Åpne hovedmenyen
Frihetens tind (The Pinnacle of liberty), karikatur av James Gillray

Skrekkveldet, terrorveldet eller terroren (på fransk la Terreur), var en periode under den franske revolusjon karakterisert av brutal undertrykkelse. Fra juni 1793 til juli 1794 gjennomførte den ytterliggående franske revolusjonslederen Maximilien de Robespierre (1758–1794) et jernhardt diktatorisk styre. Terroren var både politisk, økonomisk og religiøs. Robespierre hevdet at folkets fiender, det vil si alle ikke-republikanere, måtte dø. Hans regime ble etter hvert så tyrannisk og farlig for alle, at en allianse av hans motstandere i det franske nasjonalkonventet, de såkalte thermidorianerne, fikk ham styrtet og henrettet.

MotiverRediger

 
Maximilien Robespierre (1758-1794), Frankrikes diktator under skrekkveldet under den franske revolusjon

Nasjonalkonventet vedtok åpent den 5. september 1793 innføringen av terrortiltak for å undertrykke alle «kontrarevolusjonære» aktiviteter. Det ble opprettet ca 21 000 «overvåkningskomiteer». Robespierre rettferdiggjorde terroren med sitt mål, «dygden». I hans «dydsstat» er «folket å lede ved fornuften, og folkets fiender å beherske med terreur», erklærte han 5. februar 1794 i Nasjonalkonventet. Når republikken trues innenfra og utenfra er skrekken nødvendig, for «uten den er dygden avmektig». Radikaliseringen og brutaliseringen av fransk politikken ville kanskje heller ikke ha funnet sted uten krigen som ble ført mot Frankrike siden 1792 av Østerrike og Preussen og senere Storbritannia, og uten de indre opprørene som fant sted i landet.

Historikeren Gerd van den Heuvel ser derimot hen mot sosialpsykologiske årsaker.[1] Allerede i 1780-årene lar det seg spore en beredskap til å forklare negative hendelser og utviklinger med sammensvergelser og komplotter, som for eksempel Grande Peur eller en imaginær adelssammensvergelse som skal ha stått bak den merkelige opptreden hos kommandanten av Bastillen, Bernard-René Jordan de Launay, den 14. juli 1789, og som kostet de Launay hodet. Konspirasjonsteoriene vokste voldsomt da det også ble avdekket enkelte reelle sammensvergelser - eller hendelser som fornuftigvis på den tiden kunne oppfattes som det - som for eksempel kongens forsøk på å flykte til utlandet eller attentatene mot Jean-Paul Marat, Robespierre og Jean-Marie Collot d’Herbois.

Den politiske terrorenRediger

Den politiske terroren hadde til formål å sikre politisk enhet blant befolkningen så revolusjonen, regjeringen og dens velferdsutvalg ikke møtte motstand i oppbyggingen av Frankrike som republikk.

Den politiske terroren medførte store utrenskninger i parlamentet på begge de politiske fløyene og at Robespierre fikk stor makt. Han bygde sin makt på de radikale revolusjonære partiene jakobinerne og La Montagne. Men heller ikke de gikk fri for utrenskningene. Dessuten ble de ofre for utrenskningen etter Robespierres fall.

 
Sanskulott (av fransk sansculotte, «uten knebukser»), revolusjonær proletar fra den franske revolusjonen, iført vide langbukser i motsetning til aristokratenes knebukser. Maleri fra 1792 av Louis-Léopold Boilly (1761–1845).

Likeledes ble mange fra aristokratiet henrettet.

Den økonomiske terror, økonomisk politikkRediger

Den økonomiske terroren skulle stanse inflasjonen i Frankrike. Det skjedde ved forskjellige lover som satte tak på prisene for livsnødvendige varer som brød. På den måte skulle de svakeste i samfunnet ha en mulighet til å overleve.

Hvordan dette kan regnes som en del av terroren, henger sammen med at politikken ikke virket og at den ble ledsaget av drakoniske straffer. Det hjalp lite at tiltakene var motivert av ønsket om å finansiere hæren og overvinne hungersnøden. Pristaket, det såkalte maksimum (maximum général) på de viktigste varer, gjorde det mulig for de statlige oppkjøperne å skaffe billig korn til hæren, men det oppstod raskt også en svartebørs. Velferdskomiteen bekjempet dette med dødsstraffer.

Maksimalprisene førte til nominelt lavere matvarepriser, noe som sikret de parisiske sansculotter som terrorveldets viktige støttespillere.

