Åpne hovedmenyen

Paris

Frankrikes hovedstad
Paris
Paris
Panorama med Eiffeltårnet i forgrunnen og skyskraperne i La Defense i bakgrunnen

Flagg

Våpen

LandFrankrike Frankrike
RegionÎle-de-France
DepartementParis (75)
TidssoneCET
Areal86,9 km²
Befolkning12 142 802 (2016)
Bef.tetthet139 733,05 innb./km²
Høyde over havet28±1 meter
Politikk
BorgermesterAnne Hidalgo (2014-20)
NettsideNettside

Paris
48°51′24″N 2°21′7″E

Paris er en europeisk by samt hovedstad og den mest folkerike byen i Frankrike. Dens administrative areal er 105 km2 og har en offisiell befolkning på 2 206 488 innbyggere.[1] Byen er både en kommune og et departement, og er hjerte av regionen Île-de-France («Région parisienne»), hvis befolkning for 2016 utgjorde 12 142 802 innbyggere, noe som representerte rundt 18 prosent av befolkningen i hele Frankrike.[2] Om man regner med alle forsteder og byer som omkranser Paris innenfor en gitt tetthet, er Paris den nest største metropolen i EU, med ca. 12 millioner innbyggere, etter Londons pendlerbelte med rundt 15 millioner innbyggere.

Byen ligger ved elven Seinen nord i Frankrike, og siden 1600-tallet har Paris vært ett av de meste betydelige senter i Europa for finans, handel, moter, vitenskap og kunst. Paris-regionen står for Frankrikes sentrale økonomiske aktiviteter, og La Défense, en egen finansbydel med store forretningsbygg og skyskrapere, ligger 2,5 km vest for den gamle bykjernen. I 2014 hadde Paris-regionen en BNP på 649,6 milliarder euro (tilsvarende 763,4 milliarder dollar), noe som utgjør 30,4 prosent av Frankrikes BNP.[3] I henhold til offisielle beregninger hadde Paris-regionen for 2013-2014 den tredje høyeste BNP i verden og den største regionale BNP i EU.[4]

Byen Paris’ administrative grenser danner øst-vestlig oval sentrert på en øy som byens historiske hjerte, Île de la Cité. Denne øya ligger nær toppen av en bue i elven Seinen som deler byen i en sørlig Rive Gauche (venstre bredde) og Rive Droite, de nordlige regioner. Paris er kjernen i et tettbygd urbant område som strekker godt utenfor dens grenser: vanligvis referert til som agglomération Parisienne, og statistisk som et unité urbaine (et mål for urbant område). Befolkningstallet i agglomération Parisienne for 2013 utgjør 10 601 122 innbyggere, noe som gjør det til det største urbane området i EU.[5][6] Byens pendlerbelte strekker godt utenfor det statistiske aire urbaine de Paris (et mål på storbyområde) og som i 2013 hadde en befolkning på 12 405 426 innbyggere,[7] et antall som utgjør en-femtedel av befolkningen i Frankrike,[8] det største storbyområdet i eurosonen.

Paris er et betydelig knutepunkt for jernbane, motorveier og flytrafikk som betjenes av to internasjonale flyplasser: Charles de Gaulle internasjonale lufthavn (den nest travleste flyhavn i Europa etter London Heathrow lufthavn med 63,8 millioner passasjerer i 2014) og Paris Orly lufthavn, rett sør for Paris. Paris Métro, som åpnet i 1900, er byens travle undergrunnssystem og betjente 5,23 millioner passasjerer daglig.[9] Det er den nest travleste metrosystem i Europa etter Moskvas metro. Paris’ jernbanestasjon Gare du Nord er en av de ti travleste jernbanestasjoner i verden, og hadde 262 millioner passasjerer i 2015.[10]

Byen mottok 23 millioner besøkende og turister i 2017,[11] noe som gjør Paris til det fremste turistmålet i verden.[12] Paris er særlig kjent for sine museer og arkitektoniske landemerker: Louvre (Musée du Louvre) var det mest besøkte kunstmuseum i verden i 2016 med 7,4 millioner besøkende.[13][14] Musée d'Orsay og Musée de l'Orangerie er kjent for sine samlinger av franske impresjonisme, og Pompidou-senterets Musée National d'Art Moderne har den største samlingen av moderne og samtidskunst i Europa. Det historiske distriktet langs Seinen i byens sentrum er klassifisert som et kulturarvsted av UNESCO. Populære landemerker i byens sentrum er blant annet katedralen Notre-Dame og det kongelige kapell Sainte-Chapelle, et av de fineste eksemplene på fransk gotisk arkitektur; begge er beliggende på Île de la Cité. Attraksjoner som trekker folk til byen er blant annet ikoniske Eiffeltårnet, bygget for verdensutstillingen i Paris i 1889; Grand Palais og Petit Palais, begge bygget i forbindelse med verdensutstillingen i 1900; Triumfbuen (Arc de triomphe de l'Étoile), et monumentPlace Charles de Gaulle; og basilikaen Sacré-CœurMontmartre med utsikt over hele Paris. Disneyland Paris, en fornøyelsespark som ligger et stykke utenfor byen, trekker også mange mennesker til Paris.

