Pavedømmets historie

Pavedømmets historie strekker seg fra apostelen Peters tid og til i dag, og tar for seg paveembetet som tilfaller den katolske biskopen av Roma.

Ifølge katolsk lære er pavene apostelen Peters etterfølgere.

Biskopene av Roma hadde ikke verdslig makt før keiser Konstantins regjeringstid. I middelalderen, etter Romas fall, måtte pavedømmet forholde seg til de mange fyrstene på og rundt Den italienske halvøy. Periodene som fulgte er kjent som det østgotiske pavedømme, det bysantinske pavedømme og det frankiske pavedømme. Med tida befesta pavedømmet sine territoriale krav på halvøya, og områdene blei kjent som Pavestatene. De følgende århundrene blei nabostatenes innflytelse på pavedømmet erstatta av mektige romerske dynastier under saeculum obscurum, den crescentiske tid og det tusculanske pavedømme.

Fra 1048 til 1257 møtte pavedømmet store vanskeligheter med lederne og kirkene i Det tysk-romerske rike og Det bysantinske rike. Sistnevnte konflikt endte med det store skisma i 1054, som delte kirka i to, Den katolske kirke i vest og Den ortodokse kirke i øst. Fra 1257 til 1377 residerte paven i Viberto, Orvieto og Perugia, og så i Avignon i Frankrike, selv om han var biskop av Roma. Pavenes tilbakekomst til Roma etter Avignon-pavedømmet blei etterfulgt av Det vestlige skisma, som delte den vestlige kirke mellom to, og på et tidspunkt tre personer som gjorde krav på å inneha det samme paveembetet.

Renessansepavedømmet er kjent for støtten til kunst, kultur og arkitektur, store inngrep i politiske maktkamper i Europa og teologiske utfordringer knytta til pavelig autoritet. Som følge av den protestantiske reformasjonen, stod reformasjonspavedømmet og barokkpavedømmet for å lede Den katolske kirke gjennom motreformasjonen. Pavene i revolusjonstida var vitne til den største ekspropriasjonen i kirkas historie, da kirkas eiendommer og formuer blei beslaglagt under den franske revolusjon og de som fulgte rundt om i Europa. Da Det romerske spørsmål oppstod som følge av Italias samling og at Roma blei erklært hovedstad, mista pavedømmet grepet om pavestatene. Senere, som følge av Lateranoverenskomsten i 1929, blei Vatikanstaten oppretta i Roma.

Under Romerriket (til 493)

Tidlig kristendom

Paven regnes av katolikker for å være etterfølgeren til apostelen Peter, som Den katolske kirke viser til som «hyrde» og «klippe» for Kirken ut ifra Jesu ord i Matt 16,18-19. Selv om apostelen Peter aldri bar tittelen «pave», en tittel som kom i bruk mye senere og som indikerer pavens særstilling i bispekollegiet, hadde han en opphøyd posisjon blant apostlene, som etter katolsk tradisjon regnes for å være biskopenes forgjengere.

Mange av pavene i de tre første århundrene framstår som vage historiske skikkelser. Blant dem finner man mange som led martyrdøden sammen med trosfeller i perioder preget av enorm forfølgelse. De fleste av dem deltok i opphetede teologiske diskusjoner med andre biskoper.

Fra keiser Konstantin (312–493)

Raphaels Konstantins dåp avbilder Sylvester I i stedet for den som i virkeligheten utførte dåpen, Eusebius av Nikodemia, en ariansk biskop.

Legenden rundt Konstantin Is seier i slaget ved Pons Mulvius (Ponte Milvio) (312) forteller at et syn av Chi Rho og teksten in hoc signo vinces blei åpenbart for ham på himmelen. Symbolet blei deretter satt på skjoldene til soldatene. Det påfølgende året gjorde Konstantin og Licinius kristendommen lovlig med Milanoediktet. I 325 sammenkalte Konstantin konsilet i Nikea, det første økumeniske konsilet. Lite av dette hadde noe med pavene å gjøre, de deltok ikke engang under konsilet, og det var ikke før med Damasus I (366–84) at biskopene av Roma blei tiltalt som pave (παππαs, eller pappas). Mellom 324 og 330 grunnla Konstantin byen Konstantinopel, som skulle være den nye hovedstaden i riket. I tillegg flytta mange av de viktigste romerske familiene til byen og mange kristne relikvier tilfalt nye kirker der.

