Margaret Thatcher

britisk konservativ politiker
Margaret Thatcher
Margaret Thatcher stock portrait (cropped).jpg
FødtMargaret Hilda Roberts
13. oktober 1925[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Grantham[5][1][6][7]Rediger på Wikidata
Død8. april 2013[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (87 år)
The Ritz Hotel[1][5][8][9]Rediger på Wikidata
Gravlagt Royal Hospital Chelsea (2013)[10][11][12]Rediger på Wikidata
Ektefelle Denis Thatcher (19512003)[1][13][11][14]Rediger på Wikidata
Far Alfred RobertsRediger på Wikidata
Mor Beatrice Ethel StephensonRediger på Wikidata
Barn Mark Thatcher, Carol ThatcherRediger på Wikidata
Utdannet ved City Law School, Kesteven and Grantham Girls' School[9][7][15][16], Somerville College (19431947)[9][7][15][16]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Kjemiker, advokat, politiker
Parti Det konservative parti[1][11][15][17]Rediger på Wikidata
Nasjonalitet Storbritannia, Det forente kongerike Storbritannia og Irland (–1927)Rediger på Wikidata
Medlem av Royal Society (1983–), Det kongelige råd (1970–), Carlton Club, Pilgrims SocietyRediger på Wikidata
Utmerkelser
14 oppføringer
Order of Merit (1990)[9][17][18], Presidentens frihetsmedalje (1991)[19][9][17], Hosebåndsordenen (1995)[1][11][9][12], Fellow of the Royal Society (1983)[20][9], Den hvite løves orden (1999)[21], Ronald Reagans frihetsmedalje (1998)[22], Kong Petar Krešimir IVs stororden, Dostyk-ordenen av første klasse, Det gode håps orden, Vytautas den stores orden, Kong Dmitar Zvonimirs stororden, Fellow of the Royal Institute of Chemistry (1979)[23], æresborger av Zagreb (1998)[24], Clare Boothe Luce Award (2002)[12]Rediger på Wikidata
Nettstedhttp://margaretthatcher.org
Storbritannias statsminister
4. mai 1979–28. november 1990
ForgjengerJames Callaghan
EtterfølgerJohn Major
Det konservative partiets leder
11. februar 1975–28. november 1990
ForgjengerEdward Heath
EtterfølgerJohn Major
Storbritannias undervisnings- og forskningsminister
20. juni 1970–4. mars 1974
RegjeringHeaths regjering
ForgjengerEdward Short
EtterfølgerReginald Prentice
Parlamentsmedlem
8. oktober 1959–9. april 1992
ValgkretsFinchley
ForgjengerJohn Crowder
EtterfølgerHartley Booth
Våpenskjold
Margaret Thatchers våpenskjold

Margaret Hilda Thatcher, baronesse Thatcher, (født Roberts 13. oktober 1925 i Grantham i Lincolnshire i England, død 8. april 2013 i The Ritz Hotel i Westminster i London) var en britisk konservativ politiker. Hun var den første kvinnelige lederen i Det britiske konservative partiet (toryene) fra 1975 til 1990 og den første kvinnelige regjeringssjefen i Storbritannia fra 1979 til 1990. En sovjetisk journalist kalte henne «jernkvinnen», et kallenavn som har blitt forbundet med hennes kompromissløse politikk og lederstil. Som statsminister førte hun en politikk som siden har blitt kalt thatcherisme.

Hun var utdannet kjemiker før hun ble advokat, og representerte Finchley i Underhuset i Det britiske parlamentet 1959–1992. Thatcher ble utnevnt til undervisnings- og forskningsminister i Edward Heaths regjering i 1970. Heath stod svekket tilbake etter parlamentsvalgene i 1974. I 1975 vant Thatcher kampen om vervene som leder i Det konservative partiet og opposisjonsleder i parlamentet mot Edward Heath, og ble således den første kvinnelige lederen i et større politisk parti i Storbritannia.

