Paris

«Paris» har flere betydninger.

Paris er en europeisk verdensby som er hovedstaden i Frankrike og den mest folkerike byen i landet. Dens administrative areal er 105 km² og den har en offisiell befolkning på 2 206 488 innbyggere (pr 2017). Byen er både en kommune og et departement, og den danner hjertet av regionen Île-de-France («Région parisienne»), en region som (i 2016) hadde en befolkning på 12 142 802 innbyggere, noe som da representerte rundt 18 prosent av befolkningen i hele Frankrike. I internasjonal sammenheng gir dette regionen annenplass på listen over europeiske storbybelter, etter Londons pendlerbelte med rundt 15 millioner innbyggere.

Paris
Panorama med Eiffeltårnet i forgrunnen og skyskraperne i La Defense i bakgrunnen
Land		Frankrike
Region		Île-de-France
Departement		Paris (75)
Bispedømme		Paris erkebispedømme
Ligger ved		Seine Bassin de la Villette Saint-Martin-kanalen Canal de l'Ourcq
Grunnlagt		3. århundre f.Kr. (Julian)
Oppkalt etter		parisii
Tidssone		CET
Postnummer		75116
Retningsnummer		1
Areal		105,4 km²
Befolkning		2 145 906 (2020)
Bef.tetthet		20 359,64 innb./km²
Språk		Fransk, Paris dialect
Høyde o.h.		48 meter
Nettside		www.paris.fr
Politikk
Borgermester		Anne Hidalgo (2014-2020, 2020-)
Posisjonskart Paris Paris (Frankrike)
Paris 48°51′24″N 2°21′08″Ø
Paris på Commons

Byen ligger ved elven Seinen nord i Frankrike, og siden 1600-tallet har Paris vært ett av de mest betydelige sentra i Europa for finans, handel, moter, vitenskap og kunst. Paris-regionen står for Frankrikes sentrale økonomiske aktiviteter, og La Défense, en egen finansbydel med store forretningsbygg og skyskrapere, ligger 2,5 km vest for den gamle bykjernen. I 2014 hadde Paris-regionen en BNP på 649,6 milliarder euro (tilsvarende 763,4 milliarder dollar), noe som utgjør 30,4 prosent av Frankrikes BNP. I henhold til offisielle beregninger hadde Paris-regionen for 2013-2014 den tredje høyeste BNP i verden og den største regionale BNP i EU.

Byen Paris’ administrative grenser danner en øst-vest-orientert oval sentrert på øya som er byens historiske hjerte, Île de la Cité. Denne øya ligger omtrent midt på en buktning av elven Seinen som deler byen i en sørlig elvebredd, kjent som «venstre bredd» og en nordlig bredd, som motsvarende er kjent som den «høyre bredd». Utover denne tradisjonelle todelingen av byen, er byen delt opp i tyve arrondissementer, som blant annet markeres på gateskiltene, slik at de kan brukes som grove inndelinger i den lokale geografi.

Paris er et betydelig knutepunkt for jernbane, motorveier og flytrafikk som betjenes av to internasjonale flyplasser: Charles de Gaulle internasjonale lufthavn (den nest travleste flyhavn i Europa etter London Heathrow lufthavn med 63,8 millioner passasjerer i 2014) og Paris Orly lufthavn, rett sør for Paris. Paris Métro, som åpnet i 1900, er byens travle undergrunnssystem og betjente 5,23 millioner passasjerer daglig. Det er den nest travleste metrosystem i Europa etter Moskvas metro. Paris’ jernbanestasjon Gare du Nord er en av de ti travleste jernbanestasjoner i verden, og hadde 262 millioner passasjerer i 2015.

Byen mottok 23 millioner besøkende og turister i 2017, noe som gjør Paris til det fremste turistmålet i verden. Paris er særlig kjent for sine museer og arkitektoniske landemerker: Louvre (Musée du Louvre) var det mest besøkte kunstmuseum i verden i 2016 med 7,4 millioner besøkende. Musée d'Orsay og Musée de l'Orangerie er kjent for sine samlinger av franske impresjonisme, og Pompidou-senterets Musée National d'Art Moderne har den største samlingen av moderne og samtidskunst i Europa. Det historiske distriktet langs Seinen i byens sentrum er klassifisert som et kulturarvsted av UNESCO. Populære landemerker i byens sentrum er blant annet katedralen Notre-Dame og det kongelige kapell Sainte-Chapelle, et av de fineste eksemplene på fransk gotisk arkitektur; begge er beliggende på Île de la Cité. Attraksjoner som trekker folk til byen er blant annet ikoniske Eiffeltårnet, bygget for verdensutstillingen i Paris i 1889; Grand Palais og Petit Palais, begge bygget i forbindelse med verdensutstillingen i 1900; Triumfbuen (Arc de triomphe de l'Étoile), et monument på Place Charles de Gaulle; og basilikaen Sacré-Cœur på Montmartre med utsikt over hele Paris. Disneyland Paris, en fornøyelsespark som ligger et stykke utenfor byen, trekker også mange mennesker til Paris.

