Den europeiske union

politisk og økonomisk union med 28 medlemsland i Europa
(Omdirigert fra EU)
Den europeiske union
Nobels fredspris 2012

Flagg
Flagg

Nasjonalt motto:
Enhet i mangfold

Kart over Den europeiske union

InnbyggernavnEuropeer
HovedstadBrussel, Strasbourg, Luxembourg
TidssoneUTC+0 til +2
Areal
 – Totalt:
 – Vann:
Rangert som nr. 6.5
4 324 782[a] km²
3,08 %
Befolkning
 – Totalt:
Rangert som nr. 2,5
513 949 445[b]
Bef.tetthet118,84 innb./km²
Det europ. rådDonald Tusk
KommisjonenJean-Claude Juncker
ParlamentetAntonio Tajani
RådetSpania
Offisielle språk24
ValutaEuro (€) (EUR) (de jure)

Britiske pund
Bulgarsk lev
Tsjekkisk koruna
Danske kroner
Kroatisk kuna
Ungarsk forint
Polske złoty
Rumensk leu

Svenske kroner
Nasjonaldag9. mai
Nasjonalsang«Til gleden»
Toppnivådomene.eu
Kart over Den europeiske union
Kart over Den europeiske union

a^ CIA World Factbook (15. juli 2008)
b^ CIA World Factbook (est. juli 2015)

Den europeiske union (EU eller Europaunionen) er et traktatfestet statsforbund inngått mellom 28 nasjonalstater i Europa. Unionen har sitt opphav i De europeiske fellesskap som ble dannet av seks stater i 1951 og 1958. Siden har flere land sluttet seg til, og samarbeidet økt i omfang. Unionen fikk i 1993 sitt nåværende navn, gjennom Maastricht-traktaten.[1][2][3]

EU styres av institusjoner som har fått delegert myndighet av medlemslandene, og er både overnasjonal og mellomstatlig i sin utforming. Mange saksområder håndteres mellomstatlig og krever enstemmighet. På noen saksområder har medlemslandene overført myndighet til fellesorganene, det gjelder særlig felles landbrukspolitikk, handelspolitikk og det indre marked. På disse områdene er EU overnasjonalt, og et flertall i ministerrådet kan binde medlemsstatene.[4] EUs viktigste institusjoner er Europakommisjonen, Den europeiske unions råd, Det europeiske råd, Den europeiske unions domstol og Den europeiske sentralbank.[5] Hvert femte år velger borgerne representanter til Europaparlamentet, EUs eneste politiske institusjon der medlemmene er direkte folkevalgte.[6][7][8] Kommisjonen, domstolen og parlamentet har særlig innflytelse på saksområder som håndteres overnasjonalt.[4]

Innenfor unionen er det blant annet utviklet et fellesmarked som krever fri bevegelighet for personer, varer, tjenester og kapital på tvers av medlemsstatenes nasjonale grenser. Grensekontroll er dessuten avskaffet innen Schengen-området, samtidig som kontrollen ved de felles yttergrenser er styrket. Unionen forvalter felles handels-, jordbruks- og fiskeripolitikk, og dessuten programmer for distriktsutvikling og sosial og økonomisk utjevning i Europa. I 1999 ble den felleseuropeiske myntenhet, euro, innført. Nitten medlemsstater har gått over til euro. Unionen har på noen området felles utenrikspolitikk i regi av dens operative utenrikstjeneste. For utenrikspolitiske spørsmål er det krav om enstemmighet blant medlemsstatene, og den enkelte medlemsstat kan føre sin egen utenrikspolitikk.

Unionen har over 506 millioner innbyggere (2012), og medlemmenes BNP utgjorde i 2007 til sammen 31 % av verdens bruttoprodukt (€11,8 / US$16,6 billioner) i 2007. Unionen representerer sine medlemsstater i Verdens handelsorganisasjon (WTO) (samtidig som medlemsstatenes respektive WTO-medlemskap opprettholdes), er deltager ved G8-møter, og er observatør i De forente nasjoners (FN) generalforsamling. 22 medlemsstater er tilsluttet Den nordatlantiske allianse (NATO).

I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»[9]

Innhold

HistorieRediger

Utdypende artikkel: Den europeiske unions historie

Idéen om europeisk integrasjonRediger

Tanken om et samlet Europa ble for første gang for alvor lansert i 1923 med Richard Nikolaus von Coudenhove-Kalergis bok Paneuropa, som førte til opprettelsen av Pan-Europa-bevegelsen. Mange kjente størrelser på den tiden, som Fridtjof Nansen, Thomas Mann og Johan Ludwig Mowinckel, sluttet seg til denne bevegelsen. Pan-Europa-bevegelsen så for seg et føderalt, liberalt og demokratisk Europa, idealer som var vanskelige å få gjennomslag for i en tid der stadig fler land hadde fascistiske eller kommunistiske styresett. Bevegelsen var en tidlig pionér for politiske tanker som først skulle bli satt ut i livet etter andre verdenskrig i Vest-Europa. Pan-Europa-bevegelsen ble ledet av Coudenhove-Kalergi helt til hans død i 1972, og deretter av Otto von Habsburg.[10]

 
Europa-colleget, et av de første resultatene fra Haag-kongressen

Haag-kongressen i 1948 foreslo et politisk, økonomisk og monetært forent Europa,[11] og ble i 1949 fulgt opp med etablering av Europarådet.[12] Europabevegelsen og Europa-colleget ble som følge av Haag-kongressen opprettet på slutten av 1940-tallet.[13] Dannelsen av OEEC i 1948 og Europarådet i 1949 innebar en gryende splittelse mellom Storbritannia og EFTA-landene på den ene siden og de seks landene som dannet EEC på den andre. Storbritannia var mot det overnasjonale innslaget i OEEC og flertallsløsninger. Storbritannia gikk mot det fransk-belgiske forslaget fra Haag-kongressen om en europeisk parlamentarikerforsamling som skulle basere seg på flertallsavgjørelser.[14]

Alcide De Gasperi, Jean Monnet, Robert Schuman og Paul-Henri Spaak så for seg økonomisk samarbeid som tiltak for forsoning særlig mellom Frankrike og Tyskland, og for å motvirke nye kriger.[15] Italia og Benelux-landene ble trukket inn i det fransk-tyske samarbeid, og disse landene ble samlet kalt de indre seks.[16]

1950–1957: Kull- og stålunionenRediger

 
Den Høye Myndighet holdt opprinnelig til i denne bygningen i Luxembourg.