Storbritannia var i 1970-årene preget av lammende streiker, høy arbeidsledighet, økonomisk resesjon og statsfinansiell krise, som nådde et klimaks i løpet av vinteren 1978/1979. De konservative vant parlamentsvalget i 1979, og etter å ha flyttet inn i Downing Street 10, tok Thatcher en rekke politiske initiativer for å reversere det hun kalte Storbritannias nasjonale forfall.[25] Thatcherismen fremholdt åpne markeder, deregulering, skattelettelser, sparsomhet i det offentlige forbruket, privatisering, nasjonalisme, victorianske dyder og en viss populisme.[26] Hun ønsket også å begrense fagforeningenes makt. De første årene var preget av økonomisk nedgang og stor arbeidsledighet, men trendene ble snudd, og Falklandskrigen bidro også til et valgskred for de konservative i 1983. Hun ble gjenvalgt for en tredje periode i 1987, men koppskatten var mislikt, og andre regjeringsmedlemmer delte ikke hennes skepsis til EF. Da hun ble utfordret om ledervervet i november 1990, trakk hun seg som partileder og statsminister.

Etter å ha trådt ut av Underhuset i 1992, ble hun tildelt tittelen baronesse på livstid og dermed et sete i Overhuset.[27] På grunn av sviktende helse hadde Thatcher få offentlige opptredener mot slutten av livet. Høsten 2008 ble det kjent at Thatcher led av aldersdemens.[28][29] Hun døde av hjerneslag i 2013, 87 år gammel.[30] Thatcher er omstridt i den britiske politiske kulturen, men både i historikeres vurderinger og i folkemeningen regnes hun som regel blant Storbritannias fremste statsministre gjennom tidene.

Familie, oppvekst og utdannelseRediger

Thatchers barndomshjem i Grantham.
Minneplakett ved barndomshjemmet.

Hun ble født Margaret Hilda Roberts i småbyen Grantham i Lincolnshire den 13. oktober 1925. Faren var Alfred Roberts, opprinnelig fra Northamptonshire, og moren var Beatrice Ethel (født Stephenson) fra Lincolnshire.[31] Hun vokste opp i Grantham, hvor faren eide to kolonialvareforretninger.[31] Margaret og storesøsteren Muriel Roberts (1921–2004) vokste opp i en leilighet i etasjen over den største av kolonialene, nært jernbanen.[31] Faren var predikant i den lokale metodistkirken og lokalpolitisk aktiv som medlem av bystyret,[31] og oppdrog datteren som en streng metodist.[32] Han kom fra en familie med bånd til Det liberale partiet, men satt i bystyret, etter datidens skikk, som partiløs representant. Alfred Roberts var borgermester i Grantham 1945–1946, og mistet plassen i bystyret i 1952, etter at Arbeiderpartiet hadde vunnet flertallet i bystyret for første gang i 1950.[31]

Margaret Roberts var først elev ved Huntingtower Road Primary School, og fikk stipend for å gå videre ved pikeskolen Kesteven and Grantham Girls’ School.[31] På skolen bar karakterer og tilbakemeldinger preg av hardt arbeid og kontinuerlig forbedring; på fritiden drev hun med piano, landhockey, poesi, svømming og friluftsliv.[31][33] Hun var leder for pikeskolens elevråd i skoleåret 1942/1943. Hun søkte etter hvert om stipend for å studere kjemi ved Oxford University, men fikk i utgangspunktet avslag, og fikk studieplassen etter at en annen kandidat trakk seg.[34] Roberts kom til Oxford i 1943, og ble uteksaminert med fireårig bachelorgrad med laud i 1947. Mot slutten av studiene spesialiserte hun seg på røntgenkrystallografi med Dorothy Hodgkin som veileder.[35]

Roberts ble valgt til president i den konservative studenterforeningen Oxford University Conservative Association i 1946.[36][37] I studietiden ble hun påvirket politisk av verker som Friedrich Hayeks Veien til trelldom (1944), som fordømte statlig inngripen i økonomien og anså det som en forutsetning for utviklingen av en autoritær stat.[38][39]

Etter studiene flyttet Roberts til Colchester i Essex for å arbeide som kjemiker for BX Plastics.[40] Hun meldte seg inn i den lokale konservative velgerforeningen og deltok på partilandsmøtet i Llandudno i Wales i 1948.[41] En av hennes venner fra Oxford var også venn av formannen i velgerforeningen Dartford Conservative Association i Kent, som etterlyste kandidater til parlamentet.[41] De tillitsvalgte i foreningen ble så imponert over henne at de bad henne stille seg til disposisjon. Hun ble nominert som listekandidat i januar 1951.[42] Under en middag i februar samme år, i anledning hennes nominasjon i Dartford, møtte hun Denis Thatcher, en velstående og skilt forretningsmann.[41][42] Foran valget flyttet Roberts til Dartford, hvor hun begynte som kjemiker i J. Lyons & Co. i Hammersmith. Sammen med kolleger utviklet hun emulgatorer for iskrem og en pumpeteknikk som la grunnlaget for softisen.[41]

