Frygisk lue

Frygisk lue, også kalt frihetslue, jakobinerlue og annet, er en historisk topplue som symboliserer frihet.[1][2][3][4] Luetypen har myk, kjegleformet topp som henger fremover, og små ørelapper.

Detalj fra Grand Camée de France, en romersk kamé fra 100-tallet e. Kr., viser en fange fra Partia i frygisk lue, topplue fra Frygia med fremoverbøyd topp og øreklaffer.

Lua ble brukt av antikkens grekere i Frygia i Lilleasia og er avbildet i flere kunstverk fra oldtida. En liknende lue har senere blitt brukt av blant annet sjøfolk fra Napoli. Under den franske revolusjonen på 1790-tallet ble luetypen symbol for Den franske republikken og siden for selvstendighet og frihet også i andre land.

Liknende toppluer har vært vanlig hodeplagg blant fattige bønder og fiskere mange steder i Europa. I Norge blir disse ofte kalt «nisseluer».

Frygisk lue i antikkenRediger

 
Attis, anatoliansk gudehelt i gresk mytologi, iført frygisk lue med bøyd luetopp og øreklaffer. Marmorbyste fra 100-tallet.
 
De tre vise menn fremstilt på en gammel mosaikk i Sankt Apollinare Nuovos basilika i Ravenna i Italia. Mennene bærer frygiske luer – kanskje for å markere at de kom østfra – og reisekapper som likner klassiske greske khlamyser. Bakerst går Baltasar med kappe av hermelinpels.

Hodeplagget kalles «frygisk lue» etter beboerne i Frygia, som i antikken var en region i det sentrale Anatolia. Luen ble dessuten assosiert med de to begrepene frihet og barbarer — sistnevnte i den klassiske betydningen «ikke-greker», ikke barbari som i «fravær av sivilisasjon». Luen ble båret av den synkretiske hellenistiske og romerske frelserguden Mithras (se Mithras-kulten) og av den anatolianske guden Attis. Tvillinggudene Kastor og Polydeukes (Castor og Pollux) ble også avbildet med lignende luer; det samme gjorde Mithras’ følgesvenner Kautes og Kautopates.

I vasemalerier og annen gresk kunst tjente frygisk lue til å identifisere den trojanske helten Paris som en ikke-greker. Romerske poeter brukte vanligvis epitetet «frygisk» som et synonym til «trojansk». Også på Trajans søyle i Roma kan man se frygiske luer; der bæres de av dakianere. På Septimius Severus-buen bærer partianere frygiske luer.

Frihets- og uavhengighetssymbolRediger

 
Marianne, personifiseringen av Den franske republikken, med rød frygisk lue som «frihetslue». Utsnitt fra Eugène Delacroix' berømte «Friheten leder folket» fra 1830.
 
Cubas riksvåpen dekorert med frygisk lue på et fasces-knippe og andre symboler. Merket ble først tatt i bruk 1849, men fikk nåværende utforming i 1906.
 
Columbia, den kvinnelige personifiseringen av USA, bærer ofte frihetslue i amerikanske farger. Illustrasjon av Paul Stahr til propagandaplakaten Be Patriotic fra første verdenskrig.

Fransk frihetslueRediger

 
Militante revolusjonære 1793–1794 fra den franske revolusjonen iført røde jakobinerluer med kokarder med fargene fra trikoloren som revolusjonssymbol. «Sanskulotten» (sans-culotte) til venstre har langbukser som var vanlig blant fattige og arbeider, mens den andre har vanlige knebukser.

Frygiske luer ble også brukt under den franske revolusjonen, som symbol på frihet og opposisjon mot hoffet. Forekomsten av frygiske luer under revolusjonen er dokumentert første gang i 1790, blant annet på en statue av den romerske frihetsgudinnen Libertas. Franskmennene kalte luetypen «jakobinerlue» eller bare «rød lue» (bonnet rouge). Lua var laget av rød ull og ofte pyntet med en trefarget kokarde i rødt, hvitt og blått. Plagget kom på moten i Paris i 1792, da mytteridømte galeislaver kom tilbake til byen etter å ha blitt sluppet fri. Lua ble et frihetssymbol for de mest radikale revolusjonære, som brukte sjømannslua under politiske folkemøter og i de politiske klubbene. Ved opptøyene i Paris 20. juni 1792 ble kong Ludvig XVI tvunget til å iføre seg ei slik frihetslue. Ellers kunne man også sette et stempel, segl og lignende på lua. Men Robespierre, Danton og andre revolusjonsledere tok aldri i bruk lua; Robespierre fordømte bruken av den. Etter 1794 gikk den gradvis ut av bruk.

I senere allegoriske bildefremstillinger er imidlertid den røde, frygiske luen blitt et utbredt symbol på uavhengighet. For eksempel bærer Marianne, den kvinnelige personifiseringen av Den franske republikken, en slik frihetslue, blant annet i Delacroix' berømte maleri «Friheten på barrikadene» fra 1830. Det samme gjelder Columbia, den kvinnelige personifiseringen av USA, og en tilsvarende allegorisk skikkelse som symboliserte den andre spanske republikken (1931–1939).

Annen brukRediger

Frygisk lue forekommer ellers som frihets- og uavhengighetssymbol blant annet på

I NorgeRediger

Under andre verdenskrig i Norge var det flere som markerte sin motstand mot den tyske okkupasjonen og Vidkun Quslings nazistiske regjering ved å bære rød nisselue. Det ble da nedlagt forbud mot å vise seg offentlig med plagget. Rød topplue ble ansett som et nasjonalt symbol, men muligens også som et revolusjonært frihetssymbol fra den franske revolusjonen.

Andre toppluerRediger

Bløte toppluer uten øreklaffer har vært praktiske plagg for bønder, fiskere og andre i flere kulturer. I antikkens Hellas og i Romerriket ble en enkel, konisk lue kalt pileus. I Roma kunne denne være et kjennetegn på «utlending», kanskje en frigitt, gresk slave.[trenger referanse] Enkle, lune luer, gjerne med topp som henger ned, har også vært utbredt i Nord-Europa. I dag hører slike bondeluer og fiskerluer til folkedrakter og bunader i mange områder. I Skandinavia ble luetypen opphavet til nisselua, det bondske hodeplagget til hauggubber og gardvorder.

Også tegneseriefigurene smurfene blir tegnet med hvite, bløte luer med liknende fasong.

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Broby-Johansen, R. (1900–1987) (1953). Kropp og klær. Oslo: Tiden. s. 79. 
  2. ^ Cooper, J.C. (1993). Symbol-lex. Oslo: Hilt & Hansteen. s. 65. ISBN 8244400161. 
  3. ^ Christophersen, Kirsten Holtermann (1997). Drakt-historie. [Oslo]: Yrkesopplæring. s. 19. ISBN 8258509403. 
  4. ^ Om «frygisk lue» i Det Norske Akademis ordbok

Eksterne lenkerRediger