Etymologi

Stedsnavnet Paris er avledet fra stedet eldste innbyggere, det keltiske folket parisii fra fransk jernalder. Byens navn er altså ikke knyttet til den mytiske figuren Paris fra den greske mytologien.

Paris er ofte referert til som «Lysets by» (La Ville Lumière), både grunnet byens ledende rolle i opplysningstiden, og mer bokstavelig ettersom Paris var en av de første europeiske byer som benyttet seg av gatebelysning basert på gass. På 1860-tallet ble boulevardene og gatene i Paris opplyst av 56 000 gasslamper. Siden slutten av 1800-tallet har Paris også vært kjent som Panam(e) (uttalt som panam) i fransk sleng. Innbyggerne i hovedstaden er kjent som parisiens på fransk, men kalles også nedsettende som parigots. Dette ordet ble antagelig skapt av innbyggere i Paris fra de nedre samfunnsklasser som snakket argot (pariserslang eller hemmelig språk), og det ble deretter benyttet utenfor Paris og over hele Frankrike som nedsettende om alle parisere.

Historie

Opprinnelse

Gullmynt preget av parisii, 100-tallet f.Kr.

Parisii, stavet slik de ble omtalt av romerne, var en understamme av de keltiske senonere, og befolket området rundt dagens Paris fra i alle fall rundt 200 f.Kr. En av de store handelsrutene som gikk nord-sør krysset Seinen ved île de la Cité. Dette møtestedet mellom land- og vannveiene utviklet seg gradvis til en by og et viktig handelssenter. Oldtidens parisere handlet med mange elvebyer, noen så langt unna som den iberiske halvøy, og preget sine egne mynter for bruk i denne handelstrafikken.

Romerne erobret Parisbekkenet i 52 f.Kr. og etter å ha gjort øya i Seinen om til en militærleir, begynte de å skape en mer fast bosetning på Paris’ venstre bredde. Den gallo-romerske byen ble opprinnelig kalt for Lutetia (fullt navn var Lutetia Parisiorum, «Parisernes Lutetia»). Den ble en fremgangsrik by med et forum, bad, templer, teatre, og et amfiteater.

Ved slutten av Vestromerrikets tid var byen kjent som Parisius, et latinsk navn som senere ble til Paris på fransk. Kristendommen ble introdusert som en ny religion på midten av 200-tallet e.Kr. av Dionysius, kalt Denis på fransk, som ble byens første biskop. I henhold til legenden, da han nektet å si fra seg sin tro overfor de romerske herskerne, ble han halshogd på en høyde som siden ble kjent som Mons Martyrum, latin for «Martyrenes ås», i dag Montmartre, og derfra skal han ha spasert med hodet i hendene til et sted nord i byen, hvor han til slutt falt om. På det stedet han falt ble han så begravet, og over hans grav ble det senere oppført en kirke til hans minne; dette er bakteppet for at mange senere franske konger ble gravlagt der.

Frankeren Klodvig I, den første kongen fra merovingernes dynasti, gjorde byen til sin hovedstad fra 508. Da det frankiske herredømmet over Gallia begynte, var det en gradvis innvandring av frankere til Paris, og den parisisk-frankiske dialekten (francien) begynte å danne seg. Befestningen av Île-de-France klarte ikke å forhindre at nordboere fra Norden, hovedsakelig fra Danmark, herjet som vikinger i 845, men Paris’ strategiske betydning — med dens broer som hindret langskipene å passere — ble etablert med vellykket forsvar under beleiringen av Paris (885–886). I 987 ble Hugo Capet, greve av Paris (comte de Paris) og hertug av frankerne (duc des Francs), valgt som konge av frankerne (roi des Francs). Under de kommende konger av hans slekt, huset Capet, ble Paris gradvis den største og mest fremgangsrike byen i Frankrike.

Middelalderen

Utsikt mot Paris fra Saint-Denis som fremstilt rundt 1455 av Jean Fouquet.

Ved slutten av 1100-tallet hadde Paris blitt den politiske, økonomiske, religiøse, og kulturelle hovedstaden i Frankrike. Palais de la Cité, palasset som var den kongelige residens, lå i den vestlige enden av Île de la Cité. I 1163, under styret til kong Ludvig VII, satte Maurice de Sully, biskop av Paris, i gang byggingen av katedralen Notre Dame i den motsatte enden av øya.

