Wikipedia

Cuba

land i Karibia
«Cuba» har flere betydninger.

Cuba, offisielt Republikken Cuba, er Karibias største øy og største stat. Den ligger mellom Det karibiske hav, Mexicogolfen og Atlanterhavet. Nord for Cuba ligger USA og Bahamas, i vest Mexico, i syd Caymanøyene og Jamaica og i sydøst Haiti. Landet har et samlet areal på 109 884 km². Hovedstaden er Havanna.

Republikken Cuba
República de Cuba

Flagg

Våpen

FlaggRiksvåpen
Nasjonalt motto:
Patria o Muerte
(spansk: «Fedreland eller døden»)

Kart over Republikken Cuba

Ligger vedDet karibiske hav
Mexicogolfen
InnbyggernavnCubaner/kubaner, cubansk/kubansk
Grunnlagt10. desember 1898
HovedstadHavanna
TidssoneUTC-5
Areal
 – Totalt		Rangert som nr. 105
109 884 kvadratkilometer
Befolkning
 – Totalt		Rangert som nr. 79
10 985 974[1] (2023)
Bef.tetthet99,98 innb./kvadratkilometer
HDI0,764 (2021)
StyreformSosialistisk republikk, marxist-leninistisk ettpartistat
PartilederMiguel Díaz-Canel
PresidentMiguel Díaz-Canel
StatsministerManuel Marrero Cruz
Offisielt språkSpansk
Uavhengighet fraSpania
10. oktober 1868
ValutaCubansk peso (CUP)
Nasjonaldag1. januar
Nasjonalsang«La Bayamesa»
ISO 3166-kodeCU
Toppnivådomene.cu
Landskode for telefon+53
Landskode for mobilnett368
Cuba på Commons

Cuba har siden den cubanske revolusjonen i 1959 vært en sosialistisk republikk, med Det cubanske kommunistpartiet (PCC) som eneste parti. Cuba er et av svært få land som fortsatt i stor grad opprettholder en planøkonomi. Verdensbanken definerer Cuba som et middelinntektsland med en bruttonasjonalinntekt per innbygger på 5890 dollar, noe som plasserer landet på 11.-plass i Latin-Amerika. Cuba rangeres derimot som Latin-Amerikas nest mest utviklede land (etter Chile) på FNs indeks for menneskelig utvikling, og som nummer 44 i verden. Grunnen til denne langt høyere rangeringen er at Cuba scorer svært høyt på helse og utdanning.

USA innførte en embargo mot Cuba som følge av at den nye revolusjonære regjeringen til Fidel Castro nasjonaliserte amerikanske eiendommer etter revolusjonen. Dette førte til at Cuba allierte seg med Sovjetunionen. Siden Sovjetunionen ble oppløst i 1991 har Cuba slitt med store økonomiske problemer på grunn av at USA har fortsatt å nekte å handle med Cuba, til tross for at embargoen har blitt fordømt av FN en rekke ganger. 17. desember 2014 erklærte USAs president Barack Obama at over 50 år med sanksjoner ikke hadde virket, og at USA derfor ville normalisere relasjonene med Cuba.

Naturgeografi

rediger

Cuba er et arkipel i Det karibiske hav. Øya Cuba er hovedøya, omgitt av fire mindre øygrupper; Colorados, Sabana-Camagüey, Jardines de la Reina og Canarreos. Øya Cuba er verdens 17. største øy. Landets nest største øy er Isla de la Juventud (Ungdomsøya) som ligger i sørvest.

I karibisk sammenheng er Cuba betegnet som en av De store Antiller og er Vestindias største øy. Den nordlige del av øya vender mot Floridastredet. Det er 140 km fra Key West i Florida til nærmeste punkt på Cuba, Punta Puerto Escondido.

Øya består for det meste av et savannelandskap med flate stepper, men har også innslag av sumpland og frodige skoger. Fjellandskap finnes primært nord og nordøst for byen Trinidad og i den sydøstlige delen av øya vest og nordøst for byen Santiago de Cuba. Den største fjellkjeden, Sierra Maestra, ligger vest for Santiago de Cuba. Høyeste punkt er Pico Real del Turquino med 1 977 m.

Det meste av jordsmonnet er dypt og næringsrikt, men det finnes også sumpområder, særlig i de sydlige områdene av Matanzas.