Den 9. mai (senere feiret som Europadagen) 1950 la den daværende franske utenriksminister Robert Schuman frem en erklæring, senere kalt Schuman-erklæringen, utarbeidet av statsmannen Jean Monnet. Dette var en plan som i første rekke innebar en sammenknytning av de nasjonale tungindustrier – hvis betydning var avgjørende i krigføring – underlagt kontroll av felles institusjoner, deriblant Den Høye Myndighet (Europakommisjonens forløper).[14][17] En viktig intensjon var at det ville bli vanskelig å forberede krig mellom Frankrike og Tyskland dersom disse stål- og kullindustrien var lagt under felles institusjoner.[18] Hensikten med planen var å gjøre det «ikke bare utenkelig, men også praktisk umulig» for nasjonalstatene å kunne kaste kontinentet ut i enda en storkrig. Antakelsen var at våpenmakt skulle synes irrasjonelt på grunn av gjensidig avhengighet som unionen skulle skape. Fellesinstitusjonene skulle etter planen få overnasjonal beslutningsmyndighet og på den måten ikke la seg dirigere av nasjonale stormakters interesser.[trenger referanse] Planen ble senere til at Frankrike, Vest-Tyskland, de tre Benelux-land og Italia inngikk Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF) ved Paris-traktaten av 1951.[14] Kull- og stålunionen samordnet kull- og stålindustrier, fjernet handelshindre, felles regler og minstepriser.[19] Formålet med kull- og stålunionen var å trappe ned og fjerne handelshindre mellom landene, og på sikt skape en felles handelspolitikk utad. Det langsiktige målet var en stadig tetter sammenslutning (union) mellom de europeiske folk. Forebygging av krig mellom Tyskland og Frankrike var et av motivene, frykten for kommunisme og sovjetisk ekspansjon var et annet motiv for samarbeidet. Gjennoppbygging etter krigen var høyt prioritert og økonomer argumenterte for at grenser åpne for handel og dermed større markeder ville stimulere den økonomiske utviklingen. Frankrike ble det ledende landet i samarbeidet og innebar også at Vest-Tyskland kom inn i det «gode selskap».[4]

Jean Monnet, Robert Schuman, Paul-Henri Spaak, Alcide De Gasperi, Johan Willem Beyen, Joseph Bech og Konrad Adenauer regnes som de avgjørende personene[trenger referanse] ved opprettelsen av kull- og stålunionen som ble utgangspunktet for EU.

1957–1973: De fire friheters økonomiske fellesskapRediger

I 1957 signerte de samme seks land Roma-traktaten som opprettet Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC eller EØF, med virkning fra 1. januar 1958),[19] samt atomenergi-organisasjonen Euratom. I EØF-samarbeidet inngikk prinsippene om fri bevegelighet for personer, varer, tjenester og kapital på tvers av medlemsstatenes nasjonale grenser («de fire friheter»). Roma-traktaten uttrykte ønske om å redusere de økonomiske forskjellene mellom land og områder.[18] Medlemsstatene forpliktet seg ensidig til å avstå fra å innføre toll mellom landene og gradvis å trappe eksisterende tollsatser mellom medlemslandene til null. Et prinsipp i Roma-traktaten var forbud mot å forskjellsbehandle handel basert på nasjonalitet med mindre tvingende hensyn tilsa det motsatte.[trenger referanse] Til 1973 var over to tusen vedtak og forordninger gjort på grunnlag av Roma-traktaten.[18] EEC var i til å begynne med en tollunion.[4] Gjennomføring av tollunion og felles landbrukspolitisk førte i løpet av 1960-tallet til at økonomiene i medlemslandene ble mer sammenvevd.[20]

Basert på Brussel-traktaten (1965) (også kjent som Samlingstraktaten) ble De europeiske fellesskap etablert i 1967 ved sammenslåing av EEC, EURATOM og EKSF.[19] Disse tre hadde opprinnelig hvert sitt utøvende organ, Den Høye Myndighet for EKSF og en «kommisjon» for hver av de to andre. Disse tre ble slått sammen til én kommisjon som administrerer både Roma-traktaten og Paris-traktaten.[14]

EFTA ble opprettet som et motstykke til EEC ved Stockholm-konvensjonen av 1960 (etter innledende forhandlinger i 1959[18]). EFTA ble som EEC opprettet i henhold til GATT-avtalens artikkel XXIV. Formålet med EFTA var blant annet å styrke forhandlingsposisjonen overfor EEC og bidra til et mer omfattende frihandelsområde i Europa. EFTA er en tradisjonell internasjonal organisasjon uten overnasjonalitet og Storbritannia var hovedaktøren bak EFTA.[14]

Storbritannias statsminister Harold Macmillan erklærte i 1961 at landet burde bli medlem av EEC, søknaden ble godtatt i september 1961 og langvarige forhandlinger ble innledet. Danmark søkte dagen etter Storbritannia og Norge søkte i 1962. I 1963 la den franske president Charles de Gaulle ned veto mot at skulle bli Storbritannia og erklærte at Stortbritannia ikke var modent for medlemskap på grunn av bånd til USA og det britiske samveldet. Storbritannia ønsket blant annet 12-15 år overgangsperiode for sitt landbruk.[14] Norge, Danmark og Irland trakk deretter sine søknader om medlemskap. I mai 1967 søkte Storbritannia på nytt, i juli 1967 søkte også Norge. Sverige (uspesifisert tilknytningsform), Danmark og Irland søkte også medlemskap. Charles de Gaulle sa igjen nei i 1967, da han gikk av i 1969 var det åpent for britisk medlemskap.[21][22] Forhandlinger med søkerne ble innledet i 1969. Avtalen var ferdig i januar 1972 og utvidelsen av EEC ble godtatt ved folkeavstemning i Frankrike (67,7 % stemte ja) i april 1972. Folkeavstemningen i Norge flertall (54 %) mot medlemskap, mens det i Danmark ble flertall for (63,5 % for). Norge inngikk i stedet en frihandelsavtale fra 1973.[14] EFTA ble opprettet som et frihandelsforbund der toll mellom landene skulle avskaffes, men mulighet til ulike tollsatser overfor tredjeland. EEC ble opprettet som en tollunion uten toll innad og med felles tollsatser utad. EFTA-landene ble også kalt «de ytre syv».[18]

1973–1993: Fra «eurosklerose» til fellesmarkedRediger

 
Kommisjonspresident Jacques Delors' initiativer til reform førte til mange integrasjonstiltak (1988)

Den første utvidelse av fellesskapet ble gjennomført i 1973 med Storbritannia, Irland og Danmark. Tiden som fulgte utvidelsen var preget av få initiativ fra EF og liten utdyping av samarbeidet,[14] og svak økonomisk utvikling, blant annet grunnet oljekrisen og begrenset handlingsrom.[trenger referanse] Mye av arbeidet i EF handlet om den felles landbrukspolitikken (CAP) og tautrekking om Storbritannias bidrag til EFs felles budsjett.[14] Britisk handel ble med medlemskapet mer rettet mot Europa og mindre mot de tidligere koloniene.[19] USA støttet opprettelsen av EF, men mente at samarbeid om utenriks- og sikkerhetspolitikk burde ligge i NATO med USA i lederrollen. Frankrike gikk tidlig inn for en mer uavhengig europeisk utenrikspolitikk innenfor rammen av EF, og fikk en viss tilslutning til dette utover 1970-tallet, mens de mest USA-orienterte landene (Storbritannia, Vest-Tyskland og Nederland) holdt fast ved at sikkerhetspolitikk og militære saker hørte til i NATO. På det økonomiske området ble EF på 1970- og 1980-tallet trukket mellom utdypet økonomisk samarbeid på den ene siden og nasjonal politisk kontroll over økonomien på den andre.[4]