Paris’ kulturelle sentrum hadde begynt å flytte seg til høyre bredd hvor myrområdet hadde blitt drenert og omformet til landbruksområde. I 1137 hadde en ny markedsplass i byen, de senere Les Halles, erstattet to mindre på Île de la Cité og Place de la Grève (Hotel de Ville). Sistnevnte sted huset hovedkvarteret til elvehandelslauget i Paris, en organisasjon som senere ble, først uformelt og deretter formalisert, Paris første lokalmyndighet.

På slutten av 1100-tallet utvidet kong Filip II August festningen Louvre for å forsvare byen mot invasjoner opp elven fra vest. Byen fikk sine første forsvarsmurer mellom 1190 og 1215. Han ombygde også broene på begge sider av den sentrale øya og la brostein på gjennomgangsveiene. I 1190 omformet han den tidligere katedralskolen til et student-lærer-kooperativ som kom til å utvikle seg til Universitetet i Paris, og tiltrakk seg studenter fra hele Europa.

I løpet av hundreårskrigen ble Paris fra 1418 okkupert av styrker fra Burgund, som var alliert med England. Deretter ble den franske hovedstaden inntatt av engelske styrker da Henrik V av England gikk inn i Paris i 1420, og til tross for et forsøk fra Jeanne d’Arc i 1429 på å frigjøre byen, forble byen under engelsk okkupasjon frem til 1436.

I de franske religionskrigene på slutten av 1500-tallet var Paris et sentrum for Den katolske liga. Ligaen hadde som mål å utrydde protestantismen, og den 24. august 1572 satte katolikkene i gang en massakre hvor tusenvis av franske protestanter ble myrdet i det som ble kalt for Bartolomeusnatten, «det verste av århundrets religiøse massakrer». Konfliktene ebbet ut da Henrik IV av Frankrike, en pretendent til tronen etter å ha konvertert til katolisismen, ankom Paris og overtok den franske tronen. Kongen gjorde flere forbedringer til hovedstaden i løpet av sin kongstid: han fullførte byggingen av Paris’ første udekkede bro med fortau, Pont Neuf («Den nye bro»), åpnet i 1607. Han bygget også en utvidelse til Louvre som knyttet det til Palais des Tuileries. Han bygget også Paris’ første residenstorg, Place Royale, nå Place des Vosges. Kongen endte sitt liv i hovedstaden, myrdet i en trang gate i nærheten av markedet Les Halles i 1610.

I løpet av 1600-tallet var kardinal Richelieu, førsteminister hos Ludvig XIII, fast bestemt på å gjøre Paris til den vakreste byen i Europa. Han bygget fem nye bruer, et nytt kapell for Collège de Sorbonne, det teologiske fakultetet til Universitetet i Paris, og et palass for seg selv, Palais Cardinal, som han siden testamenterte til Ludvig XIII. Etter Richelieus død i 1642 ble det omdøpt til Palais-Royal.

Fronden var en periode med borgerkrigslignende uroligheter i Frankrike mellom 1648 og 1653, i tiden under kardinal Mazarins regentskap da Ludvig XIV var umyndig. Ordet fronde betyr «slynge», og henspiller på de våpen den parisiske pøbelen knuste motstandernes vinduer med. Hoffet til kongen ble flyttet til et nytt palass utenfor Paris, Versailles, i 1682. Selv om Paris da ikke lenger var Frankrikes hovedstad, fortsatte kunstartene og vitenskapene å blomstre med teateret Comédie-Française, lærestedene Académie Royale de Peinture et de Sculpture, og Académie des sciences. For å demonstrere at byen var trygg for angrep, lot kongen byens forsvarsverker rive ned og erstattet dem med boulevarder kantet med trær som ble dagens Grands Boulevards. Andre markeringer av hans styre var historiefakultetet Collège des Quatre-Nations, plassen Place Vendôme, den sirkulære seiersplassen Place des Victoires, og Les Invalides, et større område som kom til å omfatte museer og monumenter, alle knyttet til den militære historie i Frankrike, samt et sykehus og et nå nedlagt hjem for krigsveteraner, herav navnet.

1700- og 1800-tallet

Paris’ befolkning vokste fra rundt 400 000 i 1640 til rundt 650 000 i 1780. En ny boulevard, Champs-Élysées, utvidet byen vestover til Place d'Étoile, mens arbeiderklassestrøket Faubourg Saint-Antoine på byens østside vokste mer og ble sammentrengt av fattige innvandrere fra andre regioner av Frankrike.

Paris var et sentrum for den voldsomme filosofiske og vitenskapelige aktiviteten i opplysningstiden. Diderot og d'Alembert publiserte den nå så velkjente Encyclopédie i 1751–1752, og brødrene Montgolfier satte i gang sin første bemannede tur i en varmluftsballong den 21. november 1783, en oppstigning som skjedde fra hagen i palasset Château de la Muette. Paris var finanshovedstaden i det kontinentale Europa, den fremste byen for bokutgivelser, moter og framstilling av kostbare møbler og luksusvarer.