Tidlig politisk karrièreRediger

Ved parlamentsvalgene i 1950 og 1951 var hun de konservatives kandidat i Dartford, en antatt sikker krets for Arbeiderpartiet, der hun fikk medieoppmerksomhet som den yngste og den eneste kvinnelige kandidaten.[43] Hun tapte begge ganger mot Norman Dodds, men reduserte Arbeiderpartiets forsprang med 6 000 stemmer i 1950 og 1 000 flere i 1951.[43] Hun fikk mye støtte i valgkampene fra foreldrene og Denis Thatcher, som hun giftet seg med i desember 1951.[43] Denis Thatcher betalte ektefellens studier i jus, der hun spesialiserte seg på skatterett.[44] Margaret Thatcher fikk advokatbevilling og opptak i Inns of Court i 1953.[44] Samme år fødte hun tvillingene Carol og Mark.[45]

Parlamentsmedlem 1959–1970Rediger

Thatcher var ikke kandidat ved parlamentsvalget i 1955, fordi det kom så kort tid etter tvillingfødselen. Senere samme år tapte hun med knapp margin de konservatives nominasjon foran suppleringsvalget i Orpington.[45] Deretter søkte hun nominasjon i en antatt sikker krets for de konservative, og klarte med knapp margin å ble nominert i Finchley i april 1958. Etter en krevende valgkamp ble hun valgt inn i Underhuset fra Finchley ved parlamentsvalget i 1959.[46] Hun tok første gang ordet i parlamentet idet hun fremmet et privat lovforslag om at offentlige organer skulle holde sine møter for åpne dører. Forslaget ble vedtatt.[47] I 1961 brøt hun med partilinjen og stemte for å gjeninnføre rising som en lovlig fysisk avstraffelse, noe som derimot ikke ble vedtatt.[48] Thatcher anså den jødiske minoriteten i Finchley som «sitt folk»; hun var blant grunnleggerne av vennskapsforeningen Anglo-Israel Friendship League of Finchley og medlem av Conservative Friends of Israel.[49]

I oktober 1961 fikk Thatcher plass på de konservatives førstebenk i parlamentet som assisterende pensjons- og folketrygdsminister under statsminister Harold Macmillan.[50] Etter at de konservative tapte valget i 1964, ble hun talskvinne i bolig- og eiendomsspørsmål. Hun markerte seg særlig i ønsket om å la beboere i kommunale boliger bli selveiere. I 1966 ble hun medarbeider for skyggekabinettets finansminister som partiets finanspolitiske talskvinne. Hun var motstander av Arbeiderpartiets pris- og lønnsregulering, og mente at den ville få utilsiktede, negative konsekvenser for økonomien. Under de konservatives landsmøte i 1966 talte hun for at lavere skatter motiverte til hardt arbeid, og mente at Arbeiderpartiets skattepolitikk var et steg «ikke bare i retning av sosialisme, men i retning av kommunisme».[51]

Thatcher var blant de få konservative parlamentarikerne som støttet Leo Abses lovforslag om å avkriminalisere mannlig homoseksualitet. Hun stemte for David Steels lovforslag om å legalisere abort,[52] så vel som et forbud mot harejakt med hund. Hun stemte imot forslag om å liberalisere skilsmisselovgivningen.[52] I 1967 ble hun plukket ut av USAs ambassade i London til å delta på et utvekslingsprogram i ledelse; hun tilbragte seks uker i ulike amerikanske byer, og besøkte fremtredende politikere og institusjoner som Det internasjonale pengefondet.[53] Senere det året ble Thatcher medlem av skyggekabinettet, hvor hun ble oppnevnt til talskvinne i drivstoff- og energispørsmål av opposisjonsleder Edward Heath. Kort tid før parlamentsvalget i 1970 ble hun skyggeminister for transport, senere for undervisning.[54]

Undervisningsminister 1970–1974Rediger

 
Margaret Thatcher i 1975.