I ediktet Den konstantinske skjenkelse, et forfalsket dokument fra 700-tallet som skulle øke pavenes anseelse, tilskrives paven en mer framskutt posisjon i forholdet mellom kirke og stat under Konstantin. Den påståtte skjenkelsen skal ha gått ut på at Konstantin tilbød sin trone til pave Sylvester I (314–35) og at Sylvester døpte Konstantin. I virkeligheten var det Eusebius av Nikomedia, en ariansk biskop, en avviker fra den teologien paven holdt seg til. Nikomedia hadde vært hovedstaden i Det østromerske rike siden 286. I Konstantins levetid blei Sylvester etterfulgt av pave Markus (336) og pave Julius I (337–52).

Selv om «skjenkelsen» slik den framstår i dokumentet aldri fant sted, gav Konstantin Lateranpalasset til biskopen av Roma, og begynte bygginga av Sankt Peters basilika (kalt «den konstantinske basilika»). Gaven blei trolig gitt i regjeringstida til pave Miltiades (311–14), Sylvester Is forgjenger, som begynte å bruke det som sin residens. Konstruksjonen av Den gamle basilikaen blei påbegynt mellom 326 og 330 og skal ha tatt tre tiår å fullføre, lenge etter Konstantins død. Konstantins legalisering av kristendommen, sammen med donasjonen av disse eiendommene, gav paven mer verdslig makt enn noen gang, og muliggjorde sekulær påvirkning av pavelig suksesjon.

Middelalderen (493–1417)

Utdypende artikkel: Kirkestaten

Det østgotiske pavedømme (493–597)

Perioden som kalles for det østrogotiske pavedømmet varte mellom 483 og 537. Det vestromerske rike fikk sitt endelige sammenbrudd under pave Simplicius, og etter hans død i 483 blei det for første gang holdt pavevalg uten en vestromersk keiser til stede. Basilius hadde midtveis i regjeringstida til Simplicius fått samla sammen det romerske senatet, de romerske geistlige og de lokale biskopene i det keiserlige mausoleum; Simplicius slo i denne sammenheng fast at et pavevalg ikke ville være gyldig uten Basilius' samtykke. Basilius var leder for det romerske aristokratiet og stattholder på vegne av Odovakar, «konge av Italia». Simplicius blei etterfulgt av Felix III (483–492), Gelasius I (492–496) og Anastasius II (496–498). Pavedømmet var under sterk påvirkning av det østrogotiske kongeriket, og pavene blei muligens utpekt av den østrogotiske kongen selv. Pavene var i stor grad styrt av Teoderik den store og hans etterfølgere Atalarik og Teodahad. Perioden blei avslutta da Justinian I den store gjenerobra Roma under goterkrigen (535–554). Perioden som følger kalles det bysantinske pavedømmet (537–752).

Østrogoternes påvirkning av kirkas styre viste seg den 22. november 498 da to paver blei valgt. Den følgende seier pave Symmachus fikk over motpave Laurentius regner man for å være første gang noen kjøpte seg paveembetet. Dette kalles simoni. Symmachus etablerte også en praksis med å la den sittende paven utnevne sin etterfølger. Denne praksisen blei fulgt fram til en lite populær utpekelse blei gjort i 530. Uenighetene rundt denne praksisen tok slutt ved valget av Johannes II i 532, den første paven som tok et nytt navn etter sin tiltredelse.

Ifølge Catholic Encyclopedia "var Teoderik tolerant mot den Katolske Kirke og blanda seg ikke inn i dogmatiske spørsmål. Han forble så nøytral som mulig overfor paven, selv om han involverte seg i pavedømmets anliggender.»

Man opplevde i denne perioden holdningsendring i møte med arianisme. I 523 avslutta Eutharic, konge av vestgoterne, forfølgelsen av ikke-arianere, samtidig som at den østlige kirke begynte med forfølgelse av arianere.

Østrogoternes innflytelse endte med Justinians gjenerobring av Roma. Han hadde avsatt den progotiske pave Silverius og innsatte pave Vigilius i stedet.