Stormingen av Bastillen den 14. juli 1789, maleri av Jean-Baptiste Lallemand, (Musée de la Révolution française).

Mot slutten av 1700-tallet økte motsetningene mellom de fattigste og adelsstanden, på en tid da kongen var formelt eneveldig, «innstiftet av Gud», men i realiteten ute av stand til å påtvinge adelsstanden sine bestemmelser. Samtidig hadde det vokst fram en ny tredjestand, borgerskapet. Motsetningene mellom disse samfunnsklassene kokte over sommeren 1789 da Paris ble sentrum for den franske revolusjon. Den 14. juli tok en folkemengde arsenalet ved Les Invalides, skaffet seg tusenvis av geværer, og bevæpnet med disse stormet de Bastillen i sentrum av byen under mottoet Liberté, égalité, fraternité (Frihet, Likhet og Brorskap). Bastillen var et forhatt statlig fengsel, et symbol på den kongelige autoritet, og erobringen ble et symbol for den revolusjonære bevegelsen. Den første uavhengige Pariskommunen, eller byrådet, møttes i Hôtel de Ville og den 15. juli valgte de en borgermester, det ble astronomen Jean Sylvain Bailly.

Kong Ludvig XVI og den kongelige familie ble fraktet til Paris og fengslet innenfor murene av Palais des Tuileries. I 1793 da revolusjonen endret seg i en mer radikal retning ble kongen, dronningen og borgermesteren henrettet i giljotinen, sammen med rundt 16 000 andre over hele Frankrike i den tiden som kalles skrekkveldet. Eiendommene til aristokratiet og kirken ble nasjonalisert, og byens kirker ble stengt, solgt eller revet. En rekke av revolusjonære fraksjoner styrte Paris fram til den 9. november 1799 da statskuppet coup d'état du 18 brumaire skjedde ved at Napoléon Bonaparte grep makten som førstekonsul.

Under revolusjonen hadde befolkningen i Paris minsket med rundt 100 000, men mellom 1799 og 1815 fikk den en tilstrømning med rundt 160 000 nye innbyggere, og utgjorde til sist rundt 660 000 innbyggere. Napoléon Bonaparte erstattet den valgte regjeringen av hovedstaden med en prefekt som rapporterte direkte til ham. Han begynte også å reise monumenter som hyllet militær ære og prakt, inkludert Triumfbuen (som riktignok ikke ble ferdigstillet før efter hans død), og forbedret den neglisjerte infrastrukturen i byen med nye fontener, Canal de l'Ourcq (en kanal for å føre drikkevann til byen), kirkegården Cimetière du Père Lachaise, samt byens første bro av metall, Pont des Arts.

I løpet av restaurasjonen, gjenopprettelsen av «den gamle orden» og gjeninnsettelsene av Bourbonerne på den franske tronen etter den endelige seieren over Napoléon Bonaparte, fikk byens broer og torg tilbake de navnene som de hadde fra før revolusjonen. Julirevolusjonen i 1830 i Paris, minnet ved Julisøylen (Colonne de Juillet) på Place de la Bastille i 11. arrondissement, brakte en konstitusjonell monark, Ludvig Filip, til makten. Den første jernbanelinje til Paris ble åpnet i 1837 og den bidro til en ny periode med stor innflytning fra provinsene til byen.

Pariseroperaen var midtpunktet for Napoleon IIIs nye Paris. Arkitekten, Charles Garnier, beskrev byggestilen som ganske enkelt «Napoleon den tredje».

Plakat for verdensutstillingen i 1889.

Ludvig Filip ble veltet av et folkelig opprør i Paris’ gater i 1848. Hans etterfølger, Napoleon III, og den nylig utpekte prefekt for Seinen, Georges-Eugène Haussmann, satte i gang enorme offentlige byggeprosjekter for å konstruere nye, brede boulevarder, et nytt operahus, et sentralt marked, nye akvedukter, kloakker og parkanlegg, inkludert Bois de Boulogne og Bois de Vincennes. I 1860 annekterte Napoleon III de omliggende byer og opprettet åtte nye arrondissementer og ekspanderte Paris til byens nåværende grenser.

I løpet av den fransk-prøyssiske krig (1870–1871) ble Paris beleiret av den prøyssiske hæren. Etter måneder med blokade, sult, og deretter bombardement av prøysserne ble byen tvunget til å overgi seg den 28. januar 1871. Den 28. mars grep en revolusjonær regjering som kalte seg Pariskommunen makten i Paris. De beholdt makten i byen i to måneder inntil de ble brutalt slått ned av den franske hæren i løpet av «den blodige uken» mot slutten av mai 1871.