Havanna er landets største by og er også hovedstad. Nest størst er Santiago de Cuba. Andre byer er Cienfuegos som også går under navnet «sydkystens perle», Trinidad (som ble grunnlagt av sjørøvere) og Camagüey. Trinidad og bydelen «Gamle Havanna» (Habana vieja) er vernet av UNESCO på grunn av sin unike historiske verdi.

Klima

rediger

Klimaet er tropisk, men temperaturen påvirkes likevel av vinder som blåser over øya. Middeldøgntemperaturen er ikke på noe tidspunkt av året under 22 grader celsius. Den tørre perioden er fra november til april. Regntiden er fra mai til oktober.

Klimaet egner seg svært godt til landbruksproduksjon.

Cuba ligger imidlertid i et område som er sterkt utsatt for de karibiske orkaner (juli – oktober).

Demografi

rediger
 
Hestetaxi på Cuba
 
Hovedvei på Cuba («La Autopista»)
Foto: Philip Gabrielsen
 
Cubas befolkningsutvikling i tusener (1961-2003)

Cuba er et multietnisk samfunn med en befolkning av opprinnelig afrikansk og spansk avstamning. Det er også en liten kinesisk gruppering.

 
Eldre amerikanske biler er et vanlig syn på Cuba

Religion

rediger

Den største organiserte religion er Den romersk-katolske kirke (80 %), samt en rekke afro-cubanske religioner. Blant disse er Santeria – en cubansk variant av Yoruba-religionen i Vest-Afrika – den mest sentrale. Det er også mindre befolkningsgrupper av protestanter og jøder.

Offisielt har Cuba vært en sekulær stat etter at 26. juli-bevegelsen kom til makten, hvor styresmaktene har tidligere hatt mange restriksjoner på religionsutøvelse, men de religiøse restriksjonene er senere blitt færre. For eksempel innførte myndighetene 1. juledag (25. desember) som en offentlig fri- og helligdag etter at pave Johannes Paul IIs besøk i 1998, mens julen hadde da offisielt vært forbudt i 20 år.[2]

Etter at Raúl Castro kom til makten i 2007 har den katolske kirke kunne utøve sin virksomhet friere enn før. 30. november 2008 ble den første saligkåringen foretatt på øya i nærvær av Raúl Castro da Josef Olallo Valdés ble saligkåret på Plaza de la Caridad i Camagüey.[3]

I november 2010 åpnet et nytt presteseminar, det første etter at de tidligere ble stengt for 50 år siden, og i mai 2011 lyktes det de katolske biskopene å få forhandlet fram løslatelse av 112 politiske fanger.[4]

Men dette har også satt den katolske kirke i landet i en vanskelig posisjon som den foreløpige eneste alternative institusjon til de revolusjonære myndighetene.[4]

Historie

rediger

Christofer Columbus kalte øya Juana da han oppdaget den på sin første reise i 1492. Den opprinnelige befolkningen kom under spansk kontroll i det 15. århundre, da spanske soldater, misjonærer og administratorer fulgte i Columbus' fotspor. Det var blitt funnet gull i Sierra Maestra, og cubanerne ble tatt til fange og brukt som slaver i gruvene og i landbruket. Mange indianere døde av sykdommer spanjolene brakte med seg. Høvding Hatuey samlet indianerne til et siste, desperat utfall mot spanjolene. Han ble nedkjempet og henrettet i 1512, og indianerne ble utryddet som egen folkegruppe på Cuba.

Den cubanske uavhengighetskrig begynte i 1868 og fortsatte gjennom resten av 1800-årene, inntil den ble avløst av den spansk-amerikanske krig i 1898. Berømte cubanere fra den cubanske uavhengighetskrig er José Martí, Antonio Maceo og Carlos Manuel de Céspedes d.e.

I den spansk-amerikanske krig ble Cuba i 1898 erobret av USA, og landet fikk først formell uavhengighet i 1902. Gjennom det såkalte Platt-tillegget (se Paris-avtalen), som ble innarbeidet i den cubanske grunnloven av 1901, forbeholdt imidlertid USA seg – formelt fram til 1933 – retten til å gripe inn i Cubas indre anliggender, og herunder også å invadere landet. Dette skjedde også ved flere anledninger:

  • 1906-09: Under et demokratisk valg landsatte USA marinesoldater og okkuperte landet.
  • 1912: USA sendte soldater for å beskytte USAs økonomiske interesser i Havanna.
  • 1917-33: USA foretok en militær okkupasjon og proklamerte Cuba som et økonomisk protektorat under USA.
  • 1961: USA medvirket i en mislykket invasjon i Grisebukta.

