Urban II (født ca. 1035 i Châtillon-sur-Marne, død 29. juli 1099) var pave fra mars 1088 til 1099. Han het opprinnelig Odo av Lagery (også stavet Otho eller Otto) og var fra en adelsfamilie fra Châtillon-sur-Marne i Frankrike.

Den salige Urban II
Urban II
FødtOtho de Lagery
ca. 1035[1]Rediger på Wikidata
Châtillon-sur-Marne
Død29. juli 1099[1]Rediger på Wikidata
Roma
BeskjeftigelseKatolsk prest, forfatter Rediger på Wikidata
Embete
  • Pave (1088–1099)
  • cardinal-bishop of Ostia (Roman Catholic Diocese of Ostia, 1078–1088) Rediger på Wikidata
FarMiles de Châtillon
MorAvenelle de Montfort
SøskenGuy I of Chatillon
NasjonalitetFrankrike
GravlagtPeterskirken
DåpsnavnOdo av Lagery
Valgt12. mars 1088
Innsatt1088
Saligkåret1881
HelligkåretIkke helligkåret
Festdag29. juli
ForgjengerViktor III
EtterfølgerPaschalis II

Tidlig liv

rediger

Han ble utdannet innen den katolske kirke, og virket en tid som erkediakon i Reims. En av hans lærere var St Bruno, som påvirket ham til å gå i kloster i Cluny i 1068.[trenger referanse] Der ble han med tiden valgt til prior. I 1078 ble han kalt til Roma av pave Gregor VII, som i 1080 utnevnte ham til kardinalbiskop av Ostia.

Som kardinal var han en av de mest aktive støttespillere for den gregorianske reform.[trenger referanse] Blant annet var han pavelig legat til Det tysk-romerske rike i 1084–85. Den var på den tiden vanlig at en pave nominerte kandidater til neste pavevalg, og han var blant de få Gregor VII nevnte.[trenger referanse] I 1086 ble i stedet Desiderius, som var abbed i Monte Cassino, valgt til pave og tok navnet Viktor III.

Pontifikatet

rediger

Viktor IIIs pontifikat ble kortvarig. Han døde i Monte Cassino 16. september 1087. Først den 12. mars 1088 ble Odo valgt under en samling av kardinaler i Terracina. Han gjenopptok Gregor VIIs reformer, og brukte sine diplomatiske evner til å vinne gehør for dem.[trenger referanse]

Siden 1084 hadde motpave Klemens (III) sittet i Roma, og dette ble en utfordring for Urban II. Klemens hadde allerede vært årsak til at det tok et halvt år å velge ny pave. Urban hadde selv ledet synoden som bannlyste motpaven, som var alliert med den tysk-romerske keiseren Henrik IV. Gjennom å avholde en rekke synoder, en av dem i Roma, klarte Urban å få støtte fra mange biskoper for sitt reformarbeid, og kunne derfor fortsette striden mot keiseren og motpaven.

Urban kom til Roma i 1088, men måtte da bosette seg på Tiberøya. Først året etter klarte han å få kontroll over byen. Da keiseren 1090–92 invaderte Italia, måtte han forlate byen igjen, og holdt en tid i Sør-Italia. Henrik IVs krigslykke snudde, og i 1093 kunne Urban vende tilbake til Roma, denne gang for godt. Han fikk kontroll over Lateranpalasset i 1094, ved hjelp av bestikkelser.[trenger referanse] I 1098 fikk han også kontroll over Castel Sant'Angelo, og kontrollerte dermed en viktig innfartsåre til byen.