Innhold

EtymologiRediger

Stedsnavnet Paris er avledet fra stedet eldste innbyggere, det keltiske folket parisii fra fransk jernalder.[15] Byens navn er ikke knyttet til den mytiske figuren Paris fra gresk mytologi.

Paris er ofte referert til som «Lysets by» (La Ville Lumière),[16] både grunnet byens ledende rolle i opplysningstiden, og mer bokstavelig ettersom Paris var en av de første europeiske byer som benyttet seg av gatebelysning basert på gass. På 1860-tallet ble boulevardene og gatene i Paris opplyst av 56 000 gasslamper.[17] Siden slutten av 1800-tallet har Paris også vært kjent som Panam(e) (uttalt som panam) i fransk sleng.[18] Innbyggerne i hovedstaden er kjent som parisiens på fransk, men kalles også nedsettende som parigots. Det ble antagelig skapt av innbyggere i Paris fra de nedre samfunnsklasser som snakket argot (pariserslang eller hemmelig språk), og det ble deretter benyttet utenfor Paris og over hele Frankrike som nedsettende om alle parisere.[19]

HistorieRediger

OpprinnelseRediger

 
Gullmynt preget av parisii, 100-tallet f.Kr.

Parisii, stavet slik de ble omtalt av romerne, var en understamme av de keltiske senonere, befolket området rundt dagens Paris fra i alle fall rundt 200 f.Kr.[20][21] Et av de store handelsrutene som gikk nord-sør krysset Seinen ved île de la Cité. Dette møtestedet mellom land- og vannveiene utviklet seg gradvis til en by og et viktig handelssenter.[22] Oldtidens parisere handlet med mange elvebyer, noen så langt unna som den iberiske halvøy, og preget deres egne mynter for denne hensikten.[23]

Romerne erobret Parisbekkenet i 52 f.Kr.[24] og etter å ha gjort øya i Seinen til en militærleir, begynte de skape en mer fast bosetning på Paris’ venstre bredde. Den gallo-romerske byen ble opprinnelig kalt for Lutetia (fullt navn var Lutetia Parisiorum, «Lutertia til pariserne»). Den ble framgangsrik by med et forum, bad, templer, teatre, og et amfiteater.[25]

Ved slutten av Vestromerriket var byen kjent som Parisius, et latinsk navn som senere ble til Paris på fransk.[26] Kristendommen ble introdusert som en ny religion på midten av 200-tallet e.Kr. av Dionysius, kalt Denis på fransk, som ble byens første biskop. I henhold til legenden, da han nektet å si fra seg sin tro overfor de romerske herskerne, ble han halshogd på en høyde som siden ble kjent som Mons Martyrum, latin for «Martyrenes ås», senere kalt for Montmartre, og derfra spaserte han hodeløs til nord i byen og falt om. Der ble han gravlagt på det sted som ble en viktig kristen helligdom, klosterkirken Saint-Denis, og av den grunn ble mange franske konger gravlagt her.[27][28]

Frankeren Klodvig I, den første kongen fra merovingernes dynasti, gjorde byen til sin hovedstad fra 508. Da det frankiske herredømmet over Gallia begynte, var det en gradvis innvandring av frankere til Paris, og den parisisk-frankiske dialekten (francien) begynte å danne seg. Befestningen av Île-de-France klarte ikke å forhindre av nordboere fra Norden, hovedsakelig fra Danmark, herjet som vikinger i 845, men Paris’ strategiske betydning — med dens broer som hindret langskipene å passere — ble etablert med vellykket forsvar under beleiringen av Paris (885–886). I 987 ble Hugo Capet, greve av Paris (comte de Paris) og hertug av frankerne (duc des Francs), valgt som konge av frankerne (roi des Francs). Under de kommende konger av hans slekt, huset Capet, ble Paris gradvis den største og mest framgangsrike byen i Frankrike.[28]

MiddelalderenRediger

 
Utsikt mot Paris fra Saint-Denis som framstilt rundt 1455 av Jean Fouquet.

Ved slutten av 1100-tallet hadde Paris blitt den politiske, økonomiske, religiøse, og kulturelle hovedstaden i Frankrike.[29] Palais de la Cité, den kongelige residens og palass, lå i den vestlige enden av Île de la Cité. I 1163, under styret til kong Ludvig VII, satte Maurice de Sully, biskop av Paris, i gang byggingen av katedralen Notre Dame i den motsatte enden av øya.

Paris’ kulturelle sentrum hadde begynt å flytte seg til høyre bredde hvor myrområdet hadde blitt drenert og omformet til landbruksområde. I 1137 hadde et nytt markedsplass i byen, dagens Les Halles, erstattet to mindre på Île de la Cité og Place de la Grève (Hotel de Ville).[30] Sistnevnte sted huset hovedkvarteret til forbundet for handelen langs elven i Paris, en organisasjon som senere ble, først uformelt og deretter formalisert, Paris første lokalmyndighet.