I forbudstiden (alkoholforbud) i USA i perioden fra 1920 til 1933 ble Cuba et svært populært feriemål for USAs statsborgere, og det ble etablert en mengde hoteller og kasinoer, de fleste i Havanna, men også i provinsene Matanzas, Villa Clara og Santiago de Cuba. Cuba var også et «fristed» for amerikansk mafia, som i forbudstiden investerte i produksjon av alkohol og smugling, men som utover på 1930-tallet vred investeringene mer i retning av kasinodrift, gambling, hoteller, «beskyttelse» og prostitusjon. På halvøya Varadero opprettet Al Capone et senter for smugling. I dag ligger restauranten 'Casa de Al' på dette stedet. Cuba som «fristed» gjaldt også USAs militære, siden cubanske lover ikke gjaldt USAs personell, til tross for at de oppholdt seg på cubansk territorium. De benyttet seg av dette ved flere anledninger, og alt fra drap, voldtekter og tyveri til plyndringer av cubanske byer forekom i denne tiden.

Cuba hadde mange forskjellige presidenter inntil 1952, da Fulgencio Batista tok makten ved et statskupp. Batistas styre ble anklaget for å være diktatorisk og korrupt, og om lag 20 000 mennesker ble drept.

Advokaten Fidel Castro gikk til retten kort etter, hevdet at Batistas kupp stred mot konstitusjonen og krevde at han måtte gå av. Men hans appell ble avslått. Noen år senere opprettet Castro en opprørshær som styrtet Batista i 1959. Maktskiftet førte til at USA og store amerikanske konsern som for eksempel United Fruit Company mistet sin innflytelse i landet, og forholdet mellom de to landene forverret seg derfor drastisk. Cuba vendte seg til Sovjetunionen som landet inngikk en rekke handelsavtaler med, samtidig med at Fidel Castro i 1961 erklærte Cuba for en sosialistisk stat. En sovjetiskinspirert grunnlov ble innført i 1976.[5]

I 1962 oppsto den såkalte Cubakrisen, da USA ved president John F. Kennedy oppdaget at Cuba var i ferd med å utplassere sovjetiske mellomdistanseraketter med atomvåpen. Dette var et svar på at USA hadde liknende baser i Tyrkia og i andre europeiske land. Krisen ble avverget ved at de sovjetiske rakettene ble trukket tilbake under overvåkning av FN, og ved at USA lovte å aldri angripe Cuba. Denne avtalen gjelder fortsatt.

Siden 1959 har Cuba gitt bistand til revolusjonære bevegelser. På 1960- og 1970-tallet var Cuba sterkt involvert i Afrikas uavhengighet og sendte inn om lag 40 000 soldater som en reaksjon på Sør-Afrikas invasjon av Angola. På slutten av 80-tallet drev cubanske styrker, i samarbeid med MPLA, sørafrikanske styrker tilbake til Namibia.

Cuba har også i snart 50 år bidratt med leger, helsearbeidere, lærere og konstruksjonsarbeidere til den tredje verden, mot at de får importere råvarer til redusert pris. I dag har Cuba omkring 71 000 leger, hvorav 20 000 helsearbeidere i Venezuela, og ytterligere 5 000 spredt rundt om i over 60 land. De tilbyr helsetjenester til over 85 millioner mennesker; 34,7 millioner i Latin-Amerika og Karibia og 50,4 millioner i Afrika og Asia.

Etter Sovjetunionens oppløsning i 1991 ble Cuba rammet av en omfattende økonomisk krise fordi 87 % av landets eksportinntekter forsvant «over natten», og USAs blokade ble innstrammet. I et forsøk på å snu tilbakegangen er det gjennomført enkelte økonomiske og politiske reformer. Reformene har først og fremst til hensikt å legge forholdene til rette for turisme, energisparing og omlegging av landbruket til økologisk drift.