Mot slutten av 1800-tallet var Paris vertskap for to store internasjonale utstillinger: verdensutstillingen i 1889, som ble holdt som en markering for at det var hundre år siden den franske revolusjon og med det nye landemerket i Paris, Eiffeltårnet som inngangsportal; og ved overgangen til det nye århundret, verdensutstillingen i 1900, som ga Paris den nye buebroen Pont Alexandre III over Seinen, palassene Grand Palais og Petit Palais, og Métro de Paris, hovedstadens første tunnelbane. Paris ble et ledende sentrum for utviklingen av den litterære naturalismen (Émile Zola) og symbolismen (Charles Baudelaire og Paul Verlaine), og av impresjonismen i malerkunsten (Courbet, Manet, Monet, Renoir).

1900- og 2000-tallet

På 1860-tallet ble Paris' gater og monumenter opplyst av 56 000 gasslamper, noe som ga Paris navnet «lysets by».

General Charles de Gaulle på Champs-Élysées ved feiringen av frigjøringen av Paris den 26. august 1944.

Ved 1901 hadde befolkningen i Paris vokst til 2 715 000 innbyggere. Ved begynnelsen av århundret kom det kunstnere fra hele verden, også norske, til Paris, blant dem Picasso, Modigliani, og Matisse. Paris var fødestedet for kunstretninger som fauvisme, kubisme og abstrakt kunst, og forfattere som Marcel Proust utforsket nye tilnærminger til skjønnlitteraturen.

Under den første verdenskrig var tidvis Paris selv en del av frontlinjen; 600 til 1 000 parisdrosjer spilte en liten, men en meget viktig symbolsk rolle i å frakte 6 000 soldater til frontlinjen ved det første slaget ved Marne. Byen ble også bombet av tyske zeppelinere og rammet av tyske langtrekkende kanoner, såkalte Paris-Geschütz, «Pariskanoner». I årene etter krigen, kjent som Les Années Folles, «de sprø årene», fortsatte Paris å være en magnet for forfattere, musikere og billedkunstnere fra verden rundt, inkludert Ernest Hemingway, Igor Stravinskij, James Joyce, Josephine Baker, Sidney Bechet og surrealisten Salvador Dalí.

I årene etter fredskonferansen i Paris i 1919 ble den franske hovedstaden hjem for et voksende antall studenter og aktivister fra de franske koloniene og andre land i Asia og Afrika, mange av disse ble senere politiske ledere i sine opphavsland, slike som Ho Chi Minh, Zhou Enlai og Léopold Sédar Senghor.

Den 14. juni 1940 marsjerte den tyske hæren inn i Paris som hadde blitt erklært for en «åpen by». Den 16. og 17. juli 1942, som følge av tyske ordrer, arresterte det franske politiet 12 884 jøder, blant dem 4 115 barn, og holdt dem fengslet i fem dager uten mat og minimalt med vann ved Rafle du Vel'd'Hiv (Vélodrome d'Hiver, «vinter-velodromen»), og derfra ble de transportert med tog til utryddelsesleiren ved Auschwitz. Ingen av barna kom tilbake. Den 25. august 1944 ble Paris frigjort av franske 2e Division Blindée (panserdivisjon), og av amerikanske 4. infanteridivisjon. General Charles de Gaulle ledet en enorm og emosjonell menneskemengde ned Champs Élysées mot Notre Dame, og han holdt en bevegende tale fra Hôtel de Ville.

På 1950- og 1960-tallet ble Paris en front i algeriekrigen hvor Algerie kjempet for sin uavhengighet; i august 1961 angrep og drepte den algeriske uavhengighetsbevegelsen FLN 11 parisiske politimenn, noe som førte til påleggelse av portforbud for muslimer fra Algerie (som på denne tiden var franske borgere). Den 17. oktober 1961 førte en uautorisert, men i og for seg fredelig protestdemonstrasjon av algeriere mot portforbudet til voldelige konfrontasjoner mellom politiet og demonstrantene hvor minst 40 mennesker ble drept, inkludert en del som ble kastet i Seinen. Den høyreekstreme Organisation armée secrète (OAS), som var imot algerisk uavhengighet, utførte en rekke bombeattentat i Paris i årene 1961 og 1962.

I mai 1968 okkuperte protesterende studenter Sorbonne og satte opp barrikader i Latinerkvarteret. Tusenvis av parisiske kontorarbeidere slo seg sammen med studentene, og bevegelsene vokste til en to ukers generalstreik. En tid fryktet man total borgerkrig, men tilhengere av regjeringen vant valget i juni med et stort flertall og opprøret ebbet ut. Maiopprøret i 1968 resulterte blant annet i at Universitetet i Paris ble brutt opp i 13 uavhengige universiteter.