Det bysantinske pavedømmet

Det bysantinske pavedømmet var en periode da pavedømmet var under bysantinsk dominans. Perioden strakk seg fra 537 til 752, da pavene trengte samtykke fra den bysantinske keiseren i utpekelsen av biskoper. Også mange av pavene som blei valgt i denne perioden, hadde vervet apocrisiarius, embetsmenn som fungerte som bindeledd mellom keisermakt og kirka. Pavene var ofte fra Hellas, Syria eller Sicilia. Justinian I erobra Den italienske halvøya i Goterkrigen (535–554) og utnevnte de tre følgende pavene, en praksis hans etterfølgere holdt fram med. Seinere blei dette ansvaret overført til eksarkatet Ravenna.

Med unntak av pave Martin I, var det ingen paver som i denne perioden utfordra autoriteten den bysantinske monarken hadde i bekreftelsen av pavevalget. Likevel fant teologiske konflikter sted mellom pave og keiser rundt områdene monoteletisme og ikonoklasme. Under de greske pavene var Roma en smeltedigel av vestlig og østlig kristne tradisjoner, som gjenspegles i kunst og liturgi.

Pave Gregor I (590–604) spilte en viktig rolle i prosessen med å sikre pavens forrang over alle biskoper og satte i gang misjonsvirksomhet i Nord-Europa, inkludert England.

Frankisk påvirkning

Langobarderkongen Aistulf erobra i 751 eksarkatet Ravenna og trua med å invadere Roma. I denne pressa situasjonen la pave Stefan II ut på en reise nordover, til den frankiske kongen, Pippin III, for å be ham om militær støtte mot langobardene.

Paven salva Pippin i St Denis-klosteret, nær Paris, og hans to sønner, Karl og Karloman. I 754 og i 756 kom hjelpa fra Pippin. Hans styrker makta å fordrive langobardene fra Ravenna, men han gav ikke områdene tilbake til den rettmessige regenten, den bysantinske keiser. I stedet gav han store deler av det sentrale Italia over til paven og hans etterfølgere. Dokumentet kalt Den konstantinske skjenkelse, et falskt edikt skrevet i Konstantin Is navn som overførte herredømmet over Vestromerriket til paven, kan ha medvirka til Pippins avgjørelse.

Etter å ha overtatt disse landområda av Pippin i 756, fikk paven verdslig makt. Landområda blei organisert i det som skulle bli Kirkestaten. De påfølgende elleve århundrene var Romas historie så å si sammenfallende med pavedømmets historie.

Det langobardiske kongeriket hadde sin storhetstid i det 7. og 8. århundre. Paganisme og arianisme var de mest utbredte religiøse retningene blant langobardene, men katolisismen blei mer og mer utbredt. Etter hvert tilegna langobardene seg romersk kultur og latinsk språk og de katolske biskopene overtok gradvis mer av styringa i byene. Langobardisk lov bar preg av både germansk og romersk tradisjon. Etter Aistulfs død gikk den nye kongen, Desiderius, til et nytt angrep på Roma. I 772 erklærte pave Adrian I sin støtte til Pippins etterfølger, Karl den store, som overvant den langobardiske hær og la landområdene til sitt kongerike.

I 799, etter å ha blitt overfalt av motstandere i Romas gater, la pave Leo III i vei gjennom Alpene for å besøke Karl den store i Paderborn. Det er ikke kjent hva som blei avtalt mellom de to, men året etter reiste Karl den store til Roma for å vise sin støtte til paven. 1. juledag blei det arrangert en seremoni i Peterskirken, og det var planlagt at Leo skulle salve Karl den stores sønn til arving. Det hele skal ha tatt en uventa retning da paven plasserte en krone på Karl den stores hode i det han skulle reise seg etter å ha knelt under bønn. Karl den store blei av paven erklært som keiser. Det blei sagt at Karl den store skal ha følt en motvilje mot det som skjedde, men likevel aksepterte hendelsens innhold. Motviljen kom mest sannsynlig av de diplomatiske vanskelighetene det kunne føre til, da keiseren skulle regjere fra Konstantinopel. At paven viste dette tydelige tegnet på alliansebygging mellom pavedømmet og den øverste lederen for germanske stammer gjenspegla den politiske maktbalansen. Karl den stores rike hadde nådd en utstrekning og dominans som gjorde det hensiktsmessig for pavedømmet å knytte sterke bånd med ham. Det at Karl den stores rike med tida blei kjent som Det hellige romerske rike av den tyske nasjon ligger nok heller i forestillingen om at paven i Roma gav den tyske monarken keiserlig autoritet, enn forbindelsen til byen Roma. Pavedømmets høye posisjon i Romerriket etter keiser Konstantin, fikk nå sin gjengivelse i Det hellige romerske riket av den tyske nasjon.