Politikk og administrasjon

rediger
Se også: Liste over Cubas presidenter

Etter å ha prøvd å fjerne Batista fra makten på juridisk vis, utførte Fidel Castro, med støtte fra bøndene som utgjorde flertallet i befolkningen, en revolusjon mot den sittende USA-støttede diktatoren Batista i 1959. Castro tok over som statsleder, først som statsminister, og etter nedleggelsen av dette embetet i 1976 ble han president. Han ivaretok både rollen som statsleder og som regjeringssjef frem til 2008, da han ble avløst av sin bror Raul Castro. Han var også formann for det cubanske kommunistiske parti og øverstkommanderende for de væpnede styrker. Cubas nasjonalhelter er opprørslederen Che Guevara og José Martí, som figurerer på bilder og bannere over hele landet.

Politisk system

rediger

Cuba er en ettpartistat der Det kubanske kommunistpartiet etter grunnloven er «den høyeste ledende kraft i samfunnet og staten».[6] Kommunistpartiet er eneste tillatte parti på Cuba. Mindre partier finnes, men er ikke offisielt anerkjente og får ikke å stille til valg. Opposisjon tillates ikke og personer som er kritiske til myndighetene får sin ytringsfrihet begrenset.[7][8] På Demokrati-indeksen plasserer EIU Cuba (pr. 2014) på 127 plass, med en karakter på 3,52 av 10, og er klassifisert som et autoritært regime.[9]

Nasjonalforsamlingen, eller Asamblea Nacional del Poder Popular (Nasjonalforsamlingen for folkemakten) har ett kammer med 614 representanter som velges for fem år av gangen.[10] Siden Cuba er en ettpartistat, stemmer man på enkeltpolitikere og ikke på partier. Befolkningen nominerer selv kandidater til valget, som deretter godkjennes av en valgkommisjon.[11]. Det er forbudt å drive valgkamp.[12]

Nasjonalforsamlingen velger Statsrådet (Consejo de Ministros) på 31 medlemmer, som handler på nasjonalforsamlingens vegne utenom de to årlige sesjonene. Presidenten velges av nasjonalforsamlingen.[12] Presidenten leder Statsrådet og Ministerrådet (regjeringen).[7] Maktforholdene er slik at nasjonalforsamlingen spiller en underordnet rolle. Den har aldri gått mot et lovforslag framlagt av regjeringen.[13][omstridt – diskuter]

Cuba tillater ikke uavhengige medier.[14] Landet er kritisert for å krenke menneskerettigheter gjennom overvåkning, fengsling og henrettelse av opposisjonelle.[13]

Presidenten velges av nasjonalforsamlingen med fem års mellomrom. Lovendringer gjort i Raul Castros presidenttid gjør at presidenten nå kun kan sitte i to perioder.[13] Castro ble avløst av Miguel Díaz-Canel 19. april 2018.

Administrativ inndeling

rediger

Cuba fikk en ny regioninndeling i 1976. Før dette hadde landet 6 provinser:

  • Pinar del Río
  • La Habana (etter 1976: Isla de la Juventud, La Habana og Ciudad de La Habana)
  • Matanzas
  • Las Villas (før 1940: Santa Clara; etter 1976: Cienfuegos, Villa Clara og Sancti Spíritus)
  • Camagüey (før 1899: Puerto Príncipe; etter 1976: Ciego de Ávila og Camagüey)
  • Oriente (før 1905: Santiago de Cuba; etter 1976: Las Tunas, Granma, Holguín, Santiago de Cuba og Guantánamo)

Etter regionalinndelingen i 1976 ble landet delt inn i 14 provinser og én særskilt provins som har særstatus (Municipio especial), Isla de la Juventud. Den tidligere provinsen La Habana som gikk rundt Havanna by ble senere den 1. Januar 2011 delt opp i de nye provinsene Artemisa og Mayabeque.

 
Cubas provinser
  1. Pinar del Rio
  2. Artemisa
  3. Havanna By (Ciudad de La Habana)
  4. Mayabeque
  5. Matanzas
  6. Cíenfuegos
  7. Villa Clara
  8. Sancti Spiritus
  9. Ciego de Avilla
  10. Camagüey
  11. Las Tunas
  12. Granma
  13. Holguin
  14. Santiago de Cuba
  15. Guantánamo
  16. Isla de la Juventud

Militære

rediger
 
Hedersvakt fra FAR.