Under ledelse av Edward Heath vant Det konservative partiet parlamentsvalget i 1970, hvorpå Thatcher ble utnevnt til undervisnings- og forskningsminister. Hennes periode som minister ble preget av at flere lokale skolestyrer la ned sine teoretisk orienterte skoler og erstattet dem med enhetsskoler, som tilbød både studieforberedende og praktisk orienterte løp. Selv om hun egentlig ønsket å bevare systemet med tre skoleslag,[55] avslo hun bare 326 av 3 612 søknader om lokal omlegging til enhetsskole.[56] I løpet av Thatchers periode som minister steg andelen elever i enhetsskoler fra 32 % til 62 %.[56]

I løpet av sine første måneder som minister fikk hun medieoppmerksomhet som følge av regjeringens forsøk på å redusere offentlige utgifter. Hun ønsket å prioritere behovene knyttet til selve undervisningen i skolen.[55] For å redusere statens utgifter til skolevesenet, avskaffet hun ordningen med utdeling av melk til skoleelever mellom syv og elleve år.[57] Hun mente at få elever ville lide ved krav om egenbetaling, men opprettholdt den gamle ordningen for de yngste elevene av ernæringshensyn.[57] Dokumenter fra regjeringen avslørte senere at Thatcher hadde motsatt seg endringen, men at den hadde blitt tvunget igjennom av finansministeren.[58] Avgjørelsen høstet stor kritikk fra Arbeiderpartiet og pressen, og gav henne tilnavnet Margaret Thatcher, Milk Snatcher, «melketyv».[57][59] Hun skal ha vurdert å trekke seg fra politikken etterpå, og skrev senere i sin selvbiografi: «Jeg fikk en verdifull erfaring. Jeg hadde oppnådd en maksimal politisk fordømmelse for et minimalt politisk utbytte.»[60][61]

Statsminister 1979–1990Rediger

 
Thatcher i 1983

Margaret Thatcher ble valgt til leder av det britiske konservative partiet den 11. februar 1975. Under hennes ledelse vant partiet flertall i Underhuset i tre etterfølgende parlamentsvalg:

Thatcher reformerte partiets politiske ideologi fra tradisjonell konservatisme til en radikal økonomisk liberalisme, basert på monetarisme og tilbud og etterspørsel i et fritt marked. Inspirert av blant annet økonomene Friedrich Hayek og Milton Friedman gjennomførte hun omfattende privatiseringer av statseide bedrifter, omfattende skattelettelser og en omfattende omforming av hele det britiske trygde- og velferdssystemet.[62]

Dette skapte til dels sterke reaksjoner blant hennes egne partifeller. Blant annet ble tidligere statsminister Edward Heath motstander av Thatcher resten av sitt liv.

Som monetarist innledet hun sin økonomiske politikk med å øke styringsrenten for å hindre inflasjon. Dette førte til en umiddelbar dobling av arbeidsledigheten fra 1 million til 2 millioner. På partiets landsmøte i oktober 1980 ble det spekulert i om regjeringen måtte se seg tvunget til å endre sin radikale politikk, og foreta en såkalt «U-sving». Svaret til Thatcher var entydig og kompromissløst:

 Til dem som holder pusten mens de venter på medienes favorittfrase – U-svingen – har jeg bare en ting å si: Dere kan snu hvis dere ønsker. Denne damen snur ikke. (To those waiting with bated breath for that favourite media catchphrase, the "U" turn, I have only one thing to say: "You turn if you want to. The lady's not for turning.)[63] 

Dette kom til uttrykk i budsjettet for 1981, da merverdiavgiften ble økt midt i en nedgangs-konjunktur, på tross av advarsler i et åpent brev fra 364 ledende økonomer. I januar 1982 var inflasjonen under kontroll, og styringsrenten ble senket igjen, mens arbeidsledigheten fortsatte å øke til den nådde 3,6 millioner i 1983.

Fra 1986 til 1990 raste arbeidsledigheten nedover, og i 1999 var den lavere enn da Margaret Thatcher overtok som statsminister (Pissarides, s. 33). Labour Party anklaget regjeringen for å ha skapt massiv arbeidsledighet i perioden 19791983. Thatcher svarte at hun ikke hadde «skapt», men synliggjort skjult arbeidsledighet ved å oppheve ulønnsomme tiltaksjobber som hadde vokst frem under tidligere regjeringer.