Den formelle opprettelsen av Det hellige romerske riket av den tyske nasjon (på norsk kalt Det tysk-romerske riket) skjedde ikke før i neste århundre. Tittelen Karl den store tok allerede i 800, vitner om tanken om et romersk keiserrike.

Påvirkning fra romerske adelsfamilier (904–1048)

Perioden fra pave Sergius III blir innsatt i 904 og til pave Johannes XII dør i 964 blir ofte kalt Saeculum obscurum, og blir regna for å være ei «mørk tid» for pavedømmet. Historiker Will Durant kaller perioden fra 867 til 1049 det absolutte bunnpunkt for pavedømmet.

I denne perioden blei pavene kontrollert av en mektig og korrupt adelsfamilie, Theophylacti, og deres slektninger.

Konflikter med keiseren og østkirka

Arvingene til keiserriket kom i strid om hvem som skulle bli ny keiser. Det var Otto I som kom seirende ut av tronstriden da han invaderte Italia, grunnla kongeriket Italia og gjorde seg selv til konge. Kongeriket Italia blei tilknytta Det tysk-romerske riket, som fram til 1024 blei styrt av keisere av Det ottonianske dynasti. Keiserne søkte å styrke sin innflytelse over småstatene i riket. Bystatene i Nord-Italia blei åsted for konflikten mellom ghibellinerne og guelferne, der ghibellinerne støtta den tysk-romerske keiser, og guelferne støtta kirkestaten og pavedømmet. Da keiser Henrik III besøkte Roma i 1048 fantes det tre rivaliserende paver. Sylvester III hadde blitt valgt etter at Benedikt IX blei jaga ut av Roma i 1044. Benedikt IX kom tilbake til Roma med sine soldater i april 1045 og forviste Sylvester III. Allerede måneden etter abdiserte Benedikt IX og solgt pavedømmet til sin gudfar Giovanni dei Crescenzi som tok navnet Gregor VI. Benedikt IX angra på det han hadde gjort og tok tilbake Roma med makt nok en gang. Likevel blei Gregor VI fortsatt anerkjent som den virkelige paven. Henrik III blanda seg inn ved kirkemøtet i Sutri desember 1046, og fikk avsatt Benedikt IX og Sylvester III, som fortsatt gjorde krav på pavedømmet, og erklærte sin støtte til sin foretrukne kandidat: pave Klemens II. Da Klemens II døde allerede oktober 1046, blei Benedikt IX gjeninnsatt som pave i Lateranpalasset. Året etter, i 1048, tok keiser Henrik III nok en gang kontroll over situasjonen og gikk inn i Roma hæren sin og avsatte pave Benedikt IX i juli 1048.

Konfliktene mellom pavedømmet og den tysk-romerske keisermakten fortsatte i de to påfølgende århundrene. Den mest framtredende konflikten kalles investiturstriden, en strid om hvem som skulle ha rett til å utnevne biskoper i keiserriket, paven eller keiseren. Keiser Henrik IVs Kanossagang i 1077 for å møte pave Gregor VII, har blitt stående som den viktigste enkeltstående hendelsen blant konfliktene. Konfliktene var forårsaket av forhold som hadde med keiserens økende kontroll over kirkelige anliggender. Pavevalgsordningen som hadde blitt innført i 1059 inkluderte den tysk-romerske keiseren i valgprosessen. Da pave Aleksander II døde i 1073, blei pavevalgsordningen ikke fulgt, i det folket i Roma støtta opp om munken Hildebrands kandidatur. Hildebrand, som tok navnet Gregor VII, var i stor grad reformvillig og ønska å tilbakeføre selvråderetten til kirka. Etter å ha blitt formant til lydighet mot paven, fikk Henrik IV under en synode i Worms i 1076 de tyske biskoper til å underskrive en lydighetserklæring mot keisermakten. I dokumentene som blei utarbeida under synoden blei pave Gregor VII nedlatende omtalt som Hildebrand, og det blei satt fram krav om at paven måtte gå av. Under en synode i Laterankirka samme år blei dokumentene lest opp, og paven reagerte umiddelbart med å bannlyse Henrik IV. Bannlysningen skulle bli permanent på dagen ett år etter, om ikke keiseren gjorde bot for seg og igjen var lojal mot pavedømmet. Etter å ha forsøkt å avsette keiseren ved å velge en ny keiser, greide ikke fyrstene å enes om en kandidat, og gav dermed Henrik IV et ultimatum: enten måtte han komme til enighet med paven i Roma, eller så ville han bli avsatt. Henrik IV og Gregor VII blei enige om et møte. Paven var ikke overbevist om at keiseren hadde gode hensikter, derfor endte han opp i festningen ved Canossa. Henrik IV gikk da sin kanossagang, angivelig barføtt ikledd enkle munkeklær. I det han kom til Canossa, skal han ha stått utenfor festningen i tre dager før paven ville slippe han inn. Syndsforlatelsen (absolusjon) han fikk og det at han tok imot nattverden, var tegn på en opphevelse av bannlysningen. Det skulle likevel ikke gå lang tid før keiseren brøt de botferdige løftene han hadde gitt paven.