Den 23. juni ble det også offentliggjort enkeltheter for lønnsmaksimum. Riktignok var lønnene 50 % høyere enn i 1790, men ettersom diskusjonen om de øvrige maksimumslovene hadde utløst inflasjon før lovene ble vedtatt, var denne lønnsøkningen ikke tilstrekkelig. På mange områder ble faktisk folks kjøpekraft vesentlig svekket. Da dette etterhvert ble merkbart også for sansculottene banet det veien for Maximilien de Robespierres fall fra makten.

Den religiøse terroren, religionspolitikkRediger

 
George Cruikshanks «De radikales våpen» fra 1819 er en satirisk framstilling av det franske skrekkveldet under Robespierre. «Ingen gud! Ingen religion! Ingen konge! Ingen grunnlov!» står skrevet på det republikanske banneret over giljotinen kronet med frihetslue.

Den religiøse terroren var rettet mot katolisismen. Den ble primært utført av den drevne politikeren Joseph Fouché, som gjennomførte brutale aksjoner mot kirken.

Det ble lagt til rette for anti-klerikale makttiltak da revolusjonskalenderen ble innført 24. oktober. Héberts og Chaumettes ateistbevegelse initierte en antireligiøs kampanje for å avkristne samfunnet. Den rettet seg mot katolisismen, og etterhvert mot alle former for kristendom. Geistlige ble deportert og henrettet. Kirker ble stengt. Det ble fremmet en fornuftens kult, som ble opphøyet til en sivilsamfunnsreligion i form av kulten av det høyeste vesen. Offentlig gudsjeneste og private religiøse møter ble forbudt. Religiøs oppdragelse ble forbudt. Den katolske kirkes prester skulle avsverge sine løfter og tvinges til å inngå ekteskap. Ordet «Saint-» ble fjernet fra gatenavn, og det ble ført antireligiøs krig mot de troende i Vendée.[2]

Ved lov av 21. oktober 1793 ble det innført dødsstraff ved pågripelse av avslørte prester og de som skjulte dem.[2] Klimaks ble nådd da «fornuftens gudinne» ble feiret i Notre Dame-katedralen i Paris den 10. november. Den 7. juni 1794 anbefalte Robespierre, som foretrakk deisme fremfor Héberts ateisme og tidligere hadde fordømt fornuftens kult, at nasjonalkonventet gikk inn for hans foretrukne gudsbegrep. Neste dag ble tilbedelsen av det deistiske Høyeste Vesen innført som et offisielt aspekt ved revolusjonen. Sammenlignet med Héberts i noen grad populære festivaler med denne stramme dygdens religion møtt med noe motstand blant deler av den parisiske befolkning.

Terrorordenens avslutningRediger

 
Guiljotinen: Et av terrorens instrumenter, oppkalt etter den franske legen Joseph-Ignace Guillotin

Med innføringen av høyestelønn ble terrorveldet uinteressant for sansculottene. Dessuten medførte forfølgelsene at det politiske liv ble ødelagt på en slik måte at Velferdskomiteen tapte sitt maktfundament. Dessuten innebar den franske hærens seier i Slaget ved Fleurus at terroren ikke lenger hadde noe militært poeng. Men ikke desto mindre fortsatte myrderiene i provinsen, ikke minst i Vendée.

Også blant jakobinerne hadde guiljotinen imens høstet mange ofre. To grupper som avvek fra Robespierres linje, – de ultraradikale (enragés) rundt Hébert og de moderate indulgents rundt Georges Danton – var blitt raskt sjaltet ut etter tur, i mars og april 1794. Dissens ble nå ble ansett som kontrarevolusjonært.

Det fulgte et alvorlig taktisk feilgrep fra Robespierres side da han den 6. juli kunngjorde at det måtte komme ytterligere utrenskninger blant nasjonalkonventets medlemmer. Forskrekkede konventsmedlemmer slo seg da sammen mot ledelsesgruppen og arresterte dem den påfølgende dag, den 9. thermidor, i konventet. Nå viste det seg at Maximilien de Robespierre, Louis Antoine de Saint-Just og deres nærmeste støttespillere for det meste hadde tapt parisernes gunst. Bare et mindretall var beredt til å kjempe for å få dem tilbake til makten. Kort etter ble de henrettet ved guiljotinering.