Flere av tiltakene hennes skapte sosial uro.[62] Thatcher valgte en hard linje i gruvearbeiderstreiken 1984-1985.[62] Denne streiken ble utløst av regjeringens forslag om nedleggelse av et stort antall gruver, og privatisering av de resterende 15 gruvene. Det sistnevnte ble da også gjort i 1994, under den etterfølgende regjeringen til John Major.

I utenrikspolitikken ble den langvarige politiske krisen i Rhodesia løst i 1981, og endte med svart flertallsstyre under navnet Zimbabwe. I 1982 gjenerobret Storbritannia Falklandsøyene etter en argentinsk okkupasjon. Falklandskrigen ble en militær seier som bidrog til gjenvalget i 1983. I 1984 prøvde IRA å drepe henne under Bombeattentatet i Brighton 1984 rettet mot partikongressen.

I en tale til FNs generalforsamling 8. november 1989 tok Thatcher opp utfordringen med menneskeskapte klimaendringer og foreslo internasjonal innsats for å avverge global oppvarming.[64]

Død og begravelseRediger

Hun ble bisatt i en statsbegravelse fra St. Pauls katedral den 17. april 2013.

UtmerkelserRediger

 
George H.W. Bush tildeler Thatcher Presidentens frihetsmedalje i 1991.

Da hun ble undervisnings- og forskningsminister i 1970, ble Thatcher oppnevnt til medlem av Det kongelige råd.[65] To uker etter at hun gikk av som minister, ble hun tildelt Order of Merit.[66] Ektemannen Denis Thatcher ble gitt den arvelige tittelen baronett,[67] som sønnen Mark arvet i 2003.[68] I 1992 ble hun selv adlet på livstid og gitt tittelen som baronesse av Kesteven i Lincolnshire, og således tildelt en plass i Overhuset.[27] I 1995 ble hun medlem av den svært prestisjefylte Hosebåndsordenen.[69]

I 1975 ble hun som første kvinne opptatt som æresmedlem i herreklubben Carlton Club i London.[70] Hun ble innvalgt i vitenskapssamfunnet Royal Society i 1983, hvilket skapte debatt blant samfunnets andre medlemmer.[71]

I 1991 ble hun tildelt Presidentens frihetsmedalje av president George H.W. Bush.[72] Hun fungerte også som The Heritage Foundations øverste beskytter, og tankesmien etablerte i 2005 Margaret Thatcher Center for Freedom.[73]

På Falklandsøyene har Margaret Thatcher-dagen blitt markert den 10. januar hvert år siden 1992, til minne om hennes besøk i 1983.[74] Thatcher Drive i hovedstaden Stanley er oppkalt etter henne, såvel som Thatcherhalvøya på Sør-Georgia, hvor de første britiske marinestyrkene ble ilandsatt under Falklandskrigen.[75]