På slutten av 1100-tallet utvidet kong Filip II August festningen Louvre for å forsvare byen mot invasjoner opp elven fra vest. Byen fikk sine første forsvarsmurer mellom 1190 og 1215. Han ombygde også broene på begge sider av den sentrale øya og la brostein på gjennomgangsveiene.[31] I 1190 omformet hans den tidligere katedralskolen til et student-lærer-kooperativ som lom til å utvikle seg til Universitetet i Paris, og tiltrakk seg studenter fra hele Europa.[32]

I løpet av hundreårskrigen ble Paris fra 1418 okkupert av styrker fra Burgund, som var alliert med England. Deretter ble den franske hovedstaden inntatt av engelske styrker da Henrik V av England gikk inn i Paris i 1420,[33] til tross for et forsøk fra Jeanne d’Arc i 1429 på å frigjøre byen,[34] men den forble under engelsk okkupasjon fram til 1436.

I de franske religionskrigene på slutten av 1500-tallet var Paris et sentrum for Den katolske liga. De hadde som mål å utrydde protestantismen, og den 24. august 1572 satte katolikkene i gang en massakre hvor tusenvis av franske protestanter ble myrdet i det som ble kalt for Bartolomeusnatten,[35] «det verste av århundrets religiøse massakrer».[36] Konfliktene ebbet ut da Henrik IV av Frankrike, en pretendent til tronen etter å ha konvertert til katolisismen, ankom Paris og tok den franske tronen. Kongen gjorde flere forbedringer til hovedstaden i løpet av sin kongstid: han fullførte byggingen av Paris’ første udekkede bro med fortau, Pont Neuf («Den nye bro»), åpnet i 1607. Han bygget også en utvidelse til Louvre som knyttet det til Palais des Tuileries. Han bygget også Paris’ første residenstorg, Place Royale, nå Place des Vosges. Kongen endte sitt liv i hovedstaden, myrdet i en trang gate i nærheten av torget Les Halles i 1610.[37]

I løpet av 1600-tallet var kardinal Richelieu, førsteminister hos Ludvig XIII fast bestemt på å gjøre Paris til den vakreste byen i Europa. Han bygget fem nye bruer, et nytt kapell for Collège de Sorbonne, det teologiske fakultetet til Universitetet i Paris, og et palass for seg selv, Palais Cardinal, som han siden testamenterte til Ludvig XIII. Etter Richelieus død i 1642 ble det omdøpt til Palais-Royal.[38]

Fronden var en periode med borgerkrigslignende uroligheter i Frankrike mellom 1648 og 1653, i tiden under kardinal Mazarins regentskap da Ludvig XIV var umyndig. Ordet fronde betyr «slynge», og henspiller på de våpen den parisiske pøbelen knuste motstandernes vinduer med. Hoffet til kongen ble flyttet til et nytt palass utenfor Paris, Versailles, i 1682. Selv Paris da ikke lenger var Frankrikes hovedstad, fortsatte kunstartene og vitenskapene å blomstre med teateret Comédie-Française, lærestedene Académie Royale de Peinture et de Sculpture, og Académie des sciences. For å demonstrere at byen var trygg for angrep, lot kongen byens forsvarsverker rive ned og erstattet dem med boulevarder kantet med trær som ble dagens Grands Boulevards.[39] Andre markeringer av hans styre var historiefakultetet Collège des Quatre-Nations, plassen Place Vendôme, den sirkulære seiersplassen Place des Victoires, og Les Invalides, et større område som kom til å omfatte museer og monumenter, alle knyttet til den militære historie i Frankrike, samt et sykehus og et nå nedlagt hjem for krigsveteraner.[40]

1700- og 1800-talletRediger

Paris’ befolkning vokste fra rundt 400 000 i 1640 til rundt 650 000 i 1780.[41] En ny boulevard, Champs-Élysées, utvidet byen vest til Étoile,[42] mens arbeiderklassestrøket Faubourg Saint-Antoine på byens østside vokste mer og ble sammentrengt av fattige innvandrere fra andre regioner av Frankrike.[43]

Paris var et sentrum for den voldsomme filosofiske og vitenskapelige aktiviteten i opplysningstiden. Diderot og d'Alembert publiserte deres Encyclopédie i 1751–1752, og brødrene Montgolfier satte i gang deres første bemannede tur i en varmluftsballong den 21. november 1783 som skjedde fra hagen i palasset Château de la Muette. Paris var finanshovedstaden i kontinentale Europa, den fremste byen for bokutgivelser, moter og framstilling av kostbare møbler og luksusvarer.[44]

 
Stormingen av Bastillen den 14. juli 1789, maleri av Jean-Baptiste Lallemand, (Musée de la Révolution française).

Mot slutten av 1700-tallet økte motsetningene mellom de fattigste og adelstanden, og kongen var eneveldig, innstiftet av Gud. Samtidig hadde det vokst fram en ny tredjestand, borgerskapet. Motsetningene mellom disse samfunnsklassene kokte over sommeren 1789 da Paris ble sentrum for den franske revolusjon. Den 14. juli tok en folkemengde arsenalet ved Les Invalides, skaffet seg tusenvis av geværer, og bevæpnet med disse stormet de Bastillen i sentrum av byen under mottoet Liberté, égalité, fraternité (Frihet, Likhet og Brorskap). Bastillen var et forhatt statlig fengsel, et symbol på den kongelige autoritet, og erobringen ble et symbol for den revolusjonære bevegelsen. Den første uavhengige Pariskommunen, eller byråd, møttes i Hôtel de Ville og den 15. juli valgte de en borgermester, det ble astronomen Jean Sylvain Bailly.[45]