Fuerzas Armadas Revolucionarias (FAR) (den kubanske revolusjonære krigsmakten) består av bakkestyrker, sjøstyrker, fly- og luftforsvarsstyrker samt paramilitære styrker inklusive Milicias de Tropas Territoriales (MTT) (territorialtroppmilitsen), Brigadas de Producción y Defensa (BPD) (produksjons- og lokalforsvarsbrigader) og Ejército Juvenil del Trabajo (EJT) (ungdomsarbeidsarméen).[15] Cuba har allmenn verneplikt for menn og kvinner i alderen 16-50 år, forankret i den kubanske grunnlovens artikkel 64 og i vernepliktsloven fra 1973. I praksis er likevel kvinnelig verneplikt frivillig. Den første tjenestegjøringen, som er et til to år lang, avtjenes i FAR eller i politiet. Ifølge opplysninger fra slutten av 1990-tallet foretrakk de vernepliktige å tjenesetgjøre i FAR, da polititjenesten ble betraktet som farligere.[16] Cuba er et av de få landene i verden som kaller inn sekstenåringer, noe som har høstet kritikk fra menneskerettsorganisasjoner.[17]

Under Fidel Castro ble Cuba et i høyeste grad militarisert samfunn. Fra 1966 til slutten av 1980-tallet mottok Cuba omfattende sovjetisk militær og finansiell bistand, noe som blant annet ga Cuba mulighet til å føre krig i Afrika. Utenlandske observatører oppga at den kubanske krigsmakten i 1994 hadde 235 000 soldater i aktiv tjeneste. Etter Sovjetunionens fall har den kubanske krigsmakten minket kraftig. I 2007 ble størrelsen på FAR anslått til 49 000 aktive soldater.[18]

Den kubanske regjeringen opprettholder fremdeles et statssikkerhetsapparat under innenriksministeriet, som også kontrollerer Tropas Guardas Fronteras (TGF) (de kubanske grensetroppene).

Helsevesen

rediger

Cuba har et statseid helsevesen hvor alle innbyggerne har rett på gratis helsestell. Under Fidel Castro ble det satset mye på helsevesen, noe som har ført til at Cuba har et godt helsevesen. Cubas helsevesen ble i 2000 rangert verdens 40. beste av Verdens helseorganisasjon.[trenger referanse] Spedbarnsdødeligheten er på 4,76 per 1000 fødsler, noe som er lavere enn USA og Canada.[trenger referanse] Cuba har den laveste forekomsten av hiv og aids i Latin-Amerika.

Cuba sender også leger til andre utviklingsland med dårligere utviklet helsevesen. Cuba sender også ofte ut leger for å bistå land som er blitt rammet av naturkatastrofer eller epidemier.

Som følge av den amerikanske embargoen, har det cubanske helsevesen derimot lidd av mangel på ressurser.[19]

På grunn av de økonomiske problemene landet har hatt de siste 20 årene, har Cuba måttet gjøre kutt også i helsesektoren. 161 såkalt fullt utstyrte sykehus fantes i 2012. Fra 2010 så ble 54 slike sykehus stengt av økonomiske grunner.[20]

Cuba har fått kritikk for at leger og annet medisinsk personell får svært lave lønninger. I 2014 økte regjeringen lønningene for ansatte i helsesektoren betraktelig, til tross for dette er fortsatt lønningene svært lave.[21]

Emigrasjon

rediger

Innbyggere i Cuba ble frem til 2013 avkrevd statlige utreisetillatelser før de fikk forlate Cuba på lovlig vis. Human Rights Watch har kritisert Cubas restriksjoner for emigrasjon, som de mener bryter menneskerettighetene.[22] Siden 1959 har hundretusener av cubanere ("balseros") forsøkt å rømme fra Cuba til USA. Det er estimert at mellom 30 000 og 40 000 cubanere har druknet i sine forsøk på å forlate Cuba.[23][trenger referanse] I januar 2013 ble denne loven endret, så cubanere fikk lov til å reise ut av Cuba uten å søke til myndighetene. Høyere offentlige funksjonærer, toppidrettsutøvere og personer med høyere utdannelse (for eksempel leger) må fortsatt søke om utreisetillatelse. Samtidig ble tiden en cubansk statsborger kunne oppholde seg i utlandet og returnere forlenget fra 1 måned til 3 måneder.[24]

Næringsliv

rediger

Cubas økonomiske modell er planøkonomi med et innslag av markedsøkonomi. Den har de siste år innført enkelte reformer for å øke landets valutareserver, øke virksomhetenes produktivitet, unngå matmangel, og for å øke antallet av forbruksvarer. En vesentlig faktor i den kubanske økonomi er at enkelte områder er effektive, herunder visse eksportsektorer og turismen, mens øvrige industrisektorer viser relativt beskjedne resultater.