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e f g Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Margaret Thatcher, biography/Margaret-Thatcher
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, 9. apr. 2014
  3. ^ a b Autorités BnF, 10. okt. 2015, 121412696, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb121412696
  4. ^ a b GeneaStar, Margaret Thatcher, robertsm
  5. ^ a b Gemeinsame Normdatei, 13. aug. 2015, 118756680
  6. ^ Brockhaus Enzyklopädie, 9. okt. 2017, Margaret Hilda Thatcher, thatcher-margaret-hilda
  7. ^ a b c Munzinger-Archiv, 9. okt. 2017, Margaret Thatcher, 00000012743
  8. ^ http://www.nytimes.com/2013/04/09/world/europe/former-prime-minister-margaret-thatcher-of-britain-has-died.html?pagewanted=all, 25. okt. 2014, The New York Times, Joseph R. Gregory, engelsk, 8. apr. 2013, Margaret Thatcher, 'Iron Lady' Who Set Britain on New Course, Dies at 87, Her spokesman, Tim Bell, said she died of a stroke at the Ritz Hotel.
  9. ^ a b c d e f g The Peerage, 9. okt. 2017, Margaret Hilda Roberts, Baroness Thatcher, p18322.htm#i183213
  10. ^ https://www.bbc.co.uk/news/uk-24316701, BBC News Online, engelsk, 28. sep. 2013, Margaret Thatcher's ashes interred at Royal Hospital Chelsea
  11. ^ a b c d Find a Grave, 9. okt. 2017, Margaret Thatcher, 108023705
  12. ^ a b c 140/000023071
  13. ^ The Peerage, 7. aug. 2020, Margaret Hilda Roberts, Baroness Thatcher, p18322.htm#i183213
  14. ^ L8Y7-1X7
  15. ^ a b c 5965
  16. ^ a b mp05827
  17. ^ a b c 0065842
  18. ^ engelsk, 11. des. 1990, The London Gazette, https://www.thegazette.co.uk/London/issue/52360/page/19066
  19. ^ 30. apr. 2020, Margaret Thatcher Foundation, engelsk, Speech receiving Presidential Medal of Freedom, http://www.margaretthatcher.org/document/108263
  20. ^ 12. apr. 2014, Royal Society, engelsk, Margaret Thatcher at pre-election press conference, http://pictures.royalsociety.org/image-rs-10513
  21. ^ 30. apr. 2020, Margaret Thatcher Foundation, engelsk, Speech receiving the Order of the White Lion in Prague, https://www.margaretthatcher.org/document/108385
  22. ^ 19. jul. 2017, Ronald Reagan Presidential Foundation, engelsk, The Ronald Reagan Freedom Award, https://www.reaganfoundation.org/programs-events/the-ronald-reagan-freedom-award/
  23. ^ 30. apr. 2020, Margaret Thatcher Foundation, engelsk, Speech to the Chemical Society and the Royal Institute of Chemistry (honorary fellowship), http://www.margaretthatcher.org/document/104152
  24. ^ 30. apr. 2020, Margaret Thatcher Foundation, engelsk, Speech in Zagreb, https://www.margaretthatcher.org/document/108378
  25. ^ Thatcher, Margaret (1979). «Foreword. Conservative Party Manifesto 1979». conservativemanifesto.com. Besøkt 10. april 2013. 
  26. ^ Lawson, Nigel (1992). The View from No. 11: Memoirs of a Tory Radical. Bantam. s. 64. ISBN 978-0-593-02218-4. 
  27. ^ a b The London Gazette: no. 52978. p. 11045. 26. juni 1992. Retrieved 4. januar 2012.
  28. ^ Nordseth, Pål (25. august 2008). «Thatcher lider av demens». Dagbladet. Arkivert fra originalen 4. september 2008. Besøkt 3. mai 2009. 
  29. ^ Rønneberg, Kristoffer (25. august 2008). «Glemmer at mannen er død». Aftenposten. Besøkt 3. mai 2009. 
  30. ^ Rayner, Gordon; Swinford, Steven. «Margaret Thatcher dies of stroke aged 87». The Daily Telegraph. Besøkt 10. april 2013. 
  31. ^ a b c d e f g Beckett, Clare (2006). Margaret Thatcher. Haus Publishing. s. 1–10. ISBN 978-1-904950-71-4. 
  32. ^ Johnson, Maureen (28. mai 1988). «Bible-Quoting Thatcher Stirs Furious Debate». Associated Press. 
  33. ^ Blundell, John (2008). Margaret Thatcher: a portrait of the Iron Lady. Algora. s. 21–22. ISBN 978-0-87586-630-7. 
  34. ^ Beckett, Clare (2006). Margaret Thatcher. Haus Publishing. s. 12. ISBN 978-1-904950-71-4. 
  35. ^ Beckett, Clare (2006). Margaret Thatcher. Haus Publishing. s. 16. ISBN 978-1-904950-71-4. 
  36. ^ Beckett, Clare (2006). Margaret Thatcher. Haus Publishing. s. 20–21. ISBN 978-1-904950-71-4. 
  37. ^ Blundell, John (2008). Margaret Thatcher: a portrait of the Iron Lady. Algora. s. 28. ISBN 978-0-87586-630-7. 
  38. ^ Blundell, John (2008). Margaret Thatcher: a portrait of the Iron Lady. Algora. s. 30. ISBN 978-0-87586-630-7. 
  39. ^ Reitan, Earl Aaron (2003). The Thatcher Revolution: Margaret Thatcher, John Major, Tony Blair, and the Transformation of Modern Britain, 1979–2001. Rowman & Littlefield. s. 17. ISBN 0-7425-2203-2. 
  40. ^ Beckett, Clare (2006). Margaret Thatcher. Haus Publishing. s. 17. ISBN 978-1-904950-71-4. 
  41. ^ a b c d Beckett, Clare (2006). Margaret Thatcher. Haus Publishing. s. 22. ISBN 978-1-904950-71-4. 
  42. ^ a b Blundell, John (2008). Margaret Thatcher: a portrait of the Iron Lady. Algora. s. 36. ISBN 978-0-87586-630-7. 