Kong Ludvig XVI og den kongelige familie ble fraktet til Paris og fengslet innenfor murene av Palais des Tuileries. I 1793 da revolusjonen endret seg i en mer radikal retning ble kongen, dronningen og borgermesteren henrettet i giljotinen, sammen med rundt 16 000 andre over hele Frankrike i den tiden som kalles skrekkveldet.[46] Eiendommene til aristokratiet og kirken ble nasjonalisert, og byens kirker ble stengt, solgt eller revet.[47] En rekke av revolusjonære fraksjoner styrte Paris fram til den 9. november 1799 da statskuppet coup d'état du 18 brumaire skjedde ved at Napoléon Bonaparte grep makten som førstekonsul.[48]

Under revolusjonen hadde befolkningen i Paris minsket med rundt 100 000, men mellom 1799 og 1815 fikk den en tilstrømning med rundt 160 000 nye innbyggere, og utgjorde til sist rundt 660 000 innbyggere.[49] Napoléon Bonaparte erstattet den valgte regjeringen av hovedstaden med en prefekt som rapporterte direkte til ham. Han begynte også å reise monumenter som hyllet militær ære og prakt, inkludert Triumfbuen, og forbedret den neglisjerte infrastrukturen i byen med nye fontener, Canal de l'Ourcq, en kanal for å føre drikkevann til byen, kirkegården Cimetiére du Père Lachaise og byens første bro av metall, Pont des Arts.[49]

I løpet av restaurasjonen, gjenopprettelsen av «den gamle orden» og gjeninnsettelsene av Bourbonerne på den franske tronen etter den endelige seieren over Napoléon Bonaparte, fikk byens broer og torg tilbake de navnene som de hadde fra før revolusjonen. Julirevolusjonen i 1830 i Paris, minnet ved Julisøylen (Colonne de Juillet)Place de la Bastille i 11. arrondissement, brakte en konstitusjonell monark, Ludvig Filip, til makten. Den første jernbanelinje til Paris ble åpnet i 1837 og den bidro til en ny periode med stor innflytning fra provinsene til byen.[49]

 
Pariseroperaen var midtpunktet for Napoleon IIIs nye Paris. Arkitekten, Charles Garnier, beskrev byggestilen som ganske enkelt «Napoleon den tredje».
 
Plakat for verdensutstillingen i 1889.

Ludvig Filip ble veltet av et folkelig opprør i Paris’ gater i 1848. Hans etterfølger, Napoleon III, og den nylig utpekte prefekt for Seinen, Georges-Eugène Haussmann, satte i gang enorme offentlige byggeprosjekter for å konstruere nye, brede boulevarder, et nytt operahus, et sentralt marked, nye akvedukter, kloakker og parkanlegg, inkludert Bois de Boulogne og Bois de Vincennes.[50] I 1860 annekterte Napoleon III de omliggende byer og opprettet åtte nye arrondissementer og ekspanderte Paris til byens nåværende grenser.[50]

I løpet av den fransk-prøyssiske krig (1870–1871) ble Paris beleiret av den prøyssiske hæren. Etter måneder med blokade, sult, og deretter bombardement av prøysserne ble byen tvunget til å overgi seg den 28. januar 1871. Den 28. mars grep en revolusjonær regjering som kalt seg Pariskommunen makten i Paris. De holdt makten i to måneder inntil de ble brutalt slått ned av den franske hæren i løpet av «den blodige uken» mot slutten av mai 1871.[51]

Mot slutten av 1800-tallet var Paris vertskap for to store internasjonale utstillinger: verdensutstillingen i 1889, som ble holdt som en markering for at det var hundre år siden den franske revolusjon og det nye landemerket i Paris med Eiffeltårnet; og ved overgangen til det nye århundret, verdensutstillingen i 1900, som ga Paris den nye buebroen Pont Alexandre III over Seinen, palassene Grand Palais og Petit Palais, og Métro de Paris, hovedstadens første tunnelbane.[52] Paris ble et ledende sentrum for utviklingen av den litterære naturalismen (Émile Zola) og symbolismen (Charles Baudelaire og Paul Verlaine), og av impresjonismen i malerkunsten (Courbet, Manet, Monet, Renoir).[53]

1900- og 2000-talletRediger

 
På 1860-tallet ble Paris' gater og monumenter opplyst av 56 00 gasslamper, noe som ga Paris navnet «lysets by».
 
General Charles de Gaulle på Champs-Élysées ve feiringen av frigjøringen av Paris den 26. august 1944.