I 1975 endret nasjonalforsamlingen statusen til Paris til den tilsvarende til andre franske byer, og den 25. mars 1977 ble Jacques Chirac den første valgte borgermester av Paris siden 1793. Tour Maine-Montparnasse, den høyeste bygningen i byen – på 210 meter og 57 etasjer – ble bygget mellom 1969 og 1973. Den var meget kontroversiell og har forblitt den eneste bygning i sentrum av byen som er over 32 etasjer.

Befolkningen i Paris sank fra 2 850 000 i 1954 til 2 152 000 i 1990, hovedsakelig på grunn av at middelklassefamiliene flyttet ut i forstedene. En regional tunnelbane, Réseau Express Régional (RER), ble bygget for å utfylle Paris Métro, og ekspressbanen Périphérique, som omsirklet byen, ble fullført i 1973.

I den femte republikken har de fleste presidentene i etterkrigstiden ønsket å etterlate seg sine egne monumenter i Paris:

• president Georges Pompidou påbegynte Pompidou-senteret for kunst og kultur, påbegynt 1971 og ferdigstilt 1977,
• president Valéry Giscard d'Estaing startet byggingen av Musée d'Orsay (1986),
• president François Mitterrand, som satt med makten i 14 år, bygget Opéra Bastille (1985–1989), Bibliothèque nationale de France (1996), Arche de la Défense (1985–1989), og Louvrepyramiden med dens underjordiske gårdsplass under gårdsplassen til Louvre-museet (1983–1989),
• president Jacques Chirac satte i gang byggingen av Musée du quai Branly, et etnografisk museum i nærheten av Eiffeltårnet, som ble åpnet i 2006.

Tidlig på 2000-tallet begynte befolkningen i Paris langsomt å øke igjen, ettersom flere unge mennesker flyttet til byen. Den nådde 2,25 millioner mennesker i 2011.

I mars 2001 ble Bertrand Delanoë den første sosialistiske borgermester i Paris. I 2007, i en anstrengelse i redusere biltrafikken i byen, introduserte han Vélib' Métropole, et storstilt offentlig system for deling av sykler blant fastboende og besøkende. Det begynte den 15. juli 2007 med 14 500 sykler og 1 230 sykkelstasjoner (per 9. februar 2016), plassert over hele Paris. Bertrand Delanoë omformet også en seksjon av motorveien langs Seinens venstre bredde til en urban promenade og park, Promenade des Berges de la Seine, og som han innvidde i juni 2013.

I 2007 lanserte president Nicolas Sarkozy Grand Paris-prosjektet for å integrere Paris tettere til byene i regionen rundt den. Etter mange modifikasjoner ble det nye området, kalt for Métropole du Grand Paris, med en befolkning på 6,7 millioner innbyggere, opprettet den 1. januar 2016.

I 2011 godkjente Paris og den nasjonale regjeringen planene for Grand Paris Express med totalt 205 km for automatiske metrolinjer for å forbinde Paris med de innerste tre departementer rundt Paris, flyplassene og høyhastighetsjernbanens stasjoner. Det er beregnet å koste €35 milliarder. Systemet er planlagt å være fullført ved 2030.

Både i 2015 og i 2017 ble Paris angrepet av islamistiske terrorister. I 2015 ble 13 mennesker myrdet under attentatet mot Charlie Hebdo og senere fire mennesker i en jødisk matvarebutikk. Den 13. november samme år ble 130 mennesker myrdet og 350 skadet i ytterligere et angrep. I 2017 var det flere mindre angrep, men uten det samme antallet drepte.

Administrasjon

Både departement og kommune

Arrondissementer i Paris

1. 2. 3. 4. 5. 6. 7. 8. 9. 10. 11. 12. 13. 14. 15. 16. 17. 18. 19. 20.

Fra 1790 til 1963 var Paris hovedstad i departementet Seine. Fra 1963 er Paris både et departement og en kommune. Paris kommune dekker kun sentrumsområdene av byen, og det finnes ingen administrativ overbygning for hovedstadsregionen; den består av en rekke selvstendige kommuner.

Departementet Ville de Paris består kun av kommunen Paris. Kommunen er delt i 20 arondissementer. Inndelinga i arondissementer stammer fra den siste byutvidelsen i 1860, og erstatta den gamle inndelinga i 12 arondissementer fra 1795.

Pariskommunen (1871)

Mellom 26. mars og 22. mai 1871 hadde byen et ekstraordinært styre – Pariskommunen – som bestod av en forsamling valgt ved alminnelig stemmerett. Pariskommunen ble styrta med vold av sentralmakten, og for å forhindre gjentakelser ble Paris satt under direkte styre av staten.