Det første direkte valg til Europaparlamentet ble gjennomført i 1979, tidligere ble utsendinger til parlamentet utpekt blant representanter i medlemsstatenes parlamenter.[14] Dette innebar at EFs lovgivningsprosess ikke skulle være rent mellomstatlig. Forsamlingen var i hovedsak et forum med liten lovgivningsmakt og innflytelse.[trenger referanse] Parlamentet og rådet tok opp spørsmålet om union, utenrikspolitikk som del av samarbeidet, flertallsavgjørelser (uten vetorett for medlemsstater), og lovgivende myndighet for parlamentet på linje med parlamentet i medlemmstatene. I 1981 la Vest-Tyskland og Italia frem et utkast til en «europeisk akt».[14] Hellas ble medlem i 1981.[21] Spania og Portugal, som begge hadde blitt demokratier på 1970-tallet, ble medlemmer i 1986. Tyrkia søkte om medlemskap i 1987 og Østerrike i 1989.[19] For Hellas, Spania og Portugal var EF-medlemskap ledd i tiltak for modernisering av landene og tilskudd fra EF har bidratt til den økonomiske utviklingen.[21]

I 1985 overtok Jacques Delors som president for Europakommisjonen. Fem vesteuropeiske land inngikk, uavhengig av EF, Schengen-avtalen for fjerning av interne grensekontroller. Dette ble ansett[hvem?] for et gjennombrudd for samarbeidet.[trenger referanse] I juni 1985 publiserte kommisjonen en handlingsplan med 300 tiltak for å fullføre det indre markedet. Tanken var at tiltakene skulle få fart på økonomien og møte konkurransen fra USA og Japan. Tiltakene skulle skape fri bevegelse av varer, tjenester, personer og kapital ved fjerning av tollhindringer og innføring av ensartet regulering.[14] «Eurosklerosen» ble brukt som betegnelse på stagnasjon, pessimisme og liten handlekraft i EF-samarbeidet blant annet tidlig på 1980-tallet.[23] Delors intensiverte arbeidet med å skape et reelt indre marked med ambisjon om å nå målene i Roma-traktaten.[trenger referanse] Europaparlementet, med føderalisten Altiero Spinelli i spissen, utarbeidet et utkast til en ny unionstraktat, som skulle være en forbedring av Romatraktaten.[24] Dette resulterte i signeringen av Den europeiske enhetsakt (en revisjon av EEC-traktaten) i 1986. Enhetsakten forenklet beslutningsprosessen for å fullføre et indre marked. Enhetsakten omhandler også forskning, teknologi og miljø.[19] Enhetsakten skapte reaksjoner i EFTA-landene blant annet skapte det tvil om EFTA-landenes muligheter innenfor rammen av frihandelsavtale. Østerrike annonserte i 1987 at medlemskap var aktuelt.[21]

Frem til midten av 1980-tallet ble ikke Roma-traktatens regler for flertallsvedtak brukt fordi medlemmene ikke akspeterte overnasjonalitet på områder av vesentlig nasjonal interesse. Dette innebar at kommisjonen fikk mindre makt enn ministerrådet. Enhetsakten utvidet muligheten for flertallsvedtak. Roma-traktaten hadde opprinnelig ingen bestemmelser om utenrikspolitisk samarbeid, mens enhetsakten traktatfestet samarbeid om utenrikspolitikk. Samarbeidet om utenrikspolitikk (EPS) ble holdt adskilt fra øvrige institusjoner, men kommisjonens medlemmer hadde adgang til møtene og parlamentet ble orientert. Enhetsakten ga også Europaparlamentet mer innflytelse, spesielt over EFs budsjett. Før enhetsakten ble parlamentet stort sett bare konsultert i lovgivingssaker, med enhetsakten ble lovgiving basert på en samarbeidsprosedyre og fikk mulighet til å blokkere eller annullere vedtak og trenere forslag. Parlamentet fikk også myndighet til å godkjenne eller avvise nye søknader om medlemskap.[14] Før enhetsakten trådte i kraft i 1987 var samarbeidet tradisjonelt mellomstatlig, fra 1987 har det overstatlige innslaget blitt tydeligere selv om det også 1990-tallet hovedsakelig hadde mellomstatlig preg.[21]

Forslag om en økonomisk og monetær union (ØMU) ble lagt frem første gang i 1969 (det var ikke et konkret tema i Roma-traktaten) med forslag om faste valutakurser på bakgrunn av problemer med Bretton Woods-ordningen og slutten på det internasjonale valutakurssamarbeidet i 1971. Det europeiske monetære system (EMS) og valutaenheten ECU ble introdusert i 1979. Samarbeidet om ECU ble brukt for å redusere svingninger i valutakurser mellom medlemslandene. Storbritannia og Norge sluttet seg til EMS i oktober 1990. Delors tilskyndet i 1988 arbeidet med ØMU der første trinn var deregulering av kapitalbevegelser i 1990, samtidig ble arbeid med samordning av finanspolitikken innledet. Andre trinn var etablering av et sentralbanksystem og tredje trinn var fastfrysing av valutakursene før innføring av felles valuta. Innenfor ØMU skulle det ikke være mulig å devaluere for å styrke egen konkurranseevne. I Storbritannia var det sterk motstand mot ØMU og utvikling av EF i føderal retning. På EFs toppmøte i Maastricht 9-10. desember 1991 ble Ruud Lubbers' forslag til traktater for ØMU og for en politisk union godkjent, også kjent som «traktat om europeisk union». Traktaten omfattet en føderal målsetting for EF, ambisjon om en felles valuta og inkludering av Den vesteuropeiske union.[14] Felles valuta eller faste kurser skulle fjerne eller redusere valutarisikoen ved handel eller kapitalbevegelser mellom landene. Valutaen ECU var en teoretisk valuta som grunnlag for stabilisering av valutakursene, i praksis var tyske mark ankeret for valutasamarbeidet. Valutauroen høsten 1992 førte til at Storbritannia og Italia ble trukket ut av valutasamarbeidet.[20]

Det første ministermøtet mellom EF og EFTA ble avholdet i Luxembourg i april 1984 og møtet resultertet i en felles erklæring om fleksibelt og pragmatisk samarbeid. I 1989 tok Delors initiativet til et mer strukturert og omfattende samarbeid. På EFTAs toppmøte i mars 1989 i Oslo ble det tatt initiativ til et Europeisk økonomisk samarbeidsområde (EØS). I mai 1991 ble tema for en EØS-avtale lagt frem etter forhandlinger.[14] En folkeavstemning i Sveits i 1992 sa nei til at landet skulle gå inn i EØS.[19] EØS-avtalen trådte i kraft i 1993 og var i EFTA-landene primært motivert av markedsadgang.[21]

1993–2003: Union med utvidet kompetanseRediger

 
Prosessen for å etablere en felles valuta var fullbyrdet da euroen ble lansert, stegvis i henholdsvis 1999 og 2002.