I 1080 kom en ny bannlysning mot keiser Henrik IV, etter nye stikk mot paven. I stedet for bot, valgte Henrik IV denne gangen heller å invadere Roma, avsette paven og innsette en motpave. I tiåra som fulgte fortsatte drakampen mellom pavedømmet og de verdslige maktene i Europa. I 1122 blei Wormskonkordatet vedtatt. Konkordatet stadfesta at ingen verdslig makt hadde rett til å innsette biskoper eller prester. Likevel blei ikke investiturstriden lagt død for godt.

Avstanden mellom kirka i vest og øst blei etter hvert så stor at enhet syntes umulig. I 1054 var Det store skisma et faktum. I de sju første økumeniske konsilene hadde representanter fra både kirka i vest og i øst deltatt, men språklige, teologiske, politiske og geografiske forskjeller førte med tida til dype uenigheter, og da patriarkatene i Roma og Konstantinopel ekskommuniserte hverandre, var skillet endelig. Pave Urban II (1088–99) mobiliserte til det første korstoget under Konsilet i Clermont i 1095.

Prosedyrene for pavevalg endra seg i denne perioden. Pave Nikolaus II utstedte den pavelige bulle «In nomine Domine» i 1059, som avgrensa stemmeretten til kardinalkollegiet. Grunnlaget for dagens pavevalgordning blei lagt denne perioden. Kardinal Hildebrand, senere pave Gregor VII, var ledende aktør i disse prosessene.

Residens i Viterbo, Orvieto og Perugia (1257–1309)

Paven er biskop av Roma, men det finnes ikke nedskrevet en forpliktelse om at han skal residere i byen. Det pavelige hoff måtte flytte på seg siste halvdel av 1200-tallet på grunn av den ustabile politiske situasjonen i Italia. Viterbo, Orvieto og Perugia var steder som paven kunne benytte seg av som sin residens. Kurien fulgte med paven, og kardinalkollegiet møttes i byen der paven hadde avgått ved døden for å velge ny pave. Byene som dette gjaldt opplevde gjerne økonomiske fordeler og høyere politisk status, men de lokale myndighetene kunne riskere å bli underlagt kirkestatens administrasjon dersom paven skulle velge å bli værende i byen.

Kirkehistorikeren Eamon Duffy skriver at «de aristorkratiske fraksjonene i Roma gjorde nok en gang byen for ustabil til å la de pavelige myndigheter residere der. Innocent IV blei bortvist fra Roma og faktisk også fra Italia i seks år, og alle unntatt to av pavevalgene på 1200-tallet fant sted utenfor Roma.» Han skriver videre at Roma var åsted for stridigheter mellom krefter i aristokratiet, og at paven følgelig residerte i palassene ved Viterbo og Orvieto.

Avignon-pavedømmet (1309–1377)

Utdypende artikkel: Avignon-pavedømmet

I løpet av denne perioden residerte sju paver, alle sammen franskmenn, i Avignon: Klemens V (1305–14), Johannes XXII (1316–34), Benedikt XII (1334–42), Klemens VI (1342–52), Innocens VI (1352–62), Urban V (1362–70), Gregor XI (1370–78). I 1378 flytta Gregor XI den pavelige residens tilbake til Roma, og holdt til der til sin død.