Byrådet («Conseil de Paris»)

Ved en ny lov av 1975 ble det i 1977 holdt valg til et nytt byråd («Conseil de Paris») med 109 medlemmer, som så valgte en borgermester («maire»). Politimesteren fortsatte å være sentralt utnevnt, og byrådet hadde en rådgivende funksjon. Etter en ny lovendring ble det i 1983 holdt valg til et utvida byråd på 163 medlemmer med utvida myndighetsområde. Blant annet ble budsjettsaker overlatt byrådet. Kommunevalg foregår i arondissementene, og det velges til sammen 517 «conseillers d'arrondissement».

Byrådet fungerer samtidig som kommunestyre og som fylkesstyre for departementet.

Borgermestere

Hvert arondissement har sitt bydelsråd som velger sin borgermester.

Den 5. april 2014 ble sosialisten Anne Hidalgo valgt til den første kvinnelige borgermesteren i Paris. Hun ble gjenvalgt den 3. juli 2020.

Geografi

Triumfbuen

Det sentrale landskapselementet er elva Seinen, som renner inn fra sørøst, løper i en vid bue gjennom byen og forlater den i sørvest. Dagens administrative grense beskriver stort sett en sirkel på 32 km med sentrum i øyene Île de la Cité og Île Saint-Louis. Størstedelen av byen ligger nord for elva (rive droite); en mindre del på sørsida (rive gauche).

Byen fikk sin nåværende grense ved en byutvidelse i 1860, da det også ble bygd befestninger ved yttergrensene. Området omtales ofte som Paris intra muros, og sammenfaller med den store ringvegen Boulevard périphérique som ble bygget nettopp der de da foreldete forsvarsvollene hadde blitt anlagt. Tidlig på 1900-tallet ble byen utvida med de store parkene Boulogneskogen på 9km² i vest og Bois de Vincennes på 10km² i øst. I seinere år er området La Défense i vest administrativt underlagt byen.

På hver side av elva danner landskapet en rekke lave koller, som Montmartre (130 moh.), Belleville (128 moh.), Menilmontant (108 moh.), Buttes-Chaumont (80 moh.) på høyre bredd og Montparnasse (66 moh.), Butte aux Cailles (62 moh.) og Montagne Sainte-Geneviève (61 moh.) på venstre.

Det høyeste punktet i Paris hvor det bor folk er 195moh, men selve bykjernen ligger for tiden kun ca. 60-80 meter over havet.

Noen mindre elver og kanaler løper gjennom byen, som:

• Bièvre fra sør, som i dag er fullstendig overbygd, og
• Canal Saint-Martin, som tar av fra Seinen ved Arsenal i nærheten av Bastille-plassen og går i nordøstlig retning til Bassin de la Villette og deretter inn i Canal de l'Ourcq.

Blant de mest kjente parkene er Jardin des Tuileries, Jardin du Luxembourg, Parc des Buttes-Chaumont, Parc Monceau og Parc Montsouris, Parc de Belleville i nord, Parc de la Villette i nordøst, Parc George Brassens i sør, Parc André Citroën i sør og Parc de Bercy i øst.

Distanser til alle steder i Frankrike måles fra et punkt foran Notre-Dame som vises av et stein. De geografiske data er 48,85341°N, 2,34880°Ø.

Utdanning

Paris er hjemsted for prestisjetunge universiteter innen vitenskap og teknologi (Institut polytechnique de Paris, Université Paris Cité, Université Paris-Saclay, Sorbonne Université), statsvitenskap (Sciences Po), ledelse (HEC Paris, ESSEC Business School, ESCP Business School, INSEAD) og også ulike disipliner (Université Paris sciences et lettres).

Klima

Klimadata for paris Måned Jan Feb Mar Apr Mai Jun Jul Aug Sep Okt Nov Des År Normal maks. temp. °C 6 8 12 16 18 22 24 24 21 16 11 7 15,4 Normal min. temp. °C 2 2 4 7 9 12 15 15 12 9 6 3 8,0 Nedbør (mm) 33 41 35 18 32 34 37 28 17 25 37 49  Diagram Alle verdier gjelder for perioden 1990−2020.  • Kilde: [1]     33   6 2     41   8 2     35   12 4     18   16 7     32   18 9     34   22 12     37   24 15     28   24 15     17   21 12     25   16 9     37   11 6     49   7 3

Attraksjoner (utvalg)

Sacré-Coeur på Montmartre i Paris.