Statistikk, offertallRediger

Terrorveldet førte, ifølge arkivstudier foretatt av Donald Greer, til minst 16 594 dødsdommer [3] fullbyrdet ved guillotinering, hvorav rundt 2 500 i Paris – 1 306 av de henrettede ligger på Picpusgravfeltet. Men da er ikke medregnet ofre som ble drept uten rettsprosess eller som døde i fangenskap. Deres antall anslås av noen historikere til ca 40 000,[4] og av andre til rundt 25 000.[5] Rundt 85 % av de henrettede tilhørte den tidligere såkalte tredje stand,[6][7] derav bønder 28 % og arbeidere 31 %.[8] 8,5 % var fra adelen og 6,5 % fra kleresiet. Rundt 80 % av dommene var for forræderi mot revolusjonen eller opprør, 9 % for opposisjonsdelikter, og bare noen få prosent for økonomiske forhold som «accaparement» (oppkjøp av varer for videresalg etter ublu prispåslag). I alt ble det etter terrorveldets utbrudd i 1793 foretatt cirka 500 000 arrestasjoner og ca 300 000 bostedsinnskrenkelser.[9][10]

De fleste henrettelsene fant sted i provinsen, særlig i Rhônedalen, der en girondistoppstand ble blodig nedkjempet i oktober 1793 i Lyon (over 2 000 henrettelser), og i vest i Vendée, og mot chouanneriet i département Mayenne. Alene Oppstanden i Vendée kostet over 150 000 mennesker livet – en sammenligning mellom folketellingene av 1790 og 1802 viser en nedgang på 200 000 i befolkningen. Noe av dette kunne naturligvis tilskrives ledsagende omstendigheter av terroren (fraflytting, færre fødsler, elendighet). I Nantes ved Loire herjet fra 1793 til 1794 konventrepresentanten Jean-Baptiste Carrier, som druknet mange ofre ved hjelp av spesielt ombygde skip i elvevannene. En videre tyngdepunkt av ofre var frontprovinsene i revolusjonskrigen.

Av de rundt 16 500 henrettelsene gransket av Greer fant 15 % sted i Paris, 19 % i sørøst og 52 % i vest.[11]

BilledgalleriRediger

LitteraturRediger

  • Alfred Cobban: «The Political ideas of Maximilien Robespierre during the Period of the Convention.» I: The English Historical Review. Band 61, Nr. 239, 1946, S. 45–80.
  • Bill Edmonds: «Federalism“ and Urban Revolt in France in 1793.» I: The Journal of Modern History Band 55, Nr. 1, 1983, S. 22–53.
  • Patrice Gueniffey: La Politique de la Terreur. Essai sur la violence révolutionnaire 1789–1794. Fayard, Paris 2003, ISBN 2-213-60575-0.
  • Marcel Hénaff, Lawrence R. Schehr: «Naked Terror. Political Violence, Libertine Violence.» I: SubStance. Band 27, Nr. 2, 1998, S. 5–32.
  • George Armstrong Kelly: Conceptual Sources of the Terror. In: Eighteenth-Century Studies. Band 14, Nr. 1, 1980, S. 18–36.
  • Mona Ozouf: War and Terror in French Revolutionary Discours (1792–1794). I: The Journal of Modern History. Band 56, Nr. 4, 1984, S. 579–597.
  • R. R. Palmer: Twelve Who Ruled: The Year of the Terror in the French Revolution. Princeton University Press, Princeton NJ 1941. Reprints, siste 2005, ISBN 978-0-691-12187-1
  • Chantal Thomas, David F. Bell: «Terror in Lyon.» I: SubStance. Band 27, Nr. 2, 1998, S. 33–42.

ReferanserRediger

  1. ^ Gerd van den Heuvel: «Terreur, Terroriste, Terrorisme», i: Handbuch politisch-sozialer Grundbegriffe in Frankreich 1680–1820, Bd. 3, Oldenbourg, München 1985, s. 20ff.
  2. ^ a b Latreille, A. (2003). «French Revolution». New Catholic Encyclopedia. 5 (2nd utg.). Thomson-Gale. s. 972–973. ISBN 0-7876-4004-2. 
  3. ^ Donald Greer: «The incidence of the terror during the French Revolution: A Statistical Interpretation.» i: Harvard Historical Monographs. 1935
  4. ^ Doyle: Oxford History of the French Revolution. 3. opplag. 1990. Greer selv anslår dem til 35 000 til 40 000.
  5. ^ Furet, Ozouf: Dictionnaire critique de la Révolution française. Flammarion, Paris 1988
  6. ^ Albert Soboul Dictionnaire historique de la Révolution française. PUF, Paris 2005, s. 1023
  7. ^ Lefebvre: The French Revolution. Bd. 2, s. 120
  8. ^ Jean Tulard, J-F. Fayard, A. Fierro: Histoire et dictionnaire de la Révolution française, 1789–1799. 1987, s. 1114
  9. ^ F. Furet, M. Ozouf: Dictionnaire critique de la Révolution française. Flammarion, Paris 1988, s. 162
  10. ^ J. Tulard, J.-F. Fayard, A. Fierro: Histoire et dictionnaire de la Révolution française, 1789–1799. 1987, s. 1114
  11. ^ Greer siterer ifølge Lefebvre: The French Revolution. Columbia University Press, 1964, Bd. 2, d. 119