Delors-kommisjonen gjenopptok arbeidet med en europeisk valutaunion. Maastricht-traktaten av 7. februar 1992 la premissene for myntenheten som senere ble døpt til euro.[20] Med Maastricht-traktaten ble Den europeiske union opprettet som en overbygning på de såkalte «tre søyler»: De europeiske fellesskap, de rettslige- og indre anliggender (justis- og politisamarbeid) og den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. De europeiske fellesskap var egne rettssubjekter.[25] Førstnevnte søyle var etablert allerede ved Samlingstraktaten, og innbefattet områder der Europakommisjonen hadde sin overnasjonale beslutningsmyndighet. De to sistnevnte utgjorde formaliserte rammeverk for mellomstatlig samarbeid på politikkområder innenfor nasjonalstatenes domene og EUs organer kunne på disse områdene ikke fatte beslutninger med virkninger for medlemslandene. EU var et politisk og ikke rettslig begrep, og EU var ikke et eget rettssubjekt.[25]

Folkeavstemning i Frankrike i 1992 støttet Maastricht-avtalen, mens folkeavstemning 2. juni i Danmark sa 50,7 % nei til Maastricht.[19] I de øvrige landene ble Maastricht-traktaten ratifisert av parlamentet eller regjeringen.[20] Helmut Kohl og François Mitterrand ble sett som de fremste politiske pådriverne for Maastricht-traktaten.[trenger referanse] Planen var at andre trinn i ØMU skulle innledes 1. januar 1994, og tredje trinn (faste valutakurser og felles valuta) skulle innledes senest 1. januar 1999.[14] Sentralt i arbeidet med ØMU var de såkalte konvergenskriteriene som var kravene til økonomisk utvikling i medlemsland før de kunne gå inn i ØMU, det gjaldt blant annet prisstabilitet, valutakurs, underskudd på statsbudsjettet og rentenivå.[20] Det indre markedet innebar blant annet at nasjonale monopoler ble oppløst og at det ble innført regler for offentlige innkjøp. Ifølge de nye reglene kunne ikke lokale eller nasjonale myndigheter foretrekke en lokal bedrift til for eksempel et byggeprosjekt, alle bedrifter innenfor EU måtte behandles likt og bedrifter som mente seg diskriminert kunne føre sak for domstolen.[4]

EF ble i 1990 utvidet ved at Øst-Tyskland ble gjenforent med Forbundsrepublikken og var med det innenfor EF.[26] Finland, Sverige og Østerrike ble medlemmer med virkning fra 1. januar 1995.[19][27] Disse tre landene var nøytrale under den kalde krigen og Sovjetunionens sammenbrudd var en viktig bakgrunn for at de kunne gå inn i EU med nær tilknytning til NATO.[21] Jugoslavia-krigene på 1990-tallet var bakgrunnen for Amsterdam-traktatens ytterligere forsterkning av EUs sikkerhetspolitiske rammeverk.[trenger referanse] Denne traktaten (signert i 1997, med virkning fra 1. januar 1999[27]) innebar også innlemmelsen av Schengen-avtalen i unionens første søyle, samt den endelige tilrettelegging for innføringen av euro. Valutaen ble lansert som en elektronisk valuta i 1999 og senere som et fysisk betalingsmiddel i femten medlemsstater i 2002.

Fra 2003: Utvidelse i Øst-EuropaRediger

 
Jernteppets fall muliggjorde medlemskap i EU for land i Øst-Europa (Berlinmuren i 1989)

I 2000 ble det avholdt et EU-toppmøte i Nice, de mest langvarige til da. Et viktig tema på møtet var reform av EUs institusjoner, blant annet stemmeregler og krav til kvalifisert flertall i ministerrådet.[28] Bakgrunnen var blant annet at utvidelser ville komplisere beslutningstakingen dersom alle nye medlemmer skulle få stemmevekt som eksisterende medlemmer. Tyskland var dessuten misfornøyd med at deres stemmetall ikke var korrigert for innlemmingen av Øst-Tyskland med 16 millioner innbyggere. Løsningen ble relativt færre stemmer til små land som fortsatt fikk flere stemmer enn størrelsen skulle tilsi.[29] Frykt for at stadige utvidelser ville redusere EUs institusjonelle styringsdyktighet var bakgrunnen for at Nice-traktaten (signert 2001, ikrafttredelse 2003) på flere politikkområder erstattet krav om enstemmighet med regler om flertallsbeslutninger.[trenger referanse] Nice-traktaten ble ratifisert av alle land, i Irland etter to folkeavstemninger.[30] Europaparlamentet ble gjennom denne traktatendring tildelt reell lovgivningsmakt i visse sammenhenger. Den 1. mai 2004 ble den til da største utvidelse fullført, da ti land – hovedsakelig fra den tidligere Østblokken – ble medlemmer. Romania og Bulgaria ble medlemmer 1. januar 2007 og med det var alle tidligere medlemmer (unntatt Albania og Sovjetunion) av Warszawa-pakten del av EU.[31] Folkeavstemning i Kroatia 2012 ga stort flertall (67 %) for medlemskap og medlemskapet trådte i kraft sommeren 2013.[32]

I 2009 trådte Lisboa-traktaten i kraft. Den enighet som var medlemsstatene seg imellom om at Nice-traktaten ikke hadde vært drastisk nok i sine endringer førte til at Lisboa-traktaten tok opp den samme tråd, og plasserte Europaparlamentet på like fot med nasjonale regjeringer (Rådet) i lovgivningsprosessen på mange politikkområder, og forenklet Rådets stemmeregler ytterligere. Også EUs rammeverk for agering utad ble samordnet ved denne traktatendringen, ved at Europakommisjonens og Rådets relevante kompetanser på dette området skulle driftes samlet.[trenger referanse]

I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»[33]

«Brexit»Rediger

Ved en folkeavstemning om fortsatt EU-medlemskap den 23. juni 2016 stemte 51,9 prosent av velgerne i Storbritannia for å forlate EU, mens 48,11 prosent stemte for å forbli. Forhandlingene om brexit begynte i våren 2017.[34] Forhandlingene var stipulert til å vare i to år, men kan ta lengre tid. Statsminister Theresa May legger opp til en omfattende frihandelsavtale med EU til erstatning for medlemskap.[35] EUs ledelse la i utgangspunktet opp til handelsavtale omtrent som den Canada har,[36] mens den britiske regjeringen selv ønsket en avtale mer omfattende enn Canadas og Japans, også omtalt som «Canada+» eller «Canada++», der blant annet finansielle tjenester skulle inngå.[37][38] Overgang til EFTA og eventuelt EØS er en aktuell løsning for Storbritannia,[39][40] en løsning den britiske regjeringen avviste etter folkeavstemningen.[41]

Traktater og kompetansefordelingRediger

Den europeiske unions rettsgrunnlag er dannet av to forfatningstraktater som alle medlemsstatene er tilsluttet: Traktaten om Den europeiske union (Maastricht-traktaten) og Traktaten om Den europeiske unions funksjonsmåte (Roma-traktaten). Disse grunnleggende traktater er flere ganger blitt endret ved at medlemsstatene har inngått nye traktater som endrer forfatningstraktatene setning for setning.

