Åpne hovedmenyen

Enhetsskole er et skolesystem der det gis lik utdanning på ungdomstrinnet til alle elever, uavhengig av akademiske ferdigheter og bosted. Norge var et av de første land som innførte et slikt system, da det ble formelt etablert ved skoleloven av 1936. Det er et organisk sammenhengende skolesystem hvor all videregående undervisning grener seg ut fra en felles grunnskole. Som pedagogisk tanke forutsetter den at alle elever, uansett forutsetninger, integreres i samme skolesystem.

Ideen ble først tatt opp av den tsjekkiske pedagogen Comenius midt på 1600-tallet. Hans begrunnelse var at «alle mennesker er skapt i Guds bilde», og at alle burde føres frem til det livet mennesker er skapt til å leve: «reproduksjonene» burde svare til «originalen».[1]

Etter andre verdenskrig har systemet blitt videreført i Norge, og det har uavhengig av utviklingen i Norge blitt innført av flere andre land, som Storbritannia, Sverige, Finland og Irland. Enhetsskoler ble innført i Storbritannia i 1960- og 1970-årene. De kom først i England og Wales, men har siden spredt seg også til Skottland. Ved begynnelsen av det 21. århundre ble omkring 90% av elevene utdannet ved enhetsskoler.

Den enhetsskoletanken som har vært drivkraft bak skoleutviklingen på 1900-tallet både i Europa og i USA har et annet preg. En hovedsak har vært ønsket om at alle skal ha samme sjanse til å gjøre seg gjeldende i samfunnet. En av de norske enhetsskolepionerene, Hartvig Nissen, la i tiden rundt 1850 frem sine ideer om hvordan skolen burde organiseres. «Nissen så det som 'en Sikkerhetsventil for Samfundet' at begavet ungdom fra lavere samfunnslag fikk stige opp gjennom skolesystemet og få den utdannelse de hadde evne til.»[2]


ReferanserRediger

  1. ^ Comenius, Jan Amos. Comenius's Pampaedia or universal education. Oversatt av A. M. O. Dobbie. Dover: Buckland Publications, 1986, kap. II 7.
  2. ^ Dokka, Hans-Jørgen: «Enhetsskoleproblemet i den norske skoles historie» i: Skolen og samfunnet: En pedagogisk essaysamling, redigert av Torstein Harbo, Ole Korsen og Sverre Sletvold, 79-94. Oslo: Fabritius, 1975, s. 81.

Eksterne lenkerRediger