Den cubanske økonomi er blitt hardt rammet av Sovjetunionens kollaps, samt USAs økonomiske blokade av landet. De vesentligste nåværende problemer er høye oljepriser (olje ble tidligere importert med rabatt fra Sovjetunionen i bytte med sukker), lave priser på eksportvarer som sukker og nikkel, og ødeleggelser forårsaket av naturkatastrofer.

USA har holdt fast ved en omfattende blokade av Cuba siden midten av 60-tallet. Den omfatter blant annet medisiner fra USA og andre land som kan inneholde et patent eller en ingrediens som stammer fra USA.[25] Ifølge årlige rapporter fra de kubanske myndighetene til FN fører blokaden til død og lidelser, særlig for kreftpasienter. På grunn av blokaden har det kommet til egne europeeiske vennskapsorganisasjoner for medisin, som MediCuba i Sveits. MediCuba har som oppgave å anskaffe råvarer til medisin, slik at Cuba kan produsere og utvikle sin egen medisin.[25] På grunn av stort press fra amerikanske bønder[trenger referanse] har USA åpnet for mateksport til Cuba.

ALBA-samarbeidet fører til at Cuba enklere kan importere mat fra latinamerikanske land for å dekke sitt eget behov. I tillegg samarbeider Cuba med Kina og Brasil.[26] USA er trolig den som eksporterer mest mat til Cuba. På grunn av blokaden må Cuba betale all mat fra USA før skipene forlater havnen. Kreditering av eksport til Cuba er forbudt.[26]

Cubas økonomiske politikk har ført velferden opp på et regionalt sett relativt høyt nivå. For eksempel er Cubas gjennomsnittlige levealder langt høyere enn i de søramerikanske landene [27], og alle cubanske borgere er i teorien garantert mat, et sted å bo, arbeid og gratis lege- og tannlegetjenester. Utdanning er gratis i Cuba helt frem til universitetsnivå.

Det amerikanske finansdepartementets kontrollorgan OFAC (Office of Foreign Assets Control) har som oppgave å følge mistenkelige økonomiske transaksjoner som et ledd i kampen mot terror. I april 2004 informerte OFAC Kongressen om at bare fire av OFACs 120 ansatte overvåket Osama bin Laden og Saddam Husseins finanser, mens det seksdobbelte antall ansatte var opptatt med å opprettholde embargoen mot Cuba. Fra 1990 til 2003 gjennomførte OFAC 93 terror-relaterte undersøkelser som førte til bøter på 9 000 dollar, satt opp mot 11 000 Cuba-relaterte undersøkelser som førte til bøter på 8 millioner dollar. Senator Max Baucus viste seg sterkt kritisk til «misbruket av skattebetalernes penger» for å straffe Cuba, og amerikansk presse stilte spørsmål ved «administrasjonens absurde og stadig mer bisarre besettelse av Cuba».[28]

Turisme

rediger

Siden 1993 har Cuba satset på turisme for å skaffe valuta til landet, og det finnes en rekke hoteller av høy standard på øya. Turismen er først og fremst lokalisert til Havanna og de to avsperrede områdene Varadero og Cayo Coco, men også byer som Trinidad og Santiago de Cuba er flittig besøkt. I de senere årene er det også åpnet for private spisesteder, «paladares», og privat overnatting, «casa particular». Offentlige godkjente «casa particulares» er et billig og bra alternativ til de statseide hotellene, og finnes nå stort sett over hele øya.

 
Oljepumpe øst for Havanna

Råvarer

rediger
  • Olje. Cuba har egne oljeforekomster (øst for Havanna), men oljekvaliteten egner seg ikke for raffinering til drivstoff for biler. Den innenlandske produksjonen dekker omtrent halvparten av forbruket. I dag importeres raffinerte oljeprodukter fra Kina.
  • Nikkel.
  • Fisk. Cuba har en omfattende fiskeindustri.