Det vestlige skisma (1378–1417)

Skismaet delte Europa. Kartet viser hvilke områder som støtta de forskjellige pavekrava.

Utdypende artikkel: Det vestlige skisma

Den pavelige kurie hadde blitt merka av sine sytti år i Frankrike. De fleste av medlemmene var franskmenn, og fransk kultur hadde fått utfolde seg i styre og stell. Tilbake i Roma kunne man tydelig se en tiltagende dragkamp mellom franske og italienske krefter. Spenningen som oppstod var i stor grad forårsaka av Gregor XIs død under ett år etter tilbakekomsten til Roma. Folket i Roma skal ha vært på randen av opprør i det de la fram kravet om å få en romer til pave, eller i det minste en italiener. Konklavet valgte i 1378 en italiener fra Napoli som tok navnet Urban VI. Den nye paven viste seg snart ha vansker med å vinne de franske kardinalenes gunst. De franske kardinalene pekte straks på at valget hadde funnet sted i uverdige forhold, og at det kunne erklæres ugyldig på grunn av at stemmene i stor grad blei påvirka av folkekravet i Roma.

De franske kardinalene trakk seg tilbake og avholdt sitt eget konklave, der en fra deres egne rekker, Robert av Genève, blei valgt. Han tok navnet Klemens VII. Fra 1379 holdt han til i pavepalasset i Avignon, mens Urban VI blei værende i Roma.

Dette var begynnelsen på en vanskelig periode referert til som det vestlige skisma av katolske akademikere. Skismaet regnes for å ha begynt i 1378 med det franske kardinalkollegiets valg av en ny pave til konsilet i Konstanz i 1417. Protestantiske historikere har noen ganger omtalt perioden som det andre store skisma. To motpaver etablerte seg i byene Avignon og Pisa.

I førti år hadde altså den katolske kirke to pavelige hoff, to kurier og to kardinalkollegier. Motpaven i Avignon og paven i Roma søkte aktivt å vinne støtte hos de verdslige makter, og fyrstene kunne på sin side velge hvilken pave deres rike skulle støtte, alt etter hva som høsta de største politiske fordelene.

I 1409 blei det avvikla et konsil i Pisa for å forsøke å løse problemene. Konsilet slo fast at begge pavene, Gregor XII i Roma og Benedikt XIII i Avignon, var årsak til skismaet. Dermed utnevnte de enda en pave, Aleksander V. Utnevninga kom i stand uten at de to pavene hadde forplikta seg til å gå av, så nå hadde kirka tre paver.

Nok et konsil blei sammenkalt i 1414 i Konstanz. I mars 1415 rømte Pisa-paven Johannes XXIII fra Konstanz, i forkledning. Han blei funnet, brakt tilbake som fange og avsatt i mai. Roma-paven, Gregor XII, gikk frivillig av i juli.

Avignon-paven Benedikt XIII, ville ikke møte opp i Konstanz. Han holdt fortsatt fast på sitt krav på pavestolen. Selv ikke et besøk der keiser Sigismund prøvde å overtale ham til å gå av, hadde noen virkning. Etter Konstanz-konsilets forhandlinger med de statsmakter som tidligere hadde støtta Benedikt XIIIs krav, og et siste forsøk på å få ham til bøye av ved å sende en delegasjon, tok konsilet en endelig avgjørelse om å avsette ham i juli 1417. Han godtok aldri konsilets vedtak, trakk seg tilbake til familiens palass ved Valencia i Spania, og sammenligna sitt nye tilholdssted med Noahs ark. Han fortsatte med pavelige gjøremål, som å utnevne nye kardinaler og utstede pavelige forordninger, til sin død i 1423.

Konsilet i Konstanz valgte Oddone Colonna til pave etter endelig å ha greid å skape tilstrekkelig enhet i kirka for et pavevalg. Colonna tok navnet Martin V, etter å ha blitt valgt 11. november, Martinsdag.

Tidlig moderne tid til i dag

Renessansepavedømmet

Utdypende artikkel: Renessansepavedømmet

Fra valget av pave Martin V under konsilet i Konstanz i 1417 fram til reformasjonen hold den vestlige kristenhet seg i stor grad unna splittelser og oppslutning om konkurrenter til paveembetet. Martin V vendte tilbake til Roma i 1420. Selv om det fantes stridigheter i perioden om hvilken retning kirka skulle ta, greide man å løse disse ved å følge de fastsatte prosedyrene under pavevalg.