Ved 1901 hadde befolkningen i Paris vokst til 2 715 000 innbyggere.[54] Ved begynnelsen av århundret kom kunstnere fra hele verden, også norske, til Paris, blant dem Picasso, Modigliani, og Matisse. Paris var fødestedet for kunstretninger som fauvisme, kubisme og abstrakt kunst,[55][56] og forfattere som Marcel Proust utforsket nye tilnærminger til skjønnlitteraturen.[57]

Under den første verdenskrig var tidvis Paris selv en del av frontlinjen; 600 til 1 000 parisdrosjer spilte en liten, men en meget viktig symbolsk rolle i å frakte 6 000 soldater til frontlinjen ved det første slaget ved Marne. Byen ble også bombet av tyske zeppelinere og rammet av tysk langtrekkende kanoner, såkalte Paris-Geschütz, «Pariskanoner».[58] I årene etter krigen, kjent som Les Années Folles, «de sprø årene»,[59] fortsatte Paris å være en magnet for forfattere, musikere og billedkunstnere fra verden rundt, inkludert Ernest Hemingway, Igor Stravinskij, James Joyce, Josephine Baker, Sidney Bechet[60] og surrealisten Salvador Dalí.[61]

I årene etter fredskonferansen i Paris i 1919 ble den franske hovedstaden hjem for et voksende antall studenter og aktivister fra de franske koloniene og andre land i Asia og Afrika, mange av disse ble senere politiskere ledere i sine opphavsland, slike som Ho Chi Minh, Zhou Enlai og Léopold Sédar Senghor.[62]

Den 14. juni marsjerte den tyske hæren inn i Paris som hadde blitt erklært for en «åpen by».[63] Den 16. og 17. juli 1942, som følge av tyske ordrer, arresterte det franske politiet 12 884 jøder, blant dem 4 115 barn, og holdt dem fengslet i fem dager uten mat og minimalt med vann ved Rafle du Vel'd'Hiv (Vélodrome d'Hiver, «vinter-velodromen»), og derfra ble de transportert med tog til utryddelsesleiren ved Auschwitz. Ingen av barna kom tilbake.[64][65] Den 25. august 2044 ble Paris frigjort av franske 2e Division Blindée (panserdivisjon), og av amerikanske 4. infanteridivisjon. General Charles de Gaulle ledet en enorm og emosjonell menneskemengde ned Champs Élysées mot Notre Dame hvor han holdt en bevegende tale fra Hôtel de Ville.[66]

På 1950- og 1960-tallet ble Paris en front i algeriekrigen hvor Algerie kjempet for sin uavhengighet; i august 1961 angrep og drepte den algeriske uavhengighetsbevegelsen FLN 11 parisiske politimenn, noe som førte til påleggelse av portforbud for muslimer fra Algerie (som på denne tiden var franske borgere). Den 17. oktober 1961 førte en uautorisert, men i og for seg fredelig protestdemonstrasjon av algeriere mot portforbudet til voldelige konfrontasjoner mellom politiet og demonstrantene hvor minst 40 mennesker ble drept, inkludert en del som ble kastet i Seinen. Den høyreekstreme Organisation armée secrète (OAS), som var imot algerisk uavhengighet, utførte en rekke bombeattentat i Paris i årene 1961 og 1962.[67][68]

I mai 1968 okkuperte protesterende studenter Sorbonne og satte opp barrikader i Latinerkvarteret. Tusenvis av parisiske kontorarbeidere slo seg sammen med studentene, og bevegelsene vokste til en to ukers generalstreik. En tid fryktet man total borgerkrig, men tilhengere av regjeringen vant valget i juni med et stort flertall og opprøret ebbet ut. Maiopprøret i 1968 resulterte blant annet i at Universitetet i Paris ble brutt opp i 13 uavhengige campuser.[69]

I 1975 endret nasjonalforsamlingen statusen til Paris til den tilsvarende til andre franske byer, og den 25. mars 1977 ble Jacques Chirac den første valgte borgermester av Paris siden 1793.[70] Tour Maine-Montparnasse, den høyeste bygningen i byen på 210 meter og 57 etasjer, ble bygget mellom 1969 og 1973. Den var meget kontroversiell og har forblitt den eneste bygning i sentrum av byen som er over 32 etasjer.[71]

Befolkningen i Paris sank fra 2 850 000 i 1954 til 2 152 000 i 1990, hovedsakelig for at middelklassefamiliene flyttet ut i forstedene.[72] En regional tunnelbane, Réseau Express Régional (RER), ble bygget for å utfylle Paris Métro, og ekspressbanen Périphérique, som omsirklet byen, ble fullført i 1973.[73]


De fleste presidentene i etterkrigstiden til den femte republikken ønsket å etterlate seg sine egne monumenter i Paris: president Georges Pompidou påbegynte Pompidou-senteret for kunst og kultur, påbegynt 1971 og ferdigstilt 1977; president Valéry Giscard d'Estaing startet byggingen av Musée d'Orsay (1986); president François Mitterrand, som satt med makten i 14 år, bygget Opéra Bastille (1985–1989), Bibliothèque nationale de France (1996), Arche de la Défense (1985–1989), og Louvrepyramiden med dens underjordiske gårdsplass (1983–1989); president Jacques Chirac satt i gang konstruksjonen av Musée du quai Branly, et etnografisk museum i nærheten av Eiffeltårnet, som ble åpnet i 2006.[74]