Kompetanser er fordelt mellom Unionen og dens medlemsstater i første del av Traktaten om Den europeiske unions funksjonsmåte (Alle politikkområder som ikke eksplisitt er nevnt er det enkelte medlemsstats domene):

Jamfør del 1, artikkel 1 i den danskspråklige utgave av Traktaten om Den europeiske unions funksjonmåte[42]:        Vis  Diskusjon  Rediger 
Enekompetanse:
«Det er kun Unionen der kan lovgive og vedtage juridisk bindende retsakter, og medlemsstaterne har kun beføjelse hertil efter bemyndigelse fra Unionen eller med henblik på at gennemføre EU-retsakter.»
Delt kompetanse:
«Medlemsstaterne udøver deres kompetence, i det omfang Unionen ikke har udøvet sin.»
"Union exercise of competence shall not result in Member States being prevented from exercising theirs in:"
  • research, technological development and space
  • development cooperation, humanitarian aid
"The Union coordinates Member States policies or implements supplemental to theirs common policies, not covered elsewhere"
Støttekompetanse:
«Unionen har beføjelse til at gennemføre tiltag for at understøtte, koordinere eller supplere medlemsstaternes indsats, uden at denne beføjelse dog træder i stedet for medlemsstaternes beføjelser på disse områder.»
  • the protection and improvement of human health
  • industry
  • culture
  • tourism
  • education, youth, sport and vocational training
  • civil protection (disaster prevention)
  • administrative cooperation


Signert
I kraft
Dokument
1948
1948
Brüssel-traktaten
1951
1952
Paris-traktaten
1954
1955
Paris-konferansen
1957
1958
Roma-traktaten
1965
1967
Fusjons-traktaten
1975
Rådets første møte
1986
1987
Enhetsakten
1992
1993
Maastricht-traktaten
1997
1999
Amsterdam-traktaten
2001
2003
Nice-traktaten
2007
2009
Lisboa-traktaten
               
                       
Den europeiske unions tre søyler:  
De europeiske fellesskap:  
Det europeiske atomenergifellesskap (EURATOM)
Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF) Utløpt i 2002 Den europeiske union (EU)
    Det europeiske økonomiske fellesskap (EØF/EEC) Det europeiske fellesskap (EF)
    TREVI De rettslige- og indre anliggender (RIA)  
  Det politi- og strafferettslige samarbeide (PSS)
  Det europeiske politiske samarbeid (EPS) Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP)
Vestunionen (WU) Den vesteuropeiske union (WEU)    
Utløpt i 2011  
                   

StyringsorganerRediger

InstitusjonerRediger

I henhold til Artikkel 13 i Traktat om europeisk union er EU styrt av de følgende syv institusjoner:

  • Det europeiske råd (DER) er gruppen av medlemstaters (enten) stats- eller regjeringssjefer, samt unionens høyrepresentant for utenriks- og sikkerhetspolitikk (HR) og Europakommisjonens president, og Det europeiske råds president. Navnet ble innført i 1974. Rådet er EUs høyeste organ og fungerer som politisk retningsgiver og utnevner personer til visse poster.[25][14]
  • Europakommisjonen er det utøvende organet og står for EUs daglige arbeid, utformer lovforslag og skal ivareta helheten i EUs politikk.[25] Medlemmer av kommisjonen kommer fra medlemslandene, men representerer ikke sine land og skal ikke ta instruks fra regjeringene i medlemslandene. Medlemmer kan avsettes av domstolen og hele kommisjonen kan avsettes av parlamentet med kvalifisert flertall. Kommisjonens myndighet er fastsatt i traktatene for EEC, EKSF og EURATOM, og har myndighet delegert fra ministerrådet. Kommisjonen har langt mer omfattende oppgaver og myndighet enn andre internasjonale organisasjoner.[14] Kommisjonen tar beslutning ved flertall, men tilstreber konsensus.[4]
  • Den europeiske unions råd (også kalt Rådet eller Ministerrådet) er gruppen av nasjonale ministre på et gitt saksområde. Rådet er det øverste organ når nye regler skal fastsettes og øverste organ for de europeiske fellesskaper. Ministerrådet støttes av et generalsekretariat. Stemmegivningen er delvis vektet etter landets størrelse.[14] Formannskap i rådet går på rundgang blant medlemmene.[25]
  • Europaparlamentet er unionens direkte folkevalgte organ. Det ble opprinnelig kalt «Den europeisk forsamling»[14] og hadde opprinnelig en rådgivende og kontrollerende funksjon.[18] Parlamentet fører kontroll med de øvrige organene og godkjenner EUs budsjett. Ved utforming av nye regler medvirker parlamentet gjennom prosedyrer for konsultasjon, samarbeide eller medbestemmelse. Parlamentets myndighet ble styrket ved enhetsakten av 1987. Intensjonen er at parlamentet skal uttrykke borgernes politiske vilje uavhengig av medlemsland.[25] Parlamentet er til dels organisert i grupper med lignende ideologi på tvers av landegrenser, for eksempel sosialistisk gruppe og kristelig-demokratisk gruppe.[14]
  • Sentralbanken er ansvarlig for det pengepolitikken i eurosonen.
  • Den europeiske unions domstol er en institusjonell overbygning på tre forskjellige domstoler, hvis oppgave blant annet er å tolke europeisk lovgivning og traktatene. Domstolen uttaler seg om forholdet mellom internasjonale avtaler og EU-rett, den avgjør tvister mellom EFs institusjoner og aviser voldgiftsdommer etter EKSF.[14]
  • Revisjonsretten reviderer unionens regnskap.[25]

Øvrige organerRediger

I tillegg til institusjonene er det flere uavhengige organer:

StyringsinstrumenterRediger

EU styres gjennom forskjellige typer rettsakter:

  • Forordninger er bindende i alle deler og virker med en gang for medlemslandene (tilsvarer lover og forskrifter i Norge).[25]
  • Direktiver har formål som er bindende for medlemmene, men det er opp til medlemsstatene hvordan disse skal innarbeides i nasjonal rett.[25]
  • Vedtak tilsvarer enkeltvedtak i norsk rettsvesen og forvaltning, og er bindende for enkeltaktøren det gjelder.[25]
  • Anbefalinger og uttalelser er noe medlemslandenes myndigheter kan ta hensyn til.[25]

Ifølge Roma-traktaten skal noen forslag til høring i parlamentet. Ministerrådet kan gjøre vedtak i strid med kommisjonens eller parlamentets ønsker.[14]

BudsjettRediger


 

EUs utgifter utgjorde 142 496 millioner euro i 2014.