Ulikt de europeiske kongedømmer og fyrstedømmer var ikke pavedømmet et arvelig monarki. Dermed måtte de paver som ville gi maktposisjoner til familiemedlemmer gjennom det som kalles nepotisme. Første del av ordet er det latinske nepos, som betyr nevø. Dette begrepet oppstod i det engelske språket rundt 1669 og viste til pavene som utnevnte kardinalnevøer. Ifølge Duffy førte dette til at det oppstod en velstående kardinalklasse med sterke dynastiske bånd. Kardinalkollegiet blei mer og mer dominert av tre grupper, pavens slektninger — kardinalnevøene — som utnevnte andre kardinaler, representantene for de katolske monarkiene i Europa — kronkardinalene, og de som hørte til mektige italienske familier. De velstående pavene og kardinalene støtta opp om kunsten og arkitekturen i renessansen. De var også med på å bygge, eller gjenoppbygge, landemerkene i Roma.

Områdene som var underlagt pavedømmet begynte i økende grad å minne om en nasjonalstat. Pavedømmet etablerte diplomatiske forbindelser og allianser med europeiske stater, og gjorde seg bemerka i flere kriger. Pave Julius II fikk tilnavnet «krigerpaven» etter å ha skaffa pavedømmet nye landområder og eiendommer på blodig vis. Selv om pavene i denne perioden gjorde mye for å styrke sine personlige interesser, tilfalt stadig flere eiendommer og landområder pavedømmet som institusjon. Etter hvert som det trengtes mer penger til krigføring og byggeprosjekter så pavene etter nye inntektskilder, som salg av avlatsbrev og byråkratiske og geistlige embeter. Pave Klemens VIIs diplomatiske og militære affærer leda til plyndringen av Roma i 1527. Roma led stort nederlag for Karl Vs styrker. Pave Klemens VII blei tatt til fange og tilbrakte 6 måneder i keiserens varetekt.

I denne perioden blei paver oftere tilkalt for å mekle i feider mellom kolonimakter, enn for å løse vanskelige teologiske stridigheter. Da Columbus oppdaget den nye verden i 1492 blei forholdet mellom kongerikene Portugal og Castilla forverra. Deres kniving om kolonier langs den afrikanske kysten hadde i mange år vært underlagt bestemmelsene i de pavelige buller av 1455, 1456 og 1479. 3. og 4. mai 1493 utstedte Aleksander VI tre buller som var i Castillas favør. Den tredje bullen, Inter Caetera, gav Spania eneretten til storstilt kolonisering av det meste av Den nye verden.

Pavene i renessansen stod ofte midt i intriger, små og store. Livsstilen til mange av renessansepavene var ikke alltid forenlig med kirkens lære om pavenes hellighet. Flere paver tok seg elskerinner og fikk barn, til tross for påbudet om geistlig sølibati. Alexander VI hadde fire barn: César de Borja, Lucrezia Borgia, Gioffre Borgia og Juan Borgia av Gandia. Leo X skal ha sagt til sin bror: «siden Gud har gitt oss pontifikatet, la oss nyte det».

Pavedømmet under den protestantiske reformasjon

Reformatorene var skarpe i kritikken mot paveembetet. Martin Luther, Jean Calvin, Thomas Cranmer og John Knox utpekte det romersk-katolske pavedømmet som Antikrist. Philip Melanchton utforma Traktaten om pavens makt og overhøyhet i 1537 i forbindelse med et møte mellom det tyske protestantiske i Det schmalkaldiske forbund. Traktaten underbygger reformatorenes syn på paven som antikrist. Ved å vise til 1. korinterbrev, kapittel 3, går traktaten i rette med tanken om at pavens myndighet ikke står over de andre kirkens tjenere, og kirken står over embetene. Traktaten holder fram at paven har opp gjennom historien gjort seg skyldig i å opphøye seg selv til Gud (2. tess 2:3-4), ved å gi seg selv guddommelig myndighet og forfekte en lære som strider mot evangeliet om frelse ved tro. Traktaten tar til orde for å motarbeide pavedømmet og slå fast at «de som er enige med paven og forsvarer hans lære og gudstjeneste, besmitter seg med avgudsdyrkelsen og gudsbespottende meninger, blir skyldige i de helliges blod som paven forfølger, krenker Guds ære og hindrer kirkens overlevelse, fordi de støtter villfarelser og andre skjensler for all framtid.»