Tidlig på 2000-tallet begynte befolkningen i Paris langsomt å øke igjen ettersom flere unge mennesker flyttet til byen. Den nådde 2,25 millioner mennesker i 2011. I mars 2001 ble Bertrand Delanoë den første sosialistiske borgermester i Paris. I 2007, i en anstrengelse i redusere biltrafikken i byen, introduserte han Vélib' Métropole, et storstilt offentlig system for deling av sykler blant fastboende og besøkende. Det begynte den 15. juli 2007 med 14 500 sykler og 1 230 sykkelstasjoner (per 9. februar 2016), plassert over hele Paris. Bertrand Delanoë omformet også en seksjon av motorveien langs Seinens vensre bredde til en urban promenade og park, Promenade des Berges de la Seine, og som han innvidde i juni 2013.[75]

I 2007 lanserte president Nicolas Sarkozy Grand Paris-prosjektet for å integrere Paris tettere til byene i regionen rundt den. Etter mange modifikasjoner ble det nye området, kalt for Métropole du Grand Paris, med en befolkning på 6,7 millioner innbyggere, opprettet den 1. januar 2016.[76]

I 2011 godkjente Paris og den nasjonale regjeringen planene for Grand Paris Express med totalt 205 km for automatiske metrolinjer for å forbinde Paris med de innerste tre departementer rundt Paris, flyplassene og høyhastighetsjernbanens stasjoner. Det er beregnet å koste €35 milliarder.[77] Systemet er planlagt å være fullført ved 2030.[78]

Den 5. april ble sosialisten Anne Hidalgo valgt til den første kvinnelige borgermesteren i Paris.[79]

Både i 2015 og i 2017 ble Paris angrepet av muslimske eller islamittiske terrorister. I 2015 ble 13 mennesker myrdet under attentatet mot Charlie Hebdo og senere fire mennesker i en jødisk matvarebutikk. Den 13. november samme år ble 130 mennesker myrdet og 350 skadet i ytterligere et angrep. I 2017 var det flere mindre angrep, men uten det samme antallet drepte.

AdministrasjonRediger

Arrondissementer i Paris  

Fra 1963 er Paris både et departement og en kommune. Tidligere (fra 1790) var Paris hovedstad i departementet Seine. Paris kommune dekker kun sentrumsområdene av byen, og det finnes ingen administrativ overbygning for hovedstadsregionen; den består av en rekke selvstendige kommuner.

Departementet Ville de Paris består kun av kommunen Paris. Kommunen er delt i 20 arondissementer. Inndelinga i arondissementer stammer fra den siste byutvidelsen i 1860, og erstatta den gamle inndelinga i 12 arondissementer fra 1795.

Mellom 26. mars og 22. mai 1871 hadde byen et ekstraordinært styre – Pariskommunen – som bestod av en forsamling valgt ved alminnelig stemmerett. Pariskommunen ble styrta med vold av sentralmakten, og for å forhindre gjentakelser ble Paris satt under direkte styre av staten.

Ved en ny lov av 1975 ble det i 1977 holdt valg til et nytt byråd («Conseil de Paris») med 109 medlemmer, som så valgte en borgermester («maire»). Politimesteren fortsatte å være sentralt utnevnt, og byrådet hadde en rådgivende funksjon.

Etter en ny lovendring ble det i 1983 holdt valg til et utvida byråd på 163 medlemmer med utvida myndighetsområde. Bl.a. ble budsjettsaker overlatt byrådet. Kommunevalg foregår i arondissementene, og det velges til sammen 517 «conseillers d'arrondissement». Hvert arondissement har sitt bydelsråd som velger sin borgermester.

Byrådet fungerer samtidig som kommunestyre og som fylkesstyre for departementet.

GeografiRediger

Det sentrale landskapselementet er elva Seinen, som renner inn fra sørøst, løper i en vid bue gjennom byen og forlater den i sørvest. Dagens administrative grense beskriver stort sett en sirkel på 32 km med sentrum i øyene Île de la Cité og Île Saint-Louis. Størstedelen av byen ligger nord for elva (rive droite); en mindre del på sørsida (rive gauche).

Byen fikk sin nåværende grense ved en byutvidelse i 1860, da det også ble bygd befestninger ved yttergrensene. Området omtales ofte som Paris intra muros, og sammenfaller med den store ringvegen Boulevard périphérique. Tidlig på 1900-tallet ble byen utvida med de store parkene Boulogneskogen på 9km² i vest og Bois de Vincennes på 10km² i øst. I seinere år er området La Défense i vest administrativt underlagt byen.

På hver side av elva danner landskapet en rekke lave koller, som Montmartre (130 moh.), Belleville (128 moh.), Menilmontant (108 moh.), Buttes-Chaumont (80 moh.) på høyre bredd og Montparnasse (66 moh.), Butte aux Cailles (62 moh.) og Montagne Sainte-Geneviève (61 moh.) på venstre.

Det høyeste punktet i Paris hvor det bor folk er 195moh, men selve bykjernen ligger for tiden kun ca. 60-80 meter over havet.

Noen mindre elver og kanaler løper gjennom byen, som:

Blant de meste kjente parkene er Jardin des Tuileries, Jardin du Luxembourg, Parc des Buttes-Chaumont, Parc Monceau og Parc Montsouris, Parc de Belleville i nord, Parc de la Villette i nordøst, Parc George Brassens i sør, Parc André Citroën i sør og Parc de Bercy i øst.

Distanser til alle steder i Frankrike måles fra et punkt foran Notre-Dame som vises av et stein. De geografiske data er 48,85341°N, 2,34880°Ø.