██ Vekst (inkl. infrastrukturtiltak) (49.55%)

██ Naturressurser (inkl. landbrukssubsidier) (42.77%)

██ Sikkerhet og statsborgerskap (1.28%)

██ Globalt samarbeide (0.07%)

██ Administrasjon (5.97%)

██ Kompensasjoner (0.02%)

██ Reserver (0%)

██ Særskilte utgifter (0.33%)

EUs budsjett, som vedtas på syvårsbasis, utgjorde i 2018 til sammen 157,9 milliarder euro.[43] Det lå per 2018 såvidt under én % av medlemsstatenes totale bruttonasjonalinntekt. Seks prosent av budsjettet går til administrasjon.[44] Budsjettet blir vedtatt i en prosess som omfatter kommisjonen, rådet og parlamentet.[45] Den største enkeltposten på budsjettet, rundt 40 %, har tradisjonelt vært utgjort av landbruksstøtte, «Common Agricultural Policy» (CAP).[46] Tiltak, hovedsakelig innenfor infrastruktur, for å utjevne økonomiske gap mellom medlemslandene per 2018 en større post med nesten halvparten av det samlede budsjettbeløpet.[trenger referanse] Tyskland, Frankrike og Storbritannia var i 2016 de største bidragsyterne til EUs budsjett. To tredjedeler av EUs midler er bidrag direkte fra medlemslandene, i tillegg har EU inntekter av toll (omkring 11 % av budsjettet) og merverdiavgift (12 %).[47]

Netto mottakere av støtte fra EU (2016)[47]
Land Milliarder euro
Polen 7,13
Romania 5,99
Hellas 4,35
Ungarn 3,63
Tsjekkia 3,34
Spania 2,11
Slovakia 2,02
Bulgaria 1,96
Portugal 1,79
Litauen 1,15
Kroatia 0,53
Latvia 0,51
Estland 0,49
Irland 0,35
Slovenia 0,20
Malta 0,12
Kypros 0,03
Luxembourg 0,01
Netto bidragsytere til EUs budsjett (2016)[47]
Land Milliarder euro
Tyskland 12,94
Frankrike 8,17
Storbritannia 5,59
Italia 2,34
Nederland 2,07
Sverige 1,57
Belgia 1,16
Østerrike 0,79
Danmark 0,78
Finland 0,29

MedlemsstaterRediger

 

██ Den europeiske union

██ Kandidater

██ Potensielle kandidater

 
EU har en 66 000 km lang kystlinje.

28 suverene nasjonalstater har tilsluttet seg EU siden unionens de facto opprinnelse i 1951, som Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF). Siden medlemstallet opprinnelig var på seks, har det blitt gjennomført i alt syv suksessive utvidelser av EU. Den mest omfattende ble gjennomført 1. mai 2004 da ti nye land ble innlemmet. I dag består EU av 21 republikker og syv monarkier.

Kroatia er det nyeste medlemslandet. Før det var Bulgaria og Romania de nyeste medlemmene, da de fikk medlemskap 1. januar 2007. Forhandlinger pågår også med andre land. Utvidelsesprosessen er noen ganger omtalt som europeisk integrasjon.[klargjør] Dette uttrykket er imidlertid også brukt om dybden i samarbeidet mellom EUs medlemsstater som øker i takt med nasjonale regjeringers harmonisering av lover seg imellom. For at et land kan bli medlem av unionen må det oppfylle økonomiske og politiske krav, kjent som Københavnskriteriene. Disse krever i generelle trekk at kandidatlandet har et sekulært og demokratisk statsapparat. Det legges også vekt på rettsstat og friheter. Enhver utvidelse av unionen er avhengig av enighet blant medlemsstatene samt Europaparlamentet.

Årstall Medlemsstat Antall Areal (km²) Befolkning (millioner)
1957 Belgia, Frankrike, Vest-Tysklanda, Italia, Luxemburg, Nederland 6 1 266 584 168
1973 Danmark, Irland, Storbritannia 9 3 790 864 253
1981 Hellas[21] 10 3 922 804 268
1986 Portugal, Spania[19] 12 2 353 891 320
1995 Østerrike, Finland, Sverige 15 3 333 203 372
2004 Kypros, Tsjekkia, Estland, Ungarn, Latvia, Litauen, Malta, Polen, Slovakia, Slovenia 25 4 071 261 459
2007 Bulgaria, Romania 27 4 419 671 493
2013 Kroatia 28 4 476 265 504

a 1990 ble Tyskland gjenforent, og Øst-Tyskland ble en del av EU

Nye medlemsstaterRediger

Det er seks offisielle kandidater[48]:

Kroatia fullførte medlemskapsforhandlingene med EU den 30. juni 2011. Dette landets tilslutningstraktat ble undertegnet den 9. desember samme år, og godkjent i en bindende kroatisk folkeavstemning den 22. januar 2012. Kroatia ble unionens 28. medlem den 1. juli 2013. Albania og Makedonia skal etter planen innlede forhandlinger om medlemskap i 2018.[49] Serbia og Montenegro innledet forhandlinger tidligere og medlemskap kan tre i kraft i 2025.[52] Island leverte i 2009 (etter finanskrisen) søknad om medlemskap, og trakk søknaden i 2015.[54]

Det er to potensielle kandidater[48]:

EFTAEuroparådetSveitsAlbaniaKroatiaLiechtensteinIslandNorgeArmeniaSchengen-traktatenDet europeiske økonomiske samarbeidsområdeAserbajdsjanBosnia-HercegovinaØsterrikeTysklandMaltaGeorgiaBelgiaSloveniaHellasNederlandKyprosEurosonenMoldovaDen europeiske unionFinlandItaliaPortugalSpaniaSverigeIrlandMontenegroFrankrikeSlovakiaLuxembourgLitauenMakedoniaPolenUngarnBulgariaDanmarkRusslandTsjekkiaRomaniaLatviaEstlandSerbiaStorbritanniaUkrainaEUs tollunionMonacoTyrkiaSan MarinoAndorraVatikanstatenEurosonen#Andre land med euro 
Et klikkbart Euler-diagram som viser forholdet mellom flere overnasjonale europeiske organisasjoner.sdr

Uttredelse av unionenRediger

Enhver medlemsstat har rett til å tre ut av unionen. Et land som ønsker å melde seg ut, skal kunngjøre sin hensikt om dette til Det europeiske råd. En avtale som fastslår bestemmelsene for uttredelsen, skal deretter opprettes. Om så ikke skjer, opphører medlemsstatens forpliktelser etter to år.[55]

Hittil har ingen medlemsland trukket seg ut av unionen, men av medlemslandenes områder med indre selvstyre har Grønland og Saint-Barthélemy forlatt det europeiske samarbeidet.[55]

Storbritannia besluttet i en folkeavstemning i juni 2016 å forlate EU. Den britiske regjeringen begjærte offisielt utmelding til Det europeiske råd 29. mars 2017, og landet forventes å tre ut to år senere.[56]

Det indre markedRediger

EU har en rekke handelsavtaler med eksterne land. I Europa har mange av de potensielle medlemsstatene på Vest-Balkan og i Øst-Europa for eksempel skrevet avtaler med unionen for å lette toll og øke handel. En rekke land skrev i 1992 under på EØS-avtalen med EU. Denne avtalen sikret at landene i traktaten har tollfri adgang til EUs fellesmarked, mot at landene også tilpasser seg EUs regelverk, med unntak på områdene fiskeri, landbruk og fellesvaluta. Etter at Sveits gjennom folkeavstemning valgte å ikke ratifisere avtalen, er bare Norge, Island og Liechtenstein medlemmer av EØS. De fleste andre landene fra 1992 er i dag blitt fullverdige EU-medlemmer. EU- og EØS-landene betegnes samlet som EØS-området.