  43. ^ a b c Beckett, Clare (2006). Margaret Thatcher. Haus Publishing. s. 23–24. ISBN 978-1-904950-71-4. 
  44. ^ a b Blundell, John (2008). Margaret Thatcher: a portrait of the Iron Lady. Algora. s. 25. ISBN 978-0-87586-630-7. 
  45. ^ a b Beckett, Clare (2006). Margaret Thatcher. Haus Publishing. s. 26. ISBN 978-1-904950-71-4. 
  46. ^ Beckett, Clare (2006). Margaret Thatcher. Haus Publishing. s. 27. ISBN 978-1-904950-71-4. 
  47. ^ Aitken, Jonathan (2013). Margaret Thatcher: Power and Personality. A & C Black. s. 91. ISBN 978-1-4088-3186-1. 
  48. ^ Campbell, John (2000). Margaret Thatcher. 1. Pimlico. s. 134. ISBN 0-7126-7418-7. 
  49. ^ Johnson, Charles C. (28. desember 2011). «Thatcher and the Jews». Tablet Magazine. Besøkt 12. april 2013. 
  50. ^ Reitan, Earl Aaron (2003). The Thatcher Revolution: Margaret Thatcher, John Major, Tony Blair, and the Transformation of Modern Britain, 1979–2001. Rowman & Littlefield. s. 4. ISBN 0-7425-2203-2. 
  51. ^ Wapshott, Nicholas (2007). Ronald Reagan and Margaret Thatcher: A Political Marriage. Sentinel. s. 64. ISBN 1-59523-047-5. 
  52. ^ a b Thatcher, Margaret (1995). The Path to Power. HarperCollins. s. 150–151. ISBN 978-0-00-638753-4. 
  53. ^ Scott-Smith, Giles (2003). «"Her Rather Ambitious Washington Program": Margaret Thatcher's International Visitor Program Visit to the United States in 1967». Contemporary British History (4): 65–86. 
  54. ^ Wapshott, Nicholas (2007). Ronald Reagan and Margaret Thatcher: A Political Marriage. Sentinel. s. 65. ISBN 1-59523-047-5. 
  55. ^ a b Reitan, Earl Aaron (2003). The Thatcher Revolution: Margaret Thatcher, John Major, Tony Blair, and the Transformation of Modern Britain, 1979–2001. Rowman & Littlefield. s. 14. ISBN 0-7425-2203-2. 
  56. ^ a b Marr, Andrew (2007). A History of Modern Britain. Pan. s. 248–249. ISBN 978-0-330-43983-1. 
  57. ^ a b c Wapshott, Nicholas (2007). Ronald Reagan and Margaret Thatcher: A Political Marriage. Sentinel. s. 76. ISBN 1-59523-047-5. 
  58. ^ Hickman, Martin (9. august 2010). «Tories move swiftly to avoid 'milk-snatcher' tag». The Independent. Besøkt 17. april 2013. 
  59. ^ Smith, Rebecca (8. august 2010). «How Margaret Thatcher became known as 'Milk Snatcher'». The Telegraph. Besøkt 17. april 2013. 
  60. ^ Reitan, Earl Aaron (2003). The Thatcher Revolution: Margaret Thatcher, John Major, Tony Blair, and the Transformation of Modern Britain, 1979–2001. Rowman & Littlefield. s. 15. ISBN 0-7425-2203-2. 
  61. ^ Thatcher, Margaret (1995). The Path to Power. HarperCollins. s. 182. ISBN 978-0-00-638753-4. 
  62. ^ a b c (no) Storbritannia under Thatcher i Store norske leksikon
  63. ^ 1980 Oct 10: Speech to Conservative Party Conference; margaretthatcher.org
  64. ^ «Climate, freedom and denial: What “Green Thatcherism” teaches us today». The Economist. 22. november 2019. Besøkt 9. februar 2020. «The Iron Lady was no fan of the UN; she hadn’t spoken there for four years. But now she had an issue to address that had “grown clearer than any other in both urgency and importance”, and she needed the whole world to listen. Not the end of communism, or even history itself, as was the fashion, but “the threat to our global environment”. Thatcher thus became the first prominent political leader to warn the world about the danger of climate change, and to outline a strategy to deal with it. The timing of her speech, as communism was crumbling, was no coincidence: she cast climate change as the successor menace to socialism and nuclear annihilation. What she characterised as these “conventional political dangers” appeared to be receding, but now, instead, lay the “prospect of irretrievable damage to the atmosphere, to the oceans, to the earth itself.”» 
  65. ^ Gay, O.; Rees, A. (2005). «The Privy Council». House of Commons Library Standard Note. 
  66. ^ The London Gazette: no. 52360. p. 19066. 11. desember 1990. Retrieved 28. februar 2008.
  67. ^ London Gazette, nr. 52443, 7. februar 1991, s. 1.
  68. ^ Mark Thatcher's return to the spotlight, The Guardian, 11. april 2013.
  69. ^ The London Gazette: no. 54017. p. 6023. 25. april 1995. Retrieved 28. februar 2008.
  70. ^ Ungoed-Thomas, Jon (8. februar 1998). «Carlton Club to vote on women». The Sunday Times. 
  71. ^ Anonym (7. juli 1983). «Cream of the crop at Royal Society». New Scientist (5). 
  72. ^ «Speech receiving Medal of Freedom Award | Margaret Thatcher Foundation». Besøkt 21. mars 2012. 
  73. ^ Ros-Lehtinen, Ileana (13. september 2005). «Honoring the Iron Lady». Washington Times. 
  74. ^ Wheeler, Tony (2004). The Falklands and South Georgia Island. Lonely Planet. s. 171. ISBN 1-74059-643-9. 
  75. ^ Reuters (6. januar 1992). «Falklands to make 10 January Thatcher Day».

