Pave

leder av Den katolske kirke og monark i Vatikanstaten
(Omdirigert fra «Paven»)

Paven er biskop av Roma og er i egenskap av dette både leder av Den katolske kirke og monark i Vatikanstaten.

Pave Frans

Ordet pave kommer fra latin papa, som betyr «far». Det ble opprinnelig brukt som tiltaleform til alle prester i øst, men var forbeholdt biskoper i vest. Fra det 4. århundre har det vært en tittel brukt av biskopen av Roma. Den nåværende pave har navnet Frans, og ble valgt 13. mars 2013.

Teologisk hjemmelsgrunnlag rediger

Pavedømmets autoritet hviler på Kristi ord til Simon, som blir titulert apostelen Peter, særlige ledelsesfullmakter gitt av Kristus til apostelen Peter:

Og det sier jeg deg: Du er Peter; på denne klippe vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.[1]

Katolikkene anerkjenner paven som etterfølger av Peter, som i henhold til Bibelen ble navngitt av Jesus som kirkens «hyrde» og «klippe».[2] Peter selv bar aldri tittelen «pave» som ble innført lenge senere, men katolikkene anerkjenner ham uansett som den første pave.

Paveembetet regnes av Den katolske kirke for å være innstiftet av Jesus Kristus, som utnevnte Peter til overhode for kirken. Paven omtales derfor også som Successor Petri (Peters etterfølger). Andre titler som brukes er den opprinnelig hedenske tittelen Pontifex Maximus (høyeste brobygger), Servus Servorum Dei (Guds tjeneres tjener) og Vicarius Iesu Christi (Jesu Kristi vikar). Paven omtales og tiltales offisielt som Den Hellige Far, med tiltaleformen Hellighet.

Den katolske kirke viser til at pavedømmet kan bevitnes ut fra Det nye testamente, mens de protestantiske kirkesamfunn påstår at Bibelen ikke sier noe om dette gjelder andre enn Peter selv.

Historikk rediger

Utdypende artikkel: Pavedømmets historie

Som biskop av Roma inntok paven ingen særstilling i kristenheten før på 700-tallet. Så langt hadde han søkt verdslig beskyttelse hos den romerske keiseren i Konstantinopel/Bysants.

Første juledag i 800 oppstod «Vest-Roma», da pave Leo III kronet Karl den store til keiser i Peterskirken. Keiserlig beskyttelse betød keiserlig kontroll over kirken, men på 1000-tallet tok pave Gregor VII (1073–1085) til orde for kirkens frigjøring fra verdslig innblanding. Her gjorde investitur-striden mest av seg, om hvem som skulle utnevne biskopene.

Den pavelige domstol ble også brukt mye av lokale fyrster som voldgiftsdomstol, fordi den var hevet over nasjonale hensyn.

Korstogene kunne ikke funnet sted uten kirkens lederskap, og de medførte en styrking av pavens autoritet. Bare pavemakten kunne sette i gang så store militære operasjoner og virke samlende på så mange folkeslag i Europa.

Etter 1300 mistet pavedømmet mye makt til fyrstene og til kirkemøter kalt konsiler.[3] I tillegg kom splittelsen av kirken, mellom de to pavene i Roma og Avignon.

Pavene i Avignon rediger

Det har i perioder vært paver både i Roma og Avignon. Klemens V valgte i 1309 å bosette seg i Avignon. I 1348 solgte grevinne Jeanne av Provence byen til pave Klemens VI for 80 000 gullgylden. Selv om byen etter at Gregor XI flyttet til Roma i 1377 var sete for flere motpaver tilhørte den Den Hellige Stol fram til 1791, da den ble innlemmet i Frankrike. Da Kirkestaten og de tilhørende pavelige biland ble restituert under Wienerkongressen i 1815, var Avignon blant unntakene – sammen med det omliggende Venaissin forble områder på franske hender.

Pavene som hadde sete i byen var:

Perioden hvor pavene hadde sitt sete i Avignon, fra 1309 til 1377, har blitt kalt pavenes «babylonske fangenskap». Det pavelige hoff var preget av korrupsjon og en livsstil som var mer løssluppen enn den man venter av paver. Blant kritikere av korrupsjonen i byen finner man blant annet Francesco Petrarca, som bidro til å gjøre pavene oppmerksomme på hvor pinlig situasjonen begynte å bli. Denne italienske humanisten og dikteren bodde i lange perioder i Avignon. Det var også to kvinner som spesielt markerte seg i arbeidet for å få pavene tilbake til sitt egentlige bispesete, Roma, nemlig Katarina av Siena og den svenske Birgitta av Vadstena.

Pavens avreise til Roma i 1377 utløste det store vestlige skisma. To motpaver, Klemens (VII) og Benedikt (XIII) hadde tilhold i byen inntil 1408, da Benedikt flyktet til Aragón.

Nøklene rediger

Peters nøkler blir ofte brukt som symbol på paveembetet, i pavenes våpen og i Vatikanstatens våpen.

 
Den hellige stols våpenskjold med Peters nøkler og pavekronen.

Nåværende pave rediger

Onsdag 13. mars 2013 klokken 19.07 ble 76 år gamle Jorge Mario Bergoglio valgt som ny pave etter at pave Benedikt XVI gikk av 28. februar 2013. Den nyvalgte paven tok navnet Frans, og nyheten ble kunngjort av kardinalen Jean-Louis Tauran.

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ Nettbibelen: Evangeliet etter Matteus 16,18-19 Arkivert 21. november 2011 hos Wayback Machine.
  2. ^ «Catechism of the Catholic Church». Vatican Library.
  3. ^ Kurt Villads Jensen: Korstogene (side 208), forlaget Cappelen, Oslo 2006, ISBN 82-02-26321-2

Eksterne lenker rediger