Klimapolitikk og energiRediger

31 % av strømmen i EU blir produsert ved atomkraft.[57] Frankrike er den største atomkraftmakten i EU.[57] EU har satt seg klimamål om 20 % reduksjon av CO2-utslipp fra 1990-nivå, og å ha 20 % fornybar energi innen 2020.

Norges forhold til unionenRediger

MedlemskapRediger

Norge har søkt tre ganger om medlemskap i unionen. Spørsmålet om medlemskap har både av partier og velgere, vært ansett som en av de viktigste politiske saker etter andre verdenskrig.[58]

Den første søknaden i 1962 ble stanset av Frankrikes president Charles de Gaulle da han ensidig la ned veto mot britisk medlemskap, noe som også forhindret videre forhandling med Norge, Danmark og Irland. Etter de Gaulles avgang ble det på nytt levert en søknad i 1970, denne ble stoppet av en folkeavstemning i 1972 da 53,5% av de som stemte gikk mot, og valgdeltagelsen var på 79,2%.

Norge søkte på nytt om medlemskap i 1992, men EU-spørsmålet kom ikke høyt på dagsorden før ved stortingsvalget i 1993. Maastricht-traktaten fra 1992 og de parallelle søknadene om medlemskap fra Sverige og Finland var viktig bakgrunn for den norske debatten. I Norge var EU-saken like mye et innenrikspolitisk som utenrikspolitisk spørsmål. EU-saken splittet de tradisjonelle alliansene i norsk partipolitikk. Nei-siden omfattet Sp, KrF, SV, Venstre og RV. KrF og Venstre gikk samtidig inn for EØS-avtalen. Gro Harlem Brundtland ga våren 1992 uttrykk for at hun gikk inn for norsk medlemskap.[trenger referanse] Landsmøtet i Ap vedtok å søke medlemskap med 182 mot 106 stemmer. FrPs landsstyre vedtok kort tid før folkeavstemningen i 1994 å gå inn for EU-medlemskap.[58]

Ved folkeavstemningen i 1994 var deltagelsen ved avstemningen enda høyere enn i 1972, og resultatet enda jevnere. 88,6% av Norges stemmeberettigede møtte opp, og bare 126 806 stemmer skilte ja fra nei i avstemningen som endte med 52,2% flertall for å avvise medlemskap.[59]

EØS og Schengen-avtalenRediger

Norge har et tett samarbeid med EU. Gjennom EØS-avtalen som ble signert i Porto i 1992 sikret Norge seg tilgang til EUs indre marked. I tillegg omfatter EØS-avtalen også samarbeide innenfor forskning, utdannelse, miljøvern, sosiale spørsmål og kultur. Avtalen omfatter imidlertid ikke fisk og landbruk. Selv om det ikke er noen formell kontingent i EØS bidrar Norge økonomisk til EU og EUs medlemsland. Overføringene beløp seg i 2010 til rundt 5 milliarder kroner, men en del midler blir også ført tilbake til Norge i form av diverse programmer i EU-regi, så nettokostnadene var på ca. 3,4 milliarder.[60] EØS-midlene går blant annet til prosjekter innen miljø og klimatiltak, helse, kulturarv, forskning, trening og utveksling, sivilt samfunn, regionalt og grensekryssende samarbeid.

25. mars 2001 trådte Schengen-avtalen i kraft for Norge, noe som førte til at norske statsborgere kunne reise uten pass innenfor det som er kjent som Schengen-området. Avtalen er gjensidig, så statsborgere fra Schengen-området kan også komme inn i Norge uten pass. Avtalen, og dermed også området, omfatter i dag 26 land og over 400 millioner mennesker.

Som en del av samarbeidet med EU har Norge en egen delegasjon til EU. De ledende tjenestemenn ved delegasjonen er diplomater og stasjonen ledes av en ambassadør.[25] Dette er Norges største utenriksstasjon og har i overkant av 50 ansatte. Tilsvarende har EU en egen delegasjon til Norge med kontorer i Oslo.