Eiffeltårnet, Tour Eiffel Avenue des Champs-Élysées, paradegate som går fra Place de la Concorde til Triumfbuen Notre-Dame, Cathédrale Notre-Dame de Paris Louvre, Musée du Louvre Pompidou-senteret, Centre Pompidou Picasso-museet, Musée Picasso Concorde-plassen, Place de la Concorde Musée d'Orsay, museum for bildende kunst Disneyland Paris, fornøyelsespark

Triumfbuen, Arc de Triomphe Sacré-Coeur, kirken i Montmartre Seines bredder i Paris ble i 1991 utpekt som et verdensarvområde. Hôtel des Invalides, militærmuseum og -anlegg Tour Montparnasse, en skyskraper Pont Neuf, Paris' eldste bro Grande Arche de La Défense, markant bygning

Transport

Paris har to hovedflyplasser – Roissy-Charles de Gaulle og Orly. Paris Le Bourget var Paris første flyplass, men brukes nå kun av privatfly da den ligger for nær Paris. Beauvais-Tillé, 65 km nord for byen, brukes av noen lavpris-selskaper som betjener Paris.

Jernbanestasjoner er Gare du Nord, Gare de l'Est, Gare St-Lazare, Gare de Lyon, Gare Montparnasse, Gare d'Austerlitz og Gare de Paris-Bercy. Et stort nett av undergrunnslinjer (Métro de Paris), forstadsbaner (RER) og bussruter tar seg av den interne transporten.

Litteratur

• Arbois de Jubainville, Henry; Dottin, George (1889): Les premiers habitants de l'Europe, E. Thorin.
• Bayrou, François (1994): Henri IV: le roi libre, le Grand livre du mois. ISBN 978-2-7028-3282-0.
• Combeau, Yvan (2003): Histoire de Paris, Presses universitaires de France. ISBN 978-2-13-053865-3.
• Cunliffe, Barry (2004): 'Iron Age communities in Britain : an account of England, Scotland and Wales from the seventh century BC until the Roman conquest, (4. utg.). London: Routledge. ISBN 978-0-415-34779-2.
• De Moncan, Patrice (2007): Les jardins du Baron Haussmann, Paris: Les Éditions du Mécène. ISBN 978-2-907970-914.
• Dottin, George (1920): La Langue Gauloise : Grammaire, Textes et Glossaire, Paris: C. Klincksieck. ISBN 2051002088.
• Du Camp, Maxim (1875): Paris: ses organes, ses fonctions et sa vie jusqu'en 1870, G. Rondeau.
• Du Fresne de Beaucourt, G. (1881): Histoire de Charles VII, Tome I: Le Dauphin (1403–1422), Librairie de la Société bibliographiqque, 35 Rue de Grenelle, Paris
• Fierro, Alfred (1996): Histoire et dictionnaire de Paris, Lafont. ISBN 978-0-7859-9300-1.
• Fraser, Benjamin; Spalding, Steven D. (2011): Trains, Culture, and Mobility: Riding the Rails, Lexington Books. ISBN 978-0-7391-6749-6.
• Jacques (de Vitry); Vitriaco, Jacobus de; Hinnebusch, John Frederick (1972): The Historia Occidentalis of Jacques de Vitry, Saint-Paul. GGKEY:R8CJPKJJK4D
• Koenigsberger, H.G.; Mosse, George L.; Bowler, G. Q. (1999): Europe in the Sixteenth Century, 2. utg., Longman ISBN 0582418631
• Lawrence, Rachel; Gondrand, Fabienne (2010): Paris (City Guide), (12. utg.). London: Insight Guides. ISBN 9789812820792.
• Leclanche, Maria Spyropoulou (1998): Le refrain dans la chanson française: de Bruant à Renaud, Presses Univ. Limoges. ISBN 978-2-84287-096-6.
• Margerison, Charles (2011): Amazing People of Paris, Amazing People Club. ISBN 978-1-921752-37-7.
• Meunier, Florian (2014): Le Paris du Moyen Âge, Éditions Ouest-France. ISBN 978-2737362170.
• Paine, Thomas (1998): Rights of Man, Common Sense, and Other Political Writings, Oxford University Press. ISBN 978-0-19-283557-4.
• Robertson, Jamie Cox (2010): A Literary Paris, Krause Publications. ISBN 978-1-4405-0740-3.
• Rougerie, Jacques (2014): La Commune de 1871, Paris: Presses universitaires de France. ISBN 978-2-13-062078-5.
• Sarmant, Thierry (2012): Histoire de Paris: politique, urbanisme, civilisation, Editions Gisserot. ISBN 978-2-7558-0330-3.
• Schmidt, Joël (2009): Lutèce: Paris, des origines à Clovis, Perrin. ISBN 978-2-262-03015-5.

Eksterne lenker

• (fr) Offisielt nettsted
• (en) Paris – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Paris – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) (en) Paris hos Wikivoyage