Landbruksvarer

rediger
 
Sukkerrørplantasje på Cuba

Bearbeidede produkter

rediger
  • Sigarer. Cuba er verdenskjent for sine milde, håndrullede sigarer av høy kvalitet, med svært høy omsetningsverdi. Produksjonen foregår stort sett i Havanna, men produseres også i betydelige mengder utover andre byer.
  • Sukker.
Økonomiske nøkkeltall Verdi % av BNP År, kilde
BNP 52,4 mrd US$ 2006, UN Statistics (unstats.un.org)
BNP (vekst) 12,5 % 2006, UN Statistics (unstats.un.org)
Industriproduksjon 1,9 % 2006, UN Statistics (unstats.un.org)
Konsumpriser 1,0 % 2006, UN Statistics (unstats.un.org)
Renter 3 mnd
Arbeidsløshet 3,0 % 2002, UN Statistics (unstats.un.org)
Handelsbalanse 0,20 mrd US$ 2006, UN Statistics (unstats.un.org)
Betalingsbalanse
Utviklingshjelp 0,89 mrd US$ 2004, UNDP Database
BNP per innb 4 165 US$ 2005, UNDP Database

Oppføring på UNESCOs lister

rediger

Verdensarvsteder

Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.

Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv

Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.

Referanser

rediger
  1. ^ https://www.cia.gov/the-world-factbook/countries/cuba/summaries/#people-and-society.
  2. ^ Cuba ends its 30-year ban on Christmas
  3. ^ «Første saligkåring på Cuba» katolsk.no 30. november 2008, besøkt 9. oktober 2011
  4. ^ a b «God and Profits: How the Catholic Church Is Making A Comeback in Cuba» Arkivert 9. oktober 2011 hos Wayback Machine.,Time 10. oktober 2011
  5. ^ Wikisource: Constitution of Cuba
  6. ^ Jf. paragraf 5 i Constitución de la República de Cuba Arkivert 23. august 2012 hos Wayback Machine., Cubas utenriksdepartement: «El Partido Comunista de Cuba, martiano y marxista-leninista, vanguardia organizada de la nación cubana, es la fuerza dirigente superior de la sociedad y del Estado, que organiza y orienta los esfuerzos comunes hacia los altos fines de la construcción del socialismo y el avance hacia la sociedad comunista.»
  7. ^ a b «Politikk» Arkivert 2. desember 2011 hos Wayback Machine., Cuba hos landsider.no.
  8. ^ http://immunidad.blogspot.no/
  9. ^ Demokrati-indeksen (2014). Av Economist Intelligence Unit
  10. ^ «General information» ], Cuba i Parline-databasen, Den interparlamentariske union.
  11. ^ – Cuba er i endring selv om valget ikke endrer noe - NRK
  12. ^ a b «Last elections», Cuba i Parline-databasen, Den interparlamentariske union.
  13. ^ a b c «Cuba» Arkivert 19. juni 2012 hos Wayback Machine., Globalis, FN-sambandet.
  14. ^ «Cuba country profile», BBC News, 25. januar 2012.
  15. ^ (sp)Fuerzas Armadas Revolucionarias
  16. ^ (en)War Resisters International: Cuba
  17. ^ (en) Human Rights Watch: «CUBA'S INTERNATIONAL HUMAN RIGHTS OBLIGATIONS»
  18. ^ IISS Military Balance 2007, p.70
  19. ^ «Cuba: Godt organisert helsevesen - mangler ressurser - if.no». Arkivert fra originalen 29. november 2014. Besøkt 23. november 2014. 
  20. ^ Cuba stenger sykehus
  21. ^ Cuba to Increase Wages for Doctors - Havana Times
  22. ^ «Human Rights Overview: Cuba». hrw.org. Besøkt 24. januar 2009. 
  23. ^ Faria, Miguel A. Cuba in Revolution—Escape From a Lost Paradise, 2002, Hacienda Publishing, Inc., Macon, Georgia, pp. 415-416.
  24. ^ «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 29. november 2014. Besøkt 23. november 2014. 
  25. ^ a b (ty)www.medicuba.ch «Willkommen bei mediCuba-Suisse» Arkivert 6. juli 2011 hos Wayback Machine.
  26. ^ a b (sp)www.granma.cu
  27. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 13. mai 2015. Besøkt 29. mai 2015. 
  28. ^ Noam Chomsky: Mislykkede stater (s. 43), forlaget Oktober, Oslo 2008, ISBN 978-82-495-0457-2

Eksterne lenker

rediger
Offisielle lenker
Andre
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Cuba&oldid=24577448»