68 ALDE, 52 GUE/NGL, 51 Greens/EFA, 43 EFDD, 35 ENF and 21 Non-Attached Members.» 

Eksterne lenkerRediger