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ «Uformelt demokratiproblem». forskning.no. 1.3.2010. Besøkt 13. mai 2017. 
  2. ^ Veggeland, Noralv (17. februar 2016). «Hvem vedtar ny lovgivning?». Aftenposten. «Veggeland skriver at både EU og innenlandske organer mangler folkevalgt kontroll.» 
  3. ^ [leder] (16. juli 2014). «EU og Cameron på kollisjonskurs». Aftenposten. 
  4. ^ a b c d e f g Bergesen, Helge Ole (1994). Internasjonal politikk. [Oslo]: Aschehoug. ISBN 8203320317. 
  5. ^ «Artikel 9 i fördraget om Europeiska unionen». EUT C 83, 30.3.2010, s. 20. EUR-Lex. 
  6. ^ Eriksen, Erik Oddvar (22. oktober 2001). «Demokratiske underskudd». Dagbladet.no (norsk). Besøkt 13. mai 2017. 
  7. ^ Europaportalen (28. juni 2012). «Vil gjøre EU mer demokratisk». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 13. mai 2017. 
  8. ^ «– EU-landene står eller faller sammen». forskning.no. 20. november 2011. Besøkt 5. mars 2018. 
  9. ^ «Nobels fredspris for 2012», nobelprize.org, 12. oktober 2012. Besøkt 12. oktober 2012.
  10. ^ Otto von Habsburg: Die Paneuropäische Idee. Eine Vision wird Wirklichkeit. Amalthea Verlag, Wien-München 1999, ISBN 3-85002-424-5
  11. ^ Haas, E. B. (1948). The United States of Europe. Political Science Quarterly, 63(4), 528-550.
  12. ^ Grantham, J. T. (1981). British Labour and The Hague ‘Congress of Europe’: National Sovereignty Defended. The Historical Journal, 24(02), 443-452.
  13. ^ Henri Brugmans, «Former des cadres pour l'Europe» (å utdanne ledere for Europa), Fédération, januar 1950, nr. 60
  14. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w Rike, Tarald (1992). Guide til EFs indre marked. [Oslo]: T. Rike. ISBN 8299241200. 
  15. ^ «A peaceful Europe – the beginnings of cooperation». European Commission. Besøkt 25. november 2013. 
  16. ^ «De «indre seks»». Store norske leksikon. Besøkt 6. mars 2018. 
  17. ^ Traktat om opprettelse av Det europeiske kull- og stålfellesskap. [Oslo]: Utenriksdepartementet. 1972. s. 8. 
  18. ^ a b c d e f EEC: en håndbok om utviklingen fra Roma-avtalen til det europeiske fellesskapet. Oslo: Tiden. 1971. 
  19. ^ a b c d e f g h i j Det 20. århundre. [Oslo]: Aschehoug. 1995. ISBN 8203164935. 
  20. ^ a b c d e Maastrichttraktaten av 7. februar 1992: kommentarer til Traktaten om Den europeiske union, med hovedvekten på bestemmelsene om økonomisk og monetær union. Oslo: TANO. 1993. ISBN 8251831210. 
  21. ^ a b c d e f g h Det 20. århundres historie: Europa, USA og Japan. Oslo: Universitetsforl. 1997. ISBN 8200223833. 
  22. ^ Det 20. århundre. [Oslo]: Aschehoug. 1992. ISBN 8203164935. 
  23. ^ Isachsen, Arne Jon (1994). Felles mynt i Europa?: økonomiske og politiske vurderinger. Oslo: Bedriftsøkonomens forl. ISBN 8270378755. 
  24. ^ Thomas Hylland Eriksenmfl. (1994). Kan EU være demokratisk? politisk identitet og legitimering i en ny tid. Oslo: Ad notam Gyldendal. ISBN 8241704852. 
  25. ^ a b c d e f g h i j k l Håndbok i EU-arbeid i interimsperioden 1994. Oslo: Statskonsult. 1994. ISBN 8274830512. 
  26. ^ Eide, Espen Barth (1964-) (1991). Nittiårenes Europa: nye spørsmål, nye svar. [Oslo]. s. 108. 
  27. ^ a b EU- og EØS-relevante tekster. Oslo: Universitetsforl. 1999. ISBN 8200130002. 
  28. ^ Black, Ian (22. desember 2000). «EU tries to figure out what it decided at Nice». the Guardian (engelsk). Besøkt 7. mars 2018. 
  29. ^ Brown, Derek (11. desember 2000). «The Nice treaty». the Guardian (engelsk). Besøkt 7. mars 2018. 
  30. ^ Left, Sarah (18. oktober 2002). «The issue explained: the treaty of Nice». the Guardian (engelsk). Besøkt 7. mars 2018. 
  31. ^ Watt, Nicholas (26. september 2006). «Romania and Bulgaria to join EU». the Guardian (engelsk). Besøkt 7. mars 2018. 
  32. ^ Traynor, Ian (22. januar 2012). «Croatia votes to join EU». the Guardian (engelsk). Besøkt 11. mars 2018. 
  33. ^ «Nobels fredspris for 2012», nobelprize.org, 12. oktober 2012. Besøkt 12. oktober 2012.
  34. ^ Rankin, Jennifer; Henley, Jon; Mason, Rowena; Boffey, Daniel (31. mars 2017). «Brexit: EU says no to free trade talks until 'progress' on final terms». the Guardian (engelsk). Besøkt 7. mars 2018. 
  35. ^ Ash, Timothy Garton (30. mars 2017). «Brexit is a tragedy, but there’s much we can do before the final act | Timothy Garton Ash». the Guardian (engelsk). Besøkt 8. mars 2018. 
  36. ^ «Subscribe to read». Financial Times (engelsk). 21. desember 2017. Besøkt 9. mars 2018. 
  37. ^ «Brexit: David Davis wants 'Canada plus plus plus' trade deal» (engelsk). BBC. 10. desember 2017. Besøkt 10. mars 2018. 
  38. ^ «What is a ‘Canada plus plus plus’ trade deal?». The Week UK (engelsk). 11. desember 2017. Besøkt 9. mars 2018. 
  39. ^ «Norge vil ikke ha britene i EØS - men kan gjøre lite for å stoppe dem». Aftenposten. 4. september 2017. Besøkt 8. mars 2018. 
  40. ^ «Norwegian lessons for Brexit Britain». The Economist (engelsk). 22. februar 2018. Besøkt 8. mars 2018. 
  41. ^ «Før brexit slaktet de EØS-avtalen. Nå kan britene ende opp som Norge likevel.». Aftenposten. 31. august 2017. Besøkt 8. mars 2018. 
  42. ^ /http://eur-lex.europa.eu/LexUriServ/LexUriServ.do?uri=OJ:C:2010:083:0047:0200:DA:PDF
  43. ^ «How is the EU budget spent?» (engelsk). EU. Besøkt 10. mars 2018. 
  44. ^ «Multiannual Financial Framework adjusted for 2018» (engelsk). EU-kommisjonen. Besøkt 10. mars 2018. 
  45. ^ «How is the EU budget spent?» (engelsk). EU-kommisjonen. Besøkt 10. mars 2018. 
  46. ^ Redaksjonen. «Farm subsidies still get top share of EU austerity budget» (engelsk). Reuters. Besøkt 8. februar 2013. 
  47. ^ a b c Dagens Næringsliv 26. april 2018, s. 35
  48. ^ a b «Check current status». Europakommisjonen. Besøkt 21. mai 2015. 
  49. ^ a b McGrath, Ciaran (23. februar 2018). «EU’s divisive next members: Albania and Macedonia set to start accession talks THIS SUMMER». Express.co.uk (engelsk). Besøkt 11. mars 2018. 
  50. ^ Smith, Helena (26. juni 2017). «Albania's pro-EU prime minister set to win parliamentary majority». the Guardian (engelsk). Besøkt 11. mars 2018. 
  51. ^ «EU to Back Starting Entry Talks With Albania, Republic of Macedonia». Bloomberg.com (engelsk). 21. februar 2018. Besøkt 11. mars 2018. 
  52. ^ a b Rankin, Jennifer (6. februar 2018). «Serbia and Montenegro could join EU in 2025, says Brussels». the Guardian (engelsk). Besøkt 11. mars 2018. 
  53. ^ UD (2. mars 2012). «Viktige beslutninger om Kosovo og Serbia» (norsk). Utenriksdepartementet. Besøkt 2. mars 2012. 
  54. ^ Reykjavik, AFP in (12. mars 2015). «Iceland drops EU membership bid: 'interests better served outside' union». the Guardian (engelsk). Besøkt 11. mars 2018. 
  55. ^ a b «Att gå ur EU - EU-upplysningen vid Sveriges riksdag». eu-upplysningen.se (svensk). Besøkt 16. august 2017. 
  56. ^ «Nedtellingen er i gang for brexit | ABC Nyheter». 29. mars 2017. Besøkt 29. mars 2017. 
  57. ^ a b Aftenposten. fakta. 5. september 2008. EU og kjernekraft. Side 17
  58. ^ a b Saglie, Jo (2000). Standpunkter og strategi: EU-saken i norsk partipolitikk, 1989-1994 (dr.avhandling). Oslo: Institutt for statsvitenskap, Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Oslo. ISBN 8257045489. 
  59. ^ ssb.no: Folkeavstemningen 1994 om norsk medlemskap i EU, besøkt 1. april 2012
  60. ^ NOU 2012:2, kapittel 26.2.2, besøkt 1. april 2012

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger

Offisielle nettsteder
  • EUROPA – Den offisielle nettportal

Medie-oversikt