LitteraturRediger

  • Beckett, Clare (2006). Margaret Thatcher. Haus Publishing. ISBN 978-1-904950-71-4. 
  • Blundell, John (2008). Margaret Thatcher: a portrait of the Iron Lady. Algora. ISBN 978-0-87586-630-7. 
  • Campbell, John (2000). Margaret Thatcher. Pimlico. ISBN 0-7126-7418-7.  [2 bind]
  • Evans, Eric (2004). Thatcher and Thatcherism. The Making of the Contemporary World (2 utg.). Routledge. ISBN 978-0-415-27013-7. 
  • Jenkins, Peter (1987). Mrs. Thatcher's Revolution: Ending of the Socialist Era. Jonathan Cape. ISBN 978-0-674-58833-2. 
  • Letwin, Shirley Robin (1992). The Anatomy of Thatcherism. Flamingo. ISBN 978-0-00-686243-7. 
  • Reitan, Earl Aaron (2003). The Thatcher Revolution: Margaret Thatcher, John Major, Tony Blair, and the Transformation of Modern Britain, 1979–2001. Rowman & Littlefield. ISBN 0-7425-2203-2. 
  • Thatcher, Margaret (1993). The Downing Street Years. HarperCollins. ISBN 978-0-00-255354-6 Sjekk |isbn=-verdien: checksum (hjelp). 
  • Thatcher, Margaret (1995). The Path to Power. HarperCollins. ISBN 978-0-00-638753-4. 
  • Thatcher, Margaret (1997). Harris, Robin, red. The Collected Speeches of Margaret Thatcher. HarperCollins. ISBN 978-0-06-018734-7. 
  • Thatcher, Margaret (2002). Statecraft: Strategies for a Changing World. HarperCollins. ISBN 978-0-06-019973-9. 
  • Young, Hugo (1989). The Iron Lady: A Biography of Margaret Thatcher. Farrar, Strauss & Giroux. ISBN 0-374-22651-2. 
  • Wapshott, Nicholas (2007). Ronald Reagan and Margaret Thatcher: A Political Marriage. Sentinel. ISBN 1-59523-047-5. 

Eksterne lenkerRediger


Forgjenger:
 James Callaghan 
Storbritannias statsminister
(1979–1990)
Etterfølger:
 John Major 
Forgjenger:
 Edward Heath 
Det konservative partiets leder
(1975–1990)