Motsvaret til den protestantiske reformasjonen kom ikke før ved valget av pave Paul III i 1534, som erklærte at pavedømmet skulle bli en pådriver for kirkelig reform. Flere reformvillige biskoper blei utnevnt til kardinaler og det blei oppretta kommisjoner som skulle sørge for å omstrukturere hele det kirkelige maktapparatet. Jesuittordenen blei grunnlagt i 1534 av Ignatius av Loyola, og blei stadfesta av pave Paul III i 1540. I 1545 innkalte pave Paul III til det økumeniske konsilet i Trent som hadde til formål å definere katolsk tro i forhold til reformasjonen. Mange av ankepunktene reformatorene hadde mot pavedømmet, som avlatshandel og andre korrupte områder å skaffe penger på, blei imøtegått under konsilet. De reformene som omhandla kirkelig administrasjon blei førende for kirka helt fram til rundt midten av 1900-tallet. Også i lærespørsmål blei konsilet banebrytende, og innleder en fase som kalles motreformasjonen i katolsk kirkehistorie.

Bibelen som eneste autorietet i lærespørsmål var blant reformatorenes viktigste prinsipper. Under konsilet i Trent blei forholdet mellom skriften og tradisjonen diskutert, og i 1546 fastslo et dekret at tradisjon skal sidestilles med Skriften i lærespørsmål. Likevel blei det utforma regler for at overleveringer fra tradisjonen skulle kunne godkjennes som likestilt med Skriften. Læren skulle ha blitt diktert fra Den hellige ånd til apostlene og senere blitt videreført i en ubrutt rekke gjennom århundra. Paveembetet som innehar Peters stol blei da regna som en del av ei slik ubrutt rekke fra apostlene. Indirekte bekrefta dekretet pavens autoritet i prosessen med å utforme dogmene.

Selv om grunnstrukturen i kirka blei bevart, blei det satt i gang utdanningsprogrammer i teologi og apologetikk for prestene. Mange av prestene var dårlig skolerte og kunne ikke latin. I tillegg til etableringa av utdanningsinstitusjoner blei det også trykt opp håndbøker til prestene med praktiske råd om hvordan å være en god prest og sjelesørger. Konsilet tok oppgjør med det som i rennesansen hadde blitt en utbredt praksis, nemlig at biskoper blei utnevnt av politiske årsaker. Konsilet satte også ned foten når det gjaldt biskoper som ikke hadde bosatt seg i sitt eget bispedømme.

Under Paul IV blir alvoret i motreformasjonen virkelig synlig. Han reorganiserte inkvisisjonen, som tok sikte på å slå ned på kjetteri, og ta et oppgjør med vanstyret som hadde ført til opprør mot kirka. Han innførte Index Librorum Prohibitorum, ei liste over bøker som ikke var godkjent av Den katolske kirke. Iganatius av Loyola, jesuittordenens stifter, var tydelig på at han frykta pave Paul IV. Den pavelige inkvisisjonen blei sett på som mindre ekstrem enn den spanske inkvisisjonen, selv om pave Paul IVs harde linje førte til henrettelser av kjettere og sterkere vektlegging av den kanoniske rett. Pavedømmets handlinger reflekterte utviklinga i Europa, mot flere eneveldige regimer.

Pave Pius V fortsatte prosessene for fornyelse i kirka, også effektiviseringa av den kirkelige økonomien. Han ville la folket ta større del i kirkelivet, og ville selv sette et forbilledlig eksempel: han innleda sitt pontifikat ved å gi store almisser til fattige og veldedige formål og levde etter munkeløftene. Jesuittordenen mottok stor støtte under hans pontifikat, og inkvisisjonen fortsatte sitt virke. Arvtageren Sixtus V avslutta den motreformatoriske periode og innleda det barokke pavedømmet. Sixtus V så Peterskirkens kuppel ferdigstilt og var i alle tilfelle opptatt av å gjenreise Roma som et europeisk maktsentrum og den katolske kirkes ansikt utad.

Se også

• Liste over paver

Referanser

Autoritetsdata