AttraksjonerRediger

 
Sacré-Coeur på Montmartre i Paris.


Demografisk utvikling av Paris mellom 1801 og 1926
1801 1851 1881 1926


547 800 1 053 000 2 240 000 2 871 000

TransportRediger

Paris har to hovedflyplasser – Roissy-Charles de Gaulle og Orly. Paris Le Bourget var Paris første flyplass, men brukes nå kun av privatfly da den ligger for nær Paris. Beauvais-Tillé, 65 km nord for byen, brukes av noen lavpris-selskaper som betjener Paris.

Jernbanestasjoner er Gare du Nord, Gare de l'Est, Gare St-Lazare, Gare de Lyon, Gare Montparnasse, Gare d'Austerlitz og Gare de Paris-Bercy. Et stort nett av undergrunnslinjer (Métro de Paris) og forstadsbaner (RER) tar seg av den interne transporten.

ReferanserRediger

  1. ^ «Paris perd ses habitants, la faute à la démographie et aux… meublés touristiques pour la Ville», Le Parisien, 28. desember 2017
  2. ^ «Estimation de population au 1er janvier, par région, sexe et grande classe d'âge – Année 2016», INSEE
  3. ^ INSEE.fr statistics, lest juli 2017
  4. ^ 2013 est., INSEE
  5. ^ Annual Population of Urban Agglomerations with 300,000 Inhabitants or More in 2014, by Country, 1950-2030 (thousands), [https://web.archive.org/web/20150218125411/http://esa.un.org/unpd/wup/CD-ROM/ Arkivert 2015-02-18, hos Wayback Machine. World Urbanization Prospects, the 2014 revision, Population Division of the United Nations Department of Economic and Social Affairs. Merk: Listen er basert på beregninger for 2015.
  6. ^ «Séries historiques des résultats du recensement – Unité urbaine de Paris (00851)»], INSEE
  7. ^ «Séries historiques des résultats du recensement – Aire urbaine de Paris (001)», INSEE
  8. ^ «Séries historiques des résultats du recensement – France», INSEE
  9. ^ «Métro2030», RATP (Paris metro operator). Arkivert fra originalen den 21. desember 2016.
  10. ^ «The 51 busiest train stations in the world– All but 6 located in Japan», Japan Today. 6. februar 2013.
  11. ^ «Vers une fréquentation touristique record à Paris en 2017», Les Echos
  12. ^ Tourism in Paris Key Figures (2017), Paris Convention and Visitors Bureau
  13. ^ The Art Newspaper Visitor Figures 2016, 29. mars 2016
  14. ^ «Musei Italiani 2014 | 2017; L'esperienza Dei Primi Direttori Dei Musei Autonomi», Ministero dei beni e delle attività culturali e del turismo (beniculturali.it)
  15. ^ Margerison, Charles (2011): Amazing People of Paris, s. 167.
  16. ^ Robertson, Jamie Cox (2010): A Literary Paris, s. 37.
  17. ^ Du Camp, Maxim (1875): Paris: ses organes, ses fonctions et sa vie jusqu'en 1870, s. 596.
  18. ^ Leclanche, Maria Spyropoulou (1998): Le refrain dans la chanson française: de Bruant à Renaud, s. 55.
  19. ^ Dottin, George (1920): La Langue Gauloise, s. 535.
  20. ^ Arbois de Jubainville, Henry; Dottin, George (1889): Les premiers habitants de l'Europe, s. 132.
  21. ^ Cunliffe, Barry (2004): Iron Age communities in Britain, s. 201.
  22. ^ Lawrence, Rachel; Gondrand, Fabienne (2010): Paris (City Guide), s. 25.
  23. ^ Schmidt, Joël (2009): Lutèce: Paris, des origines à Clovis, s. 65–70.
  24. ^ Schmidt, Joël (2009): Lutèce: Paris, des origines à Clovis, s. 88–104.
  25. ^ Schmidt, Joël (2009): Lutèce: Paris, des origines à Clovis, s. 154–167.
  26. ^ Meunier, Florian (2014): Le Paris du Moyen Âge, s. 12.
  27. ^ «St. Denis», Catholic Encyclopedia, New Advent
  28. ^ a b Schmidt, Joël (2009): Lutèce: Paris, des origines à Clovis, s. 210–211
  29. ^ Lawrence, Rachel; Gondrand, Fabienne (2010): Paris (City Guide), s. 27.
  30. ^ Jacques (de Vitry); Vitriaco, Jacobus de; Hinnebusch, John Frederick (1972): The Historia Occidentalis of Jacques de Vitry, s. 262
  31. ^ Sarmant, Thierry (2012): Histoire de Paris: politique, urbanisme, civilisation, s. 36–40.
  32. ^ Sarmant, Thierry (2012): Histoire de Paris: politique, urbanisme, civilisation, s. 28–29.
  33. ^ Du Fresne de Beaucourt, G. (1881): Histoire de Charles VII, Tome I: Le Dauphin (1403–1422), Librairie de la Société bibliographiqque, 35 Rue de Grenelle, Paris, s. 32 & 48