Sicilia

rediger
 
Urban II

Urban II hadde lenge hatt et godt forhold til normannerne i Sør-Italia og på Sicilia.[trenger referanse] Særlig fikk han viktig støtte fra greve Roger I av Sicilia. Urban ga gode gjenytelser. Hauteville-familien fikk sin maktposisjon på Sicilia bekreftet, og det sicilianske monarki besto helt til pave Pius IX trakk det tilbake i 1867 i forbindelse med Italias samling. I avtalen inngikk det at Sicilia og Sør-Italia skulle være pavelige len, slik at Roger og hans etterkommere styrte på pavens vegne.[trenger referanse]

Spania

rediger

I Spania oppmuntret Urban til fortsatt gjenerobring fra maurerne, den såkalte reconquista. Som del av dette tok han Aragón-Navarra og Catalonia som pavelige len, og reorganiserte landet kirkelig. I 1088 gjenopprettet han erkebispesetet i Toledo, og gjorde erkebiskopen der til primas for hele Spania.

I mars 1095 mottok Urban utsendinger fra den bysantinske keiseren, Alexius I Comnenus, som ba om hjelp mot muslimene. Paven, som nå var anerkjent som den virkelige pave av de fleste i vest, samlet konsilet i Clermont for å diskutere spørsmålet. Synoden ble holdt i november 1095, med 13 erkebiskoper, 225 biskoper og 90 abbeder til stede. Der holdt paven det som av mange historikere har blitt kalt den mest effektive tale i Europas historie.[trenger referanse] Han oppfordret franskmennene til å reise fra det han kalte deres «overfylte hjemland», og ta «Kanaan, Det hellige land som fløt av melk og honning».

Korstoget ville også bety økt vestlig innflytelse i et område som lå under ortodokse patriarken av Konstantinopel. Urban ønsket å gjøre dette på en måte som kunne fremme en forsoning etter øst-vest skismaet fra 1054.[trenger referanse] Blant annet løste han patriark Alexios av Konstantinopel fra ekskommunikasjon.

Responsen på Urbans tale var overveldende, og det første korstog var et faktum. Korsfarerne reiste i 1096, og nesten fire år senere, i juli 1099 erobret de Jerusalem. Urban fikk ikke selv oppleve dette. Han døde to uker etter erobringen av byen og nyheten hadde enda ikke nådd Italia.

Filip I av Frankrike

rediger

Kong Filip I av Frankrike (1060–1108) utløste i 1092 en krise. Han skilte seg da fra sin kone Bertha, og giftet seg med Berthrade. Hans nye kone var også tidligere gift, med greven av Anjou. Kongen var allerede i konflikt med paven, fordi han hadde solgt kirkelige embeter.[trenger referanse] Simoni var en praksis som Urban sterkt fordømte. Paven ekskommuniserte Filip. I 1104 måtte Filip og Berthrade møte barbent for en forsamling av biskoper i Paris, og love å holde seg borte fra hverandre. Urbans etterfølger Paschalis II opphevet da bannlysningen.

Urbans død, og etterspill

rediger

Urban II døde den 29. juli 1099 i Roma.

Motpave Klemens (III) døde i januar 1100, men siden 1095 hadde hans innflytelse vært sterkt begrenset.[trenger referanse] Keiser Henrik IV hadde lidd nederlag, og keiserens krav om å være overhode for kirken hadde stilnet. Paschalis II tok derfor over under betraktelig lettere forhold enn Urban hadde gjort.[trenger referanse]

Urban ble tidlig regnet som helgen, men ble ikke formelt helligkåret. Først i 1881 ble han saligkåret av pave Leo XIII. Hans minnedag er dødsdagen, 29. juli.

Sitat av Urban II

rediger

«Mannens anger er falsk hvis han ikke slutter som advokat, et yrke det ikke er mulig å utøve på noen måte uten å begå synd[2]

Referanser

rediger
  1. ^ a b Enciclopedia dei Papi, Treccani's Enciclopedia dei Papi ID beato-urbano-ii[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Sørnes, Torgrim (2009): Ondskap – de henrettede i Norge 1815-1876, Oslo: forlaget Schibsted, ISBN 978-82-516-2720-7, s. 139


 
Forgjenger:
Viktor III
Pave
(liste over paver)
Etterfølger:
Paschalis II