Den engelske kirke (Church of England, forkortes CofE eller C of E) er den offisielle kirken i England og modergrenen i Den anglikanske kommunion samt grunnleggende medlem i Porvoo-fellesskapet. Den er statskirken i England.[1][2][3] Erkebiskopen av Canterbury er den øverste geistlige leder, men monarken er dens øverste overhode. Den engelske kirke sporer sin historie tilbake til den kristne kirke som er nedtegnet som eksisterende i romersk Britannia på 300-tallet, men først og fremst tilbake til pave Gregors misjon på 500-tallet til Kent som ble ledet av Augustin av Canterbury.[4][5][6]

Den engelske kirke
HovedgrenDen anglikanske kirke
Grunnlagt1534 (Julian)
Grunnleggergrunnlagt da Henrik VIII brøt med Paven
Utgått fraDen romersk-katolske kirke
LederCharles III av Storbritannia (8. september 2022), Justin Welby
Ledertittelerkebiskopen av Canterbury
Antall medlemmer26 000 000 (ukjent)
LivssynKristendom
GeografiEngland, Isle of Man, Kanaløyene, Bermuda, Falklandsøyene, Kontinentaleuropa, Gibraltar, Karibien
LandStorbritannia
HovedkontorChurch House, Westminster
SakramenterSju sakramenter, men setter dåp og nattverd i en særstilling før skriftemål, ekteskapsingåelse, ordinasjon, konfirmasjon og sykesalving
BekjennelseskrifterBibelen, de økumeniske trosbekjennelser (den nikenske, den apostoliske og den athanasiske), Chicago-Lambeth Quadrilatera
Andre skrifterThirty-Nine Articles, Book of Common Prayer
MedlemskapKirkenes Verdensråd
Borgåfellesskapet
Nettstedwww.churchofengland.org (en)

Den engelske kirke rev seg løs fra pavens og pavedømmets autoritet da kong Henrik VIII ikke fikk opphevet sitt ekteskap med sin første hustru i 1534, og isteden gjorde monarken som overhode av kirken.[7] Den engelske reformasjon økte under regentene til Edvard VI før det var en kortvarig retur til pavedømmets autoritet under dronning Marias katolske skrekkstyre. Ved lov i 1558 (Act of Supremacy) fornyet bruddet med den katolske kirke, og den elisabethanske avtalen under dronning Elizabeth I beskrev den engelske kirke seg som både katolsk og reformert.[8]

Struktur

rediger

Kirkens overhode er den britiske monarken, mens erkebiskopen av Canterbury er den geistlige lederen.

Den engelske kirke anser seg for å være både reformert (men ikke protestantisk) og katolsk (men ikke romersk-katolsk): Reformert i den grad den har vært påvirket av Reformasjonens prinsipper og at den ikke anerkjenner pavelig autoritet; og katolsk for så vidt den regner seg som den ubrutte videreføring av den tidlige apostoliske og senere middelalderske kirken.

Den engelske kirke har en lovgivende forsamling kalt Generalsynoden. Prinsipiell lovgivning må imidlertid gå igjennom det britiske parlamentet. Kirken har også sin egen dømmende makt, de ekklesiastiske domstoler, som utgjør en del av det britiske rettssystemet.

I tillegg til England strekker kirkens virkekrets seg til øya Man og Kanaløyene.

Bispedømmer

rediger

Den engelske kirke har to bispedømmer hvor overhyrden har tittelen erkebiskop, York og Canterbury. Disse omtales offisielt som bispedømmer og ikke erkebispedømmer, men den gamle betegnelsen brukes mest både av historiske årsaker og på grunn av overhyrdens tittel.

I tabellen nedenfor er det angitt både når bispedømmene ble opprettet og når de ble reformert (opphørte å være katolske bispedømmer). Der kolonnen reformert er fylt ut med en strek dreier det som om et bispedømme opprettet etter reformasjonen. På grunn av gjeninnsettelsen av katolske biskoper under Maria Tudor er det i enkelte tilfeller oppgitt to årstall for reformasjonen.

Bispedømme Opprettet Reformert Sete Merknader
Bath and Wells 909 1569 Bath
Birmingham Birmingham Det finnes også et katolsk Birmingham erkebispedømme
Blackburn Blackburn
Bradford Bradford
Bristol 1542 Bristol Katolsk i perioden 15431558
Canterbury 597 1533/1559 Canterbury
Carlisle Carlisle
Chelmsford Chelmsford
Chester 1541 Chester Katolsk i perioden 15431558
Chichester 1082 1559 Chichester
Coventry Coventry
Derby Derby, England
Durham 635 1559 Durham
Ely 1109 1559 Ely
Europa 1980 London Ansvar for medlemmer bosatt i Europa utenfor Storbritannia
Exeter 909 Exeter
Gloucester 1541 Gloucester
Guildford Guildford
Hereford 676 1535/1557 Hereford
Leicester Leicester
Lichfield 656 Lichfield
Lincoln 634 1547 Lincoln
Liverpool Liverpool Det finnes også et katolsk Liverpool erkebispedømme
London 604 1559 City of London
Manchester Manchester
Newcastle Newcastle upon Tyne
Norwich 640 1558 Norwich
Oxford Oxford
Peterborough Peterborough
Portsmouth Portsmouth
Ripon and Leeds Leeds
Rochester 604 1558 Rochester
Saint Albans St. Albans
Saint Edmundsbury and Ipswich Bury St. Edmunds
Salisbury 909 1557 Salisbury
Sheffield Sheffield
Sodor and Man Douglas
Southwark Southwark Det finnes også et katolsk Southwark erkebispedømme
Southwell and Nottingham Southwell
Truro Truro
Wakefield Wakefield
Winchester 635 1560 Winchester
Worcester 680 1565 Worcester
York 631 1579 York

Se også

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ Eberle, Edward J. (2011): Church and State in Western Society. Ashgate Publishing, Ltd. ISBN 978-1-4094-0792-8, s. 2. Sitat: «The Church of England later became the official state Protestant church, with the monarch supervising church functions.»
  2. ^ Fox, Jonathan (2008): A World Survey of Religion and the State. Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-88131-9, s. 120. Sitat: «The Church of England (Anglican) and the Church of Scotland (Presbyterian) are the official religions of the UK.»
  3. ^ Ferrante, Joan (2010): Sociology: A Global Perspective. Cengage Learning. ISBN 978-0-8400-3204-1, s. 408. Sitat: «the Church of England [Anglican], which remains the official state church»
  4. ^ «An Ancient Church - Detailed History », Church of England. 2016.
  5. ^ Booty, John E.; Sykes, Stephen; Knight, Jonathan (1998): Study of Anglicanism. London: Fortress Books. ISBN 0-281-05175-5, s. 477.
  6. ^ Delaney, John P. (1980): Dictionary of Saints, 2. utg. Garden City, NY: Doubleday, ISBN 978-0-385-13594-8, s. 67–68.
  7. ^ Pettegree, Andrew: The English Reformation, BBC
  8. ^ "Section A: The Church of England", Canons of the Church of England, 7. utg., Church of England

Eksterne lenker

rediger