  34. ^ Fierro, Alfred (1996): Histoire et dictionnaire de Paris, s. 52–53.
  35. ^ Bayrou, François (1994): Henri IV: le roi libre, s. 121–130.
  36. ^ Koenigsberger, H. G.; Mosse, George L.; Bowler, G. Q. (1999): Europe in the Sixteenth Century, 2. utg., Longman ISBN 0582418631
  37. ^ Fierro, Alfred (1996): Histoire et dictionnaire de Paris, s. 577.
  38. ^ Fierro, Alfred (1996): Histoire et dictionnaire de Paris, s. 582.
  39. ^ Combeau, Yvan (2003): Histoire de Paris, s. 42–43.
  40. ^ Fierro, Alfred (1996): Histoire et dictionnaire de Paris, s. 590–591.
  41. ^ Durant, Will; Durant, Ariel (1975): The Story of Civilization XI The Age of Napoleon, s. 3
  42. ^ Combeau, Yvan (2003): Histoire de Paris, s. 45–47.
  43. ^ Sarmant, Thierry (2012): Histoire de Paris: politique, urbanisme, civilisation, s. 129–133.
  44. ^ Sarmant, Thierry (2012): Histoire de Paris: politique, urbanisme, civilisation, s. 120.
  45. ^ Paine, Thomas (1998): Rights of Man, Common Sense, and Other Political Writings, s. 453.
  46. ^ Fierro, Alfred (1996): Histoire et dictionnaire de Paris, s. 674.
  47. ^ Sarmant, Thierry (2012): Histoire de Paris: politique, urbanisme, civilisation, s. 144.
  48. ^ Sarmant, Thierry (2012): Histoire de Paris: politique, urbanisme, civilisation, s. 147.
  49. ^ a b c Sarmant, Thierry (2012): Histoire de Paris: politique, urbanisme, civilisation, s. 148.
  50. ^ a b De Moncan, Patrice (2007): Les jardins du Baron Haussmann, s. 7–35.
  51. ^ Rougerie, Jacques (2014): La Commune de 1871, s. 118.
  52. ^ Fraser, Benjamin; Spalding, Steven D. (2011): Trains, Culture, and Mobility: Riding the Rails, s. 117.
  53. ^ Fierro, Alfred (1996): Histoire et dictionnaire de Paris, s. 490–491.
  54. ^ Combeau, Yvan (2003): Histoire de Paris, s. 61.
  55. ^ Fierro, Alfred (1996): Histoire et dictionnaire de Paris, s. 497.
  56. ^ Franck, Dan (2003): Bohemian Paris: Picasso, Modigliani, Matisse, and the Birth of Modern Art, Grove Press, ISBN 0-8021-9740-X
  57. ^ Fierro, Alfred (1996): Histoire et dictionnaire de Paris, s. 491.
  58. ^ Fierro, Alfred (1996): Histoire et dictionnaire de Paris, s. 750.
  59. ^ Pourquoi les années 1920 sont-elles appelées les années folles ?, Art Twenty
  60. ^ Shack, William A. (2001): Harlem in Montmartre, A Paris Jazz Story between the Great Wars, University of California Press, ISBN 978-0-520-22537-4
  61. ^ Meisler, Stanley (April 2005): «The Surreal World of Salvador Dalí», Smithsonian Magazine.
  62. ^ Goebel, Michael (2015): Anti-Imperial Metropolis
  63. ^ Sarmant, Thierry (2012): Histoire de Paris, s. 217
  64. ^ Fierro, Alfred (1996): Histoire et dictionnaire de Paris, s. 637.
  65. ^ Sarmant, Thierry (2012): Histoire de Paris, s. 218.
  66. ^ Fierro, Alfred (1996): Histoire et dictionnaire de Paris, s. 242–243.
  67. ^ Willsher, Kim (17. oktober 2011): «France remembers Algerian massacre 50 years on», The Guardian.
  68. ^ Fierro, Alfred (1996): Histoire et dictionnaire de Paris, s. 658.
  69. ^ Sarmant, Thierry (2012): Histoire de Paris, s. 226.
  70. ^ Fierro, Alfred (1996): Histoire et dictionnaire de Paris, s. 260.
  71. ^ Sarmant, Thierry (2012): Histoire de Paris, s. 222.
  72. ^ Combeau, Yvan (2003): Histoire de Paris, s. 107–108.
  73. ^ Bell, Daniel A.; de-Shalit, Avner (2011): The Spirit of Cities: Why the Identity of a City Matters in a Global Age, s. 247.
  74. ^ Sarmant, Thierry (2012): Histoire de Paris, s. 226–230.
  75. ^ «Les berges de Seine rendues aux Parisiens» Arkivert 2014-12-20, hos Wayback Machine., Le Moniteur 19. juni 2013
  76. ^ Lichfield, John (29. april 2009): «Sarko's €35bn rail plan for a 'Greater Paris'», London: The Independent.
  77. ^ «€26.5bn Grand Paris metro expansion programme confirmed», Railway Gazette International 12. mars 2013.
  78. ^ «Le Metro du Grand Paris», Grand Paris Express.
  79. ^ «Anne Hidalgo is new Mayor of Paris», Byen Paris. Arkivert fra [originalen] den 20. desember 2014.

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger